Påskekrim. Episode 7: Nærmeste naboer til funnstedet

Det var en kald dag i bloggeby. Mens den foregående uken var varm og solfylt, var dagen i dag preget av kalde gufs og snøfnugg som virvlet med vinden. Snøen hadde lagt seg uregelmessig som et slitt og hullete teppe over asfalt og grøftekanter. Gatene var tomme. Enten var folk inne for å holde varmen, eller så var de skremt av de siste dagers hendelser. Ryktene skulle også ha det til at mange hadde reist bort, og at en del hus nå sto tomme.

Undrehuset var ett av de husene som sto tomme. Undre hadde ikke vært hjemme siden søndag, og hadde ikke gitt lyd fra seg siden. Som nærmeste nabo til funnstedet ville hun vært et nøkkelvitne hvis vi bare hadde fått tak i henne. Om hun hadde sittet i stuen og kikket ut av vinduet på det rette tidspunktet, er det sannsynlig at hun hadde sett hvem som dumpet Emelie bare noen meter bortenfor Undres egne bringebærbusker. Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen og blitt skremt? Og derfor hadde rømt byen? Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen, blitt oppdaget, og deretter drept? Eller kan det hende Undre selv var morderen, og nå hadde stukket av for å ikke bli fakket? Hvem visste vel bedre enn henne hvor i området mellom Møkkablogger Highway og bringebærbuskene det var best å dumpe en søppelsekk ned likbiter? Hun var best kjent der.

Jeg tok meg friheten å gå en runde rundt Undrehuset. Ethvert spor jeg kunne finne ville være interessant. Og fant jeg ikke noe spor her, vel… så var det også en nyttig opplysning.

Det vil være galt av meg å si at jeg fant noe interessant i hagen til Undre. Derimot så jeg noe da jeg prøvde å kikke inn i boligen via vinduene. Noe som kanskje var tilfeldig, men som også kunne vise seg å være interessant. På arbeidsrommet sto PC-en hennes fortsatt på, til tross for at ingen hadde sett henne på flere dager. Og på skjermen var et ansikt av en dukke – som hadde blitt manipulert til å se levende ut. I likhet med Minneapolise hadde Undre altså en tydelig interesse for ansiktsbilder på elektronisk format. Var det morderens ansikt som Undre hadde prøvd å modellere? Hvorfor ble hun så plutselig borte at hun ikke rakk å slå av PC-en engang?

Naboen til Undre, HvaHunSa, drev hotell. Hun hadde heller ikke kommet med noe vitneutsagn. Jeg kunne se at det var lys på enkelte rom, så jeg bestemte meg for å ta turen over for å spørre henne ut. Sprek som jeg er, hoppet jeg over hekken og gikk gjennom hagen. En hage som var overfylt med skilter som ”Tråkk ikke på gresset” og ”Vokt dem for pitbullbloggeren”. Hah… det skal sterkere krutt til for å skremme vekk en hardbarket privatetterforsker med splitter ny detektivhatt. Så lenge saken pågår er det min lov som gjelder.

HvaHunSa kunne ikke si at hun husket noen spesielle hendelser fra mordnatten. Imidlertid hadde hun oppdaget merkelige ting i de påfølgende dagene. En gjest med navnet Habben hadde låst seg inne på rom 66 og ikke gitt lyd fra seg på flere dager. Det eneste livstegnet han ga fra seg var all maten han bestilte opp på rommet. ”Han spiser som ti sultne… eh… ti sultne tenåringsgutter som er virkelig sultne”, sa HvaHunSa, og la ikke skjul på at maten som gjesten bestilte – og fortærte – var langt mer enn hva som normalt skulle mette en person. ”Sånn er det hele tiden”, sa hun. ”Gjestene betaler bare for seg selv, og så smugler de gjester inn på rommet.” Akk ja, fattige ungdommer med hormoner i sving. Jeg forsto ikke helt hvilken kobling dette kunne ha til saken før HvaHunSa fortsatte: ”… og for å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke helt at noen helt frivillig kan låse seg inn på et lite rom i flere dager med en slik mann. Ikke at jeg har sett ham altså, men jeg ville fått klaus. Lurer på hva de holder på med…”

Frivillig var nøkkelordet her. Kunne denne Habben holde noen personer ufrivillig på rommet? En fange? Et kommende offer? En av de savnede personene? Var det kanskje Habben som hadde bortført Esquil eller Lothiane? Eller Undre? Det var på tidspunkt som dette at jeg gjerne skulle hatt en ransakningsordre. Dette var noe jeg måtte ta opp med politisjefen når jeg kom hjem. Men først måtte jeg avhøre flere av de ansatte på hotellet.

Det viste seg at ingen visste hvordan denne Habben så ut, eller hvem han hadde med seg. Habben var nok en diskret kar. Det merkelige var at alle ansatte som hadde sett ham hadde sporløst forsvunnet den siste uken. Gjesteboken var også borte. Pussig. Kanskje det var de ansatte som hadde et heidundrende etegilde på Habbens rom?

Det begynte å bli sent, og jeg stakk innom politistasjonen på veien hjem. Der ble jeg møtt av politisjefen, med en rykende fersk politirapport i hånden. Litt mistroisk tok jeg imot, og begynte å lese.

Rapporten kunne fortelle at vitner hadde observert en mistenkelig person med særdeles rynkete panne. Hmmm.. rynkete panne… jeg fikk et flashback. Nå gikk det opp for meg hvorfor politisjefen hadde sittet og manipulert sitt eget databilde. Hun hadde manipulert bort rynkene. Og nå sto hun foran meg uten manipulert panne. Faktisk uten noe særlig med rynker den også, men hun så ut til å konsentrere seg om å ikke bevege ansiktet for mye. De kledelige smilerynkene slapp ikke engang til i dag. Selv trakk jeg hatten min godt ned over pannen slik at min egen livserfarne panne ikke skulle vekke mistanke.

Minneapolise kunne fortelle at det hadde kommet inn flere tips. Blant annet hadde tiqui tipset oss om å se etter makeløse overraskelser og bilder hos bloggere. Mente hun frøken Makeløs? Eugenie hadde bestilt botox, og hadde også sagt noe om at ”Her er det noe muffins…” Var det tilfeldig at denne Habben alltid bestilte muffins opp til rommet sitt? For øvrig var det også kommet inn tips om kart som ikke stemte med terrenget. Om flere boligintriger. Og om forgiftning av Beamer. Siden det allerede var sent på kvelden, bestemte jeg meg for å undersøke disse forholdene neste dag.