Påskekrim. Episode 9: Konklusjonene fra etterforskningen. Del 1

Det er et tøft liv å være privatetterforsker. Man må ha kontroll på alt. Til og med klokka. Derfor stilte jeg på langfredag om klokken min til vintertid. Det er fryktelig uvant å ha en klokke som ikke går en time feil, så jeg har vært litt døgnvill den siste tiden. Men jeg venner meg nok til det. Er man detektiv, så er man detektiv. Eventuelle tidspunkter som logges må være eksakte.

En del av dere lurer kanskje på hvor jeg var i går. Om det var klokken som spilte meg et puss? Det stemmer delvis. Men jeg hadde også en annen oppgave som tok tid. Som den ansvarsfulle hovedpersonen jeg er i denne påskekrimmen… lovens trygge lange arm og greier… så satt jeg ved Beamers sykeseng og våket over henne mens hun sov. Det er normal kodeks i krimdramaer at helten viser omsorg for den blendende vakre motspilleren i øyeblikk når hun selv ikke ser det. Typisk når hun sover etter å ha blitt forgiftet eller å ha hatt en annen nær døden-opplevelse. Kodeksen sier videre at han opptrer fullstendig likegyldig og sarkastisk overfor henne når de står ansikt til ansikt, men at hun mot slutten av dramaet – når det er på sitt mest spennende – oppdager at han er mer enn et hjerte av stein. Gjerne etter at en tredjeperson har røpet ham for henne. Og så lever de lykkelig i alle sine dager.

Men nok om det. Nå er jeg her i hvert fall, og jeg fikk omsider innkalt dere alle til et stort fellesmøte. Jeg presenterte der hva jeg har kommet frem til, og pekte ut den skyldige. Møtet var omtrent som følger:

Truls: Har dere noe i mot at jeg demper belysningen litt? Vi er mange samlet her, og rømningsveiene er stengt. Hvis noen prøver seg på noe er det mange vitner og det blir vanskelig å komme seg unna. Det burde med andre ord være ganske liten sjanse for å bli kuttet opp og solgt som trøndersodd.

Det var ingen som protesterte. Jeg gikk derfor rett på sak.

Truls: Som i de fleste andre påskekrimmer jeg har vært involvert i, eller vitne til, var det mange løse tråder med uklare sammenhenger. Alle innbyggere lot til å ha en kobling til saken, og det krevdes en mesterhjerne for å flette deres historier sammen til et hendelsesforløp. Jeg sikter da ikke til David Toska, men til meg selv. I all beskjedenhet. Med deres høyst ulike vitneutsagn har dere skapt et komplisert og sammensatt bilde, og det har vært min jobb å finne ut hvilken mose det var mest ugler i.

Jeg nippet litt til et glass vann, og fortsatte.

Truls: Hvor vil dere jeg skal begynne? Skal vi ta det fra starten av?

Ingen protesterte på det heller.

Truls: Drapet ble begått fredag kveld, mellom kl. 23.32 og 00.13. Rett før påsken 2008. På dette tidspunktet er folk gjerne på tangobarer på Grünerløkka eller på fotballpuber og synger sin hyllest til Zlatan Ibrahimovic. Det er mange som har vært blant folk, men det er få som har håndfaste alibier.

I tiden før drapet hadde det vært trangt om plassen i bloggeby, og eiendomsprisen på beste vestkant hadde skutt i været i kjølvannet av den kjente bloggelite-debatten. Bloggebyen var stadig truet av ytre krefter som ville inn, samt folk fra distriktene som hadde et anstrengt forhold til Elite Aveny og Elite Boulevard.

Høye boligpriser og farer som truet utenfra skaper et behov for å investere tungt i sikkerhet. Men bloggeby har ingen folkevalgt regjering som passer på for fellesskapet. Dette skapte grobunn for en mafia som under Hjorthens ledelse vokste seg stor i Bloggebys undergrunnsverden. Han tok ”Beskyttelsespenger” fra ulike beboere for å garantere for deres boligs videre eksistens. Hjorthen hadde kontakter i utenomverdenen og kunne trekke i de rette trådene.

