USA velger president i høst. Presidenten kommer fra et av de to partiene republikanerne eller demokratene, sånn har det vært siden borgerkrigen for 150 år siden. For tiden velger de to partiene hver sin kandidat til dette valget. Det er altså semifinalen som pågår.
Demokratenes semifinale har kokt ned til:
Barack Obama (svart) - Hillary Clinton (dame)
Republikanernes er
John McCain (gammel) - Mitt Romney (rik)
En av disse fire blir verdens mektigste person i årene 2009-2012. Men hvem?
På demokratisk siden har Clinton vunnet fire delstatsvalg og Obama to. Så da leder vel Clinton?
Tja. Demokratene kjemper om delegater, og fem av valgene har vært enten ikke tellende eller praktisk talt uavgjorte. For eksempel kaller man det Clinton-seier i Nevada, fordi hun fikk flest stemmer, selv om Obama som fikk flest delegater (13 mot 12). Hillary Clinton vant altså Nevada på samme måte som Al Gore vant presidentvalget i år 2000. Det eneste valget som har skilt, var valget i den svarte staten Sør-Carolina, hvor Obama vant 26-14.
Obama har altså vunnet flest delegater av de to til nå. Så da leder vel Obama?
Tja. I Norge er det en samling partifolk som nominerer stortingskandidater, partipamper som stemmer ut fra eget hjerte. Og dette utgjør også 20% av delegatene som velger demokratenes presidentkandidat, de er "superdelegater". For å vurdere hvem som ligger best an må man vite hva superdelegatene skal stemme. Det er en unøyaktig business, mange superdelegater er mindre åpne om hvem de liker best. Men Clinton står sterkere enn Obama her, og CNN's analyse tyder på at medregnet superdelegater leder Clinton akkurat nå såpass klart som 232-158.
Så da Eier vel Hillary?
Tja. John Edwards har sikret seg 62 delegater, og han har nå trukket seg. Hvis han ber sine menn og kvinner stemme på Obama, vil kappløpet være praktisk talt likt. Og ut fra debatter jeg har sett har Edwards en bedre tone med Obama enn med Clinton. Superdelegater kan også ombestemme seg, hvis Obama fortsetter fremgangen. Støtten fra en tung demokrat som Ted Kennedy er et tegn på dette.
Meningsmålingene i statene som gjenstår peker på Hillary, men de er ofte gamle, og Obama har hatt stor fremgang nylig.
Jo mer jeg har satt meg inn i dette, jo vanskeligere er det å spå. Clinton leder, Obama har fremgang. Oddssetterne sier rundt 2/3 sjanse for Clinton, men blant annet etter at Kennedyklanen støttet Obama føler jeg at de to står rimelig likt. Plutselig kan en av dem tilte, brøle inn i en mikrofon og ødelegge alt, slik Howard Dean gjorde i 2004. Mye kan skje.
På republikansk side er stillingen i delegater McCain - Romney 97 - 74. De har vunnet tre stater hver (hvor Florida teller usaklig mye mer enn de andre (57-0), så man kan forstå at Guiliani bare satset der.) Følelsen min er tydelig på at McCain vinner dette. Hans største problem er at han vil bli den eldste presidenten gjennom tidene, så alle de tre mest aktuelle kandidatene har et "drawback" som en del særinger vil diskvalifisere dem på. Særlig er amerikanerne opptatt av hudfarge, dessverre. Mange hvite skyr Obama, og svarte fattige stemmer heller på den svarte kandidaten enn på kandidaten som vil fattige best. Det ligner på at norske fattige stemmer FrP. Det er kanskje sånt som gjør at fattige er fattige.
I meningsmålinger for finalen har akkurat nå de demokratiske kandidatene en liten ledelse, størrelsesorden 47%-43%, men den kan det skje mye med. Amerikansk opinion ser ut til å svinge raskere enn norsk. Som grovt anslag tipper jeg at kandidatene har cirka denne sjansen til å bli president:
Hillary Clinton 30%
John McCain 30%
Barack Obama 30%
Mitt Romney 10%
Heia Obama. Subsidiært Clinton.
30. januar 2008
28. januar 2008
21. Century Sámiid Ædnan
Dette er min tolkning av grand-prix-slageren Sámiid Ædnan. Teksten er tatt fra originalen, resten har jeg lagd selv.
Den opprinnelige Samiid Ædnan ble lagd i forbindelse med Alta-aksjonen i 1980, da samene prøvde Ghandi-metoden, i form av passiv motstand mot vannkraftverk. Kan et krav få mjukar form.
Den opprinnelige Samiid Ædnan ble lagd i forbindelse med Alta-aksjonen i 1980, da samene prøvde Ghandi-metoden, i form av passiv motstand mot vannkraftverk. Kan et krav få mjukar form.
27. januar 2008
Bloggidol-frister
Minner om at fristen til å delta i Bloggidol, kategorien politikk og samfunn, går ut mandag klokken 12, altså om noen timer. Vi har i underkant av ti bidrag så langt. Fristen i kategorien Mote går ut torsdag klokken 12, vi har 2 bidrag så langt. Fristen i Kultur/TV/Sport/Film går ut søndag om en uke, vi har ett bidrag så langt.
Ikke vær redd for å prøve deg, og lykke til!
Ikke vær redd for å prøve deg, og lykke til!
Nattengel
Ingenting mørkere enn mørket inni
ingenting skumlere enn mørket inni
ingen steder jeg mindre vil gå
Det klorer kliper biter sliter
river meg ned
dypere ned
jeg klamrer meg til restene av livet
til fingrene glipper
for mørke stormer
kraftige som om
luften var olje
jeg slukes
parteres
pulveriseres
så hardt
så vondt
så lenge
med tårer
lengsel
smerte
anger
sorg
betales gammel gjeld
lys stiger
fra innerst
i meg
sart
mykt
skjørt
med lys ut av øynene
lys ut av hendene
møter jeg mørket uten frykt
mørket skriker
jeg lyser
min vei
ut
ingenting skumlere enn mørket inni
ingen steder jeg mindre vil gå
Det klorer kliper biter sliter
river meg ned
dypere ned
jeg klamrer meg til restene av livet
til fingrene glipper
for mørke stormer
kraftige som om
luften var olje
jeg slukes
parteres
pulveriseres
så hardt
så vondt
så lenge
med tårer
lengsel
smerte
anger
sorg
betales gammel gjeld
lys stiger
fra innerst
i meg
sart
mykt
skjørt
med lys ut av øynene
lys ut av hendene
møter jeg mørket uten frykt
mørket skriker
jeg lyser
min vei
ut
Musikk for lang mørk etappe
Beamer sa i kommentarfeltet mitt
I årene jeg lå i mørket og ikke hadde andre inntrykk enn mine egne tanker, hadde også jeg sanger jeg gjentok og messet og terpet. Jeg tenkte å blogge noen av de.
Natural blues - Moby
Teksten sier:
Oh, lordy,MY troubles so hard
Don't nobody know my troubles but God
Det visste ikke jeg, jeg lå og suggeserte meg selv med:
Oh, lordy, my troubles are gone
Don't nobody know my troubles are gone
Gorillaz - Clint Eastwood
I'm happy, I'm feeling glad
I've got sunshine in a bag
I'm useless but not for long
The future is coming on
Chicane Feat. Bryan Adams - Don't Give Up
Don't worry if the sun don't shine
you've seen it before
you don't have to worry
everyday's an uphill climb
nothing is changed
believe in me when I tell you
Don't. Give. Up.
Bobby Mcferrin - Don't Worry, Be Happy
Noen strofer av suppelåten Feel med Robbie Williams har funnet vegen til min bevissthet når sykdommen står på på det heftigste et par ganger. Syns de første to versene har passa bra til situasjonen:
"Come on hold my hand,
I wanna contact the living.
Not sure I understand,
This role I’ve been given.
I sit and talk to god
And he just laughs at my plans,
My head speaks a language, I don’t understand."
I årene jeg lå i mørket og ikke hadde andre inntrykk enn mine egne tanker, hadde også jeg sanger jeg gjentok og messet og terpet. Jeg tenkte å blogge noen av de.
Natural blues - Moby
Teksten sier:
Oh, lordy,MY troubles so hard
Don't nobody know my troubles but God
Det visste ikke jeg, jeg lå og suggeserte meg selv med:
Oh, lordy, my troubles are gone
Don't nobody know my troubles are gone
Gorillaz - Clint Eastwood
I'm happy, I'm feeling glad
I've got sunshine in a bag
I'm useless but not for long
The future is coming on
Chicane Feat. Bryan Adams - Don't Give Up
Don't worry if the sun don't shine
you've seen it before
you don't have to worry
everyday's an uphill climb
nothing is changed
believe in me when I tell you
Don't. Give. Up.
Bobby Mcferrin - Don't Worry, Be Happy
26. januar 2008
Vegetarmat i Trondheim III: Jeg slakter fine restauranter
Tidligere i vegetarserien har jeg besøkt to bensinstasjoner. Nå skal vi se på den andre enden av prisskalaen, det vil si to av Trondheims aller ypperste restauranter, C r e d o og Restaurant F e m B o r d.
Konseptet med så fine restauranter er at man skal føle seg spesiell, man skal føle seg hevet over almuen, og i en tid hvor vanlige mennesker på mange måter har tilgang til mer luksus enn Solkongen i Versailles hadde under enevoldstiden, er ikke dette lett å få til. Toalettet på Restaurant F e m B o r d var derfor et nydelig rom utført i blankpolert blått, en severdighet i seg selv, de kunne solgt billetter. Det var blomsteroppsatser og dempet belysning, jeg hadde en hvit rose foran nesa når jeg pisset. Her kan gjestene lukte på hvite roser mens de miger og tenke javel, OK, så må også jeg slå lens, men jeg har en hvit rose foran nesen, jeg er jaggu mye bedre enn andre.
På en slik restaurant er man for fin for å tørke hendene på papir, etter endt seanse med den hvite rosen møter gjestene stabler med hvite vaskekluter som de tørker puselankene med og deretter slenger i skittentøyskurven etter en gangs bruk. Begge restaurantene fulgte denne løsningen.
Og når middelklasserestaurantene også booster vaskepulverbudsjettet må de finne på noe nytt. Snart står menn i smoking klar for å tørke gjestene bak med parfymerte hender, smokingen er kritthvit så du kan se at mannen ikke er brukt før, og når oppdraget er utført får mannen sparken slik at gjestene slipper å bli tørket bak av hender som har tørket andre.
Nok om det. Vi skulle snakke om mat.
Konseptet på Credo og Restaurant F e m B o r d er at man ikke har hovedretter, man følger en gastronomisk løype med mange småretter, restauranten bestemmer i praksis hva du spiser. (Vegetarmat er altså ute av spørsmålet. Etter fire restauranter i vegetarmatserien har jeg ennå ikke spist vegetar. Dette er som forventet.) På C r e d o gikk selskapet mitt for fem-seks retter, på F e m B o r d ble det åtteretters middag.
På C r e d o startet måltidet for min del med torskeskinn. Jepp. Jeg spiste huden på en torsk og betalte for det. Antagelig lo de seg kvartfordervet inne på kjøkkenet, men alle ansatte jeg observerte virket alvorlige. Torskeskinnet var crispy og potetgullaktig, kokken fikk vist at han kunne få fiskeslo til å smake skapelig, kokkeonani er nok mye av konseptet på disse stedene. Men jeg så frem til neste rett siden jeg gjerne ville ha noe jeg forbandt med mat.
Den gang ei. Jeg røpte at jeg ikke var så keen på sukker i maten. Dette tok de på alvor, og sa at de da ikke kunne påta seg ansvaret med å fore meg. Jeg var ikke tvunget til å forlate restauranten, jeg kunne bli sittende og se mine venner spise, men noe mer mat kunne jeg ikke få.
So that's it. Jeg dro fra C r e d o sultnere enn da jeg kom. Men fikk du ikke toskeskinn? sier du. Jo, men jeg måtte også vente en ørken av tid på maten. Jeg husker da jeg var liten og pappa lærte meg at jo finere restaurantene var, jo lenger måtte du vente på maten. Næhæi, tenkte jeg, det må da være omvendt.
Det samme tenkte jeg forøvrig også da pappa lærte meg om rente, jeg mente det kunne ikke stemme at rente fungerte slik at de som har mye får mer, og de som har lite får mindre. Det var jo urettferdig. Men pappa hadde rett. Som unger ser vi at det er en syk verden, men vi blir voksne, vi legges i samfunnets lenker, vi aksepterer rente, og vi aksepterer å vente i evigheter på mat som koster både det hvite i øyet, det gule i øret og det grønne i nesen.
Etter opplevelsen på C r e d o var jeg blitt klokere av skade, på Restaurant F e m B o r d understreket jeg at jeg ikke var allergisk mot sukker, bare intolerant, slik at de ikke skulle nekte meg servering. Det gikk bra, servitrisen var hyggelig, grei og tilpasningsvillig.
Siden jeg har ME kan jeg ikke være mer enn ca en time på restaurant. Så borddamen og jeg sluttet oss til mine venner en halv time uti måltidet, i håp om å treffe forretten presis. Da hadde ikke etegildet begynt, kokken satt antagelig fortsatt i lotusstilling og samlet inspirasjon. Etter lengre tids venting åpenbarte seg den minste tallerkenen jeg har sett i praktisk bruk, mye mindre enn askebeger og tefat, det var dukkeservice møter fingerbøl. Oppi lå det bittesmå biter av skate, fisken som drepte Steve Irwin (bildet). Denne symbolske hevnen smakte provoserende godt. Provoserende fordi det var så lite av den. Jeg har som regel mer mat mellom tennene.
Nye flak av tid løsnet og forsvant i evigheten. Da klokken tikket opp mot timen uten at det hadde kommet noe egentlig mat på bordet, og nå snakker vi nærmere en og en halv time for mine venner, måtte borddamen og jeg takke pent for oss. Den til da hyggelige kelnerdamen opplyste at det tok tid å spise på denne restauranten. No shit, Sherlock. Nok en gang måtte jeg gå sultnere enn da jeg kom.
