31. august 2007
Bloggdag
31.august skal man anbefale 5 blogger. Jeg prøver å anbefale fem andre enn i fjor. Det ville være feil å forbigå Espen Iversen siden jeg har hengt mye der hele dette året, kul fyr med koselig blogg. Sonja har en fin humor og sier interessante ting i de fleste innleggene sine, helt klart en blogg på vei opp. Når jeg tenker meg om er det mange jeg kunne nevnt, men for å ta noen som ikke for ofte har søkelyset på seg: Minneapolise har en koselig blogg og ekstra spennende når bruene i byen hennes kollapser, Kvitveis har en åpen og velskrevet blogg på det mest poetiske av målførene våre, og Virrvarr har en politisk blogg med mer sjel og variasjon enn man er vant til, kanskje har hun potensiale til å bli Den Røde VamPus.
30. august 2007
Lynquiz
I hvilken sammenheng sa Karl Petter Løken følgende (sagt for en halv time siden):
Vi er flinkere til å komme godt opp i de tyske jentene
Vi er flinkere til å komme godt opp i de tyske jentene
Omslaget til min første bok
Omslaget til Blodføre er klart. Bildene viser noen detaljer.
September blir en spennende måned. Jeg har jo ikke gjort dette før, så det er vanskelig å vite hva man har i vente.
September blir en spennende måned. Jeg har jo ikke gjort dette før, så det er vanskelig å vite hva man har i vente.
29. august 2007
Ungkaren 2
Jakten på den nye LordX
Andre kvartfinale:
Radiohode - Brom
Solveig kommenterte denne og denne hos Radiohode, og la tre kommentarer her hos Brom.
Brom er en rutinert blogger som har restartet bloggen ganske nylig, han skriver humoristisk og med snert og kvaliifiserte seg med det inn blant de ti mest lovende ungkarene i Bloggebyen. Brom klarer seg bra tross at han og Solveig får en litt vanskelig start, han er grei og har til og med prøvd å besøke Solveigs blogg.
Radiohode oser av rutine og vet hvordan han skal ta seg av en dame, bloggen hans er pakk full av dem. Enkelte i juryen mente at Radiohode allerede er den nye Kent. Det må derfor innrømmes at Radiohode hadde et forsprang på Brom allerede før kommenteringen.
Brom virker noe mer imøtekommende. Men Radiohode svarer kjapt på kommentarene, det setter en dame pris på. At svarene ikke er overstrømmende men passe imøtekommende fungerer bra ved dette første kontakten, Radiohode treffer fint balansegangen mellom overivrighet og kulde, han virker trygg og rutinert. De i juryen som fikk førsteinntrykket av Radiohode gjennom elitedebatten, får et mer positivt syn på ham gjennom Solveigs øyne.
Broms sterke innsats gjorde likevel at vi var nær et favorittfall i kvartfinalen, men Brom var nok også uheldig med at han hadde et bilde av nakne damepupper på forsiden den dagen, Solveig er en skikkelig pike som lett skremmes av menns sexfokus i en så tidlig fase.
Vinner av den andre rosen, og kvalifisert til semifinale: Radiohode
Juryen uttaler: Radiohode er en dyp tullegutt, den perfekte kombinasjon. Med sin utsøkte sans for humor får han deg alltid til å le, men han er likevel seriøs når det trengs. Hva mer kan man ønske seg i en kjæreste?
Andre kvartfinale:
Radiohode - Brom
Solveig kommenterte denne og denne hos Radiohode, og la tre kommentarer her hos Brom.
Brom er en rutinert blogger som har restartet bloggen ganske nylig, han skriver humoristisk og med snert og kvaliifiserte seg med det inn blant de ti mest lovende ungkarene i Bloggebyen. Brom klarer seg bra tross at han og Solveig får en litt vanskelig start, han er grei og har til og med prøvd å besøke Solveigs blogg.
Radiohode oser av rutine og vet hvordan han skal ta seg av en dame, bloggen hans er pakk full av dem. Enkelte i juryen mente at Radiohode allerede er den nye Kent. Det må derfor innrømmes at Radiohode hadde et forsprang på Brom allerede før kommenteringen.
Brom virker noe mer imøtekommende. Men Radiohode svarer kjapt på kommentarene, det setter en dame pris på. At svarene ikke er overstrømmende men passe imøtekommende fungerer bra ved dette første kontakten, Radiohode treffer fint balansegangen mellom overivrighet og kulde, han virker trygg og rutinert. De i juryen som fikk førsteinntrykket av Radiohode gjennom elitedebatten, får et mer positivt syn på ham gjennom Solveigs øyne.
Broms sterke innsats gjorde likevel at vi var nær et favorittfall i kvartfinalen, men Brom var nok også uheldig med at han hadde et bilde av nakne damepupper på forsiden den dagen, Solveig er en skikkelig pike som lett skremmes av menns sexfokus i en så tidlig fase.
Vinner av den andre rosen, og kvalifisert til semifinale: Radiohode
Juryen uttaler: Radiohode er en dyp tullegutt, den perfekte kombinasjon. Med sin utsøkte sans for humor får han deg alltid til å le, men han er likevel seriøs når det trengs. Hva mer kan man ønske seg i en kjæreste?
28. august 2007
Om FIFA-rankingen
På onsdag slo Norge Argentina i fotball. Argentina er rangert som nummer to i verden. Ser man på FIFA-poengene så er dette kampen i FIFA-rankingens historie hvor Norge har vært størst underdog og likevel vunnet. Likevel påstod jeg i lørdagens VG at Norge ikke klatrer en eneste plass på FIFA-rankingen etter kampen.
Åge Hareide syntes det hørtes rart ut, og siden VG-artikkelen var kort tar jeg detaljene her. For spesielt interesserte.
FIFA-rankingen regner alle landskamper fra de fire siste årene. Poengene for de tre tidligste årene blir ikke endret av Argentinakampen, det holder å se på de siste 12 månedene. I den perioden hadde Norge spilt ni kamper før de møtte Argentina.
Sju EM-kvalifiseringskamper som ga disse poengene:
- 4-1 over Ungarn: 900
- 2-0 over Moldova: 953
- 0-1 for Hellas: 0
- 1-2 for Bosnia: 0
- 2-2 mot Tyrkia: 433
- 4-0 over Malta: 660
- 4-0 over Ungarn: 1072
Og to privatlandskamper som ga:
- 1-1 mot Serbia: 168
- 1-2 for Kroatia: 0
Gjennomsnittet av disse ni poengsummene er 465. Så fikk vi
- 2-1 over Argentina: 588
Den nye kampen dro opp gjennomsnittet til 477. Det betyr at Norges rankingsum økte med 12 poeng, og det er for lite til å pr. i dag ta igjen Marokko på 34.plass. Vi er fortsatt nr. 35.
Problemet er at privatlandskamper gir lite poeng. Som du ser ga det nesten dobbelt så mye poeng å slå Ungarn i kvalifiseringskamp som det gjorde å slå Argentina.
Norge har ikke tjent på å spille privatlandskamper siden 2003. Hvis Norge ikke hadde rapportert inn privatlandskampene sine de siste fire årene (for eksempel kalt dem B-landskamper), ville vi vært nummer 14 på FIFA-rankingen ved inngangen av året.
Sorry
Ungkaren var ment å være en uhøytidelig og hyggelig titt på ti blogger som var plukket ut på grunn av sin høye kvalitet. En del overraskende vendinger var planlagt, men denne vendingen overrasket oss også.Prosjektet tar en liten pause mens jeg tenker igjennom hva det egentlig er jeg driver med. Hvis du skjønner at bloggen din er med i Ungkaren og du helst vil slippe omtale er det bare å si fra. Ingen har noe å frykte. Vi ønsker ikke å plage folk.
27. august 2007
Ungkaren I
Jakten på den nye LordX:
Kent har funnet seg en skikkelig bra dame. Det betyr at håpet er ute for damefansen som kommenterer i LordX - Son of Man. For å sitere Guri:
Bildene av Solveig ble funnet på den tyske versjonen av deiligst.no, så hun slipper å bli gjenkjent på gaten. For å
gjøre Solveig "til en likandes jente" som hun selv sier det, ble Røverdatter hyret inn. Røverdatter har skrevet 5 av de 8 postene i Solveigs blogg, og enda mer av kommentarsvarene i bloggen. Solveigs kommentarer i andre blogger har jeg selv skrevet.
Minneapolise bidro til å gi Solveig troverdighet som hennes venninne. I tillegg har fire andre jenter bidratt i juryarbeidet. Juryens første oppgave var å plukke ut Bloggebyens ti heteste ungkarer.
Mange sterke kandidater røk på at de er opptatte. Som eksempler kan nevnes Espen Iversen, Rambukk, Hjorthen, Habben, Nissemann og Rabbagast. Påfallende mange gode kandidater røk på at de spiller på det andre laget, heribant John T, Alex og Børge King.
Blant de som var nær en plass i topp ti kan nevnes Morten Drægni, som er en nusk gutt, men som juryen fant for seriøs. Også Mads var en diskusjon verdig, men juryen mente det ikke tok seg ut for en 27-årig dame å legge seg etter en 16 år gammel gutt. Den som var nærmest en plass blant de ti var Kjetil i Flisespikkeri.
Så er vi inne blant de ti beste kandidatene, og vi går rett løs på første oppgjør:
Første kvartfinale
Brille - XmasB
Brille skriver en fantastisk morsom bogg, han er ydmyk og har masse selvironi, og kommentarfeltet viser at han er omsvermet av damene. Mye er altså likt Kent. Det er nok riktig å si at Brille var blant de absolutte favorittene da prosjektet startet.
XmasB var ikke en like klar kandidat. Mange la nok først merke til XmasB gjennom innlegg som Vibeke Skofterud! Toppløs!, og enkelte i juryen leste ikke bloggen fordi de anså bloggen for "en spamblogg". Bloggen har også en noe teknologisk image, litt få poster som er egnet for å røre et pikehjerte, men de fins. Og når man leser nærmere oppdager man at XmasB er en artig og sympatisk kar som fortjener en plass i kvartfinalen.
Solveig kommenterte dette innlegget hos Brille og dette hos XmasB.
XmasB svarte raskt og tok seg tid til et skikkelig svar, lengre enn det Solveig skrev. Brille svarte i første omgang ikke i det hele tatt, selv om han fikk en mye hyggeligere kommentar enn Thomas. Brille svarer heller ikke de andre damene i denne perioden.
I neste runde kommenterte Solveig dette hos XmasB. Hun får et svar på hele tre avsnitt. Selv om han ikke direkte flørter fremstår XmasB som hyggelig, morsom og imøtekommende.
Brille skulle også ha hatt to sjanser, men han bruker en uke på å svare på Solveigs første kommentar, og da er hennes unge hjerte allerede ferdig knust. Andre jenter må vente nesten en måned på kommentarsvar. Brille har talentet til å bli den nye LordX, men trenger å ta seg bedre av damene.
Vinner av den første rosen, og kvalifisert til semifinale: XmasB
Kent har funnet seg en skikkelig bra dame. Det betyr at håpet er ute for damefansen som kommenterer i LordX - Son of Man. For å sitere Guri:
Det er VELDIG mykje mindre spanande i bloggen til Kent når han har dame, og ein eller annan stad må eg jo skriva pjattet mitt.Bloggosfæren trenger altså en ny Kent som kan overta de ledige fanskarene. Dette prosjektet går ut på å finne denne nye Kent. For å bestemme hvor flinke menn er til å ta seg av damer, må vi naturligvis ha en testdame. Det ble Solveig.
Bildene av Solveig ble funnet på den tyske versjonen av deiligst.no, så hun slipper å bli gjenkjent på gaten. For å
gjøre Solveig "til en likandes jente" som hun selv sier det, ble Røverdatter hyret inn. Røverdatter har skrevet 5 av de 8 postene i Solveigs blogg, og enda mer av kommentarsvarene i bloggen. Solveigs kommentarer i andre blogger har jeg selv skrevet.Minneapolise bidro til å gi Solveig troverdighet som hennes venninne. I tillegg har fire andre jenter bidratt i juryarbeidet. Juryens første oppgave var å plukke ut Bloggebyens ti heteste ungkarer.
Mange sterke kandidater røk på at de er opptatte. Som eksempler kan nevnes Espen Iversen, Rambukk, Hjorthen, Habben, Nissemann og Rabbagast. Påfallende mange gode kandidater røk på at de spiller på det andre laget, heribant John T, Alex og Børge King.
Blant de som var nær en plass i topp ti kan nevnes Morten Drægni, som er en nusk gutt, men som juryen fant for seriøs. Også Mads var en diskusjon verdig, men juryen mente det ikke tok seg ut for en 27-årig dame å legge seg etter en 16 år gammel gutt. Den som var nærmest en plass blant de ti var Kjetil i Flisespikkeri.
Så er vi inne blant de ti beste kandidatene, og vi går rett løs på første oppgjør:
Første kvartfinale
Brille - XmasB
Brille skriver en fantastisk morsom bogg, han er ydmyk og har masse selvironi, og kommentarfeltet viser at han er omsvermet av damene. Mye er altså likt Kent. Det er nok riktig å si at Brille var blant de absolutte favorittene da prosjektet startet.
XmasB var ikke en like klar kandidat. Mange la nok først merke til XmasB gjennom innlegg som Vibeke Skofterud! Toppløs!, og enkelte i juryen leste ikke bloggen fordi de anså bloggen for "en spamblogg". Bloggen har også en noe teknologisk image, litt få poster som er egnet for å røre et pikehjerte, men de fins. Og når man leser nærmere oppdager man at XmasB er en artig og sympatisk kar som fortjener en plass i kvartfinalen.
Solveig kommenterte dette innlegget hos Brille og dette hos XmasB.
XmasB svarte raskt og tok seg tid til et skikkelig svar, lengre enn det Solveig skrev. Brille svarte i første omgang ikke i det hele tatt, selv om han fikk en mye hyggeligere kommentar enn Thomas. Brille svarer heller ikke de andre damene i denne perioden.
I neste runde kommenterte Solveig dette hos XmasB. Hun får et svar på hele tre avsnitt. Selv om han ikke direkte flørter fremstår XmasB som hyggelig, morsom og imøtekommende.
Brille skulle også ha hatt to sjanser, men han bruker en uke på å svare på Solveigs første kommentar, og da er hennes unge hjerte allerede ferdig knust. Andre jenter må vente nesten en måned på kommentarsvar. Brille har talentet til å bli den nye LordX, men trenger å ta seg bedre av damene.
Vinner av den første rosen, og kvalifisert til semifinale: XmasB
26. august 2007
Til Solveig ...
Dette er fortsettelsen av Et prosjekt om kjærlighet.
Kjære Solveig.
Jeg vet dette oppleves sært, kanskje føler du at du er et tilfeldig utvalgt mål og at disse følelsene like gjerne kunne blitt en annen til del. Husk da at uansett hvordan det gikk til var det ikke tilfeldig at du vant avstemingen.
Det var heller ikke tilfeldig at du ble nominert. Jeg har fulgt deg i RomantiZone, sett kommentarene dine rundt omkring, og jeg liker alt du skriver. Minneapolise har også fortalt en del om deg. Du virker så positiv og blid, en skikkelig godjente. Stort sett er du bare søt, men i blant skinner det igjennom at du har mye intelligens også. Du passer meg perfekt.
Og jeg kan forstå om det kommer brått på, men jeg tror nesten jeg holder på å avstandsforelske meg i deg, Solveig, og jeg har så mange avstandsforelskelser bak meg som jeg aldri gjorde noe med, denne gangen prøver jeg. Det føles som om jeg alltid har kjent deg, og ... hmm. jeg er ikke så god på sånt. Denne sangen sier det for meg:
*når vi två blir ett*
Jag vill känna din kropp emot min, Höra pulsen slå.
Din mun tätt emot min, Hjärtat snabbar på.
Jag ser på dig, och du ser på mig.
Och jag säger, Ja ja Jag vill ha dig.
Jag vill känna din kropp emot min
*når vi två blir ett*
Hva sier du, skal vi treffes?
Kjære Solveig.
Jeg vet dette oppleves sært, kanskje føler du at du er et tilfeldig utvalgt mål og at disse følelsene like gjerne kunne blitt en annen til del. Husk da at uansett hvordan det gikk til var det ikke tilfeldig at du vant avstemingen.
Det var heller ikke tilfeldig at du ble nominert. Jeg har fulgt deg i RomantiZone, sett kommentarene dine rundt omkring, og jeg liker alt du skriver. Minneapolise har også fortalt en del om deg. Du virker så positiv og blid, en skikkelig godjente. Stort sett er du bare søt, men i blant skinner det igjennom at du har mye intelligens også. Du passer meg perfekt.
Og jeg kan forstå om det kommer brått på, men jeg tror nesten jeg holder på å avstandsforelske meg i deg, Solveig, og jeg har så mange avstandsforelskelser bak meg som jeg aldri gjorde noe med, denne gangen prøver jeg. Det føles som om jeg alltid har kjent deg, og ... hmm. jeg er ikke så god på sånt. Denne sangen sier det for meg:
*når vi två blir ett*
Jag vill känna din kropp emot min, Höra pulsen slå.
Din mun tätt emot min, Hjärtat snabbar på.
Jag ser på dig, och du ser på mig.
Och jag säger, Ja ja Jag vill ha dig.
Jag vill känna din kropp emot min
*når vi två blir ett*
Hva sier du, skal vi treffes?
25. august 2007
Røldag: Berømte Første Ord (r)
Det er ikke hver dag det er røldag, så prosjektet fortsetter på søndag. Denne vant en novellekonkurranse hos C a p p e l e n forlag i fjor:
Berømte første ord
Det var dagen før Gauder skulle bli født. Hans sjel skulle igjen puttes inn i et menneske der nede på planeten, og han var i perlehumør. Endelig så alt ut til å klaffe. Han skled innom depotet for den siste utrustningen. Som alltid var det Callisto som stod bak disken.
- Jøss, Callisto, arme sjel, er du her ennå? Du må ha stått her i en evighet, sa Gauder.
- En komma to evigheter for å være nøyaktig. De ga meg dette gulluret da jeg passerte en evighet. Callisto lente seg tungt mot en støvete reol og sukket.
- Det er jo mer stabilt enn de jobbene vi får der nede. Jeg har prøvd rotter, gribber, en masse bakterier, krill, frosk, you name it. Men så har jeg da hatt et hundeliv også.
- Et hundeliv? Ikke verst.
- Nei, det var bra. Men nå har jeg virkelig noe på gang. Menneske! Her har du ordreseddelen.
- Woo!
