Fortsatt fra del 1
De fleste bileiere har forsikret bilen sin med kasko. Sånt driver ikke jeg med. Alle som kjenner meg vet at jeg bare kjøper brukte biler i 5-10.000-kronersklassen, og da er kasko en dårlig investering. Altså fantes det ikke noe forsikringsselskap som kunne rydde opp. Det måtte jeg gjøre selv.
Å få trafikkbøter i posten for en stjålet bil er i starten morsomt, men kan bli litt slitsomt etter hvert. Jeg måtte ta kontakt med avsender for hver enkelt bot – og forklare at bilen var stjålet og at det ikke var meg som var føreren. Etter hvert begynte det å komme en bot nesten hver eneste dag. Og jeg fikk forklaringen i retur fra bomselskaper etc. om at jeg måtte dokumentere at bilen var meldt stjålet.
Dokumentasjon på at bilen var meldt stjålet fikk jeg hos politiet. Jeg forklarte da politiet at det var registrert bompasseringer i Drammen og i Agder-fylkene for bilen. Mye så ut til å være konsentrert rundt Arendal. Jeg tenkte at den slags informasjon kunne være interessant for politiet å vite når de lette etter bilen. I den grad dette hadde noen som helst prioritet hos dem.
Bøtene fortsatte å tikke inn. Ulovlige bomstasjonpasseringer og parkeringsbøter. Noen av bøtene hadde til og med bilde av bilen med sjåfør, og jeg kunne følge riktig godt med på ferdene frem og tilbake mellom Arendal og Stavanger – og noen ganger til Oslo.
Tiden gikk. Jeg ringte iblant politiet for å høre om det var noe nytt i saken. Svaret var negativt. Ingen nyheter.
Etter en måneds tid ble jeg oppringt av en bensinstasjoneier i Arendal. Han hadde sett seg lei på at jeg (eller bilen min) hele tiden svingte inn på bensinstasjonen hans, fylte bensin, og stakk av uten å betale. Han hadde meg på video, og gjennom en bekjent hadde han fått sporet opp hvem som eide bilen med det registreringsnummeret. Nå ringte han meg for å ta saken i egne hender. Skjelle meg ut. True meg. Få meg til å forstå at dette ikke var noe jeg burde gjøre igjen. Politiet hadde ikke gitt ham mye hjelp.
Jeg fikk forklart den sinte bensinstasjoneieren at det ikke var meg som hadde vært der. At bilen min hadde vært stjålet i en måneds tid, og at den var meldt stjålet. Jeg fortalte om alle bøtene jeg hadde fått. Og mannen ble overbevist. Han stolte på meg da jeg sa at jeg var i Oslo, og ikke kunne vært på hans stasjon i Arendal for 5 minutter siden.
Bensinstasjoneieren fortalte meg at bilen stadig svingte innom, og at han visste hvilken bygd den holdt til i. Han var enda mer oppsatt på å få tatt synderen enn jeg var.
Den nye informasjonen jeg satt med nå kunne være til hjelp for politiet, tenkte jeg. Så jeg ringte politiet igjen. Denne gang foreløp samtalen omtrent slik:
- Hei, jeg har nye opplysninger om bilen min. Den er i Arendal.
- .???
- Ja… bilen som er stjålet. En bensinstasjoneier har sett den i Arendal – hvor føreren fylte bensin uten å betale. Han har dem på video.
- Er bilen din stjålet igjen?
- Hva mener du? Den har jo vært stjålet hele tiden.
- Den saken står som oppklart i datasystemet vårt. Bilen kom til rette for to uker siden.
- Kom til rette? Hvor da?
- Ved bomstasjonen i Drammen.
- Nei… nei, den var observert ved bomstasjonen i Drammen. Det var jeg som meldte fra om at bilen hadde vært der, siden jeg hadde fått bot for ulovlig bompassering.
- Så den fortsatt stjålet, da? Det står i IT-systemet vårt at den ikke er det.
- Ja, den er fortsatt stjålet.
- Er du sikker?
- Ja.
- Hmm… ok, da får vi vel si det, da. Jeg noterer den som fortsatt stjålet.
- Men Arendal, da?
- Hva med Arendal?
- Den var jo observert der.
- Og?
- Er ikke det nyttig i etterforskningen? Bensinstasjoneieren har anmeldt det til politiet, og har dem på video.
- Å, sånn å forstå, ja… Da tror jeg du må snakke direkte med politiet i Arendal. Det er de som har mottatt den anmeldelsen.
- Ok, har du telefonnummeret?
- …
Så fikk jeg telefonnummeret til politiet i Arendal.
Ytterligere fortsettelse følger...
30. juni 2008
29. juni 2008
Bilen som ble borte - del 1
For noen år siden opplevde jeg at bilen min var borte. Det har for øvrig skjedd flere ganger, men den gangen jeg skal fortelle om nå førte med seg litt mer plunder enn vanlig.
Jeg hadde vært på jobb, og skulle hjem. Jeg gikk til den parkeringsplassen hvor jeg normalt parkerte. Men bilen min var ikke der.
Normalt når sånt skjer står bilen trygt hjemme i garasjen, og jeg kommer på at jeg ikke kjørte bil til jobb i dag likevel. Eller motsatt: Jeg kjører bil til jobb, og tar bussen hjem fordi jeg glemmer at jeg har bil. Det skjer fryktelig ofte. Men denne gang var jeg helt sikker på at jeg hadde kjørt bil. I hvert fall nesten helt sikker.
Jeg tok bussen hjem den dagen, mens jeg lurte på hvor i all verden bilen min kunne være. Kanskje jeg hadde parkert et annet sted? Det hadde jo hendt før.
Neste dag, da jeg skulle kjøre til jobb, ble jeg igjen påminnet på at jeg ikke hadde funnet bilen. Det var nemlig ingen bil i garasjen, og jeg ble nødt til å ta buss til jobb. Buss er fint nok det, men det nærmet seg en helg hvor jeg hadde behov for bilen. Derfor iverksatte jeg en brainstorm med meg selv for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha satt bilen. Uten resultat. Skjønt… jeg ble bare mer og mer sikker på at jeg faktisk hadde parkert bilen på den faste parkeringsplassen. Ikke var det parkering forbudt der heller, så den kunne ikke ha vært tauet vekk.
