Påskekrim. Episode 3: Avhørene

Jeg ser på meg selv som krimsjangerens svar på Egil Drillo Olsen. Jeg har sett video på video og tatt notater. Jeg har forberedt meg i mange år til dette oppdraget, som jeg bare visste måtte komme før eller siden. Jeg har sett alle filmene med Angela Lansbury, alt av Alfred Hitchcock. Jeg har sett Sherlock Holmes, Hercule Poirot, Jaques Clouseau og alle krimkalkuner fra mellomkrigstiden. Og jeg har lest bøker. Tonnevis med bøker. For hver eneste lille hendelse har jeg tatt notater. Alle mord har blitt notert ned med mordvåpen, gjerningsmann og motiv – med gradering. Til sammen har dette utgjort et stort tallmateriale som gir grunnlag for nøyaktige statistikker. Nå venter jeg bare på at Esquil skal ringe meg og lære meg formelen bak den internasjonale mordrankingen. Men Esquil har forsvunnet, og jeg må etter beste evne prøve å trekke mine egne konklusjoner.

Allerede tidlig i avhørene kom statistikken til nytte. Jeg sperret øynene opp da Sonja fortalte at hun hadde vært på butlerkurs på det angitte tidspunktet. Mente jeg husket ting rundt dette yrket, så jeg sjekket statistikken. Ganske riktig. Butlere var overrepresentert som gjerningsmenn i de gamle krimromanene jeg hadde arbeidet meg gjennom. Det var statistisk sett stor sannsynlighet for at butleren var morderen. Dessuten var den betingede sannsynligheten overveldende: Av de romanene som faktisk hadde en butler var det over 50% sjanse for at butleren var enten morder, tyv, skattesnyter, løgnaktig, dårlig til å danse eller medskyldig på en eller annen måte. Jeg merket meg dette, og noterte at jeg måtte holde et øye med Sonja. Forklaringen hennes ble ikke mindre suspekt av at det angivelige butlerkurset ble holdt fredag kveld rundt midnatt.

Det var Beamer som gjorde meg oppmerksom på det suspekte i Sonjas forklaring. Han var ivrig med i etterforskningen. Litt for ivrig? Litt for ivrig etter å legge mistanken over på andre? Jeg spurte han ut. Hans forklaring var at han ikke har forlatt hjemmet på flere år, ei heller de siste dagene. Kunne det være mulig? Jeg har ganske sikre kilder på at Beamer har vært rundt i store deler av bloggeby det siste året. Det var derfor overveiende sannsynlig at han skjulte noe. Hvorfor? Antakelig hadde han mer enn nok krefter til å bloggedrepe en koseblogger og dumpe henne ved Møkkablogger Highway. Visste Beamer noe som han ikke burde vite? Hadde han gjort noe som han ikke burde gjort? Han prøvde å avlede meg med å si at han i hvert fall ikke kunne huske å ha leid inn profesjonelle drapsmenn, slik som det ble gjort på Orderud gård. Deretter gjorde han det enda mer diffust ved å fremheve sitt dårlige korttidsminne. Jeg noterte meg at jeg skulle holde øye etter røde strikkesokker rundt Beamers bolig.

Lill avga en veldig kort forklaring, men den var likevel både saftig og mistenkelig. På en litt schizofren måte avslørte hun seg selv som en serienymfoman som hadde vært på date med fire forskjellige menn i løpet av den halvtimen mordet kunne ha vært gjennomført. Var dette en dekkhistorie for å skjule en grotesk virkelighet, eller var hun virkelig så naiv at hun datet enhver mann som hevdet å ha vært på TV? Som den verdenskjente aerobicinstruktøren jeg er noterte jeg meg dette til senere bruk. Men Lill var fremdeles under mistanke.

