Hvem leder egentlig det amerikanske valget?

USA velger president i høst. Presidenten kommer fra et av de to partiene republikanerne eller demokratene, sånn har det vært siden borgerkrigen for 150 år siden. For tiden velger de to partiene hver sin kandidat til dette valget. Det er altså semifinalen som pågår.

Demokratenes semifinale har kokt ned til:
Barack Obama (svart) - Hillary Clinton (dame)

Republikanernes er
John McCain (gammel) - Mitt Romney (rik)

En av disse fire blir verdens mektigste person i årene 2009-2012. Men hvem?

På demokratisk siden har Clinton vunnet fire delstatsvalg og Obama to. Så da leder vel Clinton?

Tja. Demokratene kjemper om delegater, og fem av valgene har vært enten ikke tellende eller praktisk talt uavgjorte. For eksempel kaller man det Clinton-seier i Nevada, fordi hun fikk flest stemmer, selv om Obama som fikk flest delegater (13 mot 12). Hillary Clinton vant altså Nevada på samme måte som Al Gore vant presidentvalget i år 2000. Det eneste valget som har skilt, var valget i den svarte staten Sør-Carolina, hvor Obama vant 26-14.

Obama har altså vunnet flest delegater av de to til nå. Så da leder vel Obama?

Tja. I Norge er det en samling partifolk som nominerer stortingskandidater, partipamper som stemmer ut fra eget hjerte. Og dette utgjør også 20% av delegatene som velger demokratenes presidentkandidat, de er "superdelegater". For å vurdere hvem som ligger best an må man vite hva superdelegatene skal stemme. Det er en unøyaktig business, mange superdelegater er mindre åpne om hvem de liker best. Men Clinton står sterkere enn Obama her, og CNN's analyse tyder på at medregnet superdelegater leder Clinton akkurat nå såpass klart som 232-158.

Så da Eier vel Hillary?

Tja. John Edwards har sikret seg 62 delegater, og han har nå trukket seg. Hvis han ber sine menn og kvinner stemme på Obama, vil kappløpet være praktisk talt likt. Og ut fra debatter jeg har sett har Edwards en bedre tone med Obama enn med Clinton. Superdelegater kan også ombestemme seg, hvis Obama fortsetter fremgangen. Støtten fra en tung demokrat som Ted Kennedy er et tegn på dette.

Meningsmålingene i statene som gjenstår peker på Hillary, men de er ofte gamle, og Obama har hatt stor fremgang nylig.

Jo mer jeg har satt meg inn i dette, jo vanskeligere er det å spå. Clinton leder, Obama har fremgang. Oddssetterne sier rundt 2/3 sjanse for Clinton, men blant annet etter at Kennedyklanen støttet Obama føler jeg at de to står rimelig likt. Plutselig kan en av dem tilte, brøle inn i en mikrofon og ødelegge alt, slik Howard Dean gjorde i 2004. Mye kan skje.

På republikansk side er stillingen i delegater McCain - Romney 97 - 74. De har vunnet tre stater hver (hvor Florida teller usaklig mye mer enn de andre (57-0), så man kan forstå at Guiliani bare satset der.) Følelsen min er tydelig på at McCain vinner dette. Hans største problem er at han vil bli den eldste presidenten gjennom tidene, så alle de tre mest aktuelle kandidatene har et "drawback" som en del særinger vil diskvalifisere dem på. Særlig er amerikanerne opptatt av hudfarge, dessverre. Mange hvite skyr Obama, og svarte fattige stemmer heller på den svarte kandidaten enn på kandidaten som vil fattige best. Det ligner på at norske fattige stemmer FrP. Det er kanskje sånt som gjør at fattige er fattige.

I meningsmålinger for finalen har akkurat nå de demokratiske kandidatene en liten ledelse, størrelsesorden 47%-43%, men den kan det skje mye med. Amerikansk opinion ser ut til å svinge raskere enn norsk. Som grovt anslag tipper jeg at kandidatene har cirka denne sjansen til å bli president:

Hillary Clinton 30%
John McCain 30%
Barack Obama 30%
Mitt Romney 10%

Heia Obama. Subsidiært Clinton.

21. Century Sámiid Ædnan

Dette er min tolkning av grand-prix-slageren Sámiid Ædnan. Teksten er tatt fra originalen, resten har jeg lagd selv.

Den opprinnelige Samiid Ædnan ble lagd i forbindelse med Alta-aksjonen i 1980, da samene prøvde Ghandi-metoden, i form av passiv motstand mot vannkraftverk. Kan et krav få mjukar form.

Bloggidol-frister

Minner om at fristen til å delta i Bloggidol, kategorien politikk og samfunn, går ut mandag klokken 12, altså om noen timer. Vi har i underkant av ti bidrag så langt. Fristen i kategorien Mote går ut torsdag klokken 12, vi har 2 bidrag så langt. Fristen i Kultur/TV/Sport/Film går ut søndag om en uke, vi har ett bidrag så langt.

Ikke vær redd for å prøve deg, og lykke til!

Nattengel

Ingenting mørkere enn mørket inni
ingenting skumlere enn mørket inni
ingen steder jeg mindre vil gå
Det klorer kliper biter sliter
river meg ned
dypere ned
jeg klamrer meg til restene av livet
til fingrene glipper
for mørke stormer
kraftige som om
luften var olje
jeg slukes
parteres
pulveriseres
så hardt
så vondt
så lenge
med tårer
lengsel
smerte
anger
sorg


betales gammel gjeld


lys stiger
fra innerst
i meg
sart
mykt
skjørt
med lys ut av øynene
lys ut av hendene
møter jeg mørket uten frykt
mørket skriker

jeg lyser
min vei
ut

Musikk for lang mørk etappe

Beamer sa i kommentarfeltet mitt

Noen strofer av suppelåten Feel med Robbie Williams har funnet vegen til min bevissthet når sykdommen står på på det heftigste et par ganger. Syns de første to versene har passa bra til situasjonen:

"Come on hold my hand,
I wanna contact the living.
Not sure I understand,
This role I’ve been given.

