Påskekrim. Episode 6: Mordvåpenet funnet?

Jeg ankom politistasjonen kort tid etter at Minneapolise hadde ringt meg. Siden det var hun som hadde ringt meg, tok jeg meg ikke bryet med å banke på. Jeg gikk rett inn. Nikket så vidt til den mannlige amerikanske sekretæren hennes, og var raskt inne på rommet hennes.

Jeg må ha kommet veldig overraskende på henne. Hun var veldig rask til å stenge ned vinduene hun hadde fremme på PC-skjermen. Akkurat som om det var noe hun ikke helt ville at jeg skulle se. Heldigvis er det slik at privatetterforskere av mitt kaliber, spesielt når vi er hovedpersoner i en spennende påskekrim, har falkeøyne og er mestere i hurtiglesning på noen meters avstand. Jeg fikk med meg at hun satt og jobbet i PhotoShop… på et ansiktsbilde av seg selv. Akkurat et slikt ansiktsbilde som tegnes opp når vitner skal beskrive hvordan en gjerningsmann så ut. Hva skulle være hensikten med å manipulere et bilde av seg selv på denne måten? Skulle hun skrive kontaktannonse uten at mannen hennes visste om det? Søke om nytt pass? Eller ønsket hun å forlede eventuelle vitner som måtte dukke opp? Var det kanskje hennes egen datamaskin som ut fra DNA på åstedet hadde regnet seg frem til hvordan morderens ansikt kunne se ut? I så fall var det lett å forstå at hun gjemte det vekk da jeg entret rommet.

Jeg kommenterte ikke noe, for jeg ville ikke røpe hvor mye jeg hadde sett. I stedet spurte jeg om det nye sporet som hun hadde nevnt på telefonen. Den blodige kniven…

Politisjefen svarte ikke. ”Kom, bli med”, sa hun bare. Så satt vi oss i baksetet på en politibil. To gorillaer i politidrakt satt seg foran. Politisjefen ba dem om å kjøre to kvartal langs Elite Boulevard, for så å ta følge Elite Aveny inn til Iversen Reception. Med sirener på. Det er så morsomt med sirener, kniste hun, og satt seg tett inntil meg.

Iversen ventet utålmodig på oss. Han var rask til å vise oss frem til badekaret sitt, hvor det lå en blodig kniv. ”Jeg kom hjem fra nattevakt på tirsdag morgen, og så lå denne kniven og svømte i badekaret mitt”, sa Iversen. ”… sammen med badeanden og den svømmeringen jeg bruker når jeg selv bader”. Han hadde fisket opp badeanden så den ikke skulle få en altfor traumatisk opplevelse, men ellers hadde han latt ting være som de var. Etter et døgn i badekaret hadde blodet sørget for at alt vannet var blitt lyserødt. Kniven var en brødkniv, men hadde nok ikke primært blitt brukt til å kutte i bakervarer. Iversen hevdet at han ikke visste hvor kniven kom fra eller hvordan den hadde kommet inn.

Hvorfor skulle kniven ligge i akkurat Iversens badekar? Var det et tegn fra morderen til Iversen? Et tegn på hva? Tilsvarte dette et hestehode i sengen? Jeg noterte meg at jeg måtte se igjennom Gudfaren når jeg kom hjem for å få klarhet i dette. En annen teori var at kniven var plantet hos Iversen for å skyve mistanken over på ham. Det var usannsynlig at Iversen selv hadde lagt kniven der for så å melde fra om det med risiko for å avsløre seg selv som morder. Eller kanskje det ikke var så usannsynlig? Kanskje det var det han ville at vi skulle tenke?

Jeg kikket rundt i Iversens bolig. Prøvde å finne et knust vindu, en åpen dør, fotspor eller noe som helst som kunne tyde på et innbrudd. Jeg fant ingenting. Jeg fant imidlertid noen skriblerier som var datert siste mandag. ”Blodig mandag” var temaet… Kunne dette ha noe med drapet å gjøre? Hvordan kunne Iversen vite at mandagen var blodig hvis han ikke så kniven før på tirsdag? Skjulte han noe?