El Vera hevdet at hun hadde vært hjemme og vasket talenter, uten helt å spesifisere de grisete detaljene. Uten videre alibi. Hun hadde imidlertid nyttige opplysninger som kan knytte lothiane til saken. Lothiane har visstnok hatt pengetrøbbel, og hadde nå forsvunnet. Enda et forsvinningsnummer, med andre ord. Fordi hun måtte vekk fra byen? Kanskje hun har rømt sammen med Esquil? Har de dratt til Las Vegas for å gifte seg? Eller kanskje hun jager ham, av en eller annen grunn? Eller var hun et nytt offer? Er det henne vi vil finne neste gang? Eller han? Og i hvor mange biter? Spørsmålene tårnet seg opp. Her visste jeg at jeg måtte holde øyne og ører åpne. Statistikken viser at folk som forsvinner sjelden er et godt tegn. I de aller fleste krimromaner har det noe med handlingen å gjøre.

Eugenie hadde hørt noen hoste og løpe, men kunne ikke si spesifikt om lydene kom fra én og samme person. Kan det kanskje være Lothiane og Esquil hun har hørt? Eller var det en gjerningsmann som løp fra åstedet? Var gjerningsmannen (eller kvinnen) blitt overrasket av en hostende forbipasserende? Nok et interessant spor. Jeg noterte meg at enhver som er litt småforkjølet i starten av påsken kan være et viktig vitne.

Iversen hevdet at han hadde bedrevet sin normale stalkervirksomhet utenfor Mattisborgen med fotografi og kikkert, og fablet også noe om en mystisk sms som han hevdet å ha fått. Jeg tok en titt på kartet som Esquil hadde laget til meg rett før han dro. Mattisborgen, som har adresse i Elite Boulevard, har faktisk vinduer rett ut mot Møkkablogger Highway. Flyfotoet mitt viser et kamera på taket til HvaHunSa Hotell. Det var sannsynligvis Iversens kamera, rettet inn mot Røverdatters vindu. Hans posisjon var dermed et steinkast unna den grøftekanten hvor stakkars Emelie ble funnet. Om ikke Iversen var gjerningsmannen, var det overveiende sannsynlig at han hadde lagt merke til noe. Med mindre Røverdatter kom ut av dusjen i det eksakte tidspunktet som Emelie ble dumpet, og dermed stjal oppmerksomheten. Ut av dusjen, ja… var det i så fall et sammentreff at det skjedde på det samme tidspunktet, eller var det avtalt spill? Var Røverdatter medskyldig? Etter å ha tenkt litt over saken, bestemte jeg meg for å konfiskere kameraet. ”Jeg må gå igjennom bildene for å se om jeg ser noe…ehem… interessant”, sa jeg til Iversen, og la til: ”Du fikk med deg…eh… alt… gjorde du?” Iversen rødmet og nikket. Jo da… jeg konkluderte med at dette var absolutt nødvendig å gå igjennom. I tjenesteøyemed, selvsagt.

Røverdatter hevdet å være uskylig. Eller spilte hun? I visshet om at hun er en profesjonell skuespiller var jeg innstilt på å ikke la meg lure. Hvem kunne vel bedre enn henne forlede meg til å tro… tja… hva som helst? Jeg noterte meg at hun hadde lagt merke til blitzen fra Iversens kamera. Eller i hvert fall noe hun trodde var en blitz.

En annen person med bolig i Elite Boulevard var Virrvarr. Virrvarr hevdet seg helt uskyldig, og brukte sin ektemann som alibi. Et tvilsomt alibi, tenkte jeg, og lot tankene fare til alle de krimromanene hvor det faktisk er engelskmenn som er skyldige. Statistikkene er klare her: Engelskmenn og franskmenn er overrepresenterte. Etterfulgt av amerikanske massemordere som har hatt sin gullalder de seneste 50 årene. Om ikke Mr.Jackson er den skyldige er han i det minste godt skolert i hvordan man parterer både det ene og det andre. Og hvis han er skyldig, er Virrvarr medskyldig. De bor også veldig kort fra funnstedet.

Virrvarr benyttet også anledningen til å peke på Minneapolise, som hun mente virket altfor uskyldig. Nesten påtatt uskyldig. Nesten som om hun desperat prøvde å skjule noe. Gjorde hun det? Etter å ha latt meg selv drukne i Minneapolises dådyrøyne i noen minutter, skjønte jeg hva Virrvarr mente. Hjerteknuseren Minneapolise virket som uskyldigheten selv. Nesten for godt til å være sant. Statistikken viser at det da ofte er noe muffens. Dessuten bor hun sammen med en amerikaner. Noe som gjør henne like mistenkt som Virrvarr.

