Røldag: Myalgisk Encefalopati

Ved første øyekast virker parkeringsetasjen helt øde, som man kan forvente såpass sent på kvelden. Dyre, tungt nedstøvete biler står oppstilt langs betongveggene. Det dunkle lyset og det grå støvet på bakken og bilene gjør det vanskelig å skjelne farger. Men ser man nøye etter kan man skimte silhuetter inne i noen av kjøretøyene. Herr Johansen sitter i en av dem, i en bil som ikke har kjørt på årevis, og ikke skal ut i kveld heller. Inne ved veggen ved en bod sitter fru Wiig på huk og plukker på tørre pynteblomster. Bak en grå skillevegg, på en ubrukt parkeringsplass, henger enkefru Hansén tungt over gåstolen. Lydene fra ventileringsanlegget er det eneste som bryter stillheten. De gamle menneskene i mørket snakker ikke sammen. De bare venter.

Stålporten hever seg. En mørk limousin ruller sakte og nesten lydløst inn i parkeringshuset. Piggdekkene knaser mot betongen. Fru Wiig slipper blomstene og trekker ut mot midtgangen. Enkefru Hansén triller gåstolen klar av betongveggen og lener seg fremover for å se best mulig. Limousinen stanser ved heisen. En ung jente i brudekjole stiger ut av bilen. Det er Line, eneste beboer under femti i terrassehuset. Hun tar seg pent ut, men de har tross alt sett henne før. Spørsmålet er hvem hun har giftet seg med. Hvem som er den nye beboeren. Har hun funnet seg en søkkrik kakse som er klar til å dø på henne så fort de kommer opp trappene?

Ut av bilen stiger en mørkkledd mann. Han har ryggen vendt vekk fra tilskuerne på vei mot heisen. I det heisdøra går opp snur han seg og ser utover parkeringshuset. Han ser bare biler og betong, ingen folk. Men han mener han hører et lavt, unisont lettelsessukk, som et fotballstadion som puster befriet ut etter en farlig bortelagssjanse. Mystisk, tenker han, i det han går inn i heisen.

Fru Hansén er i perlehumør da hun treffer fru Wiig på vei til heisen.
- Det var da en kjekk mann hun hadde funnet seg. Og så ung! Og frisk! Fru Hansén sprudler.
- Ja, vet du hva, jeg var nesten redd hun skulle komme slepende med en millionær med hjertefeil, jeg. Sånt har jo skjedd før. Du husker vel nittisju-sesongen? svarer fru Wiig
- Ja, huff. Det var harde tider. Nei, denne her så bedre ut. Han kan da umulig være en dag over tredve.
- Ufarlig, vil jeg si.
- Helt klart ufarlig. De to gamle damene stablet gåstolene og seg selv inn i heisen.
- Gud, ryggen dreper meg, sier Hansén.
- Åh, jeg vet hva du snakker om, jeg plages slik med hoften for tiden.
- Det blir nok siste gang i dette livet jeg klarer å komme meg helt hit ned. Enkefru Hansén sukker tungt og smiler. Wiig gransker venninnens ansikt nøye.
- Du går virkelig for gull i år, du, gjør du ikke?
- Jo, jeg tror kanskje dette blir mitt år. Jeg kjenner det på kroppen. Du får holde meg sekundert.

Januar

Fru Wiig sitter i peisestua og ser over notatene sine, sirlig innført i en liten kladdebok. Den siste felleskaffen i januar er over og de andre beboerne i terrassehuset har gått tilbake til sine leiligheter. Bare enkefru Hansén er igjen. Hun sprer en kabal utover bordet, innimellom ser hun opp på venninnen med boken.

