25. september 2007

Feminisme-Krig 112-3

Jeg skrev to innlegg. I samme blogg, i samme uke.

Det ene handlet om feministers retorikk. Det har fått 55 kommentarer til nå. Det utløste innlegg i andre blogger, som i skrivende stund har samlet hhv 36 kommentarer, mihoe, 6 kommentarer, Prinsesse Lea, 8 kommentarer, Fjordf*tte, og 7 kommentarer, Indregard. Jeg har debattert detaljformuleringene i innlegget mitt i flere døgn. Og nei, jeg hadde ikke planlagt oppstyret, jeg er overrasket.

Siterer Mihoe:
Når han undrer seg over hvorfor feminisme er et slikt dominerende tema blant norske, kvinnelige blogger sier nok det noe om hvilket utvalg av blogger Esquil leser.
Vel. Det andre innlegget jeg skrev handlet om TV-kanalen Fox' krigshissing mot Iran. Det fikk tre kommentarer, medregnet min egen. Shoaib fulgte opp saken, men har ikke fått kommentarer.

Sammenligner man antall kommentarer, som sier mye om debattens intensitet, får vi Feminisme - Krig 112-3. Og det er akkurat dette jeg snakker om når jeg undrer meg over det sterke feministfokuset i Bloggebyen. Jeg tror ikke noen mener at feminisme er så mye viktigere enn krig. Og jeg tror ikke det er intensjonene som mangler, jeg tror både på Leas forklaring, at feministene faktisk bryr seg om mer enn feminisme, og på Hjorthens, som mener bloggere snakker om feminisme fordi man kan dette best.

Men. Etter femtifire år sammenhengende fred og etter sekstifire år uten aggressive militæroperasjoner, tok det Stortinget en kjapp arbeidsdag å sende oss ut i krig i 1999. Det var knapt debatt på forhånd, hverken i media eller i stortingssalen, og Stortinget var enstemnig! Ikke fordi alle salen var for krig, men fordi USAs støttespillere hadde solgt inn tanken om at hvis det først var flertall for krig måtte man støtte troppene med enstemnighet. Alle representantene våre var nikkedukker for USA, og det er det pinligste øyeblikket i norsk parlamentarisme siden Vidkun Quisling satt i salen. Media var tause, folket var tause. Siden har vi glidd med i ytterligere to kriger, også for Afghanistans del uten debatt.

Alt tyder på at nordmenn ikke vet nok om utenriksforhold til å gjøre seg opp sterke meninger, og alt tyder på at Stortinget gjenspeiler folket. Dermed blir vi sårbare når Bushs menn kommer for å prate oss inn i enda en krig.

Hva som foregår i den pågående krigen i Afghanistan vet vi ikke. Offiserene våre tør ikke dele ut krigskorset fordi media da får navnet på soldaten, men at krigskorset vurderes utdelt betyr at det skjer krigshandlinger. Norge dreper mennesker. Du har blod på hendene.

Hvorfor? Afghanistan har ikke angrepet Norge. Vi er der fordi det lyktes George Bush å definere atten menn med papirkniver som en krigshandling istedet for en politisak, slik at NATO måtte delta i motangrep. I Afghanistan har NATO gradvis gått fra defensiv krigføring til offensiv, og de få rapportene som slipper ut tyder på at nå kjempes krigen med holdninger og metoder som vi ikke bør være stolte av. Samtidig sier Forsvarets egen rapport at NATO ikke kommer til å hjelpe oss i konflikter med Russland.

Jeg er redd historien gjentar seg her og nå. At Norge dilter bedøvd mot enda en krig mens de som har mental kapasitet diskuterer "viktigere" saker som hva man legger i ordet feminisme.

PS: Kvinnene på høyresiden bruker ikke mye tid på feminisme, og Vampus greier å blogge mer om utenrikspolitikk enn noen av de røde, intelligente feministbloggerne. Bare så synd at Vampus liker Bush.

12 kommentarer:

radiohode sa...

Uansett hvordan jeg vrir tankene mine kommer jeg bare opp med et usedvanlig tåpelig spørsmål: Kan man være både pasifist og feminist? Samtidig altså?

Kanskje best å kjøpe seg en Colt og stappe i lommen. Så kan man få spørsmålet "Har du en colt i lommen eller er du bare glad for å se meg?"

Sigve Indregard sa...

Det jeg har observert er at metablogging er instant-comment-generating shit. I det du skriver om blogging (det være seg at "alle bloggere er feminister" eller at "brunbloggerne kommer"), så får du mange flere kommentarer.

Årsaken tror jeg er at metablogging er mer tro mot bloggingens form: det er masse trackbacks, mer spissformulert og kritisk mot noen som er tilstedeværende i bloggosfæren.

Kommentarer - fra den potensielle kommentatorens ståsted - motiveres primært av uenighet, markeringsbehov eller rævslikkingsbehov. Kommentering begrenses av generell enighet, tidsbegrensinger hos kommentatoren og mindreverdighetsfølelse. Det er derfor ikke merkelig at metablogging genererer mange kommentarer. Det er uenighet, det er automatisk markeringsbehov og sjeldent så faglig at noen føler seg for dumme til å kommentere.

Følgelig beviser ikke dette så mye. Vampus får uendelige rekker av kommentarer på de merkeligste ting, uten at det er noe problem i seg selv.