- Jeg har virkelig jobbet med dette. Når jeg først får en av toppjobbene, vil jeg ha det helmaks. Så jeg investerer det jeg har spart opp av karma på dette livet. Jeg må vel gjennom femhundre liv som gjødselbille etterpå. Men skal det være, så skal det være.
- Du skal til Norge, står det. Er det så bra, da? Det er kaldt der. Skal jeg slenge på deg litt ekstra fedme så du ikke fryser?
- Nei, takk for omtanken, men det går bra. Jeg skal bo der den korte stunda de har olje. Penger, Callisto! Det varmer, vettu. Jeg ville dessuten dit.
- Hvorfor? Callisto spurte mest av høflighet mens han svevde rundt for å hente de riktige egenskapene. Gauders blikk smalnet en aning.
- På grunn av alle de livene som krill. All frykten, maktesløsheten, den paniske flyktingen frem og tilbake i kaldt saltvann. Callisto, det var så urettferdig, du aner ikke. Men jeg sverget en ed. Jeg har jobbet målbevisst i uminnelige tider. Og nå, om ikke så lenge, sitter jeg der nede og eter hvalkjøtt! Gauders stemme skjulte skadefryden dårlig.
- Ja, du er heldig, sa Callisto lett ironisk idet han gled inn over disken igjen med mange egenskaper som Gauder ikke hadde sett før.
- Skal vi se. Her har du intelligens, dette er kjønnsdriften din og denne ruglete saken er humor, sa Callisto. Gauder gransket humoren sin med en misfornøyd mine. Den var grov og skitten.
- Har du ikke en som er mer ... raffinert? spurte han.
- Dessverre. Jeg eier praktisk talt ikke humor for tiden. Du får klare deg med denne. Bortover disken her ligger alt du skal ha, i samme rekkefølge som på ordreseddelen. Du får se om ting stemmer, sa Callisto. Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette virkelig mitt bredeste smil? spurte han, litt skuffet.
- Ja. Men si meg, har du fått evnen til å glede deg over små ting?
- Nei, jeg tror ikke det ...
- Jeg hadde en mistanke om det. Callisto noterte i blokka si.
- Og så har jeg så forferdelig dårlig samvittighet, klagde Gauder.
- Mhm. Var det noe mer da? spurte Callisto og så opp av notatblokka.
- Nei, sa Gauder. Callisto suste inn mellom samvittighetsreolene og ble borte en stund.
Gauder plukket på seg alt som lå på disken. Han kjente at det kriblet. I morgen skulle han starte et nytt og bedre liv. Som han gledet seg! Han skulle snakke, kjøre biler, slå i hjel fluer. Dette kom til å bli helt topp. Han var i godlune igjen da Callisto kom tilbake med en gullende ren samvittighet og en forbausende god evne til å glede seg over små ting.
- Liker du deg? spurte Callisto.
- Ja, tusen takk, jeg liker meg veldig godt! sa Gauder.
- Du kunne vært mer sympatisk, om jeg skal være helt ærlig.
- Ja, men det er da ikke mitt problem, er det vel? Jeg tenkte jeg kunne spare inn litt der. Jeg har jo plenty med sjarm. Dette blir så bra! Gauder lo en kneggende latter mens han dreide rundt et par ganger.
- Send meg ut! Trykk på knappen, Callisto! Jeg skal ut på livet! sa Gauder.
Callisto stoppet ham med et kremt.
- Har du tenkt over hvilken plage du skal ha? spurte han.
- Plage? Nei takk! Denne gangen tenkte jeg å ha det perfekt.
- Beklager, men det går nok ikke. Forskrift 32525, rettferdighetslovens paragraf B. Du skal øverst i næringskjeden nå, og da må du ha minst en plage. Callisto så avventende på Gauder mens geipen sank ned på den stakkars sjelen.
- Nei! Det kan du ikke mene? sa han.
- Jo. Her er det ingen kjære Gud. Men jeg kan la deg velge plage selv. Mot en liten godtgjørelse naturligvis. Litt karma, sånn under bordet. Jeg vil ikke stå på depotet i enda flere evigheter, sa Callisto lavt.
- Hrm. Enda flere liv som gjødselbille. Men, greit nok, du har en deal. Hva kan du by på? spurte Gauder. Callisto lente seg under disken, hentet frem lagerlistene og begynte å bla.
- Vel. Vi har noen farsotter igjen enda, tror jeg. Hmm. Vi er tomme for pest, kolera, tyfus, la meg se ... her er en som gutta på labben mekket ganske nylig. AIDS. Ganske populær.
- Nei, jeg vil ikke ha noen farsott. Jeg har vært bakterie, jeg vet hva vi driver med. Det blir som når kokken på restauranten ikke vil spise maten de serverer fordi han vet hvordan de lager den. Nei takk. Ikke farsott.
- Ja vel. Da har vi nøttekassa. Boksen med mentale problemer. Du kan få paranoia, schizofreni, angst, depresjoner, vannskrekk, fotballgalskap, arachnofo...
- Stopp. Fotballgalskap? Regnes det som en plage? Det høres bra ut, den tar jeg! Gauder lyste opp.
- OK, men det er klare regler for hvilket lag du skal holde med. Du skal til Trøndelag i Norge og da må det bli, la meg se, Sportsklubben Brann.
- Nei, vis nåde! Alt annet enn Brann!
- Tenkte meg det. Men her er noe som passer for en sjel som deg. Alvorlig sykdom i familien. På den måten har du ikke plagen selv, men du må pleie en person som har den.
- Kanskje det. La meg tenke litt på den. Har du noe annet? En plage som liksom ikke er så ... ehm ... plagsom? Gauder trommet med fingrene mot disken. Dette gikk ikke helt som han hadde tenkt.
- Tja. Vi har avdelingen for skade. Den er populær. Hofteskade, kneskade, tennisalbue, den type ting.
- Det høres bedre ut. Jeg tar gjerne skade, sa Gauder lettet. Såpass kunne han tåle.
- Greit. La meg notere. Hjerne ... skade. Da skulle alt være klart. Ha et fint liv!
Callisto trykket på startknappen. Gauder ble slynget mot jorda med et fårete smil om munnen.
Berømte første ord
Det var dagen før Gauder skulle bli født. Hans sjel skulle igjen puttes inn i et menneske der nede på planeten, og han var i perlehumør. Endelig så alt ut til å klaffe. Han skled innom depotet for den siste utrustningen. Som alltid var det Callisto som stod bak disken.
- Jøss, Callisto, arme sjel, er du her ennå? Du må ha stått her i en evighet, sa Gauder.
- En komma to evigheter for å være nøyaktig. De ga meg dette gulluret da jeg passerte en evighet. Callisto lente seg tungt mot en støvete reol og sukket.
- Det er jo mer stabilt enn de jobbene vi får der nede. Jeg har prøvd rotter, gribber, en masse bakterier, krill, frosk, you name it. Men så har jeg da hatt et hundeliv også.
- Et hundeliv? Ikke verst.
- Nei, det var bra. Men nå har jeg virkelig noe på gang. Menneske! Her har du ordreseddelen.
- Woo!
- Jeg har virkelig jobbet med dette. Når jeg først får en av toppjobbene, vil jeg ha det helmaks. Så jeg investerer det jeg har spart opp av karma på dette livet. Jeg må vel gjennom femhundre liv som gjødselbille etterpå. Men skal det være, så skal det være.
- Du skal til Norge, står det. Er det så bra, da? Det er kaldt der. Skal jeg slenge på deg litt ekstra fedme så du ikke fryser?
- Nei, takk for omtanken, men det går bra. Jeg skal bo der den korte stunda de har olje. Penger, Callisto! Det varmer, vettu. Jeg ville dessuten dit.
- Hvorfor? Callisto spurte mest av høflighet mens han svevde rundt for å hente de riktige egenskapene. Gauders blikk smalnet en aning.
- På grunn av alle de livene som krill. All frykten, maktesløsheten, den paniske flyktingen frem og tilbake i kaldt saltvann. Callisto, det var så urettferdig, du aner ikke. Men jeg sverget en ed. Jeg har jobbet målbevisst i uminnelige tider. Og nå, om ikke så lenge, sitter jeg der nede og eter hvalkjøtt! Gauders stemme skjulte skadefryden dårlig.
- Ja, du er heldig, sa Callisto lett ironisk idet han gled inn over disken igjen med mange egenskaper som Gauder ikke hadde sett før.
- Skal vi se. Her har du intelligens, dette er kjønnsdriften din og denne ruglete saken er humor, sa Callisto. Gauder gransket humoren sin med en misfornøyd mine. Den var grov og skitten.
- Har du ikke en som er mer ... raffinert? spurte han.
- Dessverre. Jeg eier praktisk talt ikke humor for tiden. Du får klare deg med denne. Bortover disken her ligger alt du skal ha, i samme rekkefølge som på ordreseddelen. Du får se om ting stemmer, sa Callisto. Gauder tok på seg sitt bredeste smil.
- Er dette virkelig mitt bredeste smil? spurte han, litt skuffet.
- Ja. Men si meg, har du fått evnen til å glede deg over små ting?
- Nei, jeg tror ikke det ...
- Jeg hadde en mistanke om det. Callisto noterte i blokka si.
- Og så har jeg så forferdelig dårlig samvittighet, klagde Gauder.
- Mhm. Var det noe mer da? spurte Callisto og så opp av notatblokka.
- Nei, sa Gauder. Callisto suste inn mellom samvittighetsreolene og ble borte en stund.
Gauder plukket på seg alt som lå på disken. Han kjente at det kriblet. I morgen skulle han starte et nytt og bedre liv. Som han gledet seg! Han skulle snakke, kjøre biler, slå i hjel fluer. Dette kom til å bli helt topp. Han var i godlune igjen da Callisto kom tilbake med en gullende ren samvittighet og en forbausende god evne til å glede seg over små ting.
- Liker du deg? spurte Callisto.
- Ja, tusen takk, jeg liker meg veldig godt! sa Gauder.
- Du kunne vært mer sympatisk, om jeg skal være helt ærlig.
- Ja, men det er da ikke mitt problem, er det vel? Jeg tenkte jeg kunne spare inn litt der. Jeg har jo plenty med sjarm. Dette blir så bra! Gauder lo en kneggende latter mens han dreide rundt et par ganger.
- Send meg ut! Trykk på knappen, Callisto! Jeg skal ut på livet! sa Gauder.
Callisto stoppet ham med et kremt.
- Har du tenkt over hvilken plage du skal ha? spurte han.
- Plage? Nei takk! Denne gangen tenkte jeg å ha det perfekt.
- Beklager, men det går nok ikke. Forskrift 32525, rettferdighetslovens paragraf B. Du skal øverst i næringskjeden nå, og da må du ha minst en plage. Callisto så avventende på Gauder mens geipen sank ned på den stakkars sjelen.
- Nei! Det kan du ikke mene? sa han.
- Jo. Her er det ingen kjære Gud. Men jeg kan la deg velge plage selv. Mot en liten godtgjørelse naturligvis. Litt karma, sånn under bordet. Jeg vil ikke stå på depotet i enda flere evigheter, sa Callisto lavt.
- Hrm. Enda flere liv som gjødselbille. Men, greit nok, du har en deal. Hva kan du by på? spurte Gauder. Callisto lente seg under disken, hentet frem lagerlistene og begynte å bla.
- Vel. Vi har noen farsotter igjen enda, tror jeg. Hmm. Vi er tomme for pest, kolera, tyfus, la meg se ... her er en som gutta på labben mekket ganske nylig. AIDS. Ganske populær.
- Nei, jeg vil ikke ha noen farsott. Jeg har vært bakterie, jeg vet hva vi driver med. Det blir som når kokken på restauranten ikke vil spise maten de serverer fordi han vet hvordan de lager den. Nei takk. Ikke farsott.
- Ja vel. Da har vi nøttekassa. Boksen med mentale problemer. Du kan få paranoia, schizofreni, angst, depresjoner, vannskrekk, fotballgalskap, arachnofo...
- Stopp. Fotballgalskap? Regnes det som en plage? Det høres bra ut, den tar jeg! Gauder lyste opp.
- OK, men det er klare regler for hvilket lag du skal holde med. Du skal til Trøndelag i Norge og da må det bli, la meg se, Sportsklubben Brann.
- Nei, vis nåde! Alt annet enn Brann!
- Tenkte meg det. Men her er noe som passer for en sjel som deg. Alvorlig sykdom i familien. På den måten har du ikke plagen selv, men du må pleie en person som har den.
- Kanskje det. La meg tenke litt på den. Har du noe annet? En plage som liksom ikke er så ... ehm ... plagsom? Gauder trommet med fingrene mot disken. Dette gikk ikke helt som han hadde tenkt.
- Tja. Vi har avdelingen for skade. Den er populær. Hofteskade, kneskade, tennisalbue, den type ting.
- Det høres bedre ut. Jeg tar gjerne skade, sa Gauder lettet. Såpass kunne han tåle.
- Greit. La meg notere. Hjerne ... skade. Da skulle alt være klart. Ha et fint liv!
Callisto trykket på startknappen. Gauder ble slynget mot jorda med et fårete smil om munnen.
24. august 2007
Et prosjekt om kjærlighet
Det er fortsatt dårlig gjort, men stemmetallene var 78 for og 15 imot, så det kommer til å skje. De neste dagene blir det prosjekt her på bloggen, jeg skal prøve å poste hver dag omtrent til samme tid.
Jeg trenger prosjekter for å holde blogginteressen min oppe. Tidligere har vi hatt Tabloiduka og Et inkluderende bloggeliv.
Dette prosjektet handler ikke om å forske i hvordan man får lesertall eller om hvordan nybegynnere bli mottatt. For å sitere en sagnomsust blogg: Dette er et prosjekt om kjærlighet.
I morgen starter prosessen med å oppnå kjærlighet med en kvinnelig blogger. Hele prosessen, innledende forespørsler, alle datene, hvert kyss, skal blogges. Altså mye likt Reality-TV, og det har det blitt unger av.
Jeg trenger et forskningsobjekt. Juryen (jeg har fått mye hjelp på dette prosjektet, det kommer vi tilbake til) har valgt ut noenogtjue single jenter innen et vidt spekter av alder. Det er en miks av jenter jeg har et godt forhold til, jenter jeg knapt kjenner, og jenter som sikkert heller vil drive en stake gjennom hjertet mitt enn å bli med meg på date. 23. august 2007
Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 3
Jeg kjente henne ikke. Hun var en Babe. Vi satt ved et langbord og åt lunsj, hun snakket om østlandsmesterskapet forrige helg, og hun snakket med akkurat meg fordi vi var plukket ut til å løpe stafett på samme lag dagen etterpå.
- Og du da, løp du østlandsmesterskapet? sa hun.
- Nei, jeg løp midt-norsk mesterskap, svarte jeg.
- Gikk det bra?
- Ja, jeg vant.
- Vant du? Stafetten eller individuelt?
- Begge.
- Oi, du er jo god! Nå blir jeg nesten nervøs av å løpe på lag med deg, sa hun.
Jeg leste beundring i øynene hennes. For meg som o-løper, et sjelden syn.
Alt hun visste om meg var de to løpene. De var like representative som om hun hadde skrapt to flaxlodd og åpnet hovedgevinsten. Jeg kunne ha beroliget henne med at stafettløpingen min var like pålitelig som Tsjernobyl, at kartlesningen min var stødig som Sandra Lyng Haugen på skøyter, og at morgendagens terreng passet meg som sukker i bensin. Men beundring kunne jeg ikke si nei takk til, jeg ville heller holde henne i illusjonen. Akkurat nå fantes det et menneske i verden som trodde jeg var god.
Dagen for stafetten opprant. Jeg hadde første etappe, Babe hadde andre. Hun spøkte med at hun risikerte å bli sendt ut helt først. Jeg lot som om det var realistisk, selv om det var 130 lag med og mange av de beste løperne i landet løp første etappe.
Starten gikk, sammen med resten av bølingen dundret jeg inn i skogen. Nå tror du sikkert at jeg rotet meg vill tvert. Men jeg fant de første postene. Etter noen strekk var jeg i tetpuljen, sammen med fire storkanoner. De løp sykt fort og jeg rakk knapt å lese kart, jeg bare hang med. Og nå tror du sikkert at jeg hang med til feil post. Men neida, for en gangs skyld hadde jeg flaks i en stor konkurranse. Vi plukket post etter post uten noe tidstap. Til slutt gjenstod bare en vanskelig post og en superlett. Den nest siste, og vanskelige, posten lå i en skråli. Vi løp langs lia uten helt å ha kontroll. Sliten som jeg var lå jeg lavere i lia enn de andre. Og nå tror du sikkert at de andre fant posten og ikke jeg. Men det var omvendt. Ved et vidunderlig sammentreff lå posten like lavt i lia. Dermed ledet jeg hele stafetten alene. Det var bare plankekjøring igjen, og inne på stadion ventet Babe.
Du må ha vært der for å skjønne hvor enkel den siste posten var. Den hang på brua som dannet inngangen til stadion, og stadionmastene var synlige over trærne. Jeg peilet meg inn på en av mastene og dundret villmann. Hodet kokte. Det lå an til ny personlig rekord i førsteinntrykk på dame.
Etter et par minutter sprint uten at jeg hørte noe mer fra forfølgerne, nådde jeg endelig frem til stadionmasten. Der hang det ingen post. Det var ikke engang et stadion der. Masten stod midt i svarte skauen og hadde den frekkhet å bære kraftledning. Ensom og forlatt stod jeg blant trærne mens de andre gutta sendte damer ut i teten.
- Og du da, løp du østlandsmesterskapet? sa hun.
- Nei, jeg løp midt-norsk mesterskap, svarte jeg.
- Gikk det bra?
- Ja, jeg vant.
- Vant du? Stafetten eller individuelt?
- Begge.
- Oi, du er jo god! Nå blir jeg nesten nervøs av å løpe på lag med deg, sa hun.
Jeg leste beundring i øynene hennes. For meg som o-løper, et sjelden syn.
Alt hun visste om meg var de to løpene. De var like representative som om hun hadde skrapt to flaxlodd og åpnet hovedgevinsten. Jeg kunne ha beroliget henne med at stafettløpingen min var like pålitelig som Tsjernobyl, at kartlesningen min var stødig som Sandra Lyng Haugen på skøyter, og at morgendagens terreng passet meg som sukker i bensin. Men beundring kunne jeg ikke si nei takk til, jeg ville heller holde henne i illusjonen. Akkurat nå fantes det et menneske i verden som trodde jeg var god.
