Twisted Giant Penis of Sweden

Som noen kanksje har spottet har jeg en greie for ny arkitektur. Ikke gammel. Ny. Jeg synes det vi får til i våre dager fullstendig eier de gamle snirklete pinglebyggene fra middelalderen, romertida og antikken, jeg ser ingen grunn til å reise til Kairo for å se pyramider når jeg kan dra til Malmø for å se Turning Torso.
Dette er meg i Malmø på jakt etter Torsoen (og forøvrig det siste bildet av meg med briller, siden jeg først og fremst var i Malmø for å laseroperere øynene).

Torsoen dukker opp bak trærne i parken.


Torsoen nærmer seg, jeg trenger ikke kart for å finne dette arkitektoniske mesterverket ....
... og når jeg kommer så nær at jeg fornemmer storheten ... I kid you not ... dette huset er så flott og majestetisk at det gjør meg stolt av å være skandinav.

Mens jeg går rundt torsoen spør jeg meg, hvorfor ønsket de sosialdemokratiske svenskene seg et slikt bygg, en kolossal monolitt plantet i et område med ellers lave hus? I middelalderen var svaret greit, da bygde man høye kirketårn for å komme nærmere Gud. Men hvorfor et høyt tårn nå, i våre dager, i et av verdens mer ateistiske strøk?
Kanskje er det likevel noe i våre sjeler som higer, kanskje er Turning Torso i Malmø et symbol på moderne svenskers utilfredsstilte lengsel etter det guddommelige?
Jeg lar meg røre av de svenske hjertenes savn etter himmelen, disse forfinede sjelene i et av verdens kaldeste land og deres såre lengten etter et svar, mens jeg gleder meg som en unge til å gå til topps i tårnet og skue utover Sverige og Danmark.
"Det går inte att besöke byggnaden

NSB Turning Torso er et bostadshus. Dette ställer sarskilda krav på säkerhet bla bla gnææææg gnæææg raus raus siegfried heil"

Fokkings møkkasvensker. Jeg har reist helt fra Gambia bare for å lese denne lappen.


Forfinede sjeler my ass. Nedslått legger jeg meg på en benk, og oppdager hva svenskene har bygd seg.

Penisforlenger.

Disco i Afrika, The End

(Fortsettelse fra forrige post)

Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.

Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.

Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.

Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.

For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.

Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?

I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.

En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.

Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.

Disco i Afrika, del 1

Det er kveld og trommene kaller. Ingen av de andre vil bli med, igjen må jeg gå på byen alene. Jeg går gjennom totalt mørke med en liten lommelykt i hånden. Under meg har jeg treplanker, og under dem floden Gambia. Under den, slamkrypere og krabber. Jeg går etter den fjerne lyden av trommer som kjemper til seg en plass i koret av sikader og andre jungeldyr. Jungelen er en bråkete plass.

Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.

Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.

På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.

Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.

Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.

Trommelyden øker i styrke.


(fortsettes)

Jeg er en sabla daarlig guttehore

Blogger live fra Nelson Mandela gate i Banjul, Gambia. Herlig land. Vannet maa ristes ut av dusjhodet, bare kaldvann aa faa, hotellet var dobbeltbooket, strommen gaar hele tiden, og jeg tror filmen danser med malariamygg ble spilt inn her nede. De gaar paa GMT tidssone her, men det betyr ikke greenwich time, det betyr Gambian Maybe Time. Bussene kan gaa foer tiden, eller lenge etter.

Polygami er mer vanlig enn monogami, altsaa de fleste lever i ekteskap som inneholder mer enn en kone. Og jeg trodde jeg skulle konkurrere med tiggerne her, etter aa ha klart uavgjort med tiggeren i markveien, men tiggerne her leker ikke butikk, de er innpaaslitne gnagsaar av noen guttehorer som foelger etter oss overalt. Horene paa karl johan er virkelig diskrete i sammeligning. Jeg har ikke noe aa stille opp med i dette selskapet.