Etter hvert så jeg meg nødt til å gå til politistasjonen. Samtalen med politimannen foregikk omtrent slik:
- Eh... jeg tror bilen min kanskje kan være stjålet...
- Stjålet?
- Ja, jeg vet ikke hvor den er...
- Hmm… Da er det nok lurt om du melder den som stjålet, ja. Men så må du si ifra med én gang om den kommer til rette…
- OK, takk. Akkurat som med passet jeg ikke finner, altså…?
- Ja, omtrent slik.
Der og da fikk jeg registrert bilen som stjålet.
Etter at det hadde gått noen dager, begynte jeg å få noen indikasjoner på hvor bilen min kunne være. Jeg begynte nemlig å få en del brev i posten som fortalte meg at jeg hadde kjørt uanstendig fort forbi fartskontroller på E18 mellom Oslo og Stavanger. Dersom det hadde vært meg som hadde kjørt der, hadde jeg nok husket det, for jeg pleier å ha god kontroll på hvilken by jeg nylig har vært i. Da var nok bilen stjålet, ja, og biltyven brukte bilen flittig.
På en måte var det godt å vite at bilen virkelig var stjålet, og at det ikke var jeg som hadde rotet den vekk. Jeg hadde litt bedre samvittighet for politianmeldelsen da. Men det skulle vise seg at å bli frastjålet en bil medførte mer plunder enn jeg trodde på forhånd.
Fortsettelse følger...
Jeg hadde vært på jobb, og skulle hjem. Jeg gikk til den parkeringsplassen hvor jeg normalt parkerte. Men bilen min var ikke der.
Normalt når sånt skjer står bilen trygt hjemme i garasjen, og jeg kommer på at jeg ikke kjørte bil til jobb i dag likevel. Eller motsatt: Jeg kjører bil til jobb, og tar bussen hjem fordi jeg glemmer at jeg har bil. Det skjer fryktelig ofte. Men denne gang var jeg helt sikker på at jeg hadde kjørt bil. I hvert fall nesten helt sikker.
Jeg tok bussen hjem den dagen, mens jeg lurte på hvor i all verden bilen min kunne være. Kanskje jeg hadde parkert et annet sted? Det hadde jo hendt før.
Neste dag, da jeg skulle kjøre til jobb, ble jeg igjen påminnet på at jeg ikke hadde funnet bilen. Det var nemlig ingen bil i garasjen, og jeg ble nødt til å ta buss til jobb. Buss er fint nok det, men det nærmet seg en helg hvor jeg hadde behov for bilen. Derfor iverksatte jeg en brainstorm med meg selv for å finne ut hvor i all verden jeg kunne ha satt bilen. Uten resultat. Skjønt… jeg ble bare mer og mer sikker på at jeg faktisk hadde parkert bilen på den faste parkeringsplassen. Ikke var det parkering forbudt der heller, så den kunne ikke ha vært tauet vekk.
Etter hvert så jeg meg nødt til å gå til politistasjonen. Samtalen med politimannen foregikk omtrent slik:
- Eh... jeg tror bilen min kanskje kan være stjålet...
- Stjålet?
- Ja, jeg vet ikke hvor den er...
- Hmm… Da er det nok lurt om du melder den som stjålet, ja. Men så må du si ifra med én gang om den kommer til rette…
- OK, takk. Akkurat som med passet jeg ikke finner, altså…?
- Ja, omtrent slik.
Der og da fikk jeg registrert bilen som stjålet.
Etter at det hadde gått noen dager, begynte jeg å få noen indikasjoner på hvor bilen min kunne være. Jeg begynte nemlig å få en del brev i posten som fortalte meg at jeg hadde kjørt uanstendig fort forbi fartskontroller på E18 mellom Oslo og Stavanger. Dersom det hadde vært meg som hadde kjørt der, hadde jeg nok husket det, for jeg pleier å ha god kontroll på hvilken by jeg nylig har vært i. Da var nok bilen stjålet, ja, og biltyven brukte bilen flittig.
På en måte var det godt å vite at bilen virkelig var stjålet, og at det ikke var jeg som hadde rotet den vekk. Jeg hadde litt bedre samvittighet for politianmeldelsen da. Men det skulle vise seg at å bli frastjålet en bil medførte mer plunder enn jeg trodde på forhånd.
Fortsettelse følger...
25. juni 2008
En lang ferd mot bussholdeplassen
Dette er en sann historie.
Trine hadde jobbet sent den dagen, og måtte gå hjem i mørket. Hun skulle ikke gå langt. Bare noen hundre meter nedover hovedgaten før hun kom til bussholdeplassen. Bussene som gikk hver halvtime på kvelden ville frakte henne trygt hjem.
Trine gledet seg ikke. Hun hadde gått hjem i mørket før, og visste hva som ventet henne. På en kveld som denne, når klokken nærmet seg midnatt, visste hun at hun kom til å treffe på mange av dem. Ti, tyve, tretti… Kanskje flere. Men hjem måtte hun.
Hun hadde bare så vidt svingt inn på hovedgaten da den første av dem dukket opp. Hun så flere av dem, men det var en som henvendte seg til henne.
”Hey…” sa han. Trine prøvde å overse ham.
”Hey…” sa han igjen og lagde kysselyder med munnen. ”Sweetie…” la han til.
Trine gikk bare videre i det samme tempoet. Hun ville ikke gi ham blod på tann. Men mannen ga seg ikke.
”Hey…” sa han på nytt. Nå gikk han etter henne. Tett. Hun kunne nesten kjenne pusten hans i nakken. ”Hey, come on…” sa mannen, ”where are you going? Won’t you come with me?”.
Trine snudde seg ikke. Hun ville ikke gi ham øyekontakt. Hun økte tempoet litt, og prøvde å riste ham av seg.
Flaks. En annen single kvinne kom motsatt vei. Mannen stoppet opp, og fulgte ikke etter Trine lenger. ”Hey…” sa han. Nye kysselyder. Men denne gangen var kysselydene rettet mot den andre møtende kvinnen. Han begynte å følge etter henne i stedet.
