Ateisme og pasifisme del 2: Menneskene

Det fins mange lister på nettet over de ondeste og snilleste menneskene i historien.

Listene over gode mennesker gjennom tidene inneholder ofte religiøse mennesker, selv når de er lagd av erklærte ateister. Blant gjengangerne er Jesus, Buddha, Dalai Lama og Mor Teresa.

Men hva med listene over de ondeste menneskene i verden?

Gitt at Jesus var god, skulle man tro at de mest genuint onde sadistene man kan finne i historien stod langt fra den kristne tro. Men la meg gi tre eksempler på gjengangere fra listene over onde mennesker:

Gilles de Rais
Gilles de Rais var en fransk krigshelt fra hundreårskrigen. de Rais var en religiøs mann som kom i kontakt med en alkymist ved navnet Francesco Prelati. Gilles opplevde at den onde himself snakket til ham gjennom Prelati. Den onde ville ha de Rais' sjel, men de Rais var en religiøs mann som gjerne ville til himmelen. For å slippe å gi djevelen sin sjel, måtte han utføre offer.

Nå begynte han å kidnappe barn mellom seks og atten, vanligvis gutter. Prelati og de Rias misbrukte barna seksuelt både før, mens og etter de døde. Prelati og deRais brukte barnas blod blandet med sin egen sæd i alkymieksperimenter, altså for å lage gull av barneblod. De ofret hender, øyne og hjerter til djevelen, hodene kunne bli satt på stake.

Ingen visste hvor barna ble av, men etterhvert ble indisiene mange om at de Rais ofte var sett i nærheten. Problemet var at ingen med makt, hverken kongen av Frankrike eller hertugen av Brittany, ville sette krigshelten på tiltalebenken. Først da de Rais kidnappet en prest tok biskopen av Nancy affære og fikk arrestert de Rais. Detaljene som fremkom under etterforskningen var så grusomme at noen av dem ble utelatt av rettsrapporten. Likene var stort sett brent og det nøyaktige antallet drap fant man aldri ut, noen kilder påstår seks eller åtte hundre, men et mer edruelig anslag er at mellom åtti og to hundre barn ble drept av de Rais.

Gilles de Rais ble hengt 26 oktober 1440. Han forble religiøs til det siste og uttrykte skyldfølelse og anger over hva han hadde gjort. Gilles de Rais er sentral i bøker om svartekunst og sorte messer, og regnes av mange som forløperen til den moderne seriemorderen.

Ivan den Grusomme
Tsar Ivan IV var en utsvevende, pervers og blodtørstig tyrann som likte å kombinere fest med pining av fiender og venner. En gang moret han seg med å helle kokende vann over hoffnarren, men Ivan likte ikke narrens skriking og hyling, han kunne i det hele tatt ikke fordra svakhet, som han skrev til dronningen av England "selv regjerer du som en svak liten pike, deg kan jeg ikke forhandle med lenger". Ivan slo ihjel den skrikende narren med en jernstav han alltid gikk med. Den samme jernstaven slo han senere ihjel sin sønn med, da denne bebreidet faren at Ivan slo hans kone i ansiktet. Jernstaven brukte Ivan ellers å presse ned i fotbladet til de han snakket med for å sjekke om de var skikkelige mannfolk.

Han slet med en enorm mistenksomhet mot alt og alle. På ren mistenksomhet drepte han hele familier, han herjet plyndret og ødela byene han erobret, i 1570 lot han troppene sine massakrere store deler av befolkningen i Novgorod ved å drive dem ut i elven hvor Ivans menn satt i båter og dukket hodene deres under vann til de druknet.

I tillegg til de hæren drepte, fikk han henrettet 3470 menn personlig, hvorav flere "sammen med kvinner og barn", sitatet er Ivans eget, han førte nøye fortegnelse over hvem han hadde drept. Henrettelsesmetoden kunne ikke sjelden være å brenne folk i store stekepanner, eller å stille opp mennesker levende spiddet på stake.

Ivan ble likevel populær blant sitt folk, fordi han var så grusom mot dets fiender. En historie som gjorde ham populær var da Ivan var ute og spaserte med en korrupt dommer. Ivan visste om korrupsjonen, men dommeren visste ikke at tsaren visste. På rusleturen passerte de retterstedet hvor det akkurat da pågikk halshugginger, og Ivan ba uten videre dikkedarer bøddelen om å kappe av lemmene på dommeren en for en, og spørre ham for hvert lem hva han nå syntes om bestikkelsene han hadde fått.

