Noen vanlige miljøbløffer

Før jeg tror på disse tre miljøteoriene tror jeg heller på UFO-ene i Hessdalen og englene til Märtha Louise.

Havnivået
En ny forskningsrapport sier at volumet av isen på Jorden tilsvarer 64 meters havstigning. Dette fremstilles av mange, bl.a. min ex-arbeidsgiver Teknisk Ukeblad, Dagbladet og Helge Samuelsen som at havet på Jorden kan stige 64 meter. Noen har til og med laget et kart (se bildet) for å vise hvordan de britiske øyer da vil se ut.

Regnestykket forutsetter en gjennomsnitts istykkelse i Antarktis på 1,4 km. Det vet jeg ikke noe om, men jeg vet at vi snakker om et kontinent hvor store arealer aldri har vært besøkt av mennesker, så anslaget må være svært grovt. Men sett det til side:

En omregning som sier at ismengden tilsvarer en havøkning på 64 meter tar forhåpentligvis hensyn til at is har større volum enn vann. For å omformulere det til at havet stiger 64 meter må du fortsatt se bort fra at:

- at store deler av innlandet på både Grønland og Antarktis ligger langt under havets overflate, slik at mye av smeltevannet vil gå med til å danne innsjøer.
- issmeltingen fordrer høyere temperatur på jorden, høyere temperatur vil forskyve likevekten mellom vanndamp og flytende vann slik at vesentlig mer av vannet vil være i atmosfæren som damp, altså skyer.
- Mer vann i atmosfæren gir mer nedbør, som gir høyere grunnvannsspeil. Det er plass til mye vann under jorda.
- Mer nedbør betyr at områder med lav snittemperatur får økning i istykkelse, slik høyereliggere deler av Antarktis i dag opplever. At all is skal smelte fordrer et betydelig varmere klima enn i dag.
- Tenk deg en ørken oversvømt. Den vil suge til seg vann som en uttørket svamp, tusenvis av meter nedover.

På de 135 årene siden 1870 steg havet med 19,5 cm. Noen forskere anslår 30 cm for dette århundret. At havet stiger 64 meter er et fullstendig usannsynlig skrekkscenario.

Golfstrømmen
I samme kategori kommer teoriene om at Golfstrømmen kan snu. Det kunne jeg sagt mye om, men kortversjonen er at havstrømmene på Jorden styres av vinden. Det ser du lett på et kart hvor vind og strøm er tegnet inn. Du ser også lett at vindretningene styres av jordrotasjonen. Og uansett hvor mye co2 vi pumper ut i atmosfæren, vil jorda fortsette å rotere.

TV'ens standby-knapp
Til slutt en sak som gikk landet over og som bl.a. Delirium snappet opp. At en TV på stand-by utgjør 7% av strømregningen, slik at hvis alle i Oslo skrudde av TV'en når de ikke så på, kunne det spart inn Askers strømforbruk.

Lysdioden på TV'en min lyser lenge etter at TV'en er avslått, så 7% gjelder nok ikke alle TV-apparater. Det er nok en versting-TV. Men viktigere er den fysiske loven som sier at energi aldri blir borte, TV-energien går over til varme. En TV er med andre ord også en ovn, slik at ovnene i rommet sparer strøm når TV'en står på. I et hus med termostatovner har det mindre å si hva du bruker av elektriske apparater, bortsett fra når det er tilnærmet romtemperatur utendørs. Det er lavere innetemperatur, mindre boareal og isolering som gir mest utslag.

Jorden har et alvorlig klimaproblem. Det har jeg også blogget en del om. Men å overdrive situasjonen tjener mot sin hensikt.

Enda en soldat drept i Afghanistan

En norsk soldat fra Rørvik ble skutt og drept i Afghanistan i går. Kondolanser til familien og oss alle, og vi minnes samtidig
Tommy Rødningsby som ble drept av en rakett i 2004. Også samtidig en tanke til afghanerne som nordmenn har drept i denne krigen, både de vi har fått høre om og de vi ikke vet om. Hvil i fred.

Så til debatten. Kortversjon:

Torstein Dahle (Rødt): Regjeringen har skylden for at soldaten døde.
Forsvarsminister Erichsen (Ap): Vi er der på FN-mandat.

Jeg ville vel også gjort som forsvarsministeren og skyvd ansvaret over på utlendingene. De siste årene har krigen i Afghanistan dreid slik at de vestlige styrkene er unødig offensive. Det gjelder den såkalte offensiven i Sør-Afghanistan, og det gjelder generell amerikansk fremtreden i landet. Amerikanere utkjemper denne krigen på en måte de norske soldatene er ukomfortable med, og dette er ikke noe jeg dikter opp, jeg har kilder.