Trine snudde seg og så hvordan den litt slitne, smålubne mannen elget seg inn på sitt nye offer. Hun måtte dra litt på smilebåndene. I grunnen var det ganske komisk.
Men så sto han der. Nestemann. Da hun hadde snudd seg hadde hun senket tempoet nok til å være fritt vilt for alle de andre mennene som sto tett nedover hovedgaten.
”Hi, sweetie”, sa mannen og gliste tomt til henne. Han sto foran henne og sperret veien. Og enda verre: Han hadde fått øyekontakt.
Trine hadde lyst til å brøyte seg vei og komme seg videre. Det hadde vært det mest fornuftige. Hun visste hva mannen var ute etter, og ville ikke prate med ham. Men var for godt oppdratt til å bare skjære igjennom. Hun var ikke kynisk nok. Han hadde fått øyekontakt, og hun klarte ikke å la være å svare.
”Hi”, svarte hun, og viste at hun ville komme seg videre.
”Sweetie… where are you going?” spurte mannen.
”Home”, svarte hun kort. Hun ville ikke innby til noen lang samtale.
”Won’t you come with me?” sa mannen. Den samme klisjéen hadde hun hørt et halvt minutt tidligere.
“No”, svarte Trine kort igjen. Hun prøvde å se vekk. Mannen hadde nå tatt tak i jakken hennes, så hun kom seg ikke videre.
”Do you like sex?” spurte mannen. Trine ble perpleks. Hva svarer man på et sånt spørsmål? Hun burde svart nei, men det ville være å lyve. Trine likte sex, bare ikke med tilfeldige lugubre typer på hovedgaten som elget seg innpå i mørket. Trine var for godt oppdratt til å lyve… så hun svarte ikke.
“You can come with me… Won’t you come with me?” sa mannen. “No”, sa Trine igjen. Mannen holdt fortsatt fast i jakken hennes.
”I can lick your pussy…” sa han. ”I looove to lick pussy”. Hun hadde bare ventet på at noe sånt ville komme. Hun hadde vært utsatt for dette før. Hun bare ristet på hodet.
”I lick pussy so good…” sa mannen, og viste med tungen hvordan han gjorde nettopp det. ”Come”, sa han… og prøvde å dra i henne.
Men Trine strittet imot. Hun var på vei hjem, og hadde definitivt ikke lyst til å bli besudlet av denne mannen.
Hun så på ham. Han var en av våre nye landsmenn. Øynene hans var tomme og uttrykksløse. Han hadde noen tatoveringer. Noen valker på siden var synlige selv om han hadde boblejakke på, men han var ikke feit. Han så sliten ut, men huden i ansiktet avslørte at han fortsatt var i tyveårene. Glatt hud. Sårene i munnviken var dekket over av… var det en slags dekkstift? Håret var fullt av stylingprodukter, og rundt halsen hadde han de obligatoriske gullkjedene. Han hadde gigolo-looken.
Han var ikke blant de mest attraktive beilerne på hovedgaten, men heller ikke blant de verste. Under andre omstendigheter kunne kanskje Trine ha blitt tiltrukket av en av disse, men ikke på denne måten. Ikke her. Ikke ham. Og ikke med denne type henvendelse.
”Won’t you come with me?” sa mannen igjen. ”It’s only a few blocks”. Han holdt fortsatt tak i jakken hennes.
“No”, sa Trine bestemt. Igjen. Hun var utålmodig etter å komme videre, og prøvde å løsne seg fra grepet.
Mannen dro hånden oppover og befølte brystene hennes. ”Ooohh, nice titties… I looove big titties.” Trine visste det ville komme. Han fortsatte å beføle henne – nå i skrittet: ”Are you horny? I think you are a horny girl…”
”No”, sa Trine igjen. Dette begynte å bli ubehagelig.
”You come with me?” sa han igjen. “I can lick you and fuck you all night. Only 1000 kroner because you are so sweet girl… Special price for you. I looove to fuck”
“No”, sa Trine. Hun visste det ville komme.
”Are you sure?” sa mannen.
“Yes,” sa Trine. “I will not pay for… that!”
“How about 800?” sa mannen… “I lick pussy really good.” Igjen prøvde han å vise med tungen hvor flink han var.
”How much money do you have?” sa mannen. “We can do it in the park for only 500.”
“No” sa Trine igjen. “I don’t have any money… and I won’t pay for…that.” Nå slet hun seg løs, og prøvde å komme videre.
”Sweetie… ” sa mannen, og fulgte etter henne noen meter. ”Come on…Don’t you think I’m sexy? I know you want to…”
Trine svarte ikke. Hun bare fortsatte. Ville ikke oppnå øyekontakt igjen. Etter noen flere ”Hey” og ”Sweetie” skjønte mannen at det ikke ble noen nattlige eventyr for ham med Trine.
”Well, that’s your loss”… ropte mannen. “You fucking bitch!” Mer sa han ikke til Trine. Han fant seg umiddelbart et nytt offer, og begynte på nytt igjen.
Trine var lettet, og fortsatte videre. Men etter ti-tyve meter dukket tilropene opp igjen. ”Hey… ”, ”Sweetie” og kysselyder. En ny mann fulgte etter henne.
”Hey, sweetie… where are you going? Won’t you come with me?”
Mannen fulgte henne. Tett. “Do you like sex?”
Trine økte tempoet. Stirret stivt rett frem. Ville ikke la ham oppnå øyekontakt.
Det var fortsatt et par hundre meter igjen til bussholdeplassen. Nok til å bli forfulgt av et titalls beilere som ham.
Etterord:
Som sagt i innledningen: Dette er en sann historie. Med unntak av at Trine var en mann, og at beilerne var prostituerte afrikanske jenter på Karl Johans Gate i Oslo. Er du mann, og går alene nedover hovedgaten, så får du mange tilbud du ikke vil ha. Slik var det i hvert fall inntil forrige uke.
Jeg er en av de som jobber i sentrum, og som jobber sent. Før jobbet jeg ved Stortorvet. Jeg har mange ganger gått alene nedover Karl Johans Gate i mørket, og har selv opplevd hvor aggressive de prostituerte kan være. Det er ikke like ille nå som for et par år siden. Den gang fulgte de etter meg, grep tak i ”juvelene” og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville kjøpe noe. Nå nøyer de seg med ”Hey”, ”Sweetie” og kysselyder, og lar meg fortsette så lenge jeg ser en annen vei.
