22. oktober 2007

Back in black

Det er tunge blygrå skyer inni meg. De danner et sammenhengende dystert teppe som ikke slipper lys igjennom. Ting som vanligvis var gøy er det ikke. Ting som vanligvis var nøytrale er triste. Jeg er totalt hudløs, den minste ting går innpå meg. Positive kommentarer virker svakere og negative virker sterkere. Jeg sover halve dagen. Jeg surver, surner og sutrer.

Depresjon er et av symptomene for de som har ME, det er derfor mange med sykdommen blir feildiagnosert og havner i psykiatrien. Som også jeg ble i seks år. Det er lenge siden sist jeg var plaget med depresjon, jeg trodde jeg var kvitt problemet.

Beklager at jeg belemrer deg med dette, og det hadde vært behageligere for mannemannen i meg å ikke fortalt om svakheter. Men du ser allerede alt for mye av meg gjennom bloggen, og ved å skjule at jeg er deprimert blir totalbildet feil og misforståelser kan oppstå.

Rundt da det startet skrev jeg en post her som ikke var spesielt stilig. Ikke for å plage noen andre, men fordi jeg ikke var i en mental tilstand som tillot meg å være i daværende debattklima, og jeg trengte bedre vær fort for å kunne fortsette å blogge. Det bakfyrte. Jeg skjønte ikke da at jeg var deprimert, jeg trodde det var alle andre det var noe galt med.

Dette er også grunnen til at jeg ble borte i tre uker. Jeg tåler nada og må beskytte meg selv. Hvis du trenger å mobbe meg er det fint om du utsetter det en stund.

Dette er ikke tung depresjon, det har vært verre før. Det er sjokkerende hvor intens depresjon kan bli. Vanligvis er det jo den galopperende panikkangsten, også et ME-symptom, som skal stå for intensiteten i nevrosebuketten, den angriper brått, herjer dyrisk et par timer, men etterlater deg med en ikke alt for ille følelse av storm som har lagt seg. Depresjonen er det seige tunge bakgrunnsteppet som er der hele tiden og ikke vil gå bort. Men det viste seg at på en god dag kan depresjonen matche angsten i styrke.

Jeg er godt vant til fysisk smerte, også del av ME, da har du alltid psyken som skjold mellom deg og den fysiske smerten. Med depresjon, derimot, er selve skjoldet angriperen, du er forsvarsløs, og slik kan depresjon bli verre enn all fysisk smerte. Når depresjon blir helt svart og så blir verre får den mørkegrønne pulsårer. Følelsen blir kjempestor, grisevond og totaldominerende, det føles som å styrte ned i en evigdyp brønn av intenst mørke. Jeg kommer aldri til å glemme den sugende skrekkelige indre bunnløsheten og håper ingen noensinne skal dit igjen.

Som for Delirium var det et dødsfall inne i bildet rundt da problemet startet. Men det var ikke "mitt" dødsfall. Det er nesten uhøflig av meg å bli deprimert av det, når det rammer andre mye verre. Jeg skjønner ikke det som skjer akkurat nå.

Det er vel gotheren i oss, D..

39 kommentarer:

Minneapolise sa...

Vil gi deg en god klem, og gjøre det klart at en åpen og tøff (for det er lite som er tøffere enn å tørre å skrive om sånt) mann er 1000 ganger bedre enn en mannemann!

Det er skummelt hvordan en fysisk sykdom kan forandre oss på den måten.

Jeg husker en gang jeg var på konfirmantleir (8 klasse) og vi ble delt inn i små jente og guttegrupper hvor vi pratet om seriøse temaer. Etterhvert var temaet selvmord, og plutselig innrømmer en av de "populære" jentene at hun ofte satt med en kniv mot håndleddet og lekte med tanken på å skjære. De andre jentene nikket gjenkjennende, jeg var sjokkert over å være den eneste der som ikke hadde tenkt tanken. Jeg ante ikke at vanlige folk kunne tenke sånn en gang, samme hvor vanskelig ting hadde vært så hadde livet mitt alltid vært verdt å leve. Det var så ironisk siden det var jeg som var i hardt vær på denne tiden, ikke dem, likevel var jeg blid og fornøyd.

