Røldag: Voldtekt og revansj (r)

taxisjåføren prater uavbrutt om Bosnia taxien lukter skinn og sur røyk og svakt av spy kastanjetrær og brune gressplener spredte regndråper på frontruta og taxisjåføren holder ikke kjeft OK så han kjempet i Bosnia og nå kjører han taxi i Sverige og prater gebrokkent om denne krigen sin til folk han ikke kjenner til folk som ikke bryr seg til folk han ikke aner en tøddel om. hva vet han om meg hva tror han han kan fortelle meg om lidelse idioten lå i en veigrøft ikke en skikkelig skyttergrav har han sett en gang neida han lå i en grøft og voktet et veikryss og jada han har sett folk blitt skutt men ble han skadet nei har noen gjort ham ille nei alt han har opplevd er det han så

hva vet han om å ligge søvnløs i totusen netter mens galopperende panikkangst rir deg tar fullstendig kontroll over alt du er holder deg i fosterstilling hvor du rugger frem og tilbake og du driver viljeløst omkring på et grønnsvart hav av smerte og bunnen faller ut så depresjonen blir bunnløs og uendelig altoverskyggende diger og du mister lysten til å leve du mister deg selv jeg ser han ikke har vært på de stedene jeg har vært for han kan snakke om det han har opplevd og han greier til og med å smile mens han gjør det hold kjeft da mann hva vet han om lidelse han som aldri har opplevd innbrudd i kroppen

men jeg sier ingenting jeg bare nikker og prøver å smile for jeg vil ikke at han skal huske meg jeg vil han skal glemme meg så fort jeg slår igjen denne bildøra poff som en ånd vil jeg forsvinne fra minnet hans

stoppe her sier taxisjåføren her er det bare skog ingen hus og jeg tenker nettopp tulling det er hele poenget det er ingen her og bare du har sett meg lenger enn et sekund i hele denne byen så glem meg nå ta pengene slipp meg ut i denne skogen og fort for jeg kjenner at jeg ikke er i vater hendene mine rister og jeg må holde sedlene med begge hendene for at taxisjåføren ikke skal se skjelvingen

skogen er mørk og tung full av disse svære mørkegrønne løvtrærne som vi ikke har hjemme jeg går stien som står på kartet stien som fører meg til innsjøen og videre helt til baksiden av huset ditt og i hånden holder jeg noe som ikke er en veske men noe mindre en lommebok fuck jeg har glemt veska i taxien jeg ble for stresset en tabbe en liten tabbe men det kan jeg tåle jeg har det viktigste returbilletten ligger i lommeboka og det aller aller viktigste har jeg tapet inntil låret

og to tusen netter samler seg i ett til den store leiraktige klumpen jeg har båret inni meg de siste årene denne ballen som skåner meg fra det verste men som gjør følelsene mine numme så jeg ikke kan føle sterk glede ikke kan føle sterk sorg ikke kan føle noe sterkt igjen jeg går bedøvd gjennom tilværelsen og bedøvd gjennom skogen langs vannet og langs hekken din

plutselig er jeg her navnet på postkassen røper deg så her har du gjemt deg her har du bedrevet svineriet ditt de siste årene og hadde du ikke vært så dum å vise det heslige trynet ditt på TV hadde jeg aldri funnet deg og mens jeg presser inn dørklokka di holder den inne mens den durer for å plage deg tenker jeg på hva jeg skal si til deg takk for en natt som ble til to tusen se meg inn i de døde øynene møt blikket du drepte det finnes ikke ord for å betale ned på smerten du åpner døra og vi står ansikt til ansikt og jeg leser gjenkjennelse og forbauselse i øynene dine og jeg løfter pistolen

jeg vil si noe jeg vil ydmyke deg se deg gråte be og trygle se lidelse desperasjon anger og dødsangst i øynene dine se deg på knærne men du vil det ikke sånn du prøver å lukke døra du tror du kan stikke av og jeg trykker inn avtrekkeren

jeg løper gjennom skogen mens jeg prøver å få grepet på hva som skjedde jeg traff til høyre på brystkassen det hvor hjertet er til høyre for meg er til venstre for deg du er skutt i hjertet kan du overleve et skudd i hjertet kan de lappe et så stort hull og rekker de det kommer du ikke til å blø ihjel lenge før sykebilen kommer jo selvfølgelig blør du ihjel av et skudd i hjertet du er død nå

jeg løper langs innsjøen snubler og kommer meg opp kaster våpenet så langt jeg klarer ut på vannet et lite plask og mordvåpenet er borte du er borte og det siger innover meg du skal aldri mer voldta meg ikke i virkeligheten ikke i drømmene du er ufarlig nå uskadeliggjort du kan ikke dukke opp nårsomhelst hvorsomhelst også du kunne drepes
den store skjelven kommer jeg kaster nesten opp jeg har intenst lyst til å komme meg vekk fort jeg føler meg som en skitten kriminell og på en måte kan jeg vanskelig bli mer kriminell jeg er morder nå

