Sporten som ble ledd ihjel

I kveld klokken 23.15 blir Arne født. Det er han som skal bli den siste kappgjenger. Når jeg nå skal fortelle historien om Arne må jeg skifte til et fortellerperspektiv på slutten av dette århundret. For å tro på historien må du da tro at jeg kan se fremtiden, og jeg skjønner det ikke er lett for deg. Men se her nå. Om ett sekund fra nå kommer du til å lese ordet gaffeltryne. Jepp, der ser du. Tenk over hvor stort internettet er (stort), tenk over hvor få steder ordet gaffeltryne er nevnt (fem), tenk over hvor usannsynlig det var at du skulle lese gaffeltryne akkurat nå. Overbevis deg selv om at jeg ikke bare gjetter når jeg snakker om fremtiden.

Fint. Da kan vi gå videre.

Arne vokste opp i Norge, og hadde lang skolevei. Han var ment å ta buss til skolen. Men Arne var en klønete liten nerdegutt, som gikk i sine egne tanker og ikke alltid husket å knyte skolissene sine eller kle på seg jakka skikkelig. De andre guttene satte pris på å påpeke Arnes mangler overfor ham, og gjerne understreke poengene med lett til moderat dulting og dytting.

Derfor begynte Arne å gå til skolen. Hver dag, i all slags vær. Å bare gå var kjedelig, men da han fikk armbåndsur til åtteårsdagen begynte han å konkurrere med seg selv, hver dag prøvde han å gå skoleveien fortere enn dagen før.

For å gå fortest mulig la han seg til en vaggende gange, og føttene ble løftet så lite over asfalten som mulig. Dette var uhyre morsomt for Arnes klassekamerater, som hang ut av rutene og vrælte av hånlatter når bussen passerte.

Arne gikk seg voksen. Da han var seksten fant han ut at folk konkurrerte i kappgang. Han begynte å trene systematisk, for Arne ville til OL. Da han ble tjuetre hadde han endelig gått på beste tid i verden. Han kunne vinne OL.

Men mobbingen av kappgjengere var ikke et lokalt fenomen. Stadig flere lo av denne sporten. Stand-up-komikere reiste rundt i verden og gjorde narr av skinn og bein som vraltet seg frem langs veiene, de spredte budskapet om den latterlige sporten som predikanter en gang spredte kristendommen. Og i 2032, det året Arne skulle delta i OL, ble kappgang tatt av OL-programmet. IOC ville ikke gjøre seg selv til latter, sa de.

Over hele verden ga gode kappgjengere opp, mange av dem gikk over til jogging og ble middels gode løpere. Men Arne ville ikke gi seg. Fortsatt kunne han bli verdensmester. Arne trente videre.

Men i 2033 skjedde to hendelser. Planeten Merkur eksploderte, som de fleste la godt merke til, og kappgang ble tatt av programmet for VM i friidrett, noe nesten bare Arne la merke til. Arne lot seg likevel ikke knekke, han trente videre for å bli Europamester.

Europamesterskapet ville heller ikke bli til latter, i 2034 ble EM-kappgangen lagt ned. Kappgjengerne sluttet i hopetall, det var ikke noen som ville drite ut seg selv ved å arrangere NM, DM eller KM i kappgang. Til slutt fantes det ikke kappgangkonkurranser igjen. Arne måtte gå alene. Men han ga ikke opp.

I 2041 eksploderte planeten Venus. Samme år ble kappgangforbundet lagt ned. Hva som drepte Venus greide ikke astrologene å finne ut av, men hovedmistenkt i drapet på kappgangen var folks unisone latter.

Arne vraltet videre ut hele 2040-tallet. Det fantes ikke lenger kappgangdommere som kunne fortelle ham om han holdt bena på bakken, men han lagde en mekanisme med ekkolodd under joggeskoene som fortalte ham om han ville vært diskvalifisert eller om han fortsatt gikk.

2050-tallet kom, og Arne gjorde veiene med den samme gamle vaggende teknikken, akkompagnert av den samme gamle latteren. Iblant på disse turene passerte han gamle konkurrenter, de var ofte de som lo høyest, de kunne sitte på uterestaurantene med solbriller og storflire mens de klasket seg på lårene.

2060-tallet kom, Arne var blitt en gammel mann, knærne var slitne, ryggen var sliten, men han lot hår og skjegg gro, og vagget videre langs asfalten som en julenisse uten reinsdyr. Folk fortsatte å la seg more av denne levningen fra en svunnen epoke.