På en tilfeldig kveld tidligere i år telte en kamerat av meg antall prostituerte på den 300 meter lange strekningen fra Oslo S til Egertorget. Tallet var 42. Det er nesten én for hver niende meter. Dette er Oslos hovedgate.
I forrige uke hadde politiet en razzia hvor de tiltalte en rekke involverte i prostitusjonsmiljøet. Dagen etter var gatene nesten renset for prostituerte. Det er ikke sikkert det vil vare så lenge, men det er tydelig at bakmennene (bakkvinnene) som er arrestert trakk i tråder for mange av kvinnene som vanket i sentrum.
Jeg er ikke tilhenger av å moralisere mot kjøp og salg av sex, men jeg er tilhenger av at bakmenn/halliker skal forhindres fra å tvinge piker til prostitusjon. Og jeg er tilhenger av at Oslos hovedgate skal være et sted man skal kunne gå uten å bli ”angrepet” av desperate prostituerte.
Jeg synes politiet skal ha honnør for at de gjør en innsats. Uansett om motivet er edelt eller bare for å tekkes sommerturistene.
Neste steg er det politikerne som må ta. Mitt råd ville vært å opprette offentlige eller offentlig regulerte tjenester som kan utkonkurrere gateprostitusjonen. Fordi de prostituerte da ville fått ordnede arbeidsforhold med normale arbeidstakerrettigheter og lovfestet jobbsikkerhet. Bakmennene (hallikene) ville på grunn av konkurransesituasjonen ikke lenger kunne tjene penger her, og ville dermed slutte å tvinge unge piker til å prostituere seg her. Cash is king for dem. Og ikke minst: De prostituerte ville være innendørs. Ikke i en så desperat situasjon at de ser seg nødt til å plage folk på gaten.
Men dette er et følsomt tema for mange. Det ligger i ryggmargen vår at prostitusjon er fy-fy og at det aldri bør legaliseres på noen måte. Det er et verdivalg.
Trine hadde jobbet sent den dagen, og måtte gå hjem i mørket. Hun skulle ikke gå langt. Bare noen hundre meter nedover hovedgaten før hun kom til bussholdeplassen. Bussene som gikk hver halvtime på kvelden ville frakte henne trygt hjem.
Trine gledet seg ikke. Hun hadde gått hjem i mørket før, og visste hva som ventet henne. På en kveld som denne, når klokken nærmet seg midnatt, visste hun at hun kom til å treffe på mange av dem. Ti, tyve, tretti… Kanskje flere. Men hjem måtte hun.
Hun hadde bare så vidt svingt inn på hovedgaten da den første av dem dukket opp. Hun så flere av dem, men det var en som henvendte seg til henne.
”Hey…” sa han. Trine prøvde å overse ham.
”Hey…” sa han igjen og lagde kysselyder med munnen. ”Sweetie…” la han til.
Trine gikk bare videre i det samme tempoet. Hun ville ikke gi ham blod på tann. Men mannen ga seg ikke.
”Hey…” sa han på nytt. Nå gikk han etter henne. Tett. Hun kunne nesten kjenne pusten hans i nakken. ”Hey, come on…” sa mannen, ”where are you going? Won’t you come with me?”.
Trine snudde seg ikke. Hun ville ikke gi ham øyekontakt. Hun økte tempoet litt, og prøvde å riste ham av seg.
Flaks. En annen single kvinne kom motsatt vei. Mannen stoppet opp, og fulgte ikke etter Trine lenger. ”Hey…” sa han. Nye kysselyder. Men denne gangen var kysselydene rettet mot den andre møtende kvinnen. Han begynte å følge etter henne i stedet.
Trine snudde seg og så hvordan den litt slitne, smålubne mannen elget seg inn på sitt nye offer. Hun måtte dra litt på smilebåndene. I grunnen var det ganske komisk.
Men så sto han der. Nestemann. Da hun hadde snudd seg hadde hun senket tempoet nok til å være fritt vilt for alle de andre mennene som sto tett nedover hovedgaten.
”Hi, sweetie”, sa mannen og gliste tomt til henne. Han sto foran henne og sperret veien. Og enda verre: Han hadde fått øyekontakt.
Trine hadde lyst til å brøyte seg vei og komme seg videre. Det hadde vært det mest fornuftige. Hun visste hva mannen var ute etter, og ville ikke prate med ham. Men var for godt oppdratt til å bare skjære igjennom. Hun var ikke kynisk nok. Han hadde fått øyekontakt, og hun klarte ikke å la være å svare.
”Hi”, svarte hun, og viste at hun ville komme seg videre.
”Sweetie… where are you going?” spurte mannen.
”Home”, svarte hun kort. Hun ville ikke innby til noen lang samtale.
”Won’t you come with me?” sa mannen. Den samme klisjéen hadde hun hørt et halvt minutt tidligere.
“No”, svarte Trine kort igjen. Hun prøvde å se vekk. Mannen hadde nå tatt tak i jakken hennes, så hun kom seg ikke videre.
”Do you like sex?” spurte mannen. Trine ble perpleks. Hva svarer man på et sånt spørsmål? Hun burde svart nei, men det ville være å lyve. Trine likte sex, bare ikke med tilfeldige lugubre typer på hovedgaten som elget seg innpå i mørket. Trine var for godt oppdratt til å lyve… så hun svarte ikke.
“You can come with me… Won’t you come with me?” sa mannen. “No”, sa Trine igjen. Mannen holdt fortsatt fast i jakken hennes.
”I can lick your pussy…” sa han. ”I looove to lick pussy”. Hun hadde bare ventet på at noe sånt ville komme. Hun hadde vært utsatt for dette før. Hun bare ristet på hodet.
”I lick pussy so good…” sa mannen, og viste med tungen hvordan han gjorde nettopp det. ”Come”, sa han… og prøvde å dra i henne.
Men Trine strittet imot. Hun var på vei hjem, og hadde definitivt ikke lyst til å bli besudlet av denne mannen.