Vesten burde fortsatt i en meget defensiv rolle i Afghanistan, nøyd seg med å bidra med opplæring, sivile ressurser og luftforsvar. Afghanistans fjell gir enorme fordeler til den forsvarende part. Dette steinalderlandet stod imot engelske kolonistyrker og supermakten Sovjetunionen. Du driver ikke offensiver i et slikt land.

Det Al Qaida vi kjemper mot i dag er ikke lille Al Qaida fra 11.september 2001, det er et Al Qaida vi selv har skapt gjennom urimelig aggresjon i Irak og Afganistan.

Inntil våre allierte innser at det er mennesker på begge sider i konflikten, bør Norge unngå å ha bakkesoldater i Afghanistan.

Og hvorfor er det ingen fredsinitiativer? Hvor er vårt ellers så meglingskåte UD når det handler om å forhandle frem fred i vår egen krig?

Esquil moteblogger

Inspirert av bl.a. Hilde og Ingvild har jeg fotografert meg selv for å vise de siste klesinvesteringene.
Sko fra New Rock som er bygd for å sparke rumpe. Kappe fra Drac-in-a-box (en av disse nettbutikkene hvor du ikke har handlekorg, men handlekiste). Stokk fra Enklere Liv. Svart genser med nagler på skuldre og albuer, skinnbukse og matchende hår er fra sjefsGoth-butikken, XtraX Underground Fashion.





Så gjenstår det å se om Home Valley er klar ...

Ny musikk XII

Natasha Bedingfields nye singel Soulmate er slett ikke dum. Singelen er et par måneder gammel, men er ikke oppdaget av norsk TV og radio.

Men synd at det går nedover med imaget. Hun har gått fra kule "Singel, right now, that's how I wanna be" til sutrete "Somebody tell me why I'm on my own if there's a soulmate for everyone"

Av andre fine, downtempo sanger som aldri nådde Norge kan nevnes Who Let In The Rain av Cyndi Lauper, her fremført på David Lettermans show.

En kåt slask

I anledning søndagen har jeg gjort som Pondus-bloggerne og testet hvordan jeg ligger an med de sju dødssyndene.

Greed:	Very Low
Gluttony:	Low
Wrath:	Very Low
Sloth:	High
Envy:	Very Low
Lust:	Medium
Pride:	Very Low

Ordene betyr Grådighet, Fråtseri, Vrede, Latskap, Misunnelse, Begjær og Hovmod. Det viser seg altså at jeg sliter med begjær og latskap.

Prøv testen selv

Bonusmateriale til bok

Som bonusmateriale til DVD er det ofte med en film om filmen. Dette er en tekst om teksten.

Romanen Blodføre som skal ut i høst er redigert grundig tre ganger, vi følger den fjerde og siste revideringen. Etter dette skal forlaget rette skrivefeilene.

Mandag

Før en ny gjennomlesning har jeg alltid angst for at jeg har husket feil og at boka suger som en flymotor. Men de første kapitlene beroliger meg. En jente sa en gang at tærne hennes 'krøllet seg i leseglede', da tenkte jeg at det var godt kommet på. Nå kjenner jeg, for andre gang i livet, at det faktisk er fysiologisk mulig.

I kapittel seks stopper det opp. Tunge ting skal forklares, og det glir ikke godt. Det er en emosjonell berg-og-dalbane å lese sin egen bok, jeg er høyt oppe når det funker og langt nede når det ikke gjør det. Dagen går med før jeg finner ut at enkelte tidlige replikker sender oppmerksomheten i feil retning, slik at teksten som kommer noen linjer senere oppleves tung. Som jeg nevner her, metaforer som ikke har med saken å gjøre er distraherende. Jeg vil ha optimal lesbarhet.

De neste kapitlene glir godt. Humøret er tilbake. Til en skummel russisk jeger sier Dal'she nas dvoye.
Det har jeg slengt inn fra en T.a.T.u.-sangtekst, jeg aner ikke hva det betyr, for alt jeg vet sier den skumle mannen at 'kjærligheten stråler vakkert ut fra din sjel'. Det holder ikke nå som boka skal ut. Jeg må skaffe russisk ordbok.

Tirsdag- onsdag

Boka glir fortsatt godt. Stephen King sier at mot slutten av et bokprosjekt er han så lei av teksten at han tenker "just take the old smelly thing away from me". Jeg har det motsatt, det gjør så forferdelig vondt å lese sin egen tekst når den ikke fungerer, og det har blitt mindre smerte for hver gang.

