Frykten for helbredelsen

Beate var en aktiv og dyktig blogger, hun ble kåret til Norges tredje beste blogg for to år siden. Deretter ble Beate for syk til å blogge. Hun havnet i det samme terror-komaet som tok mange år av mitt liv.

I juli tok hun Lightning Process, og vips var hun tilbake i bloggen. Denne behandlingsmåten har hjulpet mange ut av ME, med nesten mirakuløse resultater. Mens andre ikke får effekt.

Jeg begynner min Lightning Process om femtisju timer. Prosessen koster 1600 pund, nærmere 20000 kroner da jeg meldte meg på. Det er slike ågerpriser som Saccarina kan dele ut årets spolorm for. Men det er verdt det hvis det virker. Herre Gud, det er verdt det for at det hjalp på Beate, selv om det ikke skulle redde meg.

Jeg burde glede meg. Statistikken sier at jeg har en sjanse på ihvertfall 30%, kanskje mer, til å være skamløst mye friskere på denne tiden neste uke, og til å bli helt frisk.

Jeg gleder meg ikke, ikke så mye som jeg er dritredd.

Jeg er ikke redd for å bli frisk. Jeg vil veldig veldig gjerne blir frisk. Ekstremt intenst gjerne.

Men dette er ikke første forsøk. Jeg har prøvd fotsoneterapi, aurorix, homeopati, rivotril, tarmskylling, trilafon, nattlysolje, akupunktur, surmontil, fysioterapi, vallergan, kvantemedisin, fluanxol, healing, saroxat, cimetid, melatonin, klonozepam, diazepam, nonijuice, flagyl, treårs penicillinkur, seks år med psykiatri, sju år med B-12 sprøyter, pluss masse medisiner jeg ikke husker navnet på. Sikkert førti separate behandlinger.

Før hver kur var det håp om å bli frisk. Etter hver kur ble håpet knust. Håp som knuses gjør utrolig vondt.

For jeg har en mengde ting jeg ønsker å gjøre hvis jeg blir frisk. Alle disse tingene er stuet vekk bak i hodet. Å forsone seg med det jeg ikke kan gjøre, å forsone seg med at dette er mitt liv og at jeg må lære å elske det som det er, har vært en kolossal jobb. Jeg er stolt av den livskvaliteten jeg har greid å erobre meg innenfor trange rammer. Men for hver gang Håp tennes velter tingene jeg kunne ha gjort ut av skapet sitt, drømmene som får livet mitt til å se patetisk ut. Å pakke dem tilbake når kurene mislykkes og bygge ny livsglede på ruinene er og har vært en forferdelig tung prosess.

Derfor reagerer jeg ofte negativt når folk foreslår nye vidunderkurer for meg. Det skuffer sikkert mennesker som bare vil meg vel. Men å renne hodet i murveggen i full fart noenogførti ganger setter spor. Og frykten for at murveggen lurer rundt neste hjørne kaster lange skygger.

Wish me luck.