I september samlet vi et par lag med bloggere til en quiz på Soria Moria, Torshov, Oslo. Iversen, Vampus, ElisabethIC, Sonja, Virrvarr, Danny, Lea, jeg og nesten Maren var med. De to bloggelagene endte på 1. og 2. plass i et solid felt. Bloggere kan mye.
På fredag 5.desember tenkte vi å prøve igjen. Det fins en del pub-quiz'er, og det går an å diskutere hvilken som er best egnet, men vi tenkte i utgangspunktet å foreslå Quizen på O'Reillys, Grünerløkka, Oslo, klokken 18.00. Det er vel og merke høyt nivå på konkurrentene der.
Hvis du vil være med er det bare å lage lyd. Det skal være fire per lag. Det er sikkert lurt at ihvertfall noen av oss møter opp16.55, så vi kan kapre bord. Og du trenger selvfølgelig ikke ha quizhode for å være med, hovedpoenget er det sosiale. Skal også hilse fra Iversen og si at det er helt kult å ta med følge.
Så, hva sier du?
30. november 2008
29. november 2008
Bukken harver over havresekken
Da skal vi snakke om pill råtten journalistikk. Den oppstår slik:
Journalist vil at mange skal lese det han skriver. Journalist vet at mange lesere er opptatt av boligpriser. Journalist tenker, hvem vet noe om boligpriser? Journalist får lyspære i luften over hodet sitt. Journalist ringer eiendomsmegler.
Eiendomsmegler tjener lønnen sin på at folk kjøper hus. Eiendomsmegler vet at folk kjøper hus lettere hvis folk tror at hus stiger i verdi. Du trenger ikke holde pusten i spenning. Eiendomsmegler svarer at hus skal stige i verdi.
Journalist takker pent og skriver artikkel.
Denne historien repeterer seg manisk, man kan sikkert krøste tusen eksempler ut av papiravisene fra de siste årene.
I det siste året har boligprisene sunket som Titanic på en dårlig dag. Det var ingen bombe, selv en økonomisk noldus som meg var i stand til å se det komme i fjor. Men hva spådde, tja, for eksempel de ti meglerne i DT for et halvår siden, midtveis i fallet, om boligprisenes utvikling resten av året?
Disse ti klarsynte ekspertene sa:
null,
opp tre til fem prosent,
svak oppgang,
opp tre til fire prosent,
opp fem prosent,
opp tre til fem prosent
opp tre til fem prosent
svak oppgang,
økning på to til tre prosent
prisoppgang på noen få prosent
Det er ikke vanskelig å spå at det vil regne snart når det allerede regner. Likevel svarte ikke ett av oraklene "ned". Så hva er fasit et halvt år etterpå?
Selv meglernes egen suspekte statistikk viser at det går nedover. Ned 4,2% i oktober. Ned 2,4% i november. Jens Ulltveit Moe mener at fallet allerede er på 20%. Salget av nye boliger har falt 34,3% på ett år.
Meglerne svarer som de alltid har gjort. Men du kan ikke kritisere ulven fordi den spiser sau. Skylden ligger hos journalistene.
La oss se for oss et samfunn bygget på denne avisdefinisjonen av ekspertise.
Istedet for politiske meningsmålinger, gå over til å spørre politisk ekspert Siv Jensen.
Istedet for domsutmålinger av bankran, gå over til å spørre juridisk ekspert David Toska.
Istedet for å la miljødepartementet fastsette miljøkvoter for oljebransjen, gå over til å spørre oljeekspert Helge Lund.
OK. Det siste gjør de kanskje allerede.
Boligkrakket kommer som følge av en boligboble, og boligboblen fulgte av mange små og større bekker foredlet idioti. Dette var en.
Journalist vil at mange skal lese det han skriver. Journalist vet at mange lesere er opptatt av boligpriser. Journalist tenker, hvem vet noe om boligpriser? Journalist får lyspære i luften over hodet sitt. Journalist ringer eiendomsmegler.
Eiendomsmegler tjener lønnen sin på at folk kjøper hus. Eiendomsmegler vet at folk kjøper hus lettere hvis folk tror at hus stiger i verdi. Du trenger ikke holde pusten i spenning. Eiendomsmegler svarer at hus skal stige i verdi.
Journalist takker pent og skriver artikkel.
Denne historien repeterer seg manisk, man kan sikkert krøste tusen eksempler ut av papiravisene fra de siste årene.
I det siste året har boligprisene sunket som Titanic på en dårlig dag. Det var ingen bombe, selv en økonomisk noldus som meg var i stand til å se det komme i fjor. Men hva spådde, tja, for eksempel de ti meglerne i DT for et halvår siden, midtveis i fallet, om boligprisenes utvikling resten av året?
Disse ti klarsynte ekspertene sa:
null,
opp tre til fem prosent,
svak oppgang,
opp tre til fire prosent,
opp fem prosent,
opp tre til fem prosent
opp tre til fem prosent
svak oppgang,
økning på to til tre prosent
prisoppgang på noen få prosent
Det er ikke vanskelig å spå at det vil regne snart når det allerede regner. Likevel svarte ikke ett av oraklene "ned". Så hva er fasit et halvt år etterpå?
Selv meglernes egen suspekte statistikk viser at det går nedover. Ned 4,2% i oktober. Ned 2,4% i november. Jens Ulltveit Moe mener at fallet allerede er på 20%. Salget av nye boliger har falt 34,3% på ett år.Meglerne svarer som de alltid har gjort. Men du kan ikke kritisere ulven fordi den spiser sau. Skylden ligger hos journalistene.
La oss se for oss et samfunn bygget på denne avisdefinisjonen av ekspertise.
Istedet for politiske meningsmålinger, gå over til å spørre politisk ekspert Siv Jensen.
Istedet for domsutmålinger av bankran, gå over til å spørre juridisk ekspert David Toska.
Istedet for å la miljødepartementet fastsette miljøkvoter for oljebransjen, gå over til å spørre oljeekspert Helge Lund.
OK. Det siste gjør de kanskje allerede.
Boligkrakket kommer som følge av en boligboble, og boligboblen fulgte av mange små og større bekker foredlet idioti. Dette var en.
Tordenbloggaaaargh!
Det er lørdags kveld og Tordenbloggavstemning igjen, altså valg av Norges beste blogg. Og mens vi snakker ligger Rølerbloggen an til å få pryl av Lothianes Under Stjernene. 11-19 nå.
Avstemningen gjelder for 2008. I dette året har jeg arrangert bloggeungkaren, matematikkuke og bloggidol, skrevet noveller, ikke bare alvor, som ideen om brus med kuksmak, ikke bare tull, som siste stopp før orangutang (anti- FrP), og jeg har lagd serien om å bli gradvis friskere av ME.
Holder det for å komme blant de 32 beste i Tordenbloggen?
Jeg har ikke noe søtt tiggedyr, bare denne mannen som fant ut at svømmebasseng i Gambia ikke har samme hygieniske krav som her hjemme.
Stem i stemmeboksen i kamp nr. 18, merk at stemmer i kommentarfeltet teller dobbelt.
Avstemningen gjelder for 2008. I dette året har jeg arrangert bloggeungkaren, matematikkuke og bloggidol, skrevet noveller, ikke bare alvor, som ideen om brus med kuksmak, ikke bare tull, som siste stopp før orangutang (anti- FrP), og jeg har lagd serien om å bli gradvis friskere av ME.
Holder det for å komme blant de 32 beste i Tordenbloggen?
Jeg har ikke noe søtt tiggedyr, bare denne mannen som fant ut at svømmebasseng i Gambia ikke har samme hygieniske krav som her hjemme.
Stem i stemmeboksen i kamp nr. 18, merk at stemmer i kommentarfeltet teller dobbelt.
Det spøker i Rølerbloggen
OK, kjære leser, vi må ha et møte. Greit? Fint. Møtet er satt, jeg er ordstyrer, og vi tar punktene ... øh ... punktvis.
- Bloggen blir hjemsøkt av en bloggroll fra det herrens aar 2006 som har krøpet opp av sin mosegrodde grav. (Blogroll er den lange listen med lenker i margen). Det begynte da jeg oppdaterte til den nye versjonen av Blogger.
- Jeg forsøkte selvfølgelig å jage spøkelset vekk. Men Nye Blogger er ikke fornøyd med at man oppdaterer bloggrollen, den har en knapp som heter Lagre, og trykker man ikke på knappen skylles timer av arbeid ned i kloakken mens man hører en hysterisk spøkelseslatter som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Den gamle blogrollen kommer tilbake hver gang, helt eller delvis, og linkelisten min er bare rot nå.
- Bottom line. Hvis du pleide å stå i blogrollen min, ikke har lagt ned bloggen, ikke har vansiret mitt navn og rykte, stjålet mine penger eller drept mine venner, og ikke er telefonselgeren som solgte meg Aftenposten, ikke noterte at jeg sa nei takk, begynte leveringen tvert selv om jeg sa jeg skulle til utlandet, ikke lot avisen bli levert på døren, men to trapper lengre nede slik at alle avisene ble stjålet av naboene og jeg ikke fant ut at jeg hadde Aftenposten før inkassokravet lå i postkassa og storvokste menn gjorde seg klare til å knuse kneskålene mine, hvis du ikke er denne telefonselgeren og likevel er borte fra bloggrollen, vær så snill å si fra, så skal vi få deg på igjen.
- Jeg har utbedret den lune og fine posten fra i går om Bloggebyen.
- Mest for at jeg kunne få et ekstra punkt på listen.
- Slik at dette ser ut som et seriøst møte.
