Røldag: Gressklippermannen (r)

- Jeg er så glad for at vi ikke hadde sex første kvelden, sier hun.

Jeg skvetter. Ut av det blå begynner hun å snakke om sex. For ti sekunder siden snakket vi om kunst. Jeg trodde en skikkelig pike som henne heller ville snakke om malerier enn sex, og siden vi er hjemme i min stue og det var mine kunstplakater vi snakket om greide jeg til og med å høres ut som om jeg hadde peiling. Jeg sa at abstrakt kunst neppe hadde eksistert hvis ikke fotografiet ble oppfunnet. Og hun meldte tilbake at hun var glad den første daten vår ikke endte i sex.

Hun er brisen nå, når hun åpner munnen kan jeg se at leppene hennes er lett blåfarget av vinen.

- Siden du ikke prøvde deg tror jeg at du er ... at du tenker lenger frem.

- Det stemmer, sier jeg.

Det er den tredje daten vår, og vi har ikke vært i nærheten av sex. Jeg kysset henne farvel etter de to første møtene, da jeg kysset henne farvel den andre gangen kommenterte hun at jeg var forsiktig. Hun ville sikkert heller ha klint, men det var farvelkysset og ikke naturlig å trø til da.

- Jeg vil ikke ha en sånn one-night-stand-fyr, sier hun.

- Nei.

- Men dere bærer ikke akkurat skilter på dere.

- Hva mener du?

- Jo, at det fins menn som opptrer høflig og skikkelig hele kvelden, de snakker om klassisk musikk og kultur og litteratur og arkitektur, og før man skjønner at man er lurt ligger man under dem og peser.

- Javel, sier jeg.

- Jeg er glad for at du ikke er sånn, sier hun.

- Nei, jeg er ikke sånn, sier jeg

- Jeg har merket det, sier hun.

Hun henter en ny flaske vin, og når hun kommer tilbake setter hun seg nær meg i sofaen, svært nær, temaet sex henger i lufta og utenfor vinduene begynner naboens gressklipper å dure.

Det er sent lørdags kveld, likevel finner naboen det for godt å halshugge plantene sine i øredøvende leven.

Jeg løfter meg fra sofaen og går ut på verandaen. Jeg henger over ham, fra andre etasje av blokka. Det er naboens slask av en sønn på mangeogtyve år som ruller motor. Han skulle ikke klipt plen nå, han skulle ikke en gang bodd hjemme, folk i hans alder skal være på byen en lørdags kveld.

- STOPP! roper jeg.

Han stopper faktisk maskineriet, og ser på meg med en påtatt oppgitt mine, han later som om dette skjer ofte.

- Er det nødvendig å slå plena NÅ? sier jeg.

- Ja, for hvis jeg gjør det i morra kommer du ut og klager på at det er søndag.

- Men det har regnet i dag.

- So what?

- Det er farlig å klippe plena når gresset er vått. Du kan gli og skade deg
på klipperen.

Ytterdøra i naboens hus åpner seg, nabogubben stikker hodet ut.

- Hva er det? roper han til poden.

- Gressklippermannen rider igjen, roper den unge mannen mer enn høyt nok mens han peker opp mot meg.

- Drit i ham. Bli ferdig, sier naboen.

Jeg prøver å si noe, men ordene blir overdøvet av gressklipperen som starter opp. Jeg blir stående et halvt minutt og se på slasken mens han klipper den fuktige plena si i firkantmønster. Ikke som jeg, jeg klipte frem og tilbake.

Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.

Jeg retretterer irritert inn i leiligheten min igjen.

- Kaller de deg Gressklippermannen? sier hun fra sofaen. Jeg nikker som svar og setter meg en smule lengre fra henne enn jeg satt da jeg gikk ut.

- Hvorfor akkurat Gressklippermannen? sier hun.

- Fordi de er psykopater, sier jeg.