Emelie bodde på beste vestkant. Med noen av bloggeverdenens mest profilerte personer som nærmeste naboer. Helt i enden av Frimurergate. Boligen hennes var verdifull, og trengte beskyttelse. Jeg har resonnert meg frem til at Emelie må ha stått på Hjorthens innkrevningsliste.

Emelies sinnstilstand i tiden før drapet kan best beskrives som lengtende. Hennes stadige dagdrømmer om en gutt som ikke var fysisk tilstede gjorde det vanskelig for henne å konsentrere seg fullt og helt om sine arbeidsoppgaver. Dette førte til at hun ikke fikk den inntekten hun behøvde for å betale Hjorthen. Parallelt med dette hadde Hjorthen stadig øket satsene for beskyttelse i håp om at noen beboere etter hvert ville velge å betale i naturalia.

Siden Emelie følte seg litt for monogam til å akseptere Hjorthens generøse tilbud, sto Emelie i fare for å miste sin beskyttelse. Det banet vei for at hun kunne bli myrdet uten at Hjorthen grep inn.

For Hjorthen var dette business. Han likte dårlig at en av hans kunder ikke betalte. Han innkalte derfor til et møte med hele mafiaen inkludert torpedoer. De møttes på Tiqui Inn - et sted de også hadde vært ved slike anledninger tidligere. Tiqui selv sa at hun ble overrasket over å se dem der, og at hun aldri hadde sett dem før. Det er en naturlig måte å vitne på når man vet at det er uheldig å avsløre at en selv huser medlemmer av mafiaen. Dessuten var hun redd for å bli klassifisert som tyster.

Flere begynte å bli urolige nå.

Stemmer fra salen: Var det altså Hjorthen som drepte Emelie?

Alle snudde seg og så på Hjorthen. Hjorten kikket rolig tilbake med det steinansiktet han er kjent for i underverdenen.

Truls: Hjorthen hadde motivet, og kunne gjort det. Funnstedet var bare et kvartal unna Hjorthen Tower. Men det var ikke Hjorthen som gjorde det. Noen kom ham i forkjøpet. Møtet Hjorthen avholdt på Tiqui Inn fant sted på mandag – over to døgn etter at drapet fant sted. Med andre ord visste ikke Hjorthen på dette tidspunktet at Emelie ikke lenger var blant oss. Både han og hans torpedoer er dermed frikjent.

Ny mumling i salen. Det var et ønske om at jeg skulle fortsette.

Truls: Emelie var ikke den eneste som hadde problemer med de høye satsene for ”beskyttelse”. Virrvarr, for eksempel, gikk stadig rundt med bæreposer fulle av penger for å betale Hjorthen. Det var mange som lurte på hvordan hun hadde råd til dette. En teori som har versert rundt i bloggeby var om hun hadde overtatt Emelie Building for å selge det.

Virrvarrs ektemann er en velkjent engelsk pirat. Det er enkelt å resonnere seg frem til at han kjenner mange i det kriminelle miljøet. Kontakter som kunne tatt jobben med å eliminere Emelie. De kunne med andre ord ryddet Emelie av veien mens de selv sov. Legg merke til at virrvarr i sitt vitneutsagn unngikk å si at hun ikke hadde drept emelie. Hun sa bare at hun og ektemannen sov, og brukte sin tvilsomme ektemann som vitne.

En person i salen reiste seg og pekte på Virrvarr.

Personen som reiste seg: Det er atltså virrvarr som er synderen. Jeg visste det!!

Truls: Virrvarr hadde motivet, og hun hadde muligheten. Hun bor også bare et kvartal unna funnstedet. Men det var heller ikke Virrvarr som gjorde det. Jeg kontrollerte om Emelie Building var solgt eller tinglyst i det siste. Det var den ikke. Pengene Virrvarr hadde kan med andre ord ikke stamme fra Emelie. Løsøre kunne heller ikke vært omsatt så fort. Emelie hadde ikke mange verdisaker liggende.

Virrvarr har i stedet tjent pengene sine som illegal gateselger. Hun har sittet på gatehjørner og tegnet kaniner til tilfeldige forbipasserende. Virrvarr kan muligens få et forenklet forelegg for dette, men hun slipper unna drapstiltale. Det er også godt mulig at politisjefen vil godta at forelegget betales med kanintegninger.