- Har alle fått kaffe og cookies?
28. november 2008
Bizarro-Bloggebyen
Jerry Seinfeld lanserte på nittitallet teorien om at ethvert miljø har et tilsvarende bizarro-miljø, med personer som har de motsatte egenskapene av personene i originalmiljøet. Ut fra Seinfelds teori skal det altså finnes en Bizarro-bloggeby et sted der ute i cyberspace. Rølerbloggen forsøker her å gjenskape hvordan Bloggrevyen må se ut i dette miljøet.
(Layouten ligner ikke helt på Bloggrevyen. Men alt så bra ut i preview. Og regelen er at når jeg og forhåndsvisningen er enig, er det vi som har rett.)
Rank: 8
Rank: 7
Denne nasjonen på knapt fem millioner mennesker må da snart innse at det er fåfengt at holde sig med to maalføre. Særlig vrir jeg meg i smerte av at det faktisk trykkes bøker på dette kaudervelske innavlsspråket man tværer ut av sig på utsiden av langfjellene....
Rank: 7
Rank: 7
Dere skal alle stekes, I helvetes ovner, For deres utøylede lyster, For deres uansvarlige lek.
Du vil få betale, de syndige stunder, Når djevelens klør, trekker deg under ...
Rank: 7
Rank: 7
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
Rank: 6
(Layouten ligner ikke helt på Bloggrevyen. Men alt så bra ut i preview. Og regelen er at når jeg og forhåndsvisningen er enig, er det vi som har rett.)
Vagina
Jeg vil slå et slag for ordet "Vagina". Skikkelige piger burde aldri bruke noe grovere ord enn dette for å beskrive sin blomst. Hvis vi venner oss til å trekke dannede grenser for vår livsutfoldelse, vil det være mye lettere for oss piger å finne velsituerte ektemenn som kan forsørge oss mens vi fordyper oss over kjøkkenbenken....
Rank: 8 OK da
Siden dere maser sånn skal jeg skrive en bloggpost igjen, selv om det bare er et halvt år siden forrige...
Rank: 7 En yderst bestyrtelig tendens
Denne nasjonen på knapt fem millioner mennesker må da snart innse at det er fåfengt at holde sig med to maalføre. Særlig vrir jeg meg i smerte av at det faktisk trykkes bøker på dette kaudervelske innavlsspråket man tværer ut av sig på utsiden av langfjellene.... Rank: 7 Deler de ut doktorgrader på loddtrekning nå?
Det er latterlig at dr.phys.Niedelbaum ikke selv innser at den ortogonale parallellforskyvningen av kvantitetsmolekylene ikke vil vokse eksponentielt før man tilfører den femte kvarkrepresentasjonen. Inntil den relative hyppigheten av andregradshyperbolicussubtraksjoner divergerer som en imaginærlogaritmisk ulikhet ....
Rank: 7 KristenRevansjFredag (KRF)
Dere skal alle stekes, I helvetes ovner, For deres utøylede lyster, For deres uansvarlige lek.
Du vil få betale, de syndige stunder, Når djevelens klør, trekker deg under ...
Rank: 7
Titanofestivalen
I helgen har jeg vært på trekkspillfestival. Vi bodde i telt på en åker sammen med alle de andre trekkspillerne, spydde ned hverandres klær med den lokale hjemmebrenten, og hadde det like fêtt som alltid. Men nok skvalder, her kommer det dere har ventet på, bloggens bilde nummer tusen av Sputnik i underbuksa...
Rank: 7 Feminisme
Skal kvinnekampen vinnes er det bare en ting som duger. Vi må få tak i rustne hekksakser. Når vi klipper av mannelemmene er det viktig å få grep slik at begge testiklene og resten av svineriet blir med, ellers vokser alt bare ut på nytt....
Rank: 6 
Slik finner du din politiske farge
Slik finner du din politiske farge: 1) Finn en nål 2) Stikk hull på fingeren 3) Væsken som kommer ut har din politiske farge. Hvis du tviler, kan du dobbeltsjekke hvor du står politisk ved å legge hånden på brystet, først på høyre side for å sjekke hvor hardt hjertet ditt slår for kapitalisme og egoisme, deretter på venstre side for å sjekke om hjertet ditt slår hardere for sosialisme og fellesskap. Mer om politiske tester i min nystartede blogg StalinPower....
Rank: 6 Gutta som har draget #62
Velkommen til del 62 i serien om guttene som holder oss homofile. I dag skal vi se på Espen Iversen. Han er selvfølgelig kjekk og har alt en mann skal ha, men han har i tillegg også denne sårbare 'ta vare på meg'-looken som får jernhomsen til å bruse i årene våre....
Rank: 6 Potetsækk
Her er det nye moteplagget: potetsekker fra fraukjellerne på Frøya. De har kanskje ikke passform, men de er seriøst billige. Og så utrolig anvendelige! Man kan klippe hull til hodet og bære sekken på skuldrene, eller man kan nøye seg med å klippe øyehull og bære sekken som burka....
Rank: 6 Jeg har lest: Mads Larsen
Jeg har lest den nye boken til Mads Larsen, og jeg er dypt imponert. Forfatteren viser et utenomjordisk håndlag med dette vanskelige temaet, hans vâre, følsomme penn holder meg fengslet fra første stund mens han tar meg med på en guddommelig reise gjennom sitt univers. Boken kommer til å stå igjen som en ruvende monolitt i verdenslitteraturen, og jeg vil anbefale "Drukne Seg I Fitte" til alle jeg kjenner....
Rank: 6 S.O.S.
Nå sitter jeg i totalt mørke. Den siste lyspæra har gått, og jeg kan ikke finne en ting. Suppehuene som solgte meg huset påstod at lyspærene kom til å vare i to år, men nå har det gått under ett, og alt er nattsvart. Noen med hår på brøstet må ta vare på meg. Jeg trenger en mann NÅ!....
Rank: 6 27. november 2008
Twisted Giant Penis of Sweden
Som noen kanksje har spottet har jeg en greie for ny arkitektur. Ikke gammel. Ny. Jeg synes det vi får til i våre dager fullstendig eier de gamle snirklete pinglebyggene fra middelalderen, romertida og antikken, jeg ser ingen grunn til å reise til Kairo for å se pyramider når jeg kan dra til Malmø for å se Turning Torso.
Dette er meg i Malmø på jakt etter Torsoen (og forøvrig det siste bildet av meg med briller, siden jeg først og fremst var i Malmø for å laseroperere øynene).
Torsoen dukker opp bak trærne i parken.
Torsoen nærmer seg, jeg trenger ikke kart for å finne dette arkitektoniske mesterverket ....
... og når jeg kommer så nær at jeg fornemmer storheten ... I kid you not ... dette huset er så flott og majestetisk at det gjør meg stolt av å være skandinav.
Mens jeg går rundt torsoen spør jeg meg, hvorfor ønsket de sosialdemokratiske svenskene seg et slikt bygg, en kolossal monolitt plantet i et område med ellers lave hus? I middelalderen var svaret greit, da bygde man høye kirketårn for å komme nærmere Gud. Men hvorfor et høyt tårn nå, i våre dager, i et av verdens mer ateistiske strøk?
Kanskje er det likevel noe i våre sjeler som higer, kanskje er Turning Torso i Malmø et symbol på moderne svenskers utilfredsstilte lengsel etter det guddommelige?
Jeg lar meg røre av de svenske hjertenes savn etter himmelen, disse forfinede sjelene i et av verdens kaldeste land og deres såre lengten etter et svar, mens jeg gleder meg som en unge til å gå til topps i tårnet og skue utover Sverige og Danmark.
"Det går inte att besöke byggnaden
NSB Turning Torso er et bostadshus. Dette ställer sarskilda krav på säkerhet bla bla gnææææg gnæææg raus raus siegfried heil"
Fokkings møkkasvensker. Jeg har reist helt fra Gambia bare for å lese denne lappen.
Forfinede sjeler my ass. Nedslått legger jeg meg på en benk, og oppdager hva svenskene har bygd seg.
Penisforlenger.
Dette er meg i Malmø på jakt etter Torsoen (og forøvrig det siste bildet av meg med briller, siden jeg først og fremst var i Malmø for å laseroperere øynene).
Torsoen dukker opp bak trærne i parken.
Torsoen nærmer seg, jeg trenger ikke kart for å finne dette arkitektoniske mesterverket ....
... og når jeg kommer så nær at jeg fornemmer storheten ... I kid you not ... dette huset er så flott og majestetisk at det gjør meg stolt av å være skandinav.
Mens jeg går rundt torsoen spør jeg meg, hvorfor ønsket de sosialdemokratiske svenskene seg et slikt bygg, en kolossal monolitt plantet i et område med ellers lave hus? I middelalderen var svaret greit, da bygde man høye kirketårn for å komme nærmere Gud. Men hvorfor et høyt tårn nå, i våre dager, i et av verdens mer ateistiske strøk?
Kanskje er det likevel noe i våre sjeler som higer, kanskje er Turning Torso i Malmø et symbol på moderne svenskers utilfredsstilte lengsel etter det guddommelige?
Jeg lar meg røre av de svenske hjertenes savn etter himmelen, disse forfinede sjelene i et av verdens kaldeste land og deres såre lengten etter et svar, mens jeg gleder meg som en unge til å gå til topps i tårnet og skue utover Sverige og Danmark.
"Det går inte att besöke byggnadenNSB Turning Torso er et bostadshus. Dette ställer sarskilda krav på säkerhet bla bla gnææææg gnæææg raus raus siegfried heil"
Fokkings møkkasvensker. Jeg har reist helt fra Gambia bare for å lese denne lappen.
