20. desember 2007

Med på hemmelig møte

Jeg har fått lov til å kalle ham Karsten.

Han heter egentlig ikke Karsten, men han vil gjerne være anonym. Så jeg kaller ham Karsten.

Det er ikke uvanlig at slike som Karsten ønsker å være anonyme. Det er mer regelen enn unntaket. Jeg forholder meg til det.

Karsten var først litt skeptisk til at jeg skulle få bli med ham i dag. Skeptisk, ikke bare av hensyn til seg selv, men også av hensyn til sine likesinnede. Han var skeptisk til hva de ville si til at han dro med seg en forholdsvis streit mann på et av deres hemmelige møter.

Jeg vet ikke helt hvor vi skal være, så jeg bare følger etter. Karsten leder veien. Vi beveger oss vekk fra hovedgaten og går nedover en sidegate. Det er her et sted de har fått tak i lokaler, men jeg vet ikke nøyaktig hvor det er. Jeg stoler på Karsten.

Karsten myser til høyre og venstre. Holder hendene opp foran det bleke ansiktet for å skygge for solen. Han liker ikke å være utendørs. Jeg lurer på om han skal si noe til meg, men han gjør ikke det. Ikke et ord. Karsten prater sjelden. Tale er ikke hans form for kommunikasjon.

Endelig kommer vi frem til lokalene. Som forventet er lokalene godt gjemt. Inngangspartiet ser helt anonymt ut. Om du ikke allerede er i miljøet, vil du ikke ha den fjerneste anelse om hva som foregår på innsiden. På ringeklokken står alfabetets to første bokstaver: AB. Ingenting mer. Skal man først være anonym, er det best å prate i koder. Og Karsten, så vel som hans likesinnede, har god grunn til å ønske anonymitet. Om du visste hva de bedrev dagene med, så hadde du skjønt det.

Karsten ringer på, og en mann kommer og åpner døren. Mannen er like blek som Karsten. Han ser ut som han har noe på hjertet og vil si noe, men det ser også ut som han klør i fingrene etter å gjøre noe annet. Jeg prøver å ikke tenke på det. Han viser oss ned en trapp, til et rom i kjelleren.

I kjellerrommet sitter rundt 20 personer. De har satt opp stolene i en ring, og veksler på å ta ordet. Det er mange ungdommer i starten av 20-årene, men også en del eldre opp til rundt 40 år. Både menn og kvinner. Felles for dem alle er at de er bleke og ser slitne ut.

”Dette er altså… hmm… mine likesinnede”, sier Karsten. Det er det første jeg hører ham si i dag. Mer sier han ikke. Jeg setter meg på en stol rett utenfor ringen, og følger med. Jeg er her bare for å lære.

En litt skjeggete, hengslete mann i 30-årene tar ordet. Han presenterer seg med fornavn, og så sier han:

”Jeg har vært avhengig i tre år nå”

Alle klapper.

Det er første gang jeg er i en støttegruppe, men jeg skjønner at de klapper fordi det første og viktigste steget er å erkjenne at man har et problem.

Mannen fortsetter:

”Det begynte at jeg hadde noen kamerater som gjorde det, og så ble jeg nysgjerrig. Jeg ville prøve jeg også.”

Alle klapper igjen.

”Jeg trodde det var så uskyldig, men nå klarer jeg bare ikke å la være. Nå skjer det opptil flere ganger om dagen. Det er i ferd med å ta kontroll over livet mitt.”

Alle klapper igjen.

”Jeg har mistet kontakt med virkeligheten”, sier han. ”Det er som jeg lever i min egen verden, og de eneste jeg kommuniserer med er andre i dette miljøet. Men de er så fjerne for meg at det blir som å kommunisere med fantasivenner. Vet ikke hva de heter eller hvor de bor Mange av dem kjenner jeg bare ved kallenavn.”

Alle klapper igjen.

”Nå har jeg satt meg som mål at jeg endelig skal klare å slutte”, sier mannen, og går og setter seg igjen. Han høster på ny applaus.

Jeg kikker bort på Karsten. Han klapper han også. De litt tynne, spinkle armene på den bleke, slitne mannen beveger seg fort. Men de lager ikke mye lyd.

Så reiser en jente i 20-årene seg og tar ordet. Hun presenterer seg med fornavn, og sier:

”Jeg har drevet med dette i syv år nå, og har vært avhengig de siste fire årene. Det er først nå jeg skjønner at jeg har et problem.”

Alle klapper.

”Før jeg begynte var det ingen som fortalte meg om skyggesidene. Alle bare fortalte om hvor vidunderlig det var. Skyggesidene så jeg først etter at jeg var blitt avhengig.”