For femti år siden fikk man mat på restaurantene og ikke på bensinstasjonene. Nå får man mat på bensinstasjonene og ikke på restaurantene.
Men avtredet til Restaurant F e m B o r d skal ha poeng. Da har vi foreløpige terningkast i matspalten:
Statoil Nidarvoll 4
Restaurant F e m B o r d 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1
Konseptet med så fine restauranter er at man skal føle seg spesiell, man skal føle seg hevet over almuen, og i en tid hvor vanlige mennesker på mange måter har tilgang til mer luksus enn Solkongen i Versailles hadde under enevoldstiden, er ikke dette lett å få til. Toalettet på Restaurant F e m B o r d var derfor et nydelig rom utført i blankpolert blått, en severdighet i seg selv, de kunne solgt billetter. Det var blomsteroppsatser og dempet belysning, jeg hadde en hvit rose foran nesa når jeg pisset. Her kan gjestene lukte på hvite roser mens de miger og tenke javel, OK, så må også jeg slå lens, men jeg har en hvit rose foran nesen, jeg er jaggu mye bedre enn andre.
På en slik restaurant er man for fin for å tørke hendene på papir, etter endt seanse med den hvite rosen møter gjestene stabler med hvite vaskekluter som de tørker puselankene med og deretter slenger i skittentøyskurven etter en gangs bruk. Begge restaurantene fulgte denne løsningen.
Og når middelklasserestaurantene også booster vaskepulverbudsjettet må de finne på noe nytt. Snart står menn i smoking klar for å tørke gjestene bak med parfymerte hender, smokingen er kritthvit så du kan se at mannen ikke er brukt før, og når oppdraget er utført får mannen sparken slik at gjestene slipper å bli tørket bak av hender som har tørket andre.
Nok om det. Vi skulle snakke om mat.
Konseptet på Credo og Restaurant F e m B o r d er at man ikke har hovedretter, man følger en gastronomisk løype med mange småretter, restauranten bestemmer i praksis hva du spiser. (Vegetarmat er altså ute av spørsmålet. Etter fire restauranter i vegetarmatserien har jeg ennå ikke spist vegetar. Dette er som forventet.) På C r e d o gikk selskapet mitt for fem-seks retter, på F e m B o r d ble det åtteretters middag.
På C r e d o startet måltidet for min del med torskeskinn. Jepp. Jeg spiste huden på en torsk og betalte for det. Antagelig lo de seg kvartfordervet inne på kjøkkenet, men alle ansatte jeg observerte virket alvorlige. Torskeskinnet var crispy og potetgullaktig, kokken fikk vist at han kunne få fiskeslo til å smake skapelig, kokkeonani er nok mye av konseptet på disse stedene. Men jeg så frem til neste rett siden jeg gjerne ville ha noe jeg forbandt med mat.
Den gang ei. Jeg røpte at jeg ikke var så keen på sukker i maten. Dette tok de på alvor, og sa at de da ikke kunne påta seg ansvaret med å fore meg. Jeg var ikke tvunget til å forlate restauranten, jeg kunne bli sittende og se mine venner spise, men noe mer mat kunne jeg ikke få.
So that's it. Jeg dro fra C r e d o sultnere enn da jeg kom. Men fikk du ikke toskeskinn? sier du. Jo, men jeg måtte også vente en ørken av tid på maten. Jeg husker da jeg var liten og pappa lærte meg at jo finere restaurantene var, jo lenger måtte du vente på maten. Næhæi, tenkte jeg, det må da være omvendt.
Det samme tenkte jeg forøvrig også da pappa lærte meg om rente, jeg mente det kunne ikke stemme at rente fungerte slik at de som har mye får mer, og de som har lite får mindre. Det var jo urettferdig. Men pappa hadde rett. Som unger ser vi at det er en syk verden, men vi blir voksne, vi legges i samfunnets lenker, vi aksepterer rente, og vi aksepterer å vente i evigheter på mat som koster både det hvite i øyet, det gule i øret og det grønne i nesen.
Etter opplevelsen på C r e d o var jeg blitt klokere av skade, på Restaurant F e m B o r d understreket jeg at jeg ikke var allergisk mot sukker, bare intolerant, slik at de ikke skulle nekte meg servering. Det gikk bra, servitrisen var hyggelig, grei og tilpasningsvillig.
Siden jeg har ME kan jeg ikke være mer enn ca en time på restaurant. Så borddamen og jeg sluttet oss til mine venner en halv time uti måltidet, i håp om å treffe forretten presis. Da hadde ikke etegildet begynt, kokken satt antagelig fortsatt i lotusstilling og samlet inspirasjon. Etter lengre tids venting åpenbarte seg den minste tallerkenen jeg har sett i praktisk bruk, mye mindre enn askebeger og tefat, det var dukkeservice møter fingerbøl. Oppi lå det bittesmå biter av skate, fisken som drepte Steve Irwin (bildet). Denne symbolske hevnen smakte provoserende godt. Provoserende fordi det var så lite av den. Jeg har som regel mer mat mellom tennene. Nye flak av tid løsnet og forsvant i evigheten. Da klokken tikket opp mot timen uten at det hadde kommet noe egentlig mat på bordet, og nå snakker vi nærmere en og en halv time for mine venner, måtte borddamen og jeg takke pent for oss. Den til da hyggelige kelnerdamen opplyste at det tok tid å spise på denne restauranten. No shit, Sherlock. Nok en gang måtte jeg gå sultnere enn da jeg kom.
For femti år siden fikk man mat på restaurantene og ikke på bensinstasjonene. Nå får man mat på bensinstasjonene og ikke på restaurantene.
Men avtredet til Restaurant F e m B o r d skal ha poeng. Da har vi foreløpige terningkast i matspalten:
Statoil Nidarvoll 4
Restaurant F e m B o r d 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1
Kari slår til igjen?
Noen husker kanskje at Mika Myllylä, Harri Kirvisniemi, Jari Isomätse, Virpi Kuitunen og noen til på det finske langrennslandslaget ble tatt for doping i 2001, og at treneren som hadde kjøpt dopet het Kari Pekka Kyrö.
To år senere ble Kari Pekka Kyrös kjæreste, Kaisa Varis, også tatt for doping. En telefax avslørte at Kari Pekka Kyrö stod bak nok en gang.
Nå går Kaisa ned for doping igjen. Hun har brukt samme stoff som sist, og VG spekulerer i om Kari Pekka Kyrö også denne gangen har med saken å gjøre. Kari Pekka Kyrö kunne benektet, men vil ikke snakke om det.
Jeg har den personlighetsbristen at jeg ser på dopingsaker som glimrende underholdning. Jeg mangler sympati for synderne. Og ofrene for jukset er idrettsmennesker i verdenstoppen, som jeg ikke unner å bli frarøvet medaljer, men som jeg ikke kan tyne ut tårer for i en verden hvor mange har større problemer. Jeg ser heller ikke noe til at dopingsaker i en idrett skaffer idretten mindre interesse. Jeg skjønner ikke at ansiktene på TV legger seg i de samme foldene som i kriminalsaker med voldtekts- og mordofre. It's just a game.
Det er på tide med reprise av min *host* største YouTube-hit. Kari Pekka Kyrö:
To år senere ble Kari Pekka Kyrös kjæreste, Kaisa Varis, også tatt for doping. En telefax avslørte at Kari Pekka Kyrö stod bak nok en gang.
Nå går Kaisa ned for doping igjen. Hun har brukt samme stoff som sist, og VG spekulerer i om Kari Pekka Kyrö også denne gangen har med saken å gjøre. Kari Pekka Kyrö kunne benektet, men vil ikke snakke om det.
Jeg har den personlighetsbristen at jeg ser på dopingsaker som glimrende underholdning. Jeg mangler sympati for synderne. Og ofrene for jukset er idrettsmennesker i verdenstoppen, som jeg ikke unner å bli frarøvet medaljer, men som jeg ikke kan tyne ut tårer for i en verden hvor mange har større problemer. Jeg ser heller ikke noe til at dopingsaker i en idrett skaffer idretten mindre interesse. Jeg skjønner ikke at ansiktene på TV legger seg i de samme foldene som i kriminalsaker med voldtekts- og mordofre. It's just a game.
Det er på tide med reprise av min *host* største YouTube-hit. Kari Pekka Kyrö:
24. januar 2008
To En
En gang var vi telepatiske.
Jeg legger øynene mot skulderen hennes, forsøker å skjule tårene for de andre i baren, mens hikstene mine går gjennom kroppene våre som små jordskjelv. Gammel fornedrelse og smerte må ut i tåreform.
”Jeg visste ikke at det var så viktig”, sier hun, distansert.
For sekunder siden lå jeg på gulvet i Wien-baren, blant grus og dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte østerrikere ser fortsatt på oss mens jeg tørker tårer.
At jeg havnet på gulvet sjokkerte også meg. Men da Rekdal la ballen på krittmerket ble jeg så svimmel at jeg ble redd for å besvime.
Torturert under Røste Fossen, plagd under Grip, pint under Stadheim, rævpult av hver bananstat som maktet å stable elleve mann på bena. Mannsaldre av nederlag, dyster ydmykelse og verdiløshet konsentert i en ball. Da ballen havnet bak den brasillianske keeperen ble det for mye for meg. Alt for mye.
Jeg beklager oppførselen min til bartenderen. Han smiler.
Hun ser fortsatt forbauset ut mens jeg tørker tårevæsken min av skulderen hennes. Vi trodde vi var tvillingsjeler, vi trodde vi tenkte likt. Jeg leser i øynene hennes det vi innerst inne visste.
Mennesker kjenner aldri hverandre.
---
Du har lest bokmålsversjonen av mitt bidrag til første Bloggidol-runde. Det ble en 4.plass, noe jeg er veldig fornøyd med.
Å delta i Bloggidol var gøy, jeg fikk grand-prix-stemning av det. Du kan også delta, det er fortsatt åtte sjanser igjen. Neste frist er i Foto/Bilde-kategorien, hvor bidragene skal leveres innen fredag klokken 12. Deretter kommer politikk/samfunnkategorien, med frist til over helga.
Jeg legger øynene mot skulderen hennes, forsøker å skjule tårene for de andre i baren, mens hikstene mine går gjennom kroppene våre som små jordskjelv. Gammel fornedrelse og smerte må ut i tåreform.
”Jeg visste ikke at det var så viktig”, sier hun, distansert.
For sekunder siden lå jeg på gulvet i Wien-baren, blant grus og dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte østerrikere ser fortsatt på oss mens jeg tørker tårer.
At jeg havnet på gulvet sjokkerte også meg. Men da Rekdal la ballen på krittmerket ble jeg så svimmel at jeg ble redd for å besvime.
Torturert under Røste Fossen, plagd under Grip, pint under Stadheim, rævpult av hver bananstat som maktet å stable elleve mann på bena. Mannsaldre av nederlag, dyster ydmykelse og verdiløshet konsentert i en ball. Da ballen havnet bak den brasillianske keeperen ble det for mye for meg. Alt for mye.
Jeg beklager oppførselen min til bartenderen. Han smiler.
Hun ser fortsatt forbauset ut mens jeg tørker tårevæsken min av skulderen hennes. Vi trodde vi var tvillingsjeler, vi trodde vi tenkte likt. Jeg leser i øynene hennes det vi innerst inne visste.
Mennesker kjenner aldri hverandre.
---
Du har lest bokmålsversjonen av mitt bidrag til første Bloggidol-runde. Det ble en 4.plass, noe jeg er veldig fornøyd med.
Å delta i Bloggidol var gøy, jeg fikk grand-prix-stemning av det. Du kan også delta, det er fortsatt åtte sjanser igjen. Neste frist er i Foto/Bilde-kategorien, hvor bidragene skal leveres innen fredag klokken 12. Deretter kommer politikk/samfunnkategorien, med frist til over helga.
22. januar 2008
Vad varje svensk borde veta om Norge
Jeg har etappe 21 i bloggstafetten til svenske bloggtidningen, og har blitt utfordret av Pumans dotter til å fortelle broderfolket hva de bør vite om oss.
Norge er ganske likt Sverige. Det som fungerer i Sverige fungerer som regel i Norge, slik at politikerne stjeler ideene fra nabolandet. Dermed blir lovene like, og Norge og Sverige kommer likt ut i de fleste statistikker.
Jeg må fokusere på forskjellene. Og jeg løser det ved en Norge vs Sverige-duell, etter mønster fra et par tidligere poster.
Olje
Norge pumper opp døde dinosaurer fra under havet, som bidrar til den internasjonale planen for å fucke opp jorda. Sverige satser på biodrivstoff og skal være uavhengig av fossilt brensel innen år tjugetjuge. 0-1 til Sverige.
Fremskrittspartiet
Nesten hver fjerde nordmann stemmer på et parti som misliker de som ikke har hvit hud. Sverige gjør ikke sånt, enda de har en million innvandrere. 0-2 til Sverige.
Isbreer
Vi har fastlandseuropas største isbreer, områder hvor snøen ikke rekker å smelte om sommeren. Før nå. For tiden finner vi ting på isen som ble mistet på sekstenhundretallet. Snart smelter vi oss ned til vikingetiden, det blir gøy.
1-2.