Forfinede sjeler my ass. Nedslått legger jeg meg på en benk, og oppdager hva svenskene har bygd seg.
Penisforlenger.
23. november 2008
Disco i Afrika, The End
(Fortsettelse fra forrige post)
Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.
Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.
Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.
Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.
For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.
Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?
I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.
En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.
Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.
Den stövete röde gaten har en gatelykt. Den er tent i de tre timene byen har elektrisitet, fra 8 til 11 på kvelden. Denne gatelykten, sammen med gaten selv, utgjör diskoteket. Fire menn lager musikken på hver sin tromme. Landsbyboerne danner en stor ring, gamle og unge, menn og kvinner med og uten spedbarn på ryggen, hele landsbyen er ute på gata. Inne i ringen danses det heftig. Tankene mine går til Ricks i Trondheim, et påkostet kjempediskotek til flere millioner kroner hvor ingen danser. Her har de nullbudsjett og ikke engang noe tak stemningen kan stå i, men likevel rocker plassen.
Stemningen er fantastisk, det er som om det hviler en god ånd over stedet, det er noe purt, rent og ubesudlet over dansegleden disse menneskene viser. Det er som om jeg har funnet en stor sjelelig sol midt i den afrikanske nöden. Mennesker i slitte hullete skitne t-skjorter fra nödhjelpsprosjekter som danser og ser langt lykkeligere ut enn folkemengdene hjemme. Jeg forstår ikke dansen, og jeg forstår ikke historiene den ene trommeduden messer frem. Men jeg blir med når en av kvinnene maser meg med inn i ringen. Jeg danser discodans til trommerytmene. Det funker helt bra. Jeg får höre at jeg må ha danset mye. Yeah right. Ligget mye, det er det jeg har.
Vel ute av ringen igjen spör jeg Kawsu om han ikke danser. Jo, sier han, han liker å danse, men dette er en dans som religionen hans forbyr ham å delta i. Og når han sier det, oppdager jeg at det er bare kvinner og unger som danser. Kawsu vil ikke snakke dans, han vil snakke ekteskap, han vil at jeg skal gjöre alt jeg kan for å hjelpe ham hos Sonja. Det lover jeg.
Klokken elleve slår strömmen seg av, men dansen fortsetter med samme intensitet i stupmörket. Og det er mörket jeg har ventet på.
For å fortelle videre må jeg bryte med en av mine kjepphester. Jeg tror at de beste gode gjerningene er de du ikke forteller om, at når du har gjort noe bra blir belönningen större inni deg hvis du ikke skryter av det. Men jeg var aldri god til å holde kjeft.
Jeg har også idéer om charity. Jeg tror at det er bedre å hjelpe i den tredje verden, hvor det monner, enn å gi mye penger hjemme. Men i nödhjelpsapparatene går det i fölge ryktene bort mye penger i administrasjon. Og jeg har tenkt, hvis jeg var et sultent menneske som levde i slummen, ville jeg da at hvit rik mann skal gi pengene til et nödhjelpsprosjekt, som deretter bestemte hva jeg hadde mest bruk for? Eller ville jeg hatt pengene rett i hånden?
I ly av mörket drar jeg frem en feit bunke sedler. Hver av dem er en god ukelönn i Gambia. Barna har de dårligste klärne og ser ut som om de trenger hjelpen mest, men jeg tenker det er smartere å gi sedlene til mödrene. Jeg får Kawsu til å peke ut hvem i mengden som er mödre, og så leker jeg julenisse. Jeg legger pengene rett i hånden på de mörke silhuettene og går rett videre til neste uten å vente på noe takk. Få skjönner hva som skjer i starten. Jeg rekker over cirka tjue kvinner för folk begynner å fatte skissa. Skogen av hender foran meg blir tettere, som sultne kjefter snapper fingrene etter sedlene når jeg pröver å strekke dem ut til mödrene. Dette var den slutten jeg forventet, dette var den slutten mörket skulle forhindre. Den pene ringen som landsbyfolket dannet er borte, diskotekets vegger har brutt sammen, den varme åndesolen er erstattet med den paniske nödens grådighet. Noe vakkert er ödelagt.
En stor mann tvinger seg vei gjennom myriadene av barnehender til han står foran meg. Mörket forteller ikke hvordan han ser ut, men mörket demper ikke den sinte stemmen som forlanger penger, eller den kvalmende spritlukten fra munnen hans. Det er bråk på gang. Jeg sier "for the mothers only" og rykker til meg hånden. Kawsu gjentar det samme på lokalt språk. Den fulle mannen flyr i synet på Kawsu. De dytter til hverandre, dansen er over, og det samme med julekvelden. Jeg legger de siste sedlene i lommen og löper vekk fra diskoteket. Kawsu blir dyttet vekk av sinte folk.
Vi trekker oss tilbake, gjennom mörket, ned til elven og skogen der flaggermusene klikker, sikadene synger og duene kurrer, sinnet mitt er kaotisk, inntrykkene for mange. Jeg lurer på hva er penger, hva er lykke, og om de to störrelsene egentlig forholder seg til hverandre slik jeg har trodd til nå.
22. november 2008
Disco i Afrika, del 1
Det er kveld og trommene kaller. Ingen av de andre vil bli med, igjen må jeg gå på byen alene. Jeg går gjennom totalt mørke med en liten lommelykt i hånden. Under meg har jeg treplanker, og under dem floden Gambia. Under den, slamkrypere og krabber. Jeg går etter den fjerne lyden av trommer som kjemper til seg en plass i koret av sikader og andre jungeldyr. Jungelen er en bråkete plass.
Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.
Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.
På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.
Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.
Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.
Trommelyden øker i styrke.
(fortsettes)
Jeg kommer meg av treplankene og over på veien. Veiene er dekt av rødt støv, skoene mine skriker etter puss. Vi er mange mil unna nærmeste flik av asfalt, mange mil unna nærmeste internettkabel, shoppingsenter eller postkontor. Taxisjåføren som tok oss hit hadde ikke hatt tur inn hit på ti år. Da vi besøkte den lokale skolen begynte enkelte av elevene å gråte av frykt da de så disse vesnene med en helt annen hudfarge.
Likevel, de aller fleste gambierne, også her, vet at vi er vandrende pengesekker. Gambiernes ord for hvit, toubab, stammer fra 'two penny', pengeløpet de britiske koloniherrene typisk lønnet arbeiderne med. I turistresorten var problemet påtrengende, unge menn flokket seg rundt oss og skulle være våre venner, vitende om at hvis de fikk en seddel ut av oss kunne den tilsvare en månedslønn for vanlige arbeidere. Grådigheten lyste av blikkene til folkene vi traff på stranden, det samme blikket finner jeg ikke igjen i denne landsbyen. Andre verdier teller mer her. Den hvit- og grønnmalte moskéen dominerer bybildet. Fra den messes arabiske regler som vekker oss tidlig om morgenen. Men det er ikke den aggressive versjonen av islam som jeg kjenner fra nyhetsreportasjene på TV. Jeg hadde en teori om at varmen gjør at mennesker blir mer aggressive jo nærmere ekvator de bor. Den må jeg revidere. Gambierne har en nordisk jovialitet over seg, jeg føler meg aldri truet, får de ikke pengene de maser om sier de stort sett 'no problem'.
På den støvete veien treffer jeg Kawsu, portiéren. Han spør hva problemet mitt er. Jeg får brukt 'no problem' selv, legger til at jeg skal på disco og lurer på om han blir med. Det blir han.
Vi går opp hovedgaten i den lille byen. Skur av rustent, bølget metall kranser veien sammen med hvite kuber som ser så lite innbydende ut at mine venner ikke ville gå inn der trass invitasjon. I dem lever folk livene sine. Vi vet med hjernen at det ikke er noe spesielt med denne byen, at det fins titusener av slike i Afrika, men nøden og de spartanske forholdene har gjort dypt inntrykk på oss alle. Humoren vår ble igjen på bygrensen.
Kawsu vil vite hvem av de tre damene jeg reiser med som er single. Jeg svarer Sonja. Kawsu sier at han liker Sonja especially og lurer på om jeg kan fri til henne for ham. Det er ikke spøk. Han forklarer at han ikke vil gifte seg med noen av damene i landsbyen. Han vil ha en hvit kvinne. Han kan bo hvor som helst med henne, i Gambia eller i Norge, det spiller ingen rolle. Jeg forklarer at det vanlige hos oss er å bli kjent med hverandre først før man frir. Han forklarer at ja, selvfølgelig, først kan de bli venner, og så kan de gifte seg. Humøret mitt blir dratt ned, det aner meg at han har cirka samme sjans som jeg har på Jennifer Aniston, og det aner meg også hvem som får oppgaven med å fortelle ham det.
Trommelyden øker i styrke.
(fortsettes)
14. november 2008
Jeg er en sabla daarlig guttehore
Blogger live fra Nelson Mandela gate i Banjul, Gambia. Herlig land. Vannet maa ristes ut av dusjhodet, bare kaldvann aa faa, hotellet var dobbeltbooket, strommen gaar hele tiden, og jeg tror filmen danser med malariamygg ble spilt inn her nede. De gaar paa GMT tidssone her, men det betyr ikke greenwich time, det betyr Gambian Maybe Time. Bussene kan gaa foer tiden, eller lenge etter.
Polygami er mer vanlig enn monogami, altsaa de fleste lever i ekteskap som inneholder mer enn en kone. Og jeg trodde jeg skulle konkurrere med tiggerne her, etter aa ha klart uavgjort med tiggeren i markveien, men tiggerne her leker ikke butikk, de er innpaaslitne gnagsaar av noen guttehorer som foelger etter oss overalt. Horene paa karl johan er virkelig diskrete i sammeligning. Jeg har ikke noe aa stille opp med i dette selskapet.
