Det er krig i Afganistan. Krigen er egentlig mellom de veldig religiøse (taliban) og de mindre religiøse (mujahedin/nordalliansen). Norge, USA og resten av NATO er med på laget til de mindre religiøse. Før var vi bare med som støtte, men nå har en del av NATO-landene begynt å angripe motstanderen selv, i Sør-Afghanistan. Norge er ikke med i Sør, enda, og om vi skal være med der er et tema for krangling.
Det er krig i Irak. Krigen er egentlig mellom sunni- og shia-muslimer. USA, England og en del andre vestlige land er med på laget til shiaene, ikke fordi de er shia, men fordi de styrer regjeringen som ble valgt etter USA & co. invaderte landet. Krigen er helt fucked up og går ut på at vanlige folk sprenges i gatene. Problemet i forhold til mange andre land er at opprørerne er så ressurssterke, siden deres side hadde makta i så mange år.
I USA styrer president Bush ennå, men han har mindre makt enn før fordi demokratene vant valgene i 2006, så han får vanskelig med å starte flere kriger. Når han mister jobben etter neste år tror mange at Hillary Clinton blir president, og uansett hvem som vinner er det godt mulig at USAs soldater forsvinner fra Irak. I England har statsminister Tony Blair nettopp gått av, og det gjør det sannsynlig at Englands soldater snart forsvinner fra Irak.
Det er krig i Somalia, mellom muslimer og kristne, staten har gått i oppløsning og samfunnsstrukturen ligner på Afghanistans, en før-middelaldersk situasjon hvor klaner og krigsherrer er det samlende elementet.
Det er krig i Sudan, mellom regjeringen og opprørere i Darfur, Darfur ligger midt i Sahara og folket der hadde det hardt nok med å skaffe mat fra før, på grunn av krigen er sult blitt et problem.
Det er som alltid krig i Israel, mellom jødene og palestinerne, i det siste har det vært mest slåssing mellom palestinerne. Hamas, som ikke anerkjenner Israel og regnes som terrorister av USA, er i bråk med Fatah, Yassir Arafats gamle parti, som er litt mildere stemt overfor jøder.
Zimbabwe og Nord-Korea har ledere som isolerer landet fra resten av verden, slik at det lett blir mangel på mat og medisiner og folket får lavere levestandard enn nødvendig.
Pluss en del kruttønner rundt omkring hvor det ikke er krig men ikke helt fred heller, f.eks. Sri Lanka, Øst-Timor, Colombia, Etiopia-Eritrea.
Verdenssituasjonen høres alltid ille ut, men den har alltid vært ille. Fattigdom er på retur, særlig i Asia, og særlig i Kina og India. I Afrika sør for Sahara er mange smittet av AIDS og det fører også med seg tilleggsproblemer som gir dårligere utvikling. Situasjonen er dårligst Øst i Afrika, i Vest-Afrika fins det lyspunkter, som en del land som har sluttet å sloss og begynt å etablere demokratier.
Klimaet: det snakkes mer om klimaproblemet enn før, til og med fra Bush. Men det er foreløpig vanskelig å se at effektive grep blir tatt.
I Norge skjer det neppe noe for tiden som er verdt å huske neste år på samme tid.
30. juni 2007
"Ny" musikk X
Det er cirka bare jeg som leser musikkpostene mine. Koselig det, litt som i gamle dager da jeg rulet bloggen alene. Og da kan jeg jo poste all mulig deilig musikk som jeg kunne blitt hardmobbet for hvis de tøffe gutta hadde fulgt med. Opus - x Loving you Girl.
OK, her er kvalitet. Mazzy Star, Fade Into You. Merkelig sang som glir inn under huden. Dreampop.
OK, her er kvalitet. Mazzy Star, Fade Into You. Merkelig sang som glir inn under huden. Dreampop.
Røldag: Feit og lat
Vi er små, små mennesker. Vi bruker livene våre på små ting som vi føler er viktige. Ikke fordi de spiller noen rolle i den store sammenhengen, men fordi vi trenger å tro at de gjør det. Noen megler aksjer hele livet. Noen vasker gølv. Noen sorterer bøker. Så lenge de ser det i et lite perspektiv har de det bra. Og noen faller utenfor, får sparken på trynet ut, får hele arbeidslivet på avstand og ser hvor meningsløst det hele er. Hvor liten rolle hver enkelt spiller. Det er ikke gøy.
Som trær. Trær ser per definisjon ikke skogen for bare trær. Og de vil ha det sånn. Hvis de visste hvor liten del av skogen de selv utgjør, ville trærne blitt tungt deprimerte.
Slik lå jeg og tenkte denne natten. Jeg konkluderte med at greia ikke er å gjøre noe fornuftig. Det holder med å tro at du gjør det. Jeg hadde ikke noen jobb, og kom neppe til å få det på en lang stund, men hvis jeg bare fant et prosjekt skulle det gå bra.
Det var ski-VM i byen, og gratis å se på utenfor stadion. Jeg trengte et flagg. Det stod plutselig helt klart for meg hvor intenst jeg trengte et flagg. Det kom til å være nok norske flagg der oppe. Jeg stirret på det store italienske flagget som hadde blitt med meg hjem fra et nachspiel en gang og blitt min gardin. Jeg innså at jeg var utvalgt til å være italiener under ski-VM.
Jeg hadde et par dager på meg til femmila, som var det siste løpet i VM. Disse dagene brukte jeg til planlegging. Jeg lånte meg en mobiltelefon. Jeg skaffet meg allierte, i form av dama mi og Gjeller'n, en kamerat som ser passe italiensk ut. Og jeg stakk innom RBK-shop og kjøpte svarte trykkbokstaver av den største typen de hadde. Trykkbokstavene limte jeg på flagget med strykejern.
Natta før løpet trakk Gjeller'n og jeg ut i VM-skogen. Vi overnattet i teltleiren i den såkalte Bråbakken sammen med mange andre som også ventet på femmila. Fyllefestene i Bråbakken under ski-VM hadde allerede kostet liv, en fyr sovnet god og full inne i teltet sitt med propanen på og gasset seg ihjel, fred være med hans minne. En del av skientusiastene i teltene rundt oss hadde vært på TV og sagt med alvorlige ansikter at ”sånt gjør inntrykk” og ”det er ikke så mye drikking i teltleiren”. Nå var alle de alvorlige ansiktene drita fulle. Finner og nordmenn sang i kor den eneste drikkevisa begge leirer hadde klart å lære. ”Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ, Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ” og så videre. Myllylä var kristen asket og et fint ironisk tema for en drikkevise. At mannen var sprøytemisbruker visste vi ikke da.
Utpå natta tok jeg meg ut til TV-kameraene i Pilegrimen, hvor det var passering 14, 30 og 47 km. Jeg festet det ferdigpreparerte italienske flagget på gjerdet langs løypa, like ved reklameskiltene og midt i glaninga til kameraene. ”Fauner é grasso e pigro” stod det med stor skrift på det hvite feltet i flagget. Silvio Fauner var regjerende mester på distansen, og det virket nærliggende at italienere som kom opp hit ville heie på ham. Selv om han ikke hadde fått det til denne sesongen. Denne litt merkelige sesongen da de hadde begynt å blodteste løperne før start og en del gamle storheter plutselig befant seg på andre og tredje blad av resultatlista.
Tidlig neste morgen gikk Gjeller'n og jeg tilbake til åstedet og stilte oss opp rett bak flagget. Vi hadde kledd oss så kontinentalt som vi kunne, det vil si unngått grå vadmel som ytterste plagg. Gjeller'n hadde stående ordre om å oppføre seg italiensk, hva nå det måtte bety for ham. Kameramennene skulle ledes til å vise dette eksotiske innslaget blant publikum mest mulig.
Slik vi stod så vi bokstavene på flagget opp ned hvis vi lente oss over gjerdet. Gjeller'n lurte på hva det stod.
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”En tolkning kan jo være at ’Fauner er størst. Han er kongen.’ Grasso, vet du, omtrent som great. Stor.”
Nede i bakken var det en italiener blant publikum, vi måtte spille dumme hvis han kom opp til oss. Han fikk øye på flagget og kom ganske nære, men han hørte vi snakket norsk og snudde. Teksten på flagget så han ikke, den vendte ut mot løypa.
Første runden gikk bra. Da Fauner passerte lente jeg meg frem og kauket "Trentacinque con non una cartolina e dodici per una cartolina illustrata con non pio di cinque parole". Dette mer for å forklare kameramennene at vi faktisk var italienere enn for å forklare Fauner hvor mye italienske prospektkort koster. Jeg ba også Giorgio Vanzetta om å pusse skoene mine av samme grunn.
Flagget kom på TV ca ti-femten ganger og Gjeller'n og jeg fikk nærbilde av trynene våre i ruta. Problemet var at kameraet sveipet så fort over flagget at man måtte gå inn for det for å lese teksten. Dama satt hjemme og fulgte med på skjermen, via mobiltelefonen i pausen fikk vi beskjed om hvordan flagget skulle flyttes for optimal effekt.
Men da kom en annen nysgjerrig italiener, Pietro Piller Cottrer som vant femmila i kollen samme året, opp mot oss. Ingen bombe at en mann med det mellomnavnet blir skiløper. Piller var fristilsekspert og dette var en klassisk femmil, så han hadde fri. Akkurat da satt vi tre meter bak flagget, vi gadd ikke å stå inntil gjerdet mens det ikke skjedde noe i løypa. Piller oppdaget bokstavene, kanskje gjenkjente han Fauners navn som kunne skimtes gjennom flagget. Piller var fra Sappada, samme by som Fauner, og Fauner var hans mentor og læremester i skiidrettens mysterier. Piller ble naturligvis ekstra nysgjerrig, og lente seg over sperringa for å lese de andre bokstavene.
Det var klart og tydelig at han ikke valgte min tolkning av teksten. Hodet virret rundt på ham, og et innfult blikk sveivde over oss. Men vi snakket norsk og lot som om vi ikke enset ham, så vi falt utenfor mistanke. Han så antagelig etter mistenksomme italienere. Han gikk ned til den førstnevnte italieneren, som satt med et håndflagg et stykke unna, og underkastet stakkaren nådeløse forhør. Gjeller'n ble skeptisk.
”Hva står det egentlig på dette flagget ditt?”
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”Fauner er feit og lat.”
Piller kom tilbake sammen med en førtiåring i Italias overtrekksdrakt, antagelig en av lederne sine, og viste ham teksten. De la slagplan, lederen gikk og Piller-Cottrer ble igjen. Han stilte seg opp ved siden av flagget, ikke rett bak. Hver gang kamera sveivde over teksten, slengte han et stort Padania-flagg foran bokstavene. Padania er det nord-italienske separatister vil kalle landet sitt når de får løsrevet seg. Sånn sett kan Padanias flagg som rituelt slenges foran det italienske tolkes som en politisk markering. Muligens skjønte Piller dette etterhvert, han så i hvert fall ganske ukomfortabel ut.
Da Bjørn Dæhlie passerte på andrerunden flokket alt folket frem til sperringen for å heie. Det var noe sånt Piller hadde ventet på, han ville ta ned flagget men var ikke tøff nok til å gjøre det mens alle så ham. Mens vi lente oss over flagget løsnet Piller den ene tråden. Gjeller'n stod med hånda si på både sperringen og flagget, og da tråden løsnet holdt han flagget tilfeldigvis igjen for at det ikke skulle falle ned. Slik stod Gjeller'n og Piller side om side resten av andrerunden, begge med en hånd på flagget. Situasjonen var spent, men om han nå hadde skjønt at vi var fienden ville han tydeligvis ikke ha åpen konfrontasjon.
Da alle de beste hadde passert etter to runder gikk vi for å sette oss igjen. Gjeller'n løsnet grepet og flagget falt slapt ned på løypa. Vi lot som vi ikke la merke til dette, vi ville heller ikke ha bråk. Kanskje fikk det Piller til å tro at ingen i strøket eide flagget. Han var fornøyd da flagget lå på bakken og han og lederen tok med sekkene og dro ned mot stadion. Vi diskuterte om vi skulle få ham til å signere flagget da han dro, men han så ikke ut som om han var i humør.
På tredjerunden flyttet vi flagget lenger opp i bakken og holdt det ut da de tre beste passerte. Nå ble imidlertid avstanden til kameraet vel stor, så denne runden fikk bare titterne med mange tommer TV-skjerm lest hvor feit og lat Fauner var.
Myllylä hadde funnet frem godsprøyta, og vant løpet. Erling Jevne tok sølv. Fauner ble listeflesk. Det beste TV-bildet av flagget vårt kom da medaljevinnerne skulle vises i sakte film til slutt i TV-sendingen. Bronsemedaljør Dæhlie går i slow motion opp bakken vår, og idet bildet fryses for å skifte til Jevne, kunne alle italienere klart og tydelig lese forklaringen på hvorfor Fauner skuffet så stort i årets mesterskap.
Selv var jeg godt fornøyd da jeg pakket sammen og gikk tilbake til arbeidsledigheten. Tre dager ihjelslått på en meningsfylt måte.
Ikke minst hadde jeg støttet teorien min. Vi er små, små mennesker. Uhyggelig små.
Som trær. Trær ser per definisjon ikke skogen for bare trær. Og de vil ha det sånn. Hvis de visste hvor liten del av skogen de selv utgjør, ville trærne blitt tungt deprimerte.
Slik lå jeg og tenkte denne natten. Jeg konkluderte med at greia ikke er å gjøre noe fornuftig. Det holder med å tro at du gjør det. Jeg hadde ikke noen jobb, og kom neppe til å få det på en lang stund, men hvis jeg bare fant et prosjekt skulle det gå bra.
Det var ski-VM i byen, og gratis å se på utenfor stadion. Jeg trengte et flagg. Det stod plutselig helt klart for meg hvor intenst jeg trengte et flagg. Det kom til å være nok norske flagg der oppe. Jeg stirret på det store italienske flagget som hadde blitt med meg hjem fra et nachspiel en gang og blitt min gardin. Jeg innså at jeg var utvalgt til å være italiener under ski-VM.
Jeg hadde et par dager på meg til femmila, som var det siste løpet i VM. Disse dagene brukte jeg til planlegging. Jeg lånte meg en mobiltelefon. Jeg skaffet meg allierte, i form av dama mi og Gjeller'n, en kamerat som ser passe italiensk ut. Og jeg stakk innom RBK-shop og kjøpte svarte trykkbokstaver av den største typen de hadde. Trykkbokstavene limte jeg på flagget med strykejern.
Natta før løpet trakk Gjeller'n og jeg ut i VM-skogen. Vi overnattet i teltleiren i den såkalte Bråbakken sammen med mange andre som også ventet på femmila. Fyllefestene i Bråbakken under ski-VM hadde allerede kostet liv, en fyr sovnet god og full inne i teltet sitt med propanen på og gasset seg ihjel, fred være med hans minne. En del av skientusiastene i teltene rundt oss hadde vært på TV og sagt med alvorlige ansikter at ”sånt gjør inntrykk” og ”det er ikke så mye drikking i teltleiren”. Nå var alle de alvorlige ansiktene drita fulle. Finner og nordmenn sang i kor den eneste drikkevisa begge leirer hadde klart å lære. ”Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ, Mika Myllylä, Mika My-LLY-LÄ” og så videre. Myllylä var kristen asket og et fint ironisk tema for en drikkevise. At mannen var sprøytemisbruker visste vi ikke da.
Utpå natta tok jeg meg ut til TV-kameraene i Pilegrimen, hvor det var passering 14, 30 og 47 km. Jeg festet det ferdigpreparerte italienske flagget på gjerdet langs løypa, like ved reklameskiltene og midt i glaninga til kameraene. ”Fauner é grasso e pigro” stod det med stor skrift på det hvite feltet i flagget. Silvio Fauner var regjerende mester på distansen, og det virket nærliggende at italienere som kom opp hit ville heie på ham. Selv om han ikke hadde fått det til denne sesongen. Denne litt merkelige sesongen da de hadde begynt å blodteste løperne før start og en del gamle storheter plutselig befant seg på andre og tredje blad av resultatlista.
Tidlig neste morgen gikk Gjeller'n og jeg tilbake til åstedet og stilte oss opp rett bak flagget. Vi hadde kledd oss så kontinentalt som vi kunne, det vil si unngått grå vadmel som ytterste plagg. Gjeller'n hadde stående ordre om å oppføre seg italiensk, hva nå det måtte bety for ham. Kameramennene skulle ledes til å vise dette eksotiske innslaget blant publikum mest mulig.
Slik vi stod så vi bokstavene på flagget opp ned hvis vi lente oss over gjerdet. Gjeller'n lurte på hva det stod.
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”En tolkning kan jo være at ’Fauner er størst. Han er kongen.’ Grasso, vet du, omtrent som great. Stor.”
Nede i bakken var det en italiener blant publikum, vi måtte spille dumme hvis han kom opp til oss. Han fikk øye på flagget og kom ganske nære, men han hørte vi snakket norsk og snudde. Teksten på flagget så han ikke, den vendte ut mot løypa.
Første runden gikk bra. Da Fauner passerte lente jeg meg frem og kauket "Trentacinque con non una cartolina e dodici per una cartolina illustrata con non pio di cinque parole". Dette mer for å forklare kameramennene at vi faktisk var italienere enn for å forklare Fauner hvor mye italienske prospektkort koster. Jeg ba også Giorgio Vanzetta om å pusse skoene mine av samme grunn.
Flagget kom på TV ca ti-femten ganger og Gjeller'n og jeg fikk nærbilde av trynene våre i ruta. Problemet var at kameraet sveipet så fort over flagget at man måtte gå inn for det for å lese teksten. Dama satt hjemme og fulgte med på skjermen, via mobiltelefonen i pausen fikk vi beskjed om hvordan flagget skulle flyttes for optimal effekt.