Fjorder
Fjordene er vakre, Norge blir iblant kåret til verdens vakreste land. Likevel vil turistene heller til Sverige. Men vi skal ha for fjordene. 2-2
Organisering
Nordmenn er mer opprørske og mindre interesserte i å følge lover og regler. I sitt forhold til autoriteter ligner svenskene mer på tyskere, mens nordmenn er mer franske. Det har både fordeler og ulemper, poeng til begge. 3-3
Biler
Troll mot SAAB. Think mot Volvo. Knusende svensk seier, 3-4
Sommeridrett
I fotball har Sverige VM-bronse fra 1994, og også sølv fra -58. Norge har OL-bronse fra 1936. Norge har riktignok Rosenborg. Men Sverige har Carro og Kajsa. Sverige eier i tennis; Bjørn Borg, Mats Wilander, Stefan Edberg etc etc, vs. Christian Ruud. Det er rått parti. Sverige eier også i golf, mens ingen nordmenn før Tutta kunne spille spillet. 3-5
Vinteridrett
Vi stryker Ole Einar Bjørndalen mot Gunde Svan. Vi stryker Bjørn Dæhlie mot Tre Kronor. Etter å ha strøket noen flere skikjemper mot hverandre står vi igjen med Thomas Alsgaard mot Jørgen Brink, og det husker vi hvordan gikk. Poeng til Norge, 4-5
Øl
Øl vs. bajs. Klar norsk seier. 5-5
Fløtemusikk
ABBA mot a-ha, Roxette mot Lene Marlin, Kent mot Kurt Nilsen, sverige eksporterer vel ca. 10 ganger så mange plater som Norge, og har flere grand prix-seiere. Sverige opp til 5-6
Tyngre Musikk
Hva det hardeste fra Sverige er vet jeg ikke. Europe? Norge eier på Death Metal. 6-6
Folketall
Det er to svensker for hver nordmann, på et landområde som ikke er så mye større. Mye tyder på at det er bedre å bo i Sverige. 6-7
Damer
Svenske damer er kanskje den eneste verdige motstanderen i verden til de norske damene. Poeng til begge. 7-8
Bilde; Kajsa Bergqvist.
Menn
Øynene sitter ofte tettere på svenske menn enn på norske. Dette kan man se på George Bush, som er av svensk avstamning. Mye derfor blir det poeng til Norge. 8-8
Nye bygninger
Norge begynner å få noen skyskrapere i Oslo, Molde har en del fine hus i strandkanten, vi bygger opera og planlegger hoppbakke. Men Sverige har Globen, og ingenting når opp mot Turning Torso i Malmö. Svensk poeng. 8-9
Gamle bygninger
Sverige har kanskje flere, men som trondhjemmer mener jeg at Nidarosdomen banker Uppsaladomen any day. 9-9
Oppfinnelser
Ostehøvelen mot Propellen. Bindersen mot dynamitten. Svensk seier. 9-10
Oppdagelser
Nordvestpassasjen (Amundsen) strykes mot Nordøstpassasjen (Nordenskiöld). Da står Norge fortsatt igjen med Sydpolen og Amerika. 10-10
I broderlig ånd erklærer jeg uavgjort. Takk for kampen!
---
Neste etappe i Bloggstafetten skal utføres av Rubinum. Hun skal fortelle om hvordan man lager en sang. Et tema hun kan ta opp kan for eksempel være; hva gjør at et vers og refereng passer sammen?
Norge er ganske likt Sverige. Det som fungerer i Sverige fungerer som regel i Norge, slik at politikerne stjeler ideene fra nabolandet. Dermed blir lovene like, og Norge og Sverige kommer likt ut i de fleste statistikker.
Jeg må fokusere på forskjellene. Og jeg løser det ved en Norge vs Sverige-duell, etter mønster fra et par tidligere poster.
Olje
Norge pumper opp døde dinosaurer fra under havet, som bidrar til den internasjonale planen for å fucke opp jorda. Sverige satser på biodrivstoff og skal være uavhengig av fossilt brensel innen år tjugetjuge. 0-1 til Sverige.
Fremskrittspartiet
Nesten hver fjerde nordmann stemmer på et parti som misliker de som ikke har hvit hud. Sverige gjør ikke sånt, enda de har en million innvandrere. 0-2 til Sverige.
Isbreer
Vi har fastlandseuropas største isbreer, områder hvor snøen ikke rekker å smelte om sommeren. Før nå. For tiden finner vi ting på isen som ble mistet på sekstenhundretallet. Snart smelter vi oss ned til vikingetiden, det blir gøy.
1-2.
Fjorder
Fjordene er vakre, Norge blir iblant kåret til verdens vakreste land. Likevel vil turistene heller til Sverige. Men vi skal ha for fjordene. 2-2
Organisering
Nordmenn er mer opprørske og mindre interesserte i å følge lover og regler. I sitt forhold til autoriteter ligner svenskene mer på tyskere, mens nordmenn er mer franske. Det har både fordeler og ulemper, poeng til begge. 3-3
Biler
Troll mot SAAB. Think mot Volvo. Knusende svensk seier, 3-4
Sommeridrett
I fotball har Sverige VM-bronse fra 1994, og også sølv fra -58. Norge har OL-bronse fra 1936. Norge har riktignok Rosenborg. Men Sverige har Carro og Kajsa. Sverige eier i tennis; Bjørn Borg, Mats Wilander, Stefan Edberg etc etc, vs. Christian Ruud. Det er rått parti. Sverige eier også i golf, mens ingen nordmenn før Tutta kunne spille spillet. 3-5
Vinteridrett
Vi stryker Ole Einar Bjørndalen mot Gunde Svan. Vi stryker Bjørn Dæhlie mot Tre Kronor. Etter å ha strøket noen flere skikjemper mot hverandre står vi igjen med Thomas Alsgaard mot Jørgen Brink, og det husker vi hvordan gikk. Poeng til Norge, 4-5
Øl
Øl vs. bajs. Klar norsk seier. 5-5
Fløtemusikk
ABBA mot a-ha, Roxette mot Lene Marlin, Kent mot Kurt Nilsen, sverige eksporterer vel ca. 10 ganger så mange plater som Norge, og har flere grand prix-seiere. Sverige opp til 5-6
Tyngre Musikk
Hva det hardeste fra Sverige er vet jeg ikke. Europe? Norge eier på Death Metal. 6-6
Folketall
Det er to svensker for hver nordmann, på et landområde som ikke er så mye større. Mye tyder på at det er bedre å bo i Sverige. 6-7
Damer
Svenske damer er kanskje den eneste verdige motstanderen i verden til de norske damene. Poeng til begge. 7-8
Bilde; Kajsa Bergqvist.
Menn
Øynene sitter ofte tettere på svenske menn enn på norske. Dette kan man se på George Bush, som er av svensk avstamning. Mye derfor blir det poeng til Norge. 8-8
Nye bygninger
Norge begynner å få noen skyskrapere i Oslo, Molde har en del fine hus i strandkanten, vi bygger opera og planlegger hoppbakke. Men Sverige har Globen, og ingenting når opp mot Turning Torso i Malmö. Svensk poeng. 8-9
Gamle bygninger
Sverige har kanskje flere, men som trondhjemmer mener jeg at Nidarosdomen banker Uppsaladomen any day. 9-9
Oppfinnelser
Ostehøvelen mot Propellen. Bindersen mot dynamitten. Svensk seier. 9-10
Oppdagelser
Nordvestpassasjen (Amundsen) strykes mot Nordøstpassasjen (Nordenskiöld). Da står Norge fortsatt igjen med Sydpolen og Amerika. 10-10
I broderlig ånd erklærer jeg uavgjort. Takk for kampen!
---
Neste etappe i Bloggstafetten skal utføres av Rubinum. Hun skal fortelle om hvordan man lager en sang. Et tema hun kan ta opp kan for eksempel være; hva gjør at et vers og refereng passer sammen?
21. januar 2008
God start for Bloggidol
19. januar 2008
Politisk kompass for Bloggebyen 2008
For et par år siden samlet Alpeluen svarene som bloggere ga på political compass-testen.
På grafikken nedenfor er det to dataserier, en (blå) som betegner norske bloggere og en (rosa) som betegner internasjonale statsledere. Svarene er fra mai 2006.
Som man ser hadde utvalget av bloggere en viss slagside mot venstre, og mens befolkningen som helhet ville normalfordelt seg, dvs flest prikker nær midten på X-aksen, var ganske mange av oss radikale. Hvorfor omtrent alle er antiautoritære analyserte Alpeluen selv.
X = Høyre/venstre-aksen
Y = Autoritets-aksen
Kolonnene til venstre: 2006
Kolonnene til høyre: 2008
(og nå kommer av uforståelige HTML-grunner et langt hvitt område ... scroll it, baby)
Nå melder to spørsmål seg. Hvor står folk i dag? Og hvor står de nye bloggerene? Hvis du vil bidra i kartleggingen, kan du ta political compass-testen, og rapportere svaret i kommentarfeltet.
Postpost: Nytt system på bloggrevyen. Hvis du ønsker at andre skal lese innleggene, trykker du på den gule stjernen.
På grafikken nedenfor er det to dataserier, en (blå) som betegner norske bloggere og en (rosa) som betegner internasjonale statsledere. Svarene er fra mai 2006.
Som man ser hadde utvalget av bloggere en viss slagside mot venstre, og mens befolkningen som helhet ville normalfordelt seg, dvs flest prikker nær midten på X-aksen, var ganske mange av oss radikale. Hvorfor omtrent alle er antiautoritære analyserte Alpeluen selv.
X = Høyre/venstre-aksen
Y = Autoritets-aksen
Kolonnene til venstre: 2006
Kolonnene til høyre: 2008
(og nå kommer av uforståelige HTML-grunner et langt hvitt område ... scroll it, baby)
| Norske Bloggere | X | Y | X | Y |
| Kenneth Brodal | -10 | -8,15 | ||
| Anja | - | - | -9,50 | -7,74 |
| Elvis Bling Laden | -9,38 | -5,49 | ||
| Shadow | -9,25 | -7,64 | ||
| Meningspolitiet | -9,13 | -6,72 | ||
| Steinarine | -9,13 | -6,31 | ||
| Tiram | -9 | -8,1 | ||
| Tonje Brustuen | -9 | -6,77 | ||
| Saccarina | -8,75 | -6,46 | ||
| Morten Drægni | -8,63 | -5,59 | ||
| Abre | -8,38 | -8,21 | -8,62 | -7,95 |
| atlepatle | - | - | -8,62 | -5,38 |
| Starlett | -8,38 | -7,1 | ||
| Brage | -8,25 | -6,15 | ||
| Jetboy | -8,13 | -3,79 | ||
| Line W. | -8,13 | -6,82 | ||
| Anderfo | - | - | -8,12 | -6,36 |
| Gina | -8 | -8 | ||
| Satyrkid | -7,5 | -5,95 | ||
| Sindre Tollefsen | -7,25 | -7,59 | ||
| Mihoe | -7,13 | -6,67 | ||
| Amos Keppler | -7 | -9,49 | ||
| Thor F. | -6,5 | -6,56 | ||
| Marion | -6,38 | -5,54 | ||
| Prinsesse Lea | -6,38 | -5,74 | ||
| Ellisiv Lindkvist | -6,13 | -6 | ||
| Espen Iversen | -6,13 | -4,36 | ||
| Palode | -6 | -7,79 | ||
| Tor Barstad | -6 | -3,44 | ||
| Alex | -5,88 | -3,54 | ||
| bza | - | - | -5,75 | -3,74 |
| Tanketom bak tastaturet | - | - | -5,38 | -5,38 |
| Kvitveis | - | - | -5,38 | -5,59 |
| Christoffer Klyve | -5,38 | -6,36 | ||
| Saltklype | -6,75 | -5,13 | -5,25 | -4,36 |
| Hawkie | -5,25 | -4,51 | ||
| Kristin | -3,63 | -5,49 | -4,88 | -6,82 |
| Kjetil Johansen | -4,63 | -2,31 | ||
| Esquil | -5 | -3,9 | -4.5 | -4,87 |
| Drusilla | -4,5 | -4,26 | ||
| Audun | - | - | -4,25 | -3,38 |
| Dunkman | -4,13 | -4,82 | ||
| Alf Ivar Tronsmo | - | - | -4,00 | -1,59 |
| Sonja | - | - | -4,00 | -4,46 |
| GunhildS | -3,75 | -1,23 | ||
| Trips&Tics | - | - | -3,75 | -6,56 |
| Hjorthen | -4,38 | -6,56 | -3,25 | -7,08 |
| Kristoffer Brodwall | -3 | -3 | ||
| Akademikeren | -3 | -5 | ||
| MariaMariaOslo | -1,38 | -3,13 | ||
| GenerationTerrorist | -1,38 | -2,46 | ||
| Morten Magelssen | -1,25 | 0 | ||
| Knut Stian Olsen | -0,93 | -8,41 | ||
| Hablog | -0,63 | -0,05 | ||
| Truls | - | - | -0.25 | -3,49 |
| Milton Marx | 0,75 | -2,41 | ||
| UngKonservativ | 1,13 | 1,08 | ||
| October | 1,25 | -4,51 | ||
| Rambukk | 1,25 | -6,21 | ||
| Odd Sevje | 0,5 | -5,23 | 1,88 | -5,90 |
| Tor André | 2,5 | -3,85 | ||
| Alpeluen | 2,5 | -5,3 | ||
| Fabelfisk | 2,63 | -4,77 | ||
| Knut Alberts Beer Blog | 2,63 | -5,8 | ||
| Øyvind Larssen | 2,88 | 0,87 | ||
| Tormod | 2,13 | -4,62 | 3,63 | -4,82 |
| Albacom | 4,38 | -3,95 | ||
| PeterAndrej | 4,63 | -3,49 | ||
| Leif H. | 4,88 | 0,87 | ||
| Steinbukken | 5 | -4,62 | ||
| Gerronimo | 6 | -2,56 | ||
| Kapitalismus | 6,5 | -4,37 | ||
| VamPus | 6,63 | -5,79 | ||
| Pleym | 8,25 | -7,74 | ||
| Lars Inge Bremnes | 8,5 | 0,51 | ||
| Blåblogg | 9,13 | -3,9 | ||
| Statsledere | X | Y | ||
| Gerhard Schrøder | 2 | 1,6 | ||
| Dalai Lama | -5,3 | -5,8 | ||
| Nelson Mandela | -7 | -3,6 | ||
| Pave Johannes Paul II | -2,8 | 3,3 | ||
| Robert Mugabe | -5,4 | 5,8 | ||
| Saddam Hussein | -6,9 | 7 | ||
| Yassir Arafat | -4,7 | 6,9 | ||
| Jacques Chirac | 3,2 | 3,8 | ||
| Stephen Harper | 4,1 | 3,2 | ||
| Ariel Sharon | 4,5 | 5,3 | ||
| Tony Blair | 5,4 | 3 | ||
| Silvio Berlusconi | 6,3 | 3,2 | ||
| John Howard | 5,6 | 3,7 | ||
| George W Bush | 7,6 | 4,8 |
Nå melder to spørsmål seg. Hvor står folk i dag? Og hvor står de nye bloggerene? Hvis du vil bidra i kartleggingen, kan du ta political compass-testen, og rapportere svaret i kommentarfeltet.