I sit and talk to god
And he just laughs at my plans,
My head speaks a language, I don’t understand."

I årene jeg lå i mørket og ikke hadde andre inntrykk enn mine egne tanker, hadde også jeg sanger jeg gjentok og messet og terpet. Jeg tenkte å blogge noen av de.

Natural blues - Moby

Teksten sier:
Oh, lordy,MY troubles so hard
Don't nobody know my troubles but God

Det visste ikke jeg, jeg lå og suggeserte meg selv med:
Oh, lordy, my troubles are gone
Don't nobody know my troubles are gone

Gorillaz - Clint Eastwood

I'm happy, I'm feeling glad
I've got sunshine in a bag
I'm useless but not for long
The future is coming on

Chicane Feat. Bryan Adams - Don't Give Up

Don't worry if the sun don't shine
you've seen it before
you don't have to worry
everyday's an uphill climb
nothing is changed
believe in me when I tell you
Don't. Give. Up.

Bobby Mcferrin - Don't Worry, Be Happy

Vegetarmat i Trondheim III: Jeg slakter fine restauranter

Tidligere i vegetarserien har jeg besøkt to bensinstasjoner. Nå skal vi se på den andre enden av prisskalaen, det vil si to av Trondheims aller ypperste restauranter, C r e d o og Restaurant F e m B o r d.

Konseptet med så fine restauranter er at man skal føle seg spesiell, man skal føle seg hevet over almuen, og i en tid hvor vanlige mennesker på mange måter har tilgang til mer luksus enn Solkongen i Versailles hadde under enevoldstiden, er ikke dette lett å få til. Toalettet på Restaurant F e m B o r d var derfor et nydelig rom utført i blankpolert blått, en severdighet i seg selv, de kunne solgt billetter. Det var blomsteroppsatser og dempet belysning, jeg hadde en hvit rose foran nesa når jeg pisset. Her kan gjestene lukte på hvite roser mens de miger og tenke javel, OK, så må også jeg slå lens, men jeg har en hvit rose foran nesen, jeg er jaggu mye bedre enn andre.

På en slik restaurant er man for fin for å tørke hendene på papir, etter endt seanse med den hvite rosen møter gjestene stabler med hvite vaskekluter som de tørker puselankene med og deretter slenger i skittentøyskurven etter en gangs bruk. Begge restaurantene fulgte denne løsningen.

Og når middelklasserestaurantene også booster vaskepulverbudsjettet må de finne på noe nytt. Snart står menn i smoking klar for å tørke gjestene bak med parfymerte hender, smokingen er kritthvit så du kan se at mannen ikke er brukt før, og når oppdraget er utført får mannen sparken slik at gjestene slipper å bli tørket bak av hender som har tørket andre.

Nok om det. Vi skulle snakke om mat.

Konseptet på Credo og Restaurant F e m B o r d er at man ikke har hovedretter, man følger en gastronomisk løype med mange småretter, restauranten bestemmer i praksis hva du spiser. (Vegetarmat er altså ute av spørsmålet. Etter fire restauranter i vegetarmatserien har jeg ennå ikke spist vegetar. Dette er som forventet.) På C r e d o gikk selskapet mitt for fem-seks retter, på F e m B o r d ble det åtteretters middag.

På C r e d o startet måltidet for min del med torskeskinn. Jepp. Jeg spiste huden på en torsk og betalte for det. Antagelig lo de seg kvartfordervet inne på kjøkkenet, men alle ansatte jeg observerte virket alvorlige. Torskeskinnet var crispy og potetgullaktig, kokken fikk vist at han kunne få fiskeslo til å smake skapelig, kokkeonani er nok mye av konseptet på disse stedene. Men jeg så frem til neste rett siden jeg gjerne ville ha noe jeg forbandt med mat.

Den gang ei. Jeg røpte at jeg ikke var så keen på sukker i maten. Dette tok de på alvor, og sa at de da ikke kunne påta seg ansvaret med å fore meg. Jeg var ikke tvunget til å forlate restauranten, jeg kunne bli sittende og se mine venner spise, men noe mer mat kunne jeg ikke få.

So that's it. Jeg dro fra C r e d o sultnere enn da jeg kom. Men fikk du ikke toskeskinn? sier du. Jo, men jeg måtte også vente en ørken av tid på maten. Jeg husker da jeg var liten og pappa lærte meg at jo finere restaurantene var, jo lenger måtte du vente på maten. Næhæi, tenkte jeg, det må da være omvendt.

Det samme tenkte jeg forøvrig også da pappa lærte meg om rente, jeg mente det kunne ikke stemme at rente fungerte slik at de som har mye får mer, og de som har lite får mindre. Det var jo urettferdig. Men pappa hadde rett. Som unger ser vi at det er en syk verden, men vi blir voksne, vi legges i samfunnets lenker, vi aksepterer rente, og vi aksepterer å vente i evigheter på mat som koster både det hvite i øyet, det gule i øret og det grønne i nesen.

Etter opplevelsen på C r e d o var jeg blitt klokere av skade, på Restaurant F e m B o r d understreket jeg at jeg ikke var allergisk mot sukker, bare intolerant, slik at de ikke skulle nekte meg servering. Det gikk bra, servitrisen var hyggelig, grei og tilpasningsvillig.