Hun så på ham. Han var en av våre nye landsmenn. Øynene hans var tomme og uttrykksløse. Han hadde noen tatoveringer. Noen valker på siden var synlige selv om han hadde boblejakke på, men han var ikke feit. Han så sliten ut, men huden i ansiktet avslørte at han fortsatt var i tyveårene. Glatt hud. Sårene i munnviken var dekket over av… var det en slags dekkstift? Håret var fullt av stylingprodukter, og rundt halsen hadde han de obligatoriske gullkjedene. Han hadde gigolo-looken.
Han var ikke blant de mest attraktive beilerne på hovedgaten, men heller ikke blant de verste. Under andre omstendigheter kunne kanskje Trine ha blitt tiltrukket av en av disse, men ikke på denne måten. Ikke her. Ikke ham. Og ikke med denne type henvendelse.
”Won’t you come with me?” sa mannen igjen. ”It’s only a few blocks”. Han holdt fortsatt tak i jakken hennes.
“No”, sa Trine bestemt. Igjen. Hun var utålmodig etter å komme videre, og prøvde å løsne seg fra grepet.
Mannen dro hånden oppover og befølte brystene hennes. ”Ooohh, nice titties… I looove big titties.” Trine visste det ville komme. Han fortsatte å beføle henne – nå i skrittet: ”Are you horny? I think you are a horny girl…”
”No”, sa Trine igjen. Dette begynte å bli ubehagelig.
”You come with me?” sa han igjen. “I can lick you and fuck you all night. Only 1000 kroner because you are so sweet girl… Special price for you. I looove to fuck”
“No”, sa Trine. Hun visste det ville komme.
”Are you sure?” sa mannen.
“Yes,” sa Trine. “I will not pay for… that!”
“How about 800?” sa mannen… “I lick pussy really good.” Igjen prøvde han å vise med tungen hvor flink han var.
”How much money do you have?” sa mannen. “We can do it in the park for only 500.”
“No” sa Trine igjen. “I don’t have any money… and I won’t pay for…that.” Nå slet hun seg løs, og prøvde å komme videre.
”Sweetie… ” sa mannen, og fulgte etter henne noen meter. ”Come on…Don’t you think I’m sexy? I know you want to…”
Trine svarte ikke. Hun bare fortsatte. Ville ikke oppnå øyekontakt igjen. Etter noen flere ”Hey” og ”Sweetie” skjønte mannen at det ikke ble noen nattlige eventyr for ham med Trine.
”Well, that’s your loss”… ropte mannen. “You fucking bitch!” Mer sa han ikke til Trine. Han fant seg umiddelbart et nytt offer, og begynte på nytt igjen.
Trine var lettet, og fortsatte videre. Men etter ti-tyve meter dukket tilropene opp igjen. ”Hey… ”, ”Sweetie” og kysselyder. En ny mann fulgte etter henne.
”Hey, sweetie… where are you going? Won’t you come with me?”
Mannen fulgte henne. Tett. “Do you like sex?”
Trine økte tempoet. Stirret stivt rett frem. Ville ikke la ham oppnå øyekontakt.
Det var fortsatt et par hundre meter igjen til bussholdeplassen. Nok til å bli forfulgt av et titalls beilere som ham.
Etterord:
Som sagt i innledningen: Dette er en sann historie. Med unntak av at Trine var en mann, og at beilerne var prostituerte afrikanske jenter på Karl Johans Gate i Oslo. Er du mann, og går alene nedover hovedgaten, så får du mange tilbud du ikke vil ha. Slik var det i hvert fall inntil forrige uke.
Jeg er en av de som jobber i sentrum, og som jobber sent. Før jobbet jeg ved Stortorvet. Jeg har mange ganger gått alene nedover Karl Johans Gate i mørket, og har selv opplevd hvor aggressive de prostituerte kan være. Det er ikke like ille nå som for et par år siden. Den gang fulgte de etter meg, grep tak i ”juvelene” og skjelte meg ut fordi jeg ikke ville kjøpe noe. Nå nøyer de seg med ”Hey”, ”Sweetie” og kysselyder, og lar meg fortsette så lenge jeg ser en annen vei.
På en tilfeldig kveld tidligere i år telte en kamerat av meg antall prostituerte på den 300 meter lange strekningen fra Oslo S til Egertorget. Tallet var 42. Det er nesten én for hver niende meter. Dette er Oslos hovedgate.
I forrige uke hadde politiet en razzia hvor de tiltalte en rekke involverte i prostitusjonsmiljøet. Dagen etter var gatene nesten renset for prostituerte. Det er ikke sikkert det vil vare så lenge, men det er tydelig at bakmennene (bakkvinnene) som er arrestert trakk i tråder for mange av kvinnene som vanket i sentrum.
Jeg er ikke tilhenger av å moralisere mot kjøp og salg av sex, men jeg er tilhenger av at bakmenn/halliker skal forhindres fra å tvinge piker til prostitusjon. Og jeg er tilhenger av at Oslos hovedgate skal være et sted man skal kunne gå uten å bli ”angrepet” av desperate prostituerte.
Jeg synes politiet skal ha honnør for at de gjør en innsats. Uansett om motivet er edelt eller bare for å tekkes sommerturistene.
Neste steg er det politikerne som må ta. Mitt råd ville vært å opprette offentlige eller offentlig regulerte tjenester som kan utkonkurrere gateprostitusjonen. Fordi de prostituerte da ville fått ordnede arbeidsforhold med normale arbeidstakerrettigheter og lovfestet jobbsikkerhet. Bakmennene (hallikene) ville på grunn av konkurransesituasjonen ikke lenger kunne tjene penger her, og ville dermed slutte å tvinge unge piker til å prostituere seg her. Cash is king for dem. Og ikke minst: De prostituerte ville være innendørs. Ikke i en så desperat situasjon at de ser seg nødt til å plage folk på gaten.
Men dette er et følsomt tema for mange. Det ligger i ryggmargen vår at prostitusjon er fy-fy og at det aldri bør legaliseres på noen måte. Det er et verdivalg.
23. juni 2008
Nytt design
Nytt design, ja...
