24. januar 2008

To En

En gang var vi telepatiske.

Jeg legger øynene mot skulderen hennes, forsøker å skjule tårene for de andre i baren, mens hikstene mine går gjennom kroppene våre som små jordskjelv. Gammel fornedrelse og smerte må ut i tåreform.

”Jeg visste ikke at det var så viktig”, sier hun, distansert.

For sekunder siden lå jeg på gulvet i Wien-baren, blant grus og dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte østerrikere ser fortsatt på oss mens jeg tørker tårer.

At jeg havnet på gulvet sjokkerte også meg. Men da Rekdal la ballen på krittmerket ble jeg så svimmel at jeg ble redd for å besvime.

Torturert under Røste Fossen, plagd under Grip, pint under Stadheim, rævpult av hver bananstat som maktet å stable elleve mann på bena. Mannsaldre av nederlag, dyster ydmykelse og verdiløshet konsentert i en ball. Da ballen havnet bak den brasillianske keeperen ble det for mye for meg. Alt for mye.

Jeg beklager oppførselen min til bartenderen. Han smiler.

Hun ser fortsatt forbauset ut mens jeg tørker tårevæsken min av skulderen hennes. Vi trodde vi var tvillingsjeler, vi trodde vi tenkte likt. Jeg leser i øynene hennes det vi innerst inne visste.

Mennesker kjenner aldri hverandre.



---

Du har lest bokmålsversjonen av mitt bidrag til første Bloggidol-runde. Det ble en 4.plass, noe jeg er veldig fornøyd med.

Å delta i Bloggidol var gøy, jeg fikk grand-prix-stemning av det. Du kan også delta, det er fortsatt åtte sjanser igjen. Neste frist er i Foto/Bilde-kategorien, hvor bidragene skal leveres innen fredag klokken 12. Deretter kommer politikk/samfunnkategorien, med frist til over helga.

2 kommentarer:

Swazi sa...

Nå må jeg le.

Esquil sa...

takk for stemmen :) begynner nesten å tro at du liker meg.