I september samlet vi et par lag med bloggere til en quiz på Soria Moria, Torshov, Oslo. Iversen, Vampus, ElisabethIC, Sonja, Virrvarr, Danny, Lea, jeg og nesten Maren var med. De to bloggelagene endte på 1. og 2. plass i et solid felt. Bloggere kan mye.
På fredag 5.desember tenkte vi å prøve igjen. Det fins en del pub-quiz'er, og det går an å diskutere hvilken som er best egnet, men vi tenkte i utgangspunktet å foreslå Quizen på O'Reillys, Grünerløkka, Oslo, klokken 18.00. Det er vel og merke høyt nivå på konkurrentene der.
Hvis du vil være med er det bare å lage lyd. Det skal være fire per lag. Det er sikkert lurt at ihvertfall noen av oss møter opp16.55, så vi kan kapre bord. Og du trenger selvfølgelig ikke ha quizhode for å være med, hovedpoenget er det sosiale. Skal også hilse fra Iversen og si at det er helt kult å ta med følge.
Så, hva sier du?
30. november 2008
29. november 2008
Bukken harver over havresekken
Da skal vi snakke om pill råtten journalistikk. Den oppstår slik:
Journalist vil at mange skal lese det han skriver. Journalist vet at mange lesere er opptatt av boligpriser. Journalist tenker, hvem vet noe om boligpriser? Journalist får lyspære i luften over hodet sitt. Journalist ringer eiendomsmegler.
Eiendomsmegler tjener lønnen sin på at folk kjøper hus. Eiendomsmegler vet at folk kjøper hus lettere hvis folk tror at hus stiger i verdi. Du trenger ikke holde pusten i spenning. Eiendomsmegler svarer at hus skal stige i verdi.
Journalist takker pent og skriver artikkel.
Denne historien repeterer seg manisk, man kan sikkert krøste tusen eksempler ut av papiravisene fra de siste årene.
I det siste året har boligprisene sunket som Titanic på en dårlig dag. Det var ingen bombe, selv en økonomisk noldus som meg var i stand til å se det komme i fjor. Men hva spådde, tja, for eksempel de ti meglerne i DT for et halvår siden, midtveis i fallet, om boligprisenes utvikling resten av året?
Disse ti klarsynte ekspertene sa:
null,
opp tre til fem prosent,
svak oppgang,
opp tre til fire prosent,
opp fem prosent,
opp tre til fem prosent
opp tre til fem prosent
svak oppgang,
økning på to til tre prosent
prisoppgang på noen få prosent
Det er ikke vanskelig å spå at det vil regne snart når det allerede regner. Likevel svarte ikke ett av oraklene "ned". Så hva er fasit et halvt år etterpå?
Selv meglernes egen suspekte statistikk viser at det går nedover. Ned 4,2% i oktober. Ned 2,4% i november. Jens Ulltveit Moe mener at fallet allerede er på 20%. Salget av nye boliger har falt 34,3% på ett år.
Meglerne svarer som de alltid har gjort. Men du kan ikke kritisere ulven fordi den spiser sau. Skylden ligger hos journalistene.
La oss se for oss et samfunn bygget på denne avisdefinisjonen av ekspertise.
Istedet for politiske meningsmålinger, gå over til å spørre politisk ekspert Siv Jensen.
Istedet for domsutmålinger av bankran, gå over til å spørre juridisk ekspert David Toska.
Istedet for å la miljødepartementet fastsette miljøkvoter for oljebransjen, gå over til å spørre oljeekspert Helge Lund.
OK. Det siste gjør de kanskje allerede.
Boligkrakket kommer som følge av en boligboble, og boligboblen fulgte av mange små og større bekker foredlet idioti. Dette var en.
Journalist vil at mange skal lese det han skriver. Journalist vet at mange lesere er opptatt av boligpriser. Journalist tenker, hvem vet noe om boligpriser? Journalist får lyspære i luften over hodet sitt. Journalist ringer eiendomsmegler.
Eiendomsmegler tjener lønnen sin på at folk kjøper hus. Eiendomsmegler vet at folk kjøper hus lettere hvis folk tror at hus stiger i verdi. Du trenger ikke holde pusten i spenning. Eiendomsmegler svarer at hus skal stige i verdi.