I morges skulle jeg paa stranden, men det viste seg at stranden ikke var for aa bade paa, det var klipper rett ned i atlanterhavet og bare en tynn sti gjennom gresset. Det var kult nok, jeg jogget langs det varme atlanterhavet i bare shorts, og mens gresset kilte de bare leggene mine lot jeg meg forbause over at jeg kunne ha sjoestripen saa helt for meg selv i et saa tettbebodd land. Jeg passerte et slags krokodilleskinnformet hylster paa stien, men tenkte ikke over det foer det ble flere og flere av disse skinnene, de laa i hauger, og jeg innsaa plutselig at det var skinn fra slanger som skifter ham til giftsesongen.
Tilbaketuren gikk vesentlig fortere.
Polygami er mer vanlig enn monogami, altsaa de fleste lever i ekteskap som inneholder mer enn en kone. Og jeg trodde jeg skulle konkurrere med tiggerne her, etter aa ha klart uavgjort med tiggeren i markveien, men tiggerne her leker ikke butikk, de er innpaaslitne gnagsaar av noen guttehorer som foelger etter oss overalt. Horene paa karl johan er virkelig diskrete i sammeligning. Jeg har ikke noe aa stille opp med i dette selskapet.
I morges skulle jeg paa stranden, men det viste seg at stranden ikke var for aa bade paa, det var klipper rett ned i atlanterhavet og bare en tynn sti gjennom gresset. Det var kult nok, jeg jogget langs det varme atlanterhavet i bare shorts, og mens gresset kilte de bare leggene mine lot jeg meg forbause over at jeg kunne ha sjoestripen saa helt for meg selv i et saa tettbebodd land. Jeg passerte et slags krokodilleskinnformet hylster paa stien, men tenkte ikke over det foer det ble flere og flere av disse skinnene, de laa i hauger, og jeg innsaa plutselig at det var skinn fra slanger som skifter ham til giftsesongen.
Tilbaketuren gikk vesentlig fortere.
12. november 2008
Smulene i oppmerksomhetens skyggerand
Nå nærmer det seg tusen poster med røling, tusen sanger av de mange millionene i ubetydelighetenes kor. Alle som blogger kjenner til følelsen, man tenker og skriver, og iblant føler man at man sier noe lurt, men neida, ikke en kommentar, nobody cares. Sånn var det blant annet den 3.mars 2006, da jeg skrev posten
Har du noen gang sett avisene anmelde aviser? Sitat:
Jeg rangerte noen journalister, men dette var før bloggen var oppdaget. Initiativet sultet ihjel, og hadde det stoppet der, ville jeg trodd det bare var enda en dårlig ide.
Men endelig skjer det. Virrvarr tar ansvar og anmelder journalister. Hun viser ikke nåde, hun utfører det med mye større baller enn jeg hadde den gangen. Og journalistene liker.
I dette Virrvarrintervjuet føler jeg at det ligger en tribute til den gamle posten, i underoverskriften
- De gir terningkast på alt bortsett fra andre aviser.
Om nå Virrvarr har lest posten, eller om det er et utslag av GMTA, viser det at gamle bloggposter aldri dør. Selv ikke de ukommenterte. Det er en fin tanke.
Har du noen gang sett avisene anmelde aviser? Sitat:
Avisene gjør ikke det (anmelder aviser og journalister, red anm.), og slik etterlater media en nisje for sånne som oss. Altså bloggerne. Hvis media er maktas vaktbikkje, kan vi være medias vaktbikkje.
Jeg rangerte noen journalister, men dette var før bloggen var oppdaget. Initiativet sultet ihjel, og hadde det stoppet der, ville jeg trodd det bare var enda en dårlig ide.
Men endelig skjer det. Virrvarr tar ansvar og anmelder journalister. Hun viser ikke nåde, hun utfører det med mye større baller enn jeg hadde den gangen. Og journalistene liker.
I dette Virrvarrintervjuet føler jeg at det ligger en tribute til den gamle posten, i underoverskriften
- De gir terningkast på alt bortsett fra andre aviser.
Om nå Virrvarr har lest posten, eller om det er et utslag av GMTA, viser det at gamle bloggposter aldri dør. Selv ikke de ukommenterte. Det er en fin tanke.
10. november 2008
Navleintervju
Det hender jeg får spørsmål som har med Blodføre å gjøre. Blodføre er boken jeg utga i fjor. Jeg trodde forfattere fikk skumle spørsmål om symbolisme, budskap og dialektikk, men det har jeg hørt lite av. De to vanligste kategoriene av spørsmål er
- Hvor mye har boka di solgt/er du fornøyd med salget?
- Skriver du på noe nytt/kommer det noe nytt snart?
Når jeg får disse spørsmålene, på trikken, på fest eller whereever, føler jeg meg som en ekte forfatter. Det vil derfor være uhyre dumt av meg å besvare disse spørsmålene i bloggen, for da vil jeg ikke få dem i det virkelige livet, og da får jeg ikke følt meg som en forfatter.
Heldigvis for deg er jeg uhyre dum.
- Hvor mye har Blodføre solgt?
Det vet jeg ikke. Bøker er ikke som blogger, lesertallene kommer med enorm forsinkelse. Det jeg har fått betalt for er det vi solgte i 2007, det vil si de månedene som gjenstod av året etter boka ble utgitt 13.september. Det totale salgstallet på nyttårsaften var 1525. Heri medregnet 1000 til bibliotekene.
Hva vi har solgt i 2008 vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi har nådd 2000.
- Fornøyd med debuten?
Tja. Jeg er selvfølgelig fornøyd med å bli utgitt, jeg syns boken ser bra ut, det eneste jeg ville endret er at jeg burde brutt flere kommaregler. Salgstallet er bra for en ukjent debutant, men jeg tror jeg lagde meg urealistiske forventninger, både fordi fem forlag sa mye pent om manuset, og fordi vi fikk et par uker på en bestselgerliste rett etter utgivelsen. Etterpå ble det veldig tyst. Men det tar tid å bli lagt merke til i bokbransjen.
Jeg savner også å lese høyt for forsamling. Jeg har hatt faser hvor jeg har ønsket å gå for en karriere som stand-up-komiker, og høytlesende forfatter er en rolle man kan dra i den retningen. Men jeg var for sjuk da boka kom, og fikk aldri noe tilbud om å snakke senere.
- Skriver du på noe nytt?
Sure do, baby. Jeg skriver to romaner parallelt. Jeg klarer ikke bare tulle hele tiden og heller ikke bare være alvorlig hele tiden. Jamfør undertittelen på denne bloggen. Så jeg skriver en seriøs roman og en humoristisk, og jobber noen uker i strekk på hver. (Når jeg skriver på den seriøse, blir bloggen tullete, og når jeg skriver humorroman, blir bloggen seriøs.)
De to bøkene jeg jobber med nå har arbeidstitler "Kim & Fuzz" og "Drepe Hertug Skule". Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om dem før manusene er ferdige. Men Hertug Skule kjenner Rølerbloggens fastere lesere fra før. Kim&Fuzz bruker i perioder konseptet fra bloggen Livet Bak Murene, det vil si erfaringer fra ME-isolasjon overført til en story fra fengselsmiljø. Jeg var nylig på research i isolatcellene på Ila Fengsel. Ellers bygger historien på overnaturlige fenomener som jeg føler jeg har vært i kontakt med. Kim og Fuzz er spesiell fordi historien hverken er opplevd eller oppdiktet. Jeg så storyen som film på innsiden av øyelokkene i den perioden jeg var sykest, som pillefri hallusinasjon eller åpenbaring.
Ut fra det jeg har sagt om hvordan jeg arbeider, har du selvfølgelig dedusert deg til at jeg skrev en annen bok samtidig med Blodføre. Det stemmer, veldig bra. Den heter Trygdesnylterboken. Det er en syk, syk bok, så kan hende må det en syk, syk forlegger til for å få den utgitt. Men jeg gliser bare jeg tar på den manusbunken. Dessverre er den under omarbeiding og heller ikke utgivbar nå.
I tillegg har jeg en tykk novellesamling med 34 noveller, (hvorav ca halve bunken, utaktisk nok, ligger ute i bloggen). Planen min var opprinnelig å gi ut novellesamlingen nå, men muligens er det et bedre karrieretrekk å gi ut en roman som bok nr. 2, sier de som har greie på sånt.
Vi får se hva som skjer med utgivelser. Jeg er lykkelig når jeg skriver, det er det det handler om for meg.
- Hvem er din muse? (spørsmål fra Virrvarr)
Og min muse (inspirasjonsgudinne fra gresk mytologi) vil hun se i menneskeham.
Jeg føler at inspirasjonen kommer veldig "utenfra", men jeg vet ikke om den føles lik for forskjellige prosjekter. Den føles gjerne sånn:
Men inspirasjonen skulle ha menneskekropp. Og jeg kaller den Lennon:
- Hvor mye har boka di solgt/er du fornøyd med salget?
- Skriver du på noe nytt/kommer det noe nytt snart?
Når jeg får disse spørsmålene, på trikken, på fest eller whereever, føler jeg meg som en ekte forfatter. Det vil derfor være uhyre dumt av meg å besvare disse spørsmålene i bloggen, for da vil jeg ikke få dem i det virkelige livet, og da får jeg ikke følt meg som en forfatter.
Heldigvis for deg er jeg uhyre dum.
- Hvor mye har Blodføre solgt?