I 2061 landet digre romskip i alle verdens hovedsteder, samtidig. På Times Square, på den himmelske freds plass, foran Det Hvite Hus, Eiffeltårnet, Kreml og Stortinget.

De utenomjordiske som steg ut av romskipene så ut som mennesker, bare en halv meter høyere og en hel del sterkere. De fortalte at de for lenge siden hadde grunnlagt livet på Jorden, og de var nå tilbake for å finne ut om Jorden hadde brakt menneskeheten videre. Hvis menneskene på Jorden hadde utviklet noe som menneskene på andre planeter ikke hadde funnet på, var Jorden vellykket og kunne leve videre. Hvis ikke måtte Jorden sprenges, som de andre mislykkede planetprosjektene.

Statslederne samlet det de hadde. Amerikas president viste frem det nyeste innen romfartsteknologi. De utenomjordiske ristet på hodet og følte seg som på et museum. Italias president viste frem nyeste modell Ferrari, Finlands president stilte med den nyeste mobilteknologien, de utenomjordiske lot seg ikke imponere. De utenomjordiske fikk se ubåter, kebabovner, partikkelakseleratorer, nesehårfjernere og Scarlett Johansson, men uansett hva jordelederne hadde å vise frem, hadde de utenomjordiske kommet lengre.

Men Jorden kunne fortsatt overleve på fysiske fremskritt. Verdens beste bokser stilte, proppfull av anabol føde, og forsøkte å banke den utenomjordiske representanten. Jordens mann gikk i bakken etter ett slag. Jordens beste vektløfter prøvde seg, men klarte ikke halvparten av det en vanlig kvinne greide hos de utenomjordiske. Jordens beste fotballspillere ble samlet på Wembley til historiens viktigste fotballkamp, og Jorden tapte 0-24.

I idrettsgren etter idrettsgren kom jordboerne til kort. Til slutt var det ikke flere håp igjen. De utenomjordiske startet sørfra og fikk underskriften fra hver enkelt statsleder på at Jorden var ubrukelig og bare kunne kastes. Da de kom til Norge, lengst mot nord, var den norske kongen den siste som skulle underskrive. Dyster av alle menneksenes nederlag var han selv overbevist over menneskehetens ubrukelighet. Han stod klar med pennen på slottsbalkongen og så nedover Karl Johan for siste gang.

Der nede så han en gammel, skjeggete mann som vagget oppover gaten. Vagt i minnet husket kongen noe fra sin ungdom.
- Mine herrer, det fins en idrettsgren vi har glemt å konkurrere i, sa han til de utenomjordiske, og pekte mot Arne.
- Hva er det? sa de utenomjordiske.
- Kappgang.
- Det står ikke i våre notater.
- Det er vanlig gåing, sa kongen.
- Lett, sa de utenomjordiske.

Arne ble kontaktet og stilt mot den utenomjordiske representanten. Arnes motstander var nesten en meter høyere og tredve år yngre, med sprengdigre muskler. Starten gikk ved slottstrappen. Den utenomjordiske brukte sine kjempekrefter og nådde nesten dobbelt så langt som Arne for hvert steg. Men han hadde ikke Arnes slepne teknikk, han kunne ikke som Arne gli uanstrengt og naturlig frem på asfalten. Det var ikke den utenomjordiske som fikk overtaket. Arne dro fra. Meter for meter.

Arne vagget gjennom gatene, og merket den eiendommelige forskjellen. For første gang på femti år var det ingen som lo når han gikk. Nordmennene, som i likhet med alle andre hadde forberedt seg på dommedag, stod og måpte i veikanten. I det Arne svingte inn på veien som var hans gamle skolevei, var det en modig mann som begynte å klappe. Andre tok etter. Da Arne passerte sin gamle skole gikk han på en bølge av jubel.

I dagene som fulgte prøvde de utenomjordiske andre teknikker, de kveilet seg frem som åmer, de holdt en hånd i bakken mens de løp, men Arne parkerte dem alle. Etter noen dagers testing ga de utenomjordiske opp å gå fra den gamle mannen. De reiste hjem, etter å ha erklært Jorden som levedyktig, som planeten som hadde nådd lengst i universet innen gåing.

I 2089 døde Arne som en populær og lykkelig mann. Skriften på hans gravsten er: Det er få forunt å vite hva som egentlig er viktig.