I dag har det vært mest ombytting av kapitler. Og kapittel 9, som var det eneste forlaget var misfornøyd med nå, måtte dø. På grunn av ommøblering har kapittelet havnet for langt frem i boka. Det blir som å flytte en tone i en melodi, den eksakt samme teksten som ga meg gåsehud i førsteversjonen, er nå død som gammel cola. Jeg slakter det og et beslektet kapittel (12) og lager et helt nytt kapittel 25.

Jeg bruker det ekte navnet på et hotell, jeg lurer på om det er helt lurt. Hotellet fremstår som et bordell, og selv om jeg kan stå for beskrivelsen er det ikke sikkert innehaveren blir blodfan.

Torsdag-fredag

Jeg er over midtveis nå. Det er nå leseren virkelig begynner å få betalt. Boka er deilig her ute, iblant glemmer jeg at jeg jobber og bare leser avgårde. Men stort sett er det fortsatt arbeid, i dag er nettet vanskelig tilgjengelig og det går med mye tid til å bekrefte sikkert at Basiliuskatedralen i Moskva er den samme som Vasilijkatedralen.

De siste tingene man hiver inn er ofte de som fungerer dårligst, derfor prøver jeg å unngå å legge til nye momenter nå, slik at jeg har redigert alt i teksten minst en gang. Derfor var jeg også nervøs for de siste endringene fra forrige revidering, og går locobanan når det viser seg at en av dem sitter som et skudd.

Jeg sletter kapittelet som skulle vært nummer 54. Vi hadde et problem med at skurken blir for menneskelig, og dermed for lite skummel. Han fungerer bedre nå som man vet mindre om ham.

Mandag-Tirsdag

Hjernen er sommersløv, men boka er bare deilig og skaper ikke trøbbel. Jeg løser det siste problemet: en sekvens som ble fjernet da jeg drepte kapittel 9, men som var nødvendig å ha med, passet fint inn i kapittel 54.

Jeg har hatt alle slags merkelige følelser i forhold til boka. Jeg har vært sjalu på min egen historie. Jeg har følt at historien er mye bedre enn min formuleringsevne, at jeg ikke er verdig til å skrive den ned, at det blir for åpenbart at jeg er en amatør som har snublet over et gullegg. Jeg har følt meg erotisk tiltrukket av den, på en slik måte at jeg tenker at om boka var en dame ville jeg **** (det er her Borat gnir håndflatene mot hverandre). Jeg har hatt følesen av å sitte på noe av stor verdi, og kjent et Gollum-aktig begjær for å aldri gi den ut, bare beholde manuset for meg selv, sitte i et hjørne av rommet med begge hendene rundt papirbunken og hvese myyy prescioussss.

Man kan sikkert bli klin hakke sprø av å jobbe med en bok i ti år.

Jeg lurer på om epilogen skal ha kapittelnummerering, da jeg får en sterk fornemmelse av at boka er ferdig. Jeg har ennå ikke lest over alt for fjerde gang, men bokideen kom fra intuisjonen, utformingen av boka ble styrt av intuisjon, så hvis intuisjon sier at jeg er ferdig, er jeg ferdig.

Ferie nå.

Bilder fra Taigaen, hvor mye av handlingen foregår.

På kjøret

Min far kjøpte i vanvare en Dina-plate, og ga den til meg. Jeg testet den av høflighet, og var spent på om de gamle greiene skulle komme tilbake, men nei. Jeg følte ingen ting. Jeg gikk til vinduet, så ut over byen, og tenkte tilbake til mørke kapitler i min fortid. En gledeståre krystalliserte seg i øyekroken, for til tonene av Dina visste jeg sikkert at de dagene var over.

En gang var jeg en ubesudlet ung gutt. Jeg hørte på TNT, DumDum, Raga, Guns'n'roses og alt det de andre hørte på. Det fins grenser for hva du kan putte i ørene i Trøndelag, vi har for eksempel aldri representert Norge i Grand Prix, hvis artistene våre prøver seg der blir de nektet å spille på utestedene. Man må holde stammeblodet rent.

Men et sted på veien gikk noe galt. Jeg tror det var da Nirvana kom. Kurt Cobain ødela meg. Jeg klarte bare ikke grunge. Og plutselig hørtes all musikken ut som grunge. Jeg begynte å skli ut.

Eksperimenteringen startet i Polen under en interrail. I en luguber sjappe fant jeg en fyr som solgte tvilsom vare til fem kroner skuddet. Jeg tenkte, det var ikke så farlig, det var bare nysgjerrighet, jeg var ikke en del av et miljø, jeg skulle reise fra sjappa og aldri mer komme tilbake. Så jeg gikk meg rett på NKOTB.