Siden jeg har ME kan jeg ikke være mer enn ca en time på restaurant. Så borddamen og jeg sluttet oss til mine venner en halv time uti måltidet, i håp om å treffe forretten presis. Da hadde ikke etegildet begynt, kokken satt antagelig fortsatt i lotusstilling og samlet inspirasjon. Etter lengre tids venting åpenbarte seg den minste tallerkenen jeg har sett i praktisk bruk, mye mindre enn askebeger og tefat, det var dukkeservice møter fingerbøl. Oppi lå det bittesmå biter av skate, fisken som drepte Steve Irwin (bildet). Denne symbolske hevnen smakte provoserende godt. Provoserende fordi det var så lite av den. Jeg har som regel mer mat mellom tennene.

Nye flak av tid løsnet og forsvant i evigheten. Da klokken tikket opp mot timen uten at det hadde kommet noe egentlig mat på bordet, og nå snakker vi nærmere en og en halv time for mine venner, måtte borddamen og jeg takke pent for oss. Den til da hyggelige kelnerdamen opplyste at det tok tid å spise på denne restauranten. No shit, Sherlock. Nok en gang måtte jeg gå sultnere enn da jeg kom.

For femti år siden fikk man mat på restaurantene og ikke på bensinstasjonene. Nå får man mat på bensinstasjonene og ikke på restaurantene.

Men avtredet til Restaurant F e m B o r d skal ha poeng. Da har vi foreløpige terningkast i matspalten:

Statoil Nidarvoll 4
Restaurant F e m B o r d 2
Shell Tiller 1
C r e d o 1

Kari slår til igjen?

Noen husker kanskje at Mika Myllylä, Harri Kirvisniemi, Jari Isomätse, Virpi Kuitunen og noen til på det finske langrennslandslaget ble tatt for doping i 2001, og at treneren som hadde kjøpt dopet het Kari Pekka Kyrö.

To år senere ble Kari Pekka Kyrös kjæreste, Kaisa Varis, også tatt for doping. En telefax avslørte at Kari Pekka Kyrö stod bak nok en gang.

Nå går Kaisa ned for doping igjen. Hun har brukt samme stoff som sist, og VG spekulerer i om Kari Pekka Kyrö også denne gangen har med saken å gjøre. Kari Pekka Kyrö kunne benektet, men vil ikke snakke om det.

Jeg har den personlighetsbristen at jeg ser på dopingsaker som glimrende underholdning. Jeg mangler sympati for synderne. Og ofrene for jukset er idrettsmennesker i verdenstoppen, som jeg ikke unner å bli frarøvet medaljer, men som jeg ikke kan tyne ut tårer for i en verden hvor mange har større problemer. Jeg ser heller ikke noe til at dopingsaker i en idrett skaffer idretten mindre interesse. Jeg skjønner ikke at ansiktene på TV legger seg i de samme foldene som i kriminalsaker med voldtekts- og mordofre. It's just a game.

Det er på tide med reprise av min *host* største YouTube-hit. Kari Pekka Kyrö:

To En

En gang var vi telepatiske.

Jeg legger øynene mot skulderen hennes, forsøker å skjule tårene for de andre i baren, mens hikstene mine går gjennom kroppene våre som små jordskjelv. Gammel fornedrelse og smerte må ut i tåreform.

”Jeg visste ikke at det var så viktig”, sier hun, distansert.

For sekunder siden lå jeg på gulvet i Wien-baren, blant grus og dritt, og tynte primalskrik ut av lungene. Sjokkerte østerrikere ser fortsatt på oss mens jeg tørker tårer.

At jeg havnet på gulvet sjokkerte også meg. Men da Rekdal la ballen på krittmerket ble jeg så svimmel at jeg ble redd for å besvime.

Torturert under Røste Fossen, plagd under Grip, pint under Stadheim, rævpult av hver bananstat som maktet å stable elleve mann på bena. Mannsaldre av nederlag, dyster ydmykelse og verdiløshet konsentert i en ball. Da ballen havnet bak den brasillianske keeperen ble det for mye for meg. Alt for mye.

Jeg beklager oppførselen min til bartenderen. Han smiler.

Hun ser fortsatt forbauset ut mens jeg tørker tårevæsken min av skulderen hennes. Vi trodde vi var tvillingsjeler, vi trodde vi tenkte likt. Jeg leser i øynene hennes det vi innerst inne visste.

Mennesker kjenner aldri hverandre.



---

Du har lest bokmålsversjonen av mitt bidrag til første Bloggidol-runde. Det ble en 4.plass, noe jeg er veldig fornøyd med.

Å delta i Bloggidol var gøy, jeg fikk grand-prix-stemning av det. Du kan også delta, det er fortsatt åtte sjanser igjen. Neste frist er i Foto/Bilde-kategorien, hvor bidragene skal leveres innen fredag klokken 12. Deretter kommer politikk/samfunnkategorien, med frist til over helga.

Vad varje svensk borde veta om Norge

Jeg har etappe 21 i bloggstafetten til svenske bloggtidningen, og har blitt utfordret av Pumans dotter til å fortelle broderfolket hva de bør vite om oss.

Norge er ganske likt Sverige. Det som fungerer i Sverige fungerer som regel i Norge, slik at politikerne stjeler ideene fra nabolandet. Dermed blir lovene like, og Norge og Sverige kommer likt ut i de fleste statistikker.

Jeg må fokusere på forskjellene. Og jeg løser det ved en Norge vs Sverige-duell, etter mønster fra et par tidligere poster.