Jeg ser noen nikke. De klapper for erkjennelsen.

”Jeg var egentlig ganske lovende på skolen”, sier hun. ”men i eksamensperiodene i år klarte jeg ikke å konsentrere meg om eksamen. Jeg var bare opptatt av å få dekket behovet mitt. Få min daglige dose. Det gikk utover karakterene.”

Alle klapper igjen.

”Jeg merker også at… vel, jeg trenger vel ikke si det”, sier hun, før hun fortsetter: ”Det er ikke bra for kroppen. Jeg kjenner at kroppen begynner å forfalle. Det er åpenbart at jeg heller burde drevet med noen sunne aktiviteter. Men jeg er helt oppslukt av det.”

Alle klapper igjen.

”Jeg vil prøve å trappe ned,” sier hun. ”Få kontrollen igjen.”

Jeg hører noen er skeptiske. Helst ser de nok at hun slutter helt. For hennes del. Men de klapper høflig mens hun går og setter seg.

Mens jeg kikker på de ulike menneskene som er samlet i dette rommet, går det sakte men sikkert opp for meg hvor lett det er å bli avhengig. Tilgjengeligheten blir bare bedre og bedre. For de som rammes finnes få tilbud. Jeg kjenner ikke til noen rehabiliteringshjem. Overhodet. Den forebyggende virksomheten er en vits.

En ny jente reiser seg. Hun presenterer seg med fornavn, og sier:

”Jeg begynte å blogge da jeg var 20 år gammel. Nå er jeg helt avhengig.”

Alle klapper.

”Det begynte ganske forsiktig”, sier hun. ”Jeg var inne og skrev noen kommentarer. Og så opprettet jeg min egen lille blogg.”

Alle klapper igjen.

”I starten var jeg ganske måteholden. Skrev en post i uka, noen ganger ikke det engang.”

Alle klapper igjen.

”Men så begynte jeg å bli mer engasjert. Jeg begynte å bruke smileys. I starten bare én type smiley, men så utviklet det seg til mange forskjellige typer.”

Alle klapper igjen.

”Før jeg ante ordet av det var jeg i gang med uttrykk som lol, *s*, seff, lizm, rl, kred og kudos.”

Alle klapper igjen. ”Kudos”, hører jeg noen mumle mens de rister på hodet.

”…og så begynte jeg med meme”, sier hun.

Noen gisper, men de fleste nikker gjenkjennende. De klapper igjen.

”Nå skjønner ikke foreldrene mine hva jeg prater om lenger. Jeg vil av. Jeg vil slutte.”

Alle klapper igjen, mens piken går og setter seg.

Det er Karstens tur til å ta ordet.

Karsten presenterer seg med fornavn, og forteller:

”Jeg er avhengig, og skulle gjerne ha skrevet dette i en bloggpost fremfor å stå her og prate om det”.

Noen humrer litt.

”Jeg fikk dårlige vaner hjemmefra”, sier han videre. ”Vi hadde PC hjemme allerede for 20 år siden.”

Vi hører litt forsiktig klapping. Karsten kikker bort på meg.

”I begynnelsen var det ikke noe problem. Jeg var periodevis avhengig av sånt som Larry og andre småspill, men vi var ikke koblet mot noe nettverk. Så det var lett å skjerpe seg.”

Alle klapper.

”Men da internett tok av for fullt, og jeg begynte å sende mail og surfe på internett, ble alt mye verre.”

Alle klapper igjen.

”Foreldrene mine er fortsatt måteholdne. De sender knapt mail. Men jeg er et eksempel på hvordan det går når små barn får servert internett hjemme.”

Alle klapper igjen.

”Jeg begynte å diskutere i diskusjonsforaer, og før jeg ante ordet av det hadde jeg en egen blogg.”

Alle klapper igjen.

”Nå sitter jeg hver kveld og skriver i bloggen min. Dagene går med til å tenke ut hva jeg skal skrive.”

Alle klapper igjen. Karsten vet at jeg ser på ham som en fortapt bloggoholiker. Han kikker på meg, akkurat som om han ber meg legge merke til alle som nikker gjenkjennende.

”Det er et gruppepress i miljøet”, sier Karsten. ”Jeg føler at jeg må komme med nye poster med jevne mellomrom. Gjerne hver dag.”

Alle klapper.

”Et godt innlegg er tilfredsstillende. Det er som en rus. Det er det som er så farlig med det. Jeg blir høy på min egen argumentasjon, og kan skrive de merkeligste ting.”

Alle klapper igjen. Det er tydelig at mange har vært i samme situasjon.

”Men så blir jeg sittende og vente på kommentarer. Når jeg har skrevet et innlegg blir jeg helt opphengt i å se om jeg har fått noen kommentarer.”

