Det er jeg, ja.. Fryktelig distré.
På mandag syklet jeg til jobb, som jeg så ofte gjør. Etter ca. 15 minutters sykling kom jeg til å tenke på at PC-en min lå hjemme, og at det ville være fint lite å gjøre på jobb hvis jeg ikke hadde med PC-en. Så jeg snudde og syklet hjem for å hente PC-en.
Naturlig nok fant jeg ut at siden jeg var litt forsinket, kunne jeg like gjerne dusje hjemme og kjøre bil til jobb. Som sagt, så gjort… Det var bare det at da jeg gikk ned i garasjen og startet opp bilen, så kom jeg til å tenke på at jeg kanskje burde hatt med PC-en. For den sto nok en gang igjen hjemme.
Jeg er for så vidt ganske vant med å glemme ting, så rutinemessig gikk jeg opp og hentet PC-en og kjørte til jobb. Da jeg parkerte i Gamlebyen og gikk mot Grønland hvor jeg jobber, pratet jeg i telefon med en kollega, helt til jeg oppdaget at PC-en lå igjen i bilen. 500 meter å gå tilbake til bilen… Jeg hadde faktisk klart å glemme PC-en min tre ganger på under to timer.
Dette sto i sterk kontrast til den turen jeg hadde til Stockholm med jobben før sommeren. For da husket jeg virkelig PC-en. I sikkerhetskontrollen på Gardermoen la jeg PC-en, mobilen, lommebok, jakke, metallgjenstander etc. pent i bokser. Og ja… jeg husket virkelig å ta med meg PC-en videre, og kunne gå om bord i flyet sammen med min nye sjef, som jeg reiste sammen med.
Rett før avgang fikk vi som alltid beskjed om å slå av våre mobiltelefoner, og jeg stakk hånden ned i lomma etter den. Det var da jeg oppdaget at jeg hadde glemt mobiltelefonen. Den lå igjen i sikkerhetskontrollen. Jaja, tenkte jeg. Sånt skjer.
Neste overraskelse fikk jeg ved ankomst. For på vei ut av Arlanda begynte jeg å tenke…hmmm…hadde ikke jeg en jakke? Og så viste det seg at den også lå igjen i sikkerhetskontrollen. Nye oppdagelser fulgte, og for å gjøre en lang historie kort, hadde jeg glemt igjen både mobiltelefon, jakke, lommebok, to nøkkelknipper, masse småmynt og løsrask fra lommene, samt beltet (!) i sikkerhetskontrollen. Men PC-en – den hadde jeg husket å få med meg. Heldigvis var hotell, taxi og mat allerede ordnet, men den nye sjefen min fikk nok et godt førsteinntrykk...
I hverdagen har jeg det med å glemme hvor ting ligger. Nøkkelknipper, plastkort av ymse slag, den trådløse telefonen, sko, tannbørste og hva det enn måtte være blir rett som det er liggende igjen på lure steder i leiligheten min. Tror nok de fleste kjenner seg igjen der.
Men er det mange som kjenner seg igjen i dette: Jeg lager mat til meg selv, og setter meg på stua for å se en film mens jeg spiser. Selvfølgelig, er jeg fristet til å si, har jeg glemt bestikk. Så jeg går ut på kjøkkenet for å hente bestikk. Og så… flere timer senere oppdager jeg kald mat på stua.
Dette med maten har faktisk hendt meg mange ganger. Det er da jeg begynner å tenke: Det å være distré, kan det defineres som en form for funksjonshemning? Kan jeg være berettiget til uføretrygd fordi jeg er for distré til å fungere normalt i et samfunn? Når jeg drar hjemmefra har jeg ikke den fjerneste anelse om jeg har husket å slå av ovnen, eller glemt å skru igjen vannkranen. Ikke nok med det… jeg husker ikke engang å tenke over det.
Jeg ser det for meg… Jeg møter opp på sosialkontoret og ber om stønad fordi jeg er så distré. Den middelaldrende damen i skranken ser granskende på meg og spør om jeg har fylt ut søknadspapirene. - Søknadspapirene, sier jeg nølende. Nei… de tror jeg kanskje jeg har glemt igjen hjemme. ”Takk, det var alt jeg trengte å vite”, sier hun. ”Du er kvalifisert for stønad.”