Olje
Norge pumper opp døde dinosaurer fra under havet, som bidrar til den internasjonale planen for å fucke opp jorda. Sverige satser på biodrivstoff og skal være uavhengig av fossilt brensel innen år tjugetjuge. 0-1 til Sverige.

Fremskrittspartiet
Nesten hver fjerde nordmann stemmer på et parti som misliker de som ikke har hvit hud. Sverige gjør ikke sånt, enda de har en million innvandrere. 0-2 til Sverige.

Isbreer
Vi har fastlandseuropas største isbreer, områder hvor snøen ikke rekker å smelte om sommeren. Før nå. For tiden finner vi ting på isen som ble mistet på sekstenhundretallet. Snart smelter vi oss ned til vikingetiden, det blir gøy.
1-2.

Fjorder
Fjordene er vakre, Norge blir iblant kåret til verdens vakreste land. Likevel vil turistene heller til Sverige. Men vi skal ha for fjordene. 2-2


Organisering
Nordmenn er mer opprørske og mindre interesserte i å følge lover og regler. I sitt forhold til autoriteter ligner svenskene mer på tyskere, mens nordmenn er mer franske. Det har både fordeler og ulemper, poeng til begge. 3-3

Biler
Troll mot SAAB. Think mot Volvo. Knusende svensk seier, 3-4

Sommeridrett
I fotball har Sverige VM-bronse fra 1994, og også sølv fra -58. Norge har OL-bronse fra 1936. Norge har riktignok Rosenborg. Men Sverige har Carro og Kajsa. Sverige eier i tennis; Bjørn Borg, Mats Wilander, Stefan Edberg etc etc, vs. Christian Ruud. Det er rått parti. Sverige eier også i golf, mens ingen nordmenn før Tutta kunne spille spillet. 3-5

Vinteridrett
Vi stryker Ole Einar Bjørndalen mot Gunde Svan. Vi stryker Bjørn Dæhlie mot Tre Kronor. Etter å ha strøket noen flere skikjemper mot hverandre står vi igjen med Thomas Alsgaard mot Jørgen Brink, og det husker vi hvordan gikk. Poeng til Norge, 4-5

Øl
Øl vs. bajs. Klar norsk seier. 5-5

Fløtemusikk
ABBA mot a-ha, Roxette mot Lene Marlin, Kent mot Kurt Nilsen, sverige eksporterer vel ca. 10 ganger så mange plater som Norge, og har flere grand prix-seiere. Sverige opp til 5-6

Tyngre Musikk
Hva det hardeste fra Sverige er vet jeg ikke. Europe? Norge eier på Death Metal. 6-6

Folketall
Det er to svensker for hver nordmann, på et landområde som ikke er så mye større. Mye tyder på at det er bedre å bo i Sverige. 6-7

Damer
Svenske damer er kanskje den eneste verdige motstanderen i verden til de norske damene. Poeng til begge. 7-8
Bilde; Kajsa Bergqvist.

Menn
Øynene sitter ofte tettere på svenske menn enn på norske. Dette kan man se på George Bush, som er av svensk avstamning. Mye derfor blir det poeng til Norge. 8-8

Nye bygninger
Norge begynner å få noen skyskrapere i Oslo, Molde har en del fine hus i strandkanten, vi bygger opera og planlegger hoppbakke. Men Sverige har Globen, og ingenting når opp mot Turning Torso i Malmö. Svensk poeng. 8-9

Gamle bygninger
Sverige har kanskje flere, men som trondhjemmer mener jeg at Nidarosdomen banker Uppsaladomen any day. 9-9

Oppfinnelser
Ostehøvelen mot Propellen. Bindersen mot dynamitten. Svensk seier. 9-10

Oppdagelser
Nordvestpassasjen (Amundsen) strykes mot Nordøstpassasjen (Nordenskiöld). Da står Norge fortsatt igjen med Sydpolen og Amerika. 10-10

I broderlig ånd erklærer jeg uavgjort. Takk for kampen!

---

Neste etappe i Bloggstafetten skal utføres av Rubinum. Hun skal fortelle om hvordan man lager en sang. Et tema hun kan ta opp kan for eksempel være; hva gjør at et vers og refereng passer sammen?

God start for Bloggidol

Bloggidol er i gang. Det kom inn 24 bidrag til dagbok/personlig-kategorien. Noen innlegg er fra meget kjente bloggere, og en del er fra for meg helt ukjente. Alle innlegg er anonymiserte. Nivået er høyt og historiene korte, jeg anbefaler deg å gå inn og lese.

Politisk kompass for Bloggebyen 2008

For et par år siden samlet Alpeluen svarene som bloggere ga på political compass-testen.

På grafikken nedenfor er det to dataserier, en (blå) som betegner norske bloggere og en (rosa) som betegner internasjonale statsledere. Svarene er fra mai 2006.

Som man ser hadde utvalget av bloggere en viss slagside mot venstre, og mens befolkningen som helhet ville normalfordelt seg, dvs flest prikker nær midten på X-aksen, var ganske mange av oss radikale. Hvorfor omtrent alle er antiautoritære analyserte Alpeluen selv.