Denne gangen blir ikke Rølerbloggen rosa, og logoen blir ikke endret. Faktisk er det ingenting som endres i Rølerbloggens design. Derimot er det Lerums Eplejus som i år har fått nytt design - i følge emballasjen deres.
At "Lerums eplejus" trolig blir lest som "Luremus" av landets dyslektikere, er ikke noe jeg skal harselere med nå. La oss heller se på designet.
Internt i Lerum kan jeg tenke meg at det var en stor sak å få et nytt design. Vel verdt å annonsere på deres eget intranett. Kanskje til og med noen kunder velger å kjøpe jusen på grunn av det fine bildet på pappkartongen. Folk liker fin emballasje, og denne er finere enn den forrige. Det skal de ha.
...men at man skal annonsere "Nytt Design" på kartongen, og dermed fremheve at designet skal være den store grunnen til å kjøpe billigjusen...? " Da fornærmer man nesten kundene. At designet er nytt klarer vi å se på egen hånd.
Nå venter jeg bare på:
- "Shell - nå med batikkmønstrede bensinpumper!"
- "PC fra Dell - nå emballert i pappesker med fire farger!!"
eller denne som ville vært noenlunde i samme gate:
- "Kjøp en bolig til overpris - for vi har varme boller i ovnen på visningen"
(Boller er flittig brukt, men jeg skulle likt å se det presentert på denne ærlige måten)
21. juni 2008
Evaluering av BloggeUngkaren
I april fikk leserne mine velge mellom Ungkarenprosjektet og Matematikkuke. 55% valgte Ungkaren.
Truls ble spurt om å være ungkar, men takket nei, så jeg (Esquil) tok jobben selv. I mai ble både menn og damer, opptatte og single, invitert til å delta. Premien var en middag med Ungkaren, som kunne aksepteres eller avslås. Den første oppgaven var 'hvem ville du delt en middag med, og hvorfor'. Førti deltagere svarte, under nick. Nå vet vi hvem 24 av dem var:
Ida (Iversen)
EmblaIsabelle (Drea)
Spurvi (Ann-Helen, bloggleser)
Vilje (?)
Sara (?)
Tara (Jorunn)
Frodige Frida (frikke)
Marija (?)
Rødhette (?)
Silenia (?)
Amanda (Lill)
Carmen (?)
Astrid (Arvid)
hemmelig damenick (røverdatter)
Anonym 1X (?)
Fergie (?)
Susana (?)
Prinsessen (Sandra, bloggleser)
Willow (Guri)
Lilja (bloggleser)
Lakrisfe (?)
Too Late (Bloodymary)
Trisha (?)
Kristine Kochanski (Sonja)
Dina-Nina (Virrvarr)
Mona (bloggleser)
Ågot (tina)
Thea (?)
Hanna-Anna (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Sofie (?)
Juno (Thomas)
H (?)
Marina (Sigurd)
Marilyn (Beamer, bloggleser)
Linda Å (Avil)
Mona (bloggleser)
Askepott (mirakel)
Talicia Jones (Minneapolise)
Kamikaze (studinen, bloggleser)
Athina (bloggleser)
Tjue av disse gikk videre til runde to, duell mot duell, i det som antagelig er den lengste posten i denne bloggen. Ungkarstradisjonen tro var valgene selvfølgelig vanskelige, men mest fordi informasjonen om deltagerne var så liten. Blant de jeg presterte å hive ut tidlig var flere jeg kjenner, som Bloodymary, Røverdatter og Guri. Pluss Norges kommende blondinebella, Drea. Tara og Ida trakk seg. Jeg ble heldigvis også kvitt noen gutter, pluss mange som aldri røpte hvem de var.
I andre runde var en av oppgavene 'hva er et bra kyss'. Det kom mange vakre, poetiske og romantiske svar. Forhåndsfavoritter som Sonja og Virrvarr røk i denne runden. Etter roseutvelgelsen i to deler, og etter at Sofie trakk seg og Mona fikk plassen, var ti deltagere igjen. To av disse var menn, fem var opptatte damer, to var single damer og en (H) vet vi fortsatt ikke noe om.
I tredje runde ble det spurt om utseende, orden, fotball og kvinnekamp. I utvelgelsen forsvant både Thomas og Sigurd, de mennene som kom lengst i konkurransen. Også mystiske H forsvant. Nå var det bare damer igjen, men bare to av sju var single.
Fjerde runde var andra chansen. To nye skulle inn i konkurransen. 25 prøvde seg, selv om Ungkaren fisket etter hvor mange sexpartnere damene hadde hatt:
Alexandra (?)
Anastasia (?)
Scarlett (Guri)
Maria (Maria)
Theodora (?)
Lilja (bloggleser)
Virgo: (Bloodymary)
Ariel (Lill)
Rose (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Iamyourpeach (?)
H (?)
Evangeline Lilly (?)
Dolly Duck (?)
Thea (?)
Shakira (Truls)
Bellatrix (?)
Soria Moria (Jorunn)
Silenia (?)
Marija (?)
Madonnan i hagen (?)
Juno (Thomas)
Fruktfat (?)
Sola di (?)
Lille Persille (?)
(Hvis du kan hjelpe oss nysgjerrige menneskene på jorden å bytte ut noen av spørsmålstegnene i deltagerlistene, er det selvfølgelig bare hyggelig :)
Favoritten i jentehuset var Truls. Men vinnerne ble Lilja og Jorunn. Jorunn, som var Soria Moria, takket først ja til rosen hvorpå hun trakk seg, ganske likt det hun gjorde i første runde som Tara. Prinsesse Lea ble dermed tatt inn igjen, etter å ha stått over runde tre. Singletallet forble konstant, siden Athina forsvant.
I den nest siste runden fikk de åtte deltagerne et mini-meme. Nå var det fire bloggere og fire ikke-bloggere igjen. De fire bloggerne røk ut, mye fordi de ble gjenkjent. Avil og Minneapolise forsvant, sammen med de to siste single, Mirakel og Prinsesse Lea. Altså var bare opptatte damer igjen, og Ungkaren var allerede før finalen dømt til å bli avvist på den siste roseseremonien.