Så noen år senere, når livet mitt var mye mer stabilt, så gikk jeg i løpet av noen få måneder fra å være lykkelig forelska og akkurat der jeg ville være i livet, til å være deprimert og tenke seriøst på å ende alt. Det eneste som hadde forandret seg var at jeg hadde fått kyssesyka (big deal liksom). Det var veldig rart for meg å fokusere på det negative, men jeg klarte ikke la være. Og om jeg var disponert for depresjoner så var det absolutt ikke tidspunktet jeg kunne ventet det på. Men det jeg skulle frem til er at selv om det da virket som ting aldri skulle føles bra igjen, så kan jeg nå hoppe og danse rundt hele dagen (og sikkert resten av uka) midt i eksamenstiden fordi jeg har vunnet en blogg-kåring.

Utfordring nummer en er å få bort den gråe skyen. Noe som skjer mye av seg selv når man blir friskere tror jeg. Det som er verre er å finne tilbake til den gode trygge følelsen, skjolden mot det vonde. Før den var på plass var jeg sårbar. Det tok lang tid, men det skjedde sakte men sikkert. Og nå som den er på plass føler jeg meg igjen sterk og klar for det meste. Jeg er en glad person igjen, tvers igjennom. Den er her for å bli tror jeg, og nå vet jeg virkelig hvor heldig jeg er som har den.

Får lyst å løpe ut og lete etter din gode følelse for deg. Jeg har troen på at dette bare er en kortvarig setback på veien tilbake, og at det ikke blir lenge før du er der, men det er vondt å vite at du har det sånn.

Kan jeg avslutte med ennå en klem eller blir det alt for påtrengende? :)

studinen sa...

Hei Esquil,

Hvis du har en mannemann i deg som skjems over å skrive det du gjør nå, kan han bare gå og gjemme seg. Du er modig som våger å skrive det som det er!

Jeg har sett altfor mye av den jævelskapen (depresjon, angst) hos folk som betyr mye for meg. Hvordan den man er så glad i blir en helt annen, svart og motløs, og alt man gjør for å hjelpe blir helt feil, for problemet ligger uansett et annet sted. Unner ikke noen å ha det slik du beskriver!

Men du klarer jo også å se det fra utsiden, å si at det ble som det ble fordi depresjonen tok over. Tror det er bra, da har du fått problemet vekk fra deg selv. Da er det kanskje lettere å gjøre noe med det, også.

Kjenner deg ikke godt nok til å gi deg en klem, men håper du har det bedre snart. Du har mange som bryr seg om deg her inne.

Frøken Makeløs sa...

Du forteller om dette på en enkel og forståelig måte - uten krimskrams og bortforklaringer. Det er modig og det er nødvendig. Depresjon, angst og andre psyksiske plager er fortsatt preget av fordommer som bare åpenhet og kunnskap kan gjøre noe med.

Takk Eskil, for at du er med på å gjøre samfunnet åpnere og bidrar til at mennesker forstår hverandre bedre.

Klem!

Victoria sa...

Mange gode tanker til deg, Eskil.

Forstår litt av hvordan du har det, men selv har jeg jo ikke hatt ME i tillegg så det blir vel annerledes.

Men jeg husker en tid hvor dagene var helt annerledes enn de er nå, og alt var fundamentalt galt og ille.

Lyspunktene vet jeg ikke om man kan fremskynde, det funket i alle fall ikke for meg. Men en dag, mens jeg fortsatt var innlagt, lagde jeg meg et dørskilt. Her bor Victoria og NN, stod det. Det var et paddeflatt keramikkskilt, ikke veldig fint og med ganske Victoriatypisk dystert motiv og farge. Likefullt var det i alle fall en slags stille bekreftelse på at jeg var innstilt på å leve videre.

Og nå er det bedre. Det jeg tenker nå, hvis dystre dager kommer, er at de som regel går over til noe annet etter en stund.