Men da kom en annen nysgjerrig italiener, Pietro Piller Cottrer som vant femmila i kollen samme året, opp mot oss. Ingen bombe at en mann med det mellomnavnet blir skiløper. Piller var fristilsekspert og dette var en klassisk femmil, så han hadde fri. Akkurat da satt vi tre meter bak flagget, vi gadd ikke å stå inntil gjerdet mens det ikke skjedde noe i løypa. Piller oppdaget bokstavene, kanskje gjenkjente han Fauners navn som kunne skimtes gjennom flagget. Piller var fra Sappada, samme by som Fauner, og Fauner var hans mentor og læremester i skiidrettens mysterier. Piller ble naturligvis ekstra nysgjerrig, og lente seg over sperringa for å lese de andre bokstavene.
Det var klart og tydelig at han ikke valgte min tolkning av teksten. Hodet virret rundt på ham, og et innfult blikk sveivde over oss. Men vi snakket norsk og lot som om vi ikke enset ham, så vi falt utenfor mistanke. Han så antagelig etter mistenksomme italienere. Han gikk ned til den førstnevnte italieneren, som satt med et håndflagg et stykke unna, og underkastet stakkaren nådeløse forhør. Gjeller'n ble skeptisk.
”Hva står det egentlig på dette flagget ditt?”
”Fauner é grasso e pigro”, fortalte jeg.
”Ja, men hva betyr det?”
”Fauner er feit og lat.”
Piller kom tilbake sammen med en førtiåring i Italias overtrekksdrakt, antagelig en av lederne sine, og viste ham teksten. De la slagplan, lederen gikk og Piller-Cottrer ble igjen. Han stilte seg opp ved siden av flagget, ikke rett bak. Hver gang kamera sveivde over teksten, slengte han et stort Padania-flagg foran bokstavene. Padania er det nord-italienske separatister vil kalle landet sitt når de får løsrevet seg. Sånn sett kan Padanias flagg som rituelt slenges foran det italienske tolkes som en politisk markering. Muligens skjønte Piller dette etterhvert, han så i hvert fall ganske ukomfortabel ut.
Da Bjørn Dæhlie passerte på andrerunden flokket alt folket frem til sperringen for å heie. Det var noe sånt Piller hadde ventet på, han ville ta ned flagget men var ikke tøff nok til å gjøre det mens alle så ham. Mens vi lente oss over flagget løsnet Piller den ene tråden. Gjeller'n stod med hånda si på både sperringen og flagget, og da tråden løsnet holdt han flagget tilfeldigvis igjen for at det ikke skulle falle ned. Slik stod Gjeller'n og Piller side om side resten av andrerunden, begge med en hånd på flagget. Situasjonen var spent, men om han nå hadde skjønt at vi var fienden ville han tydeligvis ikke ha åpen konfrontasjon.
Da alle de beste hadde passert etter to runder gikk vi for å sette oss igjen. Gjeller'n løsnet grepet og flagget falt slapt ned på løypa. Vi lot som vi ikke la merke til dette, vi ville heller ikke ha bråk. Kanskje fikk det Piller til å tro at ingen i strøket eide flagget. Han var fornøyd da flagget lå på bakken og han og lederen tok med sekkene og dro ned mot stadion. Vi diskuterte om vi skulle få ham til å signere flagget da han dro, men han så ikke ut som om han var i humør.
På tredjerunden flyttet vi flagget lenger opp i bakken og holdt det ut da de tre beste passerte. Nå ble imidlertid avstanden til kameraet vel stor, så denne runden fikk bare titterne med mange tommer TV-skjerm lest hvor feit og lat Fauner var.
Myllylä hadde funnet frem godsprøyta, og vant løpet. Erling Jevne tok sølv. Fauner ble listeflesk. Det beste TV-bildet av flagget vårt kom da medaljevinnerne skulle vises i sakte film til slutt i TV-sendingen. Bronsemedaljør Dæhlie går i slow motion opp bakken vår, og idet bildet fryses for å skifte til Jevne, kunne alle italienere klart og tydelig lese forklaringen på hvorfor Fauner skuffet så stort i årets mesterskap.
Selv var jeg godt fornøyd da jeg pakket sammen og gikk tilbake til arbeidsledigheten. Tre dager ihjelslått på en meningsfylt måte.
Ikke minst hadde jeg støttet teorien min. Vi er små, små mennesker. Uhyggelig små.
29. juni 2007
Dette er meg - Sommermeme
Jeg ble tagget av Minneapolise til dette meme't, som jeg tror stammer fra Mirakel. Så hvorfor ikke, det er vel lagd for å slå ihjel agurktid med.
Jeg kombinerer de to første spørsmålene:
1. Bilde av meg:
2. Tre positive ting om meg.
De tre mest positive tingene med meg selv er slik jeg ser det at jeg kan puste, drikke og spise. Uten de evnene ville jeg slitt. Men du vil vel vite sånne positive ting man får mojo av. Da er mine tre sterkeste sider at
Jeg kan plassere alle fingertuppene oppå innerste ledd av fingeren ved siden av samtidig.
Jeg kan lage respektable vinkler mellom ringfinger og langfinger.
Jeg kan lage en syk knekk på ytterste ledd av tommelen. Som jeg dessverre glemte å gjøre da jeg tok bildet. Men den er helt syk.
3. Tre negative ting om meg.
Til å svare på dette har jeg innleid eksperthjelp fra Rambukks dikt om meg. Jeg er
Livet har lært meg å ikke ta overdoser av avføringspiller.
5. Hvordan oppfatter du deg selv?
Stort sett ved hjelp av speil.
6. I dag har jeg følt meg:
Dorsk
7. Livssituasjon:
Mye som Natascha Kampusch, men uten kjendisstatusen.
8. Ferieplaner:
Sitte sitte sitte her og angre på mine synder
9. Beste med sommeren/sommerminne:
Varmen og lettkledde damer
10. Disse tagger jeg:
Jeg tagger hver hundrende besøkende etter nr. 160 000 i bloggen.
Nr. 160.000: En fast leser fra matteintituttet ved NTNU, var innom klokka 9 i går, 9 i dag og 15 i dag, kjører windows XP og Firefox.
Nr. 160.100: Argh. Fra ukjent sted i Norge, som besøker fra ukjent link.
Nr. 160.200: En nordmann i Nederland som kom hit for å se "Tone Damli Aaberge naken", og ble sørgelig skuffet.
Nr. 160.300: Dette ble ingen suksess. Trodde jeg skulle få tak i noen bloggere. Men dette er en fra Nordisk Mobiltelefon Norway A/s som søkte seg hit med ordet "pule". H*n kommer neppe tilbake.
Jeg kombinerer de to første spørsmålene:
1. Bilde av meg:
2. Tre positive ting om meg.
De tre mest positive tingene med meg selv er slik jeg ser det at jeg kan puste, drikke og spise. Uten de evnene ville jeg slitt. Men du vil vel vite sånne positive ting man får mojo av. Da er mine tre sterkeste sider at
Jeg kan plassere alle fingertuppene oppå innerste ledd av fingeren ved siden av samtidig.
Jeg kan lage respektable vinkler mellom ringfinger og langfinger.
Jeg kan lage en syk knekk på ytterste ledd av tommelen. Som jeg dessverre glemte å gjøre da jeg tok bildet. Men den er helt syk.
3. Tre negative ting om meg.
Til å svare på dette har jeg innleid eksperthjelp fra Rambukks dikt om meg. Jeg er
- oppmerksomhetssøkende
- plump
- barnslig
Livet har lært meg å ikke ta overdoser av avføringspiller.
5. Hvordan oppfatter du deg selv?
Stort sett ved hjelp av speil.
6. I dag har jeg følt meg:
Dorsk
7. Livssituasjon:
Mye som Natascha Kampusch, men uten kjendisstatusen.
8. Ferieplaner:
Sitte sitte sitte her og angre på mine synder
9. Beste med sommeren/sommerminne:
Varmen og lettkledde damer
10. Disse tagger jeg:
Jeg tagger hver hundrende besøkende etter nr. 160 000 i bloggen.
Nr. 160.000: En fast leser fra matteintituttet ved NTNU, var innom klokka 9 i går, 9 i dag og 15 i dag, kjører windows XP og Firefox.
Nr. 160.100: Argh. Fra ukjent sted i Norge, som besøker fra ukjent link.
Nr. 160.200: En nordmann i Nederland som kom hit for å se "Tone Damli Aaberge naken", og ble sørgelig skuffet.
Nr. 160.300: Dette ble ingen suksess. Trodde jeg skulle få tak i noen bloggere. Men dette er en fra Nordisk Mobiltelefon Norway A/s som søkte seg hit med ordet "pule". H*n kommer neppe tilbake.
27. juni 2007
Situasjonsrapport fra bokprosjektet
I mars, etter at Blodføre var antatt, fikk jeg en konsulentuttalelse fra forlaget der de ikke la fingrene imellom på hva de ikke likte. Etter det har vi gått to runder hvor jeg har endret og de har uttalt seg på nytt.
Jeg har nylig fått tredje uttalelse, forlaget er nå blide og sier mye pent, det er bare småting igjen og forhåpentlig bare behov for en runde til før korrektur. Det kan selvfølgelig være at vi lever i en boble hvor vi lurer hverandre, og at boka blir griseslaktet når anmelderne får kloa i den*, men for meg føles det virkelig som om ting faller på plass og at Blodføre blir seriøst bra.
Planen framover er at juli går med til runde tre og så starter forlaget på korrekturen i august. Når boka kommer ut vet jeg ikke, men det blir etter alle solemerker til høsten.Jeg fikk ideen til Blodføre i januar 1998. Så det ser ut til at vi akkurat rekker å komme under ti år på prosessen... riktignok har jeg ligget på trynet i en seng mange av de årene.
På grunn av runde tre kan det være jeg blir litt mindre tilgjengelig fra og med mandag. Det er nå jeg pleier å slette meg fra facebook, men jeg skal prøve å la være.
Bilder: Muligens blir bokomslaget inspirert av Sibirlandskap. Gleder meg til å se det.
Norsk rekord
Da påberoper jeg meg norsk digital rekord.
Nærmere bestemt den ettertraktede Norgesrekorden i "antall dager fra du fikk e-mailadressen du bruker nå og til du kjøpte din første mobiltelefon."
Jeg fikk mailadressen i oktober 1992,
og kjøpte min første mobil i dag, 27. juni 2007.
14 år, 8 måneder. Hvis noen slår den skal jeg krype.
(Jada, dette er bare et fake-triumf-skalkeskjul for at jeg omsider måtte gi opp min bitre motstand og kjøpe hjernekoker. awg.)
Nærmere bestemt den ettertraktede Norgesrekorden i "antall dager fra du fikk e-mailadressen du bruker nå og til du kjøpte din første mobiltelefon."
Jeg fikk mailadressen i oktober 1992,
og kjøpte min første mobil i dag, 27. juni 2007.
14 år, 8 måneder. Hvis noen slår den skal jeg krype.
(Jada, dette er bare et fake-triumf-skalkeskjul for at jeg omsider måtte gi opp min bitre motstand og kjøpe hjernekoker. awg.)
26. juni 2007
Et inkluderende bloggeliv, finale
Etter tredje dag var det jevnt i teten:
Her er forklaring på hva prosjektet går ut på. Til nå har Ørjan kommentert ferske innlegg. Denne siste dagen har han kommentert innlegg som i gjennomsnitt var fem dager gamle.
Elitelaget:
Saccarina svarer sent men godt. Dette er den andre kommentaren hvor Ørjan mobber trøndere, bortsett fra det har Ørjan kommentert som Esquil ville gjort. 5 poeng.
LordX er på ferie når Ørjan kommenterer. Ørjan prøver derfor å provosere for å få en kommentar, dessuten er det slutten på prosjektet og dimmestemning, så Ørjan kommer i klammeri med Esquil. Lorden leverer en herlig kommentar som gjør at vi endelig får bruk for kategorien "grusom respons". 3 poeng.
Prinsesse Leas blogg er stum for tiden, antagelig har hun ferie, for Lea pleier være flink til å svare. 2 poeng
De Rutinerte:
Rambukk får svar på et seks dager gammelt innlegg, men svarer likevel kjapt og dessuten hyggelig. 5 poeng.
Lasse har blogget i over fem år. Han får kommentar på et fem dager gammelt innlegg, men resopnderer rimelig kjapt. 5 poeng
Helge Samuelsen inviterer til miljødebatt, og når Ørjan får kranglet litt trives han godt og setter 6 poeng.
Fersklaget:
Egoisten hadde en aktiv blogg, Ørjan måtte bla fem dager bakover for å følge noenlunde samme rutine som hos de andre. Egoisten svarte. Han følte seg gjort narr av da det viste seg at kommentaren var fake, men etter at misforståelser ble oppklart er saken ute av verden. Ørjan mener det han sier. 5 poeng.
Nirkatu får svar på et to dager gammelt innlegg, og leverer varene. 5 poeng
Ingunn hadde ikke blogget på åtte dager da Ørjan var innom (åtte for å utjevne for nirkatus to). Det er for mye, Ingunn er ikke der. 2 poeng.
Sluttresultat:
Rølerbloggen gratulerer de rutinerte vinnerne!
Konklusjon
Vi skulle sjekke om rutinerte eller ferske bloggere var mest sosiale. De rutinerte vant, hele elleve av tolv rutinerte svarte Ørjan. Men bare en av de rutinerte besøkte Ørjans blogg. Det samme gjaldt eliten, mens hele 25% av de ferske kommenterte i "Dum, men ikke deilig". De ferske er derimot dårligere til å svare på hjemmebane.
Tendensen sammenfaller bra med mitt bloggliv, jeg husker selv at det var tyngre å svare på kommentarer i starten, det var liksom mer 'big deal'. Samtidig var jeg flinkere til å besøke andre blogger.
Det andre som skulle sjekkes var myten om at eliten er arrogante og ikke svarer på kommentarer. Ser vi på eliten kommer de dårligere ut enn kontrollgruppen. Men forskjellen er ikke stor, og de som scorer dårligst hos eliten er ikke bloggere som vanligvis ignorerer kommentarer, det er tilfeldigheter som Mihoes sykdom inne i bildet. Ørjan har blitt tatt bra imot av hele bloggosfæren og har lyst til å si Myth Busted.
- Rutinert 41
- Elite 41
- Fersk 38
Her er forklaring på hva prosjektet går ut på. Til nå har Ørjan kommentert ferske innlegg. Denne siste dagen har han kommentert innlegg som i gjennomsnitt var fem dager gamle.
Elitelaget:
Saccarina svarer sent men godt. Dette er den andre kommentaren hvor Ørjan mobber trøndere, bortsett fra det har Ørjan kommentert som Esquil ville gjort. 5 poeng.LordX er på ferie når Ørjan kommenterer. Ørjan prøver derfor å provosere for å få en kommentar, dessuten er det slutten på prosjektet og dimmestemning, så Ørjan kommer i klammeri med Esquil. Lorden leverer en herlig kommentar som gjør at vi endelig får bruk for kategorien "grusom respons". 3 poeng.Prinsesse Leas blogg er stum for tiden, antagelig har hun ferie, for Lea pleier være flink til å svare. 2 poengDe Rutinerte:
Rambukk får svar på et seks dager gammelt innlegg, men svarer likevel kjapt og dessuten hyggelig. 5 poeng.Lasse har blogget i over fem år. Han får kommentar på et fem dager gammelt innlegg, men resopnderer rimelig kjapt. 5 poengHelge Samuelsen inviterer til miljødebatt, og når Ørjan får kranglet litt trives han godt og setter 6 poeng.Fersklaget:
Egoisten hadde en aktiv blogg, Ørjan måtte bla fem dager bakover for å følge noenlunde samme rutine som hos de andre. Egoisten svarte. Han følte seg gjort narr av da det viste seg at kommentaren var fake, men etter at misforståelser ble oppklart er saken ute av verden. Ørjan mener det han sier. 5 poeng. Nirkatu får svar på et to dager gammelt innlegg, og leverer varene. 5 poengIngunn hadde ikke blogget på åtte dager da Ørjan var innom (åtte for å utjevne for nirkatus to). Det er for mye, Ingunn er ikke der. 2 poeng.Sluttresultat:
- Rutinert 57
- Elite 51
- Fersk 50
Rølerbloggen gratulerer de rutinerte vinnerne!
Konklusjon
Vi skulle sjekke om rutinerte eller ferske bloggere var mest sosiale. De rutinerte vant, hele elleve av tolv rutinerte svarte Ørjan. Men bare en av de rutinerte besøkte Ørjans blogg. Det samme gjaldt eliten, mens hele 25% av de ferske kommenterte i "Dum, men ikke deilig". De ferske er derimot dårligere til å svare på hjemmebane.
Tendensen sammenfaller bra med mitt bloggliv, jeg husker selv at det var tyngre å svare på kommentarer i starten, det var liksom mer 'big deal'. Samtidig var jeg flinkere til å besøke andre blogger.
Det andre som skulle sjekkes var myten om at eliten er arrogante og ikke svarer på kommentarer. Ser vi på eliten kommer de dårligere ut enn kontrollgruppen. Men forskjellen er ikke stor, og de som scorer dårligst hos eliten er ikke bloggere som vanligvis ignorerer kommentarer, det er tilfeldigheter som Mihoes sykdom inne i bildet. Ørjan har blitt tatt bra imot av hele bloggosfæren og har lyst til å si Myth Busted.
25. juni 2007
Operaen i Oslo
Operaen i Oslo koster 3,7 mrd. Det er 800 kroner fra hver nordmann, deg, meg og tiggerne på gata.
Jeg skulle gjerne vært med på å gi Oslo et monument, det var jo en monumentfattig hovedstad vi fikk oss når de nå engang valgte å flytte den ut fra de mer sentrale deler av landet. Men opera? Det nye operabygget er pent, men det er ikke et monument, det står ikke opp, det gjemmer seg.
