Norges Tsjernobyl

Om en russisk atomubåt som fikk kjernefysisk nedsmelting midt i den norske fiskesonen.

Da Sovjetunionen revnet rundt 1990, tødde også hemmeligholdelsen rundt det russiske forsvaret opp. Takket være dette hevder amerikanske historikere at de vet mer om russiske ubåter enn om amerikanske. Sovjetsoldaten, det russiske svaret på Forsvarets Forum, brakte denne historien i nummer 3, 1990. I 1998 ble historien oversatt til amerikansk, og jeg kom over den i 2001 da jeg drev research til Blodføre. Jeg har aldri sett historien fortalt på norsk, og Dagbladet har den ikke med når de lister opp ubåtkatastrofer.

Tabloiden ville nok nevnt episoden hvis avisen kjente til den, siden den skjedde i Norges fiskesone.

Båten het K-19, og den var med på en øvelse som het Polarsirkel. Oppdraget var å simulere en amerikansk ubåt som skulle ta seg usett forbi russiske antiubåt-styrker. Den hadde altså retning gjennom Norskehavet på vei mot Kolahalvøya.

Vannet var rolig, det var ingen stormer i sikte, og mannskapet forberedte seg på å komme hjem etter lengre tid i sjøen.

4 juli 1961 klokken 4:15 om morgenen var båten seksten mil nord for Jan Mayen. Norges økonomiske sone rundt Jan Mayen er den som splitter Smutthullet fra Smutthavet, de to internasjonale havområdene hvor islendinger og andre ikke-nordmenn kan beskatte den "norske" torskebestanden lovlig. Dette er hjemstedet til mye av torsken vi spiser. Her gikk alarmen ombord i den russiske ubåten.

En av reaktorene, de små atomanleggene som driver ubåtene, sluttet å virke. Et rør hadde gått i stykker, pumpen stoppet, kjølesystemet virket ikke lenger og det var ingenting som kunne stoppe den kjernefysiske nedsmeltingen. Brenselsstavene inne i reaktorens kjerne ble raskt varmere og varmere. Det er dette som kalles kinasyndromet, når brenselsstavene blir varme nok kan ingenting stoppe dem, i følge myten kan de lage hull tvers gjennom jorda og komme ut i Kina.

Da brenselsstavene nådde tusen grader begynte malingen å brenne på utsiden av reaktoren. Det var liten tid igjen. I full fart lagde mannskapet et nytt kjølesystem av båtens drikkevannsreserve. Det gikk an fordi en atomubåt har mye drikkevann, reaktoren produserer rent vann.

Men for å få installert det nye kjølesystemet måtte noen frivillig gå inn i reaktoren. Der inne var det nå en radioaktiv stråling som ville bety døden for den som gikk inn. Samtidig ville alle dø hvis ingen gikk inn. Da leker du ikke dilemma.

Den første som meldte seg frivillig til å dø var Løytnant Boris Korchilov. Han var på sitt første ubåt-tokt. Men det trengtes flere for å få kjølesystemet på plass. I alt åtte unge menn, eller gutter, gikk inn i reaktoren og ble inne i den intense varmen i to timer mens de mottok hundre ganger dødelig dose radioaktiv stråling.

Da de kom ut igjen var de i følge Ivan Kulakov, en 22-år gammel offiser som ventet utenfor, knapt i stand til å bevege seg, ikke i stand til å snakke, og ansiktene deres var forandret til det ugjenkjennelige. Likevel lyktes ikke innsatsen deres, det nye kjølesystemet falt fra hverandre, og noen måtte gå inn i armageddon og rette det opp igjen.

Kulakov meldte seg frivillig. Han var sikker på at han kunne gjøre jobben raskest av de som var igjen. Inne i reaktoren vasset han gjennom en sjø av radioaktivt vann i ankelhøyde, vannet brant seg gjennom lærskoene og begynte å lage brannsår på føttene hans. Både vannet og veggene var lett selvlysende.

Med brente hender åpnet han ventiler for å trekke damp vekk fra reaktoren, han kunne knapt se og knapt puste, og var mest redd for å falle ned i det selvlysende vannet og få samme type stadig voksende brannsår som han hadde på føttene over hele kroppen.
Da han gikk ut hadde han tatt fem ganger dødelig dose stråling. De åtte første reaktor-reparatørene var nå knapt i live, han var sikker på å dø selv. Men ventilen klappet sammen, og han måtte inn igjen.

Da brenselsstavene nådde 1470 grader begynte endelig det nye kjølesystemet å virke.

De første åtte mennene som gikk inn døde før uken var over. De ble begravet i blykister. Kapteinen selv overlevde i tre uker. Andre medlemmer av mannskapet som hadde kommet for nære den ytre døren til reaktoren varte en måned, noen litt lengre, før de også døde.

Kulakov, den siste mannen som var inne i reaktoren, måtte transplantere benmargen og amputere hender og føtter, men han overlevde. Det er han som har fortalt historien.

Til tross for nedsmeltingen ble ikke K-19 skrotet. Den ble satt i stand og sendt på flere oppdrag. Båten var for ettertiden kjent under kallenavnet Hiroshima.

----

På nittitallet økte den radioaktive strålingen utenfor norskekysten. Vi skyldte på renseanlegget Sellafield på den britiske kysten, og Børge Brende bidro som kjent til å stenge anlegget. Det som slår meg er at hvis Sellafield økte strålingen langs norsk kyst til plagsomme nivåer, og norsk kyst lå tusenvis av kilometer unna, hvorfor ville et sivilisert land som Storbritannia drive det på sin egen kyst?

Historien om K-19 minner oss om at når det skjer en katastrofe i en atomubåt utenfor kysten vår, får vi ikke høre om det. Arkivene viser at russiske atomubåter trafikkerte den norske kysten jevnlig fra slutten av femtitallet til Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Det er sannsynlig at turene fortsatt eksisterer. Båtene som skal øve mot USA går nord om Jan Mayen, båtene som skal til Europa går nærmere norskekysten.

Kanskje er tragedien ombord i K-19 den eneste kjernenedsmeltingen som har skjedd i norske farvann. Men, kanskje ikke.