Takk for at du delte, Eskil. Det vitner ikke om svakhet, tvert i mot. Ønsker deg lykke til og håper du snart får det bedre. Det viktige er at man ikke mister håpet.

Avil sa...

Depresjon er ikkje berre ei tjukk skodde i sinnet, det er også ei tjukk skodde mellom den deprimerte og andre.
Ein klarar å overbevise seg sjølv om at det er best både for seg sjølv og andre om ein trekker seg vekk, i verste fall blir heilt borte for alltid.
Og ein klarar sjeldan å rekke ut til andre på ein slik måte at ein får det ein faktisk treng av dei.

Eg veit ikkje kva du treng, men eg veit kva eg vil gje deg:
Ein stor klem og ein takk!
Fordi du er den du er, fordi du gir meg så mykje glede når du skriv, og fordi du klarar å vise fram sjølv dette, depresjonen, på ein måte som rører, opnar, og gjev meg noko.
Tusen takk for at du fins, og takk for at du vil vise deg ute blant folk her på nettet.
Takk for at du er den mest knusbedårande blandingen av idrettsmann og goth og sjuk og rar og vanleg og kjempefin.

*klem*

Victoria sa...

Avil, det var en nydelig kommentar!!!

Avil sa...

Esquil fortener dei beste kommentarane.

Delirium~ sa...

Det er sikkert gotheren i oss ;o)

Jeg skjønner heller ingenting av hva som skjedde da jeg var kjempedemprimert, og jeg skjønner ingenting av hva som skjer nå for tiden når jeg driver og er deprimert igjen. Uten grunn liksom. Det bare er der.

Og så skriver du sånn at jeg kjenner det igjen, og det er rart og lese det hos noen andre. Jeg skjønner nå litt hva folk kan ha fått ut av å lese hos meg.

Du får en klem. Fordi man ikke kan få mange nok når hodet ikke virker som det skal.

emelie sa...

Vi har alle våre litt mørke sider, og jeg synes det er flott at du skriver om det. Ikke alle dager er rosenrøde og jeg ser ingen grunn til at man da skal holde tilbake med skrivingen og åpenheten av den grunn.

Alf Ivar sa...

Fint at du skriver om dette. Det gjør det på mange måter enklere for oss som leser bloggen din å forstå personen bak.

Jeg synes det er beintøfft å stå åpent frem med dette. Det gir et håp om at psykiske problemer endelig ikke er et tabubelagt tema lenger.

HvaHunSa sa...

Hudløshet er svært tiltrekkende, for oss som vet å sette pris på Det Nakne Mennesket.

I en verden som flommer over av teknologiske duppeditter, mediesirkus, reklame, pengejag, statusjag, og ulike mer eller mindre usjarmerende og overfladiske popularitetskonkurranser, så er det noe vakkert og befriende med mennesker som kler seg nakne.

Min største respekt for din ærlighet, og alle gode ting ønskes for din fremtid og helbreden.

Hadde du vært i nærheten fysisk skulle du fått en SuperKnus :-)

Her kommer den virtuelt:

\o/
( )
. .

(nei, jeg er ikke gravid)

røverdatter sa...

Mange fine kommentarer her. -Ta de til deg, Esquil.
Bl.a. er jeg enig i det Alf Ivar påpeker om at det er lettere å forstå hvis man vet. Det er ikke alltid så lett å tenke det når man står i stormen selv, men de aller fleste er ikke tankelesere og derfor tror jeg informasjon er et nøkkelord. Min erfaring er at åpenhet og ærlighet gjør det lettere for både meg og mine omgivelser.

Når det er sagt, så er det også sånn at alle er forskjellige. Det som er riktig for meg er ikke nødvendigvis riktig for deg og omvendt. Det er en ærlig sak, og noe vi må respektere.

Jeg syns det er bare postivit at du skriver om dette, og håper at åpenheten føles bra.

abre sa...

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver, blant annet depresjonene i alle slags styrker og varianter.