Politikerne har vel registrert at operahuset i Sydney er det nyeste bygget som har fått verdensmonumentstatus, så har de tenkt, "se vi lager et hvitt operahus i strandkanten, det er nok trikset". Men å kopiere er definitivt ikke trikset. Operahuset i Sydney er fascinerende sært, og det er ikke ordet "opera" som har gjort bygningen berømt.
Man kunne holdt på pengene til det dukket opp et helt genialt arkitektonisk prosjekt, om det så var en moské. Det må en gal person til, en Utzon eller Gaudi. Om det ikke kom, og det gjorde det ikke, var ikke opera rett ting å blåse penger på, ikke for Norge. Man burde bygd en ordinær opera og brukt 3,7 milliarder på å utsmykke noe alle er innom, og som skåner miljøet hvis det blir bedre besøkt: T-banen.
Bilder: operaen i hhv. Oslo, Sydney og på Tenerife.
Jeg skulle gjerne vært med på å gi Oslo et monument, det var jo en monumentfattig hovedstad vi fikk oss når de nå engang valgte å flytte den ut fra de mer sentrale deler av landet. Men opera? Det nye operabygget er pent, men det er ikke et monument, det står ikke opp, det gjemmer seg.
Politikerne har vel registrert at operahuset i Sydney er det nyeste bygget som har fått verdensmonumentstatus, så har de tenkt, "se vi lager et hvitt operahus i strandkanten, det er nok trikset". Men å kopiere er definitivt ikke trikset. Operahuset i Sydney er fascinerende sært, og det er ikke ordet "opera" som har gjort bygningen berømt.
Man kunne holdt på pengene til det dukket opp et helt genialt arkitektonisk prosjekt, om det så var en moské. Det må en gal person til, en Utzon eller Gaudi. Om det ikke kom, og det gjorde det ikke, var ikke opera rett ting å blåse penger på, ikke for Norge. Man burde bygd en ordinær opera og brukt 3,7 milliarder på å utsmykke noe alle er innom, og som skåner miljøet hvis det blir bedre besøkt: T-banen.
Bilder: operaen i hhv. Oslo, Sydney og på Tenerife.
24. juni 2007
Et inkluderende bloggeliv del 4
Etter andre dag av Tour de Bloggebyen hadde eliten tatt kontrollen:
Her er forklaring på hva hva prosjektet går ut på, vi går løs på dag tre:
Elitelaget:
Tine får ved en feiltagelse to sjanser, og blåser begge mulighetene til å bli kjent med Ørjan. EDIT: Nei. Hun har svart på begge, bare sent. 5 poeng
Mihoe var en gang den som svarte på flest kommentarer av alle. Et sted på veien må vi ha misbrukt gjestfriheten. 2 poeng.
Kristin scorer en ener når Ørjan besøker Bærturen. Deretter en sekser på interessen for Ørjans kontaktannonse hos Iversen. Vi tar snittet og runder av nordover. 4 poeng.
De Rutinerte:
Fr. Martinsen har rutine og tar pent imot de aller fleste som besøker henne, også Ørjan. 5 poeng.
Androida har blogget i over fire år. Men svarer lynkjapt, raskeste respons i hele testen. Ørjan liker å diskutere arkitektur og får et trivelig besøk. 6 poeng
Iskwew er Norges beste kommentarfelt-vertinne for tiden, ihvertfall er hun best besøkt. Hun skuffer ikke, og scorer på godsiden av 5 poeng.
Fersklaget:
Confiteor leverer hyggelige svar både i blogg og i Ørjans kommentarfelt. Klokkerene 6 poeng.
Hjerterdame er så vidt jeg har skjønt fra samme fylke som Confiteor, og leverer like hjertelig respons. Østfold har dermed vist seg som det mest inkluderende fylket i testen, 6 poeng
Fr. Makeløs blir enda et trivelig bekjenskap for Ørjan. Hun gjettet rett på at hun fikk 5 poeng.
Stillingen før finalen, hittil har lagene ledet en dag hver:
EDIT: oppdatert
- Elite 30
- Rutinert 25
- Fersk 21
Her er forklaring på hva hva prosjektet går ut på, vi går løs på dag tre:
Elitelaget:
Tine får ved en feiltagelse to sjanser, og blåser begge mulighetene til å bli kjent med Ørjan. EDIT: Nei. Hun har svart på begge, bare sent. 5 poengMihoe var en gang den som svarte på flest kommentarer av alle. Et sted på veien må vi ha misbrukt gjestfriheten. 2 poeng.Kristin scorer en ener når Ørjan besøker Bærturen. Deretter en sekser på interessen for Ørjans kontaktannonse hos Iversen. Vi tar snittet og runder av nordover. 4 poeng.De Rutinerte:
Fr. Martinsen har rutine og tar pent imot de aller fleste som besøker henne, også Ørjan. 5 poeng.Androida har blogget i over fire år. Men svarer lynkjapt, raskeste respons i hele testen. Ørjan liker å diskutere arkitektur og får et trivelig besøk. 6 poengIskwew er Norges beste kommentarfelt-vertinne for tiden, ihvertfall er hun best besøkt. Hun skuffer ikke, og scorer på godsiden av 5 poeng.Fersklaget:
Confiteor leverer hyggelige svar både i blogg og i Ørjans kommentarfelt. Klokkerene 6 poeng.
Hjerterdame er så vidt jeg har skjønt fra samme fylke som Confiteor, og leverer like hjertelig respons. Østfold har dermed vist seg som det mest inkluderende fylket i testen, 6 poengFr. Makeløs blir enda et trivelig bekjenskap for Ørjan. Hun gjettet rett på at hun fikk 5 poeng.Stillingen før finalen, hittil har lagene ledet en dag hver:
EDIT: oppdatert
- Rutinert 41
- Elite 41
- Fersk 38
23. juni 2007
Et inkluderende bloggeliv del 3
Etter første dag av Tour de Bloggebyen var favorittene i tet:
Du forventes nå å vite hva prosjektet går ut på, så vi går rett løs på dag to:
Elitelaget:
Vampus svarer normalt på en lav andel av kommentarene sine (hun har mange), så hun var ikke regnet som elitelagets sterkeste kort i akkurat denne testen. Men i motsetning til de fleste andre den dagen får Ørjan svar, tilogmed to, før Vampus' faste kommentatorer tar over debatten og gir Ørjan en litt uggen smak i magen. Men Ørjan føler seg VIP-behandlet og inkludert. 6 poeng
Hjorthen, derimot, var regnet som et sikkert kort. Jeg kommer nå på at jeg overdrev i disclaimeren da jeg sa at Ørjan bare har mine egne meninger. Siden han er østlendinger bosatt i Trondheim er han ikke like glad i trøndere som meg. Hjorthen forsvarer trønderne, han tar seg av de nye så vel som sine øvrige kommentatorer, og Ørjan får den lengste svarteksten. Vi er på plussiden av 5 poeng.
Habben tar tredjeetappen. Han leverer et lunt og fint svar på Ørjans kommentar, han skriver lengre enn kommentaren, og sikrer nok en inkluderende dag på jobben for det utskjelte elitelaget. Sterke 5 poeng.
De Rutinerte:
Liberalist, Javisst har holdt på i drøyt halvannet år, og får fjerde etappe på Rutinert-laget. Selv om bloggposten er et spørsmål til leserne, svarer han ikke på noen kommentarer, heller ikke Ørjans. Det kan jo skyldes at han er på ferie og ikke nødvendigvis at han hater Ørjan, så 2 poeng.
Elisabeth Ice Cream starter med det minst inkuderende svaret Ørjan har fått til nå, men så måtte hun da også slite med en lett creepy kommentar fra en mann som hun aldri har møtt, og som vil treffe henne i Oslo. Etter som dialogen utvikler seg leverer hun kommentar i Ørjans blogg, noe vår ferske blogger verdsetter høyt. Enden på historien er faktisk at Ørjan og Elisabeth gifter seg i Iversens kommentarfelt.6 poeng
Laila har de rutinertes sjette etappe. Hun svarer kjapt, men i samme Bergenstradisjon som Elisabeth møter hun mannen med piggene ut. Kanskje ikke helt ufortjent, men Ørjan føler seg misforstått og oppfattet som Jehovas Vitne. Problemet lar seg imidlertid løse raskt.5 poeng.
Fersklaget:
Madiiee i Ti tusen millioner er blant de mest rutinerte på fersklaget. Ørjan prøver et godt råd, men får ingen respons.2 poeng.
Rubenmann er kjendis, og norske kjendiser er ikke kjent for å svare vanlige folk i kommentarfeltet. Det kan jo finnes forståelige grunner til det, sikkert fort gjort å dra på seg en stalkersverm av ubehagelige personer. Ørjan prøver, er kanskje ikke høflig nok, men ingenting ser ut til å nytte hos Rubenmann. 2 poeng
Heidi Fleiss har holdt på i fire måneder. Hun svarer ikke Ørjan men svarer andre i samme kommentarfelt. Ørjan har ikke noe imot Heidi, men reglene er brutalt klare på dette punktet. Heidi avslutter en ekskluderende dag for fersklaget med 1 poeng.
Stillingen halvveis ser ikke ut til å støtte noen myter om arrogant elite:
Jeg har en teori om at Oslofolk er bedre på førsteinntrykk enn resten av landet. Altså mer inkuderende. Den er vanskelig å kontrollere her fordi de fleste svarer på alle kommentarene eller ikke på noen. Men på de som har forskjellsbehandlet til nå ser vi imidlertid at VamPus fra Oslo prioriterte den nye, mens trønderen Knut Stian prioriterte gamle kjente. Ser også at de to bergensdamene møtte Ørjan med skepsis i første kommentar. På den annen side har vi Heidi og etterhvert flere Oslodamer som bryter med mønsteret. Så hva skal man tro?
- Fersk 16
- Elite 14
- Rutinert 12
Du forventes nå å vite hva prosjektet går ut på, så vi går rett løs på dag to:
Elitelaget:
Vampus svarer normalt på en lav andel av kommentarene sine (hun har mange), så hun var ikke regnet som elitelagets sterkeste kort i akkurat denne testen. Men i motsetning til de fleste andre den dagen får Ørjan svar, tilogmed to, før Vampus' faste kommentatorer tar over debatten og gir Ørjan en litt uggen smak i magen. Men Ørjan føler seg VIP-behandlet og inkludert. 6 poengHjorthen, derimot, var regnet som et sikkert kort. Jeg kommer nå på at jeg overdrev i disclaimeren da jeg sa at Ørjan bare har mine egne meninger. Siden han er østlendinger bosatt i Trondheim er han ikke like glad i trøndere som meg. Hjorthen forsvarer trønderne, han tar seg av de nye så vel som sine øvrige kommentatorer, og Ørjan får den lengste svarteksten. Vi er på plussiden av 5 poeng.Habben tar tredjeetappen. Han leverer et lunt og fint svar på Ørjans kommentar, han skriver lengre enn kommentaren, og sikrer nok en inkluderende dag på jobben for det utskjelte elitelaget. Sterke 5 poeng.De Rutinerte:
Liberalist, Javisst har holdt på i drøyt halvannet år, og får fjerde etappe på Rutinert-laget. Selv om bloggposten er et spørsmål til leserne, svarer han ikke på noen kommentarer, heller ikke Ørjans. Det kan jo skyldes at han er på ferie og ikke nødvendigvis at han hater Ørjan, så 2 poeng.Elisabeth Ice Cream starter med det minst inkuderende svaret Ørjan har fått til nå, men så måtte hun da også slite med en lett creepy kommentar fra en mann som hun aldri har møtt, og som vil treffe henne i Oslo. Etter som dialogen utvikler seg leverer hun kommentar i Ørjans blogg, noe vår ferske blogger verdsetter høyt. Enden på historien er faktisk at Ørjan og Elisabeth gifter seg i Iversens kommentarfelt.6 poengLaila har de rutinertes sjette etappe. Hun svarer kjapt, men i samme Bergenstradisjon som Elisabeth møter hun mannen med piggene ut. Kanskje ikke helt ufortjent, men Ørjan føler seg misforstått og oppfattet som Jehovas Vitne. Problemet lar seg imidlertid løse raskt.5 poeng.
Fersklaget:
Madiiee i Ti tusen millioner er blant de mest rutinerte på fersklaget. Ørjan prøver et godt råd, men får ingen respons.2 poeng. Rubenmann er kjendis, og norske kjendiser er ikke kjent for å svare vanlige folk i kommentarfeltet. Det kan jo finnes forståelige grunner til det, sikkert fort gjort å dra på seg en stalkersverm av ubehagelige personer. Ørjan prøver, er kanskje ikke høflig nok, men ingenting ser ut til å nytte hos Rubenmann. 2 poengHeidi Fleiss har holdt på i fire måneder. Hun svarer ikke Ørjan men svarer andre i samme kommentarfelt. Ørjan har ikke noe imot Heidi, men reglene er brutalt klare på dette punktet. Heidi avslutter en ekskluderende dag for fersklaget med 1 poeng.Stillingen halvveis ser ikke ut til å støtte noen myter om arrogant elite:
- Elite 30
- Rutinert 25
- Fersk 21
Jeg har en teori om at Oslofolk er bedre på førsteinntrykk enn resten av landet. Altså mer inkuderende. Den er vanskelig å kontrollere her fordi de fleste svarer på alle kommentarene eller ikke på noen. Men på de som har forskjellsbehandlet til nå ser vi imidlertid at VamPus fra Oslo prioriterte den nye, mens trønderen Knut Stian prioriterte gamle kjente. Ser også at de to bergensdamene møtte Ørjan med skepsis i første kommentar. På den annen side har vi Heidi og etterhvert flere Oslodamer som bryter med mønsteret. Så hva skal man tro?
Ny Musikk IX
Det er ikke all bra musikk som slår igjennom i Norge. Denne perlen av en sang ga Shakira ut litt for tett foran Hips Don't Lie, og radiostasjonene våre ville heller høre henne synge om troverdigheten til hoftene sine.
Dia De Enero (= dag i januar):
Paris in Jail funker faktisk både som låt, video og humor. Du skjønner sikkert hva og hvem den handler om.
"You can't do this to me, I'm rich!"
Dia De Enero (= dag i januar):
Paris in Jail funker faktisk både som låt, video og humor. Du skjønner sikkert hva og hvem den handler om.
"You can't do this to me, I'm rich!"
22. juni 2007
Røldag: Vandreren
Leirskolen ligner en militærkaserne. Jeg stopper bilen på parkeringsplassen og setter av min søster Anne.
- Sikker på at ungene klarer å finne frem hit uten deg? sier jeg.
- Ja, Franka er jo med bussen, sier hun, jeg hører på stemmen hennes at hun går i forsvarsposisjon.
- Franka?
- Franka er spesiallæreren til Kyrre. Og det er selvfølgelig en bussjåfør der også. Så når du likevel skulle innover ...
- Ja, slapp av, Anne.
- Jeg har jo forberedelser å gjøre.
Jeg skjønner forsvarsposisjonen nå, jeg har resonnert meg frem til hva hun er redd folk skal tro. Ømt og kjærlig vrir jeg kniven rundt i såret. Det er sånt man har storebrødre til.
- Så det har ikke noe med å gjøre at du ville slippe tre timers busstur fra Trondheim til Røros med atten bråkunger, smiler jeg.
Forsvarstalen som nå renner ut av henne er vel forberedt. Bullseye. Jeg lytter egentlig ikke, jeg lar henne snakke ut mens jeg nikker og sier ja, og "det har du rett i".
Vi tar farvel. Vi skal oppleve de to ytterpunktene av bråk denne uken. Hun skal være på leirskole med en ungdomsskoleklasse, jeg skal sitte mutters alene inne på hytta og lese til eksamen.
Jeg kjører videre, ned til Røros og forbi. Jeg følger greie veier gjennom dalterreng, deretter dårlige veier som klatrer seg opp mot tregrensen. Den smale grusveien svinger seg innover fjellet, det er sent og jeg hadde glemt hvor intenst jeg misliker å kjøre alene til hytta. Nå utenom ferietiden fins det ikke folk her inne, jeg er nervøs for å få motortrøbbel eller kjøre i grøfta. Jeg lener meg over rattet med rattstammen mot brystkassen og følger nøye med på krøttersporet.
Noen mil ubehagelig nervøs kjøretur er over. Jeg parkerer bilen på det som egentlig er en møteplass som biler skal bruke til å passere hverandre. Jeg tar med meg bøkene, låser bilen, og går den tynne stien opp til hytta. Jeg er roligere nå som jeg ikke kjører. Å være alene i mørket er jeg god til. Kanskje mangler jeg fantasi til å se for meg bjørner og ulver der ute, eller kanskje skyldes det mye tid i mørket fra jeg var liten av.
Jeg ser ikke langt foran meg, men jeg ser med en gang jeg runder hyttehjørnet at noe er galt. Dørmatten ligger slengt med den jordbrune siden opp, hyttenøkkelen vår står i døren. Nøkkelen pleier å ligger under matten. Hvis noen vil bryte seg inn i en hytte på fjellet vil de klare det uansett, og vi tenker at det er bedre at de finner nøkkelen enn at de ødelegger noe.
Nå har det altså skjedd, og selv om planen lyktes og ingen ruter er knust, er jeg ikke spesielt lykkelig.
Jeg åpner døra, inne i hytta er luften halvvarm, noen har fyrt i peisen for kanskje bare et halvt døgn siden. Jeg kjenner med en gang en ubehagelig drittlukt. Jeg går inn i stuen. I hjørnet ligger en dunge brune kabler. Et menneske har brukt stuen vår som toalett.