Fru Wiig lukker boken og åpner kjeften.
- Det har vel vært mest prat om Johansen. Han fikk slag såpass tidlig i måneden. Taktisk lurt.
- Han har åpnet alt for hardt.
- Nå. Han ligger på sykehuset ennå, det er en ganske klar førsteplass. På andre ligger fru Nestby med dryppene sine. Og Gerhardsen i fjerde har fått fantastisk mye ut av podagraen sin denne måneden, han holder faktisk tredjeplassen på det.
- Podagra? Pføy. Ryggen min har verket noe helt utrolig i vinter.
- Du må nok komme opp med noe nytt snart er jeg redd, jeg har deg nede på tolvte nå.
- Åh, det er tidlig ennå. Noen overraskelser?
- Tja. Denne brudgommen til Line i tredje har visst ligget hele måneden i senga. Han har fått noe kraftig influensa eller noe sånt.
- Jasså? Så ungdommen slenger seg med i feltet? Men han er vel ute og spretter igjen snart. De holder aldri ut særlig lenge.
- Nei, det holder nok ikke til øvre halvdel en gang det der.

April

Fru Hansén stavrer seg bortover gangen, senker farten i det hun passerer vinduet i Johansens dør, ringer på, slipper et smertestønn i det Johansen åpner døren, og holder frem buketten.

- Men fru Hansén, kommer du med tulipaner til meg? sier Johansen.
- Ja, jeg hørte du var friskmeldt fra slaget. Det må jo feires.
- Friskmeldt og friskmeldt ... det ville du feire ja, tenker jeg.
Johansen slipper inn fru Hansén og planter blomstene i en vase.
- Skikkelig Kiss o' Death, sier han.
- Hva mener du? spør fru Hansén.
- Du tror du er ferdig med meg nå, fru Hansen. Du tror jeg er slått. Men jeg har fortsatt prostataplager.
- Jeg har isjas, kontrer fruen.
- Jeg har også inkonstinens.
- Jeg har dobbelsidig prolaps.
- Du har både isjas og prolaps?
- Jeg sier deg, Johansen, ryggen dreper meg, smiler fru Hansén.
- Nåh. Det får så være, sier Johansen, slår handa ut som om han slår etter en flue og går for å sette på kaffen.
- Jeg hører han går godt, gutten, kommenterer han inne fra kjøkkenet.
- Hvem?
- Den nye. Mannen til Line. Han har ligget inne siden januar.
- Han med influensa? Hvor skrøpelig lager de ungdommen nå til dags?
- Si det.
- Vel. Han har kommet til feil terassehus. Han vet ikke hva han er opp mot her.

Juli

Med skjelvende hender åpner Hansén brevet fra sykehuset. Der står det svart på hvitt. Prøveresultatene levner inegn tvil. Hun har Diabetes II. En klokkeren, dobbel diabetes. Fra nå av er det alvor.

Hun tar strake veien til fru Wiig, hun skynder seg slik at hun glemmer gåstolen, når hun er nesten fremme må gå hun hele veien tilbake for å hente den. Vel fremme hos fru Wiig klasker hun prøvesvaret i bordet.

- Der. Ikke mer kaker for meg. Nei. Jeg har nok spist min siste krumkake, mitt siste vaffelhjerte, fra nå av er det bare piller og sprøyter, sier Hansén.
- Jasså, så her har du forklaringen. Det var da enda godt de fant ut noe.
- Hva gir du meg for den?
- Tja ... du er forbi Johansen, selvfølgelig, og fru Nesby holder seg frisk hun også. Podagraen til Gerhardsen holder nok ikke mot dette. Fru Engelsen har selvfølgelig sin osteoporose, men det er lenge siden det røk noe, jeg tror sannelig du har henne også. Ellers går det mest i lave stoffskifter og mindre giktutbrudd rundt om kring i huset.
- Men ... det vil jo si at jeg ...
- Nei.
- Jo, det må jo ...
- Nei. Vi har den unge mannen i tredje. Han tåler ikke lyd, han tåler ikke lys, han får ikke i seg mat, han kan ikke gå, han kan ikke snakke. Og slik har han ligget i flere måneder. De planlegger å fore ham med slange gjennom nesen.
- Det er jo uhørt. Du kan ikke sette en tredveåring på topp for influensa?
- Det er ikke influensa, det er noe nymotens de kaller Mylgisk Enfa ... ence ... ME.
- Emm e?
- De sier så.
- Maken. Det er da ikke måte på hva de finner på nå til dags.

Oktober

Den lysende isbjørnen i fru Hanséns leilighet blinker, det betyr at telefonen ringer. Hun kan også høre telefonringingen lett, men den lysende isbjørnen for tunghørte matcher så fint med krykkene og gåstolen i entréen. Fru Hansén løfter røret og presenterer seg.

