Tjue år siden. Åtte år siden. Nå.

August 1988

Esquil 1988 glir gjennom terrenget, han er nervøs, dette mesterskapet er viktig, og terrenget er vanskelig. Han pleier å bli nummer fjorten, og fjorten holder ikke. Han har bedt til Gud om å få lov til å gjøre det bra. Det gjør han en gang i året.

August 2000

Esquil 2000 er også nervøs. Han ligger i senga i mørket og venter på henne. Hun har besøkt ham regelmessig, men det er fire måneder siden de har kunnet snakke sammen. Den første måneden pleide hun å komme klokken 13 hver dag. Den andre måneden, annenhver dag. Den tredje måneden dro hun på ferie til England. Nå kommer hun bare tirsdager og torsdager.

August 2008

Esquil 2008 er mindre nervøs enn de to andre, men spent, det er han. Han parkerer bilen, det blå skiltet med rullestolen som forteller verden at han er invalid, er godt synlig i frontruta. Han gir det fingeren og snører på seg de gamle løpeskoene. De har ikke vært på foten på ni år. De gnager.

Esquil 1988 tar igjen landets 8.beste løper, som startet to minutter foran. Esquil 1988 har sikret seg ryggen til en dreven kartleser, han kan legge kartet i lomma og henge med inn til en god plassering. Kanskje en fjerde-femteplass. Men før Esquil 1988 rekker å gli inn i hengemodus gjør konkurrenten et valg som Esquil 1988 ikke er enig i. Mannen tar den øverste gressletten. Esquil 1988 vil løpe på den nederste.

Tiden nærmer seg. Esquil 2000 bikker seg over på siden, og lar armen falle slapt frem til sengekanten. Dagens arbeidsinnsats. Hun kommer inn i rommet. Selv om øynene er dekt av et bind, skjærer lyset i som laserstråler i hodet når døra åpner seg. Han har ikke kunnet se henne på fire måneder, bare føle henne. Hun setter seg på sengekanten og griper hånden, holder den, lydløst.

Esquil 2008 tar de første løpestegene. Føttene er som tømmerstokker, det finnes ikke fraspark, det finnes ikke styrke i leddene. Spenst og balanse tilsvarer å ha stylter som føtter. Men det går fremover. Han stabber inn blant trær han kjenner, men ikke har sett på ti år.
Også Esquil 2008 tar igjen løperen som startet foran. Mannen har vært på skovtur. Konkurranseinstinktet vekkes, Esquil 2008 forsøker å følge etter. Ideen dreper ham nesten. Motstanderen løper to meter for hver meter Esquil løper.

Esquil 1988 dundrer gjennom løypen i kjempetempo, han kjenner ingen slitenhet, han flyter. Han nærmer seg den vanskeligste posten i løypen, den vanskeligste i hele sesongen. Og går spikerrett i. Nervene kommer. Han skjønner at gullet er innen rekkevidde.

Esquil 2000 er bekymret for forholdet, men kan ikke spørre henne. Hun kommuniserer riktignok med ham, når hun er i huset skriver hun korte lapper, som han klarer å lese sent på kvelden. Lappene er søte og pyntet med hjerter. Det fins ikke faresignaler i dem.
Men selv uten ord, lyd og synsinntrykk føler han at noe er galt. Hånden hennes er kald. Og hun lukter parfyme. Hun får utslett av parfyme, hun har ikke parfymert seg for hans skyld på mange år.
Hun blir ikke lenge.

Esquil 2008 får lykkekick av å finne den første posten. På den neste er kicket erstattet med eksploderende pulsslag som truer med å sprenge skallen. Bakkene fortsetter, under seg har han manet-føtter, små myke tentakler som er mest til pynt. Kroppen har et vanvittig blodslit. Sjelen har det vanvittig herlig.

Esquil 2000 ligger igjen alene i mørket. Tankene durer som en kvern. Han kan ikke spørre noen om sin mistanke. På veggen, to meter unna, henger postkortene hun sendte ham fra England. Hans mor hang dem på veggen som oppmuntring, fordi han ikke var frisk nok til å lese i det hele tatt den måneden kortene kom. Nå vil han ha føtter som kan bære ham de to metrene bort til veggen, så han kan plukke ned postkortene og lete etter tegn. Men veggen er et fjernt, mytisk land.

Esquil 1988 tvinger seg selv til å løpe saktere enn kroppen vil. Han vil holde hodet konsentrert, livredd for å miste storløpet på en tabbe på slutten. Men han har en hjerne som liker å dra sangtekster ut fra assosiasjoner. I det han leser seg inn og skal finne et siktepunkt mot nest siste post drar den Kylie Minogue-hit'en den sommeren
I've got to be, got to be certain.
I've got to be so sure

Esquil 2000 leter etter sovepillen som en blind mann, hånden famler i mørket, hver bevegelse tar minutter, til han gir opp, slår på lyset og tar den svimle ekle følelsen som lys gir. Batteriet av pilleglass skjærer i øynene, hjernen synger.
I've lived my life in the valleys
I've lived my life on the hills
I've lived my life with a broken heart
I've lived my life on pills

Hun kom ikke neste uke. Hun spontanflyttet til en annen by. En måned senere var han skilt.

Åtte år har gått, fingrene hans sjekker ikke lenger automatisk etter gifteringen, han sier ikke lenger navnet hennes, det plager ham ikke lenger at stereoanlegget blinker 'single'. Flashbackene som slo inn når han så ting som minte ham om henne, har forstummet for mange år siden. Men i det Esquil 2008 kommer inn døra i orienteringsdrakten, kicker overraskende et minne inn. For det er ni år siden han hadde på seg disse klærne, men det er enda mye lengre siden han var single i dem.
Han husker at han pleide å fortelle om løpet. Hun var god til å late som om hun brød seg.
Han rister av seg følelsen, går inn i dusjen, oppdager lårmusklene. Hjernen er fortsatt syngende, men det triste soundtracket er borte.
Ja så har jeg fått lår. Så har jeg fått lår, i år. Lår. Tralala lår. Tralala lår. Tralala lår. I år.

Esquil 1988 kommer i mål, og går spent mot resultatveggen. Han makter ikke holde seg kul når navnet hans kommer opp, han må slippe et jubelrop. Det er ikke at han endelig er mester, det er ikke alle de store navnene han har slått. Det er differansen han har vunnet med. Prosentmessig som å vinne OL-finalen på 100 meter med ett sekund. De andre på ti, en mann på ni blank. Det perfekte løp.

Esquil 2000 sovner ikke, tross pillen. Han blir liggende våken enda en natt, kjenne på den totalhavarerte kroppen. Smerten forteller at det kommer til å ta tid. I beste fall. På naborommet står en rullestol han bare kan drømme om. Han plages av tanken på om han noen gang kommer til å gå igjen.

Esquil 2008 forsøker å tøye ut, som i gamle dager, og lærer at tømmerstokker ikke er spesielt tøyelige. I samme rom står den tjue år gamle pokalen. Han har til nå trodd at den markerer hans største triumf i denne idretten.
Han innser at han tok feil.

---

Background story:
Frykten for helbredelsen
Kort Melding