På nattbordskuffen hans lå det to billetter til Baku, med avreise ganske snart. De var bestilt og betalt for i dag. Hva skyldtes denne trangen til å plutselig reise vekk? Var han redd for morderen? Ble han presset av noen? Eller var han kanskje redd for å bli avslørt selv? Det var en enveis billett uten retur. Jeg valgte å ikke spørre. I stedet sa jeg at jeg nok måtte dra videre. Jeg hjalp politisjefen med å pakke kniven i en plastpose, og gjorde meg klar til å reise videre til neste vitne.

”Hva er det forresten du har sagt til Røverdatter?”, spurte Iversen. ”Jeg vil ikke risikere at hun trekker for gardinene bare fordi hun er redd for å bli trukket inn i en drapssak… og hvor er forresten kameraet mitt? Jeg trenger det, for jeg skal på… hm… nattevakt igjen.” Jeg lot som jeg ikke hørte det. Jeg ville beholde kameraet og bildene så lenge som mulig.

Neste vitne jeg skulle forhøre var Aina. Aina kunne fortelle at hun hadde sett en skummel bæsj, men at hun ikke visste noe om noe som helst. Hun prøvde på en påfallende måte å virke så uskyldig og uvitende som mulig. Jeg visste at Aina likte å se tingene fra dyrs perspektiv, og derfor kanskje dekket over noe som kunne falle uheldig ut for en hund eller lignende. Kunne det vært en hundebæsj hun hadde sett, men unnlot å si det fordi hun regnet hunder som sine beste venner? Hun sa ingenting om det i det aktuelle ekskrementet lå fremmedlegemer som bruskorker eller lignende, men antakelig ville hun da ha plukket den opp selv i stedet for å omtale den som skummel. Det er stort sett det man gjør når ens egen hund tømmer magen.

Av andre hunder i bloggeby kom jeg til å tenke på Jarek. Jarek kunne godt ha rukket å gjøre fra seg uten at Eugenie hadde merket det. Eller Jarek kunne ha vært ute på egen hånd. Med tanke på Pusedyr som satt i et tre utenfor Emelie Building… kunne det tenkes at Jarek ønsket å rydde Emelie av veien, slik at han og Eugenie kunne flytte inn i hennes bolig… hvor Jarek kunne jage Pusedyr hver gang Eugenie ikke så det? Hadde han prøvd å mistenkeliggjøre Eugenie i håp om å kunne bo alene i kattejakt-paradiset? Hvordan hadde han i så fall klart å kutte opp liket? Kunne han i det hele tatt telle til 22?

Jeg slo tanken fra meg. Det var litt for søkt. Hunder kan jo ikke telle. I stedet tok jeg i mot en telefon fra den savnede Lothiane, som nå ga lyd fra seg for andre gang. ”Send mer penger” åpnet hun med. Mente hun løsepenger? Så hintet hun om at Rockette kunne være koblet til saken. Rockette hadde nemlig reist vekk fra bloggeby akkurat den dagen da Emelie led sin tragiske skjebne. Lothiane nevnte også noe om en selvmordsbomber som hadde glemt igjen bomben sin på en togperrong, men samtalen ble avbrutt før hun fikk fullført. Besynderlig.

På vei hjemover traff jeg virrvarr, som gikk og bar på en koffert full av penger. Først ville hun ikke si hva pengene var til. ”Hva er dette for noe?” sa hun. ”En slags storebror ser deg? Er det ikke lov å gå rundt med kontanter lenger? Om du bare visste hvor mange småkaféer her i bloggeby som ikke har installert kortterminal…” Så la hun ut om hvordan hun trengte å ha rikelig kontanter med seg for å bli respektert av fisefine frognerfruer som hun av og til vekslet noen ord med, slik at de kunne forstå at hun var en av dem og la henne sitte i fred.