Finalistene var Mona, Marilyn, Lilja og Kamikaze. Finalespørsmålet handlet om å møte familien til finalistene. Finalen ble jevn, men Kamikaze hadde gjort en solid innsats i rundene før finalen, og ble kåret til vinner.
Selv hadde jeg det gøy. Jeg var nervøs for å få null deltagere, men slik det ble følte jeg meg direkte omsvermet. Ihvertfall inntil jeg fant ut at det ikke var noen i finalen som var der for premien. Lesertallene var gode på ungkarsdagene, men dårlige utenfor, som tydet på at jeg skremte vekk noen vanlige lesere og endret leserskaren i denne perioden.
Som den av de single som hang med i flest runder var det bare naturlig at Mirakel tok opp tråden. Hun er nå bachelorette i Date My Friend, som fortsatt pågår.
Både hun og andre kan ha nytte av at vi evaluerer Ungkaren-prosjektet. Hvis Rølerbloggen fins neste vår kan det jo være også vi gjentar det. Det siste spørsmålet til deltagerne er derfor, hva fungerte bra, og hva kan gjøres bedre?
Postpost: Denne bloggen pleier å ligge brakk i tre uker på sommeren, men i år har Truls sagt seg villig til å holde butikken åpen. Det setter jeg pris på, håper dere gjør det samme.
Truls ble spurt om å være ungkar, men takket nei, så jeg (Esquil) tok jobben selv. I mai ble både menn og damer, opptatte og single, invitert til å delta. Premien var en middag med Ungkaren, som kunne aksepteres eller avslås. Den første oppgaven var 'hvem ville du delt en middag med, og hvorfor'. Førti deltagere svarte, under nick. Nå vet vi hvem 24 av dem var:
Ida (Iversen)
EmblaIsabelle (Drea)
Spurvi (Ann-Helen, bloggleser)
Vilje (?)
Sara (?)
Tara (Jorunn)
Frodige Frida (frikke)
Marija (?)
Rødhette (?)
Silenia (?)
Amanda (Lill)
Carmen (?)
Astrid (Arvid)
hemmelig damenick (røverdatter)
Anonym 1X (?)
Fergie (?)
Susana (?)
Prinsessen (Sandra, bloggleser)
Willow (Guri)
Lilja (bloggleser)
Lakrisfe (?)
Too Late (Bloodymary)
Trisha (?)
Kristine Kochanski (Sonja)
Dina-Nina (Virrvarr)
Mona (bloggleser)
Ågot (tina)
Thea (?)
Hanna-Anna (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Sofie (?)
Juno (Thomas)
H (?)
Marina (Sigurd)
Marilyn (Beamer, bloggleser)
Linda Å (Avil)
Mona (bloggleser)
Askepott (mirakel)
Talicia Jones (Minneapolise)
Kamikaze (studinen, bloggleser)
Athina (bloggleser)
Tjue av disse gikk videre til runde to, duell mot duell, i det som antagelig er den lengste posten i denne bloggen. Ungkarstradisjonen tro var valgene selvfølgelig vanskelige, men mest fordi informasjonen om deltagerne var så liten. Blant de jeg presterte å hive ut tidlig var flere jeg kjenner, som Bloodymary, Røverdatter og Guri. Pluss Norges kommende blondinebella, Drea. Tara og Ida trakk seg. Jeg ble heldigvis også kvitt noen gutter, pluss mange som aldri røpte hvem de var.
I andre runde var en av oppgavene 'hva er et bra kyss'. Det kom mange vakre, poetiske og romantiske svar. Forhåndsfavoritter som Sonja og Virrvarr røk i denne runden. Etter roseutvelgelsen i to deler, og etter at Sofie trakk seg og Mona fikk plassen, var ti deltagere igjen. To av disse var menn, fem var opptatte damer, to var single damer og en (H) vet vi fortsatt ikke noe om.
I tredje runde ble det spurt om utseende, orden, fotball og kvinnekamp. I utvelgelsen forsvant både Thomas og Sigurd, de mennene som kom lengst i konkurransen. Også mystiske H forsvant. Nå var det bare damer igjen, men bare to av sju var single.
Fjerde runde var andra chansen. To nye skulle inn i konkurransen. 25 prøvde seg, selv om Ungkaren fisket etter hvor mange sexpartnere damene hadde hatt:
Alexandra (?)
Anastasia (?)
Scarlett (Guri)
Maria (Maria)
Theodora (?)
Lilja (bloggleser)
Virgo: (Bloodymary)
Ariel (Lill)
Rose (?)
Ylva (Prinsesse Lea)
Iamyourpeach (?)
H (?)
Evangeline Lilly (?)
Dolly Duck (?)
Thea (?)
Shakira (Truls)
Bellatrix (?)
Soria Moria (Jorunn)
Silenia (?)
Marija (?)
Madonnan i hagen (?)
Juno (Thomas)
Fruktfat (?)
Sola di (?)
Lille Persille (?)
(Hvis du kan hjelpe oss nysgjerrige menneskene på jorden å bytte ut noen av spørsmålstegnene i deltagerlistene, er det selvfølgelig bare hyggelig :)
Favoritten i jentehuset var Truls. Men vinnerne ble Lilja og Jorunn. Jorunn, som var Soria Moria, takket først ja til rosen hvorpå hun trakk seg, ganske likt det hun gjorde i første runde som Tara. Prinsesse Lea ble dermed tatt inn igjen, etter å ha stått over runde tre. Singletallet forble konstant, siden Athina forsvant.
I den nest siste runden fikk de åtte deltagerne et mini-meme. Nå var det fire bloggere og fire ikke-bloggere igjen. De fire bloggerne røk ut, mye fordi de ble gjenkjent. Avil og Minneapolise forsvant, sammen med de to siste single, Mirakel og Prinsesse Lea. Altså var bare opptatte damer igjen, og Ungkaren var allerede før finalen dømt til å bli avvist på den siste roseseremonien.
Finalistene var Mona, Marilyn, Lilja og Kamikaze. Finalespørsmålet handlet om å møte familien til finalistene. Finalen ble jevn, men Kamikaze hadde gjort en solid innsats i rundene før finalen, og ble kåret til vinner.