Postpost: Nytt system på bloggrevyen. Hvis du ønsker at andre skal lese innleggene, trykker du på den gule stjernen.
18. januar 2008
De er ute etter meg. Jeg er sikker.
PS: Hvis De mot formodning skulle ha godt inntrykk av meg, vennligst les en annen post istedet.
Det begynte allerede da jeg designet tastaturer for IBM. Jeg var en genial tastaturdesigner, jeg har nesten lagd tastaturet som brukes mest, det du slever ned i akkurat nå. Nesten lagd, sa jeg. For jeg tenker litt lenger enn andre, jeg tok hensyn til alle gangene maskinen finner på noe tull. For eksempel når den påstår at printeren er tom for papir når det beviselig er papir i printeren, eller når den bringer deg mail nummer tjueseks på to dager om at du har vunnet en tegneserillion i Nigerias statlige lotteri og bare trenger å sende nedover noen tusen dollar for å få ut premien, eller når den nekter deg å oppdatere driverfilene fordi den har bestemt seg for at fila som gjør at ingenting virker er den riktige. Det du da får er irritasjon, og den må ut. Derfor hadde tastaturet mitt den viktige suck and swallow button (sug-og-svelg-knapp), slik at du kunne fornærme maskina, bli ferdig med saken og slippe å ta med irritasjonen ut i verden. Av samme grunn hadde jeg langfingerknappen, samt "drit og dra"-funksjonen på musa.
IBM-sjefene plukket vekk disse knappene, erstattet med ekstra ctrl- og shift-knapper, og "klikk-og-dra"-funksjon. Dette sendte de ut på markedet, mens jeg fikk sparken. Årsaken til at jeg fikk sparken var visstnok illustrasjonen jeg hadde tegnet på sug-og-svelg-knappen, men hallo? Det er da mye viktigere å kunne fornærme PC-en enn å ha to knapper som gjør det samme?
Dette var jo sent på syttitallet, og kunne vært glemt nå. Men de er ute etter meg, sier jeg. I 1980 ville Staten bygge demning og drepe Altavassdraget. Vi var en fin gjeng miljøaktivister som samlet oss i Alta for å danne motstand. Jeg hadde en genial, revolusjonerende ide til aksjonsform. Jeg mente at miljøvennlige kvinner kunne bruke skrevsaksa til å legge press på mennene som bestemte. Så jeg kom opp med det fengende slagordet "La elva leve - knus en kuk i skrevet". Men nei, på møtet ble jeg nedstemt og kastet ut. Jaggu var de frekke nok til å etterpå bruke den første halvdelen av mottoet mitt. (Nederst til venstre på bildet.)
Og sånn de fortsatt å være ute etter meg. Etter Altaaksjonen begynte jeg i band. Jeg traff en gjeng som stort sett het Lars, og vi dannet en popgruppe vi kalte deLillos. Vi øvde, ble flinke, fikk platekontrakt og begynte arbeidet med vår debutsingle. Alt var fryd og gammen, det var faktisk påfallende mye gammen i deLillos. Helt til dagen Lars-Lillo presenterte oss teksten til debutsingelen. Den handlet om undulater og starter slik:
Fugl i bur,
du må vel være sur
Jeg mente at vi trengte noe mer catchy til å innlede karrieren med, og ingenting selger bedre enn sex. Så jeg foreslo en bitteliten endring av de første linjene, til:
Kuk av plast,
du er så hard og fast
Det var alt jeg ville endre, men Lars-Lillo protesterte og påstod at dette ikke passet i en sang om undulater. Jeg mente at det jaggu fikk holde at hele resten av teksten handlet om føggel. Men jeg forsøkte å løse konflikten, jeg modererte forslaget mitt til "Kuk av papp, du er så kald og slapp." Lars-Lillo endret ingen ting i sitt forslag. Jeg kom ham i møte med "Kuk av siv, du er så tynn og stiv". Lars-Lillo endret ikke en tøddel. Jeg var konstruktiv og foreslo "Kuk av tøy, du er ikke mye gøy." Lars-Lillo var fortsatt vrang.
Jeg prøvde kuker av sølv, kål, kjøtt, stål, jern og jeg vet ikke hva, og da jeg foreslo et litt dristig rimord for kuk av gull, tente Lars-Lillo på resten av pluggene og krevde at enten han eller jeg forlot bandet. De andre Lars'ene hadde avstemning, og det ble jevnt, jeg var bare et par-tre stemmer fra å vinne. Men jeg røyk selvfølgelig ut, for det er meg de er ute etter.
Singelen kom og bandet fikk suksess mens jeg stod igjen uten et øre. Jeg mener fortsatt at deLillos hadde nådd lenger med litt mer sexy tekster. Bare hør på det som kommer fra USA for tiden. Vi kunne vært tjue år før utviklingen.
Men jeg ga ikke opp. Jeg ble med i et nytt, lovende band fra Namsos som het DDE. De hadde en stil som passet min smak bedre. Den første sangen vi skulle utgi etter at jeg ble med, het E6. Referenget går slik:
Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no
E6, han må itj bli før sein
kanskje kjenne nån varmen hennes no.
Dette er en fiffig tekst der det tredje siste ordet (arman/varmen) er rimordet. De andre i bandet mener at teksten egentlig handler om at han kjører E6 fordi dama kanskje har født en unge, og at det er denne ungen som ligger i armene hennes og kjenner på varmen hennes. Jeg tolker ikke sangen slik. Teksten handler om en dame fra nord for moralsirkelen, og det er jo innlysende for alle hva hun bedriver når mannen kjører langtransport ut av landet. Jeg foreslo å avslutte referenget med en linje som formidler budskapet tydeligere.
Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no.
E6, han må itj bli før sein
Kanskje kjæm det nån i tarman hennes no.
Men gutta gikk i vranglås. Det ble krangling, og det endte selvfølgelig med at jeg ble pælmet ut. Igjen.
De er ute etter meg.
Det begynte allerede da jeg designet tastaturer for IBM. Jeg var en genial tastaturdesigner, jeg har nesten lagd tastaturet som brukes mest, det du slever ned i akkurat nå. Nesten lagd, sa jeg. For jeg tenker litt lenger enn andre, jeg tok hensyn til alle gangene maskinen finner på noe tull. For eksempel når den påstår at printeren er tom for papir når det beviselig er papir i printeren, eller når den bringer deg mail nummer tjueseks på to dager om at du har vunnet en tegneserillion i Nigerias statlige lotteri og bare trenger å sende nedover noen tusen dollar for å få ut premien, eller når den nekter deg å oppdatere driverfilene fordi den har bestemt seg for at fila som gjør at ingenting virker er den riktige. Det du da får er irritasjon, og den må ut. Derfor hadde tastaturet mitt den viktige suck and swallow button (sug-og-svelg-knapp), slik at du kunne fornærme maskina, bli ferdig med saken og slippe å ta med irritasjonen ut i verden. Av samme grunn hadde jeg langfingerknappen, samt "drit og dra"-funksjonen på musa.
IBM-sjefene plukket vekk disse knappene, erstattet med ekstra ctrl- og shift-knapper, og "klikk-og-dra"-funksjon. Dette sendte de ut på markedet, mens jeg fikk sparken. Årsaken til at jeg fikk sparken var visstnok illustrasjonen jeg hadde tegnet på sug-og-svelg-knappen, men hallo? Det er da mye viktigere å kunne fornærme PC-en enn å ha to knapper som gjør det samme?
Dette var jo sent på syttitallet, og kunne vært glemt nå. Men de er ute etter meg, sier jeg. I 1980 ville Staten bygge demning og drepe Altavassdraget. Vi var en fin gjeng miljøaktivister som samlet oss i Alta for å danne motstand. Jeg hadde en genial, revolusjonerende ide til aksjonsform. Jeg mente at miljøvennlige kvinner kunne bruke skrevsaksa til å legge press på mennene som bestemte. Så jeg kom opp med det fengende slagordet "La elva leve - knus en kuk i skrevet". Men nei, på møtet ble jeg nedstemt og kastet ut. Jaggu var de frekke nok til å etterpå bruke den første halvdelen av mottoet mitt. (Nederst til venstre på bildet.)
Og sånn de fortsatt å være ute etter meg. Etter Altaaksjonen begynte jeg i band. Jeg traff en gjeng som stort sett het Lars, og vi dannet en popgruppe vi kalte deLillos. Vi øvde, ble flinke, fikk platekontrakt og begynte arbeidet med vår debutsingle. Alt var fryd og gammen, det var faktisk påfallende mye gammen i deLillos. Helt til dagen Lars-Lillo presenterte oss teksten til debutsingelen. Den handlet om undulater og starter slik:
Fugl i bur,
du må vel være sur
Jeg mente at vi trengte noe mer catchy til å innlede karrieren med, og ingenting selger bedre enn sex. Så jeg foreslo en bitteliten endring av de første linjene, til:
Kuk av plast,
du er så hard og fast
Det var alt jeg ville endre, men Lars-Lillo protesterte og påstod at dette ikke passet i en sang om undulater. Jeg mente at det jaggu fikk holde at hele resten av teksten handlet om føggel. Men jeg forsøkte å løse konflikten, jeg modererte forslaget mitt til "Kuk av papp, du er så kald og slapp." Lars-Lillo endret ingen ting i sitt forslag. Jeg kom ham i møte med "Kuk av siv, du er så tynn og stiv". Lars-Lillo endret ikke en tøddel. Jeg var konstruktiv og foreslo "Kuk av tøy, du er ikke mye gøy." Lars-Lillo var fortsatt vrang.
Jeg prøvde kuker av sølv, kål, kjøtt, stål, jern og jeg vet ikke hva, og da jeg foreslo et litt dristig rimord for kuk av gull, tente Lars-Lillo på resten av pluggene og krevde at enten han eller jeg forlot bandet. De andre Lars'ene hadde avstemning, og det ble jevnt, jeg var bare et par-tre stemmer fra å vinne. Men jeg røyk selvfølgelig ut, for det er meg de er ute etter.
Singelen kom og bandet fikk suksess mens jeg stod igjen uten et øre. Jeg mener fortsatt at deLillos hadde nådd lenger med litt mer sexy tekster. Bare hør på det som kommer fra USA for tiden. Vi kunne vært tjue år før utviklingen.
Men jeg ga ikke opp. Jeg ble med i et nytt, lovende band fra Namsos som het DDE. De hadde en stil som passet min smak bedre. Den første sangen vi skulle utgi etter at jeg ble med, het E6. Referenget går slik:
Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no
E6, han må itj bli før sein
kanskje kjenne nån varmen hennes no.
Dette er en fiffig tekst der det tredje siste ordet (arman/varmen) er rimordet. De andre i bandet mener at teksten egentlig handler om at han kjører E6 fordi dama kanskje har født en unge, og at det er denne ungen som ligger i armene hennes og kjenner på varmen hennes. Jeg tolker ikke sangen slik. Teksten handler om en dame fra nord for moralsirkelen, og det er jo innlysende for alle hva hun bedriver når mannen kjører langtransport ut av landet. Jeg foreslo å avslutte referenget med en linje som formidler budskapet tydeligere.
Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no.
E6, han må itj bli før sein
Kanskje kjæm det nån i tarman hennes no.
Men gutta gikk i vranglås. Det ble krangling, og det endte selvfølgelig med at jeg ble pælmet ut. Igjen.
De er ute etter meg.
15. januar 2008
Invitasjon til Bloggidol 2008
Bloggidol 2008 starter nå, første avstemning er på mandag (21. januar). I tiden frem mot helga vil informasjon dukke opp i bloggidol-bloggen - blant annet hvem som skal leke jury, hvilke kategorier vi skal konkurrere i, detaljer om gjennomføring og et aldri så lite regelverk. Rockette har lagd logoen.
Den første kategorien det skal konkurreres i er dagbok/personlig. Hvis du vil delta, mail en bloggpost til bloggidol@live.no før søndag kl 12.
Bloggposten din kan maks være på 200 ord, og ha maks en illustrasjon. De korteste innleggene blir presentert øverst i bloggidol-bloggen, slik at det kan være en fordel å skrive så kort som mulig.
Du kan ikke gjenbruke et gammelt innlegg eller skrive så folk kjenner deg igjen
Du beholder selvfølgelig full copyright for innlegget ditt, etter avstemningen er over kan du godt poste det i bloggen din.
De første rundene fungerer som audition, vinneren av hver runde går rett til finalen. Juryen har også et par wild cards å dele ut.
---
Kortversjon: man sender inn en bloggpost anonymt. Den legges på nett. Folk stemmer. Jury stemmer. Noen vinner.
Historiens første attentat på norsk folkevalgt?
Nok en nordmann er drept i Afghanistan, journalisten Carsten Thommasen. Fred være med hans minne. Minnes også de tre døde soldatene våre.
Tailban sier at dette var ment som et attentat mot utenriksministeren vår. UD gjorde jobben lettere for Taliban da de la ut Støres reiseplaner på nett i god tid før avreise, slik at fienden visste hvilket hotell de skulle ramme.
Jeg er ikke i stand til å huske at et attentat mot en norsk folkevalgt har skjedd før. Muligens må vi gå helt tilbake til 1240, ihvertfall lenge før demokratiet, for å finne et politisk attentat i norsk historie.
I den lange perioden uten attentat var Norge et fredfullt land, i betydningen at vi startet ikke kriger. Men fra 1999 gikk vi inn i tre varme kriger på fem år. Attentatet skjer som en naturlig følge av krigene vi er med i. Afghaneren ville ikke ofret livet i et selvmordsangrep hvis ikke Norge hadde tropper i landet hans. Vi visste hva vi ble med på, vi har sett krigen bli styggere og mindre berettiget uten å trekke oss ut, vi er med på det når allierte fly bomber sivile bryllup og begravelser, vi har oss selv å takke. Carsten Thommasen er enda en som måtte dø på grunn av dårlig norsk politikk.
