Et døgn i bloggeboligen.

Jeg har nå vært i Esquils bloggebolig i et helt døgn. Som jeg alltid gjør når jeg er på et nytt sted, går jeg rundt i lokalene og gjør meg kjent. Kjenner følelsen av å være i hvert enkelt rom. Kjenner lukten. Kjenner temperaturen. Kjenner tomheten og alle de kreative idéene som fremdeles virrer rundt oppunder taket og vitner om at Esquil var her for bare noen dager siden.

Her har han forfattet de mest underlige bloggeinnlegg. Fascinerende noveller. Utspekulerte stunts. Noen har en gang omtalt han som bloggebyens svar på the Truman show. Han har ihvertfall vært kontroversiell og skapt bølger deretter.

Jeg sitter ved pulten hans nå. Kikker på notatene han har skrevet. Noen kråketær som jeg ikke umiddelbart forstår. Kanskje forstår han dem ikke selv. Kanskje er de beste idéene de som ligger lagret inne i hans eget hode. Jeg plukker likevel opp pennen og håper på å bli grepet av stedets inspirerende kraft. Foreløpig ingenting. Men jeg venter...

Esquil har utsikt over hele bloggelandsbyen herfra. Gjennom linker på siden kan han kikke over til nærmest hvem han vil. En mulighet han har jobbet lenge med, og som han flittig benytter seg av. Noen vinduer er vidåpne mens andre igjen er halvveis lukket. I løpet av de siste ukene kan jeg se at en liten edderkopp har spunnet et nett over noen av de mest aktive feministbloggene. Det ser ut som en generende skygge i et heller lyst og åpent landskap. Jeg griper meg selv i å tenke at kanskje jeg kan prøve å gjøre litt rent her mens han er borte. Men jeg tar ikke den sjansen akkurat nå.

På veggen er det en korktavle, med alle kommentarer som bloggevenner har lagt igjen på innleggene hans. Noen kritiske kommentarer, men aller mest hyggelige og rosende kommentarer. Og Esquil har tegnet smileansikter på de han tydeligvis har hatt stor glede av, og brukt overstykspenn for å fremheve de gode poengene. Alle kommentarene er strukturert i et mønster jeg ikke helt klarer å plassere. Slik jobber en målbevisst kunstner. En kreativ ordekvilibrist med solid basis i realfagene.

Jeg legger merke til at noen av kommentarene er til meg. Det er de som har ankommet sist. De dumpet inn med posten i dag. I tillegg til et par gutter er det til nå hele tolv hyggelige piker som smiler pent mot meg i form av velkomsthilsner med store runde løkkeskrift-bokstaver. Jeg kjenner det varmer meg, og at jeg begynner å føle meg velkommen.

I en av kommentarene har lin bragt frem hjemme-alene-fest som tema. Det er slett ikke noen dårlig idé. Kanskje spesielt på grunn av overvekten av det annet kjønn er jeg litt oppildnet av tanken. Tenk på det vorspielet. Tenk på det nachspielet... Det høres faktisk ut som en fryktelig god idé for en single mann som meg.

I et spontant øyeblikk griper jeg pennen fatt og skriver ned en haug med innbydelser. Kikker igjennom kommentarene for å se hvem som bør inviteres. Kikker igjennom linkelisten. Og supplerer med de jeg selv gjerne synes burde være med. Hvis du leser det jeg skriver nå, er du en av de heldige utvalgte som ble invitert. Du er herved invitert på hjemme-alene-fest i Esquils bloggebolig.

Om du har lyst til å komme, ber jeg deg melde fra slik at jeg har bordplass til alle. Jeg skal prøve å få ordnet litt mat og drikke på forhånd, så det hadde vært fint om dere sa fra hvis dere hadde egne ønsker. Er det noen som er vegetarianere? Noen som kjører bil eller skal ha alkoholfritt av andre grunner? Er det kanskje noen som er allergiske? Eller som har ønske om musikk fra akkurat den ene favorittartisten? Hørte jeg noen si Salsa? Eller kanskje høytlesning av utvalgte dikt?

nissemann har nok rett i at det er litt sykehus-aktig hvitt her. Rent og hvitt vil nok mange minimalister si. Men eimen av mange års ME-syke kompletterer et inntrykk av å være en spesialavdeling på Rikshospitalet. Det gir nok ikke den rette rammen for en slik heidundrende fest som vi nå er i ferd med å planlegge. Så nissemann og kristine: dere må gjerne ta med malerkoster og rosa maling. Eller andre farger også, for den saks skyld.

Jeg håper bare noen blir igjen etter nachspielet, slik at vi kan få ryddet opp i bloggeboligen etter festen. Vi vil jo at det skal være rent og pent her når Esquil kommer tilbake.