Konsekvensen av å være distré er at ting tar tid. Sånn som i går kveld, da jeg hadde glemt igjen bilnøklene hjemme. Jeg måtte gå hjem de 8 kilometerne fra byen etter jobb. Jeg kom sent hjem og hadde dermed begrenset med tid til å vedlikeholde Rølerbloggen for Esquil.
Den årvåkne leseren spør kanskje nå hvordan jeg kunne ha kjørt bilen til jobb hvis jeg glemte bilnøklene hjemme. Svaret på dette er såre enkelt: Jeg kjørte ikke til jobb den dagen. Det gjorde jeg derimot på mandag (se innledningen)… og bilen sto igjen i Gamlebyen etter det…
Med alt dette i bakhodet tror jeg det kanskje er lurt å be dere minne meg på alt jeg må huske til den store hjemme-alene-festen vi skal ha her på fredag. Alt fra bestikk til bordkort, underholdning og punsj. Og ikke minst den rosa sangen. For det blir vel ingen fest uten den rosa sangen? Kanskje dere vil komme med idéer til den?
24 kommentarer:
Og jeg som trodde det var ekstremt å glemme briller i kjøleskapet...
Jeg var med på den reklamen, men ikke akkurat den snutten med den rosa sangen...men så er det jo bare den snutten med den rosa sangen som blir husket. -Like greit.
Du må skaffe deg en sekretær som kan huske ting for deg.
Denne lo jeg godt av, og det mest i gjenkjennelse!
Jeg pleier å trøste meg med at Einstein visstnok var veldig distre, så når vi glemmer alle småtingene er det bare fordi hodet vårt er opptatt med viktigere ting, og kun derfor. Det er nesten som jeg burde liste opp distre som min beste egenskap på neste jobbintervju...
iversen:
Brillene i kjøleskapet burde nok kunne kvalifisere deg til første stønadsnivå. Det vil si et par tusen i måneden for å kunne gjenskaffe bortglemte ting.
røverdatter:
Så morsomt at du har vært med i reklamefilm. Da er vi kolleger :)
Var du statist eller hadde du hovedrolle?
Stillingen som sekretær er for tiden ledig.
Må nesten legge til at både læreevnen og langtidshukommelsen er veldig bra. Og jeg har en jobb hvor jeg tenker veldig mye. Så helt hjelpeløs er jeg ikke :)
minneapolise:
Ja, det er nok det at vi har så mange viktige ting som surrer rundt i hodet hele dagen.
God idé å fremheve distré som en god egenskap på jobbintervju. Det ville nok stå i stil til CV'en min, der det under språk står:
Norsk: Morsmål
Engelsk: Nær flytende
Fransk: Skjønner ikke bæret.
(Dog med parentesen at jeg hadde 6 i fransk C-språk på vdg.skole, men ikke har vedlikeholdt det)
Oi!
Digger det - og jeg også kjenner meg litt for godt igjen. Nå måtte jeg faktisk sjekke at jeg hadde huska å skru av ovnen etter frokostmekking.
Skitt, nå må jeg forte meg og gå, forelesninga begynner jo snart.
Err.. det skal legges til at den størstedelen av den forrige kommentaren blei posta ca kl 7, men jeg glemte å trykke på "Publiser kommentaren din"...
Jeg vet ikke om dette går under distrè, men jeg bor noe sånt som 800 meter fra jobben min,har gjort det i ca ett år nå. I går bestemte jeg meg for å gå gjennom parken, istedenfor langs bilveien, som jeg pleier, og klarte da altså å gå meg vill på vei til jobben. Var litt glad for at ingen så meg komme på jobb 1/2 time for sent (vel, noen vil kanskje si 1 1/2 time for sent, men de har ikke skjønt det der med fleksitid ordentlig) og fra helt feil retning.
Forøvrig har jeg desverre ikke anledning til å komme på alene-hjemme-fest, da jeg skal bort i helgen, men jeg kan komme innom og knuse noe i kveld, om du vil, for det er jo det som er hele peoenget med alene-hjemmefester, er det ikke? Å knuse ting, mener jeg.