Irritert tar jeg feiebrettet, måker opp møkka, bærer den til utedoen og tømmer brettet. Tilbake i hytta setter jeg opp alt av vinduer og dører og går løs på en intens, lokal gulvvask. Jeg ser hele tiden etter ting som kan være stjålet, men kanoen er på plass, den gamle TV-en står der den skal, jeg kommer ikke på en eneste gjenstand som mangler.
Når oppvasken er over, og grønnsåpeduften endelig har vunnet over odøren av møkk, går jeg inn på soverommet.
Jeg skvetter.
Det ligger en skjeggete liten gubbe på gulvet. Det slo meg aldri at inntrengeren fortsatt kunne være her.
Han har bygd seg et reir av dyna mi, han sover oppå den og med klærne på. Han er kledd som en lassis, ser ut som en lassis, lukter som en lassis. Jeg er førtifem grader på vei til å gi ham et dugelig spark. I siste liten behersker jeg meg og slipper ned skuddfoten.
Jeg skjønner hvem han er, jeg har hørt om denne fyren. Han vandrer fra hytte til hytte, bryter seg inn, men er ellers harmløs. Han stjeler tørrmat og losji. Da jeg leste avisartiklene om ham beundret jeg denne mannen for å leve et liv totalt på siden av samfunnet, helt annerledes enn alle andre. Nå som jeg har måkt møkka hans må jeg innrømme at fascinasjonen har tapt seg noe.
Fyren blir sikkert hundset og plaget nok som det er. Jeg lar ham sove i fred.
Jeg setter meg på stua og fyrer opp i peisen, jeg finner frem bøkene og forsøker å lese, men jeg er ukonsentrert og har ett øye på soveromsdøra. Han er liten, han skal være harmløs, han er ubevæpnet, men kvelden ligger mørk rundt hytta og fantasien min var åpenbart ikke helt død. Jeg sikrer meg ildrakeren og stiller den bak stolen min som forsvarsvåpen.
Endelig siger døra opp på gløtt. Jeg forventer at han vil snu og rømme ut gjennom soveromsvinduet når han ser meg. Men det gjør han ikke. Han glaner på meg lenge, jeg kan se det ene øyet hans i mørket bak dørsprekken.
- Jeg er ikke farlig, sier jeg.
- Kan jeg få bli her i natt? spør han.
- OK, men bare i natt, sier jeg.
Han kommer ut, går med en subbende gange og setter seg ved peisen, han velger plassen i sofagruppen som er lengst unna meg. Han har halvåpne, fuktigrøde øyne, mest av alt ser han søvnig ut.
- Har du fjernet talismanen, sier han.
- Hva?
Han peker mot hjørnet som han brukte som toalett.
- Jeg har sopt møkka di ja, hvis det er det du mener, sier jeg.
- Det er ikke bra. Den skal holde onde ånder unna.
- Ah. Godt arbeid. Jeg vil tro den kunne holdt det meste unna.
- Det er ondskap rundt oss nå. Der ute.
- Vel, glem det, du får ikke lov å drite på stua igjen, sier jeg.
Han ser misfornøyd ut.
- Du kan jo sove på utedoen. Den er full av talismaner, sier jeg.
- Du forstår ikke dette, sier han.
Han sitter lett urolig, med flakkende blikk. Han spør ikke om hva jeg leser på, om det er min hytte, eller snakker om været som normale folk ville gjort, han bare sitter der. Stillheten er ikke plagsom, det knitrer i peisen og den hårete lille mannen virker hundre prosent ufarlig, han minner meg om en forvokst kosebamse, en star-wars-ewok. Jeg vet jeg bør jage ham og lese på prøven. Men jeg er en sånn som snakker med uteliggere og tiggere, spik hakke gale folk gjør meg alltid nysgjerrig.
- Hvem er du, spør jeg ham.
- Vil ikke si det.
- Hvor er du fra?
- Vil ikke si det.
- Har du familie?
- Vil ikke si.
Så mye for konversasjon. Han er trøtt og vil sove videre, han legger seg tilbake på dyna mi på gulvet. Jeg gidder ikke protestere. Når jeg legger meg tar jeg det andre soverommet og sover i mine foreldres dobbeltseng.
Når jeg våkner neste dag, er han borte.
Jeg forsøker å lese hele dagen, tro meg, men det går ikke. Læreboka er grusom, et monster av en tekst, jeg måtte vært lenket fast og øyenlokkene mine måtte vært sperret opp med fyrstikker hvis jeg skulle klart å komme meg igjennom. Jeg gjør alle mulige andre småting, spikker flis inn i peisen, går korte runder ut i naturen, lager alt for mange kopper kaffe, kaster kjekssmuler ut av vinduet etter fuglene.
Sent på ettermiddagen, i skumringen, kommer han tilbake. Jeg ser ham passere utenfor vinduene, jeg hører ham åpne døra.
- Kan jeg få overnatte en natt til, roper han inn til meg.
- Kanskje, sier jeg.
Han kommer inn, lukker døra, men tar ikke av skoene.
- Er du redd for å si ja fordi du tror at jeg skal flytte inn for godt?
- Kanskje, sier jeg, lett overrasket over tilløpet til sosial resonneringsevne.
- Ikke bekymre deg. Snart må jeg videre. Ondskapen flytter på seg, da må jeg flytte på meg.
- Du får overnatte på en betingelse. At i kveld svarer du på spørsmålene mine, sier jeg.
Han godtar betingelsen. Jeg får ham til å ta av seg på bena og brygger kaffe til oss. Alt for å slippe å lese.
- Er det et fint liv å gå fra hytte til hytte? spør jeg.
- Det er ikke det livet jeg ville ha valgt, sier han.
- Så hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Fordi jeg har drept et menneske, sier han, helt uten latter i blikket.
- Du har drept et menneske, gjentar jeg, usikker på hvor mye jeg skal tro på ham. Påstanden minner meg om et par samtaler jeg har hatt med tiggere, noen av dem skal alltid ljuge på seg oppsiktsvekkende livshistorier som dekke for den patetiske de har.
- Ja. Men jeg var nødt til å drepe ham.
- Fortell.
- Jeg bodde i et land som var i en helt håpløs krig. Folk døde på begge sider, ingen av landene kom noen vei, alle var lei av å sloss, unntatt lederen. Han fortsatte å sende oss til nedslaktning. Troppen min hadde som oppgave å lyse inn i mørket på jakt etter fienden. Vi var lysende skyteskiver, vi var der for å dø. Noen av oss ble enige om å få slutt på krigen. Planen var å drepe vår egen leder når sjansen bød seg. Jeg fikk sjansen først. Da jeg hadde drept lederen ble jeg også nødt til å rømme fra landet, sier han.
Jeg gransker ham. Mannen har brune øyne, men hvit hud. Han ser ut som en vanlig europeer, snakker norsk østlandsdialekt, kanskje har han litt kraftige r'er, men ikke noe jeg ville tenkt på som en aksent. Denne historien passer ikke til noe land i Europa jeg har hørt om.
- Og hva het lederen? spør jeg.
- Nabortoje. Andor Nabortoje.
- Og landet?
- Guhadsku. Vi kriget mot Ahtoninerne.
- Athoninerne, faktisk.
- Ja. Fra jeg var fem år gammel og til jeg var tjue.
- Så krigen sluttet da du dro?
- Ja, et par måneder senere.
- Hvordan vet du det, hvis du dro?
- Fordi jeg har vært tilbake i Guhadsku og snakket med mine allierte.
- Nettopp. For avisene dekte jo krigen din heller dårlig.
- Du tror meg ikke. Men jeg sier deg, du skal ikke spøke med den krigen. Den ødela alt for alle.
- Så hvor er du fra? Månen?
- Nei, sier han fornærmet.
- En annen planet?
- Nei. Dust. Jeg er fra Norge, som du.
- Så Guhadsku ligger i Norge.
- Ja.
- Akkurat. Jeg må ha sovet i den geografitimen. Du kan ikke vise det meg på et kart?
Han sier ikke mer, han virker fornærmet, kan hende har jeg smilt for mye av eventyret hans.
Jeg tar frem boka og prøver å lese. Med ett blir jeg bekymret.
- Men seriøst, har du drept en mann?
- Ja.
- Hvem?
- Nabortoje, sier jeg. Jeg var nødt.
- Hvordan drepte du ham?
- Med et Gorodajtta-diamantbor. Diameteren er større enn folk, og spissen på boret er av en million karat ren diamant.
- En million karat? Blir ikke det mange kilo?
- Jo. Diamanten kuttet ham i to like lett som du knipser.
- OK. Glem at jeg spurte.
- Du har ikke sett så store diamanter?
- Nei, det skal du ha.
Mannen er akkurat så sprø som man kunne forvente. Jeg har ikke lyst til å høre eventyrene hans, jeg har lyst på sannheten, men den er ikke på billigsalg. Av barn og fulle folk, tenker jeg, og får en idé. Jeg vil sprite opp kaffen hans for å få ham på gli.
Jeg romsterer rundt i skapene etter pappas hjemmebrent. Han sitter i sofaen og spør om han kan slå på TV'en. Jeg sier ja, går ut i uthuset, finner plastdunken og tar den med inn.
Han ser på TV, mottaket suger, dagsrevyen er radio med snø. Jeg hører egentlig ikke etter, jeg er opptatt med å koke opp enda en kjel med den andre ingrediensen til karsk. Det tar en tid før jeg oppfatter hva nyhetsoppleseren snakker om.
"Tjueto personer er savnet etter at en gruve ved Røros har rast sammen. En skoleklasse som var på sightseeing er fanget under steinmassene, fem hundre meter under jordoverflaten."
"Det var her, ved den nedlagte malmgruven Storwartz, at ..."
Sightseeing i en gruve. Det høres ut som en leirskoleting å gjøre. Jeg får en veldig vond følelse da det går opp for meg hvor sannsynlig det er at søsteren min er nede i gruva. I håp om å få inn bilder begynner jeg å vri på antennen. Nye sjokk kommer. Nyhetsoppleseren forteller i en bisetning at skoleklassen er fra Trondheim.
Bildene viser en politimann som blir intervjuet foran et fjellandskap.
- Sjakten er fullstendig tettet med stein. Hvordan kan dere i det hele tatt tro at det fins levende mennesker der nede? sier intervjueren.
- Vi har inntrykk av at det er selve sjakten som har rast sammen. Sightseeingen foregikk i en vannrett gruvegang der nede. seismografen viser at denne gangen sannsynligvis fortsatt er intakt, sier politimannen.
- Hvor lang tid vil det ta å grave seg ned dit?
- Selv med full innsats vil det ta flere uker å rydde sjakten. Det er vanskelig å komme til.
- Hvor lenge er det trolig at oksygenet i gruvegangen varer?
- I følge eksperter fra Norges Geologiske Undersøkelser, er det snakk om atten timer til ett døgn for tjueto personer.
- Er det mulig at noen overlever i "flere uker?"
- Hvis de andre døde i raset, er det tenkelig at en person har nok luft i et par uker. Men vannmangel vil også bli et problem. Det er lite trolig at vi finner levende personer der nede, men så lenge det finnes en mulighet vil vi ikke gi opp redningsarbeidet.
Studio viser bilder fra en skole i Trondheim som jeg kjenner alt for godt. "Det var en skoleklasse fra denne skolen ..."
Jeg har panikk. Jeg går runder på stuegolvet.
- Søsteren min er i den gruven, sier jeg til gjesten min.
- Jaha, sier han, uten spor av empati.
Jeg slår av komfyren og setter unna kaffekjelen, slenger på meg jakken, oppfordrer ham om å holde seg stueren mens jeg er borte, går ut i mørket og ned til bilen. Jeg tester om mobiltelefonen tar. Nytteløst, jeg trenger å kjøre et stykke før jeg kan ringe. Jeg har glemt nøkkelen til bilen. Den er i hytta. Jeg går opp til hytta, henter nøkkelen, og er på vei ned stien igjen. Når jeg kommer ned til bilen har jeg fortsatt en følelse av at noe mangler, og i det jeg hører ham rope, husker jeg hva.
Den tette, hårete mannen kommer etter meg med mobiltelefonen min. Jeg ser min egen hånd skjelve når jeg tar imot den.
- Du har tenkt deg til Røros, sier han.
- Ja, sier jeg, mens jeg setter meg inn i bilen.
- Kan du kjøre meg til Hummelfjell? Det er på veien.
Skitten mann på rent sete frister ikke, men han har nettopp gjort meg en tjeneste. Jeg slipper ham inn.
Vi suser avgårde så grusen spruter, jeg kjører som en villmann til jeg når svingen hvor mobilen pleier å virke. Jeg bråstanser bilen og slår nummeret til min mor. Hun gråter når hun tar telefonen. Det er svar nok. Jeg spør likevel.
- Er Anne der nede? sier jeg.
- Ja.
- Har noen snakket med henne?
- Nei, hun er jo under fem hundre meter med stein.
- Tror de at hun er i live?
- De sier det er mer sannsynlig at hun lever enn at hun er død. Ennå ...
- Bra.
- Det må være så grusomt for henne ... hvis hun sitter der nede... hun må jo også skjønne ... for hun vet hvor langt nede de er.
- Ikke tenk sånn, mamma. Så lenge det er liv er det håp, sier jeg, og tror ikke på det selv.
Jeg legger på og kjører videre, mot gruven.
- Du må love at du aldri forteller det jeg har sagt deg, sier passasjeren.
- Hva da? sa jeg.
- Alt sammen. Krigen, attentatet, diamantboret, alt.
Ah. Eventyret hans. Jeg kunne ikke bry meg mindre akkurat nå.
- Det skal nok gå greit, sier jeg.
- Lover du?
- Ja, jeg lover.
På Os, ved foten av Hummelfjell, vil jeg sette av passasjeren.
- Kan du ikke kjøre meg helt opp i alpinanlegget, sier han.
- Jeg har det virkelig travelt, sier jeg.
- Dette er viktig, sier han.
- Viktigere enn liv og død? spør jeg.
- Like viktig.
Jeg tror ikke et sekund på ham. Han skal inn i nok et folketomt fjellområde og drite på flere hyttegulv mens Anne dør under Røros. Likevel kjører jeg ham de to kilometrene opp i fjellet. Det er dypt rotfestet i meg å skysse folk helt frem. Da jeg var snørrunge og fikk skyss til og fra fotballtreninger, kjørte mine venners fedre meg alltid hjem til døra. Mens min far aldri skysset mine venner til døra. Det var pinlig og fornedrende. Jeg tør ikke tillate meg å bli min far, ikke på det punktet.
Vi er fremme ved det sommerstengte Hummelfjell alpinanlegg. Jeg stopper bilen så grusen spruter og vil helst ha mannen ut av bilen så fort som mulig. Men han holder igjen døra.
- Du har vært god mot meg, sier han.
- Bra, sier jeg kort og ser rett frem.
- Du er det første gode mennesket jeg har møtt på mange år.
- Takk.
- Det ordner seg for gode mennesker. Du kommer nok til å få tilbake søsteren din, sier han.
Ordene knekker meg. Dette er punktet da jeg skjønner at søsteren min kommer til å dø, og at jeg ikke har fortjent det som skjer. Jeg kjenner tårene presse på.
- Det er ikke sånn den ekte verden fungerer, sier jeg.
- Du vet ikke nok om den ekte verden.
- Og det sier du.
- Ja. For du fjernet jo talismanen. Og for eksempel vet du ikke at det fins hele byer tusenvis av meter under oss. Forfulgte nordmenn, folk som kunne bli brent på bål som trollmenn og hekser, folk som ble kalt nisser, alver, vetter, dverger, nøkk og draug, grov seg ned dit for mange hundre år siden, sier han.
- Jeg har også hørt den sangen. "Nisser og dverge, bygger i berge, men vi skal drive dem alle herut ..."
- Ja, nettopp. Og så synger de om å sprenge dem i lufta med krutt.
- Ja. Det er en barnesang.
Jeg blir endelig kvitt den gale mannen. Han går innover Hummelfjellet, jeg kjører ned til Os, forbi Røros og opp til gruvene. Oppe på den golde fjellsletten hvor de utgamle gruvebygningene ligger er det fullt oppbud av brannbiler, politi, gravemaskiner, journalister og fjernsynskameraer. Politiet stopper meg og vil jage meg ned igjen, det er for mange skuelystne, men jeg forklarer at jeg er pårørende. Tårevåte øyne er identifikasjon god nok. Han slipper meg forbi.
Gruvesjakten ser fortsatt ut som et dypt mørkt hull for meg, men de som står nærmere sier at hullet et stykke nede er sperret av stein. Menn med lykter på hjelmene heises ned, jeg hører motordur og ser steiner bli heist opp. Det går alt for sent. Det hjelper ikke om man hadde hatt ti tusen folk og maskiner på oppgaven, hullet er for trangt, bare noen få kan komme til. Jeg vil hjelpe, jeg vil løfte stein, men arbeidslederen gir beskjed om at jeg er i veien og at det beste jeg kan gjøre er å være et annet sted.
Jeg havner på parkeringsplassen sammen med foreldre, besteforeldre og andre pårørende av ungene som er der nede. Vi har lyst til å skaffe bor og grave en helt ny sjakt. En geo-forsker forklarer oss om og om igjen hvorfor den raskeste og tryggeste løsningen er den som skjer. Telefonen min hviler knapt, min mor, min far, slekt og venner ringer til meg for å få rapporter. Jeg har bare dårlige nyheter.
Det mest frustrerende er følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Kvelden kommer. Jeg bør kjøre til Røros og legge meg på hotell, men jeg får meg ikke til å forlate stedet. Denne natten kan bli den siste jeg har en søster, jeg vil være så nær henne som mulig. Jeg legger meg i baksetet på bilen, krøller meg sammen med jakken min som teppe og prøver å få noe hvile.
Tidlig på morgenen vekkes jeg av at telefonen igjen ringer. Jeg registrerer at solen har stått opp, og at gravearbeidet ser akkurat ut som sist jeg sjekket. Menn bærer fortsatt ut stein, haugen utenfor vokser alt for sakte. Fortsatt i halvsøvne fomler jeg frem telefonen.