Det vet jeg ikke. Bøker er ikke som blogger, lesertallene kommer med enorm forsinkelse. Det jeg har fått betalt for er det vi solgte i 2007, det vil si de månedene som gjenstod av året etter boka ble utgitt 13.september. Det totale salgstallet på nyttårsaften var 1525. Heri medregnet 1000 til bibliotekene.
Hva vi har solgt i 2008 vet jeg ikke, men jeg tror ikke vi har nådd 2000.
- Fornøyd med debuten?
Tja. Jeg er selvfølgelig fornøyd med å bli utgitt, jeg syns boken ser bra ut, det eneste jeg ville endret er at jeg burde brutt flere kommaregler. Salgstallet er bra for en ukjent debutant, men jeg tror jeg lagde meg urealistiske forventninger, både fordi fem forlag sa mye pent om manuset, og fordi vi fikk et par uker på en bestselgerliste rett etter utgivelsen. Etterpå ble det veldig tyst. Men det tar tid å bli lagt merke til i bokbransjen.
Jeg savner også å lese høyt for forsamling. Jeg har hatt faser hvor jeg har ønsket å gå for en karriere som stand-up-komiker, og høytlesende forfatter er en rolle man kan dra i den retningen. Men jeg var for sjuk da boka kom, og fikk aldri noe tilbud om å snakke senere.
- Skriver du på noe nytt?
Sure do, baby. Jeg skriver to romaner parallelt. Jeg klarer ikke bare tulle hele tiden og heller ikke bare være alvorlig hele tiden. Jamfør undertittelen på denne bloggen. Så jeg skriver en seriøs roman og en humoristisk, og jobber noen uker i strekk på hver. (Når jeg skriver på den seriøse, blir bloggen tullete, og når jeg skriver humorroman, blir bloggen seriøs.)
De to bøkene jeg jobber med nå har arbeidstitler "Kim & Fuzz" og "Drepe Hertug Skule". Jeg vet ikke hvor mye jeg vil si om dem før manusene er ferdige. Men Hertug Skule kjenner Rølerbloggens fastere lesere fra før. Kim&Fuzz bruker i perioder konseptet fra bloggen Livet Bak Murene, det vil si erfaringer fra ME-isolasjon overført til en story fra fengselsmiljø. Jeg var nylig på research i isolatcellene på Ila Fengsel. Ellers bygger historien på overnaturlige fenomener som jeg føler jeg har vært i kontakt med. Kim og Fuzz er spesiell fordi historien hverken er opplevd eller oppdiktet. Jeg så storyen som film på innsiden av øyelokkene i den perioden jeg var sykest, som pillefri hallusinasjon eller åpenbaring.
Ut fra det jeg har sagt om hvordan jeg arbeider, har du selvfølgelig dedusert deg til at jeg skrev en annen bok samtidig med Blodføre. Det stemmer, veldig bra. Den heter Trygdesnylterboken. Det er en syk, syk bok, så kan hende må det en syk, syk forlegger til for å få den utgitt. Men jeg gliser bare jeg tar på den manusbunken. Dessverre er den under omarbeiding og heller ikke utgivbar nå.
I tillegg har jeg en tykk novellesamling med 34 noveller, (hvorav ca halve bunken, utaktisk nok, ligger ute i bloggen). Planen min var opprinnelig å gi ut novellesamlingen nå, men muligens er det et bedre karrieretrekk å gi ut en roman som bok nr. 2, sier de som har greie på sånt.
Vi får se hva som skjer med utgivelser. Jeg er lykkelig når jeg skriver, det er det det handler om for meg.
- Hvem er din muse? (spørsmål fra Virrvarr)
Og min muse (inspirasjonsgudinne fra gresk mytologi) vil hun se i menneskeham.
Jeg føler at inspirasjonen kommer veldig "utenfra", men jeg vet ikke om den føles lik for forskjellige prosjekter. Den føles gjerne sånn:
Men inspirasjonen skulle ha menneskekropp. Og jeg kaller den Lennon:
9. november 2008
Børskrakk-fremkallende mote
På slutten av jappetiden, det vil si slutten av åttitallet, havarerte både børsen og boligmarkedet. Nå ser det samme ut til å skje igjen.
Dagens Næringsliv hadde på fredagen en sammenstilling av mote på åttitallet og mote i dag, og mente at vi burde ha skjønt på motebildet at det gikk mot nytt børskrakk. På slutten av 00-tallet er det mange plagg som går igjen fra slutten av 80-tallet. Ergo jappetid.
Men hvorfor kjøper man de klærne man kjøper? La oss se på et eksempel. For snart et par år siden snakket jeg med noen som hadde vært langt nede. Jeg har også vært langt nede. I strøkene av tilværelsen hvor man må gjemme unna kniver, sakser og andre skarpe gjenstander for seg selv.
Jeg tror at å drepe seg selv er det verste et menneske kan gjøre. Jeg tror det er verre enn å drepe andre. Kampen mot denne handlingen brenner jeg for. Lev, folkens. Uansett.
Jeg fant ut at jeg skulle kjøpe T-skjorter til oss. Med et budskap om å fortsette tilværelsen på planeten Jorden. Jeg husket T-skjorten George Michael hadde på seg i Wham-videoen Wake Me Up Before You Go-Go.
Jeg spurte internett om noen fortsatt solgte "Choose Life". T-skjorten ble designet av Katherine Hammet i 1983. Den var en del av en kolleksjon skjorter med positive slæsh politisk korrekte budskap som "Stop Acid Rain" og "Free Burma". Siterer denne bloggen: "One ‘80s item you definitely don’t need to be ashamed of is the Choose Life T-shirt."
Det viste seg at "Choose Life" var nylig relansert. Så det ble T-skjorter på oss.
Jeg hadde også på denne t-skjorten da NRK lagde dokumentar om meg. Som et budskap, hvis noen andre der ute skulle slite. Jeg har aldri sett den i norsk butikk, eller sett noen bære den på gata, men hvis Dagens Næringsliv mener den er blitt mote, så er den vel det. Den internasjonale motebransjen har ihvertfall lagd pushe-bilder:
Det interessante er at Dagens Næringsliv tolker skjorten som et uttrykk for partytime, høyt forbruk, børsoptimisme og jappetid. Mens jeg kjøpte den for å tenne lys i nattsvart mørke ...
Dagens Næringsliv hadde på fredagen en sammenstilling av mote på åttitallet og mote i dag, og mente at vi burde ha skjønt på motebildet at det gikk mot nytt børskrakk. På slutten av 00-tallet er det mange plagg som går igjen fra slutten av 80-tallet. Ergo jappetid.
Men hvorfor kjøper man de klærne man kjøper? La oss se på et eksempel. For snart et par år siden snakket jeg med noen som hadde vært langt nede. Jeg har også vært langt nede. I strøkene av tilværelsen hvor man må gjemme unna kniver, sakser og andre skarpe gjenstander for seg selv.
Jeg tror at å drepe seg selv er det verste et menneske kan gjøre. Jeg tror det er verre enn å drepe andre. Kampen mot denne handlingen brenner jeg for. Lev, folkens. Uansett.
Jeg fant ut at jeg skulle kjøpe T-skjorter til oss. Med et budskap om å fortsette tilværelsen på planeten Jorden. Jeg husket T-skjorten George Michael hadde på seg i Wham-videoen Wake Me Up Before You Go-Go.
Jeg spurte internett om noen fortsatt solgte "Choose Life". T-skjorten ble designet av Katherine Hammet i 1983. Den var en del av en kolleksjon skjorter med positive slæsh politisk korrekte budskap som "Stop Acid Rain" og "Free Burma". Siterer denne bloggen: "One ‘80s item you definitely don’t need to be ashamed of is the Choose Life T-shirt."
Det viste seg at "Choose Life" var nylig relansert. Så det ble T-skjorter på oss.
Jeg hadde også på denne t-skjorten da NRK lagde dokumentar om meg. Som et budskap, hvis noen andre der ute skulle slite. Jeg har aldri sett den i norsk butikk, eller sett noen bære den på gata, men hvis Dagens Næringsliv mener den er blitt mote, så er den vel det. Den internasjonale motebransjen har ihvertfall lagd pushe-bilder:Det interessante er at Dagens Næringsliv tolker skjorten som et uttrykk for partytime, høyt forbruk, børsoptimisme og jappetid. Mens jeg kjøpte den for å tenne lys i nattsvart mørke ...
8. november 2008
Fotball-EM i Norge? Tror ikke det.
OK, så stakk idretten fingeren i jorda og trakk Tromsøs OL-søknad. Norge er et av de minste landene som har arrangert et OL, vi har tilogmed fått to, og hvis man prøver å se altruistisk på det, fra et globalt ståsted, er det kanskje ikke kjempenaturlig med enda et, bare fem olympiader etter Lillehammer.
Men Tromsø er ihvertfall i kjerneområdet for snø, et polar-OL kunne blitt spektakulært. Norge er ikke i kjerneområdet for gressflater.
Likevel lever fortsatt idéen om å arrangere Fotball-EM her. Planen er at Norge og Sverige skal arrangere EM sammen. Tanken ble født da UEFA, den europeiske fotballorganisasjonen, hadde svensk president og norsk visepresident. Da hadde Norden i det minste noe lobbytyngde. Likevel tapte man den første kampen om EM. Siden da har det nordiske presidentskapet mistet makten til en franskmann. Likevel tar man ikke hintet.
Hva ville du gjort hvis du var UEFA:
Arrangørene av EM må stille med minst åtte EM-anlegg med plass til minst 30.000 tilskuere. Dessuten må man minst ha en arena for finalespill som kan ta 50.000-60.000 tilskuere.