Jeg savner gamle, fredelige Norge.
Tailban sier at dette var ment som et attentat mot utenriksministeren vår. UD gjorde jobben lettere for Taliban da de la ut Støres reiseplaner på nett i god tid før avreise, slik at fienden visste hvilket hotell de skulle ramme.
Jeg er ikke i stand til å huske at et attentat mot en norsk folkevalgt har skjedd før. Muligens må vi gå helt tilbake til 1240, ihvertfall lenge før demokratiet, for å finne et politisk attentat i norsk historie.
I den lange perioden uten attentat var Norge et fredfullt land, i betydningen at vi startet ikke kriger. Men fra 1999 gikk vi inn i tre varme kriger på fem år. Attentatet skjer som en naturlig følge av krigene vi er med i. Afghaneren ville ikke ofret livet i et selvmordsangrep hvis ikke Norge hadde tropper i landet hans. Vi visste hva vi ble med på, vi har sett krigen bli styggere og mindre berettiget uten å trekke oss ut, vi er med på det når allierte fly bomber sivile bryllup og begravelser, vi har oss selv å takke. Carsten Thommasen er enda en som måtte dø på grunn av dårlig norsk politikk.
Jeg savner gamle, fredelige Norge.
Tabbevideo IV: Lars Berger lærer om vidvinkelkamera
Lars Berger, til venstre i baksetet, har nettopp fått sitt tredje VM-gull i langrenn, og er i godlune. NRK oppdaget ikke alle detaljene på opptaket, så showet ble kringkastet til det ganske land. Deretter ble det en internasjonal gigahit, Norge har kun tre artister som er større enn Lars Berger på YouTube.
Dedikert til Marianne.
Dedikert til Marianne.
14. januar 2008
Mens den store "hvem er lommemannen"-leken ruller over nettet
Lommemannens identitet har jeg lest gjentatte ganger i dag, uten å lete, fordi søkemotorer og pingetjenester tar vare på injurier etter at de er slettet. Fr. Martinsen forklarer hvorfor man ikke skal oute forbrytere som ikke er dømt. Det var heldigvis ikke mitt navn som stod der.
Advokaten hans, Staff, forsøkte å formidle et ærlig poeng, lommemannen er ikke Marc Dutroux. Men Staff tok for hardt i. Lommetukling kan være ille nok, barns seksualitet kan vekkes alt for tidlig når de blir utsatt for overgrep, det kan bl.a. føre til at barna i sin tur tukler med andre barn. Lommemannen er notorisk, og poenget med straff skal ikke være hevn, men å holde samfunnsfiender av gatene. Man skal ikke forhåndsdømme, men mitt foreløpige inntrykk er at lommemannen bør bures vekk lenge.
Staff virvlet opp mye irritasjon i det norske samfunnet. Intensiteten hos lynsjemobben gjør meg trist, særlig når man ønsker livet av Staff. Nok folk har blitt skadd nå.
Advokaten hans, Staff, forsøkte å formidle et ærlig poeng, lommemannen er ikke Marc Dutroux. Men Staff tok for hardt i. Lommetukling kan være ille nok, barns seksualitet kan vekkes alt for tidlig når de blir utsatt for overgrep, det kan bl.a. føre til at barna i sin tur tukler med andre barn. Lommemannen er notorisk, og poenget med straff skal ikke være hevn, men å holde samfunnsfiender av gatene. Man skal ikke forhåndsdømme, men mitt foreløpige inntrykk er at lommemannen bør bures vekk lenge.
Staff virvlet opp mye irritasjon i det norske samfunnet. Intensiteten hos lynsjemobben gjør meg trist, særlig når man ønsker livet av Staff. Nok folk har blitt skadd nå.
13. januar 2008
Er det noe stemning for et BloggIdol 2008?
Jeg syns det er litt lite action generelt i bloggsfæren for tida, et aldri så lite antiklimaks etter Tordenbloggen kanskje. Jeg får en veldig status quo-følelse. Jeg kjeder meg bare litt, og finner ikke på noe lurt å gjøre selv heller.
(Spørsmål fra Iversen)
Løsningsforslag:
Det er mange måter å arrangere et BloggIdol på, jeg har gjort meg noen tanker men vil gjerne høre flere syn.
Tanken er å opprette en ny bloggerblogg, og kalle den Blogg-Idol 2008.
Brukernavn og passord til Blogg-Idol-bloggen blir offentliggjort. Hvem som helst kan da blogge der, dønn anonymt. Hver dag et nytt tema. De godkjente innleggene som kommer inn en dag er med i avstemningen for den dagen. Vinneren går til finalen.
Temaene kan være de tolv mest populære kategoriene på bloggrevyen, en dag med dagbok/personlig, en dag med politikk/samfunn, en dag med blogging som tema, foto, mote, film etc.
I kvalifiseringen stiller alle dermed likt, uten at det hjelper å ha gode venner. Dette gir deg sjansen til å oppdage noen du ellers ikke ville ha oppdaget, eller at noen du mislikte faktisk kan ha noe for seg. Røper man sin identitet før avstemningen er ferdig, også til familie og annet stemmekveg, er det diskvalifikasjon.
Så samles vinnerne i en finale. Identitetene på finalistene røpes. De som ryker ut velger selv om de forblir anonyme eller ikke.
Finalen prøver vi å lage litt idolstyle, med utstemninger og show, kanskje portretter av deltagerne plassert på idol-stjerne-bakgrunner, etc. Men tolv runder blir for mye, det må stemmes ut mer enn en per runde. Kanskje kan vi gå fra 12 til 1 på tre runder?
Det viser seg også at det har vært et bloggidol på New Zealand, der arrangert av en avis, med praktikantjobb og masse gryn som premie. Kanskje snapper også en avis i Norge også ideen om noen år, når nok aviser har fått ex-bloggere som sjefer. Da er det greit å ha trent.
Det må være begrensninger på lengden på innleggene. På New Zealand var 100 ord begrensningen.
En fordel fra andre bloggekåringer er at man selv velger om man deltar.
Skal Bloggidol bli noe av må det finnes interesse der ute, og noen må arrangere. Jeg er en sliten mann og trenger i beste fall en medarrangør.
edit: arrangør fikset. Idol-bloggen er under konstruksjon. Nå trenger vi et par medlemmer til en skikkelig Idoljury. Gjerne noen som tør å si sin ærlige mening.
(Spørsmål fra Iversen)
Løsningsforslag:
Det er mange måter å arrangere et BloggIdol på, jeg har gjort meg noen tanker men vil gjerne høre flere syn.
Tanken er å opprette en ny bloggerblogg, og kalle den Blogg-Idol 2008.
Brukernavn og passord til Blogg-Idol-bloggen blir offentliggjort. Hvem som helst kan da blogge der, dønn anonymt. Hver dag et nytt tema. De godkjente innleggene som kommer inn en dag er med i avstemningen for den dagen. Vinneren går til finalen.
Temaene kan være de tolv mest populære kategoriene på bloggrevyen, en dag med dagbok/personlig, en dag med politikk/samfunn, en dag med blogging som tema, foto, mote, film etc.
I kvalifiseringen stiller alle dermed likt, uten at det hjelper å ha gode venner. Dette gir deg sjansen til å oppdage noen du ellers ikke ville ha oppdaget, eller at noen du mislikte faktisk kan ha noe for seg. Røper man sin identitet før avstemningen er ferdig, også til familie og annet stemmekveg, er det diskvalifikasjon.
Så samles vinnerne i en finale. Identitetene på finalistene røpes. De som ryker ut velger selv om de forblir anonyme eller ikke.
Finalen prøver vi å lage litt idolstyle, med utstemninger og show, kanskje portretter av deltagerne plassert på idol-stjerne-bakgrunner, etc. Men tolv runder blir for mye, det må stemmes ut mer enn en per runde. Kanskje kan vi gå fra 12 til 1 på tre runder?
Det viser seg også at det har vært et bloggidol på New Zealand, der arrangert av en avis, med praktikantjobb og masse gryn som premie. Kanskje snapper også en avis i Norge også ideen om noen år, når nok aviser har fått ex-bloggere som sjefer. Da er det greit å ha trent.
Det må være begrensninger på lengden på innleggene. På New Zealand var 100 ord begrensningen.
En fordel fra andre bloggekåringer er at man selv velger om man deltar.
Skal Bloggidol bli noe av må det finnes interesse der ute, og noen må arrangere. Jeg er en sliten mann og trenger i beste fall en medarrangør.
edit: arrangør fikset. Idol-bloggen er under konstruksjon. Nå trenger vi et par medlemmer til en skikkelig Idoljury. Gjerne noen som tør å si sin ærlige mening.
Ex-soldater blir ofte mordere
New York Times har foretatt en studie som viser at amerikanske soldater hjemvendt fra Irak og Afghanistan har begått minst 121 drap de siste årene.
Hvert tredje offer var et nært familiemedlem, over halvparten av drapene ble begått med skytevåpen, og det yngste offeret avisen fant var en to år gammel jente som ble drept av den 20 år gamle faren sin, som var kommet hjem fra Irak der han hadde mistet en fot og fått store psykiske problemer etter en bombeeksplosjon i Falluja.
I julen leste jeg Ismael Beahs bok (bilde). Han var barnesoldat i Sierra Leone. Boken er en glimrende skildring av de psykologiske endringene hos mennesker i krig. Ismael prøvde å rømme fra krigen da den kom, sammen med broren sin og en del andre unge gutter. I hver nye by de kom til ble de tatt for opprørssoldater, siden opprørerne også var unge menn uten uniform, og det førte til en rekke stygge episoder hvor ungene som bare ville vekk fra krigen fikk juling og nesten ble drept. Tilliten til andre mennesker var totalt borte fra samfunnet, alle var på alerten. Ismaels flukt endte i en liten landsby som regjeringsstyrkene holdt, men som var omringet av opprørerne. Alle som rømte fra byen ble skutt ned, uansett om de var militær eller sivil. Å ta imot et gevær og kjempe ble det mest rasjonelle valget for Ismael.
Ismael var en "dyktig" soldat og drepte flere enn jeg klarte å telle i løpet av boka. FN kom etterhvert inn i situasjonen, og kjøpte ut barnesoldatene fra krigen. Ismael ble plassert på barnehjem i hovedstaden. Menneskene i hovesdstaden hadde ikke opplevd krig, de var omtrent så fredsæle som oss nordmenn. Mens Ismael og vennene hadde fått en helt annen psyke, aggresjonen deres og viljen til å drepe ga dem makt, og de brukte den. De kom med drapstrusler over en lav sko. Boken skildrer veldig godt det store spennet mellom krigspsyke og sivil psyke, det er ren logikk at drepingen fortsetter.
Kostnaden med å sende soldater i krig er stor også etter de har kommet hjem. Ismael og vennene hans tok fire liv i det sivile samfunnet etter krigen deres var over.
Så hva betyr det for oss? Jeg var sikker på at det var rett å sende soldater til Afghanistan i 2002. Jeg er ikke like sikker lenger. Forsvaret hjemme svekkes mens ressursene går til Afghanistan. Norge sender relativt til folketall fire ganger så mange soldater til Afghanistan som USA gjør. Vi kjemper sammen med amerikanere som har en helt annen militær utdanning, amerikanske soldater lærer inn skyt-først-og-spør-etterpå-mentalitet, med den menneskeforakten som ligger i dette. Taliban virker å få mer støtte i sivilbefolkningen på grunn av de utenlandske soldatene. Den afghanske regjeringen burde være øverste ledelse for hvilke militære trekk som foretas, men regjeringen ber amerikanerne roe ned bombingen av sivile. I tillegg utdanner altså krigen mordere som tar med krigen hjem i hodene sine, og som i sin tur kan bidra til et mer konfliktfylt norsk samfunn. Ondskap smitter.
Vi bør være veldig sikre på at verden totalt sett blir bedre av det før vi sender flere soldater til Afghanistan. Er vi?
12. januar 2008
Tabbevideo II: Rekyl
Enhver kraft har en like stor motkraft. Så når man fyrer av et våpen, vil våpenet trekke i motsatt retning av kulen. Dette er noe Isaac Newton har bestemt.
Tabbevideo I: Dårlig dag på jobben
11. januar 2008
Ny Musikk XXV
Serien om ny musikk er kvartveis til hundre, og vi feirer med Jordin Sparks nye hit i Amerika, Tattoo. Sangen kommer til norsk radio om et halvt års tid.
Jordin vokste opp i Arizona, som etnisk indianer, hun og faren bodde i et telt ved motorveien hvor de solgte hjemmelagde indianersuvenirer.
Faren misbrukte henne seksuelt i mange år. Til slutt flyktet Jordin inn til storbyen Phoenix. Her var det umulig å finne jobb eller bosted for en indianerjente, så hun levde på gaten. Om dagen tigget hun penger i bysentrum, om nettene sov hun ute i forstedene for å holde seg unna narkotikamiljøet. Hun lærte at gatemusikanter gjorde bedre penger enn tiggerne, så hun skaffet en gitar. Mens hun satt på gaten komponerte hun sine egne sanger. En dag stoppet en mann fra et større plateselskap foran jenta på asfalten.
Resten er historie. Tattoo er i dag en gigahit i USA.
OK da, Jordins saga var bare et produkt av min fantasi. Dama er enda en idolartist. Men det er merkelig hvor mye bedre musikken blir av en god historie, ikke sant? :)
Jordin vokste opp i Arizona, som etnisk indianer, hun og faren bodde i et telt ved motorveien hvor de solgte hjemmelagde indianersuvenirer.
Faren misbrukte henne seksuelt i mange år. Til slutt flyktet Jordin inn til storbyen Phoenix. Her var det umulig å finne jobb eller bosted for en indianerjente, så hun levde på gaten. Om dagen tigget hun penger i bysentrum, om nettene sov hun ute i forstedene for å holde seg unna narkotikamiljøet. Hun lærte at gatemusikanter gjorde bedre penger enn tiggerne, så hun skaffet en gitar. Mens hun satt på gaten komponerte hun sine egne sanger. En dag stoppet en mann fra et større plateselskap foran jenta på asfalten.