Det viser seg å være fru Tveit fra enkepalasset. De hilser, går raskt igjennom været og hvordan barnebarna har det, og kommer til saken. Fru Tveit kan by på en lumsk lubago og utmaler raust detaljene overfor fru Hansén.

- Jeg skjønner hvordan du har det, isjasen er ikke blitt snillere her i gården, svarer fru Hansén.
- Sier du det, jeg hørte da at det ikke står så verst til.
- Jo, jeg har jo også fått denne diabetesen, du vil ikke tro hvor skrøpelig det er med meg nå. Vet du hva, fru Wiig mener det knapt er noen i huset som har det verre enn meg akkurat nå. Kanskje bare en. Og du vet at fru Wiig tar ikke feil om slikt.
- Ja jeg hørte om det der. Hvor gammel er han som har det verre sa du? Var det tjuesju han var?
Fru Hansén krummer leppene i irritasjon. Noen har tystet. Listen toppes av en guttehvalp og noen har tystet til enkepalasset. Kan det bli verre. Nå ler de seg vel rett ihjel der borte.
- Nei, tjuesju, jeg mener da han er over tredve, sier Hansén.
- Å, han er over tredve, nei da er det ikke rart, sier fru Tveit.

Desember

Juleaften med familien er overstått, gavepapir revet av, barnebarn skjemt bort og sendt hjem. Beboerne i Solsiden Terrasser møtes i peisestuen for å dele ut den store gaven. Bare det unge paret mangler. De gamle sitter ved bordene uten å samtale særlig, stemningen er dyster.

- Er det ingen av oss rutinerte som har noe å stille opp, sier herr Johansen.
- Franzen sier han har tilløp til Parkinson.
- Tilløp til Parkinson? Hva er det? Alzheimers med tiltykning til Parkinsons i kastene?
- Nei. Bare lett skjelving på hendene.
- Og er det noe nytt om gutten? Han skulle vel ikke ha blitt frisk i løpet av uken?
- Han ligger inne i mørket, med bind for øynene og plugger i ørene. De sier han ikke tåler å få julegaver en gang, han tåler absolutt ingen forandringer i omgivelsene sine.

Fru Hansén klarner stemmen. Det hun skal si faller henne tungt.
- Dere som har tenkt å stemme på meg, kan godt stemme på noen andre. Vi gamle må stå sammen om en kandidat. Hvis ikke får vi høre denne historien fra Enkepalasset resten av livet, sier hun.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén. Vi kan ikke fornekte sannheten. Jeg må be dere om å skrive et navn på lappene deres.
- Vent, jeg tror kanskje jeg har noe gikt på gang.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén.

I det fru Hanséns fingre krummer seg rundt pennen, uler sirenene utenfor terassehuset. En ambulanse stopper rett utenfor inngangen. De gamle strømmer til vinduet.
- Hvem er den til?
- Det kan bare være en.
- Har du sett, også på julaften. Han er litt av en dramadronning, den gutten.
- Ungdommen skal jo gjøre alt så amerikansk nå til dags.

Ambulansepersonellet kommer opp til tredje etasje, den samme etasjen som peisestuen, og den samme etasjen som den unge mannen. De gamle kommer seg ut i gangen tidsnok til å se båren bli trillet mot den unge mannens dør.
Og forbi.

Båren skal ikke hente den unge. Båren skal til erkegamle herr Lind som sitter alene og ikke liker noen, som kjeppjager folk hvis de banker på.
Kjeppjagde.

Nå bærer sykehusets menn ut herr Lind i gangen. Han har åpenbart vært død noen dager, han er kald og stiv.

Det er en andektig stemning i flokken mens liket passerer, noen gjør korsets tegn, andre tar av seg skaut eller hatt og bøyer nakken i en siste respekt for den døde.
- Det slutter aldri å forundre meg. Man sitter der og tror morgendagen skal bli som i dag, og så bare ... sier fru Hansén, og klarer ikke si mer.
- Du kan så si, svarer fru Wiig.
- Guds veier er uransakelige.
- Du kan så si.
- Avgjort på sudden death i år igjen.