Påskekrim. Episode 8: Nye vitneutsagn.

Etter politirapporten om rynkete panner var det få bloggere som hadde våget seg utendørs. Det virket som det var en overdreven iver etter å retusjere sine ansiktstrekk i denne byen. Ikke bare fjernet de rynkene i pannen. De fjernet også posene under øynene. Hadde de kanskje ikke rent mel i dem? Eller håpet de at talentspeidere fra Vogue skulle komme på uanmeldt besøk?

I stedet for å fundere over den aksellererende forfengeligheten i byen, prøvde jeg å samle opp noen av de løse trådene fra gårsdagen. Noe av det siste jeg hørte var at den antatt konkurrerende hemmelige agenten Beamer var blitt forgiftet. Det tolket jeg på en av følgende måter: Enten hadde Beamer ikke forberedt maten sin selv, eller så hadde hun blitt servert ingredienser som hadde blitt tuklet med. Hadde hun kanskje spist den muffinsen som et vitne hadde oppdaget? En tredje mulighet var at Beamer bare spilte syk for å rette mistanke vekk fra seg selv. Men hvorfor? Hvem kunne hatt motiv for å forgifte Beamer? Hvem ville rydde henne av veien? Dette kunne være veldig sentralt i etterforskningen,

Det var ennå to episoder igjen av påskekrimmen, så noen løsning ville ikke bli presentert her. Det ville bryte med alle statistikker, og gjøre de to siste episodene overflødige. Men la oss si at jeg begynte å se et mønster, og at jeg på det tidspunktet så to alternative svar på spørsmålet om hvem som forgiftet Beamer. Jeg hadde to dager igjen på å finne ut hvilken av mine teorier som stemte. To dager på å bevise at jeg var mann for min nye detektivhatt. To dager på å også redde mitt eget skinn, ved å bevise at Esquil var i live.

Esquil, ja… Stadig flere begynte å spekulere i hvor Esquil kunne befinne seg, og det begynte også å dryppe inn vitneutsagn som støttet opp om troen på at Esquil lever. Sigurd, for eksempel, var innom politihuset i formiddag og avla en lang forklaring på hvorfor han hadde våknet opp i Brann-trøye i den containeren som lå rett ved funnstedet. Han hevdet der at han var en av de siste som hadde sett Esquil før han forsvant, i det de begge hadde vært på møte i en terapigruppe hos ATS (Anonyme Taperlag-Supportere). Trønderen Esquil hadde der blitt tvunget til å synge Brann-sanger. Dersom han virkelig er død nå, er sjansen derfor større for at han har dødd av skam enn at noen har myrdet ham, mente Sigurd.

Vibeke hadde en annen teori om Esquil. Hun mente bestemt å ha hørt at noen hadde tuklet med kompasset hans, og gitt ham et dårlig kart. Riktignok er Esquil en erfaren orienteringsløper, men det er noen år siden sist han virkelig fosset frem gjennom skogen. Om han nå hadde lagt ut på tur med defekt navigasjonsutstyr, er det vanskelig å si om han noen gang ville kunne finne hjem. Kanskje han for all evighet ville befinne seg mellom 3. og 4. post, og lure på hvorfor den store steinen var tegnet inn som bunnløs myr på kartet.

Vibeke hevdet før øvrig sin egen uskyld ved å si at hun ikke var i nærheten av bloggeby da Emelie ble drept. Muligheten er likevel fortsatt åpen for at hun kan ha leid noen til å gjøre ugjerningen. Hun kunne også teoretisk sett vært Beamers oppdragsgiver. Kanskje det var gjennom Beamer hun hadde hørt om det dårlige kartet? Eller… hun sa hun hadde hørt det fra en fugl. Kan det tenkes at Esquil nå har forvillet seg ut i nordenden av et kart som heter ”Pollyvilhasukker”?

Frøken Skavlan ga vitneutsagn om at hun hadde drømt at Minneapolise brukte maske og parykk. Hun mente at jeg burde gå henne litt nøyere etter i sømmene. Undersøke henne grundigere. Og tro meg, jeg bare ventet på den rette anledningen, en dag når hennes amerikanske gorilla ikke passet på henne. Da skulle jeg undersøke henne så nært, så nært. Hun var jo tross alt mistenkt og hadde tilsynelatende mange hemmeligheter, til tross for at hun var politisjef. Men nå var det altså frøken Skavlan som satt foran meg. En pike i sin beste alder, og med en uttalt interesse for folk som har vært på TV. Litt ettertenksomt sa jeg ”hmmm.. kanskje du har lyst til å bli undersøkt litt grundig du også…?” Vitnet brøt ut i latter.

Etter at de første latterhikstene hadde lagt seg, fortsatte Skavlan med sitt vitnemål. Hun kom da inn på at hun trodde Esquil kanskje hadde blitt gravid, og at det var derfor han var forsvunnet. Dette begrunnet hun også med at hun hadde drømt det, og at hun fortsatt manglet bevis på at hun ikke var sanndrømt.

Esquil… gravid? Jeg må si at det kom litt overraskende på meg, all den tid Esquil ikke engang var gift. Hvordan kunne det da ha seg at det var Beamer som var morgenkvalm? Hadde de to en telepatisk forbindelse? Var det kanskje Esquil som var Beamers mystiske oppdragsgiver? Eller hadde Beamer kanskje forgiftet seg selv for å oppnå en sympatikvalme, fordi hun allerede hadde funnet ut at Esquil ventet barn? Var kanskje Beamer og Esquil én og samme person? Her måtte jeg holde alle muligheter åpne.

Neste vitnemål kom fra Spindelnett. Spindelnett kunne fortelle meg at Virrvarr ikke bare hadde en koffert, men faktisk en hel sekk med penger hjemme hos seg selv. Penger som etter Virrvarrs utsagn skulle gå til Hjorthen for ”beskyttelse”. Hun kunne også fortelle om at Radiohode ikke lenger var å finne på Radiohospitalet. Han hadde kjøpt en enveis billett til en ukjent adresse i Langtbortevekkistan hvor han skulle sitte på en lokal fjelltopp og prøve å få kontakt med livets radiobølger. Det var en underlig timing i forhold til det drapet som var begått. Underlig var det også at Spindelnett selv hadde en plutselig interesse for botox i naturlig form. I de få pausene vi hadde i dag kom vi stadig inn på dette temaet. Jeg prøvde å se for meg henne med rynker i pannen, men klarte det ikke helt.

Spindelnett hadde også mistanker til Minneapolise, som hun mente var både retusjert og redusert. Hun så slett ikke vekk fra at det var Minneapolise som skjulte den tidligere omtalte muffinsen. Men hvor kunne hun i så fall ha fått den fra? Kan det ha vært hennes butler som serverte den til henne? Var det forresten Sonja som var politisjefens butler? Det virker lite trolig, siden Minneapolise var rask til å påpeke at Sonja i kraft av sin danseferdighet trolig var innblandet i drapet.

Jeg følte nå at flere og flere brikker begynte å falle på plass. Det var nå snart på tide å presentere noen sammenhengende teorier...