men bak sjokket og stresset siger det innover meg en følelse av at de tar feil som kaller meg morder for jeg har gjort rett og dypt inne i meg ligger en tilfredshet en ro et stykke fast land i det åpne frådende stormhavet som har vært sinnet mitt siden du fant meg det fastlandet skal vokse med årene der skal jeg bygge trygghet og sinnsro

ute av skogen og på den grå veien udekket av bladene merker jeg duskregnet igjen og jeg trenger en taxi til Centralstationen og inn på nattoget vekk fra byen og trygt hjem til mitt eget land hvis bare jeg kan finne en taxi i denne skogen jeg følger veien nedover i retning byen og håper på en telefonkiosk føttene er ustø jeg prøver å bevege meg fornuftig følge veikanten men jeg er ikke tilstede i situasjonen jeg ombestemmer meg fire ganger om jeg skal følge veien oppover eller nedover og surrer som en flue

en bil kommer sakte bak meg det er en taxi og jeg skal til å holde ut hånden men han planlegger allerede å stoppe bilen glir inn til min side av veien og nå ser jeg at det er bosnieren eller serberen eller whatever som kjørte meg hit i hånden holder han veska mi han rister den som om den var et polaroidbilde og jeg har ikke annet valg enn å sette meg inn til fyren

jeg får veska mi tilbake og han kjører meg nedover og oppover og til høyre og venstre gjennom gater og parker langs åkre og skog og jeg følger ikke med jeg stirrer ut av vinduet men uten å se på noe kroppen min kjører i en taxi langs Stockholms veier men jeg er tilbake i huset ved vannet og sjåføren er tilbake i Bosnia og pratingen hans og bilmotoren smelter sammen til bakgrunnsmusikk mens jeg dreper deg om og om igjen

alt for sent oppfatter jeg bablingen til taxisjåføren han snakker om voldtekter i Bosnia brutale massevoldtekter han var med på å voldta kvinner det var en del av krigen det var et viktig våpen for å bryte ned fiendens moral sier han og det velter seg inni meg og jeg klarer ikke lenger smile og nikke jeg ber han om å holde kjeft og ikke kødde med voldtekt og han sier at han ikke kødder han voldtok unge jenter og godt voksne kvinner sier han og det syke svinet legger til kaldt at voldtektene er den delen av krigen han savner mest og jeg leter etter pistolen min på låret men der er det bare løs tape våpenet mitt ligger på bunnen av sjøen og foran bilpanseret er ikke veien asfaltert lenger vi ruller på en skogsvei med gress mellom hjulsporene og jeg blir nummen

vi er FUBAR du og jeg, fucked up beyond all repair, to ødelagte mennesker sier han og jeg liker hverken det han sier eller måten han sier det på jeg vil ut av taxien men vi er midt i en skog mørke trær rundt oss det skumrer og jeg ville vært vettskremt nå hvis han var stor og truende men han er ganske liten og sitter helt rolig i førersetet og jeg ber han finne en skikkelig vei men det neste han sier er at han vil pule meg som han pulte damene i Bosnia

i så fall klorer jeg ut øynene på deg og spiser dem sier jeg og åpner bildøra det høye gresset i veikanten lager motstand han er fortsatt ikke truende han sier han vil ikke voldta meg han vil ha frivillig sex med meg og jeg ler faktisk en desperat hånlatter og jeg roper hallo ut av den åpne døra jeg vil ha kontakt med menneskeheten for i denne bilen er det bare dyr men skogen er taus og det er ikke han han forteller at etter forrige taxitur fulgte han etter meg gjennom skogen og opp til huset for å gi veska mi tilbake til meg og på andre siden av trærne så han meg skyte ihjel en mann og jeg slutter å rope jeg prøver ikke å stikke av han har sett meg han kjenner min hemmelighet og valget han gir meg er å bli pult eller anmeldt jeg blir kald og kjenner igjen panikken

han sparer ikke på brutaliteten han er tilbake i Bosnia og behandler meg som om jeg var fienden i en krig og den store skjelven kommer tilbake og stresset og trykket blir for mye for meg jeg kjenner det glipper, jeg må resignere, retrettere, jeg mister fastlandet, inni meg er det bare svart frådende hav som bølger frem og tilbake og alt indre lys er slukket og slukt noen er født for å utkjempe kriger i sitt indre og jeg innser at jeg er en av dem jeg stålsetter meg blikket er tusenmeter følelsene er oppslukt av den leirete ballen jeg har gått gjennom dette før og jeg skal klare det igjen jeg slipper taket