Dopingtips og -triks fra et rutinert svin

Som jeg nevnte i denne posten opplevde jeg en gang dopingeffekt av bakfyll. Jeg er sjanseløst langt unna mer idrettskarriere, så jeg kan like godt dele mine øvrige erfaringer med prestasjonsfremmende midler:

• Som 17-åring satt jeg på venterommet på RBK-klinikken og ventet på at far min skulle kjøre meg til et løp. Venterommet inneholdt pappkrus, kaffekanne og en gutt som aldri hadde smakt kaffe og som kjedet seg noe fryktelig. Da pappa kom var kaffejomfrudommen tatt med opptil flere beger. Han kjørte meg til løpet, som jeg vant mistenkelig klart. Etter dette eksperimenterte jeg mer med kaffe, godt innenfor lovlige grenser, men opplevde at det bare hadde merkbar effekt den ene gangen stoffet var nytt for kroppen.
• Jeg besøkte en kompis i Colorado i ti dager på 1600-meters høyde, og reiste derfra rett til et løp i Danmark. Jeg hadde da hatt ME i fire år, og trodde tiden da det var mulig å vinne løp var forbi, men høydeoppholdet utlignet sykdommen.
• Paralgin Forte stod på dopinglisten. Jeg hadde fotsmerter i militæret som legen nektet å akseptere, så jeg gikk skiskyting med stoffet i kroppen, og lærte ihvertfall at det ikke er doping. Jeg ble sløv og sigen og brydde meg lite om å komme fort frem.
• I militæret møtte jeg også en vektløfter med en del pilleglass som han var opptatt av å gjemme unna for befalet. Han mente han hadde piller som på no time kunne øke O2-opptaket mitt så jeg ville banke rekorden min på 3000 meter-løypa. Jeg sa det var en latterlig påstand, jeg trodde all doping bestod av lange kurer. Han fikk meg til å teste. Jeg husker ikke hva pillene het, men jeg sjekket middelet mot dopinglista, og de stod ikke der. Jeg la innpå to piller rett før den neste 3000-testen. Løpet føltes akkurat som det forrige, jeg løp ensom i tet begge gangene, men tiden ble over et minutt bedre med piller. Opplevelsen var ikke spesielt motiverende for videre idrettskarriere. Man har ikke lyst til å gjøre seg avhengig av tettbygde, lyssky typer.