Journalist takker pent og skriver artikkel.
Denne historien repeterer seg manisk, man kan sikkert krøste tusen eksempler ut av papiravisene fra de siste årene.
I det siste året har boligprisene sunket som Titanic på en dårlig dag. Det var ingen bombe, selv en økonomisk noldus som meg var i stand til å se det komme i fjor. Men hva spådde, tja, for eksempel de ti meglerne i DT for et halvår siden, midtveis i fallet, om boligprisenes utvikling resten av året?
Disse ti klarsynte ekspertene sa:
null,
opp tre til fem prosent,
svak oppgang,
opp tre til fire prosent,
opp fem prosent,
opp tre til fem prosent
opp tre til fem prosent
svak oppgang,
økning på to til tre prosent
prisoppgang på noen få prosent
Det er ikke vanskelig å spå at det vil regne snart når det allerede regner. Likevel svarte ikke ett av oraklene "ned". Så hva er fasit et halvt år etterpå?
Selv meglernes egen suspekte statistikk viser at det går nedover. Ned 4,2% i oktober. Ned 2,4% i november. Jens Ulltveit Moe mener at fallet allerede er på 20%. Salget av nye boliger har falt 34,3% på ett år.Meglerne svarer som de alltid har gjort. Men du kan ikke kritisere ulven fordi den spiser sau. Skylden ligger hos journalistene.
La oss se for oss et samfunn bygget på denne avisdefinisjonen av ekspertise.
Istedet for politiske meningsmålinger, gå over til å spørre politisk ekspert Siv Jensen.
Istedet for domsutmålinger av bankran, gå over til å spørre juridisk ekspert David Toska.
Istedet for å la miljødepartementet fastsette miljøkvoter for oljebransjen, gå over til å spørre oljeekspert Helge Lund.
OK. Det siste gjør de kanskje allerede.
Boligkrakket kommer som følge av en boligboble, og boligboblen fulgte av mange små og større bekker foredlet idioti. Dette var en.
Tordenbloggaaaargh!
Det er lørdags kveld og Tordenbloggavstemning igjen, altså valg av Norges beste blogg. Og mens vi snakker ligger Rølerbloggen an til å få pryl av Lothianes Under Stjernene. 11-19 nå.
Avstemningen gjelder for 2008. I dette året har jeg arrangert bloggeungkaren, matematikkuke og bloggidol, skrevet noveller, ikke bare alvor, som ideen om brus med kuksmak, ikke bare tull, som siste stopp før orangutang (anti- FrP), og jeg har lagd serien om å bli gradvis friskere av ME.
Holder det for å komme blant de 32 beste i Tordenbloggen?
Jeg har ikke noe søtt tiggedyr, bare denne mannen som fant ut at svømmebasseng i Gambia ikke har samme hygieniske krav som her hjemme.
Stem i stemmeboksen i kamp nr. 18, merk at stemmer i kommentarfeltet teller dobbelt.
Avstemningen gjelder for 2008. I dette året har jeg arrangert bloggeungkaren, matematikkuke og bloggidol, skrevet noveller, ikke bare alvor, som ideen om brus med kuksmak, ikke bare tull, som siste stopp før orangutang (anti- FrP), og jeg har lagd serien om å bli gradvis friskere av ME.
Holder det for å komme blant de 32 beste i Tordenbloggen?
Jeg har ikke noe søtt tiggedyr, bare denne mannen som fant ut at svømmebasseng i Gambia ikke har samme hygieniske krav som her hjemme.
Stem i stemmeboksen i kamp nr. 18, merk at stemmer i kommentarfeltet teller dobbelt.
Det spøker i Rølerbloggen
OK, kjære leser, vi må ha et møte. Greit? Fint. Møtet er satt, jeg er ordstyrer, og vi tar punktene ... øh ... punktvis.
- Bloggen blir hjemsøkt av en bloggroll fra det herrens aar 2006 som har krøpet opp av sin mosegrodde grav. (Blogroll er den lange listen med lenker i margen). Det begynte da jeg oppdaterte til den nye versjonen av Blogger.