Det ble med en engangshendelse vi kunne le av i ettertid. Kompisene ga meg Bros i bursdagsgave neste mars, jeg bare haha og gikk rett og byttet den.

Men tre år senere, i 1995, møtte jeg "Thomas". Vi havnet sammen i et telt i Sverige, og trengte noe å høre på. Vi tok Svensk Grand Prix-musikk hver dag den uka. Diggiloo diggiley. Det viste seg at "Thomas" slet med det samme som meg. Det skulle bli "Thomas" som introduserte meg for de harde stoffene. Take That.

Jeg pumpet i meg flere doser Take That daglig det neste året, jeg maktet ikke stå imot, jeg trødde stoffet rett inn i ørene uten filter og ble mer og mer ødelagt. Jeg kunne ikke se folk i øynene på gata, jeg kunne ikke se meg selv i speilet. Jeg lærte godt hvordan gulvet foran kassa i platesjappa så ut.

Derfra gikk det bare nedover. Jeg gikk over på Aust Sjutton. Hvis du stiller NKOTB-kassetten foran meg i dag flirer jeg bare, hvis du legger i Take That-skivene takker jeg glatt nei, men lader du med Aust Sjutton og observerer meg i et ubevoktet øyeblikk, kan du fortsatt se rykningene i playfingeren. Dette stoffet setter seg i kroppen for livet.

Det gikk mot slutten av nittitallet og slutten av alt som het ære og selvrespekt. I fucking did it all. Det var bare å plassere det foran nesen min, jeg tok det. Boyzone. Blue. Backstreet Boys. Solid Harmonie. Max Martin kunne knapt skrive en sang til noensomhelst artist uten at de abstinensdirrende fingrene mine fikk kloa i den. Hørte jeg en sang som "I saw you Dancing" holdt det ikke med singelen, neida, jeg kjørte hele Yaki-Da-albumet rett inn i sneglehuset. Og jeg kjøpte tilbake Bros-abumet jeg hadde byttet.

Jeg husker lite av de årene, men jeg ser sporene i CD-samlingen og skjønner hvordan det må ha vært. Det må ha vært sånn:

Det gikk som det måtte gå. Kroppen maktet ikke kjøret. Jeg totalhavarerte og ble liggende i mørket i flere år, ørene tålte ikke en fløyelstone mer, øynene maktet ikke flere voksede, glattrakede mannebrystkasser. I over et år hørte jeg absolutt ingenting. Da jeg endelig kunne fungere igjen var Gary Moore det tyngste innen rekkevidde, jeg kunne knapt bevege meg men spilte meg igjennom Wild Frontiers-albumet, noen sekunder av gangen. Det tok meg en måned.

Gradvis kom evnene tilbake, men ikke svakheten for politisk ukorrekt musikk. Siden da har jeg aldri sett meg tilbake.

Jeg er trønder igjen.

I Darfur spiser de ikke mandarin

Leiligheten er luftig og lys, med sol hele dagen.

Vi er i Forchana flykningeleir i Tsjad, midt i Sahara, innbyggerne er fra Darfur i nabolandet Sudan.

Hvis du søker i Google Earth på "Forchana, Chad" finner du den samme teltleiren sett fra luften. Det ser sånn ut:

Denne plassen leker ikke ørken. Se om du finner veier og vann. Her bor 18.000 mennesker.

Leiren huser fire prosent av flyktningene som akkurat nå lever på denne måten i østlige Tsjad, Darfur og i Den sentralafrikanske republikk.

De egentlige husene deres gikk det slik med:


Hvis du i Google Earth flytter deg inn i Darfur, finner du brente hus og landsbyer lett, de er merket med flammer. Hus brent, åkre ødelagt, besetning drept, brønner forgiftet. Dette er en tilfeldig valgt landsby på 13,20' nordlig bredde, 22,17' østlig lengde.


Zoomer du ut får du se at det ikke er bare en by. Vi var på den øverste gule flammen til venstre for midten. Hver flamme er en brent landsby.

flytter man seg et hakk videre vestover fortsetter det ...

og fortsetter det ...

og det fortsetter og fortsetter og fortsetter. Hver gang du zoomer inn på en flamme finner du en landsby i ruiner. Det er vanskelig å finne noe som ikke er brent. Arealet på bildene vi har sett til nå utgjør ca tre prosent av det nederste, og også der fortsetter flammene utover billedkantene.

Jeg klarer ikke formidle inntrykket gjennom bloggen, du må zoome inn på flammene før dimensjonene i folkemordet går opp for deg. Se selv i Google Earth. De har lagt et helt land i ruiner.