De er ute etter meg. Jeg er sikker.

PS: Hvis De mot formodning skulle ha godt inntrykk av meg, vennligst les en annen post istedet.

Det begynte allerede da jeg designet tastaturer for IBM. Jeg var en genial tastaturdesigner, jeg har nesten lagd tastaturet som brukes mest, det du slever ned i akkurat nå. Nesten lagd, sa jeg. For jeg tenker litt lenger enn andre, jeg tok hensyn til alle gangene maskinen finner på noe tull. For eksempel når den påstår at printeren er tom for papir når det beviselig er papir i printeren, eller når den bringer deg mail nummer tjueseks på to dager om at du har vunnet en tegneserillion i Nigerias statlige lotteri og bare trenger å sende nedover noen tusen dollar for å få ut premien, eller når den nekter deg å oppdatere driverfilene fordi den har bestemt seg for at fila som gjør at ingenting virker er den riktige. Det du da får er irritasjon, og den må ut. Derfor hadde tastaturet mitt den viktige suck and swallow button (sug-og-svelg-knapp), slik at du kunne fornærme maskina, bli ferdig med saken og slippe å ta med irritasjonen ut i verden. Av samme grunn hadde jeg langfingerknappen, samt "drit og dra"-funksjonen på musa.

IBM-sjefene plukket vekk disse knappene, erstattet med ekstra ctrl- og shift-knapper, og "klikk-og-dra"-funksjon. Dette sendte de ut på markedet, mens jeg fikk sparken. Årsaken til at jeg fikk sparken var visstnok illustrasjonen jeg hadde tegnet på sug-og-svelg-knappen, men hallo? Det er da mye viktigere å kunne fornærme PC-en enn å ha to knapper som gjør det samme?

Dette var jo sent på syttitallet, og kunne vært glemt nå. Men de er ute etter meg, sier jeg. I 1980 ville Staten bygge demning og drepe Altavassdraget. Vi var en fin gjeng miljøaktivister som samlet oss i Alta for å danne motstand. Jeg hadde en genial, revolusjonerende ide til aksjonsform. Jeg mente at miljøvennlige kvinner kunne bruke skrevsaksa til å legge press på mennene som bestemte. Så jeg kom opp med det fengende slagordet "La elva leve - knus en kuk i skrevet". Men nei, på møtet ble jeg nedstemt og kastet ut. Jaggu var de frekke nok til å etterpå bruke den første halvdelen av mottoet mitt. (Nederst til venstre på bildet.)

Og sånn de fortsatt å være ute etter meg. Etter Altaaksjonen begynte jeg i band. Jeg traff en gjeng som stort sett het Lars, og vi dannet en popgruppe vi kalte deLillos. Vi øvde, ble flinke, fikk platekontrakt og begynte arbeidet med vår debutsingle. Alt var fryd og gammen, det var faktisk påfallende mye gammen i deLillos. Helt til dagen Lars-Lillo presenterte oss teksten til debutsingelen. Den handlet om undulater og starter slik:
Fugl i bur,
du må vel være sur

Jeg mente at vi trengte noe mer catchy til å innlede karrieren med, og ingenting selger bedre enn sex. Så jeg foreslo en bitteliten endring av de første linjene, til:
Kuk av plast,
du er så hard og fast

Det var alt jeg ville endre, men Lars-Lillo protesterte og påstod at dette ikke passet i en sang om undulater. Jeg mente at det jaggu fikk holde at hele resten av teksten handlet om føggel. Men jeg forsøkte å løse konflikten, jeg modererte forslaget mitt til "Kuk av papp, du er så kald og slapp." Lars-Lillo endret ingen ting i sitt forslag. Jeg kom ham i møte med "Kuk av siv, du er så tynn og stiv". Lars-Lillo endret ikke en tøddel. Jeg var konstruktiv og foreslo "Kuk av tøy, du er ikke mye gøy." Lars-Lillo var fortsatt vrang.

Jeg prøvde kuker av sølv, kål, kjøtt, stål, jern og jeg vet ikke hva, og da jeg foreslo et litt dristig rimord for kuk av gull, tente Lars-Lillo på resten av pluggene og krevde at enten han eller jeg forlot bandet. De andre Lars'ene hadde avstemning, og det ble jevnt, jeg var bare et par-tre stemmer fra å vinne. Men jeg røyk selvfølgelig ut, for det er meg de er ute etter.

Singelen kom og bandet fikk suksess mens jeg stod igjen uten et øre. Jeg mener fortsatt at deLillos hadde nådd lenger med litt mer sexy tekster. Bare hør på det som kommer fra USA for tiden. Vi kunne vært tjue år før utviklingen.

Men jeg ga ikke opp. Jeg ble med i et nytt, lovende band fra Namsos som het DDE. De hadde en stil som passet min smak bedre. Den første sangen vi skulle utgi etter at jeg ble med, het E6. Referenget går slik:

Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no
E6, han må itj bli før sein
kanskje kjenne nån varmen hennes no.

Dette er en fiffig tekst der det tredje siste ordet (arman/varmen) er rimordet. De andre i bandet mener at teksten egentlig handler om at han kjører E6 fordi dama kanskje har født en unge, og at det er denne ungen som ligger i armene hennes og kjenner på varmen hennes. Jeg tolker ikke sangen slik. Teksten handler om en dame fra nord for moralsirkelen, og det er jo innlysende for alle hva hun bedriver når mannen kjører langtransport ut av landet. Jeg foreslo å avslutte referenget med en linje som formidler budskapet tydeligere.

Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no.
E6, han må itj bli før sein
Kanskje kjæm det nån i tarman hennes no.

Men gutta gikk i vranglås. Det ble krangling, og det endte selvfølgelig med at jeg ble pælmet ut. Igjen.

De er ute etter meg.