På kjøret

Min far kjøpte i vanvare en Dina-plate, og ga den til meg. Jeg testet den av høflighet, og var spent på om de gamle greiene skulle komme tilbake, men nei. Jeg følte ingen ting. Jeg gikk til vinduet, så ut over byen, og tenkte tilbake til mørke kapitler i min fortid. En gledeståre krystalliserte seg i øyekroken, for til tonene av Dina visste jeg sikkert at de dagene var over.

En gang var jeg en ubesudlet ung gutt. Jeg hørte på TNT, DumDum, Raga, Guns'n'roses og alt det de andre hørte på. Det fins grenser for hva du kan putte i ørene i Trøndelag, vi har for eksempel aldri representert Norge i Grand Prix, hvis artistene våre prøver seg der blir de nektet å spille på utestedene. Man må holde stammeblodet rent.

Men et sted på veien gikk noe galt. Jeg tror det var da Nirvana kom. Kurt Cobain ødela meg. Jeg klarte bare ikke grunge. Og plutselig hørtes all musikken ut som grunge. Jeg begynte å skli ut.

Eksperimenteringen startet i Polen under en interrail. I en luguber sjappe fant jeg en fyr som solgte tvilsom vare til fem kroner skuddet. Jeg tenkte, det var ikke så farlig, det var bare nysgjerrighet, jeg var ikke en del av et miljø, jeg skulle reise fra sjappa og aldri mer komme tilbake. Så jeg gikk meg rett på NKOTB.

Det ble med en engangshendelse vi kunne le av i ettertid. Kompisene ga meg Bros i bursdagsgave neste mars, jeg bare haha og gikk rett og byttet den.

Men tre år senere, i 1995, møtte jeg "Thomas". Vi havnet sammen i et telt i Sverige, og trengte noe å høre på. Vi tok Svensk Grand Prix-musikk hver dag den uka. Diggiloo diggiley. Det viste seg at "Thomas" slet med det samme som meg. Det skulle bli "Thomas" som introduserte meg for de harde stoffene. Take That.

Jeg pumpet i meg flere doser Take That daglig det neste året, jeg maktet ikke stå imot, jeg trødde stoffet rett inn i ørene uten filter og ble mer og mer ødelagt. Jeg kunne ikke se folk i øynene på gata, jeg kunne ikke se meg selv i speilet. Jeg lærte godt hvordan gulvet foran kassa i platesjappa så ut.

Derfra gikk det bare nedover. Jeg gikk over på Aust Sjutton. Hvis du stiller NKOTB-kassetten foran meg i dag flirer jeg bare, hvis du legger i Take That-skivene takker jeg glatt nei, men lader du med Aust Sjutton og observerer meg i et ubevoktet øyeblikk, kan du fortsatt se rykningene i playfingeren. Dette stoffet setter seg i kroppen for livet.

Det gikk mot slutten av nittitallet og slutten av alt som het ære og selvrespekt. I fucking did it all. Det var bare å plassere det foran nesen min, jeg tok det. Boyzone. Blue. Backstreet Boys. Solid Harmonie. Max Martin kunne knapt skrive en sang til noensomhelst artist uten at de abstinensdirrende fingrene mine fikk kloa i den. Hørte jeg en sang som "I saw you Dancing" holdt det ikke med singelen, neida, jeg kjørte hele Yaki-Da-albumet rett inn i sneglehuset. Og jeg kjøpte tilbake Bros-abumet jeg hadde byttet.

Jeg husker lite av de årene, men jeg ser sporene i CD-samlingen og skjønner hvordan det må ha vært. Det må ha vært sånn:

Det gikk som det måtte gå. Kroppen maktet ikke kjøret. Jeg totalhavarerte og ble liggende i mørket i flere år, ørene tålte ikke en fløyelstone mer, øynene maktet ikke flere voksede, glattrakede mannebrystkasser. I over et år hørte jeg absolutt ingenting. Da jeg endelig kunne fungere igjen var Gary Moore det tyngste innen rekkevidde, jeg kunne knapt bevege meg men spilte meg igjennom Wild Frontiers-albumet, noen sekunder av gangen. Det tok meg en måned.

Gradvis kom evnene tilbake, men ikke svakheten for politisk ukorrekt musikk. Siden da har jeg aldri sett meg tilbake.

Jeg er trønder igjen.