Og mener det. Disse menneskene har kjent meg i halve livet mitt, de kjenner historien min, de vet akkurat hva jeg synes om gressklippere, likevel kaller de meg Gressklippermannen. Det vitner om en total mangel på empati, null medfølelse, ingen evne til å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv, klassisk psykopati. I arv fra far til sønn.
Jeg fyller tyngre artilleri i stereoanlegget og prøver å overdøve den hensynsløse duringen. Lydblandingen som følger hjelper ikke meg. Men hun smiler, drikker og ser ikke ut til å plages. Hun hører Iron Maiden, jeg hører gressklipper.

Gressklippere er så hemningsløst toskete. Hvorfor klipper folk plener? Hvorfor kan ikke folk la gresset leve slik naturen har skapt det? Hele denne nasjonale hagekonkurransen får magen min til å vri seg, det må da finnes en million mer meningsfylte tidsfordriv enn å slipe ned gresstuster med roterende stål.

Nabolaget her er en saueflokk, når en sleper ut klipperen trigger det noe i de nedvaskede hjernene til de andre, de hiver seg over sine egne klippere og legger gressklipperlyd over strøket, for ingen vil ha lengre gress enn naboen. De er en gjeng med bønder, bønder i byen, og de er genetisk programmerte til å slå disse mikroåkerene sine til krampa tar dem og gråten tar meg. Om de bare kunne hute seg ut på landet, der de hører hjemme, og la ekte byfolk i fred!

Hvis jeg noen gang blir eier av et hus med hage skal gresset få gro, alt jeg skal plante i hagen er et skilt. Skiltet skal erklære at jeg har kjempet mot plena, og at plena vant. Ikke bare det, teksten skal være på engelsk, til glede for en og annen gammel rocker som vil nikke gjenkjennende. Skiltet skal si I fought the lawn and the lawn won.

Hun flytter hånden sin fra mitt venstre til mitt høyre kne og tilbake, hun gjør noen langsomme, sirkulerende bevegelser med fingrene sine rundt mine kneskjell. Et godt triks. Jeg visste ikke at Iron Maiden inviterte til romantikk, men i kveld er hun på hugget. Jeg er fanget mellom henne og sofaens armlen, og jeg vet ikke om jeg liker utviklingen.

Henne, derimot, liker jeg svært godt. Og deri ligger problemet. Jeg tror jeg vil beholde henne. Og dette er bare den tredje daten vår. Vi trenger minst femten til før vi kan bli intime.

Iron Maiden har gitt seg.

Vi kliner til lyden av gressklippersolo.

Og den tar meg tilbake. Jeg husker det våte gresset og kneika som måtte klippes. Jeg lot klipperen trille ned den lille, bratte bakken, så flyttet jeg den et hakk og trakk den opp etter meg. Da jeg kom til kanten av kneika og skulle dra klipperen opp en siste gang, var jeg lei av å trå på det glatte, våte gresset. Jeg satte føttene på steinmuren som dannet grensen til naboens hage og dro klipperen med full kraft opp mot kroppen min.

Steinen var glattere enn gresset. Føttene glapp.

Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.

Jeg satt i pappas bil på vei til sykehuset og prøvde å finne ut hvor skadet jeg var. Men jeg var høy på mitt eget adrenalin, jeg kjente ingen smerte, ingenting. Det var blod over alt, shortsen var blandet med kjøttet, jeg var en lapskaus av tøy, blod og menneske. Kirurgene måtte ta oppgaven med å finne ut hva som var igjen av meg.

Kliningen vil ikke ta slutt. Hun smaker Faustino. Hun henter meg ut av minnene, jeg glemmer gressklipperen, det er deilig, hun fører meg inn i et landskap av myk hud og bløte lepper, hun kravler over meg i sofaen. Jeg merker ikke hvor hun har fingrene før det er for sent.

Hånden hennes har nådd innsiden av beltet mitt. Den leter, flytter seg lenger ned, leter mer. Hun ser på skrittet mitt. Hun ser på meg med store spørrende øyne. Som ved et trylleslag er hun edru.

Jeg løfter hånden hennes ut av buksene mine. Jeg har sett dette for mange ganger. Jeg kjenner fortsettelsen.

Lyden av naboens gressklipper øker i det fyren runder garasjen.

Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.