Dagen for stafetten opprant. Jeg hadde første etappe, Babe hadde andre. Hun spøkte med at hun risikerte å bli sendt ut helt først. Jeg lot som om det var realistisk, selv om det var 130 lag med og mange av de beste løperne i landet løp første etappe.
Starten gikk, sammen med resten av bølingen dundret jeg inn i skogen. Nå tror du sikkert at jeg rotet meg vill tvert. Men jeg fant de første postene. Etter noen strekk var jeg i tetpuljen, sammen med fire storkanoner. De løp sykt fort og jeg rakk knapt å lese kart, jeg bare hang med. Og nå tror du sikkert at jeg hang med til feil post. Men neida, for en gangs skyld hadde jeg flaks i en stor konkurranse. Vi plukket post etter post uten noe tidstap. Til slutt gjenstod bare en vanskelig post og en superlett. Den nest siste, og vanskelige, posten lå i en skråli. Vi løp langs lia uten helt å ha kontroll. Sliten som jeg var lå jeg lavere i lia enn de andre. Og nå tror du sikkert at de andre fant posten og ikke jeg. Men det var omvendt. Ved et vidunderlig sammentreff lå posten like lavt i lia. Dermed ledet jeg hele stafetten alene. Det var bare plankekjøring igjen, og inne på stadion ventet Babe.
Du må ha vært der for å skjønne hvor enkel den siste posten var. Den hang på brua som dannet inngangen til stadion, og stadionmastene var synlige over trærne. Jeg peilet meg inn på en av mastene og dundret villmann. Hodet kokte. Det lå an til ny personlig rekord i førsteinntrykk på dame.
Etter et par minutter sprint uten at jeg hørte noe mer fra forfølgerne, nådde jeg endelig frem til stadionmasten. Der hang det ingen post. Det var ikke engang et stadion der. Masten stod midt i svarte skauen og hadde den frekkhet å bære kraftledning. Ensom og forlatt stod jeg blant trærne mens de andre gutta sendte damer ut i teten.
Ny Musikk XV
The Fray, Over My Head. Siden How to save a life ble en hit her, regner jeg med denne kommer sigende inn på hitlistene etterhvert. Det bør den.
Hardere band som spiller gode melodier funker. Her er Turbonegers kongeversjon av Lynni Treekrems Mexico, spilt på Team Antonsens legendariske liveshow i Oslo Spektrum.
Hardere band som spiller gode melodier funker. Her er Turbonegers kongeversjon av Lynni Treekrems Mexico, spilt på Team Antonsens legendariske liveshow i Oslo Spektrum.
21. august 2007
Bildememe, cribsversjon.
Tagget av Mirakel
1. Hva leser du akkurat nå?
2. Hvilken farge har du på tannbørsten din?
3. Ta et bilde ut av stuevinduet ditt.
4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?
5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.
Anti-shopping-blekke.
6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?
...men det var lov å kutte ut et bilde.
7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?
8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.
9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.
10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.
Tags: Minneapolise, Solveig, Kristin, Avil, Kvitveis
1. Hva leser du akkurat nå?
2. Hvilken farge har du på tannbørsten din?
3. Ta et bilde ut av stuevinduet ditt.
4. Ser du bunnen av skittentøyskurven din?
5. Ta et bilde av noe du nylig har kjøpt deg.
Anti-shopping-blekke.6. Hvordan ser sengen din ut akkurat nuh?
...men det var lov å kutte ut et bilde.
7. Hvordan ser det ut inne i kjøleskapet ditt?
8. Ta et bilde av kjæledyret/babyen din.
9. Ta bilde av noe du misliker med der du bor.10. Ta bilde av noe du liker spesielt godt der du bor.
Tags: Minneapolise, Solveig, Kristin, Avil, Kvitveis
19. august 2007
Norges topp 20 hits på YouTube
Jeg godtar bare videoer som ble kjent i versjoner med artister/band som i hovedsak er norske. Blant diskvalifisert musikk med norsk tilknytning kan nevnes: Stargates greier (bl.a. med Beyonce, 16.000.000), Aqua (7.434.000), ABBA (2.392.000), Rolv Løvlands Westlife-hit (778.000), Marion Raven med Meatloaf (508.000) og A1 (341.000).
Så over til Norges største artister på YouTube. Plassene fra 20 til 11 ser slik ut:
20. Apoptygma Berzerk 93.000
19. Turbonegro 99.000
18. Darkthrone 100.000
17. Mira Craig 110.000
16. Secret Garden 112.000
15. Lene Nystrøm 146.000
14. Annie 149.000
13. Gorgoroth 155.000
12. Satyricon 157.000
11. Lene Marlin 159.000
Jeg hadde ventet meg Turboneger og Lene Marlin høyere opp. Men som dere ser er det en bestemt sjanger som preger listen, og det er ikke kristenpop.
10. Burzum
Lost Wisdom er sett av 231.000. Burzum er bandet til Varg Vikernes, også kjent som Greven. Det internasjonale gjennombruddet til norsk svartmetall skyldes kirkebrenningene på nittitallet, samt to drap begått av miljøet. Dette ga gjengen troverdighet og førte både til platesalg og kirkebrenninger utenfor landets grenser. Greven sitter fortsatt i fengsel for det ene drapet.
9. M2M
Don't say you love me er sett av 281.000. M"M er Marit Larsen og Marion Raven, som slo igjennom med denne sangen i 1999. Avisene melder at de har en del fans i Asia, og i motsetning til en del andre norske artister som får "Big in Japan"-stempelet, tyder tallene på at det er sant.
8. Mayhem
Deathcrush 318.000. Mayhem ble stiftet i 1984 av blant andre Øystein Aarseth, mannen som Greven sitter i fengsel for å ha drept. Bandets historie preges av kuler i skallen og mental sykdom.
7. Kings Of Convenience
I'd Rather Dance 348.000. Disse karene driver med "folk-pop". YouTube-størrelsen til Kings Of Convenience kommer neppe av kirkebrenning og mord, mer trolig av utstrakt turnering i Nord-Amerika.
6. a-ha
Take On Me er sett av 484.000. I tillegg har 2.2 millioner sett et 49-sekunders klipp av videoen mikset med en annen tegneserie. Sangen er den eneste norske som har toppet USAs Billboardliste, i 1985.
5. Immortal
Black Metal 503.000. Bergensband stiftet i 1991, nylig gjenforent, og enda et av disse bandene som er glade i kirker og krusifikser. Snart er du avviker hvis du hører på norsk musikk som ikke består av roping fra bronkiene. Immortal ligner litt mer på musikk enn Mayhem og Burzum gjør.
4. Dimmu Borgir
Dimmu Borgir dominerer fullstendig listen over mest sette norske sanger på YouTube, de har 5., 6., 8., 9., 11., 13. og 15. plassen på den listen. Sorgens Kammer er den mest sette norskspråklige låta, med 292.000. The Mourning Palace er mest sett av sangene deres, med 503.000. Dimmu Borgir ble stiftet i 1993 og har vunnet to spelemannspriser.
3. Röyksopp
Röyksopp regnes ofte som en bergensk elektronika-duo, selv om begge kommer fra Tromsø. Duoen har fem spelemannspriser og to av de fire mest sette norske låtene på YouTube.
Remind Me er sett av 1.115.000:
2. Lene Alexandra
Det gjør noe med nasjonalfølelsen å lage denne listen. My Boobs Are OK, sett av 1.286.000, og lansert på kvinnedagen i år.
1. Maria Mena
En seriøs artist på topp. Det er nok ikke David Letterman-innsatsen som har fått Maria Menas YouTube-karriere til å ta av. Denne sangen nådde 14.plass i Tyskland og 7.plass Nederland, og kommentarene til klippet preges av de to landene. Just Hold Me er sett av 1.722.000 i dette klippet og rundt 2,3 mill medregnet de andre klippene av samme video, og er med det landets største hitvideo på internett gjennom tidene.
Så over til Norges største artister på YouTube. Plassene fra 20 til 11 ser slik ut:
20. Apoptygma Berzerk 93.000
19. Turbonegro 99.000
18. Darkthrone 100.000
17. Mira Craig 110.000
16. Secret Garden 112.000
15. Lene Nystrøm 146.000
14. Annie 149.000
13. Gorgoroth 155.000
12. Satyricon 157.000
11. Lene Marlin 159.000
Jeg hadde ventet meg Turboneger og Lene Marlin høyere opp. Men som dere ser er det en bestemt sjanger som preger listen, og det er ikke kristenpop.
10. Burzum
Lost Wisdom er sett av 231.000. Burzum er bandet til Varg Vikernes, også kjent som Greven. Det internasjonale gjennombruddet til norsk svartmetall skyldes kirkebrenningene på nittitallet, samt to drap begått av miljøet. Dette ga gjengen troverdighet og førte både til platesalg og kirkebrenninger utenfor landets grenser. Greven sitter fortsatt i fengsel for det ene drapet.
9. M2M
Don't say you love me er sett av 281.000. M"M er Marit Larsen og Marion Raven, som slo igjennom med denne sangen i 1999. Avisene melder at de har en del fans i Asia, og i motsetning til en del andre norske artister som får "Big in Japan"-stempelet, tyder tallene på at det er sant.
8. Mayhem
Deathcrush 318.000. Mayhem ble stiftet i 1984 av blant andre Øystein Aarseth, mannen som Greven sitter i fengsel for å ha drept. Bandets historie preges av kuler i skallen og mental sykdom.
7. Kings Of Convenience
I'd Rather Dance 348.000. Disse karene driver med "folk-pop". YouTube-størrelsen til Kings Of Convenience kommer neppe av kirkebrenning og mord, mer trolig av utstrakt turnering i Nord-Amerika.
6. a-ha
Take On Me er sett av 484.000. I tillegg har 2.2 millioner sett et 49-sekunders klipp av videoen mikset med en annen tegneserie. Sangen er den eneste norske som har toppet USAs Billboardliste, i 1985.
5. Immortal
Black Metal 503.000. Bergensband stiftet i 1991, nylig gjenforent, og enda et av disse bandene som er glade i kirker og krusifikser. Snart er du avviker hvis du hører på norsk musikk som ikke består av roping fra bronkiene. Immortal ligner litt mer på musikk enn Mayhem og Burzum gjør.
4. Dimmu Borgir
Dimmu Borgir dominerer fullstendig listen over mest sette norske sanger på YouTube, de har 5., 6., 8., 9., 11., 13. og 15. plassen på den listen. Sorgens Kammer er den mest sette norskspråklige låta, med 292.000. The Mourning Palace er mest sett av sangene deres, med 503.000. Dimmu Borgir ble stiftet i 1993 og har vunnet to spelemannspriser.
3. Röyksopp
Röyksopp regnes ofte som en bergensk elektronika-duo, selv om begge kommer fra Tromsø. Duoen har fem spelemannspriser og to av de fire mest sette norske låtene på YouTube.
Remind Me er sett av 1.115.000:
2. Lene Alexandra
Det gjør noe med nasjonalfølelsen å lage denne listen. My Boobs Are OK, sett av 1.286.000, og lansert på kvinnedagen i år.
1. Maria Mena
En seriøs artist på topp. Det er nok ikke David Letterman-innsatsen som har fått Maria Menas YouTube-karriere til å ta av. Denne sangen nådde 14.plass i Tyskland og 7.plass Nederland, og kommentarene til klippet preges av de to landene. Just Hold Me er sett av 1.722.000 i dette klippet og rundt 2,3 mill medregnet de andre klippene av samme video, og er med det landets største hitvideo på internett gjennom tidene.
Norges største YouTube-hits gjennom tidene
Da har jeg brukt dagen på å sjekke hva som er Norges største hits på YouTube. Jeg rangerer artistene etter det mest sette enkeltklippet.
Vi starter fra bunnen. Norsk språk og gamle sanger selger dårlig, tallene til "De fire store" er for eksempel DeLillos 6.000, Raga Rockers 6.000, DumDum Boys 8.000 og Jokke 19.000. Savoy skuffer med 6.000 og The September When er helt nede i 1700, til sammenligning har min egen amatørklimpring 600.
Sjuåringen Malin slår dermed De Fire Store sammenlagt, med 43.000 for sin tredjeplass i Junior-grand Prix. Hun har den største norskspråklige popsangen jeg fant der inne. Men den største norskspråklige låta er seksdobbelt så stor, det fenomenet kommer vi tilbake til.
Listen over de største norske Idolene ser slik ut:
1 Kurt 99.000
2. Sandra 63.000
3. Margaret 35.000
4. Gaute 32.000
5. Tone 30.000
De siste tre vinnerne: Alex 11.000, Jorun 20.000 og Kjartan 8.000.
Sandra Lyng Haugen har dessuten en video på 162.000, men der er konseptet utseendet hennes, hun synger ikke... Andre artister som gjør det bedre uten sang er Bertine Zetlitz (12.000 som artist, 741.000 som intervjuobjekt i Team Antonsen), og ikke uventet, Aylar Lie.
Helene Rask, derimot, har 67.000 som artist (og 49.000 med nummer-to hiten sin), og ligger med det foran Venke Knutson, Sondre Lerche, Marit Larsen, Ravi, TNT, Stage Dolls, Avalanche, Paperboys og alle andre norske hip-hop-artister, alle norskspråklige artister, all grand-prixmusikk med ett unntak, alle norske idoler, og alle de andre som ikke nådde topp tjue-listen, unntatt Espen Lind og Marion Raven. Så går det an å mene at etternavnet til dama sier det man trenger å vite om musikken, eller at sangen er fengende:
I neste del går vi over løs på de tjue største.
* Selvfølgelig er noen artister "flinkere" til å få fjernet sangene sine fra YouTube enn andre, men for meg går det på ett om man er liten eller gjør seg liten.
Vi starter fra bunnen. Norsk språk og gamle sanger selger dårlig, tallene til "De fire store" er for eksempel DeLillos 6.000, Raga Rockers 6.000, DumDum Boys 8.000 og Jokke 19.000. Savoy skuffer med 6.000 og The September When er helt nede i 1700, til sammenligning har min egen amatørklimpring 600.
Sjuåringen Malin slår dermed De Fire Store sammenlagt, med 43.000 for sin tredjeplass i Junior-grand Prix. Hun har den største norskspråklige popsangen jeg fant der inne. Men den største norskspråklige låta er seksdobbelt så stor, det fenomenet kommer vi tilbake til.
Listen over de største norske Idolene ser slik ut:
1 Kurt 99.000
2. Sandra 63.000
3. Margaret 35.000
4. Gaute 32.000
5. Tone 30.000
De siste tre vinnerne: Alex 11.000, Jorun 20.000 og Kjartan 8.000.
Sandra Lyng Haugen har dessuten en video på 162.000, men der er konseptet utseendet hennes, hun synger ikke... Andre artister som gjør det bedre uten sang er Bertine Zetlitz (12.000 som artist, 741.000 som intervjuobjekt i Team Antonsen), og ikke uventet, Aylar Lie.
Helene Rask, derimot, har 67.000 som artist (og 49.000 med nummer-to hiten sin), og ligger med det foran Venke Knutson, Sondre Lerche, Marit Larsen, Ravi, TNT, Stage Dolls, Avalanche, Paperboys og alle andre norske hip-hop-artister, alle norskspråklige artister, all grand-prixmusikk med ett unntak, alle norske idoler, og alle de andre som ikke nådde topp tjue-listen, unntatt Espen Lind og Marion Raven. Så går det an å mene at etternavnet til dama sier det man trenger å vite om musikken, eller at sangen er fengende:
I neste del går vi over løs på de tjue største.
* Selvfølgelig er noen artister "flinkere" til å få fjernet sangene sine fra YouTube enn andre, men for meg går det på ett om man er liten eller gjør seg liten.
18. august 2007
Røldag: Mafioso
Mafiosoen må ha blitt feig, han åpner ikke når jeg ringer på. Det går nedover med gamle helter. Men jeg kan forstå ham. En mafioso som spiller kortene sine så feil som han har gjort har sjelden noe godt i vente når det ringer på døra.
Jeg åpner låsen og går inn. Mafiosoen sitter i stolen sin inne på stuen. Han reiser seg ikke selv om han får besøk. Det slår meg at han er blitt eldre siden sist, prosessen går raskt nå, håret er gråere, rynkene tyngre, posene under øynene større, som om ansiktshuden gir opp og vil ned på gulvet. Øynene røper ham, han er ikke for gammel til å føle frykt, og han vet hva som kommer.
- Hei, mafioso, sier jeg, jeg tar av meg skoene og setter dem i gangen. Det er ikke nødvendig å skitne til teppene hans. Man skal tross alt vise respekt.
- Jeg er ikke en mafioso, sier han.
- Whatever, sier jeg. Jeg går mot stolen hans, men må ta en kort avstikker for å bære salongbordet ut av veien.
Han har kapitulert på forhånd. Før ville han ha reist seg, ytt motstand, i det minste forsøkt å stikke. Nå sitter han i lenestolen som om det er et tebesøk på gang.
- Er det ikke nok nå? spør han i et plaget tonefall.
Jeg møter blikket hans og rister svakt på hodet. Det er ikke nok.
- Onsdag 23.september, sier jeg.
- Er det ille? spør han.
- Ja, sier jeg.
Jeg slår han i ansiktet, hardt, tre ganger med flat hånd på venstre side, to ganger på høyre. Han stønner, han klynker som en bikkje, men han klarer seg.
- Beklager. Det skulle være omvendt, sier jeg.
- Du mener jeg skulle slått deg?
- Nei.
Jeg langer ut knyttneven rett på haken hans.
Vold avler vold, Vold du mottar er forferdelig vanskelig å stenge inne, før eller siden bobler den til overflaten, og kan du slå noen, vel, da slår du før eller siden. En sjef plager en ansatt. Den ansatte går hjem og slår sin kone. Konen straffer sønnen. Sønnen går ut og banker lekekompisen. Kompisen banker en mindre unge. Ungen banker en enda mindre unge. Voldens kjeder kan være lange, både i tid og rom. Vold kan ulme i et menneskesinn i årevis før den bryter ut og gis videre.
Min far straffet meg for hver minste ting jeg gjorde galt. Mistet jeg et egg i gulvet ble det juling. Glemte jeg lys på, juling. Stod feil apparater i stikkontaktene, juling. Han satte meg til alle mulige oppgaver, jeg vasket gulv, klipte plen, måkte snø, skiftet dekk, gikk med avisene, bar ut reklame i nabolaget, solgte blomster på dørene, plukket søppel langs europaveien, betalingen tok han. Alt jeg fikk var juling når jobbene ikke var utført til punkt og prikke. Iblant fikk jeg juling helt uten grunn.
Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte. Smerte i føttene er ikke så ille, jeg foretrakk juling på føttene og armene. Smerte er generelt vondere jo nærmere hodet den sitter, smerter i kjeven og kraniet gjør vondest. Men det var likevel verst når han banket meg så hardt at jeg hadde vondt i de indre organene, de gangene jeg ropte "Nei! Stopp! Ikke ødelegg kroppen min! Jeg må leve i den hele livet!", den sterkeste smerten kom fra skrekken med å ligge der etterpå og lure på om noe var ødelagt inni meg, om jeg kom til å dø.
Etterhvert lærte jeg meg knep, jeg ble likegyldig, distanserte meg, sjelen rømte, jeg var ikke egentlig tilstede i kroppen mens den fikk bank. Fordelen er at du blir nummen og kjenner ikke smerten like godt. Ulempen er at du lever ikke 100%, du går bedøvd gjennom tilværelsen, du mister litt av den du er.
Jeg sa det aldri til noen. Jeg skjemtes av at faren min banket meg. Men jeg oppdaget at det hjalp å skrive. Jeg har tykke dagbøker fulle av beskrivelser om hvordan han slo meg. Åttifire voldsepisoder beskrevet i klinisk detalj:
"Toogtredve slag med beltereim mot bar overkropp, alle siktet inn mellom fjerde og sjuende ribbein ovenfra, de åtte siste med beltet feil vei. Blødde fra kutt der beltespenna traff ribbenene."
"hardt spark mot venstre legg stående foran toalettet, falt og slo brystkassen mot ribbena, slet med å puste. Han trykte hodet mitt ned i cisternen. Holdt hodet under vann og urin i tre ganger ca. femten sekunder."
"Slo meg i bakhodet med en bordlampe. Fikk meg i bakken med ett slag. Sparket meg fem ganger mot midtryggen og en gang i korsryggen mens jeg lå nede."
Slik fortsetter serien i åttifire episoder. Senere har jeg satt røde kryss over åttitre episoder, jeg har tilgitt dem. Det har kostet blod, slit, svette og tårer.
For min del, slit og svette.
For hans del, blod og tårer.
Nå mangler bare en side i dagboken sitt røde kryss. Onsdag 23. september 1986.
Jeg ga ham tre på venstre og to på høyre, det skulle være omvendt. Slikt irriterer meg. Normalt ville jeg utlignet feilen ved å gjøre om et venstreslag til et høyreslag ved en senere anledning, men nå er det siste episode. Jeg biter det i meg. Ingen er perfekte.
Den gamle mannen kjemper imot mens jeg sleper ham mot kjelleren, men jeg er trent for dette. Jeg åpner døra og ser ned trappen. Kanskje står det opp noen spiker som ikke var løse i 1986, men jeg lover at det stod opp spiker den gangen som har blitt fjernet. Han er medtatt, men husker nok hvor han skal, for han stålsetter seg og holder armene foran ansiktet.
- Mafioso, hører du meg? spør jeg.
Han stønner, knapt hørbart, som svar.
- Når du kommer ned til bunnen er du min far igjen.
Jeg åpner låsen og går inn. Mafiosoen sitter i stolen sin inne på stuen. Han reiser seg ikke selv om han får besøk. Det slår meg at han er blitt eldre siden sist, prosessen går raskt nå, håret er gråere, rynkene tyngre, posene under øynene større, som om ansiktshuden gir opp og vil ned på gulvet. Øynene røper ham, han er ikke for gammel til å føle frykt, og han vet hva som kommer.
- Hei, mafioso, sier jeg, jeg tar av meg skoene og setter dem i gangen. Det er ikke nødvendig å skitne til teppene hans. Man skal tross alt vise respekt.
- Jeg er ikke en mafioso, sier han.
- Whatever, sier jeg. Jeg går mot stolen hans, men må ta en kort avstikker for å bære salongbordet ut av veien.
Han har kapitulert på forhånd. Før ville han ha reist seg, ytt motstand, i det minste forsøkt å stikke. Nå sitter han i lenestolen som om det er et tebesøk på gang.
- Er det ikke nok nå? spør han i et plaget tonefall.
Jeg møter blikket hans og rister svakt på hodet. Det er ikke nok.
- Onsdag 23.september, sier jeg.
- Er det ille? spør han.
- Ja, sier jeg.
Jeg slår han i ansiktet, hardt, tre ganger med flat hånd på venstre side, to ganger på høyre. Han stønner, han klynker som en bikkje, men han klarer seg.
- Beklager. Det skulle være omvendt, sier jeg.
- Du mener jeg skulle slått deg?
- Nei.
Jeg langer ut knyttneven rett på haken hans.
Vold avler vold, Vold du mottar er forferdelig vanskelig å stenge inne, før eller siden bobler den til overflaten, og kan du slå noen, vel, da slår du før eller siden. En sjef plager en ansatt. Den ansatte går hjem og slår sin kone. Konen straffer sønnen. Sønnen går ut og banker lekekompisen. Kompisen banker en mindre unge. Ungen banker en enda mindre unge. Voldens kjeder kan være lange, både i tid og rom. Vold kan ulme i et menneskesinn i årevis før den bryter ut og gis videre.
Min far straffet meg for hver minste ting jeg gjorde galt. Mistet jeg et egg i gulvet ble det juling. Glemte jeg lys på, juling. Stod feil apparater i stikkontaktene, juling. Han satte meg til alle mulige oppgaver, jeg vasket gulv, klipte plen, måkte snø, skiftet dekk, gikk med avisene, bar ut reklame i nabolaget, solgte blomster på dørene, plukket søppel langs europaveien, betalingen tok han. Alt jeg fikk var juling når jobbene ikke var utført til punkt og prikke. Iblant fikk jeg juling helt uten grunn.
Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte. Smerte i føttene er ikke så ille, jeg foretrakk juling på føttene og armene. Smerte er generelt vondere jo nærmere hodet den sitter, smerter i kjeven og kraniet gjør vondest. Men det var likevel verst når han banket meg så hardt at jeg hadde vondt i de indre organene, de gangene jeg ropte "Nei! Stopp! Ikke ødelegg kroppen min! Jeg må leve i den hele livet!", den sterkeste smerten kom fra skrekken med å ligge der etterpå og lure på om noe var ødelagt inni meg, om jeg kom til å dø.
Etterhvert lærte jeg meg knep, jeg ble likegyldig, distanserte meg, sjelen rømte, jeg var ikke egentlig tilstede i kroppen mens den fikk bank. Fordelen er at du blir nummen og kjenner ikke smerten like godt. Ulempen er at du lever ikke 100%, du går bedøvd gjennom tilværelsen, du mister litt av den du er.
Jeg sa det aldri til noen. Jeg skjemtes av at faren min banket meg. Men jeg oppdaget at det hjalp å skrive. Jeg har tykke dagbøker fulle av beskrivelser om hvordan han slo meg. Åttifire voldsepisoder beskrevet i klinisk detalj:
"Toogtredve slag med beltereim mot bar overkropp, alle siktet inn mellom fjerde og sjuende ribbein ovenfra, de åtte siste med beltet feil vei. Blødde fra kutt der beltespenna traff ribbenene."
"hardt spark mot venstre legg stående foran toalettet, falt og slo brystkassen mot ribbena, slet med å puste. Han trykte hodet mitt ned i cisternen. Holdt hodet under vann og urin i tre ganger ca. femten sekunder."
"Slo meg i bakhodet med en bordlampe. Fikk meg i bakken med ett slag. Sparket meg fem ganger mot midtryggen og en gang i korsryggen mens jeg lå nede."
Slik fortsetter serien i åttifire episoder. Senere har jeg satt røde kryss over åttitre episoder, jeg har tilgitt dem. Det har kostet blod, slit, svette og tårer.
For min del, slit og svette.
For hans del, blod og tårer.
Nå mangler bare en side i dagboken sitt røde kryss. Onsdag 23. september 1986.
Jeg ga ham tre på venstre og to på høyre, det skulle være omvendt. Slikt irriterer meg. Normalt ville jeg utlignet feilen ved å gjøre om et venstreslag til et høyreslag ved en senere anledning, men nå er det siste episode. Jeg biter det i meg. Ingen er perfekte.
Den gamle mannen kjemper imot mens jeg sleper ham mot kjelleren, men jeg er trent for dette. Jeg åpner døra og ser ned trappen. Kanskje står det opp noen spiker som ikke var løse i 1986, men jeg lover at det stod opp spiker den gangen som har blitt fjernet. Han er medtatt, men husker nok hvor han skal, for han stålsetter seg og holder armene foran ansiktet.
- Mafioso, hører du meg? spør jeg.
Han stønner, knapt hørbart, som svar.
- Når du kommer ned til bunnen er du min far igjen.
17. august 2007
Ulv vs. Sau - The Final Showdown
Den utmerkede Martin Bekkelund sier i dette pro-ulv-innlegget:
Jeg har bodd i byen hele livet, kjenner ikke en sau, og skulle sikkert vært på ulvens parti. Men jeg har noen innvendinger.
Mennesket er også en del av naturen, hvor dyr og planter er innordnet i næringspyramider, og det fungerer dårlig med to arter på toppen i samme habitat. Predatorene vil kjempe som de alltid har gjort, rovdyr vs. mennesket er en titusener av år lang krig som har sine fronter, og en av frontlinjene går gjennom Norge.
Striden foregår her fordi Norge ligger i den bebodde utkanten av taigaen, verdens største barskogbelte som strekker seg gjennom hele Russland og ut til Stillehavet. I denne skogen bor hundretusenvis av ulv og bjørn. I Russland driver man sesongjakt på artene som vi driver jakt på elg. Ulv og bjørn er ikke truede dyrearter
Spørsmålet om man skal ha ulv og bjørn i Norge er for meg et forvaltningsmessig uinteressant dyrehagespørsmål. Dyrene fins, vi ser dem ikke, hvorfor bry seg om hvilken side av grensen de er på? Å snakke om at "ulven kan bli utryddet i Norge" er meningsløst. Hvis den siste 'norske' ulven løper siksak langs grensen kan ulven bli utryddet tjue ganger hver dag. Det er som om jeg skulle si at menneskeheten er utryddet i huset mitt hver gang jeg går hjemmefra.
Mer fra Bekkelunds artikkel:
Behovet for trygghet er langt nede i Maslows behovshierarki, noe som indikerer at man ikke har høy livskvalitet hvis man er redd. Vi kan ikke kreve av bosetterne i utkantkommuner at de skal leve i frykt, selv om frykten kan virke irrasjonell. Er du for ulv i Norge må du også være for ulv i ditt nærterreng.
Jeg er ikke anti ulv og bjørn, men jeg mener at vårt første ansvar er menneskene som berøres. Er det greit for dem, er det greit for meg. Valget om man skal ha rovdyr bør derfor tas på lokalt plan og ikke i Oslo.
Mennesket er gjester i dyrenes rike, og må lære oss å sameksistere med alle arter som eksisterer. Ulv hører naturlig hjemme i norsk natur. Punktum!
Jeg har bodd i byen hele livet, kjenner ikke en sau, og skulle sikkert vært på ulvens parti. Men jeg har noen innvendinger.
Mennesket er også en del av naturen, hvor dyr og planter er innordnet i næringspyramider, og det fungerer dårlig med to arter på toppen i samme habitat. Predatorene vil kjempe som de alltid har gjort, rovdyr vs. mennesket er en titusener av år lang krig som har sine fronter, og en av frontlinjene går gjennom Norge.
Striden foregår her fordi Norge ligger i den bebodde utkanten av taigaen, verdens største barskogbelte som strekker seg gjennom hele Russland og ut til Stillehavet. I denne skogen bor hundretusenvis av ulv og bjørn. I Russland driver man sesongjakt på artene som vi driver jakt på elg. Ulv og bjørn er ikke truede dyrearter
Spørsmålet om man skal ha ulv og bjørn i Norge er for meg et forvaltningsmessig uinteressant dyrehagespørsmål. Dyrene fins, vi ser dem ikke, hvorfor bry seg om hvilken side av grensen de er på? Å snakke om at "ulven kan bli utryddet i Norge" er meningsløst. Hvis den siste 'norske' ulven løper siksak langs grensen kan ulven bli utryddet tjue ganger hver dag. Det er som om jeg skulle si at menneskeheten er utryddet i huset mitt hver gang jeg går hjemmefra.
Mer fra Bekkelunds artikkel:
For en tid tilbake hørte jeg også en engstelig mamma uttale seg på fjernsynet, etter at det hadde lusket ulv rundt huset. Den lille familien hadde flyttet fra storbyen til Hedmarken, uten å ofre en tanke på at det streifer mer enn feite katter rundt husene der de flytter.
Behovet for trygghet er langt nede i Maslows behovshierarki, noe som indikerer at man ikke har høy livskvalitet hvis man er redd. Vi kan ikke kreve av bosetterne i utkantkommuner at de skal leve i frykt, selv om frykten kan virke irrasjonell. Er du for ulv i Norge må du også være for ulv i ditt nærterreng.
Jeg er ikke anti ulv og bjørn, men jeg mener at vårt første ansvar er menneskene som berøres. Er det greit for dem, er det greit for meg. Valget om man skal ha rovdyr bør derfor tas på lokalt plan og ikke i Oslo.
16. august 2007
Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 4
Jeg hadde sisteetappe i stafett. Bror min hadde nest siste, og jeg forventet at han kom til å bruke minst tjue minutter. Andre i klubben påstod at det var mulig for ham å løpe etappen på femten. Men tjue minutter etter teten gikk ut hadde ennå ingen lag kommet inn. Alt tydet på en vanskelig nok etappe, og jeg hadde kjent bror min siden han gikk i bleier og var sikker på at jeg ikke hadde det travelt.
Bror min løp ikke på tjue. Han løp ikke engang på femten, han tok løypa på fjorten minutter, løp tvers gjennom feltet og kom inn ensom i tet. Der fant han ingen å veksle med. Jeg satt i bare sokkelesten og glante på gutten som om han var et spøkelse.
Det tok et minutt å få på seg skoene, finne kompasset og karre seg bort til veksling. Likevel ledet vi fortsatt da jeg løp ut i skogen. Jeg holdt unna til slutten av stafetten, da ble jeg hentet inn og passert av to lag i innløpet. Vi endte som nummer tre. Ti sekunder fra seieren.
Moralen er; det gir ikke alltid best info å ha kjent noen siden de gikk i bleier. Det er nok derfor pappa fortsatt ikke lar meg låne bilen.
Bror min løp ikke på tjue. Han løp ikke engang på femten, han tok løypa på fjorten minutter, løp tvers gjennom feltet og kom inn ensom i tet. Der fant han ingen å veksle med. Jeg satt i bare sokkelesten og glante på gutten som om han var et spøkelse.
Det tok et minutt å få på seg skoene, finne kompasset og karre seg bort til veksling. Likevel ledet vi fortsatt da jeg løp ut i skogen. Jeg holdt unna til slutten av stafetten, da ble jeg hentet inn og passert av to lag i innløpet. Vi endte som nummer tre. Ti sekunder fra seieren.
Moralen er; det gir ikke alltid best info å ha kjent noen siden de gikk i bleier. Det er nok derfor pappa fortsatt ikke lar meg låne bilen.
Ny Musikk XIV
YouTube skaper sine egne stjerner. Jeg snublet over Bernie fra Canada. Living my life without you er en amatørproduksjon, men i forhold til et besøkstall på rundt tusen er den en perle.
El Koala har drevet med musikk i tjue år uten platekontrakt. Han er en småtjukk lubben gammel spanjol med dårlige tenner, og plateselskapene mente nok han passet bedre som grisebonde. Så kom YouTube og karrieren tok av. Opá, yo viazé un corrá har nå blitt spilt seks millioner ganger, en av de mest suksessrike der inne gjennom tidene.
El Koala har drevet med musikk i tjue år uten platekontrakt. Han er en småtjukk lubben gammel spanjol med dårlige tenner, og plateselskapene mente nok han passet bedre som grisebonde. Så kom YouTube og karrieren tok av. Opá, yo viazé un corrá har nå blitt spilt seks millioner ganger, en av de mest suksessrike der inne gjennom tidene.
15. august 2007
Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 5
Dette er en smal serie om orientering, og om innstillingens betydning for prestasjonen. Serien er en rip-off av Mine ti dårligste prestasjoner.
Dagen etter at jeg vant mitt første nasjonale løp, var det stafett. Jeg skulle ha første etappe. Etter seieren dagen før hadde jeg innsett at jeg var Uslåelig Subgud, og kunne ikke la meg påvirke av disse andre upålitelige menneskene, jeg måtte bare løpe fra dem før de besudlet min kartlesningskunst.
Det gikk etter planen, jeg sprengte startfeltet og ledet stafetten i to poster. På vei til tredje post løp jeg meg noe formidabelt vill. Da jeg snublet inn i posten etter lang tids surring var stemningen laber. Men jeg var på førstelaget, det kom gode løpere etter meg og vi kunne fortsatt vinne. Jeg prøvde mer av samme medisin og kjørte toppfart for å ta inn det tapte. Dermed kom det for en dag at kjempebommen på tredje post bare var den nyfødte datteren av bommen på fjerde. Jeg løp meg så vill som det er mulig for en mann som har både kart og kompass og mange års opplæring i å bruke det.
Da jeg nærmet meg mål hadde klubbens andre-, tredje- og fjerdelag forlengst vekslet, skiftet og dusjet, og teten nærmet seg veksling for tredje etappe. Men skjebnen hadde holdt igjen ett lag til meg. I innløpet avsluttet Uslåelig Subgud selvfornedrelsen med å bli griseknust i spurten av femtelaget.
---
Dagen etter at jeg vant mitt første nasjonale løp, var det stafett. Jeg skulle ha første etappe. Etter seieren dagen før hadde jeg innsett at jeg var Uslåelig Subgud, og kunne ikke la meg påvirke av disse andre upålitelige menneskene, jeg måtte bare løpe fra dem før de besudlet min kartlesningskunst.
Det gikk etter planen, jeg sprengte startfeltet og ledet stafetten i to poster. På vei til tredje post løp jeg meg noe formidabelt vill. Da jeg snublet inn i posten etter lang tids surring var stemningen laber. Men jeg var på førstelaget, det kom gode løpere etter meg og vi kunne fortsatt vinne. Jeg prøvde mer av samme medisin og kjørte toppfart for å ta inn det tapte. Dermed kom det for en dag at kjempebommen på tredje post bare var den nyfødte datteren av bommen på fjerde. Jeg løp meg så vill som det er mulig for en mann som har både kart og kompass og mange års opplæring i å bruke det.
