Om demokrati

Et samfunn kryr av konflikter. Kanskje er to naboer uenige om et tre som lager for mye skygge. Hvis det ikke er større konflikter i området, kan nabokrangelen bli alvorlig. Men flytter det inn en MC-gjeng i huset ved siden av, og disse bedriver ville fester om lørdagsnettene, vil de to første naboene bli forent i kampen mot MC-gjengen. Kanskje driver alle tre forretningsvirksomhet, og det dukker opp en mafia som vil ha penger av alle tre. Ny felles fiende, og festene til MC-gjengen er lettere å tilgi. Så bryter borgerkrigen løs, og plutselig kjemper mafia, MC-gjeng og naboer på samme side.

Mønsteret er at det normalt vil være to parter som står mot hverandre i den store konflikten. Er det tre, vil typisk to av dem alliere seg mot den tredje. De underliggende konfliktene blir skyvd til side så lenge den store konflikten ikke er løst.

I historien er krig det mest typiske utløpet for den store konflikten. Av og til borgerkrig (eks. birkebeinere mot baglere), av og til mellom land (Norge-Danmark mot Sverige), av og til etter religiøse skiller (katolikker mot protestanter), av og til også etter etniske (jøder mot palestinere), av og til etter ideologier (1. og 2. verdenskrig).

I Vesten lyktes vi i å temme den store konflikten og legge den inn under partisystemet. Røde partier mot blå er vår erstatning for borgerkrigen. Skulle eksempelvis de røde partiene vinne hovedkonflikten trår konfliktene på neste nivå frem, for eksempel Ap/SP mot SV. Hvis hovedkonflikten ikke vinnes er naturloven at de to stridende parter med tid blir jevnsterke, fordi de i utkanten av den ledende part, som syns de får minst igjen for å være på lag, går over til opposisjonen. (En effekt som akkurat nå styrker høyrepartiene i norge, venstrepartiene i sverige, Taliban, etc.)

Den andre, og historisk sett den normale, måten å temme konflikten på er diktatur. Den regjerende part holder så stramt grep på opposisjonen, med for eksempel fengslinger, henrettelser og manglende pressefrihet, at konflikten ikke blir varm. Dette er naturlig når konflikten er så sterk at krig er alternativet.

For oss i Vesten, som har lykkes med demokrati, ser diktatur ut som noe svineri. Men som vi nå har sett i Irak, tar vi bort dikatoren, kommer alle de underliggende konfliktene opp i dagen. Frykten for dem var grunnen til at George senior ikke gikk inn i Bagdad i 1991 da USA hadde slått Saddam i Kuwaitkrigen.

Fjerner vi alle verdens diktatorer med våpen vil vi kanskje lykkes i å innføre demokrati enkelte steder, som USA lyktes med i Japan og Tyskland i krigstrettheten etter 2.verdenskrig. Men mitt inntrykk av historien er at en tyrannisk diktator er et tegn på at det ligger store uløste konflikter under overflaten. Også en diktator må ha solid støtte, og for å støtte en tyrann må alternativet være virkelig ille. Tommelfingerregel: Jo større tyrann, jo større sjanse for borgerkrig hvis man fjerner ham.

Demokrati er ikke det eneste saliggjørende styresettet. Romerriket vokste frem under diktatoriske keisere, selv om flere av dem har tilnavnet 'den gode' var alle våre vikingekonger diktatorer, renessansen og opplysningstiden som tok oss ut av middelalderen oppstod uten demokrati, på 1930-tallet var Sovjets planøkonomi mer vellykket enn demokratienes kapitalisme (noe som fikk tyskerne til å demokratisk velge vekk demokratiet). Og i dag har kineserne størst økonomisk fremgang. Kinas regjering har gjort mest av alle for å bekjempe fattigdom. Demokrati har over tid vist seg som best, jeg krangler ikke på det, men kanskje er Vestens tro på egen styreform oppblåst til uheldige proporsjoner når vi begynner å eksportere det til andre land med våpen i hånd.

Det er mulig å vente på en fredelig overgang fra diktatur til demokrati. Det skjedde i Norge og de fleste europeiske land (etter at England og Frankrike tok støyten ved revolusjoner og halshugging av kongene sine), i Vest-Europa skjedde det sist i Spania da Franco døde i 1973, med fratrekk for dødsfallene til elleve litauere og Ceaucescu skjedde det over hele Øst-Europa og i Sovjetunionen rundt 1990, det kan godt skje på Cuba snart, det kan også skje i Nord-Korea.

En holdning fra Vesten om at når menneskene i et land lider under lederen sin må de befris med kuler og bomber, vil i gjennomsnitt gjøre vondt verre.