Lommemannens identitet har jeg lest gjentatte ganger i dag, uten å lete, fordi søkemotorer og pingetjenester tar vare på injurier etter at de er slettet. Fr. Martinsen forklarer hvorfor man ikke skal oute forbrytere som ikke er dømt. Det var heldigvis ikke mitt navn som stod der.
Advokaten hans, Staff, forsøkte å formidle et ærlig poeng, lommemannen er ikke Marc Dutroux. Men Staff tok for hardt i. Lommetukling kan være ille nok, barns seksualitet kan vekkes alt for tidlig når de blir utsatt for overgrep, det kan bl.a. føre til at barna i sin tur tukler med andre barn. Lommemannen er notorisk, og poenget med straff skal ikke være hevn, men å holde samfunnsfiender av gatene. Man skal ikke forhåndsdømme, men mitt foreløpige inntrykk er at lommemannen bør bures vekk lenge.
Staff virvlet opp mye irritasjon i det norske samfunnet. Intensiteten hos lynsjemobben gjør meg trist, særlig når man ønsker livet av Staff. Nok folk har blitt skadd nå.
5 kommentarer:
Jeg presiserer at jeg ikke forklarer hvorfor man ikke skal oute folk som ikke er dømt.
(Det er noen ganger helt legitime årsaker til at medier gjør dette.)
Jeg snakker om akkurat denne saken. Grunnen til at mediene ikke offentliggjør i dette tilfellet er en annen enn de vanlige årsakene.
Jeg er enig med Staff. I hvert fall kan noe av det han sa, tolkes i en retning som jeg kan være enig i. Jeg føler behov for en presisering:
55-åringen fra Bergen er siktet for fem tilfeller av overgrep mot mindreåreige, i løpet av 2006 såvidt jeg husker. Det er peanuts, siden "Lommemannen" antas å stå bak minst 150 overgrep i en tredveårsperiode. Om 55-åringen tilstår eller blir dømt for disse fem tilfellene, er han fortsatt ikke den "Lommemannen" vi har lest om i mediene. Så foreløpig har media ingen grunn til å utrope denne ynkelige stakkaren som en historisk størrelse på linje med Hitler.
Sånn tolker jeg utspillet til Staff. Tafsing, tukling og lommetennis på bortebane er fortsatt overgrep mot barn, og skal ikke bagatelliseres. Men selve siktelsen er ikke så stor som medieoppmerksomheten vil ha det til.
Tenk om det finnes et titalls menn i Norge som har funnet på samme tafse-ide med lommeforet... Kanskje bergenseren bare er en av mange, som ble inspirert i 2006 etter at media hadde beskrevet fremgangsmåten? Kanskje det finnes en "lommemann" nær deg som ligner på fantomtegningene?
Han er foreløpig siktet for 11 overgrep. Men det er jo grunn til å tro at siktelsen blir utvidet etter hvert.
Jeg synes du har en fin vinkling på dette, Esquil. Slutter meg også til nissemanns kommentar.
Pedofili er helt tydelig et så betent tema at mange har et litt ekstra markeringsbehov for å vise at de tar avstand til det. Akkurat som om det skulle vært noen tvil om det.
Når Staff kommer med sine innspill som i seg selv er ganske nøkterne og uskyldige, tar det derfor ikke lang tid før han blir (feil)tolket i alle mulige retninger og tillagt meninger han ikke har gitt uttrykk for.
Lommemannen høres ikke særlig sympatisk ut, og det han har gjort er ikke pent i det hele tatt. Rettsystemet vil sørge for at han får den straffen han fortjener, dersom han blir funnet skyldig. Staff sin jobb er å passe på at han bare får den straffen han fortjener ut fra hva han blir funnet skyldig i, og ikke mer.
Når Staff sier at mesteparten av punktene er peanuts, sikter han helt klart til lommetafsings-tilfellene. Det er selvsagt en alvorlig forseelse, men Staff har jo helt rett når han gir uttrykk for at dette ikke er fullt så alvorlig som det kunne vært (dvs. voldtekt og partering). Som jo er helt naturlig for en forsvarer å påpeke. Og for å være helt ærlig: Å likestille tafsing med partering/voldtekt ville jo vært en hån mot de ofrene som har blitt utsatt for grovere voldtekter.
Nå er det en gang slik at Staff også kommer med utspill om at oralsex i seg selv ikke er skadelig, underforstått at det er konteksten som gjør det skadelig og straffbart(voksen/barn og ufrivillig + samfunnets normer). Det er vel vanskelig å si seg uenig i dette, all den tid voksne mennesker over hele landet gjør selve handlingen helt frivillig flere ganger i uken.
Staff tillater seg å filosofere over hvorfor konteksten gjør det skadelig, og han trekker sine egne konklusjoner uten at det nødvendigvis er fundamentert i forskning. Hans kjepphest over lengre tid har vært at han mener vi er uforståelig redde for det seksuelle, og det gjør han et poeng av i det offentlige rom.
Når han sier dette, og det blir tolket som at han bagatelliserer overgrepene, så har det en mulig uheldig effekt for overgrepsofre. Et overgrepsoffer får det ikke lettere av å bli fortalt av andre at det de selv opplever som et stort problem er peanuts.
Men, og det mener jeg er Staffs poeng, overgrepsofrene ville sannsynligvis ha en lettere hverdag om de - enda så rart det kan høres - på egen hånd kunne klare å tenke på det de var utsatt for som peanuts. At de ikke ble fanget i en spiral av urettmessig skamfølelse og tabuemner, men faktisk kunne være åpne om det og føle det naturlig å søke (og få) andres støtte, uten å risikere en massiv uønsket oppmerksomhet. Det hadde de kanskje - kanskje - klart lettere om samfunnets normer var annerledes. Det ville ikke gjort overgrepene bedre, men konsekvensene ville ikke blitt like store. Slik tolker jeg Staff, ihvertfall. Så får man velge selv om man vil være enig eller ikke.
Når landets ledende aviser, på nett og papir, gjennom hele den første helga konsekvent illustrerte saken med bildet av mannens bil, som altså ikke var en Toyota men en Ariel Atom, som er ekstremt lett gjenkjennelig, og som det finnes to, tre stykker av her i landet, så er jo det bare et tastetrykk unna å trykke bilde av mannen sjøl? Og det visste sjølsagt de avisene.
Legg inn en kommentar