Alle klapper igjen.

”Jeg går inn mange ganger om dagen. Av og til flere ganger i timen. Bare for å se om noen har kommentert bloggposten min.”

Alle klapper.

”Jeg går til og med inn på de bloggene jeg selv har kommentert, og sjekker om noen har gitt kommentar til kommentaren min.”

Alle klapper igjen.

”Attpåtil går jeg inn og sjekker webstatistikkene hver eneste dag, bare for å se hvor mange som leser bloggen min. Det tar helt kontroll over livet mitt.”

Alle klapper igjen.

”Jeg orker ikke lenger leve et liv som hele tiden dreier seg om å skaffe meg neste dose med blogging. Jeg vil slippe fri. Jeg vil bli nykter.”

Alle klapper mens Karsten går og setter seg.

Slik fortsetter det. Én etter én reiser de seg alle sammen, og forteller om hvor stor kontroll bloggingen har over livet deres. Hvordan kontakten med venner og familie nesten kuttes helt i jakten på én og annen positiv kommentar på bloggen.

Når det står på som verst, og de virkelig tar seg en tung dose, ender de opp med å skrive de mest høytsvevende og dyptpløyende innlegg på bloggen.

Alkoholikere og vanlige narkomane ender gjerne opp med å løse alle verdens problemer i de sene nattetimer. Kanskje til og med – når de virkelig har fått seg en dram for mye – begynner de å fortelle hele sin livshistorie. Og sitt kjærlighetsliv. Bloggere gjør akkurat det samme. På bloggen sin. Kun ruset av sin egen skriveferdighet. Eller i mange tilfeller: Sin egen innbilte skriveferdighet. I sine mest rusede øyeblikk kan de finne på å skrive de mest ekstreme og usammenhengende innlegg. Kanskje legge inn pinlige kommentarer i andres blogger. Det føles så godt der og da.

Dagen derpå ligger det der fortsatt, åpent for alle. Innen man rekker å angre, er det effektivt distribuert til hundrevis av lesere. Kanskje tusenvis. Det er for sent å tenke ”Dette skulle jeg ikke skrevet”, når det allerede ligger lagret i Google-cachen, og all verdens journalister kan grave det frem den dag du blir statsminister.

En ung mann holder på med å snakke.

”Jeg er så lykkelig der og da mens jeg blogger”, sier han. ”Mine bloggevenner er mystiske vesener som jeg aldri har truffet før. De fleste er anonyme, med bare et kallenavn. Og kun de færreste har bilde av seg selv. Jeg lever meg inn i en drømmeverden der jeg tror at alle pikene jeg blogger med er geniale supermodeller.”

Mange i salen nikker på hodet.

”Jeg er ikke så sikker på om jeg egentlig vil vite sannheten. Men de er så yndige, så perfekte. … så veltalende. Jeg blir litt forført av det. Når jeg leser bloggen deres får jeg følelsen av at de alle sammen har så pen stemme. At de har glimt i øyet. Jeg vil bare holde rundt dem.”

Alle i salen klapper. Om noen av pikene i salen har blogget med mannen, skjuler de det godt.

”For alt jeg vet sitter jeg og blogger med den gamle, skrukkete pensjonisten i naboleiligheten. Hun som alltid banker i veggen når jeg har på TV-en. Eller noen skoleungdommer på 12 år. Eller noen jeg kjenner, som vet hvem jeg er, men som jeg ikke vet hvem er.”

Alle klapper.

”Jeg vil ikke lenger leve livet mitt slik.” sier han. ”Jeg var så lovende. Jeg var så skoleflink. Så god i idrett. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt på å sitte innendørs og trykke reload på kommentarfeltet … bare for å se om noen som jeg ikke vet hvem er har kommentert noe jeg var ruset da jeg skrev…”

Alle klapper igjen, og mannen går og setter seg.

Det som slår meg er at det er mange bloggeavhengige ungdommer i støttegruppen. Oppegående ungdommer. Dette er ikke skoletapere som har valgt skriverusen som en utvei fra et samfunn de ikke klarer å håndtere. Dette er skoleflinke ungdom. Noen av dem eksepsjonelt skoleflinke. Ungdom som en ikke skulle tro hadde så store svakheter. Men skolesuksess og skriveferdighet fører lett med seg slike uvaner som blogging. Deretter blir man avhengig, og hele karrieren kan få fløyten. Det er ikke til å legge skjul på: Blogging er PC-brukernes designerdop. Luksusdopet som dreper fritiden din.