Basiliuskatedralen i Moskva med sine 16 løkkupler var et arkitektonisk mesterverk da den ble bygget i 1550-årene. Ivan var så begeistret over kirken at han fikk øynene stukket ut på arkitektene slik at de ikke skulle bygge noe som kunne konkurrere med den.

Men en annen side ved Ivan var den religiøse angeren. Hensikten med å skrive ned alle drapene var å be Gud om tilgivelse for dem. Han tilbrakte mye tid, særlig etter sønnedrapet, på å be, folk som bodde nært ham kunne høre ham hyle, gråte og bære seg i disse intense bønneprosesene.

Tomas de Torquemada
Tomas de Torquemada ble utnevnt til Spanias storinkvisitør i 1482. Yrket hans var å holde folket til den katolske tro, og han gikk fanatisk inn for utøvelsen av sin oppgave. Torquemada var en pioner i å utvikle torturformer som ikke innebar blodsutgytelse, heriblant sakte grilling av føtter, nesten-drukninger, nesten-kvelninger ved å stappe tøy inn i offerets munn og nese og deretter helle på med vann, opp-ned-henging, og strappado. Strappado gikk ut på at offerets hender ble bundet på ryggen og heist opp fra bakken etter hendene. Hele kroppens vekt måtte dermed bæres av offerets utdratte og vridde skulderledd. I tillegg festet Torquemadas bødler vekter til kroppen eller trakk kroppen ned, for å forsikre seg om at skuldrene ble slitt ut av ledd. Repet offeret hang i kunne også bli rykket opp og ned for å skape voldsomme rykk for skulderleddene. Torturen etterlot ikke synlige skader, men betydelige nerve- og skjelettskader.

Strekkbenken jobbet etter samme prinsipp. En person bundet til strekkbenken var det ultimate bildet på et menneske i smerte. Høye poppende lyder kunne høres når offerets sener, brusk og ledd røyk en for en. Ben kunne brekke og i enkelte tilfeller kunne lemmer bli revet rett av. Vristene og anklene svulmen og blødde fra presset av tauene, ansgtsvetten piplet, ikke en del av kroppen fikk fred for smertene, i tillegg var Torquemadas menn rause med å stikke kroppen med nåler og glødende jern. Å tvinge fangene til å iaktta en annen mens han fikk strekkbenkbehandling var effektiv tortur i seg selv.

I tillegg til tortur ble anslagsvis 2.000 brent offentlig på stake under Torquemadas regime. Ofre som angret sine synder ble kvalt før de ble brent, de som ikke angret ble brent levende.

Et paradoks er at Torquemada var av jødisk avstamning, men likevel viste spesiell interesse for tortur av jøder. Han overtalte også kongen til å utvise alle jøder fra Spania.

Et eksempel på Torquemadas retoriske grep overfor kongen: En gruppe spanske jøder forsøkte å betale kongen 30.000 dukater for å la dem slippe uskadd. Kongen ga uttrykk overfor storinkvisitøren at han tenkte over tilbudet. Torquemada ga ham da et krusifiks av Jesus på korset.

- Judas Iskarot solgte Jesus for 30 sølvpenger, Deres Høyhet er i ferd med å selge ham for 30.000 dukater. Her har du ham, ta ham og selg ham, sa Torquemada.

I rettferdighetens navn skal sies at ikke alle fæle fyrer i historien har vært påtagelig religiøse.

Det er ikke lett å rangere de ondeste menneskene i historien. Å diskutere ondskap og godhet er et langt lerret å bleke, blant annet siden den ene sidens terror er den andre sidens frihetskrig. Ondskap og godhet blir smak og behag, listene kan ikke bli mindre subjektive enn lister over tidenes hundre beste sanger. Menneskene kan også selv ha påvirket, de fleste går inn for å skaffe seg et godt rykte, men hærførere som Ivan den Grusomme kunne se seg tjent med å fremstille seg selv som ond, for å skremme fienden.

Flertallet ville kanskje satt Hitler øverst på listen. Men tar man bort resultatet av hans handlinger, er en diskusjon om hvor genuint ond han var. Han drepte aldri en person selv, han deltok sjelden personlig på henrettelser og gassinger. Det var genuine sadister i nazi-ledelsen, men Hitler var ikke en av dem, Hitler satt ikke som Heinrich Himmler på kontoret sitt og rev hodet av kyllinger mens han lo.

Så jeg sier close, but no cigar. Mitt nummer en-valg ville vært

Vlad Tepes
Vlad Tepes var prins av Wallachia (i dag del av Romania). Han satte seg i respekt hos sitt eget folk og hos sine tyrkiske fiender gjennom ekstremt grusomme avstraffingsmetoder. Særlig var han opptatt av kyskhet hos folket, kvinner som mistet jomfrudommen, utro koner, enker som ikke holdt sørgeperioden kunne få brystene kappet av, bli flådd og med skinnet sitt liggende til skue på et bord i nærheten, deretter spiddet på rødglødende stake innført gjennom kjønnsorganet.

