Shit Happens II (Esq svarer, del 6)

Har du noen gang mistet donøklene i en tysk utedo? Når? Hvor? Hvordan?

spørsmål fra Tor

... da må jeg vel stå frem med denne tidligere ubloggede nittitallshistorien.

SHIT HAPPENS II

Mens de ærede leserne sikkert gjorde fornuftige ting i sommer, var Rune (enda en avdanket O-løper) og jeg på bilferie i Europa. Denne historien oppstod mens vi var i Berlin. Vi lå på en strand ved en innsjø, og jeg skulle på do. Den som leste Shit happens I husker kanskje at min avføring på slike ferier har en tendens til å anta aparte substanser. Men ikke denne gangen! Systemet fungerte så fint at jeg så frem til doturen som dagens høydepunkt. Jeg hadde forberedt meg godt, tatt med masse papir fra bilen, og hadde i god O-tradisjon tenkt å sette meg i skauen. Men på vei inn blant trærne åpenbarte det seg et containerdass på stien foran meg. "Greit nok, det driter jeg i" tenkte jeg og gikk inn.

Containeren inneholdt vanlige porselensdasser som hadde et svart hull der vannet vanligvis begynner. Ikke noe watercloset der i gården, nei! Dessuten fantes det ingen dassring til å slå opp eller ned, så bimmelim og bommelom foregikk på samme ring. "Uhygienisk" tenkte Severin Suveren og stakk hånden i lomma for å hente papiret. Jeg hadde tenkt å dandere doringen med det. Men da jeg trakk hånden opp fra lomma igjen ville bilnøklene være med på leken. De tok salto i luften, jeg så det for nå gikk alt i sakte film, og styrtet deretter målbevisst ned i avgrunnen. Det sa "plopp" langt der nede, noe som indikerte at våre eneste bilnøkler hadde funnet sin hvile blant relativt flytende avføring. "Uflaks!" ville Severin Suveren sagt, men jeg valgte en adskillig kraftigere språkdrakt.

Fylt av katastrofestemning satte jeg meg på nabodassen og gjorde det jeg var kommet for. Business as usual. Deretter gikk jeg tilbake for å begynne drittjobben. Jeg stakk hånden ned i do så langt jeg bare klarte, men det eneste jeg fikk tak i var dårlig luft. Dessuten fikk jeg moteriktige brune striper oppover armen min. Demotiverende! Så jeg ga opp, og tok dorullen fra ulykkesstedet og pælmet i den andre dassen for at ingen feite tyskere skulle bedekke nøklene med møkka si. Etterpå løp jeg ned til Rune på stranda. Jeg spurte ham med alvorlig mine "Rune, ka e det værste som kainn skje?", men gutten skjønte ikke tegningen og begynte å bable om en fisk han hadde sett i vannet. Jeg gjentok spørsmålet med en enda større andel kirkegård i blikket, og nå seg krisestemningen inn i ham. "Eskil? Bilnøklainn??" sa han. Godt gjettet. Jeg forklarte ståa, viste frem de brune fartsstripene, og mottok min velfortjente porsjon kjeft.

Vi gikk tilbake til stedet og fant et telefonnummer på utsiden av containeren. Rune hadde heldigvis ikke lagt igjen lommeboka i bilen, så vi hadde penger til å ringe med. Men det var kilometervis til nærmeste telefon, og jeg så dessuten mørkt på å forklare at ich habe meine Autonøkler in dass Dass gemistet. Ingen av oss hadde vært helter i tysktimene. Jeg gledet meg heller ikke til at en dyr heisekran skulle løfte containerdassen slik at den norske turisten til det fulltallige tyske publikummets store glede kunne velte seg i dritten deres en halvtimes tid. Alt dette tilsammen motiverte meg til et siste forsøk på å klare biffen selv. Jeg gikk rundt containeren og fant et slags hjul som var festet på en luke, men det ville ikke rikke seg. Jeg kravlet under containeren, men jeg kom ikke langt nok under. Jeg gikk inn på dassen igjen, og der oppdaget jeg ei luke i gulvet til venstre for porselensstolen. Den hadde ikke håndtak, men det var et lite hull i den.

Jeg stakk penna mi ned i hullet, men luka rikket seg ikke. Så jeg lirket inn ytterste ledd av lillefingeren. Følelsen da luka ble med opp var som da Rekdal hamret inn goalen mot Mexico. Men like etterpå gjenopplevde jeg også Dino Baggios mål; det var en ny luke under den første. Jeg så etter et hull på samme stedet som den forrige, men luka var kompakt som skallen til Terje Dalby. Trodde jeg. For som Dalby hadde også denne luka et hull, det var bare på et helt annet sted enn ventet. Jeg gjentok lillefingergrepet, og med samme praktfulle resultat. Norge opp i 2-1, og aldri før har det vært så deilig å stirre ned i en drittrenne. Det stod brunt vann i renna, noe som kunne forklare ploppet jeg hørte. Jeg sendte en rask bønn til bilnøkkelguden, og strakk hånden min langs renna så den nådde bort til under doen. Så dyppet jeg den ned i det brune vannet, og der var nøklene! Dagen var reddet, og jeg hadde gått fra syndebukk til helt på sekunder. Rune fikk jobben med å legge på plass lukene, for jeg løp av en eller annen merkelig grunn ned til vannet for å vaske meg ...