Thomas:
Det er bra det er flere som som kjenner seg igjen. Kanskje vi kan starte en forening? :)
Sonja:
Det går nok mest under manglende retningssans, vil jeg tro. Med mindre grunnen til at du ikke fant frem var at du gikk fordypet i andre tanker.
Du må gjerne komme på vorspiel her før du drar. Knuste glass, knuste stoler... joda, det er mye som kan knuses på en hjemme-alene-fest. Du kan komme i kveld hvis du lover å ikke knuse hjertet mitt. (I stedet kan du godt få lov til å smelte det... :)
Tja, statist eller hovedrolle? Nå bestod jo de Telenor-reklamene av mange sånne små snutter (som rosa-sangen-snutten) som var sydd sammen, og det var flere reklamer i samme "serie". -Man var ikke så lenge på skjermen for å si det sånn. Men jeg hadde replikk, så i den snutten jeg var med i hadde jeg hovedrolle. :)
hahaha, dette er jo helt fantastisk :D godt det ikke bare er meg. jeg kan tenke at jeg må sjekke en nettside, for det er noe jeg lurer på, og så kan jeg åpne en ny fane i nettleseren, og innen da har jeg glet hvilken side jeg skulle leite opp, og hva jeg opprinnelig lurte på. og så ser jeg gjerne på klokken, uten at jeg helt vet hvorfor.
ellers kan jeg jo nevne at jeg kom hjem fra studietur i london, og glemte å pakke ut kofferten. det fant jeg ut halvannet år senere.
det var noe annet jeg skulle skrive i denne kommentaren også, men det har jeg selvfølgelig glemt.
Jeg har et spørsmål til. Er det sånn at du egentlig heter Trulz og at Truls bare er screennavnet ditt, på samme måte som Esquil egentlig heter Eskil?
Jeg skulle en gang til reguleringstannlegen med min eldste sønn. Reguleringstannleggen ligger midt i byen, så jeg var mest opptatt av om jeg fikk parkeringsplass eller ikke. Jeg fikk parkeringsplass, betalte for den, gikk opp til tannlegen. Stoppet ved venteværelset, det var som om jeg hadde glemt noe. Jeg hadde glemt min sønn. Han var på skolen, han.
Jeg skulle en gang til reguleringstannlegen med min eldste sønn. Reguleringstannleggen ligger midt i byen, så jeg var mest opptatt av om jeg fikk parkeringsplass eller ikke. Jeg fikk parkeringsplass, betalte for den, gikk opp til tannlegen. Stoppet ved venteværelset, det var som om jeg hadde glemt noe. Jeg hadde glemt min sønn. Han var på skolen, han.
Ikke verst! Men oss glemsomhetseksperter kan nok slå den der! Å glemme PCen tre ganger på etpar timer kan da ikke skyldes noe annet enn at du ikke har nok ting å passe på?
Og en forening for distré mennesker har allerede blitt prøvd og det gikk ikke helt bra. Det var stor interesse, men folk glemte å komme til møtene.
røverdatter:
Alt med replikk er hovedrolle i mitt hode. Jeg pleier å sette grensen ved skattefritaksgrensen. Alt over den er hovedrolle. Med andre ord er du en stor stjerne :)
ingunn:
Det er som å høre mine egne surfevaner. Vi er nok ganske like sånn. Klokken også... og det er ikke bare når jeg er foran PC-en.
Jeg gjorde nesten det samme som deg med bagasjen min også. Jeg hadde vært på kombinert o-løp/fest på høsten, og dressen min lå i den samme bagen som vått og gjørmete tøy pluss litt mat. Da jeg fant bagen hjemme seks måneder senere, hadde både o-tøy og mat mugnet og spredd seg til finklærne. Jeg måtte kaste alt sammen.
tine:
Det er det jeg vil du skal tro :)
mona:
Haha... Du er kvalifisert til stønad :)
marina:
Det ante meg at det ville gå sånn :O)
Nå kom jeg akkurat på noe annet som skjer meg ganske ofte:
Jeg skal ta ut kontanter, og gjør det ved å kjøpe en pakke tyggegummi eller noe sånt i en kiosk, og be om 500 kroner ekstra.
På vei vekk blir jeg stoppet av ekspeditøren som roper til meg: "Hei! Skal du ikke ha pengene dine?"
Det har skjedd meg et tyvetalls ganger, pluss alle ganger betjeningen ikke har sagt fra. De må synes jeg er god til å gi tips.
