Det går bra, hipp hurra, det er krig.

Jeg er glad i landet mitt. Det er et trygt land hvor menneskene oppfører seg bra mot hverandre. Det er et godt land å bo i. For meg handler ikke Norge om penger, men om gode menneskeverdier. "Typisk norsk å være god" handler ikke for meg om at vi vinner skirennene, men mer om at vi vinner fair-play-statistikkene. Vi har velstand, men ikke fordi vi har kriget oss til den, ikke fordi vi har tatt den fra andre land. Ja, vi har hatt flaks, men vi har også velstand fordi vi er gode mennesker. Vi stjeler lite, vi vil naboen vel, og det gjør at vi tør å ha tillit til hverandre. En nordmann stoler på en nordmann. Vi kan stole på at byråkratene våre ikke putter pengene våre i sin egen lomme, vi kan stole på at mannen i butikken ikke plyndrer oss når vi drar kredittkortet, vi kan stole på at lederne våre gir fra seg makten om de taper neste valg. Tilliten fjerner hindre, tilliten fjerner svinn og korrupsjon, tilliten muliggjør velstand. Dette er verdt en feiring. Hvert år.

Men. Dette er noen bilder av ofre for NATO-bomber i Afghanistan, tatt på et sykehus i Lashkargah. Fotografens navn er Maso Notarianni. Han vet ikke barnas navn, da de ikke var i form til å snakke.



Norske soldater er med på denne krigen, norske soldater dreper også afghanere. Soldatene våre har det samme flagget på brystet som vi flagger med i dag. Noen av de som drepes av oss og våre allierte er talibanere, noen er antatt talibanere, noen er sivile, noen er uskyldige, noen er barn. Alle har slektninger og venner. Som husker.

Jeg er glad i landet mitt. Selv når landet mitt dreper mennesker i andre land. Men tilgi meg, i denne perioden av vår historie, at jeg velger en diskrét måte å feire nasjonaldagen på.

Overskriften er et Prima vera-sitat, fra tiden vi selv fryktet krig.