Påskekrim. Episode 4: Situasjonskart og nye avhør

Jeg prøvde å tegne opp et situasjonskart for bloggebyen på det aktuelle tidspunktet for mordet på Emelie. Funnstedet ligger omtrent midt i byen.

Bare få meter unna, tvers over Kosegata, rett under Møkkablogger Highway, lå Sigurd i en container og sov ut rusen. Vitner har forklart at han var rød over det hele. Kan det ha vært blod, eller var det bare hans normale politiske farge? Han hevdet å være en syk svensk fotballsupporter da hendelsen hendte, så det er sannsynlig at den røde fargen skyldtes en kombinasjon av solbrenthet og at han rødmet beskjemmet over å våkne opp med en rød Brann-trøye som han hevdet at han ikke eide. Men kunne han også med vilje ha tatt på seg røde klær for at eventuelle flekker av Emelies blod ikke skulle være synlig?

Marina kom inn til avhør litt etter alle andre. Hun påsto hardnakket at hun hadde vært hjemme i sitt eget kjøkken og spist døde østers. Men eventuelle vitner kan hun ikke vise til. Hun ba oss også tro oss på vårt ord at det ikke var hun som hadde drept østersene. Enten var de selvdøde, eller så var det et bestillingsverk utført av en leieøstersmorder. Jeg ante at det her kunne være en sammenheng med Beamer, som nektet for å huske noe som helst om innleide leiemordere etter Orderud-metoden. Kunne det være at leiemorderen som Beamer ikke kunne huske var samme person som hadde drept Marinas østers?

Beamer ja… Beamer hadde til nå involvert seg en del i saken, men hadde ikke gitt seg til kjenne med bloggeadresse eller visuelt bilde. I dag fikk jeg svaret på hvorfor det hadde kriblet så godt på unevnelige steder da nettopp denne Beamer var inne til avhør. Beamer sto nemlig for dagens første store overraskelse da han viste seg å være en hun. Straks ytterklærne ble tatt av veltet hennes kvinnelige atributter ut og avslørte en timeglassformet figur. Jeg kunne sukke lettet ut og tenke at jeg fortsatt var akkurat så streit som en detektiv statistisk sett skal være.

Det som forvirret meg var hvorfor Beamer hittil hadde prøvd å skjule sin identitet. Hadde hun noe å skjule? Eller var hun en hemmelig agent? En konkurrent eller en lagspiller? Hennes iver tidlig i saken tydet på at også hun var opptatt av å finne den skyldige. Eller var hun egentlig det? Om hun nå var en detektiv hun også… eller en hemmelig agent… hvem var så hennes oppdragsgiver? Kunne det være morderen? Eller noen som bare hadde en morbid interesse for mordsaker der ofrene har blitt kuttet opp? Jeg fant det lurt å ikke spørre. Jeg ville ikke avsløre at jeg kanskje forsto. Det ville ha satt meg og mine kjære hybelkaniner i fare. I stedet slo jeg opp i statistikkene mine, og fant der hyggelig lesestoff: Statistikken viser at i filmer med to konkurrerende agenter på samme sak – hvor den ene er en kvinne og den andre er en mann – ofte når et klimaks hvor de to agentene blir svært godt kjent. Jeg trenger bare å støtte meg på en rekke James Bond-filmer for å vise at business and pleasure utmerket kan kombineres, og ikke på noen måte vil kunne påvirke saken negativt. Dette kan bli interessant.

Interessant kan det også bli når en tenker på hvem som er politisjef i byen. Midt under avhørene dro Minneapolise frem sitt Minneapolitiskilt, og krevde fullt innsyn i saken. Her har jeg riktignok mine betenkninger. I filmer hvor politisjefen gjør et stort nummer av at politiet skal ha fullt innsyn i saken, er det mer regel enn unntak at politisjefen samarbeider med skurkene. Eller at politisjefen selv er den kriminelle hjernen. Jeg var svært skeptisk til å gi fra meg informasjon, og sørget for å bare gi nok til å tilfredsstille henne. De saftigste detaljene holdt jeg for meg selv. Men belaget meg likevel på et samarbeid, i vissheten om at hun var den vakre politisjefen og jeg var den dyktige privatetterforskeren. Statistikkene fra moderne detektivfilmer var definitivt på min side, om man kan si det sånn. Et farlig bekjentskap, men akk så lidenskapelig.

Politisjefen presenterte sine egne teorier om at drapet på Emelie kunne ha vært et sjalusidrap, utført av mindre dyktige bloggere. Hun trodde det kunne være flere gjerningsmenn og -kvinner som samarbeidet. Hun hadde tatt en prat med Tiqui, som hadde oppdaget en gjeng ukjente mennesker hjemme i sin egen stue. Det er fullt mulig dette var en lokal mafia som la sine planer for hvem som skulle være neste offer. Minneapolise kunne ikke slå fast om Tiqui fortsatt levde, eller om mafiaen hadde tatt knekken på henne for å få fri tilgang til hennes bolig.