Da jeg nærmet meg mål hadde klubbens andre-, tredje- og fjerdelag forlengst vekslet, skiftet og dusjet, og teten nærmet seg veksling for tredje etappe. Men skjebnen hadde holdt igjen ett lag til meg. I innløpet avsluttet Uslåelig Subgud selvfornedrelsen med å bli griseknust i spurten av femtelaget.
---
13. august 2007
Det er dårlig gjort ...
Ikke maria-mytterist-dårlig gjort, men kanskje litt mer enn Ørjan Hillestad- dårlig gjort. Cirka bloggebyens største horer-dårlig gjort. Men hvis jeg gjør det kommer det en rekke sabla bra bloggposter ut av det.
12. august 2007
Verdens beste filmer siste 25 år
Vi tok for oss de ti beste norske filmene her, vi må nesten diskutere de internasjonale filmene også. Her er Dagbladets mening, verdens beste filmer siste 25 år:
1. Pulp Fiction
2. Blue Velvet
3. Short Cuts
4. Chungking Express
5. Hvor er min venns hus
6. Stranger Than Paradise
7. Blade Runner
8. Ondt blod i Amerika
9. Breaking the Waves
10. Nattsvermeren
Jeg kan respektere den først- og sistnevnte. Listen stinker ikke, men jeg syns også her jeg aner en finere odør av pretensiøsitet. Det fins folkelig kultur, og det fins kritikerrost kultur. Det er fort gjort å holde kjeft om det hvis man liker det folkelige, man risikerer å bli sett på som mindre intelligent. Men er det sånn? Jeg kjenner flere av den typen som gjorde det så godt på videregående og universitetet at de havnet i avisa på grunn av det. Det merkelige er at disse ekstremt intelligente menneskene også foretrekker vanlige folks underholdning. Konklusjon, det finkulturelle er ikke for de intelligente, det er for wannabees.
Her er min liste:
1. Before Sunset
Vakker film som egentlig bare består av en lang dialog om kjærlighet. Dialogen er velskrevet og føles ekte, kanskje fordi skuespillerne selv har bidratt til å lage den. Ethan Hawke som spiller fungerer også som forfatter.
2. The Usual Suspects
Spennende film hvor løsningen på plottet hele tiden lå rett foran øynene dine uten at du så den. Kevin Spaceys gjennombrudd.
3. When Harry Met Sally
OK, så likte jeg sikkert denne fordi jeg forelsket meg i Meg Ryan. Men temaet er også her forhold, og den har mye av de samme kvalitetene som Before Sunset.
4. Leon
Flott film hvor leiemorderen Leon tar seg av en foreldreløs jente, noe som skaper en fin kontrast mellom hardhet og mykhet. Gary Oldman helt genial.
5. Love Actually
Viser igjen at engelskmennene kan dette med å få romantisk komedie til faktisk å bli komisk.
6. Frihetens regn
Genial film om en uskyldig dømt manns liv i fengsel. Jeg liker fengsel- og boksefilmer.
7. Schindlers Liste
Sterk historie om Schindler som må være slem utenpå og er snill inni.
8. Borat
Ja, det er primitivt, men hva skal jeg gjøre da, skal jeg late som om jeg ikke lo meg nesten ihjel?
9. Finding Nemo
Gjorde at tegnefilm plutselig ble morsomt igjen.
10. Chris Rock: Never Scared
Det var så utrolig vanskelig å begrense seg til bare 10, og velge bort noe av Ringenes Herre og Star Wars og Rocky og Jason Bourne og Collateral og Mystic River og Ondskan og Great Expectations og Amelie fra Montmartre, så jeg ble sær og valgte dette geniale stand-up-showet med skuespilleren Chris Rock. Nyskapende humor, mest om rase-temaet. Du skal ikke undervurdere den kulturelle verdien av en god latter.
Forøvrig er IMDB's rangering bedre enn de fleste.
1. Pulp Fiction
2. Blue Velvet
3. Short Cuts
4. Chungking Express
5. Hvor er min venns hus
6. Stranger Than Paradise
7. Blade Runner
8. Ondt blod i Amerika
9. Breaking the Waves
10. Nattsvermeren
Jeg kan respektere den først- og sistnevnte. Listen stinker ikke, men jeg syns også her jeg aner en finere odør av pretensiøsitet. Det fins folkelig kultur, og det fins kritikerrost kultur. Det er fort gjort å holde kjeft om det hvis man liker det folkelige, man risikerer å bli sett på som mindre intelligent. Men er det sånn? Jeg kjenner flere av den typen som gjorde det så godt på videregående og universitetet at de havnet i avisa på grunn av det. Det merkelige er at disse ekstremt intelligente menneskene også foretrekker vanlige folks underholdning. Konklusjon, det finkulturelle er ikke for de intelligente, det er for wannabees.
Her er min liste:
1. Before Sunset
Vakker film som egentlig bare består av en lang dialog om kjærlighet. Dialogen er velskrevet og føles ekte, kanskje fordi skuespillerne selv har bidratt til å lage den. Ethan Hawke som spiller fungerer også som forfatter.
2. The Usual Suspects
Spennende film hvor løsningen på plottet hele tiden lå rett foran øynene dine uten at du så den. Kevin Spaceys gjennombrudd.
3. When Harry Met Sally
OK, så likte jeg sikkert denne fordi jeg forelsket meg i Meg Ryan. Men temaet er også her forhold, og den har mye av de samme kvalitetene som Before Sunset.
4. Leon
Flott film hvor leiemorderen Leon tar seg av en foreldreløs jente, noe som skaper en fin kontrast mellom hardhet og mykhet. Gary Oldman helt genial.
5. Love Actually
Viser igjen at engelskmennene kan dette med å få romantisk komedie til faktisk å bli komisk.
6. Frihetens regn
Genial film om en uskyldig dømt manns liv i fengsel. Jeg liker fengsel- og boksefilmer.
7. Schindlers Liste
Sterk historie om Schindler som må være slem utenpå og er snill inni.
8. Borat
Ja, det er primitivt, men hva skal jeg gjøre da, skal jeg late som om jeg ikke lo meg nesten ihjel?
9. Finding Nemo
Gjorde at tegnefilm plutselig ble morsomt igjen.
10. Chris Rock: Never Scared
Det var så utrolig vanskelig å begrense seg til bare 10, og velge bort noe av Ringenes Herre og Star Wars og Rocky og Jason Bourne og Collateral og Mystic River og Ondskan og Great Expectations og Amelie fra Montmartre, så jeg ble sær og valgte dette geniale stand-up-showet med skuespilleren Chris Rock. Nyskapende humor, mest om rase-temaet. Du skal ikke undervurdere den kulturelle verdien av en god latter.
Forøvrig er IMDB's rangering bedre enn de fleste.
11. august 2007
Er nordmenn mindre empatiske enn sør-europeere?
I hovedfaget mitt jobbet jeg med "prediksjon av utfall", eller "tippe fotballkamper", som normale folk kaller det. Målet var å bruke kunstig intelligens slik at datamaskinen skulle trene seg selv til å tippe bedre enn mennesker. Mer om det her.
I den forbindelse måtte jeg legge inn meningsløse mengder fotballresultater i databasen. Jeg oppdaget da at i den italienske ligaen var det påfallende uvanlig med storseiere. Selv om ligaen er mer ujevn enn den norske, var det uvanlig at de grisebanket motstanderen med f.eks. 6-0.
Uten at jeg forsket nøye på det var mitt inntrykk at det samme gjaldt i andre europeiske ligaer, men i mindre grad i f.eks. England enn i Italia og Spania. En følelse var at kulturen for grisebanking er sterkere i nord enn i sør.
Hovedfaget mitt var fra nittitallet, jeg ser ikke noe klart mønster når jeg nå sjekker fjorårets serier. Den norske ligaen har blitt veldig jevn, noe som naturlig reduserer ujevne kamper, som Rosenborgs 9-0 og 10-0 over Brann fra 90-åra.
Man skulle tro at jo bedre lagene er, jo oftere vinner de med store sifre. Slik er det ikke. Norges landslag har aldri vært i nærheten av best i Europa, men vår 10-0-seier over San Marino var Europas største seier i VM-kvalet det året. Rosenborg har aldri vært best i Champions League, men 6-1-seieren over Helsingborg var da den kom, den største seiersmarginen i CL's historie (delt ledelse).
Med dette verktøyet kan du studere ulike lags europaresultater. Den første siden som kommer opp viser de 38 siste kampene. På den perioden har Rosenborg BK samme antall seire med mer enn fire mål som Real Madrid, Juventus, Manchester United, Arsenal og Milan har til sammen. Fjorårsmester Milan har ikke en storseier siden de slo København 6-0 i 1994. Siden 1994 har AC Milan spilt 137 Champions League-kamper, nådd flere finaler og vunnet hele greia, uten å vunnet noen kamper med mer enn fire mål.
Det jeg prøver å si er at storlag ikke har kultur for å behandle motstandere slik Rosenborg behandlet Astana denne uken:
Skyldes det at kampmoralen er høyere her i nord, slik at laget står på selv når kampen er vunnet? Eller er Milan og Real Madrids forsiktige seierstall et utslag av medfølelse med det andre laget? Er det på kontinentet regnet som uhøflig å svinebanke en motstander?
Sånt lurer jeg på.
I den forbindelse måtte jeg legge inn meningsløse mengder fotballresultater i databasen. Jeg oppdaget da at i den italienske ligaen var det påfallende uvanlig med storseiere. Selv om ligaen er mer ujevn enn den norske, var det uvanlig at de grisebanket motstanderen med f.eks. 6-0.
Uten at jeg forsket nøye på det var mitt inntrykk at det samme gjaldt i andre europeiske ligaer, men i mindre grad i f.eks. England enn i Italia og Spania. En følelse var at kulturen for grisebanking er sterkere i nord enn i sør.
Hovedfaget mitt var fra nittitallet, jeg ser ikke noe klart mønster når jeg nå sjekker fjorårets serier. Den norske ligaen har blitt veldig jevn, noe som naturlig reduserer ujevne kamper, som Rosenborgs 9-0 og 10-0 over Brann fra 90-åra.
Man skulle tro at jo bedre lagene er, jo oftere vinner de med store sifre. Slik er det ikke. Norges landslag har aldri vært i nærheten av best i Europa, men vår 10-0-seier over San Marino var Europas største seier i VM-kvalet det året. Rosenborg har aldri vært best i Champions League, men 6-1-seieren over Helsingborg var da den kom, den største seiersmarginen i CL's historie (delt ledelse).
Med dette verktøyet kan du studere ulike lags europaresultater. Den første siden som kommer opp viser de 38 siste kampene. På den perioden har Rosenborg BK samme antall seire med mer enn fire mål som Real Madrid, Juventus, Manchester United, Arsenal og Milan har til sammen. Fjorårsmester Milan har ikke en storseier siden de slo København 6-0 i 1994. Siden 1994 har AC Milan spilt 137 Champions League-kamper, nådd flere finaler og vunnet hele greia, uten å vunnet noen kamper med mer enn fire mål.
Det jeg prøver å si er at storlag ikke har kultur for å behandle motstandere slik Rosenborg behandlet Astana denne uken:
Skyldes det at kampmoralen er høyere her i nord, slik at laget står på selv når kampen er vunnet? Eller er Milan og Real Madrids forsiktige seierstall et utslag av medfølelse med det andre laget? Er det på kontinentet regnet som uhøflig å svinebanke en motstander?
Sånt lurer jeg på.
Røldag: Gressklippermannen (r)
- Jeg er så glad for at vi ikke hadde sex første kvelden, sier hun.
Jeg skvetter. Ut av det blå begynner hun å snakke om sex. For ti sekunder siden snakket vi om kunst. Jeg trodde en skikkelig pike som henne heller ville snakke om malerier enn sex, og siden vi er hjemme i min stue og det var mine kunstplakater vi snakket om greide jeg til og med å høres ut som om jeg hadde peiling. Jeg sa at abstrakt kunst neppe hadde eksistert hvis ikke fotografiet ble oppfunnet. Og hun meldte tilbake at hun var glad den første daten vår ikke endte i sex.
Hun er brisen nå, når hun åpner munnen kan jeg se at leppene hennes er lett blåfarget av vinen.
- Siden du ikke prøvde deg tror jeg at du er ... at du tenker lenger frem.
- Det stemmer, sier jeg.
Det er den tredje daten vår, og vi har ikke vært i nærheten av sex. Jeg kysset henne farvel etter de to første møtene, da jeg kysset henne farvel den andre gangen kommenterte hun at jeg var forsiktig. Hun ville sikkert heller ha klint, men det var farvelkysset og ikke naturlig å trø til da.
- Jeg vil ikke ha en sånn one-night-stand-fyr, sier hun.
- Nei.
- Men dere bærer ikke akkurat skilter på dere.
- Hva mener du?
- Jo, at det fins menn som opptrer høflig og skikkelig hele kvelden, de snakker om klassisk musikk og kultur og litteratur og arkitektur, og før man skjønner at man er lurt ligger man under dem og peser.
- Javel, sier jeg.
- Jeg er glad for at du ikke er sånn, sier hun.
- Nei, jeg er ikke sånn, sier jeg
- Jeg har merket det, sier hun.
Hun henter en ny flaske vin, og når hun kommer tilbake setter hun seg nær meg i sofaen, svært nær, temaet sex henger i lufta og utenfor vinduene begynner naboens gressklipper å dure.
Det er sent lørdags kveld, likevel finner naboen det for godt å halshugge plantene sine i øredøvende leven.
Jeg løfter meg fra sofaen og går ut på verandaen. Jeg henger over ham, fra andre etasje av blokka. Det er naboens slask av en sønn på mangeogtyve år som ruller motor. Han skulle ikke klipt plen nå, han skulle ikke en gang bodd hjemme, folk i hans alder skal være på byen en lørdags kveld.
- STOPP! roper jeg.
Han stopper faktisk maskineriet, og ser på meg med en påtatt oppgitt mine, han later som om dette skjer ofte.
- Er det nødvendig å slå plena NÅ? sier jeg.
- Ja, for hvis jeg gjør det i morra kommer du ut og klager på at det er søndag.
- Men det har regnet i dag.
- So what?
- Det er farlig å klippe plena når gresset er vått. Du kan gli og skade deg
på klipperen.
Ytterdøra i naboens hus åpner seg, nabogubben stikker hodet ut.
- Hva er det? roper han til poden.
- Gressklippermannen rider igjen, roper den unge mannen mer enn høyt nok mens han peker opp mot meg.
- Drit i ham. Bli ferdig, sier naboen.
Jeg prøver å si noe, men ordene blir overdøvet av gressklipperen som starter opp. Jeg blir stående et halvt minutt og se på slasken mens han klipper den fuktige plena si i firkantmønster. Ikke som jeg, jeg klipte frem og tilbake.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg retretterer irritert inn i leiligheten min igjen.
- Kaller de deg Gressklippermannen? sier hun fra sofaen. Jeg nikker som svar og setter meg en smule lengre fra henne enn jeg satt da jeg gikk ut.
- Hvorfor akkurat Gressklippermannen? sier hun.
- Fordi de er psykopater, sier jeg.
Og mener det. Disse menneskene har kjent meg i halve livet mitt, de kjenner historien min, de vet akkurat hva jeg synes om gressklippere, likevel kaller de meg Gressklippermannen. Det vitner om en total mangel på empati, null medfølelse, ingen evne til å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv, klassisk psykopati. I arv fra far til sønn.
Jeg fyller tyngre artilleri i stereoanlegget og prøver å overdøve den hensynsløse duringen. Lydblandingen som følger hjelper ikke meg. Men hun smiler, drikker og ser ikke ut til å plages. Hun hører Iron Maiden, jeg hører gressklipper.
Gressklippere er så hemningsløst toskete. Hvorfor klipper folk plener? Hvorfor kan ikke folk la gresset leve slik naturen har skapt det? Hele denne nasjonale hagekonkurransen får magen min til å vri seg, det må da finnes en million mer meningsfylte tidsfordriv enn å slipe ned gresstuster med roterende stål.
Nabolaget her er en saueflokk, når en sleper ut klipperen trigger det noe i de nedvaskede hjernene til de andre, de hiver seg over sine egne klippere og legger gressklipperlyd over strøket, for ingen vil ha lengre gress enn naboen. De er en gjeng med bønder, bønder i byen, og de er genetisk programmerte til å slå disse mikroåkerene sine til krampa tar dem og gråten tar meg. Om de bare kunne hute seg ut på landet, der de hører hjemme, og la ekte byfolk i fred!
Hvis jeg noen gang blir eier av et hus med hage skal gresset få gro, alt jeg skal plante i hagen er et skilt. Skiltet skal erklære at jeg har kjempet mot plena, og at plena vant. Ikke bare det, teksten skal være på engelsk, til glede for en og annen gammel rocker som vil nikke gjenkjennende. Skiltet skal si I fought the lawn and the lawn won.
Hun flytter hånden sin fra mitt venstre til mitt høyre kne og tilbake, hun gjør noen langsomme, sirkulerende bevegelser med fingrene sine rundt mine kneskjell. Et godt triks. Jeg visste ikke at Iron Maiden inviterte til romantikk, men i kveld er hun på hugget. Jeg er fanget mellom henne og sofaens armlen, og jeg vet ikke om jeg liker utviklingen.
Henne, derimot, liker jeg svært godt. Og deri ligger problemet. Jeg tror jeg vil beholde henne. Og dette er bare den tredje daten vår. Vi trenger minst femten til før vi kan bli intime.
Iron Maiden har gitt seg.
Vi kliner til lyden av gressklippersolo.
Og den tar meg tilbake. Jeg husker det våte gresset og kneika som måtte klippes. Jeg lot klipperen trille ned den lille, bratte bakken, så flyttet jeg den et hakk og trakk den opp etter meg. Da jeg kom til kanten av kneika og skulle dra klipperen opp en siste gang, var jeg lei av å trå på det glatte, våte gresset. Jeg satte føttene på steinmuren som dannet grensen til naboens hage og dro klipperen med full kraft opp mot kroppen min.
Steinen var glattere enn gresset. Føttene glapp.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg satt i pappas bil på vei til sykehuset og prøvde å finne ut hvor skadet jeg var. Men jeg var høy på mitt eget adrenalin, jeg kjente ingen smerte, ingenting. Det var blod over alt, shortsen var blandet med kjøttet, jeg var en lapskaus av tøy, blod og menneske. Kirurgene måtte ta oppgaven med å finne ut hva som var igjen av meg.
Kliningen vil ikke ta slutt. Hun smaker Faustino. Hun henter meg ut av minnene, jeg glemmer gressklipperen, det er deilig, hun fører meg inn i et landskap av myk hud og bløte lepper, hun kravler over meg i sofaen. Jeg merker ikke hvor hun har fingrene før det er for sent.