- Jeg forsøkte selvfølgelig å jage spøkelset vekk. Men Nye Blogger er ikke fornøyd med at man oppdaterer bloggrollen, den har en knapp som heter Lagre, og trykker man ikke på knappen skylles timer av arbeid ned i kloakken mens man hører en hysterisk spøkelseslatter som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Den gamle blogrollen kommer tilbake hver gang, helt eller delvis, og linkelisten min er bare rot nå.
- Bottom line. Hvis du pleide å stå i blogrollen min, ikke har lagt ned bloggen, ikke har vansiret mitt navn og rykte, stjålet mine penger eller drept mine venner, og ikke er telefonselgeren som solgte meg Aftenposten, ikke noterte at jeg sa nei takk, begynte leveringen tvert selv om jeg sa jeg skulle til utlandet, ikke lot avisen bli levert på døren, men to trapper lengre nede slik at alle avisene ble stjålet av naboene og jeg ikke fant ut at jeg hadde Aftenposten før inkassokravet lå i postkassa og storvokste menn gjorde seg klare til å knuse kneskålene mine, hvis du ikke er denne telefonselgeren og likevel er borte fra bloggrollen, vær så snill å si fra, så skal vi få deg på igjen.
- Jeg har utbedret den lune og fine posten fra i går om Bloggebyen.
- Mest for at jeg kunne få et ekstra punkt på listen.
- Slik at dette ser ut som et seriøst møte.
- Har alle fått kaffe og cookies?
28. november 2008
Bizarro-Bloggebyen
Jerry Seinfeld lanserte på nittitallet teorien om at ethvert miljø har et tilsvarende bizarro-miljø, med personer som har de motsatte egenskapene av personene i originalmiljøet. Ut fra Seinfelds teori skal det altså finnes en Bizarro-bloggeby et sted der ute i cyberspace. Rølerbloggen forsøker her å gjenskape hvordan Bloggrevyen må se ut i dette miljøet.
(Layouten ligner ikke helt på Bloggrevyen. Men alt så bra ut i preview. Og regelen er at når jeg og forhåndsvisningen er enig, er det vi som har rett.)
Rank: 8
Rank: 7
Denne nasjonen på knapt fem millioner mennesker må da snart innse at det er fåfengt at holde sig med to maalføre. Særlig vrir jeg meg i smerte av at det faktisk trykkes bøker på dette kaudervelske innavlsspråket man tværer ut av sig på utsiden av langfjellene....
Rank: 7
Rank: 7
Dere skal alle stekes, I helvetes ovner, For deres utøylede lyster, For deres uansvarlige lek.
Du vil få betale, de syndige stunder, Når djevelens klør, trekker deg under ...
Rank: 7
Rank: 7
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
(Layouten ligner ikke helt på Bloggrevyen. Men alt så bra ut i preview. Og regelen er at når jeg og forhåndsvisningen er enig, er det vi som har rett.)
Vagina
Jeg vil slå et slag for ordet "Vagina". Skikkelige piger burde aldri bruke noe grovere ord enn dette for å beskrive sin blomst. Hvis vi venner oss til å trekke dannede grenser for vår livsutfoldelse, vil det være mye lettere for oss piger å finne velsituerte ektemenn som kan forsørge oss mens vi fordyper oss over kjøkkenbenken....
Rank: 8 OK da
Siden dere maser sånn skal jeg skrive en bloggpost igjen, selv om det bare er et halvt år siden forrige...
Rank: 7 En yderst bestyrtelig tendens
Denne nasjonen på knapt fem millioner mennesker må da snart innse at det er fåfengt at holde sig med to maalføre. Særlig vrir jeg meg i smerte av at det faktisk trykkes bøker på dette kaudervelske innavlsspråket man tværer ut av sig på utsiden av langfjellene.... Rank: 7 Deler de ut doktorgrader på loddtrekning nå?
Det er latterlig at dr.phys.Niedelbaum ikke selv innser at den ortogonale parallellforskyvningen av kvantitetsmolekylene ikke vil vokse eksponentielt før man tilfører den femte kvarkrepresentasjonen. Inntil den relative hyppigheten av andregradshyperbolicussubtraksjoner divergerer som en imaginærlogaritmisk ulikhet ....