Minneapolise hadde dog sin egen teori. Hun trodde at en seriemorder var løs i bloggerbyen, som drepte bloggerne én etter én for deretter å ta over bloggene deres. Enten i form av å være meg, eller i form av å være en elefant. Hvis hennes elefantteori er rett, er det stor sjanse for at Binka er neste offer, eller neste person som blir sporløst borte. Det er allerede en elefant som har tatt over hennes blogg. Én ting er i hvert fall sikkert: Hvis jeg skulle kalle inn en elefant til avhør, kan den ikke skylde på at den ikke husker å ha drept noen, slik som enkelte av dagens vitner har sagt. En elefant glemmer nemlig aldri.

Tiqui hevdet at hun hadde vært dypt inne i den argentinske melankolien da drapet skjedde. Men innrømmet samtidig at hun nok kunne hatt tid til å snike seg umerket vekk og kakket i hjel noen med de høyhælte skoene sine. Hvorfor sa hun det? Prøvde hun å dekke over noen, eller prøvde hun å hinte om at det var andre i lokalet som kunne ha drept Emelie? For øvrig virket det som om hun hadde god samvittighet, eller i hvert fall ville gi inntrykk av å ha det.

Swazi prøvde å fremstille seg selv som et medmenneske som stilte opp for de fattige. Var engasjementet i Frelsesarmeen bare et PR-triks for å dekke over lyssky virksomhet? Som for eksempel en fuktig runde på byen i Trondheim? Kan det ha vært Swazi som gjorde seg til med tysk aksent for å forvirre Andersfo? Med fabling om skitur og påskedisco? Verken Swazi og Andersfo har helt klar hukommelse. Jeg må ta med i beregningen at dette kan være avtalt spill. Eller kan Swazi ha presset Andersfo til å si at mannen han møtte i byen hadde en annen aksent en Swazi sin egen? Og hvorfor? Kan dette skyldes at Swazi ”har noe” på Andersfo, som Andersfo er redd for å offentliggjøre? Jeg må holde dem under oppsikt.

Petter hevdet å være en småkriminell innbruddstyv. Ikke en slik som går rundt og dreper folk. Han ble involvert i saken da Graylady ba ham om å bryte seg inn hos Esquil og lete etter spor. Hva slags spor skulle han finne? Og hvorfor var det så viktig for Graylady å finne ut av det? Hadde hun noe å skjule? Var det hun som hadde bortført Esquil? Eller drept ham? Ville hun egentlig at Petter skulle finne sporene slik at hun selv skulle kunne fjerne dem? Og så drepe Petter etterpå? Hun hevdet seg uskyldig, men hvem gjør vel ikke det?

Før avhørene var ferdig, kom Beamer bort til meg med en teori. Han oppfordret meg til å undersøke Bokklubben. Det var åpenbart at Bokklubben hadde motivet i orden: Et drap og en forsvunnet forfatter ville utvilsomt øke salget. På den annen side: Esquil må også ha vært klar over denne sammenhengen. Kan han ha fingert sin egen død for å bli genierklært og toppe salgslistene, for deretter å dukke frem igjen når han er blitt et ikon? Slett ingen dårlig teori. Statistikkene mine viser at dette har vært plotet i opptil flere kriminalromaner. Absolutt verdt å ta vare på. Jeg noterte dette før jeg gikk hjem.

Hjemme fortsatte jeg å tenke. Jeg hadde altså fått en del tvilsomme forklaringer, noen vage vitneobservasjoner og en rekke teorier og beskyldninger. Men bare Beamer og til dels Minneapolise hadde vært inne på hva som kunne vært motivene. Det sto klart for meg at det neste steget i etterforskningen måtte være å kartlegge de mistenktes potensielle motiver. OK, de er mistenkt. Kanskje de også hadde muligheten. Men hadde de motivene?

Tips om potensielle motiv mottas med takk her i rølerbloggens detektivkontor.