Tallene på tastaturet påstår at det er Anne. Jeg blir lys våken. Søsteren min ringer fra under jorden.
- Hallo? sier stemmen hennes, den rekker å sprekke i løpet av de to stavelsene.
- Hallo, sier jeg rørt.
- Hvor er du? sier hun.
- Jeg er på parkeringsplassen utenfor gruveinngangen, sier jeg. Det kan være min siste sjanse til å få snakke med min søster. Eller kanskje. Bare det at hun har mobilmottak der nede gir meg et ørlite håp.
- Kan du komme og hente oss? Stemmen hennes er sløv, hun snakker sakte.
- Vi prøver, Anne, vi prøver alt vi kan.
- Jeg vet ikke hvor jeg er ...
- Du er nede i gruva. Storwartz gruve. Den har rast sammen. Men vi prøver å hjelpe dere.
- Nei ... det er ikke sant.
- Jo, Anne. Hvor mange av dere lever.
- Alle er her. Hør på meg, da. Vi var nede i gruva, det er riktig. Det gikk et ras og alt ble mørkt. Men nå står vi på en tynn grusvei. Bak meg er det et fjell ...
- Hva?
- ... og under oss en dal full av trær. Det er fugler her.
- Er du utendørs? Ser du himmelen?
- Ja. Jeg aner ikke hvordan vi kom hit. Det siste jeg husker er at vi var nede i gruva. Vi hørte bergingsarbeidet, plutselig kom det masse lys inn til oss, og deretter husker jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som skjedde. Alle føler seg mer og mindre groggy, jeg føler meg ihvertfall som om jeg har vært bedøvd.
- Utrolig.
- Ja.
- SIer du at du hørte bergingsarbeidet?
- Ja. Det durte i hele fjellet. Det gikk utrolig fort, vi kunne høre at lyden kom nærmere hvert sekund.
- Det er ikke mulig.
- Det var veldig rart.
- Det er ikke mulig, gjentar jeg.
- Det var en dyp borelyd. Og det rareste var at lyden ikke kom ovenfra, men nedenfra.
Gjennom telefonen hører jeg ungegnål i bakgrunnen, unger roper.
- Hva skjer, spør jeg.
- Noen av elevene har sett en skiheis lenger nede i lia, sier hun.
- En skiheis? gjentar jeg. Det går kaldt nedover ryggen min.
- Ja. Og et skilt. Du kommer ikke til å tro på hvor vi er, sier min søster oppspilt.
Jeg snur meg mot bilsetet hvor den skitne mannen satt.
- Ikke si at dere er på Hummelfjell, sier jeg.
- Jo. Hvordan visste du det?
Nisser og dverge bygger i berge;
men vi skal mine dem alle her ut.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i luften med krutt.
Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.
Fjellet skal beve under vår neve;
hurra, minerer, nu knaller ditt skudd!
Nisser og dverge bygger i berge,
hurra, nu miner vi nissene ut
(H. Wergeland)
- Sikker på at ungene klarer å finne frem hit uten deg? sier jeg.
- Ja, Franka er jo med bussen, sier hun, jeg hører på stemmen hennes at hun går i forsvarsposisjon.
- Franka?
- Franka er spesiallæreren til Kyrre. Og det er selvfølgelig en bussjåfør der også. Så når du likevel skulle innover ...
- Ja, slapp av, Anne.
- Jeg har jo forberedelser å gjøre.
Jeg skjønner forsvarsposisjonen nå, jeg har resonnert meg frem til hva hun er redd folk skal tro. Ømt og kjærlig vrir jeg kniven rundt i såret. Det er sånt man har storebrødre til.
- Så det har ikke noe med å gjøre at du ville slippe tre timers busstur fra Trondheim til Røros med atten bråkunger, smiler jeg.
Forsvarstalen som nå renner ut av henne er vel forberedt. Bullseye. Jeg lytter egentlig ikke, jeg lar henne snakke ut mens jeg nikker og sier ja, og "det har du rett i".
Vi tar farvel. Vi skal oppleve de to ytterpunktene av bråk denne uken. Hun skal være på leirskole med en ungdomsskoleklasse, jeg skal sitte mutters alene inne på hytta og lese til eksamen.
Jeg kjører videre, ned til Røros og forbi. Jeg følger greie veier gjennom dalterreng, deretter dårlige veier som klatrer seg opp mot tregrensen. Den smale grusveien svinger seg innover fjellet, det er sent og jeg hadde glemt hvor intenst jeg misliker å kjøre alene til hytta. Nå utenom ferietiden fins det ikke folk her inne, jeg er nervøs for å få motortrøbbel eller kjøre i grøfta. Jeg lener meg over rattet med rattstammen mot brystkassen og følger nøye med på krøttersporet.
Noen mil ubehagelig nervøs kjøretur er over. Jeg parkerer bilen på det som egentlig er en møteplass som biler skal bruke til å passere hverandre. Jeg tar med meg bøkene, låser bilen, og går den tynne stien opp til hytta. Jeg er roligere nå som jeg ikke kjører. Å være alene i mørket er jeg god til. Kanskje mangler jeg fantasi til å se for meg bjørner og ulver der ute, eller kanskje skyldes det mye tid i mørket fra jeg var liten av.
Jeg ser ikke langt foran meg, men jeg ser med en gang jeg runder hyttehjørnet at noe er galt. Dørmatten ligger slengt med den jordbrune siden opp, hyttenøkkelen vår står i døren. Nøkkelen pleier å ligger under matten. Hvis noen vil bryte seg inn i en hytte på fjellet vil de klare det uansett, og vi tenker at det er bedre at de finner nøkkelen enn at de ødelegger noe.
Nå har det altså skjedd, og selv om planen lyktes og ingen ruter er knust, er jeg ikke spesielt lykkelig.
Jeg åpner døra, inne i hytta er luften halvvarm, noen har fyrt i peisen for kanskje bare et halvt døgn siden. Jeg kjenner med en gang en ubehagelig drittlukt. Jeg går inn i stuen. I hjørnet ligger en dunge brune kabler. Et menneske har brukt stuen vår som toalett.
Irritert tar jeg feiebrettet, måker opp møkka, bærer den til utedoen og tømmer brettet. Tilbake i hytta setter jeg opp alt av vinduer og dører og går løs på en intens, lokal gulvvask. Jeg ser hele tiden etter ting som kan være stjålet, men kanoen er på plass, den gamle TV-en står der den skal, jeg kommer ikke på en eneste gjenstand som mangler.
Når oppvasken er over, og grønnsåpeduften endelig har vunnet over odøren av møkk, går jeg inn på soverommet.
Jeg skvetter.
Det ligger en skjeggete liten gubbe på gulvet. Det slo meg aldri at inntrengeren fortsatt kunne være her.
Han har bygd seg et reir av dyna mi, han sover oppå den og med klærne på. Han er kledd som en lassis, ser ut som en lassis, lukter som en lassis. Jeg er førtifem grader på vei til å gi ham et dugelig spark. I siste liten behersker jeg meg og slipper ned skuddfoten.
Jeg skjønner hvem han er, jeg har hørt om denne fyren. Han vandrer fra hytte til hytte, bryter seg inn, men er ellers harmløs. Han stjeler tørrmat og losji. Da jeg leste avisartiklene om ham beundret jeg denne mannen for å leve et liv totalt på siden av samfunnet, helt annerledes enn alle andre. Nå som jeg har måkt møkka hans må jeg innrømme at fascinasjonen har tapt seg noe.
Fyren blir sikkert hundset og plaget nok som det er. Jeg lar ham sove i fred.
Jeg setter meg på stua og fyrer opp i peisen, jeg finner frem bøkene og forsøker å lese, men jeg er ukonsentrert og har ett øye på soveromsdøra. Han er liten, han skal være harmløs, han er ubevæpnet, men kvelden ligger mørk rundt hytta og fantasien min var åpenbart ikke helt død. Jeg sikrer meg ildrakeren og stiller den bak stolen min som forsvarsvåpen.
Endelig siger døra opp på gløtt. Jeg forventer at han vil snu og rømme ut gjennom soveromsvinduet når han ser meg. Men det gjør han ikke. Han glaner på meg lenge, jeg kan se det ene øyet hans i mørket bak dørsprekken.
- Jeg er ikke farlig, sier jeg.
- Kan jeg få bli her i natt? spør han.
- OK, men bare i natt, sier jeg.
Han kommer ut, går med en subbende gange og setter seg ved peisen, han velger plassen i sofagruppen som er lengst unna meg. Han har halvåpne, fuktigrøde øyne, mest av alt ser han søvnig ut.
- Har du fjernet talismanen, sier han.
- Hva?
Han peker mot hjørnet som han brukte som toalett.
- Jeg har sopt møkka di ja, hvis det er det du mener, sier jeg.
- Det er ikke bra. Den skal holde onde ånder unna.
- Ah. Godt arbeid. Jeg vil tro den kunne holdt det meste unna.
- Det er ondskap rundt oss nå. Der ute.
- Vel, glem det, du får ikke lov å drite på stua igjen, sier jeg.
Han ser misfornøyd ut.
- Du kan jo sove på utedoen. Den er full av talismaner, sier jeg.
- Du forstår ikke dette, sier han.
Han sitter lett urolig, med flakkende blikk. Han spør ikke om hva jeg leser på, om det er min hytte, eller snakker om været som normale folk ville gjort, han bare sitter der. Stillheten er ikke plagsom, det knitrer i peisen og den hårete lille mannen virker hundre prosent ufarlig, han minner meg om en forvokst kosebamse, en star-wars-ewok. Jeg vet jeg bør jage ham og lese på prøven. Men jeg er en sånn som snakker med uteliggere og tiggere, spik hakke gale folk gjør meg alltid nysgjerrig.
- Hvem er du, spør jeg ham.
- Vil ikke si det.
- Hvor er du fra?
- Vil ikke si det.
- Har du familie?
- Vil ikke si.
Så mye for konversasjon. Han er trøtt og vil sove videre, han legger seg tilbake på dyna mi på gulvet. Jeg gidder ikke protestere. Når jeg legger meg tar jeg det andre soverommet og sover i mine foreldres dobbeltseng.
Når jeg våkner neste dag, er han borte.
Jeg forsøker å lese hele dagen, tro meg, men det går ikke. Læreboka er grusom, et monster av en tekst, jeg måtte vært lenket fast og øyenlokkene mine måtte vært sperret opp med fyrstikker hvis jeg skulle klart å komme meg igjennom. Jeg gjør alle mulige andre småting, spikker flis inn i peisen, går korte runder ut i naturen, lager alt for mange kopper kaffe, kaster kjekssmuler ut av vinduet etter fuglene.
Sent på ettermiddagen, i skumringen, kommer han tilbake. Jeg ser ham passere utenfor vinduene, jeg hører ham åpne døra.
- Kan jeg få overnatte en natt til, roper han inn til meg.
- Kanskje, sier jeg.
Han kommer inn, lukker døra, men tar ikke av skoene.
- Er du redd for å si ja fordi du tror at jeg skal flytte inn for godt?
- Kanskje, sier jeg, lett overrasket over tilløpet til sosial resonneringsevne.
- Ikke bekymre deg. Snart må jeg videre. Ondskapen flytter på seg, da må jeg flytte på meg.
- Du får overnatte på en betingelse. At i kveld svarer du på spørsmålene mine, sier jeg.
Han godtar betingelsen. Jeg får ham til å ta av seg på bena og brygger kaffe til oss. Alt for å slippe å lese.
- Er det et fint liv å gå fra hytte til hytte? spør jeg.
- Det er ikke det livet jeg ville ha valgt, sier han.
- Så hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Fordi jeg har drept et menneske, sier han, helt uten latter i blikket.
- Du har drept et menneske, gjentar jeg, usikker på hvor mye jeg skal tro på ham. Påstanden minner meg om et par samtaler jeg har hatt med tiggere, noen av dem skal alltid ljuge på seg oppsiktsvekkende livshistorier som dekke for den patetiske de har.
- Ja. Men jeg var nødt til å drepe ham.
- Fortell.
- Jeg bodde i et land som var i en helt håpløs krig. Folk døde på begge sider, ingen av landene kom noen vei, alle var lei av å sloss, unntatt lederen. Han fortsatte å sende oss til nedslaktning. Troppen min hadde som oppgave å lyse inn i mørket på jakt etter fienden. Vi var lysende skyteskiver, vi var der for å dø. Noen av oss ble enige om å få slutt på krigen. Planen var å drepe vår egen leder når sjansen bød seg. Jeg fikk sjansen først. Da jeg hadde drept lederen ble jeg også nødt til å rømme fra landet, sier han.
Jeg gransker ham. Mannen har brune øyne, men hvit hud. Han ser ut som en vanlig europeer, snakker norsk østlandsdialekt, kanskje har han litt kraftige r'er, men ikke noe jeg ville tenkt på som en aksent. Denne historien passer ikke til noe land i Europa jeg har hørt om.
- Og hva het lederen? spør jeg.
- Nabortoje. Andor Nabortoje.
- Og landet?
- Guhadsku. Vi kriget mot Ahtoninerne.
- Athoninerne, faktisk.
- Ja. Fra jeg var fem år gammel og til jeg var tjue.
- Så krigen sluttet da du dro?
- Ja, et par måneder senere.
- Hvordan vet du det, hvis du dro?
- Fordi jeg har vært tilbake i Guhadsku og snakket med mine allierte.
- Nettopp. For avisene dekte jo krigen din heller dårlig.
- Du tror meg ikke. Men jeg sier deg, du skal ikke spøke med den krigen. Den ødela alt for alle.
- Så hvor er du fra? Månen?
- Nei, sier han fornærmet.
- En annen planet?
- Nei. Dust. Jeg er fra Norge, som du.
- Så Guhadsku ligger i Norge.
- Ja.
- Akkurat. Jeg må ha sovet i den geografitimen. Du kan ikke vise det meg på et kart?
Han sier ikke mer, han virker fornærmet, kan hende har jeg smilt for mye av eventyret hans.
Jeg tar frem boka og prøver å lese. Med ett blir jeg bekymret.
- Men seriøst, har du drept en mann?
- Ja.
- Hvem?
- Nabortoje, sier jeg. Jeg var nødt.
- Hvordan drepte du ham?
- Med et Gorodajtta-diamantbor. Diameteren er større enn folk, og spissen på boret er av en million karat ren diamant.
- En million karat? Blir ikke det mange kilo?
- Jo. Diamanten kuttet ham i to like lett som du knipser.
- OK. Glem at jeg spurte.
- Du har ikke sett så store diamanter?
- Nei, det skal du ha.
Mannen er akkurat så sprø som man kunne forvente. Jeg har ikke lyst til å høre eventyrene hans, jeg har lyst på sannheten, men den er ikke på billigsalg. Av barn og fulle folk, tenker jeg, og får en idé. Jeg vil sprite opp kaffen hans for å få ham på gli.
Jeg romsterer rundt i skapene etter pappas hjemmebrent. Han sitter i sofaen og spør om han kan slå på TV'en. Jeg sier ja, går ut i uthuset, finner plastdunken og tar den med inn.
Han ser på TV, mottaket suger, dagsrevyen er radio med snø. Jeg hører egentlig ikke etter, jeg er opptatt med å koke opp enda en kjel med den andre ingrediensen til karsk. Det tar en tid før jeg oppfatter hva nyhetsoppleseren snakker om.
"Tjueto personer er savnet etter at en gruve ved Røros har rast sammen. En skoleklasse som var på sightseeing er fanget under steinmassene, fem hundre meter under jordoverflaten."
"Det var her, ved den nedlagte malmgruven Storwartz, at ..."
Sightseeing i en gruve. Det høres ut som en leirskoleting å gjøre. Jeg får en veldig vond følelse da det går opp for meg hvor sannsynlig det er at søsteren min er nede i gruva. I håp om å få inn bilder begynner jeg å vri på antennen. Nye sjokk kommer. Nyhetsoppleseren forteller i en bisetning at skoleklassen er fra Trondheim.
Bildene viser en politimann som blir intervjuet foran et fjellandskap.
- Sjakten er fullstendig tettet med stein. Hvordan kan dere i det hele tatt tro at det fins levende mennesker der nede? sier intervjueren.
- Vi har inntrykk av at det er selve sjakten som har rast sammen. Sightseeingen foregikk i en vannrett gruvegang der nede. seismografen viser at denne gangen sannsynligvis fortsatt er intakt, sier politimannen.
- Hvor lang tid vil det ta å grave seg ned dit?
- Selv med full innsats vil det ta flere uker å rydde sjakten. Det er vanskelig å komme til.
- Hvor lenge er det trolig at oksygenet i gruvegangen varer?
- I følge eksperter fra Norges Geologiske Undersøkelser, er det snakk om atten timer til ett døgn for tjueto personer.
- Er det mulig at noen overlever i "flere uker?"
- Hvis de andre døde i raset, er det tenkelig at en person har nok luft i et par uker. Men vannmangel vil også bli et problem. Det er lite trolig at vi finner levende personer der nede, men så lenge det finnes en mulighet vil vi ikke gi opp redningsarbeidet.
Studio viser bilder fra en skole i Trondheim som jeg kjenner alt for godt. "Det var en skoleklasse fra denne skolen ..."
Jeg har panikk. Jeg går runder på stuegolvet.
- Søsteren min er i den gruven, sier jeg til gjesten min.
- Jaha, sier han, uten spor av empati.
Jeg slår av komfyren og setter unna kaffekjelen, slenger på meg jakken, oppfordrer ham om å holde seg stueren mens jeg er borte, går ut i mørket og ned til bilen. Jeg tester om mobiltelefonen tar. Nytteløst, jeg trenger å kjøre et stykke før jeg kan ringe. Jeg har glemt nøkkelen til bilen. Den er i hytta. Jeg går opp til hytta, henter nøkkelen, og er på vei ned stien igjen. Når jeg kommer ned til bilen har jeg fortsatt en følelse av at noe mangler, og i det jeg hører ham rope, husker jeg hva.