Esquil sa...

radiohode: det er det som er poenget. feminisme og pasifisme henger gjerne sammen, begge passer bra inn på venstresiden politisk. og et menneske kan bare engasjere seg oppriktig i et begrenset antall saker. Hvert enkelts valg av kampsaker er en personlig sak, men summen et problem.

sigve: så din oppfatning er at blogging om krig og feminisme er riktig proporsjonert?

jeg regner med få kommer til å like dette innlegget. det er ikke målet. og målet er ihvertfall ikke å generere treff, da hadde jeg ikke gjort dette samtidig som den gyldne q.

Nope:

Du må ikke sove

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm -
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?


- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem imorgen!


Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!


Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?


Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!


Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!


Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!


Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!


Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!


Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!


Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og opglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!


Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!


Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!


Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!


Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!


Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:


Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!


Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -
Vår tid er forbi - Europa brenner!



Arnulf Øverland
-1937-

Anonym sa...

Krigen-Metablogging 3-54 (and counting?)

Esquil sa...

metablogging er blogging om blogging. hvis dere leser debattene ser dere at vi har diskutert feminisme, for eksempel om voldtekt er kvinnesak.

men whatever. det er ikke det store tallet som er problemet, det er det lille.

Anonym sa...

Bloggkommentarer får man ikke nødvendigvis basert på viktighet. Man får dem gjerne på uenighet.

Og personlig lar jeg i grunn folk være opptatt av det de er, kommentere det de vil og stort sett være frie mennesker. Den samme holdningen forventer jeg å få tilbake, altså at folk lar meg være opptatt av det jeg er.

Dermed skriver jeg om det jeg vil, uten synderlig hensyn til hva noen som helst har definert som viktig.

radiohode sa...

Mulig jeg formulerte meg klønete (som vanlig), men du kætsja visst hva jeg mente. Det er mulig å tenke mer enn en tanke, og det nesten samtidig. Men betyr det at man tenke disse tankene samtidig og alltid fortelle alt om dette hele tiden. Nei.

Jeg likte denne posten, jeg.

Minneapolise sa...

Sigve har et poeng tror jeg, grunnen til de mange kommentarene paa din feminisme post har nok mer med at den var meta enn at den handlet om feminisme. Feministiske bloggere leser bloggen din og foeler seg truffet, skulle representanter fra amerikanske tv-stasjoner forville seg inn her hadde de sagt noe saant som "roulaarblouug, what's that?"

Det er lettere aa mene noe om ting man har erfart selv og har muligheten til aa paavirke. Naar de aller fleste amerikanerne ikke kan gjoere noe som helst for aa forandre situasjonen, hva kan vi som nordmenn gjoere? Er det verdt aa bruke energi paa?

Det beste hadde vaert om vi kunne engasjert oss i alt, men alle har begrenset med tid, og naar valget staar mellom noe viktig vi ikke vet saa mye om og ikke har noen sjans aa paavirke, eller noe mindre vi faktisk kan bidra til aa forandre, da forstaar jeg godt at folk velger det siste. Og jeg synes det er en klar forbedring i forhold til de aller fleste som ikke bryr seg i det hele tatt.

Minneapolise sa...

Saa fort jeg kommer hjem til norsk tastatur skal jeg skrive en post om pluss og minus med store og smaa land, noe jeg tenkte over etter aa ha diskutert EU paa en forelesning nettopp.

Prinsesse Lea sa...

Nei, jeg skriver ikke så mye om utenrikspolitikk og kriger, men det betyr ikke at jeg ikke er engasjert i det. Jeg synes så mange andre (altså, ikke nødvendigvis bloggere, men f.eks. de som skriver i de gode, gamle, avisene) sier det som trengs å sies. Når det gjelder de store spørsmålene, bruker jeg stemmeretten, demonstrasjoner og Amnesty-aksjoner i stedet, og det kan man si hva man vil om, men mon ikke det tross alt har litt større kraft enn småirriterte, kunnskapsløse blogginnlegg?

Jeg tror ikke at det er noen motsetning i å bry seg om de små og de store tingene. Det er ikke slik at jeg går rundt og bruker flere timer av dagen min til å tenke ut hvordan jeg skal jobbe for å fremme kvinners rettigheter i Norge...! Jeg ser ikke på bloggkommentarer som noen særlig mer seriøs målestokk på tingenes tilstand enn f.eks. Holmgang-SMS'er. Det betyr ikke at jeg ikke, som du, er bekymret over nordmenns manglende engasjement i blant. Men jeg tror ikke det er i bloggosfæren det står verst til, for å si det sånn.

Esquil sa...

jo, enig. fornuftige kommentarer på denne posten, nå begynner det å ligne noe.

likestilling er en bra sak, og likestilling skjer ikke av seg selv. så lenge feminisme handler om rettferdighet trengs feminisme. det er nokså på kanten av meg å sette opp engasjement rundt feminisme mot engasjement rundt krig som jeg har gjort i de siste postene, og kanskje har jeg blitt feiltolket som anti-feministisk.

men hvis jeg bare hadde sagt "jeg synes det er dumt at så få engasjerer seg for debatten rundt krig", så hadde også få engasjert seg i den påstanden.

Anonym sa...

Du tror ikke noen mener at feminisme er så mye viktigere enn krig. Selvfølgelig er det det. Fjern verdens gubbevelde og se hva som skjer med krigen