Resten er historie. Tattoo er i dag en gigahit i USA.
OK da, Jordins saga var bare et produkt av min fantasi. Dama er enda en idolartist. Men det er merkelig hvor mye bedre musikken blir av en god historie, ikke sant? :)
10. januar 2008
Se radiohode steke i sitt eget fett
Da er faktisk bloggelitedebatten 2008 igang, fire dager etter skjema. For nye lesere, en elitedebatt handler om at noen som føler seg "utafor", definerer dem som er "innafor". Det kan starte uskyldig, så kan dette eventuelt utarte i mer og mindre sure oppstøt, mer og mindre kamuflert, fra andre som føler seg utafor, rettet mot de som det året var så uheldige/heldige å bli definert i target-gruppen for skittkastingen.
Elitedebatter har man i alle bloggmiljø jeg har noen kjennskap til, de har sin egen i Sverige og sin egen på forfatterbloggen, og sin egen i hver skolegård i Norge. Det er gøy for noen av de som er med, men når det utarter er det innadvent, destruktivt metagnål av typen som hindrer blogging fra å bli noe mer enn blogging.
2006-debatten ble startet av Tonje. På denne tiden i fjor startet radiohode 2007-debatten med posten om glasstaket som sperret ham fra å entre "blogger-kjernen/-eliten". Dette fikk han en drøss av responser på, blant annet sa den åpenbart clairvoyante Fjordfitte:
(Det gjør meg til "noen" i siste avsnitt).
Årets post, fra den rutinerte Martin Drange, starter med
Det er altså her det blir morsomt. Han som startet 2007-debatten er nå i målgruppa for 2008-debatten. Radiohode svarer
åååå. deja vu.
Kjære radiohode. Du er eliten, du har jo praktisk talt skapt begrepet. Siden Martin er så høflig skal jeg hjelpe deg å lese det som står mellom linjene: grunnen til at Martin har færre lesere enn han ønsker, er du og ditt kyniske renkespill, der du linker til noen og gir en varm dag i andre, din elitisme og kosing i noens kommentarfelt mens du komplett overser ærlige, hjertegode mennesker som dag ut og dag inn bare gjør sitt beste for å lage en bra blogg.
Nå, radiohode. Siden du jo er en mann med et godt og riktig verdisyn. Hvordan trives du i ... eh hva var dine egne ord, bloggingens frimurerlosje?
Revolusjoner spiser fortsatt sine egne barn. Jeg misliker fortsatt bruken av begrepet bloggelite, men fuck it, jeg kommer til å elske årets elitedebatt. :)
Elitedebatter har man i alle bloggmiljø jeg har noen kjennskap til, de har sin egen i Sverige og sin egen på forfatterbloggen, og sin egen i hver skolegård i Norge. Det er gøy for noen av de som er med, men når det utarter er det innadvent, destruktivt metagnål av typen som hindrer blogging fra å bli noe mer enn blogging.
2006-debatten ble startet av Tonje. På denne tiden i fjor startet radiohode 2007-debatten med posten om glasstaket som sperret ham fra å entre "blogger-kjernen/-eliten". Dette fikk han en drøss av responser på, blant annet sa den åpenbart clairvoyante Fjordfitte:
Jeg gjetter at hvis Maren, Radiohode og Betty42 fortsatt blogger i 2008 kommer de til å møte seg sjøl i døra i klikkdebatten versjon 08. De kommer til å oppdage at det bare er mulig å følge med på et visst antall blogger, at ikke alle blogger der ute er like interessante for dem heller og at nye bloggere føler seg utenfor deres gode selskap.
Og så kommer en av dem til å skrive en like meningsløs post som dette. Og noen kommer til å minne om at den store blogg -og linkedebatten 2008 ble forutsett allerede 11. januar 2007.
(Det gjør meg til "noen" i siste avsnitt).
Årets post, fra den rutinerte Martin Drange, starter med
Hei radiohode (..) jeg forbinder ihvertfall navnene deres med å være en del av liksom..eliten. Bloggeliten.
Det er altså her det blir morsomt. Han som startet 2007-debatten er nå i målgruppa for 2008-debatten. Radiohode svarer
Vel. Du har jo holdt på lengre enn meg, så du er vel nærmere svaret? Du får spørre en av dem som faktisk er i eliten, da? :-)
mvh
radiohode (med liten "r")
åååå. deja vu.
Kjære radiohode. Du er eliten, du har jo praktisk talt skapt begrepet. Siden Martin er så høflig skal jeg hjelpe deg å lese det som står mellom linjene: grunnen til at Martin har færre lesere enn han ønsker, er du og ditt kyniske renkespill, der du linker til noen og gir en varm dag i andre, din elitisme og kosing i noens kommentarfelt mens du komplett overser ærlige, hjertegode mennesker som dag ut og dag inn bare gjør sitt beste for å lage en bra blogg.
Nå, radiohode. Siden du jo er en mann med et godt og riktig verdisyn. Hvordan trives du i ... eh hva var dine egne ord, bloggingens frimurerlosje?
Revolusjoner spiser fortsatt sine egne barn. Jeg misliker fortsatt bruken av begrepet bloggelite, men fuck it, jeg kommer til å elske årets elitedebatt. :)
9. januar 2008
Blogger blir sjef for avis
Da Sonitus i sin tid ba meg rangere de elleve viktigste bloggerne, tok jeg med SV'eren Snorre Valen som overraskelsen på venstresiden av laget, skjønnet inn foran RU-leder Mimir. Både Snorres blogg og Sonitus ' liste er borte fra nett, men Snorre har vist seg tilliten verdig, han er blitt daglig leder for den nyoppstartede Arbeider-Avisa i Trondheim.
Som jeg sa da iNorden nylig intervjuet meg, det er denne veien jeg tror utviklingen går. (Søkke dette ble klysete. Da ditt og datt intervjuet meg blablabla. Bjørn over med meg.) Fra Bloggosfæren Quo Vadis:
Arbeider-Avisa var Trondheims nummer to-avis til den ble nedlagt på nittitallet. Jeg leste mye i blekka i barndommen, da var den en koselig sak, avisen hadde litt Mattisborgen-feeling. Etterhvert minnet den mer om Peterandrejs nå nedlagte norske blogg, den ble horete og lekte VG. En lokalavis som har krigstyper på forsiden ser ganske latterlig ut de dagene det bare er agurker å ta av, i tillegg var avisen så til de grader på vei ned at selv krigstypene var fritatt for korrektur. Arbeider-Avisa presterte på dødsleiet en hel del av de fysisk største skrivefeilene jeg har sett i livet.
Håper Snorre går langt tilbake hvis han skal hente inspirasjon fra tidligere utgaver. Kjempemasse lykke til!
Som jeg sa da iNorden nylig intervjuet meg, det er denne veien jeg tror utviklingen går. (Søkke dette ble klysete. Da ditt og datt intervjuet meg blablabla. Bjørn over med meg.) Fra Bloggosfæren Quo Vadis:
Om en del år sitter det bloggere og ex-bloggere overalt i ledende posisjoner i næringsliv og media. Da kan mediebildet i landet se ganske annerledes ut. Blogging er interessant ikke bare pga. hva det er i dag, men like mye hva det kan bli.Arbeider-Avisa blir den første som ledes av noen fra Bloggebyen, det skal bli spennende å se om det har noen effekt på avisen.
Arbeider-Avisa var Trondheims nummer to-avis til den ble nedlagt på nittitallet. Jeg leste mye i blekka i barndommen, da var den en koselig sak, avisen hadde litt Mattisborgen-feeling. Etterhvert minnet den mer om Peterandrejs nå nedlagte norske blogg, den ble horete og lekte VG. En lokalavis som har krigstyper på forsiden ser ganske latterlig ut de dagene det bare er agurker å ta av, i tillegg var avisen så til de grader på vei ned at selv krigstypene var fritatt for korrektur. Arbeider-Avisa presterte på dødsleiet en hel del av de fysisk største skrivefeilene jeg har sett i livet.
Håper Snorre går langt tilbake hvis han skal hente inspirasjon fra tidligere utgaver. Kjempemasse lykke til!
Republikanernes debatt sett med norske øyne
Siden jeg så på Demokratenes debatt, måtte jeg for skams skyld se på republikanernes også, selv om jeg grudde meg for hva de hadde å si om verden. Jeg har fokusert på kandidatenes utenrikspolitikk.
John McCain (som var Bush's konkurrent om å bli kandidat i år 2000, og som ble slått på skitne triks): Jeg så John McCain første gang på Letterman-show, da virket han som en fin fyr med lun og fin humor. Han har også vært spurt av demokratene om å bli presidentkandidat for dem, så han må befinne seg nær midten av amerikansk politikk. Han snakker klart og forståelig. Men jeg tar ikke av. Han har kjempet aktivt for den siste økningen av soldater i Irak. Han virker dessverre ikke å stå veldig langt unna Bush's linje. Han roser Bush sin utenrikspolitikk og minner om at det ikke skjedde flere angrep etter 9/11.
Ikke i USA, nei.
Mitt Romney (søkkrik anti-innvandringsmann): Han høres ut som Cain, han roser Bush. Fokuserer på ikkemilitære løsninger og samarbeid med allierte, men vil også ha flere tropper. Krangler med Paul som er mindre angrepshissig, men også med Huckabee som virker mer angrepshissig.
Fred Thompson (ex-skuespiller, har bl.a. spilt i Die Hard 2): Fokuserer på truslene mot USA. Syns tabben var at USA angrep Irak med for få soldater. Jeg liker ikke det jeg hører, han sprer mer paranoia. Virker ikke supersmart.
Rudy Giuliani (som var borgermester i New York 11.september 2001): Denne mannen er en katastrofe. Han mener Bush har gjort alt rett, bortsett fra å sende mer soldater til Irak, han mener det amerikanske militæret er alt for lite. For LITE? Hallo?
Sitat: "Utenrikspolitikken til USA er totalt irrelevant for at USA angripes." Mannen er syk i hodet.
Mike Huckabee (den kristne): Snakker tydelig, ser ut som Kevin Spacey. Likelig fremtoning. Men han vil også ha en større hær, vil gi militæret mer handlingsrom, og kritiserer Romney, som jeg syns er angrepshissig nok, for å være lite angrepsvillig. Men han er er innvandringsvennlig enn Romney.
Ron Paul: WOW! Jeg har en ny helt! MANN! Og dette skal være en republikaner? Han mener USA blir angrepet av muslimer fordi USA selv okkuperer og intervenerer i muslimske land. Selvfølgelig for oss, radikalt for republikanerne. Her er en forkortet replikkveksling fra en annen debatt, mellom ytterpunktene Ron Paul og Rudi Giuliani, Ron Paul først og sist:
- De angriper oss fordi vi er der borte. Vi har bombet Irak i 10 år. Vi har vært i Midtøsten i flere år. Vi forstår oss ikke på den irasjonelle politikken i Midtøsten. Hva ville vi sagt, dersom Kina plasserte tropper i vårt land? Vi ville protestert.
- Det er en helt utrolig påstand, fra en som har vært gjennom angrepene fra 11. september, at vi inviterte angrepet fordi vi angriper Irak. Jeg vil spørre kandidaten om å trekke tilbake påstanden og fortelle oss at han ikke egentlig mente det han sa.
- Hvis vi tror at vi kan gjøre hva vi vil rundt om i verden og ikke fostre hat, da har vi et problem. De kommer ikke hit og angriper oss fordi vi er rike og frie, de kommer hit og angriper oss fordi vi er der.
Ron Paul har et innenriksprogram jeg ikke ville stemt på, han er tross alt republikaner. Han vil trekke USAs tropper ut av andre land, men også ta landet ut av FN og NATO, det ligner isolasjonslinjen som landet fulgte før 2.verdenskrig, og det kan gjøre det vanskeligere å få dem med på klimaavtaler. Men han stemte mot Irak-krigen, og han stemte mot Patriot Act, loven som gir USA lov å angripe andre land på mistanke. ("Det er første gangen USA aksepterer som sin politikk å starte kriger. Jeg forstår det ikke."). Dette er helt klart min mann blant republikanerne.
Konklusjoner:
Mens demokratenes kandidater var ganske like, var republikanernes mye mer forskjellige, og debatten hetere. Republikanernes utenriksdebatt var som å se innsatte i en mentalinstitusjon hakke på den eneste friske mannen som om han var den syke.
Jeg har nå sett alle de ti kandidatene. Barack Obama og Ron Paul var de eneste som stemte mot Irakkrigen (Richardson kunne ikke stemme). Den jeg opplever som mest karismatisk (likelig som person) er Obama, fulgt av Hillary Clinton og Mike Huckabee.
Skal jeg rangere dem fra hvem jeg tror vil gi mest fred i verden til hvem som vil gi minst, blir det slik (mellomrommene markerer distanse):
FRED
Ron Paul
Bill Richardson
Barack Obama
Hillary Clinton/John Edwards
Mitt Romney
John McCain/Mike Huckabee
Fred Thompson
Rudy Guiliani
FULL KRIG
John McCain (som var Bush's konkurrent om å bli kandidat i år 2000, og som ble slått på skitne triks): Jeg så John McCain første gang på Letterman-show, da virket han som en fin fyr med lun og fin humor. Han har også vært spurt av demokratene om å bli presidentkandidat for dem, så han må befinne seg nær midten av amerikansk politikk. Han snakker klart og forståelig. Men jeg tar ikke av. Han har kjempet aktivt for den siste økningen av soldater i Irak. Han virker dessverre ikke å stå veldig langt unna Bush's linje. Han roser Bush sin utenrikspolitikk og minner om at det ikke skjedde flere angrep etter 9/11.
Ikke i USA, nei.
Mitt Romney (søkkrik anti-innvandringsmann): Han høres ut som Cain, han roser Bush. Fokuserer på ikkemilitære løsninger og samarbeid med allierte, men vil også ha flere tropper. Krangler med Paul som er mindre angrepshissig, men også med Huckabee som virker mer angrepshissig.