Det ante meg at Virrvarr ikke fortalte hele sannheten. Virrvarr lurte inn litt for mange kremt, tenkepauser, rykninger og hender foran ansiktet til å virke helt troverdig. Antakelsen min viste seg å være rett. Etter hvert som jeg gravde mer etter opplysninger kom det frem at pengene slett ikke var til å betale café latte med. Pengene skulle til Hjorthen, som drev den lokale mafiaen i bloggeby og tok betaling for å gi innbyggerne ”beskyttelse”. Det forklarte hvorfor det sto ”til Hjorthen.” på merkelappen som var festet til koffertens håndtak.

Dette var nyttige opplysninger. Emelie bodde ikke langt fra Virrvarr. Kan det være mulig at Emelie hadde glemt å betale beskyttelsespenger, og at hun fikk lide deretter? Av de skurkene som Hjorthen skulle beskytte henne mot? Eller av Hjorthen selv? Eller kanskje det var samme sak? Jeg noterte at jeg burde avlegge Hjorthen et besøk en av de nærmeste dagene. Jeg noterte meg også at jeg måtte finne ut hvor en kommunistisk tegneserieforfatter kunne få tak i en koffert med penger. Hadde hun gjort noe kriminelt for selv å kunne få råd til beskyttelse?

Hva skulle forresten Hjorthen bruke alle pengene til? Skulle han kjøpe opp boliger i bloggeby? Abre møtte meg en dag for å fortelle at det etter mordet var flere ledige boliger i bloggebysentrum enn noensinne. Kunne det ha vært Hjorthen, eller en annen bolighai, sin utspekulerte plan å fremprovosere et ras i boligmarkedet ved å spre et oppkuttet lik rundt i nabolaget, for så å kjøpe seg inn billig når folk er skremt? Eller kunne det være at han rett og slett ønsket seg Emelies bolig på grunn av den gode beliggenheten? Flere kilder har hintet om at kniving om bosteder og plassering kan være foranledningen for drapet. Det virker også påfallende at dette skulle skje rett etter at bloggelitedebatten blusset opp igjen.

På kvelden gjorde jeg en oppsummering sammen med politisjef Minneapolise og antatt superagent Beamer. De hadde begge hengt seg opp i Guris rolle i dette. Mens Emelie bodde på beste vestkant, bodde Guri på verste østkant. Nordøstkant for å være helt nøyaktig. Dette var Frogner kontra Stovner. Guri var nok også en av de som kunne tenkt seg Emelies bolig. Kunne hun også ha noen kobling til Esquils forsvinningsnummer? Minneapolise bedyret at hun ikke trodde et sekund på Guris forklaring om at hun hadde truffet Esquil. Hvorfor skulle Esquil ha snakket med henne og ingen andre i bloggeby? Og hvorfor skulle hun trenge å lære bort noe som helst innen musikk til Esquil, som har flere hits på samvittigheten? Er det hun selv som har bortført ham? Hva har hun i så fall gjort med ham? Eller var det bare skryt at hun hadde sett ham? En løgn for å skaffe seg bedre status enn østkantboligen hennes vil gi?

Vi kom ikke til noen konklusjon. Men ble enige om at vi nok skulle ha fått et vitneutsagn fra Undre, som bodde nærmest funnstedet. Kanskje hun kunne ha sett noe?

Nå begynner det å bli mange tråder og mange mistenkte her. Påfallende mange har reist bort eller forsvunnet omtrent ved tidspunktet for drapet. Likevel føler jeg på meg… og det er bare en følelse… at det snart kommer til å skje noe mer i bloggeby som gjør alt mye klarere. Og som gir en ny nerve i påskekrimmen. Men jeg finner det ikke ut om ikke noen vitner er der og kan informere meg. Er du et slikt vitne?