I morges skulle jeg paa stranden, men det viste seg at stranden ikke var for aa bade paa, det var klipper rett ned i atlanterhavet og bare en tynn sti gjennom gresset. Det var kult nok, jeg jogget langs det varme atlanterhavet i bare shorts, og mens gresset kilte de bare leggene mine lot jeg meg forbause over at jeg kunne ha sjoestripen saa helt for meg selv i et saa tettbebodd land. Jeg passerte et slags krokodilleskinnformet hylster paa stien, men tenkte ikke over det foer det ble flere og flere av disse skinnene, de laa i hauger, og jeg innsaa plutselig at det var skinn fra slanger som skifter ham til giftsesongen.
Tilbaketuren gikk vesentlig fortere.

Smulene i oppmerksomhetens skyggerand

Nå nærmer det seg tusen poster med røling, tusen sanger av de mange millionene i ubetydelighetenes kor. Alle som blogger kjenner til følelsen, man tenker og skriver, og iblant føler man at man sier noe lurt, men neida, ikke en kommentar, nobody cares. Sånn var det blant annet den 3.mars 2006, da jeg skrev posten

Har du noen gang sett avisene anmelde aviser? Sitat:

Avisene gjør ikke det (anmelder aviser og journalister, red anm.), og slik etterlater media en nisje for sånne som oss. Altså bloggerne. Hvis media er maktas vaktbikkje, kan vi være medias vaktbikkje.

Jeg rangerte noen journalister, men dette var før bloggen var oppdaget. Initiativet sultet ihjel, og hadde det stoppet der, ville jeg trodd det bare var enda en dårlig ide.

Men endelig skjer det. Virrvarr tar ansvar og anmelder journalister. Hun viser ikke nåde, hun utfører det med mye større baller enn jeg hadde den gangen. Og journalistene liker.

I dette Virrvarrintervjuet føler jeg at det ligger en tribute til den gamle posten, i underoverskriften

- De gir terningkast på alt bortsett fra andre aviser.

Om nå Virrvarr har lest posten, eller om det er et utslag av GMTA, viser det at gamle bloggposter aldri dør. Selv ikke de ukommenterte. Det er en fin tanke.

Navleintervju

Det hender jeg får spørsmål som har med Blodføre å gjøre. Blodføre er boken jeg utga i fjor. Jeg trodde forfattere fikk skumle spørsmål om symbolisme, budskap og dialektikk, men det har jeg hørt lite av. De to vanligste kategoriene av spørsmål er

- Hvor mye har boka di solgt/er du fornøyd med salget?

- Skriver du på noe nytt/kommer det noe nytt snart?

Når jeg får disse spørsmålene, på trikken, på fest eller whereever, føler jeg meg som en ekte forfatter. Det vil derfor være uhyre dumt av meg å besvare disse spørsmålene i bloggen, for da vil jeg ikke få dem i det virkelige livet, og da får jeg ikke følt meg som en forfatter.

Heldigvis for deg er jeg uhyre dum.

- Hvor mye har Blodføre solgt?

Det vet jeg ikke. Bøker er ikke som blogger, lesertallene kommer med enorm forsinkelse. Det jeg har fått betalt for er det vi solgte i 2007, det vil si de månedene som gjenstod av året etter boka ble utgitt 13.september. Det totale salgstallet på nyttårsaften var 1525. Heri medregnet 1000 til bibliotekene.
Hva vi har solgt i 2008 vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi har nådd 2000.

- Fornøyd med debuten?

Tja. Jeg er selvfølgelig fornøyd med å bli utgitt, jeg syns boken ser bra ut, det eneste jeg ville endret er at jeg burde brutt flere kommaregler. Salgstallet er bra for en ukjent debutant, men jeg tror jeg lagde meg urealistiske forventninger, både fordi fem forlag sa mye pent om manuset, og fordi vi fikk et par uker på en bestselgerliste rett etter utgivelsen. Etterpå ble det veldig tyst. Men det tar tid å bli lagt merke til i bokbransjen.

Jeg savner også å lese høyt for forsamling. Jeg har hatt faser hvor jeg har ønsket å gå for en karriere som stand-up-komiker, og høytlesende forfatter er en rolle man kan dra i den retningen. Men jeg var for sjuk da boka kom, og fikk aldri noe tilbud om å snakke senere.