X = Høyre/venstre-aksen
Y = Autoritets-aksen
Kolonnene til venstre: 2006
Kolonnene til høyre: 2008

(og nå kommer av uforståelige HTML-grunner et langt hvitt område ... scroll it, baby)

Norske Bloggere	X	Y	X	Y
Kenneth Brodal	-10	-8,15
Anja	-	-	-9,50	-7,74
Elvis Bling Laden	-9,38	-5,49
Shadow	-9,25	-7,64
Meningspolitiet	-9,13	-6,72
Steinarine	-9,13	-6,31
Tiram	-9	-8,1
Tonje Brustuen	-9	-6,77
Saccarina	-8,75	-6,46
Morten Drægni	-8,63	-5,59
Abre	-8,38	-8,21	-8,62	-7,95
atlepatle	-	-	-8,62	-5,38
Starlett	-8,38	-7,1
Brage	-8,25	-6,15
Jetboy	-8,13	-3,79
Line W.	-8,13	-6,82
Anderfo	-	-	-8,12	-6,36
Gina	-8	-8
Satyrkid	-7,5	-5,95
Sindre Tollefsen	-7,25	-7,59
Mihoe	-7,13	-6,67
Amos Keppler	-7	-9,49
Thor F.	-6,5	-6,56
Marion	-6,38	-5,54
Prinsesse Lea	-6,38	-5,74
Ellisiv Lindkvist	-6,13	-6
Espen Iversen	-6,13	-4,36
Palode	-6	-7,79
Tor Barstad	-6	-3,44
Alex	-5,88	-3,54
bza	-	-	-5,75	-3,74
Tanketom bak tastaturet	-	-	-5,38	-5,38
Kvitveis	-	-	-5,38	-5,59
Christoffer Klyve	-5,38	-6,36
Saltklype	-6,75	-5,13	-5,25	-4,36
Hawkie	-5,25	-4,51
Kristin	-3,63	-5,49	-4,88	-6,82
Kjetil Johansen	-4,63	-2,31
Esquil	-5	-3,9	-4.5	-4,87
Drusilla	-4,5	-4,26
Audun	-	-	-4,25	-3,38
Dunkman	-4,13	-4,82
Alf Ivar Tronsmo	-	-	-4,00	-1,59
Sonja	-	-	-4,00	-4,46
GunhildS	-3,75	-1,23
Trips&Tics	-	-	-3,75	-6,56
Hjorthen	-4,38	-6,56	-3,25	-7,08
Kristoffer Brodwall	-3	-3
Akademikeren	-3	-5
MariaMariaOslo	-1,38	-3,13
GenerationTerrorist	-1,38	-2,46
Morten Magelssen	-1,25	0
Knut Stian Olsen	-0,93	-8,41
Hablog	-0,63	-0,05
Truls	-	-	-0.25	-3,49
Milton Marx	0,75	-2,41
UngKonservativ	1,13	1,08
October	1,25	-4,51
Rambukk	1,25	-6,21
Odd Sevje	0,5	-5,23	1,88	-5,90
Tor André	2,5	-3,85
Alpeluen	2,5	-5,3
Fabelfisk	2,63	-4,77
Knut Alberts Beer Blog	2,63	-5,8
Øyvind Larssen	2,88	0,87
Tormod	2,13	-4,62	3,63	-4,82
Albacom	4,38	-3,95
PeterAndrej	4,63	-3,49
Leif H.	4,88	0,87
Steinbukken	5	-4,62
Gerronimo	6	-2,56
Kapitalismus	6,5	-4,37
VamPus	6,63	-5,79
Pleym	8,25	-7,74
Lars Inge Bremnes	8,5	0,51
Blåblogg	9,13	-3,9
Statsledere	X	Y
Gerhard Schrøder	2	1,6
Dalai Lama	-5,3	-5,8
Nelson Mandela	-7	-3,6
Pave Johannes Paul II	-2,8	3,3
Robert Mugabe	-5,4	5,8
Saddam Hussein	-6,9	7
Yassir Arafat	-4,7	6,9
Jacques Chirac	3,2	3,8
Stephen Harper	4,1	3,2
Ariel Sharon	4,5	5,3
Tony Blair	5,4	3
Silvio Berlusconi	6,3	3,2
John Howard	5,6	3,7
George W Bush	7,6	4,8

Nå melder to spørsmål seg. Hvor står folk i dag? Og hvor står de nye bloggerene? Hvis du vil bidra i kartleggingen, kan du ta political compass-testen, og rapportere svaret i kommentarfeltet.



Postpost: Nytt system på bloggrevyen. Hvis du ønsker at andre skal lese innleggene, trykker du på den gule stjernen.

De er ute etter meg. Jeg er sikker.

PS: Hvis De mot formodning skulle ha godt inntrykk av meg, vennligst les en annen post istedet.

Det begynte allerede da jeg designet tastaturer for IBM. Jeg var en genial tastaturdesigner, jeg har nesten lagd tastaturet som brukes mest, det du slever ned i akkurat nå. Nesten lagd, sa jeg. For jeg tenker litt lenger enn andre, jeg tok hensyn til alle gangene maskinen finner på noe tull. For eksempel når den påstår at printeren er tom for papir når det beviselig er papir i printeren, eller når den bringer deg mail nummer tjueseks på to dager om at du har vunnet en tegneserillion i Nigerias statlige lotteri og bare trenger å sende nedover noen tusen dollar for å få ut premien, eller når den nekter deg å oppdatere driverfilene fordi den har bestemt seg for at fila som gjør at ingenting virker er den riktige. Det du da får er irritasjon, og den må ut. Derfor hadde tastaturet mitt den viktige suck and swallow button (sug-og-svelg-knapp), slik at du kunne fornærme maskina, bli ferdig med saken og slippe å ta med irritasjonen ut i verden. Av samme grunn hadde jeg langfingerknappen, samt "drit og dra"-funksjonen på musa.

