13. januar 2008

Ex-soldater blir ofte mordere


New York Times har foretatt en studie som viser at amerikanske soldater hjemvendt fra Irak og Afghanistan har begått minst 121 drap de siste årene.

Hvert tredje offer var et nært familiemedlem, over halvparten av drapene ble begått med skytevåpen, og det yngste offeret avisen fant var en to år gammel jente som ble drept av den 20 år gamle faren sin, som var kommet hjem fra Irak der han hadde mistet en fot og fått store psykiske problemer etter en bombeeksplosjon i Falluja.

I julen leste jeg Ismael Beahs bok (bilde). Han var barnesoldat i Sierra Leone. Boken er en glimrende skildring av de psykologiske endringene hos mennesker i krig. Ismael prøvde å rømme fra krigen da den kom, sammen med broren sin og en del andre unge gutter. I hver nye by de kom til ble de tatt for opprørssoldater, siden opprørerne også var unge menn uten uniform, og det førte til en rekke stygge episoder hvor ungene som bare ville vekk fra krigen fikk juling og nesten ble drept. Tilliten til andre mennesker var totalt borte fra samfunnet, alle var på alerten. Ismaels flukt endte i en liten landsby som regjeringsstyrkene holdt, men som var omringet av opprørerne. Alle som rømte fra byen ble skutt ned, uansett om de var militær eller sivil. Å ta imot et gevær og kjempe ble det mest rasjonelle valget for Ismael.

Ismael var en "dyktig" soldat og drepte flere enn jeg klarte å telle i løpet av boka. FN kom etterhvert inn i situasjonen, og kjøpte ut barnesoldatene fra krigen. Ismael ble plassert på barnehjem i hovedstaden. Menneskene i hovesdstaden hadde ikke opplevd krig, de var omtrent så fredsæle som oss nordmenn. Mens Ismael og vennene hadde fått en helt annen psyke, aggresjonen deres og viljen til å drepe ga dem makt, og de brukte den. De kom med drapstrusler over en lav sko. Boken skildrer veldig godt det store spennet mellom krigspsyke og sivil psyke, det er ren logikk at drepingen fortsetter.

Kostnaden med å sende soldater i krig er stor også etter de har kommet hjem. Ismael og vennene hans tok fire liv i det sivile samfunnet etter krigen deres var over.

Så hva betyr det for oss? Jeg var sikker på at det var rett å sende soldater til Afghanistan i 2002. Jeg er ikke like sikker lenger. Forsvaret hjemme svekkes mens ressursene går til Afghanistan. Norge sender relativt til folketall fire ganger så mange soldater til Afghanistan som USA gjør. Vi kjemper sammen med amerikanere som har en helt annen militær utdanning, amerikanske soldater lærer inn skyt-først-og-spør-etterpå-mentalitet, med den menneskeforakten som ligger i dette. Taliban virker å få mer støtte i sivilbefolkningen på grunn av de utenlandske soldatene. Den afghanske regjeringen burde være øverste ledelse for hvilke militære trekk som foretas, men regjeringen ber amerikanerne roe ned bombingen av sivile. I tillegg utdanner altså krigen mordere som tar med krigen hjem i hodene sine, og som i sin tur kan bidra til et mer konfliktfylt norsk samfunn. Ondskap smitter.

Vi bør være veldig sikre på at verden totalt sett blir bedre av det før vi sender flere soldater til Afghanistan. Er vi?

4 kommentarer:

Rigmor sa...

Jeg er enig i at ondskap smitter. Og jeg er helt enig i at man må virkelig være overbevist om at væåpnet "intervention" vil føre til en lysere dag før man sender folk inn.

Men jeg skiller mellom (i teorien) voksne og opplærte soldater, og 13åringer fra et krigsherjet land rekruttert inn i militæret gjennom trusler og narkotika. Men at et slik situasjon må tynge på psyken uansett er klart. Og soldater fra forskjellige land vil være opplært annerledes - jeg er ikke overbevist om at vi gjør oss noen tjenester ved å operere sammen med amerikanske styrker.