Om det var den russiske mafiaen som var kommet til Bloggeby, så kunne dette også forklare hvorfor Esquil var borte. Graylady gjorde meg oppmerksom på at Esquil visste alt for mye om den russiske mafiaen og deres udåder. Han hadde avslørt seg selv da han i høst skrev en detaljert dokumentar om et kappløp gjennom Russland. Etter dette har russerne vært ute etter å ta ham, og Esquil har med jevne mellomrom måttet flykte. Grayladys forslag var å spore opp Esquils laptop, som sannsynligvis var med ham og oppkoblet med mobilt bredbånd. Et forslag som dog ikke kunne gjennomføres, fordi vår tekniker Petter hevdet å være på rømmen fra både Microsoft og den russiske mafiaen. Stemte det, eller ønsket han bare ikke å finne Esquil for oss?

Jeg begynte å bli utålmodig etter å finne Esquil. Jeg visste at det var mange teorier som pekte på meg, og at mange trodde jeg hadde drept Esquil for å ta over hans bloggebolig. Stor var derfor lettelsen da Guri svingte en tur innom og meddelte at hun ikke bare hadde fått livstegn fra Esquil. Hun hadde faktisk også sett ham, og dristet seg til å belære ham. Jeg var nær ved å gi henne et stort vått kyss på kinnet, da jeg besinnet meg og tok hensyn til at vi var omgitt av et tyvetalls politifolk, vitner og mistenkte. Tusen takk, sa jeg i stedet. Da var altså jeg utenfor mistanke, og vi fikk klarhet i at Esquil fortsatt lever. Han hadde heller ikke dratt til Las Vegas for å gifte seg.

Det var fortsatt helt uklart for meg hvorfor Esquil hadde trukket seg vekk fra offentligheten akkurat nå. Han hadde til og med fjernet sin egen bolig fra kartet over bloggeby. Han var kanskje ikke et offer, men han var absolutt fortsatt under mistanke. Jeg hadde også en alternativ teori om at han kunne være på rømmen, slik som Graylady hadde en mistanke om.

Som om det ikke var nok at Esquil ble bekreftet i live, fikk vi i dag også et livstegn fra Lothiane. Lothiane ringte inn en kort telefonsamtale. Med vilje så kort at vi ikke kunne spore henne. Alt hun sa, var at hun var i live, men nektet å uttale seg. Særdeles mistenkelig. Enten var hun skyldig, og ville unngå å si noe som kunne ha blitt brukt mot henne. Eller så var hun tatt som gissel, og ble presset til å ikke uttale seg om noe som helst. Hun nevnte også noe om penger, som kunne ha vært et hint om løsepenger. Uansett fikk vi avklart at hun lever, noe som foreldrene hennes helt sikkert vil bli glade for å høre.

Etter hvert som den ene etter den andre savnede viste seg å være i live, var det som om saken føltes litt mindre alvorlig enn den kunne ha vært. Men det var fortsatt et mord som var begått.
Røverdatter ønsket å komme seg hjem for å ta en ny dusj, og ristet oppgitt på hodet. Å bli dratt inn i en mordsak fordi man har tatt en dusj er i beste fall søkt, sa hun. Det hadde hun selvsagt rett i… Men var det virkelig så utenkelig at hun hadde en finger med i spillet? Var det tilfeldig at hun ”glemte” å lukke vinduet akkurat den dagen? Var det tilfeldig at hun ”mistet” håndkleet sitt akkurat omtrent på det tidspunktet da det var nødvendig å avlede Iversens oppmerksomhet? Hun kan ikke nekte for dette, for jeg har sett bildene. Og hun må ha visst at Iversen sto der ute, for det var ikke første dagen det lyste i blitzlampen fra kameraet hans. Eller følte hun seg bare litt ekshibisjonistisk, og ville være frekk nok til å lokke Iversen inn i leiligheten? Kjærlighetens veier er uransakelige. Etter bildene å dømme hadde hun et godt åte å lokke med. I sannhet et renvasket åte, men i overført betydning var Røverdatter ikke helt renvasket ennå.

Den siste ”personen” som kom med et vitneutsagn i dag var Eugenies førerhund. Etter årevis med opptredener som snakkende hund hos sirkus Arnardo fant Jarek kvinnen i sitt liv og valgte å leve sammen med henne. Hans talegaver var likevel gull verdt. Ærlig fortalte han hvordan Eugenie hadde hemmeligheter i kjelleren, og at det luktet mistenkelig. Man har gjerne nese for sånt når man er en hund. Røverdatter hadde en slengbemerkning til dette for å avfeie spørsmålet. Sto hun i ledetog med Eugenie? Tonita påpekte at de mistenkte her nekter for alt for mye, og der har hun for så vidt et poeng. Hun krevde at Røverdatter gjorde rede for hva som skulle være så naturlig med Eugenies mistenkelige oppførsel.

Det ble en lang dag med avhør også i dag, men i grunnen ikke fryktelig mange teorier om hva som kunne vært motivene. Jeg føler på meg at jeg trenger flere teorier. En ekte påskekrim har mange mulige løsninger. Jeg henvender meg derfor fortsatt til leserne for å få hjelp.