Fred Thompson (ex-skuespiller, har bl.a. spilt i Die Hard 2): Fokuserer på truslene mot USA. Syns tabben var at USA angrep Irak med for få soldater. Jeg liker ikke det jeg hører, han sprer mer paranoia. Virker ikke supersmart.
Rudy Giuliani (som var borgermester i New York 11.september 2001): Denne mannen er en katastrofe. Han mener Bush har gjort alt rett, bortsett fra å sende mer soldater til Irak, han mener det amerikanske militæret er alt for lite. For LITE? Hallo?
Sitat: "Utenrikspolitikken til USA er totalt irrelevant for at USA angripes." Mannen er syk i hodet.
Mike Huckabee (den kristne): Snakker tydelig, ser ut som Kevin Spacey. Likelig fremtoning. Men han vil også ha en større hær, vil gi militæret mer handlingsrom, og kritiserer Romney, som jeg syns er angrepshissig nok, for å være lite angrepsvillig. Men han er er innvandringsvennlig enn Romney.
Ron Paul: WOW! Jeg har en ny helt! MANN! Og dette skal være en republikaner? Han mener USA blir angrepet av muslimer fordi USA selv okkuperer og intervenerer i muslimske land. Selvfølgelig for oss, radikalt for republikanerne. Her er en forkortet replikkveksling fra en annen debatt, mellom ytterpunktene Ron Paul og Rudi Giuliani, Ron Paul først og sist:
- De angriper oss fordi vi er der borte. Vi har bombet Irak i 10 år. Vi har vært i Midtøsten i flere år. Vi forstår oss ikke på den irasjonelle politikken i Midtøsten. Hva ville vi sagt, dersom Kina plasserte tropper i vårt land? Vi ville protestert.
- Det er en helt utrolig påstand, fra en som har vært gjennom angrepene fra 11. september, at vi inviterte angrepet fordi vi angriper Irak. Jeg vil spørre kandidaten om å trekke tilbake påstanden og fortelle oss at han ikke egentlig mente det han sa.
- Hvis vi tror at vi kan gjøre hva vi vil rundt om i verden og ikke fostre hat, da har vi et problem. De kommer ikke hit og angriper oss fordi vi er rike og frie, de kommer hit og angriper oss fordi vi er der.
Ron Paul har et innenriksprogram jeg ikke ville stemt på, han er tross alt republikaner. Han vil trekke USAs tropper ut av andre land, men også ta landet ut av FN og NATO, det ligner isolasjonslinjen som landet fulgte før 2.verdenskrig, og det kan gjøre det vanskeligere å få dem med på klimaavtaler. Men han stemte mot Irak-krigen, og han stemte mot Patriot Act, loven som gir USA lov å angripe andre land på mistanke. ("Det er første gangen USA aksepterer som sin politikk å starte kriger. Jeg forstår det ikke."). Dette er helt klart min mann blant republikanerne.
Konklusjoner:
Mens demokratenes kandidater var ganske like, var republikanernes mye mer forskjellige, og debatten hetere. Republikanernes utenriksdebatt var som å se innsatte i en mentalinstitusjon hakke på den eneste friske mannen som om han var den syke.
Jeg har nå sett alle de ti kandidatene. Barack Obama og Ron Paul var de eneste som stemte mot Irakkrigen (Richardson kunne ikke stemme). Den jeg opplever som mest karismatisk (likelig som person) er Obama, fulgt av Hillary Clinton og Mike Huckabee.
Skal jeg rangere dem fra hvem jeg tror vil gi mest fred i verden til hvem som vil gi minst, blir det slik (mellomrommene markerer distanse):
FRED
Ron Paul
Bill Richardson
Barack Obama
Hillary Clinton/John Edwards
Mitt Romney
John McCain/Mike Huckabee
Fred Thompson
Rudy Guiliani
FULL KRIG
8. januar 2008
Fallitterklæring
Tanken var å blogge hundre poster på en måned. Jeg anser meg ikke lenger skikket til å nå målet, og fratrer min stilling i prosjektet med umiddelbar virkning.
Det ble over 50 på en halv måned, så jeg fikk smakt på tempoet, og speedblogging var egentlig litt gøy. Men nå er ikke formen lenger som den skal være.
Målet var å sende lesertallene opp til et nytt nivå. Etter en bra start i første uke stoppet fremgangen i uke to og lesertallene stanget i det samme taket som de har stanget i siden 2006. Men for all del, det er et bra nivå for en fyr som meg.
Konklusjoner:
Av triksene jeg planla floppet ideen om å putte søkeord i overskriftene. Og jeg gir Hjorthemannen rett i at det ikke er mye lesere å hente på å poste oftere enn en gang daglig (men kanskje øker det kommentarmengden).
Det som til en viss grad lyktes var Kudos og Twingly (dvs. pinge Dagbladartikler). Men her er du helt avhengig av å ha saken din på forsidene av de to nettstedene, hvis ikke kommer det cirka null trafikk. Da romjula var over ble konkurransen for hard for meg på kudos, men radiohode og Minneapolises blogger har levd bra på kudos de siste dagene, de er langt mer populære enn meg der inne. Saken din trenger fart i starten for å ikke falle ut av forsiden før den får en sjanse, så Kudos kan manipuleres mye hvis man har tilgang på ti PC'er. Men jeg er ikke en slik gutt.
Dagbladet skiftet også forsidesakene oftere etter romjula. Det er et slit å holde bloggetempoet som trengs for å få noe særlig ut av Dagbladet. Muligens er leserne voksnere og mer samfunnsinteresserte enn de man får fra kudos.
Flere lesere til Bloggebyen kan i neste omgang bety flere blogger og et mer virilt miljø. I den grad man skal bry seg om lesertall bør vi bloggere ikke tenke på hverandre som konkurrenter. Vi er på lag.
Det ble over 50 på en halv måned, så jeg fikk smakt på tempoet, og speedblogging var egentlig litt gøy. Men nå er ikke formen lenger som den skal være.
Målet var å sende lesertallene opp til et nytt nivå. Etter en bra start i første uke stoppet fremgangen i uke to og lesertallene stanget i det samme taket som de har stanget i siden 2006. Men for all del, det er et bra nivå for en fyr som meg.
Konklusjoner:
Av triksene jeg planla floppet ideen om å putte søkeord i overskriftene. Og jeg gir Hjorthemannen rett i at det ikke er mye lesere å hente på å poste oftere enn en gang daglig (men kanskje øker det kommentarmengden).
Det som til en viss grad lyktes var Kudos og Twingly (dvs. pinge Dagbladartikler). Men her er du helt avhengig av å ha saken din på forsidene av de to nettstedene, hvis ikke kommer det cirka null trafikk. Da romjula var over ble konkurransen for hard for meg på kudos, men radiohode og Minneapolises blogger har levd bra på kudos de siste dagene, de er langt mer populære enn meg der inne. Saken din trenger fart i starten for å ikke falle ut av forsiden før den får en sjanse, så Kudos kan manipuleres mye hvis man har tilgang på ti PC'er. Men jeg er ikke en slik gutt.
Dagbladet skiftet også forsidesakene oftere etter romjula. Det er et slit å holde bloggetempoet som trengs for å få noe særlig ut av Dagbladet. Muligens er leserne voksnere og mer samfunnsinteresserte enn de man får fra kudos.
Flere lesere til Bloggebyen kan i neste omgang bety flere blogger og et mer virilt miljø. I den grad man skal bry seg om lesertall bør vi bloggere ikke tenke på hverandre som konkurrenter. Vi er på lag.
Demokratenes debatt sett med norske øyne
Jeg har sett helgens debatt melliom de fire heteste demokratiske presidentkandidatene i USA. Vi snakker ti youtubeklipp, klipp 1 er sett av 73000, klipp 2 er sett av 17000, altså frafallsrate over 75%, så jeg har lidd for deg.
Deltagere er Barack Obama (han med brunfarge), Hillary Clinton (kona til Bill), John Edwards (visepresidentkandidat i 2004, glatt sørstatsmann), og Bill Richardson som jeg ikke kjente fra før. Jeg liker på forhånd Obama best og Hillary nestbest.
Første tema: Hva vil dere gjøre for å hindre at Al Qaida i Pakistan får kloa i Pakistans atombomber?
Obama vil angripe i Vest-Pakistan, uansett hva Musharraf (Pakistans president) synes. Jeg fører opp minuspoeng.
Edwards vil jobbe for å avskaffe atomvåpen. Pent, men drømmeri.
Richardson vil faktisk be musharraf om å gå av. Pent, men drømmeri.
Hillary vil bl.a. styrke afghanske tropper. Mye tåkeprat men også nyansert.
Obama presiserer at han vil be om Pakistans tillatelse før han går til handling, det motsatte av det han sa i innledningen.
Programlederen sier at enkelte analytikere mener at USA har 50% sjanse for å få en atombombe i hodet om ti år (dette føles veldig paranoid på meg). Han spør hva kandidatene vil gjøre for å hindre det:
Edwards: tåkeprat, strong leadership og blablabla.
Obama: tåkeprat, vil ut av irak. pluss.
Hillary: tåkeprat, homeland security og blablabla, som eksempel på det jeg kaller tåkeprat, hun vil skremme de landene som huser terrorister, på samme måte som Sovjet ble skremt fra å bruke våpnene sine under den kalde krigen. Altså gjøre Musharraf så redd at han går etter Osama selv. Siden jeg regner Bush som skummel nok ser jeg dette som en bullshit-løsning.
Richardson vil redusere antall atombomber i verden, mye det samme som Edwards sa på forrige spm. Han vil også redusere USAs avhengighet av fossil energi. Vil også fokusere på human rights. Musikk i mine ører. Masse poeng til Richardson.
Hillary virker å kunne mye, men kommuniserer mest rotete. Obama kommuniserer klarere til mitt hode, og er mest karismatisk. Richardson har den mildeste utenrikspolitikken, og det har jeg sansen for.
Debatten går over til å handle om helsepolitikk. Hillary kjører Obama på defensiven på ting han har sagt før, og scorer, samtidig er Obama en utsøkt høflig mann.
Edwards kontrer på Hillary. Hillary blir hissig. Edwards kommer nok heldigst ut. Richardson er det ingen som bryr seg med å ta hardt, han er for langt etter på meningsmålingene. Han virker sympatisk, men ett knepp intelligent enn de tre andre.
Neste tema: Irak
Hillary vil ut av Irak. Sier mye jeg liker.
Richardson: enig, men mer emosjonell over tapene i Irak. Sier at dette er hvorfor han vil bli president. Jeg liker mannen bedre og bedre.
Obama: stemte mot Irak-krigen fra starten (jeg tror ikke Hillary gjorde det). Klar tale. Alle er enige her.
Edwards: nevner at volden i Basra gikk ned da britene trakk seg ut.
Han har veldig spesifikke uttrekningsplaner, er tydelig, men vil ha igjen en liten styrke (nesten a la Norges uttrekning).
Richardson vil raksere ut enn Edwards. Enda flere poeng til Richarson.
Litt kjedelig, siden alle egentlig er enige. Alle sier mye stygt om Bushpolitikken, og det varmer mitt hjerte.
Nå kommer en runde med enkeltutspørringer. Obama og Edwards er regnet for mer forandringsvennlige enn Hillary, og Obama er også regnet som mer likandes enn henne. Hillary bes om å kommentere dette, og sier "That hurt my feelings". Salen ler.
Hillary minner om hvor likandes Bush var i 2000. Hun mener de skal stemme på erfaringen hennes. Hun mener at første kvinnepresident er en stor forandring. Hun gjør bra poenger her, beste innsats fra henne i kveld.
Obama er morsom. fin humor, han er helt alvorlig mens han sier morsomme ting, som Knut Nærum. Han påstås å være for langt til venstre. Det har jeg ikke merket, ikke i utenrikspolitikken.
Richardson skryter mye. Hillary skryter også mer enn Obama og Edwards.
Edwards snakker om å hive ut hvitsnipper fra Det Hvite Hus. Han kjemper for "middelklassen", muligens mener han hvite arbeidere, han snakker som de som kjemper for arbeiderne i Norge.
Hillary bitcher en del med Obama, Obama tar ikke særlig igjen. Edwards er mye mer kompis med Obama enn med Hillary, kanskje han håper å bli visepresidentkandidat igjen.
Konklusjon:
Jeg liker Richardson best, politisk. De tre andre er uforandret, for meg føles de politisk som ganske like valg. Som person liker jeg fortsatt Obama best. Han er skikkelig kul. Edwards sliter jeg med. Hillary er midt i mellom, det hadde vært kult med en damepresident, men jeg har sett både mer karismatiske og mer klartalende damer. Jeg var heller ikke helt i hundre over Bill Clintons utenrikspolitikk. Men tross det vet man bedre hva man får med Hillary, og kanskje er det hennes sterkeste argument.
Uansett er alle bedre enn en republikaner. Vi i Norge har viet mest oppmerksomhet til demokratenes valgkamp, men valget kan fort ende med en republikaner som president. For demokratenes kandidat ser ut til å bli enten svart eller dame, og det er vanskeligere salgbart i folket totalt sett enn den hvite mannen Edwards. Men demokratene tenkte på valgbarheten forrige gang, da de valgte John Kerry som kandidat foran den mer karismatiske Howard Dean, og at det gikk såpass dårlig tror jeg har sitt å si for at det går mot en farget eller kvinnelig kandidat i år.
Hvem av de to det blir vet jeg ikke. Jeg tror Dagbladet avskriver Clinton for tidlig for å få en overskrift. Fokus er nå på valget i New Hampshire, og målingene derfra presenteres ofte i norsk media som om de gjalt hele landet, men på de nasjonale meningsmålingene er det ennå jevnt.
Deltagere er Barack Obama (han med brunfarge), Hillary Clinton (kona til Bill), John Edwards (visepresidentkandidat i 2004, glatt sørstatsmann), og Bill Richardson som jeg ikke kjente fra før. Jeg liker på forhånd Obama best og Hillary nestbest.
Første tema: Hva vil dere gjøre for å hindre at Al Qaida i Pakistan får kloa i Pakistans atombomber?