IBM-sjefene plukket vekk disse knappene, erstattet med ekstra ctrl- og shift-knapper, og "klikk-og-dra"-funksjon. Dette sendte de ut på markedet, mens jeg fikk sparken. Årsaken til at jeg fikk sparken var visstnok illustrasjonen jeg hadde tegnet på sug-og-svelg-knappen, men hallo? Det er da mye viktigere å kunne fornærme PC-en enn å ha to knapper som gjør det samme?

Dette var jo sent på syttitallet, og kunne vært glemt nå. Men de er ute etter meg, sier jeg. I 1980 ville Staten bygge demning og drepe Altavassdraget. Vi var en fin gjeng miljøaktivister som samlet oss i Alta for å danne motstand. Jeg hadde en genial, revolusjonerende ide til aksjonsform. Jeg mente at miljøvennlige kvinner kunne bruke skrevsaksa til å legge press på mennene som bestemte. Så jeg kom opp med det fengende slagordet "La elva leve - knus en kuk i skrevet". Men nei, på møtet ble jeg nedstemt og kastet ut. Jaggu var de frekke nok til å etterpå bruke den første halvdelen av mottoet mitt. (Nederst til venstre på bildet.)

Og sånn de fortsatt å være ute etter meg. Etter Altaaksjonen begynte jeg i band. Jeg traff en gjeng som stort sett het Lars, og vi dannet en popgruppe vi kalte deLillos. Vi øvde, ble flinke, fikk platekontrakt og begynte arbeidet med vår debutsingle. Alt var fryd og gammen, det var faktisk påfallende mye gammen i deLillos. Helt til dagen Lars-Lillo presenterte oss teksten til debutsingelen. Den handlet om undulater og starter slik:
Fugl i bur,
du må vel være sur

Jeg mente at vi trengte noe mer catchy til å innlede karrieren med, og ingenting selger bedre enn sex. Så jeg foreslo en bitteliten endring av de første linjene, til:
Kuk av plast,
du er så hard og fast

Det var alt jeg ville endre, men Lars-Lillo protesterte og påstod at dette ikke passet i en sang om undulater. Jeg mente at det jaggu fikk holde at hele resten av teksten handlet om føggel. Men jeg forsøkte å løse konflikten, jeg modererte forslaget mitt til "Kuk av papp, du er så kald og slapp." Lars-Lillo endret ingen ting i sitt forslag. Jeg kom ham i møte med "Kuk av siv, du er så tynn og stiv". Lars-Lillo endret ikke en tøddel. Jeg var konstruktiv og foreslo "Kuk av tøy, du er ikke mye gøy." Lars-Lillo var fortsatt vrang.

Jeg prøvde kuker av sølv, kål, kjøtt, stål, jern og jeg vet ikke hva, og da jeg foreslo et litt dristig rimord for kuk av gull, tente Lars-Lillo på resten av pluggene og krevde at enten han eller jeg forlot bandet. De andre Lars'ene hadde avstemning, og det ble jevnt, jeg var bare et par-tre stemmer fra å vinne. Men jeg røyk selvfølgelig ut, for det er meg de er ute etter.

Singelen kom og bandet fikk suksess mens jeg stod igjen uten et øre. Jeg mener fortsatt at deLillos hadde nådd lenger med litt mer sexy tekster. Bare hør på det som kommer fra USA for tiden. Vi kunne vært tjue år før utviklingen.

Men jeg ga ikke opp. Jeg ble med i et nytt, lovende band fra Namsos som het DDE. De hadde en stil som passet min smak bedre. Den første sangen vi skulle utgi etter at jeg ble med, het E6. Referenget går slik:

Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no
E6, han må itj bli før sein
kanskje kjenne nån varmen hennes no.

Dette er en fiffig tekst der det tredje siste ordet (arman/varmen) er rimordet. De andre i bandet mener at teksten egentlig handler om at han kjører E6 fordi dama kanskje har født en unge, og at det er denne ungen som ligger i armene hennes og kjenner på varmen hennes. Jeg tolker ikke sangen slik. Teksten handler om en dame fra nord for moralsirkelen, og det er jo innlysende for alle hva hun bedriver når mannen kjører langtransport ut av landet. Jeg foreslo å avslutte referenget med en linje som formidler budskapet tydeligere.

Han kjøre E6 den strakaste vei'n,
kanskje ligg det nån i arman hennes no.
E6, han må itj bli før sein
Kanskje kjæm det nån i tarman hennes no.

Men gutta gikk i vranglås. Det ble krangling, og det endte selvfølgelig med at jeg ble pælmet ut. Igjen.

De er ute etter meg.

Invitasjon til Bloggidol 2008

Bloggidol 2008 starter nå, første avstemning er på mandag (21. januar). I tiden frem mot helga vil informasjon dukke opp i bloggidol-bloggen - blant annet hvem som skal leke jury, hvilke kategorier vi skal konkurrere i, detaljer om gjennomføring og et aldri så lite regelverk. Rockette har lagd logoen.

Den første kategorien det skal konkurreres i er dagbok/personlig. Hvis du vil delta, mail en bloggpost til bloggidol@live.no før søndag kl 12.

Bloggposten din kan maks være på 200 ord, og ha maks en illustrasjon. De korteste innleggene blir presentert øverst i bloggidol-bloggen, slik at det kan være en fordel å skrive så kort som mulig.

Du kan ikke gjenbruke et gammelt innlegg eller skrive så folk kjenner deg igjen (nynorsk kan med andre ord være lurt å unngå). Total anonymitet gjelder, det er juks å røpe seg. Bare vår tekniske delegerte, Asbjørn fra Filmdagbok, skal vite hvem som har skrevet innleggene. Juryen vet nada.