En annen grunn til at Taliban får mer støtte kan også være at styret NATO satt inn ikke leverer som lovet. Slik det er nå; blir det bedre om de trekker seg ut?

Esquil sa...

klart, ismael beahs situasjon er ikke direkte overførbar til norge. men det er de samme mekanismene.

jeg mener ikke NATO skal trekke seg helt ut, jeg mener man skal gå for en fornuftig uttrekking av bakkestyrkene, og gå over til å opptre som afghanistans flyforsvar. jeg kan ikke mye militær strategi, jeg fikk aldri høyere militær grad enn sersjant, men jeg har studert afghanistan i google earth og kan ikke skjønne hvordan taliban skal kunne gjenerobre dette glissent bevokste landet når de ikke behersker luftrommet.

de militære som er der vet mer om dette enn meg, men samtidig er de for nære striden til å kunne ta beslutninger som tar makrohensyn.

når man ser fienden i hvitøyet tror jeg det er lett å overdrive trusselen som taliban/al qaida utgjør for menneskene som bor i vestlige land, tusenvis av kilometre unna.

for spørsmålet ditt kan ikke begrenses til om det blir bedre i afghanistan, spørsmålet må gjelde situasjonen totalt sett. Det sies at volden har gått ned i basraregionen i irak etter at britene trakk seg ut. jeg mener man skal være veldig sikker på at det bedrer noe før man sender inn flere soldater.

Marina sa...

Problemet med Afghanistan er vel at amerikanerne, støttet av diverse NATO-land, gikk inn med tanke bare for hva som er bra for store amerikanske bedrifter, ikke hva som fører til fred og fordragelighet på bakken i Afghanistan.
Amerikanere, både soldater og sivile, har lært at de er mer verdt enn folk fra Afghanistan eller Irak, eller alle andre land for den saks skyld. Bare omtrent 5% av befolkningen har noensinne vært utenfor landets grenser, og de fleste av dem har bare dratt på "Disneylandferie" uten å få noen virkelig kontakt med utlendinger eller oppleve noe som ikke er tilrettelagt for dem. Folk her er rett og slett ikke klar over at andre land og kulturer virkelig eksisterer, uavhengig av hva amerikanerne gjør og vil og tenker.

Og som situasjonen er nå betyr det å verve seg i militæret at man får dra til Midtøsten og drepe mennesker, så de som verver seg er hovedsaklig dem som har lyst til å gjøre nettopp det. De har allerede lært å se ned på andre mennesker og at det å drepe er heltemodig og noe å skryte av, og at de er hevet over vanlige regler om hva som er rett og galt.
Jeg ser ikke hvordan denne strategien kan føre til fred, men det er jo mulig det er håp, om sånn omtrent 50 år når pengene tar slutt.

Så nei, jeg har liten tro på at verden blir et bedre sted av å sende flere soldater til Afghanistan, selv om det kanskje er bedre å sende norske enn amerikanske soldater.
Det beste ville selvsagt vært om noen endelig fattet at selv ikke-vhite mennesker helst vil bestemme over seg selv, og gjør det best hvis de ikke blir bombet tilbake til steinalderen til stadighet.

Milton Marx sa...

For ikke lenge siden var det svære overskrifter om de enorme selvmordstallene for amerikanske soldater etter opphold i Irak. Går man tallene etter i sømmene, ender man opp med at tallene på ingen måte kan sies å være skrekkelig mye høyere for Irak-veteraner enn for tilsvarende befolkningsutsnitt. (http://www.vgb.no/28815/perma/273444). Og faktisk ligger selvmordstallene i fem amerikanske stater - og Norge! - enda høyere.

Derfor ringer det bjeller og skingrende alarmer når jeg hører denslags tall relatert til USAs militære innsats i utlandet - og særlig når de kommer fra New York Times, som ikke er kjent for å like dagens politikk.

Vox Populi har en gjennomgang av utviklingen i Afghanistan, og kan ikke annet enn å gi han rett. Vestlige styrker må bli i Afghanistan - for afghanernes skyld.
http://voxpopulinor.blogspot.com/2007/12/svs-svik-mot-det-afghanske-folket.html