Rank: 7 KristenRevansjFredag (KRF)
Dere skal alle stekes, I helvetes ovner, For deres utøylede lyster, For deres uansvarlige lek.
Du vil få betale, de syndige stunder, Når djevelens klør, trekker deg under ...
Rank: 7
Titanofestivalen
I helgen har jeg vært på trekkspillfestival. Vi bodde i telt på en åker sammen med alle de andre trekkspillerne, spydde ned hverandres klær med den lokale hjemmebrenten, og hadde det like fêtt som alltid. Men nok skvalder, her kommer det dere har ventet på, bloggens bilde nummer tusen av Sputnik i underbuksa...
Rank: 7 Feminisme
Skal kvinnekampen vinnes er det bare en ting som duger. Vi må få tak i rustne hekksakser. Når vi klipper av mannelemmene er det viktig å få grep slik at begge testiklene og resten av svineriet blir med, ellers vokser alt bare ut på nytt....
Rank: 6 
Slik finner du din politiske farge
Slik finner du din politiske farge: 1) Finn en nål 2) Stikk hull på fingeren 3) Væsken som kommer ut har din politiske farge. Hvis du tviler, kan du dobbeltsjekke hvor du står politisk ved å legge hånden på brystet, først på høyre side for å sjekke hvor hardt hjertet ditt slår for kapitalisme og egoisme, deretter på venstre side for å sjekke om hjertet ditt slår hardere for sosialisme og fellesskap. Mer om politiske tester i min nystartede blogg StalinPower....
Rank: 6 Gutta som har draget #62
Velkommen til del 62 i serien om guttene som holder oss homofile. I dag skal vi se på Espen Iversen. Han er selvfølgelig kjekk og har alt en mann skal ha, men han har i tillegg også denne sårbare 'ta vare på meg'-looken som får jernhomsen til å bruse i årene våre....
Rank: 6 Potetsækk
Her er det nye moteplagget: potetsekker fra fraukjellerne på Frøya. De har kanskje ikke passform, men de er seriøst billige. Og så utrolig anvendelige! Man kan klippe hull til hodet og bære sekken på skuldrene, eller man kan nøye seg med å klippe øyehull og bære sekken som burka....
Rank: 6 Jeg har lest: Mads Larsen
Jeg har lest den nye boken til Mads Larsen, og jeg er dypt imponert. Forfatteren viser et utenomjordisk håndlag med dette vanskelige temaet, hans vâre, følsomme penn holder meg fengslet fra første stund mens han tar meg med på en guddommelig reise gjennom sitt univers. Boken kommer til å stå igjen som en ruvende monolitt i verdenslitteraturen, og jeg vil anbefale "Drukne Seg I Fitte" til alle jeg kjenner....
Rank: 6 S.O.S.
Nå sitter jeg i totalt mørke. Den siste lyspæra har gått, og jeg kan ikke finne en ting. Suppehuene som solgte meg huset påstod at lyspærene kom til å vare i to år, men nå har det gått under ett, og alt er nattsvart. Noen med hår på brøstet må ta vare på meg. Jeg trenger en mann NÅ!....
Rank: 6 27. november 2008
Twisted Giant Penis of Sweden
Som noen kanksje har spottet har jeg en greie for ny arkitektur. Ikke gammel. Ny. Jeg synes det vi får til i våre dager fullstendig eier de gamle snirklete pinglebyggene fra middelalderen, romertida og antikken, jeg ser ingen grunn til å reise til Kairo for å se pyramider når jeg kan dra til Malmø for å se Turning Torso.
Dette er meg i Malmø på jakt etter Torsoen (og forøvrig det siste bildet av meg med briller, siden jeg først og fremst var i Malmø for å laseroperere øynene).
Torsoen dukker opp bak trærne i parken.
Torsoen nærmer seg, jeg trenger ikke kart for å finne dette arkitektoniske mesterverket ....
... og når jeg kommer så nær at jeg fornemmer storheten ... I kid you not ... dette huset er så flott og majestetisk at det gjør meg stolt av å være skandinav.