Den tette, hårete mannen kommer etter meg med mobiltelefonen min. Jeg ser min egen hånd skjelve når jeg tar imot den.
- Du har tenkt deg til Røros, sier han.
- Ja, sier jeg, mens jeg setter meg inn i bilen.
- Kan du kjøre meg til Hummelfjell? Det er på veien.
Skitten mann på rent sete frister ikke, men han har nettopp gjort meg en tjeneste. Jeg slipper ham inn.
Vi suser avgårde så grusen spruter, jeg kjører som en villmann til jeg når svingen hvor mobilen pleier å virke. Jeg bråstanser bilen og slår nummeret til min mor. Hun gråter når hun tar telefonen. Det er svar nok. Jeg spør likevel.
- Er Anne der nede? sier jeg.
- Ja.
- Har noen snakket med henne?
- Nei, hun er jo under fem hundre meter med stein.
- Tror de at hun er i live?
- De sier det er mer sannsynlig at hun lever enn at hun er død. Ennå ...
- Bra.
- Det må være så grusomt for henne ... hvis hun sitter der nede... hun må jo også skjønne ... for hun vet hvor langt nede de er.
- Ikke tenk sånn, mamma. Så lenge det er liv er det håp, sier jeg, og tror ikke på det selv.
Jeg legger på og kjører videre, mot gruven.
- Du må love at du aldri forteller det jeg har sagt deg, sier passasjeren.
- Hva da? sa jeg.
- Alt sammen. Krigen, attentatet, diamantboret, alt.
Ah. Eventyret hans. Jeg kunne ikke bry meg mindre akkurat nå.
- Det skal nok gå greit, sier jeg.
- Lover du?
- Ja, jeg lover.
På Os, ved foten av Hummelfjell, vil jeg sette av passasjeren.
- Kan du ikke kjøre meg helt opp i alpinanlegget, sier han.
- Jeg har det virkelig travelt, sier jeg.
- Dette er viktig, sier han.
- Viktigere enn liv og død? spør jeg.
- Like viktig.
Jeg tror ikke et sekund på ham. Han skal inn i nok et folketomt fjellområde og drite på flere hyttegulv mens Anne dør under Røros. Likevel kjører jeg ham de to kilometrene opp i fjellet. Det er dypt rotfestet i meg å skysse folk helt frem. Da jeg var snørrunge og fikk skyss til og fra fotballtreninger, kjørte mine venners fedre meg alltid hjem til døra. Mens min far aldri skysset mine venner til døra. Det var pinlig og fornedrende. Jeg tør ikke tillate meg å bli min far, ikke på det punktet.
Vi er fremme ved det sommerstengte Hummelfjell alpinanlegg. Jeg stopper bilen så grusen spruter og vil helst ha mannen ut av bilen så fort som mulig. Men han holder igjen døra.
- Du har vært god mot meg, sier han.
- Bra, sier jeg kort og ser rett frem.
- Du er det første gode mennesket jeg har møtt på mange år.
- Takk.
- Det ordner seg for gode mennesker. Du kommer nok til å få tilbake søsteren din, sier han.
Ordene knekker meg. Dette er punktet da jeg skjønner at søsteren min kommer til å dø, og at jeg ikke har fortjent det som skjer. Jeg kjenner tårene presse på.
- Det er ikke sånn den ekte verden fungerer, sier jeg.
- Du vet ikke nok om den ekte verden.
- Og det sier du.
- Ja. For du fjernet jo talismanen. Og for eksempel vet du ikke at det fins hele byer tusenvis av meter under oss. Forfulgte nordmenn, folk som kunne bli brent på bål som trollmenn og hekser, folk som ble kalt nisser, alver, vetter, dverger, nøkk og draug, grov seg ned dit for mange hundre år siden, sier han.
- Jeg har også hørt den sangen. "Nisser og dverge, bygger i berge, men vi skal drive dem alle herut ..."
- Ja, nettopp. Og så synger de om å sprenge dem i lufta med krutt.
- Ja. Det er en barnesang.
Jeg blir endelig kvitt den gale mannen. Han går innover Hummelfjellet, jeg kjører ned til Os, forbi Røros og opp til gruvene. Oppe på den golde fjellsletten hvor de utgamle gruvebygningene ligger er det fullt oppbud av brannbiler, politi, gravemaskiner, journalister og fjernsynskameraer. Politiet stopper meg og vil jage meg ned igjen, det er for mange skuelystne, men jeg forklarer at jeg er pårørende. Tårevåte øyne er identifikasjon god nok. Han slipper meg forbi.
Gruvesjakten ser fortsatt ut som et dypt mørkt hull for meg, men de som står nærmere sier at hullet et stykke nede er sperret av stein. Menn med lykter på hjelmene heises ned, jeg hører motordur og ser steiner bli heist opp. Det går alt for sent. Det hjelper ikke om man hadde hatt ti tusen folk og maskiner på oppgaven, hullet er for trangt, bare noen få kan komme til. Jeg vil hjelpe, jeg vil løfte stein, men arbeidslederen gir beskjed om at jeg er i veien og at det beste jeg kan gjøre er å være et annet sted.
Jeg havner på parkeringsplassen sammen med foreldre, besteforeldre og andre pårørende av ungene som er der nede. Vi har lyst til å skaffe bor og grave en helt ny sjakt. En geo-forsker forklarer oss om og om igjen hvorfor den raskeste og tryggeste løsningen er den som skjer. Telefonen min hviler knapt, min mor, min far, slekt og venner ringer til meg for å få rapporter. Jeg har bare dårlige nyheter.
Det mest frustrerende er følelsen av å ikke kunne gjøre noe. Kvelden kommer. Jeg bør kjøre til Røros og legge meg på hotell, men jeg får meg ikke til å forlate stedet. Denne natten kan bli den siste jeg har en søster, jeg vil være så nær henne som mulig. Jeg legger meg i baksetet på bilen, krøller meg sammen med jakken min som teppe og prøver å få noe hvile.
Tidlig på morgenen vekkes jeg av at telefonen igjen ringer. Jeg registrerer at solen har stått opp, og at gravearbeidet ser akkurat ut som sist jeg sjekket. Menn bærer fortsatt ut stein, haugen utenfor vokser alt for sakte. Fortsatt i halvsøvne fomler jeg frem telefonen.
Tallene på tastaturet påstår at det er Anne. Jeg blir lys våken. Søsteren min ringer fra under jorden.
- Hallo? sier stemmen hennes, den rekker å sprekke i løpet av de to stavelsene.
- Hallo, sier jeg rørt.
- Hvor er du? sier hun.
- Jeg er på parkeringsplassen utenfor gruveinngangen, sier jeg. Det kan være min siste sjanse til å få snakke med min søster. Eller kanskje. Bare det at hun har mobilmottak der nede gir meg et ørlite håp.
- Kan du komme og hente oss? Stemmen hennes er sløv, hun snakker sakte.
- Vi prøver, Anne, vi prøver alt vi kan.
- Jeg vet ikke hvor jeg er ...
- Du er nede i gruva. Storwartz gruve. Den har rast sammen. Men vi prøver å hjelpe dere.
- Nei ... det er ikke sant.
- Jo, Anne. Hvor mange av dere lever.
- Alle er her. Hør på meg, da. Vi var nede i gruva, det er riktig. Det gikk et ras og alt ble mørkt. Men nå står vi på en tynn grusvei. Bak meg er det et fjell ...
- Hva?
- ... og under oss en dal full av trær. Det er fugler her.
- Er du utendørs? Ser du himmelen?
- Ja. Jeg aner ikke hvordan vi kom hit. Det siste jeg husker er at vi var nede i gruva. Vi hørte bergingsarbeidet, plutselig kom det masse lys inn til oss, og deretter husker jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som skjedde. Alle føler seg mer og mindre groggy, jeg føler meg ihvertfall som om jeg har vært bedøvd.
- Utrolig.
- Ja.
- SIer du at du hørte bergingsarbeidet?
- Ja. Det durte i hele fjellet. Det gikk utrolig fort, vi kunne høre at lyden kom nærmere hvert sekund.
- Det er ikke mulig.
- Det var veldig rart.
- Det er ikke mulig, gjentar jeg.
- Det var en dyp borelyd. Og det rareste var at lyden ikke kom ovenfra, men nedenfra.
Gjennom telefonen hører jeg ungegnål i bakgrunnen, unger roper.
- Hva skjer, spør jeg.
- Noen av elevene har sett en skiheis lenger nede i lia, sier hun.
- En skiheis? gjentar jeg. Det går kaldt nedover ryggen min.
- Ja. Og et skilt. Du kommer ikke til å tro på hvor vi er, sier min søster oppspilt.
Jeg snur meg mot bilsetet hvor den skitne mannen satt.
- Ikke si at dere er på Hummelfjell, sier jeg.
- Jo. Hvordan visste du det?
Nisser og dverge bygger i berge;
men vi skal mine dem alle her ut.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i luften med krutt.
Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.
Fjellet skal beve under vår neve;
hurra, minerer, nu knaller ditt skudd!
Nisser og dverge bygger i berge,
hurra, nu miner vi nissene ut
(H. Wergeland)
21. juni 2007
Et inkluderende bloggeliv del 2
La meg presentere Ørjan Hillestad. Ørjan er det jeg ville hett hvis mamma hadde fått bestemme. Hillestad er stedet som mitt egentlige etternavn stammer fra. Bildet av Ørjan fant jeg på en tysk bilde-vurderingssite.
Ørjan har vært rundt omkring i Bloggebyen og kommentert i den siste uka. Hensikten er som forklart å vurdere hvor inluderende Bloggebyen er mot en ny blogger. Jeg beklager virkelig til alle involverte for dette skitne bedraget og håper at dere kan tilgi meg en gang i fremtiden.
Elitelaget:
Iversen blir Ørjans første bekjentskap. Hans innlegg om kontaktannonser er fra 15.juni, Ørjan tar utfordringen hans og sender inn en annonse. Iversen svarer med to mail, tre kommentarer i Ørjans blogg, og en egen bloggpost. Vanskelig å se hvordan mannen kan opptre mer inkluderende uten å fri. 6 poeng
Fjordfitte tar stafettpinnen fra Iversen. Fjordfitte svarer aldri på Ørjans kommentar, men svarer heller ingen andre, så Ørjan trenger ikke ta det for personlig. 2 poeng.
Drusilla tar på seg tredjeetappen. Hun ser først ikke ut til å svare, men da det ser ut til å gå mot en ny to-poenger for elitelaget, kommer en lang respons som inviterer til videre debatt. Ørjan får kjørt seg i en givende diskusjon om burkaer, Drusilla padler ikke gjennom på rutinen, hun viser tilstedeværelse i debatten. 6 poeng
De Rutinerte:
Knut Stian Olsen har holdt på siden februar 2006, og får første etappe på Rutinert-laget. Han svarer ikke på Ørjans kommentar, men på andres. Til Knut Stians forsvar skal nevnes at Ørjans kommentar var bare prat og ikke lett å svare på, men det var nå engang det humøret Ørjan var i akkurat da. Vi regner med at slikt jevner seg ut over 36 blogger og går etter regelboka i bedømmelsen. 1 poeng.Shädy Äcres har de rutinertes andreetappe. Han svarer kjapt og får pluss for en høflig innledning trass i at han blir motsagt. Svaret er kortere enn Ørjans kommentar og oppleves noe rutinemessig, dog en rimelig inkluderende etappe. 5 poeng.
Sivert Sæterbøhar VG-blogget i halvannet år og representerer de rutinerte. Han svarer likevel respektfullt, virker interessert i hva Ørjan har å si, og det blir en replikkveksling ut av det. 6 poeng
Fersklaget:
Minneapolise har blogget i en uke, og tar første etappen på Fersk-laget. Selv om Ørjan kommenterer midt på natten Minneapolis-tid, svarer hun først av alle, og svaret er lengre enn kommentaren. På den inkluderende siden av 5 poeng. Rabbagast svarer, noe uventet, ingen. Victoria svarer derimot for ham, men det gir ikke poeng til fersklaget. EDIT: sent svar gir 5 poengAvil har holdt på et halvt år, og er den mest rutinerte på fersklaget. Avil svarer kjapt, muligens litt rutinepreget, men følger sterkt opp med to hyggelige kommentarer i Ørjans blogg. 6 poeng.- Elite 14
- Fersk 13
- Rutinert 12
Ørjan føler seg vel mottatt etter første dag, han stortrives faktisk. Det er gøy å være fersk blogger.
Jeg vil understreke:
- Jeg har ikke spilt en rolle, jeg har bare brukt mine egne meninger i kommentarene jeg har skrevet under Ørjans navn. Jeg er ikke ute etter å kødde med folk eller drive ap.
- Jeg kritiserer ingen for deres kommentarpolitikk. Det er helt legitimt å ikke svare på kommentarer. Prosjektet er ment som en test av udokumenterte myter.
EDIT: Rabbagast har svart etter posten ble skrevet, men før den ble publisert. Terningkast 2 rettes til 5. Fersklaget går fra 13 til 16 poeng og opp i ledelsen. Beklager feilen.
20. juni 2007
Et inkluderende bloggeliv
Er Bloggebyen inkluderende for en ny blogger? Hvem tar imot en ny blogger best, er det de som er nye selv eller de som har holdt på en stund?
Disse spørsmålene vil jeg finne svar på. Samtidig vil jeg finne svar på Saccarinas spørsmål i denne posten:
Jeg vil lage meg en ny blogg under falsk navn, kommentere i 36 blogger, og sammenligne hvordan jeg blir mottatt av:
De ferske skal ha blogget under et halvt års tid. De rutinerte og eliten skal ha holdt på omtrent like lenge, hvilket vil si i gjennomsnitt et par år.
Selv aksepterer jeg ikke begrepet elite, og kan ikke definere en. Som Saccarina selv sier:
Men for å forske på påstanden MÅ vi ha noen navn. Jeg bruker en liste jeg fant hos Maren.
Jeg vil sette terningkast på mottagelsen jeg får i bloggene, etter skalaen:
1 ingen respons til meg, men til andre (ekskluderende)
2 ingen respons til noen
3 grusom respons
4 respons
5 god respons
6 særlig inkluderende respons / kommentar i min blogg
Så legger jeg sammen og ser hvilken gruppe som er mest vennligsinnede. Min forventning på forhånd er at de ferske er favoritter, og at det blir jevnt mellom elite og rutinerte.
Jeg starter hos Ivers, pluss en fersk og en rutinert blogg som poster omtrent samtidig som ham.
Disse spørsmålene vil jeg finne svar på. Samtidig vil jeg finne svar på Saccarinas spørsmål i denne posten:
Så hva er det som har skjedd de siste månedene? Hvorfor er det så mange klager over at det finnes en ekskluderende elite? Er det blitt vanskeligere å komme innenfor?
Jeg vil lage meg en ny blogg under falsk navn, kommentere i 36 blogger, og sammenligne hvordan jeg blir mottatt av:
- Ferske
- Rutinerte
- Elite
De ferske skal ha blogget under et halvt års tid. De rutinerte og eliten skal ha holdt på omtrent like lenge, hvilket vil si i gjennomsnitt et par år.
Selv aksepterer jeg ikke begrepet elite, og kan ikke definere en. Som Saccarina selv sier:
Det finnes ikke noen gruppe bloggere som alle vil være enige om er “elite”. Mange av de som har brukt betegnelsen har snakket om “de” og “oss”, som om elitebloggerne er en klart definert og allment kjent gruppe, uten tilsynelatende å være klar over at de sannsynligvis tenker på forskjellige bloggere.
Men for å forske på påstanden MÅ vi ha noen navn. Jeg bruker en liste jeg fant hos Maren.
Jeg vil sette terningkast på mottagelsen jeg får i bloggene, etter skalaen:
1 ingen respons til meg, men til andre (ekskluderende)
2 ingen respons til noen
3 grusom respons
4 respons
5 god respons
6 særlig inkluderende respons / kommentar i min blogg
Så legger jeg sammen og ser hvilken gruppe som er mest vennligsinnede. Min forventning på forhånd er at de ferske er favoritter, og at det blir jevnt mellom elite og rutinerte.
Jeg starter hos Ivers, pluss en fersk og en rutinert blogg som poster omtrent samtidig som ham.
Skattesystemet vårt skader miljøet
Før hadde Norge flere skattesmutthull. På åttitallet var kommandittselskaper det store. På nittitallet var aksjer mildt beskattet.
Nå er de andre smutthullene tettet, det ene store smutthullet er eiendom. Kemneren leker at husene er verdt mye mindre enn de er. Når et hus som er verdt fire millioner har ligingsverdi på fire hundre tusen, slipper eieren å betale formueskatt for 3,6 millioner.
Hvis du eier et hus er det lett å tenke at den lave ligningsverdien er en fordel for deg, men det hadde vært sunnere med riktige ligningsverdier og et system som ga deg lov til å eie et normalt hus uten å betale formueskatt. For dagens system blir melket på en usunn måte.
Da jeg hørte om Røkkes nye hytte på Oppdal med 32 toaletter tenkte jeg at mannen var gal. Men så regnet jeg på det. Hytta koster ca. 200 millioner, ligningsverdien er neppe over 20 millioner, antagelig mindre. 180 millioner slipper unna beskatning, hvert år. Røkke får indirekte en årslønn på 3.240.000 av Staten bare for å eie denne hytta. Det vil si over en kvart million skattefrie kroner hver eneste måned så lenge han eier hytta. Hytte med 32 toaletter er ikke galskap i Norge, det er genialitet.