Jeg synes det er flott at du og f.eks. Delirium bruker bloggingen til å beskrive hvordan dere har det. Jeg tror dere dermed kan være til hjelp for andre som sliter. Selv blogger jeg i svært liten grad om personlige ting ellers, og da har det heller ikke vært naturlig å komme inn på slike ting. Men hemmelig er det ikke. Detaljer kan være private, men det faktum at man er syk er noe man i mange sammenhenger bør gjøre omgivelsene oppmerksom på. Og hvis man ved å være åpen om egen depresjon kan være en støtte for andre, er jo ingenting bedre enn det.

Jeg vil også underskrive Avils kloke ord. Det er viktig å kunne være for seg selv når det er det man trenger, men det gjelder å ikke miste forbindelsen til andre mennesker. Dette blir mye enklere hvis man forteller andre hvordan det er fatt.

Lykke til! Vær snill med deg selv. Tålmodig er du visst allerede. :)

Örn sa...

Esquil, topp at du tar dette opp. Modig!

Fortells meg gjerne hva du trenger. Som röverdatter er inne pá har vi alle forskjellige behov i slike situasjoner. Selv har jeg intet önske med sterkt behov for sosialt samvær. Jeg skyr dem som ilden men har det mye bedre etterpá.

Det er likevell en ting du má slutte med. Ikke mál din depresjon opp mot andre. Depresjon er subjektivt og trenger ingen ytre bortforklaring. Hvis du pá toppen av depresjonen din skal föle skam for egentlig ikke á ha lov til á være deppa siden det er sá mange andre som har det værre en deg. Da er veien til en bedre hverdag fryktelig lang.

Esquil, det sagt sá skal du vite at du har min dype respekt for á ha prestert alt det du har prestert, pá tross av ME.

Med önske om en lysere morgendag.

kvitveis sa...

Takk for at du skriv om det.
Klem.

Rockette sa...

Kjære Esquil
Når du skriver: det hadde vært behageligere for mannemannen i meg å ikke fortalt om svakheter, håper jeg du ser hvilken styrke det ligger i den setningen; - i det å kunne vise seg "svak".

Jeg sender mange varme tanker og håper du snart kommer ut av skodda.

Vit at du er verdsatt.

Esquil sa...

...

takk for at det finnes så mange fine menesker der ute..

Kjetil sa...

Kjempesterkt. Stå på!

Anonym sa...

Du har skrevet mange ting. Noe av det jeg satte mest pris på, var beskrivelsen av hvordan det var da du hadde det verst.

Da jeg selv var nede i kjelleren, hadde jeg ikke krefter til å skrive om det, og da jeg endelig kom opp, husket jeg ikke hvordan det hadde vært. Ikke egentlig. Jeg kunne ikke lenger gjenskape den perfekte og svarte logikken. Da jeg var i stand til å formulere det svarte greit og forståelig, hadde jeg ikke krefter, og da kreftene kom, husket jeg det ikke som det var.

Hva kan jeg si? Gjør noe du har lyst til, ett eller annet som gir deg fred og ro. Kanskje se litt film. Vær snill med deg selv.

Gratulerer med boka, forresten, og god bedring!

Frøken Makeløs sa...

Har linket til denne posten fra siden min, håper det er ok :-)

Har også ME, men er anonym i dag sa...

Trett og gjenkjennende nikking herfra. Fint at du skrev dette!

Anonym sa...

Jeg er der du er, det er litt trøst i at man ikke er alene, samtidig som det er noe man ikke ønsker for noen andre! Hold ut, det er viss det eneste man kan gjøre!Noen påstår at det vil bli bedre, jeg holder ut for å motbevise dem.

BølleKølle sa...

Altså, depresjon er skikkelig ukult og jeg håper det går bra med deg.

Men å bruke det som et slags skjold etter et duste-innlegg - litt sånn "Ååå, nå er jeg syk, dere er slemme-slemme hvis dere kritiserer meg" blir litt feigt, spør du meg.
Å slutte/ta en pause er vel OK.