Jeg har til og med gjort det samme i minibank. Tastet inn koden, valgt uttak av 1000 kroner, og gått. For så senere på dagen komme på at jeg ikke hadde tatt med meg pengene fra minibanken.
...og når jeg nå har fortalt dette, regner jeg med at det blir kø bak meg neste gang jeg går i en minibank :)
Som lovet er jeg bare innom for å sjarmere og å knuse ting. Kanskje i motsatt rekkefølge, slik at du fortsatt liker meg når jeg drar.
*smash*
*smile lurt og blafre med øyenvipper*
Og du kan være trygg på at jeg ikke driver med thrashing av indre organer.
Har du tenkt på at du kanskje ikke hadde lyst til å ha med pc-en din denne dagen?
Utrolig godt å lese/høre at det ikke bare er meg... Hvis ikke du er meg, da?
Jeg kjørte til jobb på tirsdag og oppdaget da jeg stod på togstasjonen på ettermiddag og lurte på hvordan jeg skulle komme meg hjem fra togstasjonen at bilen fortsatt stod i garasjen på jobb - hørtes veldig kjent ut, men jeg jobber ikke i Gamlebyen!
På onsdag var planen å få med seg bilen hjem igjen. Min mor ringte litt utpå dagen og avsluttet samtalen med: "Nå må du huske at du skal kjøre hjem i dag, da!" "Åh, takk, det hadde jeg glemt!"
I barnehagen i Trondheim pleide de ansatte å spørre meg om jeg hadde tatt med meg veska mi før jeg gikk etter å ha levert barna om morgenen. Veska fikk også en sightseeing tur på bussen en morgen...
Jeg tror min mor drakk alkohol da hun var gravid med meg ;) det hjelper sikkert på stønad-søknaden også - alkoholskader fra livmoren.
sonja:
du klarte ihvertfall å sjarmere meg :) Jeg er fortsatt litt i drømmeland.
hege:
Det kan du ha rett i. Kanskje det bare var underbevisstheten som jobbet febrilsk for å bli kvitt PC-en.
2barnogkjøkken:
Om jeg er deg? Hmm.. det kommer an på hvem du er, det. Er du meg?
Alkoholskader fra livmoren? Det gir meg en idé. Kanskje vi kan fly rundt og skjenke alle vordende mødre fulle, slik at alle barn som vokser opp blir like distré som oss? Da vil jo vi plutselig være normale igjen.
Hørte et sitat fra Stephen Wright som ser ut til å passe deg ganske godt:
Akkurat nå har jeg hukommelsestap og dèjà-vu samtidig. Jeg tror jeg har glemt dette før...
rotor:
Det var et godt sitat. Har ikke hørt det før, faktisk. Slike ting pleier jeg å huske :)
Nietzsche sa at fordelen med dårlig hukommelse er at man flere ganger kan glede seg over samme ting for første gang. Bare så synd det ikke er langtidshukommelsen min som svikter.
Jeg jobber aktivt med serviettringene, og har samlet inn både tomme doruller og aluminiumsfolie til å pakke dem inn i! Hvis det skorter på bordkort, kan du bare skrive navnene utenpå med sprittusj!
Måtte le høyt når jeg leste dette, skikkelig høyt. Du har min dypeste medfølelse, faktisk.
Jeg syns knapt du kvalifiserer til stønad men kanskje ledsager eller støttekontakt? Du sier jo selv at du klarer deg fint sånn rent bortsett fra disse "småtingene" med å glemme...ja, småting.
Forøvrig så må man ikke gå åtte kilometer i Oslo med mindre det er mer enn bilnøklene som er glemt, t-bane på Grønland faktisk (og taxi for de med tykkere lommebok og når det har blitt skikkelig langt på kveld).
Har forresten også lagt merke til at det er en del litt skumle menn som sirkulerer tidlig på morgenen i Gamlebyen, fram og tilbake, kanskje du er en av dem? Må begynne å følge med litt ikke bare riste på hodet og lure på hvorfor det er de samme som går igjen når jeg selv går i ring i området...fordi jeg må, ikke fordi jeg har glemt noe. Min radar går av etter et par hundre meter, heldigvis.
Legg inn en kommentar