Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 3

Jeg kjente henne ikke. Hun var en Babe. Vi satt ved et langbord og åt lunsj, hun snakket om østlandsmesterskapet forrige helg, og hun snakket med akkurat meg fordi vi var plukket ut til å løpe stafett på samme lag dagen etterpå.
- Og du da, løp du østlandsmesterskapet? sa hun.
- Nei, jeg løp midt-norsk mesterskap, svarte jeg.
- Gikk det bra?
- Ja, jeg vant.
- Vant du? Stafetten eller individuelt?
- Begge.
- Oi, du er jo god! Nå blir jeg nesten nervøs av å løpe på lag med deg, sa hun.
Jeg leste beundring i øynene hennes. For meg som o-løper, et sjelden syn.

Alt hun visste om meg var de to løpene. De var like representative som om hun hadde skrapt to flaxlodd og åpnet hovedgevinsten. Jeg kunne ha beroliget henne med at stafettløpingen min var like pålitelig som Tsjernobyl, at kartlesningen min var stødig som Sandra Lyng Haugen på skøyter, og at morgendagens terreng passet meg som sukker i bensin. Men beundring kunne jeg ikke si nei takk til, jeg ville heller holde henne i illusjonen. Akkurat nå fantes det et menneske i verden som trodde jeg var god.

Dagen for stafetten opprant. Jeg hadde første etappe, Babe hadde andre. Hun spøkte med at hun risikerte å bli sendt ut helt først. Jeg lot som om det var realistisk, selv om det var 130 lag med og mange av de beste løperne i landet løp første etappe.

Starten gikk, sammen med resten av bølingen dundret jeg inn i skogen. Nå tror du sikkert at jeg rotet meg vill tvert. Men jeg fant de første postene. Etter noen strekk var jeg i tetpuljen, sammen med fire storkanoner. De løp sykt fort og jeg rakk knapt å lese kart, jeg bare hang med. Og nå tror du sikkert at jeg hang med til feil post. Men neida, for en gangs skyld hadde jeg flaks i en stor konkurranse. Vi plukket post etter post uten noe tidstap. Til slutt gjenstod bare en vanskelig post og en superlett. Den nest siste, og vanskelige, posten lå i en skråli. Vi løp langs lia uten helt å ha kontroll. Sliten som jeg var lå jeg lavere i lia enn de andre. Og nå tror du sikkert at de andre fant posten og ikke jeg. Men det var omvendt. Ved et vidunderlig sammentreff lå posten like lavt i lia. Dermed ledet jeg hele stafetten alene. Det var bare plankekjøring igjen, og inne på stadion ventet Babe.

Du må ha vært der for å skjønne hvor enkel den siste posten var. Den hang på brua som dannet inngangen til stadion, og stadionmastene var synlige over trærne. Jeg peilet meg inn på en av mastene og dundret villmann. Hodet kokte. Det lå an til ny personlig rekord i førsteinntrykk på dame.

Etter et par minutter sprint uten at jeg hørte noe mer fra forfølgerne, nådde jeg endelig frem til stadionmasten. Der hang det ingen post. Det var ikke engang et stadion der. Masten stod midt i svarte skauen og hadde den frekkhet å bære kraftledning. Ensom og forlatt stod jeg blant trærne mens de andre gutta sendte damer ut i teten.