Det er slutt for i dag. Karsten kikker bort på meg. Det er hans måte å spørre om han skal følge meg tilbake der jeg kom fra. Han uttaler det ikke. Men hadde han hatt en blogg foran seg, hadde han garantert skrevet det. Med smileys bak. Slik er Karsten. Tale er ikke hans form for kommunikasjon.

Vi går ut av lokalene hvor det står AB på ringeklokken. Anonyme Bloggere.

Nå som det snart er jul får disse menneskene enda mer fritid til å sitte innendørs med hendene på et tastatur. Jeg kommer til å sende dem en tanke neste gang jeg leser en blogg.

11 kommentarer:

XmasB sa...

Et støtteapparat burde være standard tilbehør for enhver blogg. Jeg nærmer meg to år med blogging, og blir bare mer og mer hektet. Det har gått fra å være en totalt useriøs greie, til en altoppslukende hobby. Men man får så mye igjen!

Hva er dette med identitet for kommentarer hos deg? Må jeg lage meg en OpenId? Blogger.com som nok en gang gjør ting tungvint for brukerne, som om ikke kommentarer på blogger var tungvint nok fra før?

Guri sa...

Haha.

No skal eg gå og trykka F5 på ein blogg eg lurar på om eg har fått svar på kommentaren min på. Sjølv om eg er på jobb!n

virrvarr sa...

xmasb: Jeg har en post med oppskrifter på hvordan du skal få kommentere hos Esquil på min blogg. Sjekk det ut (c:

Ufff- ja. Jeg tenker jeg bare skal nikke annerkjennende og oppsummere avhengigheten min slik. Nuff said.

=Anja sa...

--------------------
Riktig god jul og godt nyttår til
sjefshoggestabbe Esquil ifra sjefskverulant anjaunlimited:0)

Slutt

abre sa...

Jepp. Kjenner meg igjen.

På den annen side: Jeg kjenner mennesker som er hekta på trening, pubrunder, sjekking, bøker, TV, film... ja, karriere, til og med!

Så det kunne vært verre.

serendipitycat sa...

Åh nei...hva er det jeg har begitt meg ut på.. :-S Kjenner allerede igjen flere av symptomene.

Fantastisk bra skrevet!!

kjellemann sa...

haha.. Du aner ikke hvor mange problemområder jeg var inne på mens jeg leste nedover - alt annet enn blogging! Jeg bøyer meg i bloggstøvet...

tør nesten ikke si hvem jeg er, men heter kjellemann og er glad i kjærlighet...

Nissemann sa...

Jeg tror jeg var der den dagen du var på besøk. Jeg sa noe om at jeg satt med Reload-knappen under nesten hele Tordenblogg-perioden. Jeg sitter oppe til to timer etter leggetid hver kveld for å lese innlegg og kommentarer. Siden jeg (nesten) aldri får kommentarer på min egen blogg, er lykken når noen svarer på mine kommentarer på andre blogger. Jeg drømmer om Google Reader nesten hver natt. Og har egen mappe i Outlook for kommentarer. Men det hjelper å snakke om det.

Skryt: Vanvittig bra skrevet, Truls. Jeg var sikker på at jeg leste en Esquil-tekst - til jeg sjekket igjen når jeg var ferdig. Esquil har valgt seg en verdig vikar! Vil du være vikar for meg en gang også?

Truls sa...

xmasb: virrvarr har nok det rette svaret, ja...

guri: Jeg tror at når du slutter å si reload, og rett og slett sier F5 i stedet, så har du nådd et høyere nivå av bloggoholisme :)

virrvarr: Fin tegneserie, og lett gjenkjennelig :)

anja: Esquil sier sikkert takk, og sender deg en hilsen når han er tilbake ;)

abre: Jeg selv er hektet på ebay, og det er nok hakket verre...for det koster jo penger :)

serendipitycat: Takk :)

kjellemann: Jeg kan godt tenke meg hvilke problemområder du var innom, ja... Da fungerte planen i de første avsnittene :)

nissemann: Å, var det deg, det... Da er du ikke så anonym lenger :)
Takk for komplimenten. Du får spørre når det blir aktuelt med vikar, men jeg er usikker på om tiden strekker til. Jeg har tenkt på å ha en egen blogg en gang, men innser at det er vanskelig å kombinere med 10-12 timers arbeidsdag. Så det passer meg foreløpig bra å bare være vikar for Esquil når han gir meg noen små vinduer.

xmasb.com sa...

Fikk ordnet OpenId med litt hacking på siden min og myopenid. Du er testkanin.

Utfordringen er å få både navn og link til å bli riktig. Vil ikke linke til openid serveren, når jeg har en egen.

XmasB sa...

Hey hey hey. Fikk det til. Måtte bare sette opp litt innstillinger hos openid leverandøren.