Hånden hennes har nådd innsiden av beltet mitt. Den leter, flytter seg lenger ned, leter mer. Hun ser på skrittet mitt. Hun ser på meg med store spørrende øyne. Som ved et trylleslag er hun edru.
Jeg løfter hånden hennes ut av buksene mine. Jeg har sett dette for mange ganger. Jeg kjenner fortsettelsen.
Lyden av naboens gressklipper øker i det fyren runder garasjen.
Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.
Jeg skvetter. Ut av det blå begynner hun å snakke om sex. For ti sekunder siden snakket vi om kunst. Jeg trodde en skikkelig pike som henne heller ville snakke om malerier enn sex, og siden vi er hjemme i min stue og det var mine kunstplakater vi snakket om greide jeg til og med å høres ut som om jeg hadde peiling. Jeg sa at abstrakt kunst neppe hadde eksistert hvis ikke fotografiet ble oppfunnet. Og hun meldte tilbake at hun var glad den første daten vår ikke endte i sex.
Hun er brisen nå, når hun åpner munnen kan jeg se at leppene hennes er lett blåfarget av vinen.
- Siden du ikke prøvde deg tror jeg at du er ... at du tenker lenger frem.
- Det stemmer, sier jeg.
Det er den tredje daten vår, og vi har ikke vært i nærheten av sex. Jeg kysset henne farvel etter de to første møtene, da jeg kysset henne farvel den andre gangen kommenterte hun at jeg var forsiktig. Hun ville sikkert heller ha klint, men det var farvelkysset og ikke naturlig å trø til da.
- Jeg vil ikke ha en sånn one-night-stand-fyr, sier hun.
- Nei.
- Men dere bærer ikke akkurat skilter på dere.
- Hva mener du?
- Jo, at det fins menn som opptrer høflig og skikkelig hele kvelden, de snakker om klassisk musikk og kultur og litteratur og arkitektur, og før man skjønner at man er lurt ligger man under dem og peser.
- Javel, sier jeg.
- Jeg er glad for at du ikke er sånn, sier hun.
- Nei, jeg er ikke sånn, sier jeg
- Jeg har merket det, sier hun.
Hun henter en ny flaske vin, og når hun kommer tilbake setter hun seg nær meg i sofaen, svært nær, temaet sex henger i lufta og utenfor vinduene begynner naboens gressklipper å dure.
Det er sent lørdags kveld, likevel finner naboen det for godt å halshugge plantene sine i øredøvende leven.
Jeg løfter meg fra sofaen og går ut på verandaen. Jeg henger over ham, fra andre etasje av blokka. Det er naboens slask av en sønn på mangeogtyve år som ruller motor. Han skulle ikke klipt plen nå, han skulle ikke en gang bodd hjemme, folk i hans alder skal være på byen en lørdags kveld.
- STOPP! roper jeg.
Han stopper faktisk maskineriet, og ser på meg med en påtatt oppgitt mine, han later som om dette skjer ofte.
- Er det nødvendig å slå plena NÅ? sier jeg.
- Ja, for hvis jeg gjør det i morra kommer du ut og klager på at det er søndag.
- Men det har regnet i dag.
- So what?
- Det er farlig å klippe plena når gresset er vått. Du kan gli og skade deg
på klipperen.
Ytterdøra i naboens hus åpner seg, nabogubben stikker hodet ut.
- Hva er det? roper han til poden.
- Gressklippermannen rider igjen, roper den unge mannen mer enn høyt nok mens han peker opp mot meg.
- Drit i ham. Bli ferdig, sier naboen.
Jeg prøver å si noe, men ordene blir overdøvet av gressklipperen som starter opp. Jeg blir stående et halvt minutt og se på slasken mens han klipper den fuktige plena si i firkantmønster. Ikke som jeg, jeg klipte frem og tilbake.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg retretterer irritert inn i leiligheten min igjen.
- Kaller de deg Gressklippermannen? sier hun fra sofaen. Jeg nikker som svar og setter meg en smule lengre fra henne enn jeg satt da jeg gikk ut.
- Hvorfor akkurat Gressklippermannen? sier hun.
- Fordi de er psykopater, sier jeg.
Og mener det. Disse menneskene har kjent meg i halve livet mitt, de kjenner historien min, de vet akkurat hva jeg synes om gressklippere, likevel kaller de meg Gressklippermannen. Det vitner om en total mangel på empati, null medfølelse, ingen evne til å sette seg inn i andre menneskers følelsesliv, klassisk psykopati. I arv fra far til sønn.
Jeg fyller tyngre artilleri i stereoanlegget og prøver å overdøve den hensynsløse duringen. Lydblandingen som følger hjelper ikke meg. Men hun smiler, drikker og ser ikke ut til å plages. Hun hører Iron Maiden, jeg hører gressklipper.
Gressklippere er så hemningsløst toskete. Hvorfor klipper folk plener? Hvorfor kan ikke folk la gresset leve slik naturen har skapt det? Hele denne nasjonale hagekonkurransen får magen min til å vri seg, det må da finnes en million mer meningsfylte tidsfordriv enn å slipe ned gresstuster med roterende stål.
Nabolaget her er en saueflokk, når en sleper ut klipperen trigger det noe i de nedvaskede hjernene til de andre, de hiver seg over sine egne klippere og legger gressklipperlyd over strøket, for ingen vil ha lengre gress enn naboen. De er en gjeng med bønder, bønder i byen, og de er genetisk programmerte til å slå disse mikroåkerene sine til krampa tar dem og gråten tar meg. Om de bare kunne hute seg ut på landet, der de hører hjemme, og la ekte byfolk i fred!
Hvis jeg noen gang blir eier av et hus med hage skal gresset få gro, alt jeg skal plante i hagen er et skilt. Skiltet skal erklære at jeg har kjempet mot plena, og at plena vant. Ikke bare det, teksten skal være på engelsk, til glede for en og annen gammel rocker som vil nikke gjenkjennende. Skiltet skal si I fought the lawn and the lawn won.
Hun flytter hånden sin fra mitt venstre til mitt høyre kne og tilbake, hun gjør noen langsomme, sirkulerende bevegelser med fingrene sine rundt mine kneskjell. Et godt triks. Jeg visste ikke at Iron Maiden inviterte til romantikk, men i kveld er hun på hugget. Jeg er fanget mellom henne og sofaens armlen, og jeg vet ikke om jeg liker utviklingen.
Henne, derimot, liker jeg svært godt. Og deri ligger problemet. Jeg tror jeg vil beholde henne. Og dette er bare den tredje daten vår. Vi trenger minst femten til før vi kan bli intime.
Iron Maiden har gitt seg.
Vi kliner til lyden av gressklippersolo.
Og den tar meg tilbake. Jeg husker det våte gresset og kneika som måtte klippes. Jeg lot klipperen trille ned den lille, bratte bakken, så flyttet jeg den et hakk og trakk den opp etter meg. Da jeg kom til kanten av kneika og skulle dra klipperen opp en siste gang, var jeg lei av å trå på det glatte, våte gresset. Jeg satte føttene på steinmuren som dannet grensen til naboens hage og dro klipperen med full kraft opp mot kroppen min.
Steinen var glattere enn gresset. Føttene glapp.
Det jeg husker best var at det ikke gjorde vondt.
Jeg satt i pappas bil på vei til sykehuset og prøvde å finne ut hvor skadet jeg var. Men jeg var høy på mitt eget adrenalin, jeg kjente ingen smerte, ingenting. Det var blod over alt, shortsen var blandet med kjøttet, jeg var en lapskaus av tøy, blod og menneske. Kirurgene måtte ta oppgaven med å finne ut hva som var igjen av meg.
Kliningen vil ikke ta slutt. Hun smaker Faustino. Hun henter meg ut av minnene, jeg glemmer gressklipperen, det er deilig, hun fører meg inn i et landskap av myk hud og bløte lepper, hun kravler over meg i sofaen. Jeg merker ikke hvor hun har fingrene før det er for sent.
Hånden hennes har nådd innsiden av beltet mitt. Den leter, flytter seg lenger ned, leter mer. Hun ser på skrittet mitt. Hun ser på meg med store spørrende øyne. Som ved et trylleslag er hun edru.
Jeg løfter hånden hennes ut av buksene mine. Jeg har sett dette for mange ganger. Jeg kjenner fortsettelsen.
Lyden av naboens gressklipper øker i det fyren runder garasjen.
Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.
9. august 2007
Esquil inviterer til Party igjen
Hei kjære leser. I fjor hadde du og jeg først party, og dagen etter, seminar. På partyet avtalte vi vel å gjøre dette oftere, men det har blitt dårlig stell. Så i kveld og utover morgendagen gjentar vi suksessen fra i fjor. Det må ha vært bra, for så vidt jeg husker slo du meg til blods med døra.
I år vil jeg treffes ute. Jeg kan det nå, nemlig. Du møter meg i den eneste baren på Flat Hill, en pizzarestaurant. Barnefamilier okkuperer de fleste bordene i lokalet, jeg sitter i et hjørne og skuler olmt på deg.
- Det blir bare oss to i år igjen? sier du.
- Grynt, sier jeg.
- Så du skriver fortsatt alle kommentarene selv? Bortsett fra mine?
- En mann, en blogg, en leser, sier jeg.
Du får en pils. Jeg får en pils. Jeg lurer deg til å sitte innerst i hjørnet. Jeg kommer nærmere. Du aner at det er noe på gang.
- Er du ute for å slåss igjen, sier du.
- Nei. I år vil jeg kline, sier jeg.
Før du vet ordet av det har du tunga mi i øret ditt. Ørevoksen din smaker utmerket. Du er en deilig leser.
- I øret? spør du.
- Uthe av threning, mumler jeg blygt mens tungespissen arbeider seg innover.
Du dytter meg vekk. Jeg kommer tilbake og går for neseboret. Du dytter meg vekk igjen. Jeg prøver å knuse av bunnen på ølflaska slik at jeg kan bruke den som våpen. Jeg greier ikke å slå hardt nok. Du sitter og ser på, utålmodig, mens jeg kakker pilsflaska mot inventaret.
- Blir det noe slåssing i år, spør du.
- Nei, ser dårlig ut, innrømmer jeg.
- Skal vi likesågodt gå rett på seminaret?
- OK. Greatest hits-lista vi lagde i fjor forsvant, og jeg tenkte å lage en ny. Så om du husker noen innlegg du har likt, vil jeg gjerne vite det, sier jeg.
Du tenker deg godt om, og så svarer du
I år vil jeg treffes ute. Jeg kan det nå, nemlig. Du møter meg i den eneste baren på Flat Hill, en pizzarestaurant. Barnefamilier okkuperer de fleste bordene i lokalet, jeg sitter i et hjørne og skuler olmt på deg.
- Det blir bare oss to i år igjen? sier du.
- Grynt, sier jeg.
- Så du skriver fortsatt alle kommentarene selv? Bortsett fra mine?
- En mann, en blogg, en leser, sier jeg.
Du får en pils. Jeg får en pils. Jeg lurer deg til å sitte innerst i hjørnet. Jeg kommer nærmere. Du aner at det er noe på gang.
- Er du ute for å slåss igjen, sier du.
- Nei. I år vil jeg kline, sier jeg.
Før du vet ordet av det har du tunga mi i øret ditt. Ørevoksen din smaker utmerket. Du er en deilig leser.
- I øret? spør du.
- Uthe av threning, mumler jeg blygt mens tungespissen arbeider seg innover.
Du dytter meg vekk. Jeg kommer tilbake og går for neseboret. Du dytter meg vekk igjen. Jeg prøver å knuse av bunnen på ølflaska slik at jeg kan bruke den som våpen. Jeg greier ikke å slå hardt nok. Du sitter og ser på, utålmodig, mens jeg kakker pilsflaska mot inventaret.
- Blir det noe slåssing i år, spør du.
- Nei, ser dårlig ut, innrømmer jeg.
- Skal vi likesågodt gå rett på seminaret?
- OK. Greatest hits-lista vi lagde i fjor forsvant, og jeg tenkte å lage en ny. Så om du husker noen innlegg du har likt, vil jeg gjerne vite det, sier jeg.
Du tenker deg godt om, og så svarer du
7. august 2007
Hull i gjerdet hos Facebook
Hvis du spiller deg inn på highscorelisten i enkelte applikasjoner (les: spill) hos Facebook, så kan alle som har applikasjonen klikke seg fra highscorelisten og inn på Facebook-profilen din. I dette eksempelet fra Travellers IQ dreier det seg om ca. 150.000 som får tilgang til f.eks. godbiten Ricardo der nede i hjørnet. Man blir Hele Verdens Venn! 
Er du journalist og vurderer å ta saken? Her er et par vinklinger som passer inn i den normale norske dekningen av Facebook:
- Øksemordere og narkobaroner kan lese alt om deg i Facebook
- Her koser pedofile Aham fra Gambia seg med norske familiers feriebilder
- I dag er det en dag mindre til Facebook utsletter alt liv på Jorden
Er du journalist og vurderer å ta saken? Her er et par vinklinger som passer inn i den normale norske dekningen av Facebook:- Øksemordere og narkobaroner kan lese alt om deg i Facebook
- Her koser pedofile Aham fra Gambia seg med norske familiers feriebilder
- I dag er det en dag mindre til Facebook utsletter alt liv på Jorden
Beste norske filmer siste 25 år
Dagbladet har kåret de beste norske filmene siste 25 år. Her er topp ti:
1. Budbringeren
2. Insomnia
3. Reprise
4. Salmer fra kjøkkenet
5. Veiviseren
6. Kjærlighetens kjøtere
7. Mongoland
8. Eggs
9. X
10. Orions belte
Jeg syns dette er et gufs av syttitall, da Wam&Vennerød- og Løkkebergfilmer dominerte, da norsk film glemte å underholde publikum, slik at det "viktige" med filmene, som sikret dem statsstøtte, gikk folk hus forbi fordi filmene ikke ble sett.
Særlig ble jeg skuffet over alt som manglet på lista. Jeg måtte lage min egen.
1. Hawaii Oslo
Filmen er normalt underholdende underveis, det er helt mot slutten når plottet går opp og trådene samles at du ser genialiteten i denne. Deilig feelgood-film. IMDB-score: 7,1
2. Veiviseren
En klassiker, oscarnominert samisk film med driv fra start til slutt. Den eneste som når både Dagbladet og min liste. IMDB: 7,6
3. Fritt Vilt
En norsk skrekkfilm som følger formelen og faktisk er skummel. IMDB: 6,5
4. Buddy
Fin film, men den store beholdningen er at det har kommet en ny generasjon norske skuespillere som har skjønt at film er film og ikke teater. Noe som også preger resten av lista mi. IMDB: 7,0
5. UNO
Endelig er norsk film ikke bare latterlig når den prøver å være tøff. IMDB: 7,0
6. Izzat Samme som UNO, hardkokte greier. IMDB: 6,5
7. United Følger formelen for romantisk komedie, og er på ingen måte genial, men jeg er for flere publikumsfriere i norsk film. Fint øyeblikk der D'sounds Give Myself Away spilles. IMDB: 6,2
8. Monstertorsdag. Jeg likte denne Stavangerfilmen bedre enn Mongoland. Bra story om trekantrama. IMDB: 6,3
9. Hodet Over Vannet. Denne ble det laget remake av i Hollywood. Likte storyen, og artig å se Morten Abel som skuespiller. IMDB: 6,8
10. Slipp Jimmy Fri. Hvis Christopher Nielsen hadde samme peil på å lage storyer som han har på å utvikle figurer, ville dette vært verdensklasse. IMDB: 6,3
OK, kanskje utelot jeg Budbringeren på trass. Jeg vet at listen min stempler meg som primitiv, og at Dagbladets lister (den over bøker var enda verre) er godkjent høykultur. Men jeg er lei av at kultureliten i Norge trekker frem vanskelig tilgjengelige filmer/bøker/whatever og opphøyer dem på bekostning av det som underholder vanlige folk. Kanskje ser de noe jeg ikke ser, kanskje er juryen til Dagbladet mer intelligente enn meg, kanskje har de et rikere åndsliv. Men vet du hva? Jeg tviler.
1. Budbringeren
2. Insomnia
3. Reprise
4. Salmer fra kjøkkenet
5. Veiviseren
6. Kjærlighetens kjøtere
7. Mongoland
8. Eggs
9. X
10. Orions belte
Jeg syns dette er et gufs av syttitall, da Wam&Vennerød- og Løkkebergfilmer dominerte, da norsk film glemte å underholde publikum, slik at det "viktige" med filmene, som sikret dem statsstøtte, gikk folk hus forbi fordi filmene ikke ble sett.
Særlig ble jeg skuffet over alt som manglet på lista. Jeg måtte lage min egen.
1. Hawaii Oslo
Filmen er normalt underholdende underveis, det er helt mot slutten når plottet går opp og trådene samles at du ser genialiteten i denne. Deilig feelgood-film. IMDB-score: 7,1
2. Veiviseren
En klassiker, oscarnominert samisk film med driv fra start til slutt. Den eneste som når både Dagbladet og min liste. IMDB: 7,6
3. Fritt Vilt
En norsk skrekkfilm som følger formelen og faktisk er skummel. IMDB: 6,5
4. Buddy
Fin film, men den store beholdningen er at det har kommet en ny generasjon norske skuespillere som har skjønt at film er film og ikke teater. Noe som også preger resten av lista mi. IMDB: 7,0
5. UNO
Endelig er norsk film ikke bare latterlig når den prøver å være tøff. IMDB: 7,0
6. Izzat Samme som UNO, hardkokte greier. IMDB: 6,5
7. United Følger formelen for romantisk komedie, og er på ingen måte genial, men jeg er for flere publikumsfriere i norsk film. Fint øyeblikk der D'sounds Give Myself Away spilles. IMDB: 6,2
8. Monstertorsdag. Jeg likte denne Stavangerfilmen bedre enn Mongoland. Bra story om trekantrama. IMDB: 6,3
9. Hodet Over Vannet. Denne ble det laget remake av i Hollywood. Likte storyen, og artig å se Morten Abel som skuespiller. IMDB: 6,8
10. Slipp Jimmy Fri. Hvis Christopher Nielsen hadde samme peil på å lage storyer som han har på å utvikle figurer, ville dette vært verdensklasse. IMDB: 6,3
OK, kanskje utelot jeg Budbringeren på trass. Jeg vet at listen min stempler meg som primitiv, og at Dagbladets lister (den over bøker var enda verre) er godkjent høykultur. Men jeg er lei av at kultureliten i Norge trekker frem vanskelig tilgjengelige filmer/bøker/whatever og opphøyer dem på bekostning av det som underholder vanlige folk. Kanskje ser de noe jeg ikke ser, kanskje er juryen til Dagbladet mer intelligente enn meg, kanskje har de et rikere åndsliv. Men vet du hva? Jeg tviler.