Du beholder selvfølgelig full copyright for innlegget ditt, etter avstemningen er over kan du godt poste det i bloggen din.

De første rundene fungerer som audition, vinneren av hver runde går rett til finalen. Juryen har også et par wild cards å dele ut.

---

Kortversjon: man sender inn en bloggpost anonymt. Den legges på nett. Folk stemmer. Jury stemmer. Noen vinner.

Historiens første attentat på norsk folkevalgt?

Nok en nordmann er drept i Afghanistan, journalisten Carsten Thommasen. Fred være med hans minne. Minnes også de tre døde soldatene våre.

Tailban sier at dette var ment som et attentat mot utenriksministeren vår. UD gjorde jobben lettere for Taliban da de la ut Støres reiseplaner på nett i god tid før avreise, slik at fienden visste hvilket hotell de skulle ramme.

Jeg er ikke i stand til å huske at et attentat mot en norsk folkevalgt har skjedd før. Muligens må vi gå helt tilbake til 1240, ihvertfall lenge før demokratiet, for å finne et politisk attentat i norsk historie.

I den lange perioden uten attentat var Norge et fredfullt land, i betydningen at vi startet ikke kriger. Men fra 1999 gikk vi inn i tre varme kriger på fem år. Attentatet skjer som en naturlig følge av krigene vi er med i. Afghaneren ville ikke ofret livet i et selvmordsangrep hvis ikke Norge hadde tropper i landet hans. Vi visste hva vi ble med på, vi har sett krigen bli styggere og mindre berettiget uten å trekke oss ut, vi er med på det når allierte fly bomber sivile bryllup og begravelser, vi har oss selv å takke. Carsten Thommasen er enda en som måtte dø på grunn av dårlig norsk politikk.

Jeg savner gamle, fredelige Norge.

Tabbevideo IV: Lars Berger lærer om vidvinkelkamera

Lars Berger, til venstre i baksetet, har nettopp fått sitt tredje VM-gull i langrenn, og er i godlune. NRK oppdaget ikke alle detaljene på opptaket, så showet ble kringkastet til det ganske land. Deretter ble det en internasjonal gigahit, Norge har kun tre artister som er større enn Lars Berger på YouTube.

Dedikert til Marianne.

Tabbevideo III: Spanking

Denne er fin. Nyhetsleser på Fox News blir spurt om avstraffelsesmetoder.

Mens den store "hvem er lommemannen"-leken ruller over nettet

Lommemannens identitet har jeg lest gjentatte ganger i dag, uten å lete, fordi søkemotorer og pingetjenester tar vare på injurier etter at de er slettet. Fr. Martinsen forklarer hvorfor man ikke skal oute forbrytere som ikke er dømt. Det var heldigvis ikke mitt navn som stod der.

Advokaten hans, Staff, forsøkte å formidle et ærlig poeng, lommemannen er ikke Marc Dutroux. Men Staff tok for hardt i. Lommetukling kan være ille nok, barns seksualitet kan vekkes alt for tidlig når de blir utsatt for overgrep, det kan bl.a. føre til at barna i sin tur tukler med andre barn. Lommemannen er notorisk, og poenget med straff skal ikke være hevn, men å holde samfunnsfiender av gatene. Man skal ikke forhåndsdømme, men mitt foreløpige inntrykk er at lommemannen bør bures vekk lenge.

Staff virvlet opp mye irritasjon i det norske samfunnet. Intensiteten hos lynsjemobben gjør meg trist, særlig når man ønsker livet av Staff. Nok folk har blitt skadd nå.

Er det noe stemning for et BloggIdol 2008?

Jeg syns det er litt lite action generelt i bloggsfæren for tida, et aldri så lite antiklimaks etter Tordenbloggen kanskje. Jeg får en veldig status quo-følelse. Jeg kjeder meg bare litt, og finner ikke på noe lurt å gjøre selv heller.

(Spørsmål fra Iversen)

Løsningsforslag:


Det er mange måter å arrangere et BloggIdol på, jeg har gjort meg noen tanker men vil gjerne høre flere syn.

Tanken er å opprette en ny bloggerblogg, og kalle den Blogg-Idol 2008.

Brukernavn og passord til Blogg-Idol-bloggen blir offentliggjort. Hvem som helst kan da blogge der, dønn anonymt. Hver dag et nytt tema. De godkjente innleggene som kommer inn en dag er med i avstemningen for den dagen. Vinneren går til finalen.

Temaene kan være de tolv mest populære kategoriene på bloggrevyen, en dag med dagbok/personlig, en dag med politikk/samfunn, en dag med blogging som tema, foto, mote, film etc.

I kvalifiseringen stiller alle dermed likt, uten at det hjelper å ha gode venner. Dette gir deg sjansen til å oppdage noen du ellers ikke ville ha oppdaget, eller at noen du mislikte faktisk kan ha noe for seg. Røper man sin identitet før avstemningen er ferdig, også til familie og annet stemmekveg, er det diskvalifikasjon.

Så samles vinnerne i en finale. Identitetene på finalistene røpes. De som ryker ut velger selv om de forblir anonyme eller ikke.

Finalen prøver vi å lage litt idolstyle, med utstemninger og show, kanskje portretter av deltagerne plassert på idol-stjerne-bakgrunner, etc. Men tolv runder blir for mye, det må stemmes ut mer enn en per runde. Kanskje kan vi gå fra 12 til 1 på tre runder?

Det viser seg også at det har vært et bloggidol på New Zealand, der arrangert av en avis, med praktikantjobb og masse gryn som premie. Kanskje snapper også en avis i Norge også ideen om noen år, når nok aviser har fått ex-bloggere som sjefer. Da er det greit å ha trent.