Vi har altså et skattesystem som oppfordrer oss til å bygge store og mange hus og hytter. Siden Norge er et kaldt land sender de store husene oss opp på verdenstoppen i strømforbruk per innbygger. Vanlige folk med penger til overs kjøper hus i navnet til kona og ungene og leier dem ut. Hushaiene yngler.
Hvorfor palassbygging og hushaivirksomhet må være blant de best skjermede næringene i landet er vanskelig å forstå. Kanskje har det noe å si at representantene på Stortinget typisk eier et hus på hjemplassen, i tillegg til at de gjerne kjøper seg et i Oslo.
Systemet skader oss gjennom at det skaper kunstig høye boligpriser som kan føre til krakk. Og den økte strømbruken skader miljøet.
Bilde: Bjørn Dæhlies hyttepalass, i Trysils nye Beverly Hills-område
17. juni 2007
Heimdal Blues
Heimdal Håndballklubb har lagt ned seg selv. Andre steder i landet skjer det rett og slett ikke at et lag i den øverste divisjonen i TV-sendt idrett legger ned seg selv. Men dette er Heimdal.
Jeg har skrevet 380 bloggposter nå uten å sagt særlig om hjemplassen min. Det er ikke tilfeldig. Men greit, la oss snakke om Heimdal.
Med Heimdal mener jeg her bydelene Kolstad, Huseby, Flatåsen, Romulslia, Tonstad, Rosten, Hårstad, Åsheim, Kattem, Stabbursmoen, Lundåsen og Gamle Heimdal, med landområdene som regnes til bydelen tilsammen 40.000 innbyggere, omtrent som Ålesund og Bodø.
Jeg har bodd 13 år på Tonstad og 10 på Flatåsen, sum 23 år på Heimdal. De voksne som bor på Heimdal er stort sett ikke født her. Jeg tilhører den første generasjonen som har vokst opp på et urbant Heimdal. Ergo mangler stedet fullstendig en egen identitet, ergo er det ikke noe supportermiljø rundt klubbene, ergo gikk Heimdal HK undas. Bare 11 byer i Norge har flere innbyggere enn Heimdal, likevel makter vi ikke å holde oss med et herrefotballag over tredjedivisjonsnivå. Vi kravler rundt i gørr og fornedrelse år etter år.
Dette er Trondheims svar på østsiden av Oslo og London, Bronx og Harlem i New York, her er husene billigst, sosialutbetalingene størst, gjengproblemer og pøbel mest tydelig, vi har de styggeste husene, ingen monumenter, Trondheim bystyre lokaliserer universiteter og tårn andre steder, det eneste byen har lagt hit er søppelfyllinga og asylmottaket, gatene andre steder i byen har navn etter konger, oppdagere, forfattere, store og kjente mennesker, gatene på Heimdal har navn etter ukjente kommunale embedsmenn og hekser som ble brent på bålet, som om bystyret vil fortelle oss at vi er født til anonymitet og kriminalitet, og slik har det gått, det har knapt kommet store mennesker fra Heimdal, alt vi kunne skryte av var namsosingen Åge Aleksandersen, som med god klaring rakk å få inspirasjon til albumet "Ramp" før han nå har flyttet til Rosenborg Park.
Ok da, kanskje Tommy Ingebrigtsen kan gå for heimdaling, høkkert-attituden hans er ihvertfall klassisk for stedet. Så det vi kan er å fly langt på ski, og kvaliteten du trenger da er å kunne sette utfor et stupbratt ovarenn uten å begripe at du kan slå deg helseløs, vi er symptomatisk nok best i den ene disiplinen hvor omløp i hodet er en ulempe.
Jeg sa vi hadde "ingen monumenter", det er ikke helt sant. Monumentet vårt er et latterlig høyt hotell plantet i myra ved motorveien. Det var nær ved å bli kåret til Norges dummeste byggverk, hadde det ikke blitt slått av et enda dummere, en gangtunnel som bare stoppet midt under veien.
Hvor tunnelen som ble Norges dummeste byggverk lå?
Heimdal.
---
Sightseeing på Heimdal:
Sørsia Gerilja - Blør for sør.
Gangstarap blir ihvertfall mer troverdig "når du bor i et føkkings høl".
Jeg har skrevet 380 bloggposter nå uten å sagt særlig om hjemplassen min. Det er ikke tilfeldig. Men greit, la oss snakke om Heimdal.
Med Heimdal mener jeg her bydelene Kolstad, Huseby, Flatåsen, Romulslia, Tonstad, Rosten, Hårstad, Åsheim, Kattem, Stabbursmoen, Lundåsen og Gamle Heimdal, med landområdene som regnes til bydelen tilsammen 40.000 innbyggere, omtrent som Ålesund og Bodø.
Jeg har bodd 13 år på Tonstad og 10 på Flatåsen, sum 23 år på Heimdal. De voksne som bor på Heimdal er stort sett ikke født her. Jeg tilhører den første generasjonen som har vokst opp på et urbant Heimdal. Ergo mangler stedet fullstendig en egen identitet, ergo er det ikke noe supportermiljø rundt klubbene, ergo gikk Heimdal HK undas. Bare 11 byer i Norge har flere innbyggere enn Heimdal, likevel makter vi ikke å holde oss med et herrefotballag over tredjedivisjonsnivå. Vi kravler rundt i gørr og fornedrelse år etter år.
Dette er Trondheims svar på østsiden av Oslo og London, Bronx og Harlem i New York, her er husene billigst, sosialutbetalingene størst, gjengproblemer og pøbel mest tydelig, vi har de styggeste husene, ingen monumenter, Trondheim bystyre lokaliserer universiteter og tårn andre steder, det eneste byen har lagt hit er søppelfyllinga og asylmottaket, gatene andre steder i byen har navn etter konger, oppdagere, forfattere, store og kjente mennesker, gatene på Heimdal har navn etter ukjente kommunale embedsmenn og hekser som ble brent på bålet, som om bystyret vil fortelle oss at vi er født til anonymitet og kriminalitet, og slik har det gått, det har knapt kommet store mennesker fra Heimdal, alt vi kunne skryte av var namsosingen Åge Aleksandersen, som med god klaring rakk å få inspirasjon til albumet "Ramp" før han nå har flyttet til Rosenborg Park.
Ok da, kanskje Tommy Ingebrigtsen kan gå for heimdaling, høkkert-attituden hans er ihvertfall klassisk for stedet. Så det vi kan er å fly langt på ski, og kvaliteten du trenger da er å kunne sette utfor et stupbratt ovarenn uten å begripe at du kan slå deg helseløs, vi er symptomatisk nok best i den ene disiplinen hvor omløp i hodet er en ulempe.
Jeg sa vi hadde "ingen monumenter", det er ikke helt sant. Monumentet vårt er et latterlig høyt hotell plantet i myra ved motorveien. Det var nær ved å bli kåret til Norges dummeste byggverk, hadde det ikke blitt slått av et enda dummere, en gangtunnel som bare stoppet midt under veien.
Hvor tunnelen som ble Norges dummeste byggverk lå?
Heimdal.
---
Sightseeing på Heimdal:
Sørsia Gerilja - Blør for sør.
Gangstarap blir ihvertfall mer troverdig "når du bor i et føkkings høl".
16. juni 2007
Røldag: Myalgisk Encefalopati
Ved første øyekast virker parkeringsetasjen helt øde, som man kan forvente såpass sent på kvelden. Dyre, tungt nedstøvete biler står oppstilt langs betongveggene. Det dunkle lyset og det grå støvet på bakken og bilene gjør det vanskelig å skjelne farger. Men ser man nøye etter kan man skimte silhuetter inne i noen av kjøretøyene. Herr Johansen sitter i en av dem, i en bil som ikke har kjørt på årevis, og ikke skal ut i kveld heller. Inne ved veggen ved en bod sitter fru Wiig på huk og plukker på tørre pynteblomster. Bak en grå skillevegg, på en ubrukt parkeringsplass, henger enkefru Hansén tungt over gåstolen. Lydene fra ventileringsanlegget er det eneste som bryter stillheten. De gamle menneskene i mørket snakker ikke sammen. De bare venter.
Stålporten hever seg. En mørk limousin ruller sakte og nesten lydløst inn i parkeringshuset. Piggdekkene knaser mot betongen. Fru Wiig slipper blomstene og trekker ut mot midtgangen. Enkefru Hansén triller gåstolen klar av betongveggen og lener seg fremover for å se best mulig. Limousinen stanser ved heisen. En ung jente i brudekjole stiger ut av bilen. Det er Line, eneste beboer under femti i terrassehuset. Hun tar seg pent ut, men de har tross alt sett henne før. Spørsmålet er hvem hun har giftet seg med. Hvem som er den nye beboeren. Har hun funnet seg en søkkrik kakse som er klar til å dø på henne så fort de kommer opp trappene?
Ut av bilen stiger en mørkkledd mann. Han har ryggen vendt vekk fra tilskuerne på vei mot heisen. I det heisdøra går opp snur han seg og ser utover parkeringshuset. Han ser bare biler og betong, ingen folk. Men han mener han hører et lavt, unisont lettelsessukk, som et fotballstadion som puster befriet ut etter en farlig bortelagssjanse. Mystisk, tenker han, i det han går inn i heisen.
Fru Hansén er i perlehumør da hun treffer fru Wiig på vei til heisen.
- Det var da en kjekk mann hun hadde funnet seg. Og så ung! Og frisk! Fru Hansén sprudler.
- Ja, vet du hva, jeg var nesten redd hun skulle komme slepende med en millionær med hjertefeil, jeg. Sånt har jo skjedd før. Du husker vel nittisju-sesongen? svarer fru Wiig
- Ja, huff. Det var harde tider. Nei, denne her så bedre ut. Han kan da umulig være en dag over tredve.
- Ufarlig, vil jeg si.
- Helt klart ufarlig. De to gamle damene stablet gåstolene og seg selv inn i heisen.
- Gud, ryggen dreper meg, sier Hansén.
- Åh, jeg vet hva du snakker om, jeg plages slik med hoften for tiden.
- Det blir nok siste gang i dette livet jeg klarer å komme meg helt hit ned. Enkefru Hansén sukker tungt og smiler. Wiig gransker venninnens ansikt nøye.
- Du går virkelig for gull i år, du, gjør du ikke?
- Jo, jeg tror kanskje dette blir mitt år. Jeg kjenner det på kroppen. Du får holde meg sekundert.
Januar
Fru Wiig sitter i peisestua og ser over notatene sine, sirlig innført i en liten kladdebok. Den siste felleskaffen i januar er over og de andre beboerne i terrassehuset har gått tilbake til sine leiligheter. Bare enkefru Hansén er igjen. Hun sprer en kabal utover bordet, innimellom ser hun opp på venninnen med boken.
Fru Wiig lukker boken og åpner kjeften.
- Det har vel vært mest prat om Johansen. Han fikk slag såpass tidlig i måneden. Taktisk lurt.
- Han har åpnet alt for hardt.
- Nå. Han ligger på sykehuset ennå, det er en ganske klar førsteplass. På andre ligger fru Nestby med dryppene sine. Og Gerhardsen i fjerde har fått fantastisk mye ut av podagraen sin denne måneden, han holder faktisk tredjeplassen på det.
- Podagra? Pføy. Ryggen min har verket noe helt utrolig i vinter.
- Du må nok komme opp med noe nytt snart er jeg redd, jeg har deg nede på tolvte nå.
- Åh, det er tidlig ennå. Noen overraskelser?
- Tja. Denne brudgommen til Line i tredje har visst ligget hele måneden i senga. Han har fått noe kraftig influensa eller noe sånt.
- Jasså? Så ungdommen slenger seg med i feltet? Men han er vel ute og spretter igjen snart. De holder aldri ut særlig lenge.
- Nei, det holder nok ikke til øvre halvdel en gang det der.
April
Fru Hansén stavrer seg bortover gangen, senker farten i det hun passerer vinduet i Johansens dør, ringer på, slipper et smertestønn i det Johansen åpner døren, og holder frem buketten.
- Men fru Hansén, kommer du med tulipaner til meg? sier Johansen.
- Ja, jeg hørte du var friskmeldt fra slaget. Det må jo feires.
- Friskmeldt og friskmeldt ... det ville du feire ja, tenker jeg.
Johansen slipper inn fru Hansén og planter blomstene i en vase.
- Skikkelig Kiss o' Death, sier han.
- Hva mener du? spør fru Hansén.
- Du tror du er ferdig med meg nå, fru Hansen. Du tror jeg er slått. Men jeg har fortsatt prostataplager.
- Jeg har isjas, kontrer fruen.
- Jeg har også inkonstinens.
- Jeg har dobbelsidig prolaps.
- Du har både isjas og prolaps?
- Jeg sier deg, Johansen, ryggen dreper meg, smiler fru Hansén.
- Nåh. Det får så være, sier Johansen, slår handa ut som om han slår etter en flue og går for å sette på kaffen.
- Jeg hører han går godt, gutten, kommenterer han inne fra kjøkkenet.
- Hvem?
- Den nye. Mannen til Line. Han har ligget inne siden januar.
- Han med influensa? Hvor skrøpelig lager de ungdommen nå til dags?
- Si det.
- Vel. Han har kommet til feil terassehus. Han vet ikke hva han er opp mot her.
Juli
Med skjelvende hender åpner Hansén brevet fra sykehuset. Der står det svart på hvitt. Prøveresultatene levner inegn tvil. Hun har Diabetes II. En klokkeren, dobbel diabetes. Fra nå av er det alvor.
Hun tar strake veien til fru Wiig, hun skynder seg slik at hun glemmer gåstolen, når hun er nesten fremme må gå hun hele veien tilbake for å hente den. Vel fremme hos fru Wiig klasker hun prøvesvaret i bordet.
- Der. Ikke mer kaker for meg. Nei. Jeg har nok spist min siste krumkake, mitt siste vaffelhjerte, fra nå av er det bare piller og sprøyter, sier Hansén.
- Jasså, så her har du forklaringen. Det var da enda godt de fant ut noe.
- Hva gir du meg for den?
- Tja ... du er forbi Johansen, selvfølgelig, og fru Nesby holder seg frisk hun også. Podagraen til Gerhardsen holder nok ikke mot dette. Fru Engelsen har selvfølgelig sin osteoporose, men det er lenge siden det røk noe, jeg tror sannelig du har henne også. Ellers går det mest i lave stoffskifter og mindre giktutbrudd rundt om kring i huset.
- Men ... det vil jo si at jeg ...
- Nei.
- Jo, det må jo ...
- Nei. Vi har den unge mannen i tredje. Han tåler ikke lyd, han tåler ikke lys, han får ikke i seg mat, han kan ikke gå, han kan ikke snakke. Og slik har han ligget i flere måneder. De planlegger å fore ham med slange gjennom nesen.
- Det er jo uhørt. Du kan ikke sette en tredveåring på topp for influensa?
- Det er ikke influensa, det er noe nymotens de kaller Mylgisk Enfa ... ence ... ME.
- Emm e?
- De sier så.
- Maken. Det er da ikke måte på hva de finner på nå til dags.
Oktober
Den lysende isbjørnen i fru Hanséns leilighet blinker, det betyr at telefonen ringer. Hun kan også høre telefonringingen lett, men den lysende isbjørnen for tunghørte matcher så fint med krykkene og gåstolen i entréen. Fru Hansén løfter røret og presenterer seg.
Det viser seg å være fru Tveit fra enkepalasset. De hilser, går raskt igjennom været og hvordan barnebarna har det, og kommer til saken. Fru Tveit kan by på en lumsk lubago og utmaler raust detaljene overfor fru Hansén.
- Jeg skjønner hvordan du har det, isjasen er ikke blitt snillere her i gården, svarer fru Hansén.
- Sier du det, jeg hørte da at det ikke står så verst til.
- Jo, jeg har jo også fått denne diabetesen, du vil ikke tro hvor skrøpelig det er med meg nå. Vet du hva, fru Wiig mener det knapt er noen i huset som har det verre enn meg akkurat nå. Kanskje bare en. Og du vet at fru Wiig tar ikke feil om slikt.
- Ja jeg hørte om det der. Hvor gammel er han som har det verre sa du? Var det tjuesju han var?
Fru Hansén krummer leppene i irritasjon. Noen har tystet. Listen toppes av en guttehvalp og noen har tystet til enkepalasset. Kan det bli verre. Nå ler de seg vel rett ihjel der borte.
- Nei, tjuesju, jeg mener da han er over tredve, sier Hansén.
- Å, han er over tredve, nei da er det ikke rart, sier fru Tveit.
Desember
Juleaften med familien er overstått, gavepapir revet av, barnebarn skjemt bort og sendt hjem. Beboerne i Solsiden Terrasser møtes i peisestuen for å dele ut den store gaven. Bare det unge paret mangler. De gamle sitter ved bordene uten å samtale særlig, stemningen er dyster.
- Er det ingen av oss rutinerte som har noe å stille opp, sier herr Johansen.
- Franzen sier han har tilløp til Parkinson.
- Tilløp til Parkinson? Hva er det? Alzheimers med tiltykning til Parkinsons i kastene?
- Nei. Bare lett skjelving på hendene.
- Og er det noe nytt om gutten? Han skulle vel ikke ha blitt frisk i løpet av uken?
- Han ligger inne i mørket, med bind for øynene og plugger i ørene. De sier han ikke tåler å få julegaver en gang, han tåler absolutt ingen forandringer i omgivelsene sine.
Fru Hansén klarner stemmen. Det hun skal si faller henne tungt.
- Dere som har tenkt å stemme på meg, kan godt stemme på noen andre. Vi gamle må stå sammen om en kandidat. Hvis ikke får vi høre denne historien fra Enkepalasset resten av livet, sier hun.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén. Vi kan ikke fornekte sannheten. Jeg må be dere om å skrive et navn på lappene deres.
- Vent, jeg tror kanskje jeg har noe gikt på gang.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén.