Obama vil angripe i Vest-Pakistan, uansett hva Musharraf (Pakistans president) synes. Jeg fører opp minuspoeng.
Edwards vil jobbe for å avskaffe atomvåpen. Pent, men drømmeri.
Richardson vil faktisk be musharraf om å gå av. Pent, men drømmeri.
Hillary vil bl.a. styrke afghanske tropper. Mye tåkeprat men også nyansert.
Obama presiserer at han vil be om Pakistans tillatelse før han går til handling, det motsatte av det han sa i innledningen.
Programlederen sier at enkelte analytikere mener at USA har 50% sjanse for å få en atombombe i hodet om ti år (dette føles veldig paranoid på meg). Han spør hva kandidatene vil gjøre for å hindre det:
Edwards: tåkeprat, strong leadership og blablabla.
Obama: tåkeprat, vil ut av irak. pluss.
Hillary: tåkeprat, homeland security og blablabla, som eksempel på det jeg kaller tåkeprat, hun vil skremme de landene som huser terrorister, på samme måte som Sovjet ble skremt fra å bruke våpnene sine under den kalde krigen. Altså gjøre Musharraf så redd at han går etter Osama selv. Siden jeg regner Bush som skummel nok ser jeg dette som en bullshit-løsning.
Richardson vil redusere antall atombomber i verden, mye det samme som Edwards sa på forrige spm. Han vil også redusere USAs avhengighet av fossil energi. Vil også fokusere på human rights. Musikk i mine ører. Masse poeng til Richardson.
Hillary virker å kunne mye, men kommuniserer mest rotete. Obama kommuniserer klarere til mitt hode, og er mest karismatisk. Richardson har den mildeste utenrikspolitikken, og det har jeg sansen for.
Debatten går over til å handle om helsepolitikk. Hillary kjører Obama på defensiven på ting han har sagt før, og scorer, samtidig er Obama en utsøkt høflig mann.
Edwards kontrer på Hillary. Hillary blir hissig. Edwards kommer nok heldigst ut. Richardson er det ingen som bryr seg med å ta hardt, han er for langt etter på meningsmålingene. Han virker sympatisk, men ett knepp intelligent enn de tre andre.
Neste tema: Irak
Hillary vil ut av Irak. Sier mye jeg liker.
Richardson: enig, men mer emosjonell over tapene i Irak. Sier at dette er hvorfor han vil bli president. Jeg liker mannen bedre og bedre.
Obama: stemte mot Irak-krigen fra starten (jeg tror ikke Hillary gjorde det). Klar tale. Alle er enige her.
Edwards: nevner at volden i Basra gikk ned da britene trakk seg ut.
Han har veldig spesifikke uttrekningsplaner, er tydelig, men vil ha igjen en liten styrke (nesten a la Norges uttrekning).
Richardson vil raksere ut enn Edwards. Enda flere poeng til Richarson.
Litt kjedelig, siden alle egentlig er enige. Alle sier mye stygt om Bushpolitikken, og det varmer mitt hjerte.
Nå kommer en runde med enkeltutspørringer. Obama og Edwards er regnet for mer forandringsvennlige enn Hillary, og Obama er også regnet som mer likandes enn henne. Hillary bes om å kommentere dette, og sier "That hurt my feelings". Salen ler.
Hillary minner om hvor likandes Bush var i 2000. Hun mener de skal stemme på erfaringen hennes. Hun mener at første kvinnepresident er en stor forandring. Hun gjør bra poenger her, beste innsats fra henne i kveld.
Obama er morsom. fin humor, han er helt alvorlig mens han sier morsomme ting, som Knut Nærum. Han påstås å være for langt til venstre. Det har jeg ikke merket, ikke i utenrikspolitikken.
Richardson skryter mye. Hillary skryter også mer enn Obama og Edwards.
Edwards snakker om å hive ut hvitsnipper fra Det Hvite Hus. Han kjemper for "middelklassen", muligens mener han hvite arbeidere, han snakker som de som kjemper for arbeiderne i Norge.
Hillary bitcher en del med Obama, Obama tar ikke særlig igjen. Edwards er mye mer kompis med Obama enn med Hillary, kanskje han håper å bli visepresidentkandidat igjen.
Konklusjon:
Jeg liker Richardson best, politisk. De tre andre er uforandret, for meg føles de politisk som ganske like valg. Som person liker jeg fortsatt Obama best. Han er skikkelig kul. Edwards sliter jeg med. Hillary er midt i mellom, det hadde vært kult med en damepresident, men jeg har sett både mer karismatiske og mer klartalende damer. Jeg var heller ikke helt i hundre over Bill Clintons utenrikspolitikk. Men tross det vet man bedre hva man får med Hillary, og kanskje er det hennes sterkeste argument.
Uansett er alle bedre enn en republikaner. Vi i Norge har viet mest oppmerksomhet til demokratenes valgkamp, men valget kan fort ende med en republikaner som president. For demokratenes kandidat ser ut til å bli enten svart eller dame, og det er vanskeligere salgbart i folket totalt sett enn den hvite mannen Edwards. Men demokratene tenkte på valgbarheten forrige gang, da de valgte John Kerry som kandidat foran den mer karismatiske Howard Dean, og at det gikk såpass dårlig tror jeg har sitt å si for at det går mot en farget eller kvinnelig kandidat i år.
Hvem av de to det blir vet jeg ikke. Jeg tror Dagbladet avskriver Clinton for tidlig for å få en overskrift. Fokus er nå på valget i New Hampshire, og målingene derfra presenteres ofte i norsk media som om de gjalt hele landet, men på de nasjonale meningsmålingene er det ennå jevnt.
7. januar 2008
Meme musikkvideo-style
1. Hvor er mobilen din? Over the hills and far away - Gary Moore
2. Skildre kjæresten din? Got none - Robert Post
3. Håret ditt? Dirrty - Christina Aguilera
4. Moren din? Angels - Robbie Williams
5. Faren din? Born to run - The Boss
6. Hva er favorittingen din? Electric guitars - Prefab Sprout
7. Hva drømte du om i natt? War - FGTH
8. Hva drikker du helst? Waterboys - The Whole Of The Moon
9. Drømmebilen? Hybrid Theory(album) - Linkin Park
10. Hvilket rom er du i nå? Empty Rooms - Gary Moore
11. Eksen din? Hey Headmaster - PSB
12. Din største skrekk? Stop ME - The Smiths
13. Hva vil du være om ti år? The King of Rock'n'Roll -Prefab Sprout
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Alone - Heart
15. Hva er du ikke? I'm not in love - 10cc
19. Det siste du gjorde? If You Don't Know Me By Now - Simply Red
20. Hva har du på deg? Back in Black - AC/DC
22. Favorittboka di? Unwritten - Nathasha Bedingfield
23. Det siste du spiste? Animal - Def Leppard
24. Livet ditt? Rollercoaster - Everything But The Girl
25. Humøret ditt? Sad eyes - Bruce Springsteen
26. Dine beste venner? Furry Happy Monsters - R.E.M.
27. Hva tenker du på akkurat nå? You - Ten Sharp
28. Bilen din? I have nothing - Whitney Houston
29. Hva gjør du akkurat nå? Hungry Like The Wolf - Duran Duran
30. Sommeren din? Being Boring - PSB
31. Sivilstatus? Singel - Natasha Bedingfield
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Nevermind (album) - Nirvana
33. Når lo du sist? Today - Smashing Pumpkins
34. Når gråt du sist? Boys Don't Cry - The Cure
35. Skole? School's Out - Alice Cooper
2. Skildre kjæresten din? Got none - Robert Post
3. Håret ditt? Dirrty - Christina Aguilera
4. Moren din? Angels - Robbie Williams
5. Faren din? Born to run - The Boss
6. Hva er favorittingen din? Electric guitars - Prefab Sprout
7. Hva drømte du om i natt? War - FGTH
8. Hva drikker du helst? Waterboys - The Whole Of The Moon
9. Drømmebilen? Hybrid Theory(album) - Linkin Park
10. Hvilket rom er du i nå? Empty Rooms - Gary Moore
11. Eksen din? Hey Headmaster - PSB
12. Din største skrekk? Stop ME - The Smiths
13. Hva vil du være om ti år? The King of Rock'n'Roll -Prefab Sprout
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Alone - Heart
15. Hva er du ikke? I'm not in love - 10cc
19. Det siste du gjorde? If You Don't Know Me By Now - Simply Red
20. Hva har du på deg? Back in Black - AC/DC
22. Favorittboka di? Unwritten - Nathasha Bedingfield
23. Det siste du spiste? Animal - Def Leppard
24. Livet ditt? Rollercoaster - Everything But The Girl
25. Humøret ditt? Sad eyes - Bruce Springsteen
26. Dine beste venner? Furry Happy Monsters - R.E.M.
27. Hva tenker du på akkurat nå? You - Ten Sharp
28. Bilen din? I have nothing - Whitney Houston
29. Hva gjør du akkurat nå? Hungry Like The Wolf - Duran Duran
30. Sommeren din? Being Boring - PSB
31. Sivilstatus? Singel - Natasha Bedingfield
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Nevermind (album) - Nirvana
33. Når lo du sist? Today - Smashing Pumpkins
34. Når gråt du sist? Boys Don't Cry - The Cure
35. Skole? School's Out - Alice Cooper
6. januar 2008
Vegetarmat i Trondheim II: Statoil Nidarvoll
Planen i dag var å teste ut McDonalds på Nidarvoll. Men døgnrytmen min er fortsatt pult, og jeg kom dit en halv time etter stenging. Valget falt dermed på Statoil Nidarvoll.
I kassen møtte jeg samme problem som sist, all aktuell mat hadde kjøtt i seg. Salat med kjøtt har vi prøvd, så jeg gikk for burgeren. Dama bak kassen var kul og sjarmerende og trekker opp.
Burgeren ble anbrakt på passasjersetet, oppå et teppe, mens jeg kjørte for å finne et trivelig sted å spise. Da jeg akselererte på vei ut på motorveien, valgte burgeren å leke med sentrifugalkraften. Den skled nådeløst og uvergelig vekk fra meg som tapt kjærlighet. Katastrofen var et faktum, og jeg stoppet i panikk i akselerasjonsfeltet på E6 for å redde stumpene.
Dressingen og det ene brødet hadde lagt seg godt til klint ned i bilsetet, tilfeldigvis like ved flekken av bringebærsmoothie fra episode en, som forøvrig nå har blitt rustrød. Smoothie og dressing ligger nå i kronologisk rekkefølge slik at vegetarmatserien min kan leses av på setekanten i mammas bil.
Kjøttet fra burgeren, samt det andre brødet, mye av salaten og baconet kunne jeg plukke opp fra sidelomma på passasjerdøra. Jeg er bakteriefrik, så under normale omstendigheter skulle måltidet vært avsluttet der. Men jeg var ulvesulten, og burgerkjøttlefsa var varm og god mot huden min og så opp på meg med store bedende kuøyne. Spiiis mmmeg, sa den.
Jeg restaurerte hamburgeren sånn omtrent, som om det var et bygg-din-egen-burger-byggesett jeg hadde kjøpt. Siden jeg var redd for å gjenta tabben spiste jeg maten der jeg var, i akselerasjonsfeltet på motorveien. Ikke den mest innbydende restauranten jeg har vært i, men veldig eksotisk.
Burgeren var velkomponert, brødet mykt, salaten myk, alt rett temperert, ingen harde kalde kinakålstubber som skilte seg ut. Kjøttet var godt unna michelinguiden, og selv med ekstra krydder fra bildøren var krydringen lite spenstig, men alt i alt en forbausende bra burger fra Statoil.
Jeg frikjenner Statoil for de små sandkornene jeg slet med mellom tennene, siden de sannsynligvis stammet fra sidelommen i bildøren, så alt i alt
Terningkast: 4
I kassen møtte jeg samme problem som sist, all aktuell mat hadde kjøtt i seg. Salat med kjøtt har vi prøvd, så jeg gikk for burgeren. Dama bak kassen var kul og sjarmerende og trekker opp.
Burgeren ble anbrakt på passasjersetet, oppå et teppe, mens jeg kjørte for å finne et trivelig sted å spise. Da jeg akselererte på vei ut på motorveien, valgte burgeren å leke med sentrifugalkraften. Den skled nådeløst og uvergelig vekk fra meg som tapt kjærlighet. Katastrofen var et faktum, og jeg stoppet i panikk i akselerasjonsfeltet på E6 for å redde stumpene.
Dressingen og det ene brødet hadde lagt seg godt til klint ned i bilsetet, tilfeldigvis like ved flekken av bringebærsmoothie fra episode en, som forøvrig nå har blitt rustrød. Smoothie og dressing ligger nå i kronologisk rekkefølge slik at vegetarmatserien min kan leses av på setekanten i mammas bil.
Kjøttet fra burgeren, samt det andre brødet, mye av salaten og baconet kunne jeg plukke opp fra sidelomma på passasjerdøra. Jeg er bakteriefrik, så under normale omstendigheter skulle måltidet vært avsluttet der. Men jeg var ulvesulten, og burgerkjøttlefsa var varm og god mot huden min og så opp på meg med store bedende kuøyne. Spiiis mmmeg, sa den.
Jeg restaurerte hamburgeren sånn omtrent, som om det var et bygg-din-egen-burger-byggesett jeg hadde kjøpt. Siden jeg var redd for å gjenta tabben spiste jeg maten der jeg var, i akselerasjonsfeltet på motorveien. Ikke den mest innbydende restauranten jeg har vært i, men veldig eksotisk.
Burgeren var velkomponert, brødet mykt, salaten myk, alt rett temperert, ingen harde kalde kinakålstubber som skilte seg ut. Kjøttet var godt unna michelinguiden, og selv med ekstra krydder fra bildøren var krydringen lite spenstig, men alt i alt en forbausende bra burger fra Statoil.
Jeg frikjenner Statoil for de små sandkornene jeg slet med mellom tennene, siden de sannsynligvis stammet fra sidelommen i bildøren, så alt i alt
Terningkast: 4
Abonner på:
Innlegg (Atom)