Virrvarr pustet lettet ut. Det er fullt mulig at hun hadde hatt skumle planer med Emelies bolig, men Emelie ble ryddet av veien før hun rakk å gjøre noe med det.

Truls: I samme gate som Virrvarr ligger politisjasjonen, MinneaPoliceStation. Minneapolise har ganske nylig tiltrådt stillingen.

I likhet med de fleste i dette strøket er også politisjefen avhengig av en jevn og god inntekt. Det betyr for politisjefens tilfelle at det må finnes kriminalitet. Kriminalitet som er mer alvorlig enn gatesalg av kaninbilder. De store inntektene kommer ved drap. Da får politiet sine etterlengtede tilskudd fra det offentlige. Og god pressedekning på kjøpet.

Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Minneapolise så godt skolert innen økonomi og ledelse at hun ganske umiddelbart så disse sammenhengene da hun tok stillingen.

Minneapolise bor sammen med en sjalu amerikansk samboer. Ønsker hun et mord, vil det være nok å bare blafre litt med øyenvippene til en fremmed, og samboeren vil ta seg av resten. Risikofritt for henne.

Når det gjelder Emelie, så er hun som kjent en kvinne. Unnskyld.. var en kvinne. Men hun er blant politisjefens nærmeste naboer. Noe som betyr at det blir lettere å planlegge et mord, i det hun stadig var der for å låne en kopp sukker. Emelie var det perfekte offeret. Populær nok til å bli savnet og skape store overskrifter. Viktig nok til at etterforskningen ville generere store tilskudd til politietaten.

Som politisjef kunne Minneapolise skyve mistanken vekk fra seg selv ved å sende ut en politirapport som hintet om at den skyldige hadde en svært rynkete panne. Noe hun selv ikke har. Legg merke til at politirapporten ikke sier noe om den rynkete personen er skyldig. Det står bare vagt at det er observert en rynkete person i området som kan være mistenkelig. Dermed kan det ikke påvises feil i rapporten, selv om innholdet er misledende.

Nok en gang hørtes mumling i salen. Det ble mumlet om photoshop, og folk så mistroisk bort på Minneapolise.

Truls: Men Minneapolise er ikke morderen. Ei heller hennes amerikanske samboer.

Min første tanke da jeg så politisjefen tukle med sitt eget ansiktsbilde var at hun tuklet med bevismateriale, og at kanskje vitner hadde gitt en beskrivelse som pekte på henne. Men så slo det meg at hun jo var politisjefen. Hun har i enhver anledning full kontroll på prosessen for å fremstille fantombilder av mistenkte, og har følgelig ikke behov for å manipulere dette i photoshop.

Jeg stusset fremdeles over hvorfor hun brukte tid på å retusjere et bilde av et ansikt som allerede i utgangspunktet var nesten helt perfekt. Den endelige konklusjonen min var at bildene var til bruk i den kulørte ukepressen. Der er det helt vanlig å prøve å retusjere perfekte ansikter til å bli enda mer perfekte.

Beviset for at konklusjonen min stemte, kom da jeg fikk et par vitneutsagn. Frøken Skavlan hadde i en pålitelig drøm sett Minneapolise ta av seg masken og den blonde parykken. Skavlan hevdet at Minneapolise hadde brunt hår under parykken – omtrent som Julia Roberts i Pretty Woman.

Det andre vitneutsagnet kom fra Marina, som hevdet at Minneapolise løy om været. Noe som tydet på at de befant seg på forskjellig sted – eller på forskjellig tidspunkt. Det viste seg å være det siste. Minneapolise er et helt typisk tilfelle av ”politisjef om dagen – glamourmodell om natten”, som vi finner igjen i utallige krimromaner.

Hun har kanskje hatt skumle hensikter, men har ikke drept Emelie.

Minneapolise visste ikke helt om hun skulle smile fra øre til øre over å bli frikjent, eller om hun skulle være litt indignert over at hennes hemmelige dobbeltliv ble avslørt. Hun valgte en mellomting.

Etter dette ba jeg om at vi tok en liten pause for en benstrekk, og at vi kunne fortsette på tirsdag kveld. Andre oppdrag kaller i mellomtiden.

Dere som ennå ikke er nevnt, er fortsatt under mistanke.