Det er minimumskravene.
Dette er en liste med 161 fotballbaner i verden som er store nok til å arrangere EM-finale. Null av dem ligger i Norge. Dette er en liste over de 168 europeiske banene som tilfredsstiller minimumskravet på 30.000 for å arrangere EM-kamper. Null av dem ligger i Norge. Hvis du markerer av alle fotballbanene det går an å arrangere EM på på et Europakart, får du en sky av markører over kontinentet. Null av dem ligger i Norge.
Bør UEFA da velge et av områdene hvor det ligger baner man kan bruke, eller skal man velge det hvite området i nord hvor det ikke ligger slike baner? Hva tror du? Pleier VM i utfor å legges til Nederland? Går skiflygnings-VM i Danmark snart? Går ishockey-VM ofte i Sahara?
Selv om Norge planlegger å bygge slike baner, blir det fire baner såvidt over minimumskravet. Publikumsmessig og stemningsmessig blir det et minimums-EM. Tallmessig sett det kjipest tenkelige EM man kan få.
Greit nok, man kan gjøre sånt for å bre idretten til et fotball-U-land. Men fotball er allerede Norges største idrett.
Minimumskravet ble dessuten satt mens EM var et arrangement for 16 lag. Siden da er EM utvidet til 24 lag. Man kan forvente at minimumskravene vil øke tilsvarende. Det snakkes om ti arenaer med 40-50.000 tilskuere. Skulle Norge mot alle odds lykkes i å få EM og bygge disse, blir det flere enn Lyn-supporterne som kan synge om tjue tusen tomme seter som jubler for klubben hver søndag.
Tromsø-OL var ihvertfall en sexy tanke. Fotball-EM her er bare bullshait.
Men Tromsø er ihvertfall i kjerneområdet for snø, et polar-OL kunne blitt spektakulært. Norge er ikke i kjerneområdet for gressflater.
Likevel lever fortsatt idéen om å arrangere Fotball-EM her. Planen er at Norge og Sverige skal arrangere EM sammen. Tanken ble født da UEFA, den europeiske fotballorganisasjonen, hadde svensk president og norsk visepresident. Da hadde Norden i det minste noe lobbytyngde. Likevel tapte man den første kampen om EM. Siden da har det nordiske presidentskapet mistet makten til en franskmann. Likevel tar man ikke hintet.
Hva ville du gjort hvis du var UEFA:
Arrangørene av EM må stille med minst åtte EM-anlegg med plass til minst 30.000 tilskuere. Dessuten må man minst ha en arena for finalespill som kan ta 50.000-60.000 tilskuere.
Det er minimumskravene.
Dette er en liste med 161 fotballbaner i verden som er store nok til å arrangere EM-finale. Null av dem ligger i Norge. Dette er en liste over de 168 europeiske banene som tilfredsstiller minimumskravet på 30.000 for å arrangere EM-kamper. Null av dem ligger i Norge. Hvis du markerer av alle fotballbanene det går an å arrangere EM på på et Europakart, får du en sky av markører over kontinentet. Null av dem ligger i Norge.
Bør UEFA da velge et av områdene hvor det ligger baner man kan bruke, eller skal man velge det hvite området i nord hvor det ikke ligger slike baner? Hva tror du? Pleier VM i utfor å legges til Nederland? Går skiflygnings-VM i Danmark snart? Går ishockey-VM ofte i Sahara?
Selv om Norge planlegger å bygge slike baner, blir det fire baner såvidt over minimumskravet. Publikumsmessig og stemningsmessig blir det et minimums-EM. Tallmessig sett det kjipest tenkelige EM man kan få.
Greit nok, man kan gjøre sånt for å bre idretten til et fotball-U-land. Men fotball er allerede Norges største idrett.
Minimumskravet ble dessuten satt mens EM var et arrangement for 16 lag. Siden da er EM utvidet til 24 lag. Man kan forvente at minimumskravene vil øke tilsvarende. Det snakkes om ti arenaer med 40-50.000 tilskuere. Skulle Norge mot alle odds lykkes i å få EM og bygge disse, blir det flere enn Lyn-supporterne som kan synge om tjue tusen tomme seter som jubler for klubben hver søndag.
Tromsø-OL var ihvertfall en sexy tanke. Fotball-EM her er bare bullshait.
7. november 2008
BINGO!
Internett kommer ferdig levert med noe så fint som Iversen. Her om dagen lagde han Bloggebingo. Konseptet er at man skal finne igjen det som står i brettets ruter i en blogg. Rølerbloggen begynner å bli lubben med årene, og fylte de nødvendige tre rekkene på bingobrettet hans.
Dermed bingo, og oppgaven ødelagt for alle andre. De krevde nytt brett, men Iversen leverte ikke. Så da er det min simple plikt.
Reglene er: rutene skal fylles med poster/objekter fra en og samme blogg. Det skal linkes i svaret. Se eksempel for hvordan det kan gjøres.
Vi starter med en rekke. Hvis noen greier bingo på en rekke, går vi opp til to, osv. Man må klare oppgaven med en blogg som ikke har tatt bingo på et lavere nivå. Den siste vinneren som blir stående, får vandre-marsipangrisen som Iversen satte opp.
Postpost: Virrvarr pusher bok i Dagbladet i dag. Og Avil har vært i Haugesunds avis om sin bok. Dette er nye, små steg i den langsomme prossessen hvor bloggere overtar Verden.
Dermed bingo, og oppgaven ødelagt for alle andre. De krevde nytt brett, men Iversen leverte ikke. Så da er det min simple plikt.
Reglene er: rutene skal fylles med poster/objekter fra en og samme blogg. Det skal linkes i svaret. Se eksempel for hvordan det kan gjøres.
Vi starter med en rekke. Hvis noen greier bingo på en rekke, går vi opp til to, osv. Man må klare oppgaven med en blogg som ikke har tatt bingo på et lavere nivå. Den siste vinneren som blir stående, får vandre-marsipangrisen som Iversen satte opp.
Postpost: Virrvarr pusher bok i Dagbladet i dag. Og Avil har vært i Haugesunds avis om sin bok. Dette er nye, små steg i den langsomme prossessen hvor bloggere overtar Verden.
6. november 2008
Livet er en langsom forråtnelse
For seks år siden hadde jeg en 'moralsk oppvåkning'. Jeg så lyset, og følte sterkt at man bør leve etter visse idealer. Jeg ble kanskje ikke helt bibelkristen, men blant idealene var å følge de ti bud, og å unngå de syv dødssyndene.
En del av den moralske oppvåkningen var å slutte å skryte. Selvskryt er fort hovmod, mener jeg, og det er en av dødssyndene. De første årene lå jeg bare i en seng i en kjeller, så da gikk det jo bra å være moralsk. Når jeg kom meg ut på nett forsøkte jeg å fremstille meg selv beskjedent når jeg møtte nye mennesker, og å la det være opp til dem å finne ut bra ting om meg. (Jeg tror ikke mange av dem gjorde det.) På veggen over PC'en hang ordene "Den største triumfen er den du ikke forteller til andre."
Med årene har moralen sakte forfalt. Eller blitt doblet. Som muligens kjent har vi banneforbud i denne bloggen, men nå tar jeg meg selv stadig oftere i å banne. Jeg sensurerer deres banning, mens jeg selv utgyter besvergelser. Ikke bra.
Og skrytingen ...
Langrennsløperen Petter Northug er kjent for å være relativt lite ydmyk. Når han går over mål etter en spurtseier, kan han brøle "DET E SÅ LÆTT", eller "BARNESKIRENN". Altså håning av konkurrenter etter en seier.
Northug er oppdratt i det samme trønderske langrennsmiljøet som var en del av min egen oppvekst. I epoken jeg refererer til som Idiot Days, gikk jeg skiklassen på Heimdal VGS. Vi var Northuger hele gjengen, eller rettere, han har blitt slik vi var. Etter enhver type seier var det lov å hovere. Jeg husker eksempelvis da jeg fikk 6 på en vanskelig matteprøve. Ingen av de andre hadde fått 6. I friminuttet, da læreren gikk ut, overtok jeg tavlen og holdt et lengre foredrag til klassen om hvordan jeg i fremtiden kom til å kjøre fet svart bil med privatsjåfør til viktige møter, mens de andre ville sitte i rennesteinen og tigge penger.
(Og publikum forsøkte å bruke kalkulatorene som fjernkontroller for å slå meg av.)
Hovmod stod for fall. Nå har de fete jobber, og jeg har tilbrakt århundret som trygdet pleiepasient.
Skryte-sjargongen er mer tull og teater enn det er vondt ment, både fra meg og Northug, men jeg tror ikke humoren oppfattes like godt utenfor miljøet.
Etter den moralske oppvåkningen hadde jeg et ideal om å ikke konkurrere for mye, fordi det å forsøke å gruse mennesker i en konkurranse interfererer med ønsket om å gjøre godt for andre. Jeg tror ikke konkurrering er sunt for meg hvis jeg vil holde sjelen ren. Men likevel har jeg gradvis konkurrert mer og mer, mens jeg lager meg unnskyldninger om at det ikke er så farlig. Og de gamle cocky greiene begynner å komme tilbake i personligheten min. Ydmykheten er gått rett i dass, før konkurranser kan jeg finne på å opplyse folk om at jeg skal gruse dem, fordi det gir mer spenning i situasjonen. Jeg skryter også igjen, og jeg får flau smak av det. Derfor slettet jeg skryteposten jeg postet tidligere i uka.
