24. desember 2007

Hvor mange nei fikk du før du fikk ja da du ville gi ut Blodføre

(Spørsmål fra anonym leser)

Det korte svaret er to.

Jeg begynte allerede i 1996 med å forberede Erling Kagge på tidenes komme, ved å sende ham postkort hver gang jeg dro på ferie. Etter års manipulering med sporadiske postkort sendte jeg ham bokmanuset i 2006.

Jeg oppfattet Kagge som et usnobbete forlag med samme smak som meg, de står blant annet utenfor forleggerforeningen. Etter min mening lener norske forlag for mye mot det finkulturelle og for lite mot populærkulturen, og jeg ønsker å skrive populærkultur. Hvis jeg må velge vil jeg heller underholde leseren enn å imponere henne, og jeg synes britisk og amerikansk litteratur og hollywoodfilm er bedre forbilder innen historiefortelling enn mye av den norske litteraturen.

Etter fire måneder uten lyd kontaktet jeg igjen Kagge Forlag. Da var manuset mitt søkk borte. Jeg sendte dem en ny bunke papir. Ytterligere to måneder gikk, så kom standardrefusjonen, det vil si et upersonlig brev de sender til mange. Det gjorde forbausende vondt å få boken refusert.

Cappelen var et naturlig neste steg, fordi jeg hadde vunnet en novellekonkurranse på forlaget. Etter to måneders venting ble jeg refusert også av Cappelen, men jeg slapp standardrefusjon. Dette tror jeg er uvanlig, tilbakemelding på manus er som regel et hint om at det fins interesse. Cappelen har ingenting å tjene på å behjelpe et bokmanus de ikke vil utgi, så det var ålreit av dem.

Jeg brukte fire-fem måneder på å omarbeide manus etter innvendinger fra Cappelen, venner og denne bloggens lesere. Nå hadde jeg brent av langt over et år siden jeg begynte forlagsprosessen, og jeg hadde bare prøvd to forlag. Derfor trykte jeg opp en brutal haug med manus, fant adresser og fakta om noenogtjue forlag, og sendte til de fjorten jeg likte best, samtidig.

Nå nesten ett år senere har fem av de fjorten forlagene ikke svart. Et par har meldt at manus er mottatt. Ett forlag informerte meg høflig om at de bare ga ut fagbøker. Ett sendte en standardrefusjon. To forlag var interesserte i et samarbeid som eventuelt kunne lede til kontrakt. Tre forlag antok manuset uten slike betingelser, og sendte kontraktsforslag. Tiden de fem interesserte forlagene brukte på å svare varierte fra fem dager til ti måneder.

7 kommentarer:

Elisabeth Iskrem sa...

Har du planer om å en gang bli forfatter på heltid?

Esquil sa...

hei og god jul lizzie :)

Vi får se, da må jeg selge mer enn jeg gjør nå. Og så må jeg unngå disse skriveblokkeringene som jeg ikke har styring over. Men, gjerne det. Jeg har ihvertfall nok bokideer.

Fremtiden er et ullent konsept, merker jeg.

Avil sa...

Så konklusjonen må vere at om Det Vennlege Forlaget (som skal bestemme seg for om dei vil gje meg kontrakt i løpet av januar, om eg sender dei manuset mitt om ei veke), viser seg å ikkje ville ha meg/boka, så bør eg sende til alle dei andre aktuelle samstundes.

Esquil sa...

Konklusjonen min er vel at jo mer sikker man er på at versjonen av manuset er bra, jo flere forlag kan man sende til samtidig.

Hvis man føler man har litt å gå på kan det være lurt å spare noen forlag. Det er forbausende mye å hente på rewriting.

Men hvis du har et Vennlig Forlag allerede før første utkast er ferdig, har du jo et kanonbra utgangspunkt. Lykke til og juleklemz :)

Avil sa...

Eg er jo ikkje ferdig, då. Dei første 150 A4-sidene (eller omlag ein fjerdedel av heile historia, eller omlag halve første boka av to) er ferdige. Eg håper jo veldig på det Vennlege Forlaget, sidan eg då vil ha redaktørhjelp når eg arbeider med resten av boka, framfor å skulle gjere alt ferdig utan nokon proff sparringspartnar. Eg syns allereie eg har fått god hjelp av dei telefonsamtalane eg har hatt med dei.

Klemz og koz rett tilbake!
Far min blei oppriktig glad for Blodføre til jul.

Esquil sa...

jeg ble også oppriktig glad for at faren din fikk blodføre til jul :)

hvordan fant du et vennlig forlag uten å skrive manuset først? jeg antar du ikke har spammet forleggeren med postkort i noen år?

Avil sa...

Eg snakka med eit par redaktørar eg kjenner, og fortalte dei at eg dreiv og med planlegging og research til dette prosjektet.

Den eine blei veldig engasjert og sa at eg måtte sende manuset til han. Den andre var meir lunken og meinte det høyrtes for ambisiøst ut (eller noko).
Eg ringte han første eit halvår seinare, då eg hadde skrive dei første tjue sidene og lurte på om dei var interessert i å lese, eller om eg skulle vente til meir var ferdig. - Berre send, sa han. Og etter å ha lest smakebiten var dei vennlege.

No får me sjå. Vennleg er bra, men dei må ville noko meir og.