5. august 2007
Gjensyn
Det er en praktfull solskinnsdag på Ranheim, med blå himmel, grønt gress og sjøen i bakgrunnen. Jeg stanser bilen på parkeringsplassen, jeg har knapt kjørt så langt som dette hittil i århundret. Men det går bra, jeg tåler lengre og lengre turer.
Jeg tar stokken og karrer meg ut, jeg må gå et stykke fra parkeringsplassen. Jeg er her for å besøke bestemoren min. Det er åtte år siden sist jeg besøkte henne, jeg bodde på samme siden av byen som henne i et par år, men besøkte henne bare en gang. Den ene gangen kunne jeg bare være der en kort stund. Sånn var det alltid, festmiddager og sammenkomster ble forlatt for eksamener som skulle leses på og oppgaver som måtte løses. Begravelsen for tante, datteren hennes, stakk jeg tidlig av fra for å løpe orientering.
Men bestemor var alltid der, en stille, beskjeden kvinne som var flink med hendene. Hun har strikket det meste av ullsokkene mine, og hun snekret en brevhylle med navnet mitt på. Hyllen hang rett over hodet mitt i de sju årene jeg var sengeliggende. Jeg tenkte en del på bestemor da. Jeg har vært et dårlig barnebarn, men nå er jeg frisk nok, nå er jeg kommet for å gjøre det godt igjen.
Jeg har klart mye i ukene som har gått siden jeg kom meg ut. Det begynner å gå rutine i å gjøre nye ting, kickene blir mindre. Jeg har vært på grillparty, jeg har hørt vennene mine snakke sammen. Det er et savn man kanskje ikke forstår, men hvis det i det hele tatt forekom samtale i løpet av årene i kjelleren var jeg en del av den, for å høre jevnaldrende snakke sammen måtte jeg se reality-TV. Jeg kunne ikke se venner på fem år, i den perioden var jeg bitter på vennene mine fordi ikke en eneste av dem kunne karre seg på TV.
Jeg har fått en dragning mot barer. Hvis jeg drar dit sammen med venner og må prate er det hyggelig, men slitsomt. Hvis jeg går dit alene slipper jeg å prate og kan nyte besøket. Derfor blir det en del aleneturer på bar for tiden. Det er ikke kultur for det i Trondheim. I begynnelsen så jeg med jevne mellomrom på klokka og utgangsdøra, lot som om jeg ventet på noen for å slippe å bli oppfattet som en loner. Nå gir jeg blanke. Jeg sitter i et hjørne og ser på folk, føler på stemningen, bare det å være ute blant mennesker er en nytelse.
Jeg har sett igjen det meste av byen min siden jeg kom ut, ihvertfall av det man kan se fra inni bil. Hvis jeg stikker innom et solarium under kjøreturen får jeg ligget, og dermed kan jeg komme lenger hjemmefra. Jeg begynner å bli brun.
Ute på Ranheim surrer jeg rundt på gressplenene, jeg finner ikke frem. Bestemor bor ikke lenger der hun bodde for åtte år siden, ingen gjør det, og mamma har sagt jeg skal styre mot en tuja, men jeg vet ikke hva en tuja er, jeg kan ikke skille en tuja fra et vanlig grantre. Jeg bekymrer meg for om gåkapasiteten min snart er oppbrukt og at jeg må dra med uforrettet sak.
Da jeg ble liggende og oppdaget at jeg var ute av stand til å tåle lys og lyd, kjente jeg på kroppen at det kom til å ta lang tid å bli bra. I beste fall. Jeg ble redd for at jeg hadde sett en del mennesker for siste gang. Særlig en gammel mann jeg var blitt glad i og som hadde kreft. Nå sju år senere har han fortsatt kreft, han har dessuten skaffet seg parkinsons og gule stafylokokker, men han lever. De kan gi ham alle sykdommene i verden, han gir ikke opp. Han er gammel bokser. Som de sa i den siste Rocky-filmen: Det handler ikke om hvor hardt du slår, det handler om hvor mye juling du kan ta og fortsatt kjempe videre.
Når han ikke er smittsom lenger håper jeg å se ham. Men i dag er det bestemor.
Jeg finner gravstenen som ligger ved siden av tujaen. Den har blomster foran, noen har lagt en rekke runde stener på den. Jeg ser bestemors navn innrisset i granitt og føler meg fortsatt mest av alt som et dårlig barnebarn.
Da hun døde var jeg ute av stand til å snakke med noen, jeg tok sorgen kort og hardt og fortsatte kampen mot min egen sykdom. Jeg arvet en bibel av henne, bibelen bestefar pleide å lese juleevangeliet fra på julaften.
Dette skulle være min versjon av begravelsen jeg aldri kunne gå i. Men det er ingen begravelse, jeg føler meg alene her. Graven oppleves som stenen og blomstene jeg ser, og ikke noe mer. Kanskje er det en bra ting. Hodet er kaotisk, jeg forsøker å få tak i hva jeg føler. Prøver å få fatt i fortiden som forsvant.
---
Flere ut av mørket-historier:
Som en tidsreise
Rider igjen
Jeg tar stokken og karrer meg ut, jeg må gå et stykke fra parkeringsplassen. Jeg er her for å besøke bestemoren min. Det er åtte år siden sist jeg besøkte henne, jeg bodde på samme siden av byen som henne i et par år, men besøkte henne bare en gang. Den ene gangen kunne jeg bare være der en kort stund. Sånn var det alltid, festmiddager og sammenkomster ble forlatt for eksamener som skulle leses på og oppgaver som måtte løses. Begravelsen for tante, datteren hennes, stakk jeg tidlig av fra for å løpe orientering.
Men bestemor var alltid der, en stille, beskjeden kvinne som var flink med hendene. Hun har strikket det meste av ullsokkene mine, og hun snekret en brevhylle med navnet mitt på. Hyllen hang rett over hodet mitt i de sju årene jeg var sengeliggende. Jeg tenkte en del på bestemor da. Jeg har vært et dårlig barnebarn, men nå er jeg frisk nok, nå er jeg kommet for å gjøre det godt igjen.
Jeg har klart mye i ukene som har gått siden jeg kom meg ut. Det begynner å gå rutine i å gjøre nye ting, kickene blir mindre. Jeg har vært på grillparty, jeg har hørt vennene mine snakke sammen. Det er et savn man kanskje ikke forstår, men hvis det i det hele tatt forekom samtale i løpet av årene i kjelleren var jeg en del av den, for å høre jevnaldrende snakke sammen måtte jeg se reality-TV. Jeg kunne ikke se venner på fem år, i den perioden var jeg bitter på vennene mine fordi ikke en eneste av dem kunne karre seg på TV.
Jeg har fått en dragning mot barer. Hvis jeg drar dit sammen med venner og må prate er det hyggelig, men slitsomt. Hvis jeg går dit alene slipper jeg å prate og kan nyte besøket. Derfor blir det en del aleneturer på bar for tiden. Det er ikke kultur for det i Trondheim. I begynnelsen så jeg med jevne mellomrom på klokka og utgangsdøra, lot som om jeg ventet på noen for å slippe å bli oppfattet som en loner. Nå gir jeg blanke. Jeg sitter i et hjørne og ser på folk, føler på stemningen, bare det å være ute blant mennesker er en nytelse.
Jeg har sett igjen det meste av byen min siden jeg kom ut, ihvertfall av det man kan se fra inni bil. Hvis jeg stikker innom et solarium under kjøreturen får jeg ligget, og dermed kan jeg komme lenger hjemmefra. Jeg begynner å bli brun.
Ute på Ranheim surrer jeg rundt på gressplenene, jeg finner ikke frem. Bestemor bor ikke lenger der hun bodde for åtte år siden, ingen gjør det, og mamma har sagt jeg skal styre mot en tuja, men jeg vet ikke hva en tuja er, jeg kan ikke skille en tuja fra et vanlig grantre. Jeg bekymrer meg for om gåkapasiteten min snart er oppbrukt og at jeg må dra med uforrettet sak.
Da jeg ble liggende og oppdaget at jeg var ute av stand til å tåle lys og lyd, kjente jeg på kroppen at det kom til å ta lang tid å bli bra. I beste fall. Jeg ble redd for at jeg hadde sett en del mennesker for siste gang. Særlig en gammel mann jeg var blitt glad i og som hadde kreft. Nå sju år senere har han fortsatt kreft, han har dessuten skaffet seg parkinsons og gule stafylokokker, men han lever. De kan gi ham alle sykdommene i verden, han gir ikke opp. Han er gammel bokser. Som de sa i den siste Rocky-filmen: Det handler ikke om hvor hardt du slår, det handler om hvor mye juling du kan ta og fortsatt kjempe videre.
Når han ikke er smittsom lenger håper jeg å se ham. Men i dag er det bestemor.
Jeg finner gravstenen som ligger ved siden av tujaen. Den har blomster foran, noen har lagt en rekke runde stener på den. Jeg ser bestemors navn innrisset i granitt og føler meg fortsatt mest av alt som et dårlig barnebarn.
Da hun døde var jeg ute av stand til å snakke med noen, jeg tok sorgen kort og hardt og fortsatte kampen mot min egen sykdom. Jeg arvet en bibel av henne, bibelen bestefar pleide å lese juleevangeliet fra på julaften.
Dette skulle være min versjon av begravelsen jeg aldri kunne gå i. Men det er ingen begravelse, jeg føler meg alene her. Graven oppleves som stenen og blomstene jeg ser, og ikke noe mer. Kanskje er det en bra ting. Hodet er kaotisk, jeg forsøker å få tak i hva jeg føler. Prøver å få fatt i fortiden som forsvant.
---
Flere ut av mørket-historier:
Som en tidsreise
Rider igjen
Ny Musikk XIII
Jeg tipper hitlistene utover høsten kommer til å inneholde:
Rhianna - Shut Up And Drive
The Plain White T's - Hey there Delilah
Sean Kingston- Beautiful Girl
Men jeg vil heller henlede oppmerksomheten på Walk Away med det walisiske bandet Funeral For A Friend. Sjangeren kalles post-hardcore og stammer fra hardcorepunk, så snart fins det en sjanger per band.
Her covrer norske Apoptygma Berzerk det undervurderte åttitallsbandet House Of Loves låt Shine On. Anbefaler også Beatles and the Stones.
Rhianna - Shut Up And Drive
The Plain White T's - Hey there Delilah
Sean Kingston- Beautiful Girl
Men jeg vil heller henlede oppmerksomheten på Walk Away med det walisiske bandet Funeral For A Friend. Sjangeren kalles post-hardcore og stammer fra hardcorepunk, så snart fins det en sjanger per band.
Her covrer norske Apoptygma Berzerk det undervurderte åttitallsbandet House Of Loves låt Shine On. Anbefaler også Beatles and the Stones.
4. august 2007
Røldag: Nattens Ørn
Jeg glir mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står på en parkeringsplass langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Det er kanskje merkelig nok. Men det mest merkelig er at det er en annen person her. En diger mann med attitude i blikket, en fyr du ikke ville møtt i en mørk bakgate, langt mindre en beksvart parkeringsplass midt i skogen. På den annen side, du ville nok ikke møtt meg heller. Han står ved bilen sin og holder en spade, han har grønne klær og helt hvitt ansikt. I mitt stille sinn døper jeg ham Den Hvite Mannen, selv om jeg skjønner at han er hvit fordi lyset fra hodelykten min er hvitt.
- Nå, fant du postene? spør han, uten å se ut som om han bryr seg, han kjenner meg ikke, han kan ikke verdsette postenes vanskelighetsgrad. Ut fra tonefallet hans mistenker jeg at han gjør narr, men jeg lar tvilen komme ham til gode.
- Jo jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, messer jeg mens jeg peker på kartet. Han åpner bagasjelokket og lemper spaden nedi. Den er full av jord. Jeg møter en mann midt i skogen midt på natten med en spade full av jord. Jeg har ingen spørsmål.
- Si meg, orientering, er ikke det rimelig teit? spør han.
- Dette er ikke orientering. Det er nattorientering, sier jeg.
Jeg elsker nattorientering. Du setter ut i skogen i stupmørke, alt du har er en lykt på hodet, det er som å løpe i en tunnel av lys, det kjennes ut som om du løper ti ganger fortere enn om dagen. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Natt-o ligner ikke mer på orientering enn tunfisk ligner på kjærlighet. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene, det hjelper meg i jobben.
- ... hjelper meg i jobben, sier jeg.
- Særlig.
- Jo. Politi har et nært forhold til orientering, forklarer jeg. Se her, sier jeg og viser ham kartet. Kartflaket, som passende nok heter Buråsen, er lagd av Politiets Idrettslag.
- Er du politi?
Jeg svarer ikke. Pinlig taushet oppstår. Dette er noe jeg trener på, å utholde pinlig taushet mens et spørsmål henger i luften. Den som behersker tausheten behersker situasjonen. Min mangel på respons provoserer ham, men jeg holder masken, tolererer ubehaget.
- Jeg mener fortsatt det ser teit ut å løpe rundt i skogen med de klærne. Det ser homo ut, sier han.
- Det er din mening.
- Du har myr og gjørme over hele leggen, lukter vondt gjør det også. Kan en voksen mann bli mindre stilig, spør han, et sekund virker det nesten som om han er ute etter en slåsskamp.
- Byr du opp til dans? spør jeg og gjør meg stor.
- Nei, jeg prøver bare å gi deg et hint, avslutter Den Hvite Mannen. Han er ferdig, han setter seg inn i Den Hvite Bilen, en BMW, og kjører inn i natten, mot byen. Jeg roer meg ned, tar tak i biltaket mitt og tøyer ut lårmusklene.
----
Det er en tid nå siden møtet med Den Hvite Mannen, men jeg minnes det, fordi jeg møtte ham igjen i kveld. Dette er hva som skjedde.
Jeg sitter hjemme i stua og slappet av foran TV'en, da Radovan ringer.
- Vi har en sak til deg, sier han.
- Jaha, sier jeg.
- En død mann i Tonstadbrinken 88. Det er et brunt hus i enden av veien.
- Jeg kommer så kjapt jeg kan.
- Skynd deg.
Jeg kjører så fort jeg kan tillate meg. Jeg vet jeg snart skal se et lik på nært hold, men dette er jobben min, jeg er profesjonell. Jeg trekker på meg gummihanskene mens jeg kjører. Jeg ser det brune huset, snur bilen og rygger inn de siste metrene. Jeg klikker opp bagasjerommet, hopper ut av bilen, finner førstehjelpsskrinet og ringer på døren. Jeg er fortsatt kald. Mens jeg venter trekker jeg plast over skoene.
Radovan åpner, han sier ikke noe, jeg sier ikke noe, jeg følger ham inn i huset, ned en kjellertrapp og vips. Der ligger den døde kroppen og farger et parkettgulv rødt. En ung mann frarøvet livet. Han er ikke høy, knapt 1.70, men han er veltrent. Tankene mine burde sikkert gått til famile og venner, men jeg tenker at det er typisk for menn av lav høyde å kompensere med å pumpe jern.
- Hvem er han, spør jeg, mens jeg går ned på knær foran ham og planlegger hvor jeg skal begynne.
- Han er svensk. Tror han heter Thomas, men de kalte ham bare Svensken.
- Svensken, gjentar jeg.
Jeg tenker i et blaff på Den Hvite Mannen, han som trodde jeg var politi. Akkurat nå føler jeg meg som politi, tilkalt til et åsted for en kriminell handling. Eksperten som skal løse gåten.
Men jeg er ikke politi. Jeg løser ikke gåter. Jeg løser problemer.
- Var det du som skjøt? spør jeg Radovan.
- Ja, sier han.
- Og du vet hva du skal gjøre med våpenet?
- Ja.
- Hvorfor var dette nødvendig?
- Han var i gjengen som skjøt Zoran.
- Er Zoran død?
- Ja. Husker du Zoran?
Jeg husker Zoran. Jeg har snakket noen ganger med ham, uten at jeg kjente ham. Jeg visste ikke at han var død. Liket jeg sitter foran gjør ikke inntrykk, men å få høre at Zoran er død gjør inntrykk. Ikke et klump-i-halsen-sprenglyst-til-å-gråte-inntrykk, men jeg snakket med ham og nå er han borte, det minner meg på at vi alle skal dø, det gir meg et glimt av overblikk over livet og dets forgjengelighet.
Jeg trykker på brystkassen ved inngangssåret til kulen. Blodet har ikke koagulert god nok plugg der, rød veske pipler ut. Jeg løfter liket halvt opp og bandasjerer Svensken rundt brystet. Bandasjen blir svakt rød, men lekker ikke. Det får holde. Jeg vasker ham ren for blod.
- Har du et hull klart til ham, spør Radovan.
- Jeg har alltid et hull, svarer jeg.
- Skal du kutte ham opp?
- Jeg tror jeg kan behandle denne i ett stykke. Hvis du hjelper meg opp trappa.
Vi bukserer Svensken ned i en svart søppelpose. Radovan tar tak rundt føttene på liket, jeg under armene, vi bærer ham opp trappen, gjennom vindfanget og ut av huset. Den ti sekunders kritiske etappen fra ytterdøren til bagasjerommet går bra. Ingen har sett oss.
Vi har ikke sølt en dråpe. Jeg instruerer Radovan i detalj om hvordan han skal vaske blodet fra kjellergulvet. Jeg tar forklaringen ned på så elementært nivå at han blir fornærmet, men jeg er ikke der for å ta vare på følelsene hans, jeg er der for å sikre at ting blir gjort profesjonelt.
Jeg frolater åstedet og kjører gjennom natten. Antrekket ligger klart i bilen. Jeg er godt trent i å skifte mens jeg kjører. Å ta på seg batterivesten, nylonoverdelen og hodelykten går selvfølgelig lett, det er bare å styre med en hånd eller knærne og å svippe plagget over øynene mens man ikke trenger å se. Å skifte til nylonbukse er vanskeligere, men røde lys i Tonstadkryssene løser saken.
Jeg ruller ut i marka, natten er mild, parkeringsplassen ved Buråsen er tom. Jeg stopper bilen og smetter på meg piggskoene, finner frem kart og kompass. Svensken får foreløpig ligge i fred i bagasjerommet. Minuttene med liket på ryggen er de kritiske, jeg vil forsikre meg om at de forløper så smertefritt som mulig.