Mens jeg går rundt torsoen spør jeg meg, hvorfor ønsket de sosialdemokratiske svenskene seg et slikt bygg, en kolossal monolitt plantet i et område med ellers lave hus? I middelalderen var svaret greit, da bygde man høye kirketårn for å komme nærmere Gud. Men hvorfor et høyt tårn nå, i våre dager, i et av verdens mer ateistiske strøk?
Kanskje er det likevel noe i våre sjeler som higer, kanskje er Turning Torso i Malmø et symbol på moderne svenskers utilfredsstilte lengsel etter det guddommelige?
Jeg lar meg røre av de svenske hjertenes savn etter himmelen, disse forfinede sjelene i et av verdens kaldeste land og deres såre lengten etter et svar, mens jeg gleder meg som en unge til å gå til topps i tårnet og skue utover Sverige og Danmark.
"Det går inte att besöke byggnaden
NSB Turning Torso er et bostadshus. Dette ställer sarskilda krav på säkerhet bla bla gnææææg gnæææg raus raus siegfried heil"
Fokkings møkkasvensker. Jeg har reist helt fra Gambia bare for å lese denne lappen.
Forfinede sjeler my ass. Nedslått legger jeg meg på en benk, og oppdager hva svenskene har bygd seg.
Penisforlenger.
Dette er meg i Malmø på jakt etter Torsoen (og forøvrig det siste bildet av meg med briller, siden jeg først og fremst var i Malmø for å laseroperere øynene).
Torsoen dukker opp bak trærne i parken.
Torsoen nærmer seg, jeg trenger ikke kart for å finne dette arkitektoniske mesterverket ....
... og når jeg kommer så nær at jeg fornemmer storheten ... I kid you not ... dette huset er så flott og majestetisk at det gjør meg stolt av å være skandinav.
Mens jeg går rundt torsoen spør jeg meg, hvorfor ønsket de sosialdemokratiske svenskene seg et slikt bygg, en kolossal monolitt plantet i et område med ellers lave hus? I middelalderen var svaret greit, da bygde man høye kirketårn for å komme nærmere Gud. Men hvorfor et høyt tårn nå, i våre dager, i et av verdens mer ateistiske strøk?
Kanskje er det likevel noe i våre sjeler som higer, kanskje er Turning Torso i Malmø et symbol på moderne svenskers utilfredsstilte lengsel etter det guddommelige?
Jeg lar meg røre av de svenske hjertenes savn etter himmelen, disse forfinede sjelene i et av verdens kaldeste land og deres såre lengten etter et svar, mens jeg gleder meg som en unge til å gå til topps i tårnet og skue utover Sverige og Danmark.
"Det går inte att besöke byggnadenNSB Turning Torso er et bostadshus. Dette ställer sarskilda krav på säkerhet bla bla gnææææg gnæææg raus raus siegfried heil"
Fokkings møkkasvensker. Jeg har reist helt fra Gambia bare for å lese denne lappen.
Forfinede sjeler my ass. Nedslått legger jeg meg på en benk, og oppdager hva svenskene har bygd seg.
Penisforlenger.
23. november 2008
Disco i Afrika, The End
(Fortsettelse fra forrige post)
Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.
Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.
Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.
Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.
For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.
Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?
I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.
En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.
Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.
Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.
Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.
Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.
Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.
For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.
Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?
I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.
En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.
Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.
22. november 2008
Disco i Afrika, del 1
Det er kveld og trommene kaller. Ingen av de andre vil bli med, igjen må jeg gå på byen alene. Jeg går gjennom totalt mørke med en liten lommelykt i hånden. Under meg har jeg treplanker, og under dem floden Gambia. Under den, slamkrypere og krabber. Jeg går etter den fjerne lyden av trommer som kjemper til seg en plass i koret av sikader og andre jungeldyr. Jungelen er en bråkete plass.
Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.
Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.
På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.
Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.
Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.
Trommelyden øker i styrke.
(fortsettes)
Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.
Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.
På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.
Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.
Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.
Trommelyden øker i styrke.
(fortsettes)
Abonner på:
Innlegg (Atom)