Men du må nesten stå for det du poster uten å "unnskylde" det med psykdom i ettertid, ellers blir det litt vanskelig å vite om man skal ta det du skriver på alvor, eller om du vil velge å kapitulere og avkrive det på psykdomskontoen i ettertid.

Med ønske om bedre dager og at du fortsetter å blogge,

- BølleKølle

Linda sa...

Jeg har vært oppe og jeg har vært nede. Heldigvis er det lenge siden jeg var fryktelig langt nede.Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Takk for at du skriver, Eskil.
Jeg håper inderlig dagene blir lysere for deg snart.

Truls sa...

Esquil:

Jeg har ikke vært så langt nede selv, men jeg har hatt personer tett innpå meg som har det.

Det jeg husker mest er følelsen av hjelpesløshet over å ikke nå frem til personen som har det vondt. Det å prøve å formidle at skyene ikke er så mørke som de ser ut som, men ikke klare det. Å finne ut at det beste jeg kunne gjøre var å bare være der og holde rundt personen til det bedret seg. Men så å finne ut at personen hadde grublet seg ned i et enda dypere hull, og ikke engang var mottakelig for den slags støtte, men bare ville være alene.

Husk at du ofte minner deg selv på at du har familie og venner som er glade i deg....og at det ikke er noe du trenger å prestere eller leve opp til for å gjøre deg fortjent til den kjærligheten. Det er den nestekjærligheten som ikke kan forklares, som bare er der, som er den ekte kjærlighetsfølelsen. Det er også den som er vanskeligst å forstå, og lettest å glemme vekk når man er deprimert.

Du har utrettet mye bra i livet ditt, men det som aller mest er til glede for alle du har rundt deg er at du er den du er. Du er som person et positivt bidrag i andres liv, uansett om du ser det selv eller ikke.

Allerede i løpet av et døgn nå har du fått over 20 støtteerklæringer. Det burde vel i det minste vise at det finnes folk som setter pris på deg?

Håper du klarer å være åpen generelt, og ikke bare her på nettet. For åpenhet er faktisk en god vei å gå, og nøkkelen til at folk skal kunne forstå deg på riktig måte.

Om du vil ha mer pause, kan jeg steppe inn igjen, jeg :)

Avil sa...

*pjusker på og serverer virtuell kakao*

Anonym sa...

Jeg må bare kommentere bøllekølle på dette: "Men å bruke det som et slags skjold etter et duste-innlegg - litt sånn "Ååå, nå er jeg syk, dere er slemme-slemme hvis dere kritiserer meg" blir litt feigt, spør du meg.
Å slutte/ta en pause er vel OK.

Men du må nesten stå for det du poster uten å "unnskylde" det med psykdom i ettertid, ellers blir det litt vanskelig å vite om man skal ta det du skriver på alvor, eller om du vil velge å kapitulere og avkrive det på psykdomskontoen i ettertid"

Jeg opplever det ikke som Esquil fraskriver seg noe ansvar, men enkelt forklarer hva som skjedde. Jeg tror også at han kan stå for det han skrev, bare ikke akkurat i en liten periode nå. Og det synes jeg er helt greit og redelig. Time-out er da et kjent begrep. Jeg synes Esquil skriver godt om depresjonen, han har den under huden, men greier å sette det ned på et papir som ord som treffer de som har kjent på det samme rett i magen. For meg er det verdifullt, og det jeg minst av alt ønsker er at han skal slutte eller ta en pause.

Avil sa...

Bøllekøller kan ein berre ignorere, dei glippar jo på poenget.

røverdatter sa...

Det er egentlig ikke meningen og spore av, for både posten og kommentarene er viktige.

Truls: Jeg syns "Hos Truls" er en utmerket bloggtittel, så du har egentlig ingen grunn til å la være.

Sånn. Avsporing slutt.

Esq: Jeg burde ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men jeg gjør det allikevel: Ta den tiden kroppen trenger. Se at du ikke er alene. Tro at det blir bedre. Gi de nære en sjanse til å være der, -på samme måte som du ville vært der for dem.