Selv om Vlads straffemetoder kunne innebære spikre i hodet, avkutting av armer, føtter, neser og ører, blinding, kvelning, levende brenning, maltraktering av kjønnsorganer, skalpering, flåing og menneskeofring til ville dyr, var det tendensen til å tre levende mennesker ned på staker som ga ham tilnavnet hans: Vlad Spidderen (Vlad the Impaler).

Spiddingen kunne skje fra sidene, gjennom rektum, eller munnen. Etter spiddingen ble staken plantet i bakken slik at offeret ble hengende på den for å dø sakte. Ved å bruke godt oljede staker som ikke var for spisse, og ved å sikte staken fra rektum og ut gjennom høyre skulder kunne Vlad unngå de mest vitale organene og sørge for at dødsprosessen varte opp til tre dager. Av samme grunn kunne han stille staken slik at offeret fortsatt akkurat kunne nå bakken med føttene, dermed spiddet offeret seg selv gradvis mer og mer etterhvert som hun ble sliten i føttene.

Vlad stilte stakene opp i forskjellige geometriske mønstre, det mest vanlige var sirkler rundt byen. Synet av de råtnende menneskekroppene som kunne bli hengende i månesvis, var ved minst et tilfelle nok til å skremme vekk tyrkernes invasjonsstyrker.

Tusener kunne bli spiddet samtidig, ti tusen i Sibiu 1460, tretti tusen utenfor Brasov. Utenfor Tirgoviste ble tjue tusen tyrkere satt på stake, dette synet ble kjent som "De Spiddedes Skog".

Som Ivan den Grusomme likte Vlad Tepes å arrangere fester hvor pining av ofre var underholdningen.

Vlad Tepes havnet i fengselet hos Kong Matthias Corvinus i Transsylvania da hans andre regjeringstid endte i 1462. I fengselet fanget han fugler og mus som han torturerte, lemlestet og halshugde. Noen av dyrene ble flådd eller ribbet og deretter sluppet fri. Men som regel spikket han små staker som han spiddet dyrene på. Bad to da bone.

Vlad Tepes var ikke religiøs. Likevel ser vi altså at både blant de gode og de onde i historien er det et betydelig innslag av troende.

Konklusjon:

La oss si at tegneserien vi begynte med har rett i sammenhengen mellom ateisme og fredsælhet. Må man dermed konkludere at Gud ikke fins? Jeg mener man kan godta denne sammenhengen uansett livssyn.

Det er lett hvis vi sier at det ikke finnes guder. Da er religion en massepsykose som blant annet leder mennesker til å krangle med hverandre. Jo flere som har denne psykosen, jo mer krig. Dermed vil et ateistisk land bli et fredelig land.

La oss si at de som mener Gud kommuniserer sin eksistens til menneskene har rett. Guden kan eller vil åpenbart kommunisere med noen, men ikke alle. Ca en million amerikanere hevder at de har møtt Gud.

La oss videre anta at det fins et ondt motstykke til Guden. En djevel, lucifer, Loke, eller whatever. Også i en annen dimensjon, med en tilsvarende evne til å kontakte mennesker. Vil det da tjene djevelens formål best å si, "heisann, det er Den Onde her, i dag skal vi lage gryterett. Kok opp en stor kjele vann, hell oppi tre ss salt, tilsett din nyfødte sønn..." eller bør djevelen kamuflere seg og si noe a la "Dette er Herren din Gud. Jeg skal gjøre deg lykkelig. Bare gjør som jeg sier."

Jeg vet ikke om det fins både en ond og en god stemme, og jeg vet ikke om de som mener de snakker med Gud utelukkende lytter til en av de to stemmene. Men to av denne millionen amerikanere som har møtt Gud er presidentene Jimmy Carter og George Bush jr. Begge hevder å ha møtt kristendommens Gud. Men den ene har mottatt fredsprisen, den andre starter kriger. Det slår meg at hvis Carter og Bush har vært i kontakt med en utenomjordisk kraft, kan de ikke ha møtt den samme kraften.

Kanskje er ateister mennesker som hverken de onde eller gode kreftene greier å kommunisere med, om de så har lyst. Kanskje er den ondes mål å ødelegge for den gode guden, og da vil kampen stå om de sjelene som ønsker å hengi seg til Guden, den onde vil ikke være like interessert i ateister. I begge tilfellene vil et ateistisk land bli et fredelig land.