I det fru Hanséns fingre krummer seg rundt pennen, uler sirenene utenfor terassehuset. En ambulanse stopper rett utenfor inngangen. De gamle strømmer til vinduet.
- Hvem er den til?
- Det kan bare være en.
- Har du sett, også på julaften. Han er litt av en dramadronning, den gutten.
- Ungdommen skal jo gjøre alt så amerikansk nå til dags.
Ambulansepersonellet kommer opp til tredje etasje, den samme etasjen som peisestuen, og den samme etasjen som den unge mannen. De gamle kommer seg ut i gangen tidsnok til å se båren bli trillet mot den unge mannens dør.
Og forbi.
Båren skal ikke hente den unge. Båren skal til erkegamle herr Lind som sitter alene og ikke liker noen, som kjeppjager folk hvis de banker på.
Kjeppjagde.
Nå bærer sykehusets menn ut herr Lind i gangen. Han har åpenbart vært død noen dager, han er kald og stiv.
Det er en andektig stemning i flokken mens liket passerer, noen gjør korsets tegn, andre tar av seg skaut eller hatt og bøyer nakken i en siste respekt for den døde.
- Det slutter aldri å forundre meg. Man sitter der og tror morgendagen skal bli som i dag, og så bare ... sier fru Hansén, og klarer ikke si mer.
- Du kan så si, svarer fru Wiig.
- Guds veier er uransakelige.
- Du kan så si.
- Avgjort på sudden death i år igjen.
Stålporten hever seg. En mørk limousin ruller sakte og nesten lydløst inn i parkeringshuset. Piggdekkene knaser mot betongen. Fru Wiig slipper blomstene og trekker ut mot midtgangen. Enkefru Hansén triller gåstolen klar av betongveggen og lener seg fremover for å se best mulig. Limousinen stanser ved heisen. En ung jente i brudekjole stiger ut av bilen. Det er Line, eneste beboer under femti i terrassehuset. Hun tar seg pent ut, men de har tross alt sett henne før. Spørsmålet er hvem hun har giftet seg med. Hvem som er den nye beboeren. Har hun funnet seg en søkkrik kakse som er klar til å dø på henne så fort de kommer opp trappene?
Ut av bilen stiger en mørkkledd mann. Han har ryggen vendt vekk fra tilskuerne på vei mot heisen. I det heisdøra går opp snur han seg og ser utover parkeringshuset. Han ser bare biler og betong, ingen folk. Men han mener han hører et lavt, unisont lettelsessukk, som et fotballstadion som puster befriet ut etter en farlig bortelagssjanse. Mystisk, tenker han, i det han går inn i heisen.
Fru Hansén er i perlehumør da hun treffer fru Wiig på vei til heisen.
- Det var da en kjekk mann hun hadde funnet seg. Og så ung! Og frisk! Fru Hansén sprudler.
- Ja, vet du hva, jeg var nesten redd hun skulle komme slepende med en millionær med hjertefeil, jeg. Sånt har jo skjedd før. Du husker vel nittisju-sesongen? svarer fru Wiig
- Ja, huff. Det var harde tider. Nei, denne her så bedre ut. Han kan da umulig være en dag over tredve.
- Ufarlig, vil jeg si.
- Helt klart ufarlig. De to gamle damene stablet gåstolene og seg selv inn i heisen.
- Gud, ryggen dreper meg, sier Hansén.
- Åh, jeg vet hva du snakker om, jeg plages slik med hoften for tiden.
- Det blir nok siste gang i dette livet jeg klarer å komme meg helt hit ned. Enkefru Hansén sukker tungt og smiler. Wiig gransker venninnens ansikt nøye.
- Du går virkelig for gull i år, du, gjør du ikke?
- Jo, jeg tror kanskje dette blir mitt år. Jeg kjenner det på kroppen. Du får holde meg sekundert.
Januar
Fru Wiig sitter i peisestua og ser over notatene sine, sirlig innført i en liten kladdebok. Den siste felleskaffen i januar er over og de andre beboerne i terrassehuset har gått tilbake til sine leiligheter. Bare enkefru Hansén er igjen. Hun sprer en kabal utover bordet, innimellom ser hun opp på venninnen med boken.
Fru Wiig lukker boken og åpner kjeften.
- Det har vel vært mest prat om Johansen. Han fikk slag såpass tidlig i måneden. Taktisk lurt.
- Han har åpnet alt for hardt.
- Nå. Han ligger på sykehuset ennå, det er en ganske klar førsteplass. På andre ligger fru Nestby med dryppene sine. Og Gerhardsen i fjerde har fått fantastisk mye ut av podagraen sin denne måneden, han holder faktisk tredjeplassen på det.
- Podagra? Pføy. Ryggen min har verket noe helt utrolig i vinter.
- Du må nok komme opp med noe nytt snart er jeg redd, jeg har deg nede på tolvte nå.
- Åh, det er tidlig ennå. Noen overraskelser?
- Tja. Denne brudgommen til Line i tredje har visst ligget hele måneden i senga. Han har fått noe kraftig influensa eller noe sånt.
- Jasså? Så ungdommen slenger seg med i feltet? Men han er vel ute og spretter igjen snart. De holder aldri ut særlig lenge.
- Nei, det holder nok ikke til øvre halvdel en gang det der.
April
Fru Hansén stavrer seg bortover gangen, senker farten i det hun passerer vinduet i Johansens dør, ringer på, slipper et smertestønn i det Johansen åpner døren, og holder frem buketten.
- Men fru Hansén, kommer du med tulipaner til meg? sier Johansen.
- Ja, jeg hørte du var friskmeldt fra slaget. Det må jo feires.
- Friskmeldt og friskmeldt ... det ville du feire ja, tenker jeg.
Johansen slipper inn fru Hansén og planter blomstene i en vase.
- Skikkelig Kiss o' Death, sier han.
- Hva mener du? spør fru Hansén.
- Du tror du er ferdig med meg nå, fru Hansen. Du tror jeg er slått. Men jeg har fortsatt prostataplager.
- Jeg har isjas, kontrer fruen.
- Jeg har også inkonstinens.
- Jeg har dobbelsidig prolaps.
- Du har både isjas og prolaps?
- Jeg sier deg, Johansen, ryggen dreper meg, smiler fru Hansén.
- Nåh. Det får så være, sier Johansen, slår handa ut som om han slår etter en flue og går for å sette på kaffen.
- Jeg hører han går godt, gutten, kommenterer han inne fra kjøkkenet.
- Hvem?
- Den nye. Mannen til Line. Han har ligget inne siden januar.
- Han med influensa? Hvor skrøpelig lager de ungdommen nå til dags?
- Si det.
- Vel. Han har kommet til feil terassehus. Han vet ikke hva han er opp mot her.
Juli
Med skjelvende hender åpner Hansén brevet fra sykehuset. Der står det svart på hvitt. Prøveresultatene levner inegn tvil. Hun har Diabetes II. En klokkeren, dobbel diabetes. Fra nå av er det alvor.
Hun tar strake veien til fru Wiig, hun skynder seg slik at hun glemmer gåstolen, når hun er nesten fremme må gå hun hele veien tilbake for å hente den. Vel fremme hos fru Wiig klasker hun prøvesvaret i bordet.
- Der. Ikke mer kaker for meg. Nei. Jeg har nok spist min siste krumkake, mitt siste vaffelhjerte, fra nå av er det bare piller og sprøyter, sier Hansén.
- Jasså, så her har du forklaringen. Det var da enda godt de fant ut noe.
- Hva gir du meg for den?
- Tja ... du er forbi Johansen, selvfølgelig, og fru Nesby holder seg frisk hun også. Podagraen til Gerhardsen holder nok ikke mot dette. Fru Engelsen har selvfølgelig sin osteoporose, men det er lenge siden det røk noe, jeg tror sannelig du har henne også. Ellers går det mest i lave stoffskifter og mindre giktutbrudd rundt om kring i huset.
- Men ... det vil jo si at jeg ...
- Nei.
- Jo, det må jo ...
- Nei. Vi har den unge mannen i tredje. Han tåler ikke lyd, han tåler ikke lys, han får ikke i seg mat, han kan ikke gå, han kan ikke snakke. Og slik har han ligget i flere måneder. De planlegger å fore ham med slange gjennom nesen.
- Det er jo uhørt. Du kan ikke sette en tredveåring på topp for influensa?
- Det er ikke influensa, det er noe nymotens de kaller Mylgisk Enfa ... ence ... ME.
- Emm e?
- De sier så.
- Maken. Det er da ikke måte på hva de finner på nå til dags.
Oktober
Den lysende isbjørnen i fru Hanséns leilighet blinker, det betyr at telefonen ringer. Hun kan også høre telefonringingen lett, men den lysende isbjørnen for tunghørte matcher så fint med krykkene og gåstolen i entréen. Fru Hansén løfter røret og presenterer seg.
Det viser seg å være fru Tveit fra enkepalasset. De hilser, går raskt igjennom været og hvordan barnebarna har det, og kommer til saken. Fru Tveit kan by på en lumsk lubago og utmaler raust detaljene overfor fru Hansén.
- Jeg skjønner hvordan du har det, isjasen er ikke blitt snillere her i gården, svarer fru Hansén.
- Sier du det, jeg hørte da at det ikke står så verst til.
- Jo, jeg har jo også fått denne diabetesen, du vil ikke tro hvor skrøpelig det er med meg nå. Vet du hva, fru Wiig mener det knapt er noen i huset som har det verre enn meg akkurat nå. Kanskje bare en. Og du vet at fru Wiig tar ikke feil om slikt.
- Ja jeg hørte om det der. Hvor gammel er han som har det verre sa du? Var det tjuesju han var?
Fru Hansén krummer leppene i irritasjon. Noen har tystet. Listen toppes av en guttehvalp og noen har tystet til enkepalasset. Kan det bli verre. Nå ler de seg vel rett ihjel der borte.
- Nei, tjuesju, jeg mener da han er over tredve, sier Hansén.
- Å, han er over tredve, nei da er det ikke rart, sier fru Tveit.
Desember
Juleaften med familien er overstått, gavepapir revet av, barnebarn skjemt bort og sendt hjem. Beboerne i Solsiden Terrasser møtes i peisestuen for å dele ut den store gaven. Bare det unge paret mangler. De gamle sitter ved bordene uten å samtale særlig, stemningen er dyster.
- Er det ingen av oss rutinerte som har noe å stille opp, sier herr Johansen.
- Franzen sier han har tilløp til Parkinson.
- Tilløp til Parkinson? Hva er det? Alzheimers med tiltykning til Parkinsons i kastene?
- Nei. Bare lett skjelving på hendene.
- Og er det noe nytt om gutten? Han skulle vel ikke ha blitt frisk i løpet av uken?
- Han ligger inne i mørket, med bind for øynene og plugger i ørene. De sier han ikke tåler å få julegaver en gang, han tåler absolutt ingen forandringer i omgivelsene sine.
Fru Hansén klarner stemmen. Det hun skal si faller henne tungt.
- Dere som har tenkt å stemme på meg, kan godt stemme på noen andre. Vi gamle må stå sammen om en kandidat. Hvis ikke får vi høre denne historien fra Enkepalasset resten av livet, sier hun.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén. Vi kan ikke fornekte sannheten. Jeg må be dere om å skrive et navn på lappene deres.
- Vent, jeg tror kanskje jeg har noe gikt på gang.
- Det er ikke noe poeng, fru Hansén.
I det fru Hanséns fingre krummer seg rundt pennen, uler sirenene utenfor terassehuset. En ambulanse stopper rett utenfor inngangen. De gamle strømmer til vinduet.
- Hvem er den til?
- Det kan bare være en.
- Har du sett, også på julaften. Han er litt av en dramadronning, den gutten.
- Ungdommen skal jo gjøre alt så amerikansk nå til dags.
Ambulansepersonellet kommer opp til tredje etasje, den samme etasjen som peisestuen, og den samme etasjen som den unge mannen. De gamle kommer seg ut i gangen tidsnok til å se båren bli trillet mot den unge mannens dør.
Og forbi.
Båren skal ikke hente den unge. Båren skal til erkegamle herr Lind som sitter alene og ikke liker noen, som kjeppjager folk hvis de banker på.
Kjeppjagde.
Nå bærer sykehusets menn ut herr Lind i gangen. Han har åpenbart vært død noen dager, han er kald og stiv.
Det er en andektig stemning i flokken mens liket passerer, noen gjør korsets tegn, andre tar av seg skaut eller hatt og bøyer nakken i en siste respekt for den døde.
- Det slutter aldri å forundre meg. Man sitter der og tror morgendagen skal bli som i dag, og så bare ... sier fru Hansén, og klarer ikke si mer.
- Du kan så si, svarer fru Wiig.
- Guds veier er uransakelige.
- Du kan så si.
- Avgjort på sudden death i år igjen.
15. juni 2007
Ny musikk VIII
Dette er heavyrock som om de siste tjue årene aldri skjedde. Svenske Death Evil med Blind Evil, fra deres nyeste album. Dyktig sanger.
Miss Blogg 2007: Skrupler
Jeg møter meg selv i døra. Jeg lovte å poste Miss Blogg 2007. Men jeg er motstander av missekonkurranser. Det var mye lettere å poste mannekonkurransen.
Jeg innrømmer at jeg liker å se på vakre damer. Det er det mange andre menn som gjør også. Dermed får kvinners utseende en stor inngripen i livet deres, hver dag preges av utseendet, det går så til de grader inn i selvtilliten at man kan gjette ganske nært på hvor attraktivt utseende jenter har selv om man ikke ser dem men bare chatter med dem. Jeg ønsker ikke å nøre opp under dette jaget. De fleste kvinner er vakre, men de færreste kvinner er vakre nok til å nå opp i en missekåring, og vi må prøve å lage et bra liv for alle kvinner, uansett utseende.
På den annen side er blogg-kåringene mine uhøytidelige greier, ingen absolutt liste. Disse kåringene er basert på hvilke blogger google-brukerne trykker på når de bare ser bilde av bloggeren. Finansminister Halvorsen henger fint med i tetfeltet, selv om hun ikke lenger ser ut som en typisk Frøken Norge-deltager. Det er bare en tilfeldig andel av Norges bloggere som er vurdert, selv om de har bilde ute.
Så jeg spør, kan jeg publisere miss-blogg-kåringen? Hvis bare en leser føler seg støtt vil jeg ikke, og du kan godt føle deg støtt anonymt.
Jeg innrømmer at jeg liker å se på vakre damer. Det er det mange andre menn som gjør også. Dermed får kvinners utseende en stor inngripen i livet deres, hver dag preges av utseendet, det går så til de grader inn i selvtilliten at man kan gjette ganske nært på hvor attraktivt utseende jenter har selv om man ikke ser dem men bare chatter med dem. Jeg ønsker ikke å nøre opp under dette jaget. De fleste kvinner er vakre, men de færreste kvinner er vakre nok til å nå opp i en missekåring, og vi må prøve å lage et bra liv for alle kvinner, uansett utseende.
På den annen side er blogg-kåringene mine uhøytidelige greier, ingen absolutt liste. Disse kåringene er basert på hvilke blogger google-brukerne trykker på når de bare ser bilde av bloggeren. Finansminister Halvorsen henger fint med i tetfeltet, selv om hun ikke lenger ser ut som en typisk Frøken Norge-deltager. Det er bare en tilfeldig andel av Norges bloggere som er vurdert, selv om de har bilde ute.
Så jeg spør, kan jeg publisere miss-blogg-kåringen? Hvis bare en leser føler seg støtt vil jeg ikke, og du kan godt føle deg støtt anonymt.
Mister Blogg 2007
Jeg lover å ikke bli helt tabloid igjen, men jeg synes denne var litt artig. Dette er kåringen av Mister Blogg 2007, altså de mest attraktive mannlige bloggerne i Norge. Dette er en bred kåring som er gjort av det norske folk, men aldri før blitt offentliggjort. Min egen smak har ingen innvirkning, bortsett fra at jeg redigerte tredjeplassen på lista fordi jeg luktet kupping.
1. Adil Thathaal, skal vi danse-vinner
2. OnklP, rapper
3. Christian Stenseng, idol-deltager
4. Rafiq Charania, jobber i modellbransjen
Her begynner jeg å kjede meg, siden jeg er hetero og listen er stort sett full av folk vi ikke har hørt om. Så jeg hopper litt.
14. Oddbjørn By, forfatterblogger
17. John Are Myhren, o-løper
20. Espen Sandvik, Hotel Cæsar
Og endelig, den deiligste mannen i bloggrollen min (jeg er misunnelig, men heldigvis er det jeg som velger bilde):
22. Petter Sandven
Feministbloggerne har hatt lite å hisse seg opp over i det siste, så i neste episode kommer kåringen av Miss Blogg 2007, med de ti mest attraktive kvinnebloggerne i Norge. Jeg kan allerede røpe at Bloggebyen gjør det skarpere der. Da vil jeg også røpe metoden.
1. Adil Thathaal, skal vi danse-vinner
2. OnklP, rapper
3. Christian Stenseng, idol-deltager
4. Rafiq Charania, jobber i modellbransjen
Her begynner jeg å kjede meg, siden jeg er hetero og listen er stort sett full av folk vi ikke har hørt om. Så jeg hopper litt.
14. Oddbjørn By, forfatterblogger
17. John Are Myhren, o-løper
20. Espen Sandvik, Hotel Cæsar
Og endelig, den deiligste mannen i bloggrollen min (jeg er misunnelig, men heldigvis er det jeg som velger bilde):
22. Petter Sandven
Feministbloggerne har hatt lite å hisse seg opp over i det siste, så i neste episode kommer kåringen av Miss Blogg 2007, med de ti mest attraktive kvinnebloggerne i Norge. Jeg kan allerede røpe at Bloggebyen gjør det skarpere der. Da vil jeg også røpe metoden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)