Moralsk sett går det nedover, og jeg greier ikke bremse. Hovmod ser kanskje ut som et moralsk luksusproblem, men man skal kunne forvente mer av meg enn av noen som lever f.eks. i fattigdom eller med dårlige mennesker rundt seg. Uansett er det en vanskelig verden å bevare idealer i.
Gudmund Skjeldal hadde også moralsk oppvåkning, sterk nok til at han sluttet med konkurranselangrenn. Jeg har trøstet meg med en bisetning han sa om den tiden, en del år etterpå: "Da jeg var på mitt mest idealistiske, ...". Implisitt, han er heller ikke like idealistisk lenger. Kanskje er vi alle slik, at idealene falmer med tid etter vi fikk dem. Kanskje er det en del av livet.
Farvel ydmykhet. Om noen år brenner jeg vel kirker.
En del av den moralske oppvåkningen var å slutte å skryte. Selvskryt er fort hovmod, mener jeg, og det er en av dødssyndene. De første årene lå jeg bare i en seng i en kjeller, så da gikk det jo bra å være moralsk. Når jeg kom meg ut på nett forsøkte jeg å fremstille meg selv beskjedent når jeg møtte nye mennesker, og å la det være opp til dem å finne ut bra ting om meg. (Jeg tror ikke mange av dem gjorde det.) På veggen over PC'en hang ordene "Den største triumfen er den du ikke forteller til andre."
Med årene har moralen sakte forfalt. Eller blitt doblet. Som muligens kjent har vi banneforbud i denne bloggen, men nå tar jeg meg selv stadig oftere i å banne. Jeg sensurerer deres banning, mens jeg selv utgyter besvergelser. Ikke bra.
Og skrytingen ...
Langrennsløperen Petter Northug er kjent for å være relativt lite ydmyk. Når han går over mål etter en spurtseier, kan han brøle "DET E SÅ LÆTT", eller "BARNESKIRENN". Altså håning av konkurrenter etter en seier. Northug er oppdratt i det samme trønderske langrennsmiljøet som var en del av min egen oppvekst. I epoken jeg refererer til som Idiot Days, gikk jeg skiklassen på Heimdal VGS. Vi var Northuger hele gjengen, eller rettere, han har blitt slik vi var. Etter enhver type seier var det lov å hovere. Jeg husker eksempelvis da jeg fikk 6 på en vanskelig matteprøve. Ingen av de andre hadde fått 6. I friminuttet, da læreren gikk ut, overtok jeg tavlen og holdt et lengre foredrag til klassen om hvordan jeg i fremtiden kom til å kjøre fet svart bil med privatsjåfør til viktige møter, mens de andre ville sitte i rennesteinen og tigge penger.
(Og publikum forsøkte å bruke kalkulatorene som fjernkontroller for å slå meg av.)
Hovmod stod for fall. Nå har de fete jobber, og jeg har tilbrakt århundret som trygdet pleiepasient.
Skryte-sjargongen er mer tull og teater enn det er vondt ment, både fra meg og Northug, men jeg tror ikke humoren oppfattes like godt utenfor miljøet.
Etter den moralske oppvåkningen hadde jeg et ideal om å ikke konkurrere for mye, fordi det å forsøke å gruse mennesker i en konkurranse interfererer med ønsket om å gjøre godt for andre. Jeg tror ikke konkurrering er sunt for meg hvis jeg vil holde sjelen ren. Men likevel har jeg gradvis konkurrert mer og mer, mens jeg lager meg unnskyldninger om at det ikke er så farlig. Og de gamle cocky greiene begynner å komme tilbake i personligheten min. Ydmykheten er gått rett i dass, før konkurranser kan jeg finne på å opplyse folk om at jeg skal gruse dem, fordi det gir mer spenning i situasjonen. Jeg skryter også igjen, og jeg får flau smak av det. Derfor slettet jeg skryteposten jeg postet tidligere i uka.
Moralsk sett går det nedover, og jeg greier ikke bremse. Hovmod ser kanskje ut som et moralsk luksusproblem, men man skal kunne forvente mer av meg enn av noen som lever f.eks. i fattigdom eller med dårlige mennesker rundt seg. Uansett er det en vanskelig verden å bevare idealer i.
Gudmund Skjeldal hadde også moralsk oppvåkning, sterk nok til at han sluttet med konkurranselangrenn. Jeg har trøstet meg med en bisetning han sa om den tiden, en del år etterpå: "Da jeg var på mitt mest idealistiske, ...". Implisitt, han er heller ikke like idealistisk lenger. Kanskje er vi alle slik, at idealene falmer med tid etter vi fikk dem. Kanskje er det en del av livet.Farvel ydmykhet. Om noen år brenner jeg vel kirker.
5. november 2008
USA-valget målt etter IQ
Da er valget over og Obama vant. Bra! Men jeg merker på reaksjonen min at jeg hadde tatt seieren på forskudd.
Jeg tror USA har stemt med hjernen denne gangen. La oss se på hvordan gjennomsnitts-IQ'en i statene henger sammen med hvilken presidentkandidat man har valgt.
Dette er USA's stater rangert etter IQ:
(Jeg brukte opprinnelig tall fra dårlig kilde, men ble rettet av oppmerksomme kommentatorer. Vi prøver igjen med tall fra denne kilden).
De 4 "smarteste" statene gikk til Obama.
8 av de 10 på bunn gikk til McCain.
Tendensen var den samme også da Bush ble valgt. Den er også tydelig hvis man sammenligner statenes gjennomsnittsinntekt og hvem de stemmer på. Merkelig nok stemmer de rikeste statene helst på Obama og de fattige på McCain, selv om Obama har det mest sosiale ("fattig-vennlige") skatteprogrammet av de to. På den annen side, det samme ser vi i Norge, der lavtlønte ofte stemmer FrP.
--
Forøvrig rørende å se Jesse Jackson gråte da resultatet ble klart. Jackson har kjempet et langt liv for svartes rettigheter i USA. Da er det lov å være rørt i dag.
Jeg tror USA har stemt med hjernen denne gangen. La oss se på hvordan gjennomsnitts-IQ'en i statene henger sammen med hvilken presidentkandidat man har valgt.
Dette er USA's stater rangert etter IQ:
(Jeg brukte opprinnelig tall fra dårlig kilde, men ble rettet av oppmerksomme kommentatorer. Vi prøver igjen med tall fra denne kilden).
Stat IQ Valgt:
New Hampshire 104 Barack Obama
Massachusetts 103 Barack Obama
Wisconsin 103 Barack Obama
Oregon 103 Barack Obama
Colorado 102 Barack Obama
Connecticut 102 Barack Obama
Illinois 102 Barack Obama
Iowa 102 Barack Obama
Kansas 102 John McCain
Minnesota 102 Barack Obama
Montana 102 John McCain
Nebraska 102 John McCain
North Dakota 102 John McCain
Oklahoma 102 John McCain
Vermont 102 Barack Obama
Washington 102 Barack Obama
Alaska 101 John McCain
Maryland 101 Barack Obama
Michigan 101 Barack Obama
New York 101 Barack Obama
Ohio 101 Barack Obama
Utah 101 John McCain
Wyoming 101 John McCain
Arizona 100 John McCain
California 100 Barack Obama
Idaho 100 John McCain
Maine 100 Barack Obama
Nevada 100 Barack Obama
New Jersey 100 Barack Obama
Pennsylvania 100 Barack Obama
Rhode Island 100 Barack Obama
South Dakota 100 John McCain
Virginia 100 Barack Obama
West Virginia 100 John McCain
Hawaii 99 Barack Obama
Delaware 99 Barack Obama
Indiana 99 Barack Obama (ikke avgjort)
Arkansas 98 John McCain
Florida 98 Barack Obama
Missouri 98 John McCain (ikke avgjort)
Tennessee 97 John McCain
North Carolina 97 Barack Obama (ikke avgjort)
Georgia 97 John McCain
Kentucky 97 John McCain
Texas 97 John McCain
Alabama 97 John McCain
Louisiana 97 John McCain
New Mexico 96 Barack Obama
South Carolina 94 John McCain
Mississippi 94 John McCain
De 4 "smarteste" statene gikk til Obama.
8 av de 10 på bunn gikk til McCain.
Tendensen var den samme også da Bush ble valgt. Den er også tydelig hvis man sammenligner statenes gjennomsnittsinntekt og hvem de stemmer på. Merkelig nok stemmer de rikeste statene helst på Obama og de fattige på McCain, selv om Obama har det mest sosiale ("fattig-vennlige") skatteprogrammet av de to. På den annen side, det samme ser vi i Norge, der lavtlønte ofte stemmer FrP.
--
Forøvrig rørende å se Jesse Jackson gråte da resultatet ble klart. Jackson har kjempet et langt liv for svartes rettigheter i USA. Da er det lov å være rørt i dag.
3. november 2008
Lateste bloggeren
Jeg oppdaget nettopp at Bloggurat har kommet til Norge. Dette er en profesjonell og bra bloggportal, sjekk den ut. Kanskje den kan hjelpe norsk blogging nærmere svensk nivå.
Om rølerbloggen sier Bloggurat:
Normalt rundt 0.6 blogginnlegg per dag (4.0 per uke).
Min idealbloggerytme er tirsdag-torsdag-lørdag-søndag, noe jeg aldri følger, men i snitt blir det likevel fire i uka. Jeg syns det er mye.
Bloggen henger med på en del lister over "høyest Bloggurank", "flest lenker fra forskjellige blogger" og "flest lenker fra forskjellige blogginnlegg". Naboene mine på disse listene har:
Revolusjonært Roteloft 0.9 blogginnlegg per dag (6.4 per uke).