=Anja sa...

Vet alt om depresjoner-
Det eneste som er skråsikkert er at de går over-
Oppriktig post Esquil:o)
Slutt

Anonym sa...

Direktelink fra Frøkna Den Makeløse og greier, og vips er jeg her visst!

Ja, modig er du. Og husk at det alltid er lys i enden av tunnelen!

Klemmer i fleng.
Krissy.

Muppy sa...

Du er tøff som deler, og jeg blir imponert. Jeg har selv delt noe av det tyngste i dag, og jeg har flere ganger vært inne på tanken om å slette. Slette fordi det blir for personlig. Det blir for skummelt. Det blir for vondt. Jeg blir imponert av folk som er så sterke at de klarer å vise "svakheten" i seg.

Måtte du få puste uten torner snart.

Esquil sa...

tusen takk igjen for de fine kommentarene, imponert.

det går lettere i kveld, kanskje dere har hjulpet? det føles som å være skylt opp på en strand etter å ha nesten druknet i havet.

dette ble beskrevet som åpenhet om psykiske problemer. jeg respekterer det, men oppfatter problemet mitt som fysisk. ME-depresjoner skiller seg fra vanlige med at de kan være mer av-på (så jeg vet ikke om det er over eller om jeg bare har pause), og at antidepressiva ikke har effekt. ME betyr noe sånt som betennelse i hjerne og ryggmarg, og jeg er så øm i hjernen at jeg ikke kan ha stramme strikk, caps eller luer på meg. jeg tror at hvis jeg blir kvitt betennelsen har jeg ikke psykiske problemer. men årsaken er antagelig svært kompleks.

Avil sa...

Dei som har slike depresjonar som AD virkar mot, har for låg produksjon eller for lågt reopptak av transmittersubstansar mellom hjernecellene.
Å skille mellom fysiske og psykiske problemer er symptomskille, ikkje eigentleg årsaksskille.
Resultatet vert opplevd ganske likt uansett, og heilt unikt likevel, fordi einkvar depresjon er unik og spesifikk for den som lever med den.

Eg er veldig glad for å høyre at du har det betre!

Esquil sa...

det er sant. psykiske problemer har vel uansett fysiske årsaker i bunnen, når man går ned på mikronivå. Reaksjonen min skyldes at sykdommen ME fort havner i den psykiske båsen blant norske leger, mens vi som har den er opptatt av at det skal forskes mer på fysiologiske årsaker, siden det er rimelig åpenbart for oss som har hatt sykdommen en stund at det psykiske er symptomer som er innom iblant og ikke selve årsaken.

studinen sa...

Uansett hva som er årsaken er det hyggelig å høre at det går bedre :) Ha en fin kveld!

Avil sa...

Eg syns også det er svært viktig å skille mellom årsak og symptom, samstundes som symptom gjerne blir årsak til nye plager og så bortetter.

Det fine er at gode opplevingar også er årsak til nye gode kjensler.

Forstå menneska dei som kan!

Truls sa...

Tror nok de fleste meldinger du får over nettet vil fokusere på den psykiske delen av det, siden det er den delen det er lettest å "lindre" over nett. Det er tydelig at det er mange som vil gi deg en klem over nett...Det er jo i grunnen litt triveligere måte å si god bedring på enn å be deg ta penicillin eller kortison, f.eks. :)

God bedring :)

og røverdatter: Jeg har mange gode grunner :) Tid er den viktigste. Og så må jeg ha noe å bidra med.

bloodymary sa...

Alle gode tanker til deg.

Selv har jeg stiftet bekjentskap med det de kaller "en moderat depresjon", etter plutselig inntreffende panikkangstanfall i våres.

Verken livet, verden eller jeg selv er til å kjenne igjen. Det er godt for meg at andre skriver om dette (jeg har nemlig en nokså dominerende mannemann inni meg selv), uavhengig om det var høna eller egget som var årsak eller symptom. Det er uansett umulig for meg å vite i mitt eget tilfelle også. Vel. Takk, og klem.

bm