- Skriver du på noe nytt?

Sure do, baby. Jeg skriver to romaner parallelt. Jeg klarer ikke bare tulle hele tiden og heller ikke bare være alvorlig hele tiden. Jamfør undertittelen på denne bloggen. Så jeg skriver en seriøs roman og en humoristisk, og jobber noen uker i strekk på hver. (Når jeg skriver på den seriøse, blir bloggen tullete, og når jeg skriver humorroman, blir bloggen seriøs.)

De to bøkene jeg jobber med nå har arbeidstitler "Kim & Fuzz" og "Drepe Hertug Skule". Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om dem før manusene er ferdige. Men Hertug Skule kjenner Rølerbloggens fastere lesere fra før. Kim&Fuzz bruker i perioder konseptet fra bloggen Livet Bak Murene, det vil si erfaringer fra ME-isolasjon overført til en story fra fengselsmiljø. Jeg var nylig på research i isolatcellene på Ila Fengsel. Ellers bygger historien på overnaturlige fenomener som jeg føler jeg har vært i kontakt med. Kim og Fuzz er spesiell fordi historien hverken er opplevd eller oppdiktet. Jeg så storyen som film på innsiden av øyelokkene i den perioden jeg var sykest, som pillefri hallusinasjon eller åpenbaring.

Ut fra det jeg har sagt om hvordan jeg arbeider, har du selvfølgelig dedusert deg til at jeg skrev en annen bok samtidig med Blodføre. Det stemmer, veldig bra. Den heter Trygdesnylterboken. Det er en syk, syk bok, så kan hende må det en syk, syk forlegger til for å få den utgitt. Men jeg gliser bare jeg tar på den manusbunken. Dessverre er den under omarbeiding og heller ikke utgivbar nå.

I tillegg har jeg en tykk novellesamling med 34 noveller, (hvorav ca halve bunken, utaktisk nok, ligger ute i bloggen). Planen min var opprinnelig å gi ut novellesamlingen nå, men muligens er det et bedre karrieretrekk å gi ut en roman som bok nr. 2, sier de som har greie på sånt.

Vi får se hva som skjer med utgivelser. Jeg er lykkelig når jeg skriver, det er det det handler om for meg.

- Hvem er din muse? (spørsmål fra Virrvarr)

Og min muse (inspirasjonsgudinne fra gresk mytologi) vil hun se i menneskeham.

Jeg føler at inspirasjonen kommer veldig "utenfra", men jeg vet ikke om den føles lik for forskjellige prosjekter. Den føles gjerne sånn:

Men inspirasjonen skulle ha menneskekropp. Og jeg kaller den Lennon:

Børskrakk-fremkallende mote

På slutten av jappetiden, det vil si slutten av åttitallet, havarerte både børsen og boligmarkedet. Nå ser det samme ut til å skje igjen.

Dagens Næringsliv hadde på fredagen en sammenstilling av mote på åttitallet og mote i dag, og mente at vi burde ha skjønt på motebildet at det gikk mot nytt børskrakk. På slutten av 00-tallet er det mange plagg som går igjen fra slutten av 80-tallet. Ergo jappetid.

Men hvorfor kjøper man de klærne man kjøper? La oss se på et eksempel. For snart et par år siden snakket jeg med noen som hadde vært langt nede. Jeg har også vært langt nede. I strøkene av tilværelsen hvor man må gjemme unna kniver, sakser og andre skarpe gjenstander for seg selv.

Jeg tror at å drepe seg selv er det verste et menneske kan gjøre. Jeg tror det er verre enn å drepe andre. Kampen mot denne handlingen brenner jeg for. Lev, folkens. Uansett.

Jeg fant ut at jeg skulle kjøpe T-skjorter til oss. Med et budskap om å fortsette tilværelsen på planeten Jorden. Jeg husket T-skjorten George Michael hadde på seg i Wham-videoen Wake Me Up Before You Go-Go.