Ida Wulff Normalt rundt 3.1 blogginnlegg per dag (22.0 per uke).
Hjorthen Normalt rundt 2.7 blogginnlegg per dag (18.6 per uke).
Vampus Normalt rundt 1 blogginnlegg per dag (6.8 per uke).
Me&Molly Normalt rundt 1 blogginnlegg per dag (7.1 per uke).
Camilla Normalt rundt 1.1 blogginnlegg per dag (7.5 per uke).
Jeg er altså en lat blogger. Kanskje ingen bombe, men det virker som man bør blogge MYE hvis man skal nå frem. Da jeg sjekket dette for et par år siden var blogger sjelden oppe i daglig posting. Jeg tror aktiviteten har økt.
Til noe annet:
Hovedlisten på bloggurat handler om bloggenes lesertall, målt i antall forskjellige brukere som er innom bloggen på en uke. Den veier en fast leser likt som noen som googler 'pule gamle damer' og besøker bloggen en gang. Dette målesystemet har vi sett før, hos Ratix, og det innebærer at søkbarhet og blogghoreri premieres. Twinglybloggere, kudosbloggere og pengebloggere burde ha mye å hente der, de som satser på mange tosekunders besøk som skal ledes videre til bloggannonser. Foreløpig ser listen substansiell ut, men det er mye man kan gjøre for å blåse opp egne besøkstall, og jeg antar listen kan tas over av blogger som legger innsatsen sin andre steder enn i kvaliteten på tekstene.
Frøken Makeløs, Hjorthen, Lin og Virrvarr har også diskutert Bloggurat.
Om rølerbloggen sier Bloggurat:
Normalt rundt 0.6 blogginnlegg per dag (4.0 per uke).
Min idealbloggerytme er tirsdag-torsdag-lørdag-søndag, noe jeg aldri følger, men i snitt blir det likevel fire i uka. Jeg syns det er mye.
Bloggen henger med på en del lister over "høyest Bloggurank", "flest lenker fra forskjellige blogger" og "flest lenker fra forskjellige blogginnlegg". Naboene mine på disse listene har:
Revolusjonært Roteloft 0.9 blogginnlegg per dag (6.4 per uke).
Ida Wulff Normalt rundt 3.1 blogginnlegg per dag (22.0 per uke).
Hjorthen Normalt rundt 2.7 blogginnlegg per dag (18.6 per uke).
Vampus Normalt rundt 1 blogginnlegg per dag (6.8 per uke).
Me&Molly Normalt rundt 1 blogginnlegg per dag (7.1 per uke).
Camilla Normalt rundt 1.1 blogginnlegg per dag (7.5 per uke).
Jeg er altså en lat blogger. Kanskje ingen bombe, men det virker som man bør blogge MYE hvis man skal nå frem. Da jeg sjekket dette for et par år siden var blogger sjelden oppe i daglig posting. Jeg tror aktiviteten har økt.
Til noe annet:
Hovedlisten på bloggurat handler om bloggenes lesertall, målt i antall forskjellige brukere som er innom bloggen på en uke. Den veier en fast leser likt som noen som googler 'pule gamle damer' og besøker bloggen en gang. Dette målesystemet har vi sett før, hos Ratix, og det innebærer at søkbarhet og blogghoreri premieres. Twinglybloggere, kudosbloggere og pengebloggere burde ha mye å hente der, de som satser på mange tosekunders besøk som skal ledes videre til bloggannonser. Foreløpig ser listen substansiell ut, men det er mye man kan gjøre for å blåse opp egne besøkstall, og jeg antar listen kan tas over av blogger som legger innsatsen sin andre steder enn i kvaliteten på tekstene.
Frøken Makeløs, Hjorthen, Lin og Virrvarr har også diskutert Bloggurat.
1. november 2008
Er det egentlig mulig for bloggere å treffes?
Etter at Bloggcamp ble nedlagt på grunn av for få påmeldte, har det reist seg et spørsmål om det i det hele tatt er mulig for bloggere å møtes.
(En del av bildene i denne posten er snodd fra Beate.)
Kristin Storrusten, som vanlig ikledd sin drueklasekjole, holdt åpningsinnlegget. Det bærende elementet i foredraget var at bloggere er kjipe folk som helst vil snakke til andre og ikke lytte, og derfor i sin natur ikke er egnet for sosialisering.
Frk. Skavlan holdt motinnlegget, hvor hun hevdet at det ikke er noe i bloggeres natur som hindrer en i å møtes, men at arrangementer med skarve 1800 kroner i inngangsbillett ikke kan forvente deltagere, da det blir for billig og lurvete. Hun mente at man måtte minst opp i 10000 i inngangsbillett, skulle hun gidde å stille.
Lanzetudor pekte i sitt faktatunge innlegg på at for å få nok deltagere må man inkludere bloggere som ikke har kommentarfelt i bloggen sin.
Trine og Din Venn Ole argumenterte for at også gjestebloggere burde få delta på bloggetreff.
Ninjaen som representerte Sigurd, og Trikkefører til H for ham, mente at også kjærester og venner av bloggere måtte inviteres, da dette ville være mer sosialt egnede mennesker som kunne tynne ut bloggerne. 
Espen Iversen kjørte en hardcore linje, hans tilnærming var at bare bloggere med over tusen poster i bloggen har noe på et bloggetreff å gjøre. Dette stod han beinhardt på, og stemningen ble amper.
Bror min bare flirte.
Debattpunktet rundt hvem som egentlig er bloggere utartet i krangel og slagsmål. Prinsesse Lea, som stod sånn omtrent på Iversens side, drepte flere gjestebloggere og åt innvollene deres.
Beate og Reier forsøkte å ta debatten tilbake på et konstruktivt spor. Deres linje var at en foredragsholder som Blondinbellan ikke har tyngde nok i det norske bloggemiljøet, og at man minst må ha Vampus på programmet.
Margrethe var veldig klar for Vampus.
Denne personen, som jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, var oppgitt over forslaget, og ville vite hvem søren Vampus var.
Flere ikke avbildede mennesker kastet seg med i debatten, bl.a. Bare Thomas og Truls. Diskusjonen raste frem og tilbake noen timer, som de neste bildene viser glimt fra.
Konklusjonen på diskusjonen ble at Storrusten hadde rett hele tiden, og at det dessverre vil være umulig, nå og i all fremtid, å samle bloggere i samme rom.
I feiringen av seieren dekte Kristin gulvet mitt med ballonger, noe som er god tradisjon. Jeg kjører ballongeksekusjonspelotong as we speak.
Hill dere.
Hertugen logger av.
---
Rølerbloggen gjør oppmerksom på at en del meninger og holdninger i denne posten kan være unøyaktig referert. Eller såkalt 'funnet på'.
(En del av bildene i denne posten er snodd fra Beate.)
Kristin Storrusten, som vanlig ikledd sin drueklasekjole, holdt åpningsinnlegget. Det bærende elementet i foredraget var at bloggere er kjipe folk som helst vil snakke til andre og ikke lytte, og derfor i sin natur ikke er egnet for sosialisering.
Frk. Skavlan holdt motinnlegget, hvor hun hevdet at det ikke er noe i bloggeres natur som hindrer en i å møtes, men at arrangementer med skarve 1800 kroner i inngangsbillett ikke kan forvente deltagere, da det blir for billig og lurvete. Hun mente at man måtte minst opp i 10000 i inngangsbillett, skulle hun gidde å stille.
Lanzetudor pekte i sitt faktatunge innlegg på at for å få nok deltagere må man inkludere bloggere som ikke har kommentarfelt i bloggen sin.
Trine og Din Venn Ole argumenterte for at også gjestebloggere burde få delta på bloggetreff.
Ninjaen som representerte Sigurd, og Trikkefører til H for ham, mente at også kjærester og venner av bloggere måtte inviteres, da dette ville være mer sosialt egnede mennesker som kunne tynne ut bloggerne. 
Espen Iversen kjørte en hardcore linje, hans tilnærming var at bare bloggere med over tusen poster i bloggen har noe på et bloggetreff å gjøre. Dette stod han beinhardt på, og stemningen ble amper.
Bror min bare flirte.
Debattpunktet rundt hvem som egentlig er bloggere utartet i krangel og slagsmål. Prinsesse Lea, som stod sånn omtrent på Iversens side, drepte flere gjestebloggere og åt innvollene deres.
Beate og Reier forsøkte å ta debatten tilbake på et konstruktivt spor. Deres linje var at en foredragsholder som Blondinbellan ikke har tyngde nok i det norske bloggemiljøet, og at man minst må ha Vampus på programmet.
Margrethe var veldig klar for Vampus.
Denne personen, som jeg dessverre ikke oppfattet navnet på, var oppgitt over forslaget, og ville vite hvem søren Vampus var.
Flere ikke avbildede mennesker kastet seg med i debatten, bl.a. Bare Thomas og Truls. Diskusjonen raste frem og tilbake noen timer, som de neste bildene viser glimt fra.
Konklusjonen på diskusjonen ble at Storrusten hadde rett hele tiden, og at det dessverre vil være umulig, nå og i all fremtid, å samle bloggere i samme rom.
I feiringen av seieren dekte Kristin gulvet mitt med ballonger, noe som er god tradisjon. Jeg kjører ballongeksekusjonspelotong as we speak.
Hill dere.
Hertugen logger av.
---
Rølerbloggen gjør oppmerksom på at en del meninger og holdninger i denne posten kan være unøyaktig referert. Eller såkalt 'funnet på'.
Abonner på:
Innlegg (Atom)