Det må være begrensninger på lengden på innleggene. På New Zealand var 100 ord begrensningen.


En fordel fra andre bloggekåringer er at man selv velger om man deltar.

Skal Bloggidol bli noe av må det finnes interesse der ute, og noen må arrangere. Jeg er en sliten mann og trenger i beste fall en medarrangør.

edit: arrangør fikset. Idol-bloggen er under konstruksjon. Nå trenger vi et par medlemmer til en skikkelig Idoljury. Gjerne noen som tør å si sin ærlige mening.

Ex-soldater blir ofte mordere

New York Times har foretatt en studie som viser at amerikanske soldater hjemvendt fra Irak og Afghanistan har begått minst 121 drap de siste årene.

Hvert tredje offer var et nært familiemedlem, over halvparten av drapene ble begått med skytevåpen, og det yngste offeret avisen fant var en to år gammel jente som ble drept av den 20 år gamle faren sin, som var kommet hjem fra Irak der han hadde mistet en fot og fått store psykiske problemer etter en bombeeksplosjon i Falluja.

I julen leste jeg Ismael Beahs bok (bilde). Han var barnesoldat i Sierra Leone. Boken er en glimrende skildring av de psykologiske endringene hos mennesker i krig. Ismael prøvde å rømme fra krigen da den kom, sammen med broren sin og en del andre unge gutter. I hver nye by de kom til ble de tatt for opprørssoldater, siden opprørerne også var unge menn uten uniform, og det førte til en rekke stygge episoder hvor ungene som bare ville vekk fra krigen fikk juling og nesten ble drept. Tilliten til andre mennesker var totalt borte fra samfunnet, alle var på alerten. Ismaels flukt endte i en liten landsby som regjeringsstyrkene holdt, men som var omringet av opprørerne. Alle som rømte fra byen ble skutt ned, uansett om de var militær eller sivil. Å ta imot et gevær og kjempe ble det mest rasjonelle valget for Ismael.

Ismael var en "dyktig" soldat og drepte flere enn jeg klarte å telle i løpet av boka. FN kom etterhvert inn i situasjonen, og kjøpte ut barnesoldatene fra krigen. Ismael ble plassert på barnehjem i hovedstaden. Menneskene i hovesdstaden hadde ikke opplevd krig, de var omtrent så fredsæle som oss nordmenn. Mens Ismael og vennene hadde fått en helt annen psyke, aggresjonen deres og viljen til å drepe ga dem makt, og de brukte den. De kom med drapstrusler over en lav sko. Boken skildrer veldig godt det store spennet mellom krigspsyke og sivil psyke, det er ren logikk at drepingen fortsetter.

Kostnaden med å sende soldater i krig er stor også etter de har kommet hjem. Ismael og vennene hans tok fire liv i det sivile samfunnet etter krigen deres var over.

Så hva betyr det for oss? Jeg var sikker på at det var rett å sende soldater til Afghanistan i 2002. Jeg er ikke like sikker lenger. Forsvaret hjemme svekkes mens ressursene går til Afghanistan. Norge sender relativt til folketall fire ganger så mange soldater til Afghanistan som USA gjør. Vi kjemper sammen med amerikanere som har en helt annen militær utdanning, amerikanske soldater lærer inn skyt-først-og-spør-etterpå-mentalitet, med den menneskeforakten som ligger i dette. Taliban virker å få mer støtte i sivilbefolkningen på grunn av de utenlandske soldatene. Den afghanske regjeringen burde være øverste ledelse for hvilke militære trekk som foretas, men regjeringen ber amerikanerne roe ned bombingen av sivile. I tillegg utdanner altså krigen mordere som tar med krigen hjem i hodene sine, og som i sin tur kan bidra til et mer konfliktfylt norsk samfunn. Ondskap smitter.

Vi bør være veldig sikre på at verden totalt sett blir bedre av det før vi sender flere soldater til Afghanistan. Er vi?

Tabbevideo II: Rekyl

Enhver kraft har en like stor motkraft. Så når man fyrer av et våpen, vil våpenet trekke i motsatt retning av kulen. Dette er noe Isaac Newton har bestemt.

Tabbevideo I: Dårlig dag på jobben

Alle elsker tabber. Jeg har blogget tomt mitt eget lager, så denne nye serien skal bestå av YouTube-snutter av andre mennesker som driter seg ut. Vi starter i idrettens verden.

Ny Musikk XXV

Serien om ny musikk er kvartveis til hundre, og vi feirer med Jordin Sparks nye hit i Amerika, Tattoo. Sangen kommer til norsk radio om et halvt års tid.

Jordin vokste opp i Arizona, som etnisk indianer, hun og faren bodde i et telt ved motorveien hvor de solgte hjemmelagde indianersuvenirer.

Faren misbrukte henne seksuelt i mange år. Til slutt flyktet Jordin inn til storbyen Phoenix. Her var det umulig å finne jobb eller bosted for en indianerjente, så hun levde på gaten. Om dagen tigget hun penger i bysentrum, om nettene sov hun ute i forstedene for å holde seg unna narkotikamiljøet. Hun lærte at gatemusikanter gjorde bedre penger enn tiggerne, så hun skaffet en gitar. Mens hun satt på gaten komponerte hun sine egne sanger. En dag stoppet en mann fra et større plateselskap foran jenta på asfalten.

Resten er historie. Tattoo er i dag en gigahit i USA.






OK da, Jordins saga var bare et produkt av min fantasi. Dama er enda en idolartist. Men det er merkelig hvor mye bedre musikken blir av en god historie,