Jeg spurte internett om noen fortsatt solgte "Choose Life". T-skjorten ble designet av Katherine Hammet i 1983. Den var en del av en kolleksjon skjorter med positive slæsh politisk korrekte budskap som "Stop Acid Rain" og "Free Burma". Siterer denne bloggen: "One ‘80s item you definitely don’t need to be ashamed of is the Choose Life T-shirt."

Det viste seg at "Choose Life" var nylig relansert. Så det ble T-skjorter på oss.

Jeg hadde også på denne t-skjorten da NRK lagde dokumentar om meg. Som et budskap, hvis noen andre der ute skulle slite. Jeg har aldri sett den i norsk butikk, eller sett noen bære den på gata, men hvis Dagens Næringsliv mener den er blitt mote, så er den vel det. Den internasjonale motebransjen har ihvertfall lagd pushe-bilder:

Det interessante er at Dagens Næringsliv tolker skjorten som et uttrykk for partytime, høyt forbruk, børsoptimisme og jappetid. Mens jeg kjøpte den for å tenne lys i nattsvart mørke ...

Fotball-EM i Norge? Tror ikke det.

OK, så stakk idretten fingeren i jorda og trakk Tromsøs OL-søknad. Norge er et av de minste landene som har arrangert et OL, vi har tilogmed fått to, og hvis man prøver å se altruistisk på det, fra et globalt ståsted, er det kanskje ikke kjempenaturlig med enda et, bare fem olympiader etter Lillehammer.

Men Tromsø er ihvertfall i kjerneområdet for snø, et polar-OL kunne blitt spektakulært. Norge er ikke i kjerneområdet for gressflater.

Likevel lever fortsatt idéen om å arrangere Fotball-EM her. Planen er at Norge og Sverige skal arrangere EM sammen. Tanken ble født da UEFA, den europeiske fotballorganisasjonen, hadde svensk president og norsk visepresident. Da hadde Norden i det minste noe lobbytyngde. Likevel tapte man den første kampen om EM. Siden da har det nordiske presidentskapet mistet makten til en franskmann. Likevel tar man ikke hintet.

Hva ville du gjort hvis du var UEFA:

Arrangørene av EM må stille med minst åtte EM-anlegg med plass til minst 30.000 tilskuere. Dessuten må man minst ha en arena for finalespill som kan ta 50.000-60.000 tilskuere.

Det er minimumskravene.

Dette er en liste med 161 fotballbaner i verden som er store nok til å arrangere EM-finale. Null av dem ligger i Norge. Dette er en liste over de 168 europeiske banene som tilfredsstiller minimumskravet på 30.000 for å arrangere EM-kamper. Null av dem ligger i Norge. Hvis du markerer av alle fotballbanene det går an å arrangere EM på på et Europakart, får du en sky av markører over kontinentet. Null av dem ligger i Norge.

Bør UEFA da velge et av områdene hvor det ligger baner man kan bruke, eller skal man velge det hvite området i nord hvor det ikke ligger slike baner? Hva tror du? Pleier VM i utfor å legges til Nederland? Går skiflygnings-VM i Danmark snart? Går ishockey-VM ofte i Sahara?

Selv om Norge planlegger å bygge slike baner, blir det fire baner såvidt over minimumskravet. Publikumsmessig og stemningsmessig blir det et minimums-EM. Tallmessig sett det kjipest tenkelige EM man kan få.

Greit nok, man kan gjøre sånt for å bre idretten til et fotball-U-land. Men fotball er allerede Norges største idrett.

Minimumskravet ble dessuten satt mens EM var et arrangement for 16 lag. Siden da er EM utvidet til 24 lag. Man kan forvente at minimumskravene vil øke tilsvarende. Det snakkes om ti arenaer med 40-50.000 tilskuere. Skulle Norge mot alle odds lykkes i å få EM og bygge disse, blir det flere enn Lyn-supporterne som kan synge om tjue tusen tomme seter som jubler for klubben hver søndag.

Tromsø-OL var ihvertfall en sexy tanke. Fotball-EM her er bare bullshait.