Jeg løper inn i den tette skogen med lykten tent og armene strakt ut som en ørn i flukt. Jeg søker en passasje hvor jeg ikke vil kjøre meg fast i granbar og trelegger selv med et lik på skuldrene. Etter noen minutters stanging frem og tilbake i tett skog er jeg fremme. Hullet som skal bli Svenskens grav ligger tett inntil et grantre. Det er skjult av en lem og deretter jord og lyng, jeg gjør slike jobber grundig og omstendelig som en gartner på timelønn. Det ser ut som uberørt skog, ingen har noen sinne funnet hullene mine. Jeg huker meg ned, fjerner jordlaget forsiktig, åpner lemmen og gjør hullet klart for å by Svensken den siste hvile.
Jeg glir tilbake mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står igjen på parkeringsplassen langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Og nok en gang står det en annen person på parkeringsplassen. Irritasjon og angst danser vals inni meg. Jeg kjenner ham igjen, det er Den Hvite Mannen. Han har de samme grønne klærne som sist, men denne gangen ingen spade. Han står ved Den Hvite Bilen og ser på meg, sikkert mindre overrasket enn jeg er, han har sett bilen min på forhånd.
- Så du er her igjen, sier han.
- Ja, sier jeg.
Jeg bærer nylon, men han virker ikke interessert i å gjenoppta orienteringsmobbingen. Vi er begge mer defensive enn sist, jeg har en død mann i bagasjerommet og håper på at Den Hvite Mannen skal forsvinne så raskt som mulig. Jeg legger hendene på biltaket og tøyer ut lårmusklene. Han bare står ved bilen sin, rett opp og ned, mer ukomfortabel enn provokativ, det virker som om han venter på at jeg skal gå. Jeg har ingen spørsmål.
Jeg bestemmer meg for å trekke meg og finne en annen parkeringsplass som utgangspunkt. I det jeg åpner bildøren kommer en tredje bil rullende inn på parkeringsplassen. Vi ser begge hvem det er.
Politiet. Håndjern. Sprinkler. Jeg får en intens lyst til å sette meg på bagasjelokket, bruke kroppen min som ekstra lås.
Kjøretøyet stopper. Innholdet er to uniformerte politimenn. Den ene kommer ut med lommelykt, den andre sitter igjen i bilen.
- Hva er det som foregår her? spør politimannen, og lyser på Den Hvite Mannen. Lyset er enda hvitere enn mitt.
- Jeg tenkte å spasere en tur, sier Den Hvite Mannen.
- Du tenkte å spasere en tur?
- Ja. Jeg liker å gå tur.
- Om natta?
- Ja. Er det noen lover mot det?
- Du skal spasere i skogen klokken to om natta fordi du liker det?
- Ja ...
Politimannen lyser lenge på Den Hvite Mannen. Fyren prøver å imitere øynene til en speiderjente.
- Og du, sier han og lyser på meg. - Er dere her sammen?
- Nei, jeg aner ikke hvem han er. Jeg kom hit noen sekunder før dere, sier jeg, mens lyskjeglen glir opp og ned langs kroppen min som lyskastere langs en fengselsmur. Politimannen gransker min orienteringsdrakt.
- Trener du til Tio-mila? sier politimannen.
- Ikke akkurat nå, Tio går på våren.
- Stemmer. Fant du postene?
- Jo, jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, lirer jeg av meg og viser stedene på kartet.
- Jaha, sier han, vender lykta vekk fra meg og tilbake til Den Hvite Mannen.
- Og du liker altså å gå tur ...
Politimannen går bort til Den Hvite Bilen og lyser frem og tilbake gjennom bilrutene inn i kupéen. - Kan du være så vennlig å åpne bagasjerommet? fortsetter politimannen.
- Bagasjerommet? spør Den Hvite Mannen.
- Ja. Bak på bilen din.
Den Hvite Mannen rører seg ikke, han snakker ikke.
- Hallo? sier politimannen.
- Jeg har mistet nøkkelen, stønner den Hvite Mannen.
Nøkkelen står i bildøra, rett bak Den Hvite Mannens rygg. Politimannen runder ham, lett irritert, river nøkkelen ut av døra og låser selv opp hekken på Den Hvite Bilen.
Jeg nærmer meg nysgjerrig når luken går opp. Jeg ser svart plast, jeg ser politimannens hender trekke den svarte plasten til side, jeg ser hår, jeg ser et menneskehode, og jeg kjenner det igjen. Det er Zoran. Håret og ansiktet er rødfarget av hans eget størknede blod. De har ikke vasket ham før begravelsen, ikke bandasjert ham, posen er rød av blod på innsiden. Jeg studerer interessert disse håndverksmessige forskjellene.
De setter håndjern på Den Hvite Mannen og tar med ham over til politibilen, legger en hånd på hodet hans og presser ham ned så han passer i baksetet. Jeg blir avhørt som vitne. Nei, jeg kjenner ham ikke, jeg vet ikke hva han heter, jeg har sett ham i ti sekunder før dere kom. Det tar kort tid. De instruerer meg til å holde meg unna Den Hvite Bilen, og så er jeg luft for dem. Jeg møter Den Hvite Mannens blikk der han sitter inne i politibilen. To menn, samme oppdrag, forskjellige skjebner. Jeg smiler ikke, jeg lar ham i fred.
Noen minutter senere kjører jeg vekk. De har ikke en gang spurt meg om navnet mitt. Jeg har ingen bekymringer, natten er ennå ung. Det fins andre parkeringsplasser, det fins andre hull.
Jeg elsker nattorientering. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene. Det hjelper meg i jobben.
- Nå, fant du postene? spør han, uten å se ut som om han bryr seg, han kjenner meg ikke, han kan ikke verdsette postenes vanskelighetsgrad. Ut fra tonefallet hans mistenker jeg at han gjør narr, men jeg lar tvilen komme ham til gode.
- Jo jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, messer jeg mens jeg peker på kartet. Han åpner bagasjelokket og lemper spaden nedi. Den er full av jord. Jeg møter en mann midt i skogen midt på natten med en spade full av jord. Jeg har ingen spørsmål.
- Si meg, orientering, er ikke det rimelig teit? spør han.
- Dette er ikke orientering. Det er nattorientering, sier jeg.
Jeg elsker nattorientering. Du setter ut i skogen i stupmørke, alt du har er en lykt på hodet, det er som å løpe i en tunnel av lys, det kjennes ut som om du løper ti ganger fortere enn om dagen. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Natt-o ligner ikke mer på orientering enn tunfisk ligner på kjærlighet. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene, det hjelper meg i jobben.
- ... hjelper meg i jobben, sier jeg.
- Særlig.
- Jo. Politi har et nært forhold til orientering, forklarer jeg. Se her, sier jeg og viser ham kartet. Kartflaket, som passende nok heter Buråsen, er lagd av Politiets Idrettslag.
- Er du politi?
Jeg svarer ikke. Pinlig taushet oppstår. Dette er noe jeg trener på, å utholde pinlig taushet mens et spørsmål henger i luften. Den som behersker tausheten behersker situasjonen. Min mangel på respons provoserer ham, men jeg holder masken, tolererer ubehaget.
- Jeg mener fortsatt det ser teit ut å løpe rundt i skogen med de klærne. Det ser homo ut, sier han.
- Det er din mening.
- Du har myr og gjørme over hele leggen, lukter vondt gjør det også. Kan en voksen mann bli mindre stilig, spør han, et sekund virker det nesten som om han er ute etter en slåsskamp.
- Byr du opp til dans? spør jeg og gjør meg stor.
- Nei, jeg prøver bare å gi deg et hint, avslutter Den Hvite Mannen. Han er ferdig, han setter seg inn i Den Hvite Bilen, en BMW, og kjører inn i natten, mot byen. Jeg roer meg ned, tar tak i biltaket mitt og tøyer ut lårmusklene.
----
Det er en tid nå siden møtet med Den Hvite Mannen, men jeg minnes det, fordi jeg møtte ham igjen i kveld. Dette er hva som skjedde.
Jeg sitter hjemme i stua og slappet av foran TV'en, da Radovan ringer.
- Vi har en sak til deg, sier han.
- Jaha, sier jeg.
- En død mann i Tonstadbrinken 88. Det er et brunt hus i enden av veien.
- Jeg kommer så kjapt jeg kan.
- Skynd deg.
Jeg kjører så fort jeg kan tillate meg. Jeg vet jeg snart skal se et lik på nært hold, men dette er jobben min, jeg er profesjonell. Jeg trekker på meg gummihanskene mens jeg kjører. Jeg ser det brune huset, snur bilen og rygger inn de siste metrene. Jeg klikker opp bagasjerommet, hopper ut av bilen, finner førstehjelpsskrinet og ringer på døren. Jeg er fortsatt kald. Mens jeg venter trekker jeg plast over skoene.
Radovan åpner, han sier ikke noe, jeg sier ikke noe, jeg følger ham inn i huset, ned en kjellertrapp og vips. Der ligger den døde kroppen og farger et parkettgulv rødt. En ung mann frarøvet livet. Han er ikke høy, knapt 1.70, men han er veltrent. Tankene mine burde sikkert gått til famile og venner, men jeg tenker at det er typisk for menn av lav høyde å kompensere med å pumpe jern.
- Hvem er han, spør jeg, mens jeg går ned på knær foran ham og planlegger hvor jeg skal begynne.
- Han er svensk. Tror han heter Thomas, men de kalte ham bare Svensken.
- Svensken, gjentar jeg.
Jeg tenker i et blaff på Den Hvite Mannen, han som trodde jeg var politi. Akkurat nå føler jeg meg som politi, tilkalt til et åsted for en kriminell handling. Eksperten som skal løse gåten.
Men jeg er ikke politi. Jeg løser ikke gåter. Jeg løser problemer.
- Var det du som skjøt? spør jeg Radovan.
- Ja, sier han.
- Og du vet hva du skal gjøre med våpenet?
- Ja.
- Hvorfor var dette nødvendig?
- Han var i gjengen som skjøt Zoran.
- Er Zoran død?
- Ja. Husker du Zoran?
Jeg husker Zoran. Jeg har snakket noen ganger med ham, uten at jeg kjente ham. Jeg visste ikke at han var død. Liket jeg sitter foran gjør ikke inntrykk, men å få høre at Zoran er død gjør inntrykk. Ikke et klump-i-halsen-sprenglyst-til-å-gråte-inntrykk, men jeg snakket med ham og nå er han borte, det minner meg på at vi alle skal dø, det gir meg et glimt av overblikk over livet og dets forgjengelighet.
Jeg trykker på brystkassen ved inngangssåret til kulen. Blodet har ikke koagulert god nok plugg der, rød veske pipler ut. Jeg løfter liket halvt opp og bandasjerer Svensken rundt brystet. Bandasjen blir svakt rød, men lekker ikke. Det får holde. Jeg vasker ham ren for blod.
- Har du et hull klart til ham, spør Radovan.
- Jeg har alltid et hull, svarer jeg.
- Skal du kutte ham opp?
- Jeg tror jeg kan behandle denne i ett stykke. Hvis du hjelper meg opp trappa.
Vi bukserer Svensken ned i en svart søppelpose. Radovan tar tak rundt føttene på liket, jeg under armene, vi bærer ham opp trappen, gjennom vindfanget og ut av huset. Den ti sekunders kritiske etappen fra ytterdøren til bagasjerommet går bra. Ingen har sett oss.
Vi har ikke sølt en dråpe. Jeg instruerer Radovan i detalj om hvordan han skal vaske blodet fra kjellergulvet. Jeg tar forklaringen ned på så elementært nivå at han blir fornærmet, men jeg er ikke der for å ta vare på følelsene hans, jeg er der for å sikre at ting blir gjort profesjonelt.
Jeg frolater åstedet og kjører gjennom natten. Antrekket ligger klart i bilen. Jeg er godt trent i å skifte mens jeg kjører. Å ta på seg batterivesten, nylonoverdelen og hodelykten går selvfølgelig lett, det er bare å styre med en hånd eller knærne og å svippe plagget over øynene mens man ikke trenger å se. Å skifte til nylonbukse er vanskeligere, men røde lys i Tonstadkryssene løser saken.
Jeg ruller ut i marka, natten er mild, parkeringsplassen ved Buråsen er tom. Jeg stopper bilen og smetter på meg piggskoene, finner frem kart og kompass. Svensken får foreløpig ligge i fred i bagasjerommet. Minuttene med liket på ryggen er de kritiske, jeg vil forsikre meg om at de forløper så smertefritt som mulig.
Jeg løper inn i den tette skogen med lykten tent og armene strakt ut som en ørn i flukt. Jeg søker en passasje hvor jeg ikke vil kjøre meg fast i granbar og trelegger selv med et lik på skuldrene. Etter noen minutters stanging frem og tilbake i tett skog er jeg fremme. Hullet som skal bli Svenskens grav ligger tett inntil et grantre. Det er skjult av en lem og deretter jord og lyng, jeg gjør slike jobber grundig og omstendelig som en gartner på timelønn. Det ser ut som uberørt skog, ingen har noen sinne funnet hullene mine. Jeg huker meg ned, fjerner jordlaget forsiktig, åpner lemmen og gjør hullet klart for å by Svensken den siste hvile.
Jeg glir tilbake mellom trærne, gjennom stupmørke, kommer ut av skogen og står igjen på parkeringsplassen langt inne i Bymarka. Jeg er skitten og svett, klokken er to timer over midnatt. Og nok en gang står det en annen person på parkeringsplassen. Irritasjon og angst danser vals inni meg. Jeg kjenner ham igjen, det er Den Hvite Mannen. Han har de samme grønne klærne som sist, men denne gangen ingen spade. Han står ved Den Hvite Bilen og ser på meg, sikkert mindre overrasket enn jeg er, han har sett bilen min på forhånd.
- Så du er her igjen, sier han.
- Ja, sier jeg.
Jeg bærer nylon, men han virker ikke interessert i å gjenoppta orienteringsmobbingen. Vi er begge mer defensive enn sist, jeg har en død mann i bagasjerommet og håper på at Den Hvite Mannen skal forsvinne så raskt som mulig. Jeg legger hendene på biltaket og tøyer ut lårmusklene. Han bare står ved bilen sin, rett opp og ned, mer ukomfortabel enn provokativ, det virker som om han venter på at jeg skal gå. Jeg har ingen spørsmål.
Jeg bestemmer meg for å trekke meg og finne en annen parkeringsplass som utgangspunkt. I det jeg åpner bildøren kommer en tredje bil rullende inn på parkeringsplassen. Vi ser begge hvem det er.
Politiet. Håndjern. Sprinkler. Jeg får en intens lyst til å sette meg på bagasjelokket, bruke kroppen min som ekstra lås.
Kjøretøyet stopper. Innholdet er to uniformerte politimenn. Den ene kommer ut med lommelykt, den andre sitter igjen i bilen.
- Hva er det som foregår her? spør politimannen, og lyser på Den Hvite Mannen. Lyset er enda hvitere enn mitt.
- Jeg tenkte å spasere en tur, sier Den Hvite Mannen.
- Du tenkte å spasere en tur?
- Ja. Jeg liker å gå tur.
- Om natta?
- Ja. Er det noen lover mot det?
- Du skal spasere i skogen klokken to om natta fordi du liker det?
- Ja ...
Politimannen lyser lenge på Den Hvite Mannen. Fyren prøver å imitere øynene til en speiderjente.
- Og du, sier han og lyser på meg. - Er dere her sammen?
- Nei, jeg aner ikke hvem han er. Jeg kom hit noen sekunder før dere, sier jeg, mens lyskjeglen glir opp og ned langs kroppen min som lyskastere langs en fengselsmur. Politimannen gransker min orienteringsdrakt.
- Trener du til Tio-mila? sier politimannen.
- Ikke akkurat nå, Tio går på våren.
- Stemmer. Fant du postene?
- Jo, jeg hadde en sleiv på fjerde men tok meg fort inn egentlig gikk det greit på de fem første men så rotet jeg meg bort på vei til sjette jeg tok feil av noen skrenter det gikk en del minutter så mot åtteren var jeg sliten og ikke nok skjerpet så jeg kom for langt ned i lia og det gikk noe tid både der og på tieren, lirer jeg av meg og viser stedene på kartet.
- Jaha, sier han, vender lykta vekk fra meg og tilbake til Den Hvite Mannen.
- Og du liker altså å gå tur ...
Politimannen går bort til Den Hvite Bilen og lyser frem og tilbake gjennom bilrutene inn i kupéen. - Kan du være så vennlig å åpne bagasjerommet? fortsetter politimannen.
- Bagasjerommet? spør Den Hvite Mannen.
- Ja. Bak på bilen din.
Den Hvite Mannen rører seg ikke, han snakker ikke.
- Hallo? sier politimannen.
- Jeg har mistet nøkkelen, stønner den Hvite Mannen.
Nøkkelen står i bildøra, rett bak Den Hvite Mannens rygg. Politimannen runder ham, lett irritert, river nøkkelen ut av døra og låser selv opp hekken på Den Hvite Bilen.
Jeg nærmer meg nysgjerrig når luken går opp. Jeg ser svart plast, jeg ser politimannens hender trekke den svarte plasten til side, jeg ser hår, jeg ser et menneskehode, og jeg kjenner det igjen. Det er Zoran. Håret og ansiktet er rødfarget av hans eget størknede blod. De har ikke vasket ham før begravelsen, ikke bandasjert ham, posen er rød av blod på innsiden. Jeg studerer interessert disse håndverksmessige forskjellene.
De setter håndjern på Den Hvite Mannen og tar med ham over til politibilen, legger en hånd på hodet hans og presser ham ned så han passer i baksetet. Jeg blir avhørt som vitne. Nei, jeg kjenner ham ikke, jeg vet ikke hva han heter, jeg har sett ham i ti sekunder før dere kom. Det tar kort tid. De instruerer meg til å holde meg unna Den Hvite Bilen, og så er jeg luft for dem. Jeg møter Den Hvite Mannens blikk der han sitter inne i politibilen. To menn, samme oppdrag, forskjellige skjebner. Jeg smiler ikke, jeg lar ham i fred.
Noen minutter senere kjører jeg vekk. De har ikke en gang spurt meg om navnet mitt. Jeg har ingen bekymringer, natten er ennå ung. Det fins andre parkeringsplasser, det fins andre hull.
Jeg elsker nattorientering. Det er skummelt og spennende, som å overnatte på en kirkegård. Det klarner hjernen, spisser sansene, skjerper tankene. Det hjelper meg i jobben.
Abonner på:
Innlegg (Atom)