Selv hadde jeg det gøy. Jeg var nervøs for å få null deltagere, men slik det ble følte jeg meg direkte omsvermet. Ihvertfall inntil jeg fant ut at det ikke var noen i finalen som var der for premien. Lesertallene var gode på ungkarsdagene, men dårlige utenfor, som tydet på at jeg skremte vekk noen vanlige lesere og endret leserskaren i denne perioden.
Som den av de single som hang med i flest runder var det bare naturlig at Mirakel tok opp tråden. Hun er nå bachelorette i Date My Friend, som fortsatt pågår.
Både hun og andre kan ha nytte av at vi evaluerer Ungkaren-prosjektet. Hvis Rølerbloggen fins neste vår kan det jo være også vi gjentar det. Det siste spørsmålet til deltagerne er derfor, hva fungerte bra, og hva kan gjøres bedre?
Postpost: Denne bloggen pleier å ligge brakk i tre uker på sommeren, men i år har Truls sagt seg villig til å holde butikken åpen. Det setter jeg pris på, håper dere gjør det samme.
Så hva har byggetillatelser i Ås å si for livet mitt?
Det er torsdag klokken fire, Åslaug Haga har gått av og middagen min er kald. Jeg har kjøpt spanske kjøttboller på Seven Eleven, de har en kjerne av is, men jeg er mann nok til å slite dem i meg mens bilradioen forteller om glemte søknader og uteblitt skatt. Det er selvfølgelig mannen til Åslaug som har snusket med papirene. Og Åslaug er jo nødt til å være lojal mot fyren, hun kan ikke godt stå foran pressen og kalle mannen sin en skattesnyter.
Men det er klart det blir en spesiell stemning i heimen etter dette, nå som Åslaug skal subbe rundt hjemme, ligge med bena på bordet, gi blanke og by gubben på små bitre stikk. Mannen kommer hjem og dialogen blir,
- Men Åslaug, har du ikke lagd middag?
- Men Bård, har du ikke levert ferdigstillelsesattest?
Og noen dager senere,
- Men Åslaug, har du ikke vasket gølvet?
- Men Bård, har du ikke betalt skatt?
Det må jo bare gå en vei med dette ekteskapet. En av dagene Bård kommer hjem fra jobb, hører han mystiske lyder fra soverommet. Han åpner døra og finner kona naken og stønnende under Per Olof Lundteigen. Bård begynner å sipe. Åslaug sier
- Næmen Bård da, glemte jeg å søke deg om tillatelse?
De spanske kjøttbollene mine blir ikke varmere. Mannen på Seven Eleven stapper sikkert den samme maten inn i den samme mikrobølgeovnen hundre ganger på en dag, hvordan er det mulig å gjøre det så feil? Haga satt i en regjering som fikk Norge ut av Irak, automatene ut av supermarkedene og homsediskrimineringen ut av loven. Det bryr jeg meg faktisk om. OK, hun var bare en del av laget, kanskje ville jobben blitt gjort like bra uten henne, og kanskje hadde Norge slått Brasil i fotball-VM uten Myggen og Berg på laget. Men de var med, de spilte, selv om journalistene fersket dem i øldrikking og regelbrudd før kampen. De skal ha sin del av æren, som Haga skal ha sin.
Jeg kjenner etter om de utelatte bygningstillatelsene fyller meg med noen form for harme, men jeg kjenner bare de spanske kjøttbollene som ligger tungt i magen, og hvis jeg akkurat nå måtte sparke en av Åslaug Haga og mannen på Seven Eleven vet jeg hvem jeg ville valgt.
Men det er klart det blir en spesiell stemning i heimen etter dette, nå som Åslaug skal subbe rundt hjemme, ligge med bena på bordet, gi blanke og by gubben på små bitre stikk. Mannen kommer hjem og dialogen blir,
- Men Åslaug, har du ikke lagd middag?
- Men Bård, har du ikke levert ferdigstillelsesattest?
Og noen dager senere,
- Men Åslaug, har du ikke vasket gølvet?
- Men Bård, har du ikke betalt skatt?
Det må jo bare gå en vei med dette ekteskapet. En av dagene Bård kommer hjem fra jobb, hører han mystiske lyder fra soverommet. Han åpner døra og finner kona naken og stønnende under Per Olof Lundteigen. Bård begynner å sipe. Åslaug sier
- Næmen Bård da, glemte jeg å søke deg om tillatelse?
De spanske kjøttbollene mine blir ikke varmere. Mannen på Seven Eleven stapper sikkert den samme maten inn i den samme mikrobølgeovnen hundre ganger på en dag, hvordan er det mulig å gjøre det så feil? Haga satt i en regjering som fikk Norge ut av Irak, automatene ut av supermarkedene og homsediskrimineringen ut av loven. Det bryr jeg meg faktisk om. OK, hun var bare en del av laget, kanskje ville jobben blitt gjort like bra uten henne, og kanskje hadde Norge slått Brasil i fotball-VM uten Myggen og Berg på laget. Men de var med, de spilte, selv om journalistene fersket dem i øldrikking og regelbrudd før kampen. De skal ha sin del av æren, som Haga skal ha sin.
Jeg kjenner etter om de utelatte bygningstillatelsene fyller meg med noen form for harme, men jeg kjenner bare de spanske kjøttbollene som ligger tungt i magen, og hvis jeg akkurat nå måtte sparke en av Åslaug Haga og mannen på Seven Eleven vet jeg hvem jeg ville valgt.
17. juni 2008
Enda en forretningsidé
- Helmut Brummkreisel?
- Ja?
- Dette er Rølerbloggen som ringer.
- Rølerbloggen. *sukk*
- I november fortalte du oss om din forretningsidé om å konservere utgått mat til det 22. århundre.
- Stimmt.
- Og nå, et halvt år etterpå, tenkte vi å gjøre en oppfølgningshistorie. Hvordan går det med det nye fimaet?
- Alt er lagt på is.
- Maten?
- Nei, ideén. Jeg har en ny og bedre idé.
- Det skulle kanskje ikke så mye til.
- Jo, men denne er genial. Tenk på markedet innen leskedrikker, tyggegummier, sjokolader, alt man putter i munnen for fornøyelsens skyld. Et gigantisk marked. Og hva er de mest opptatte av? Hva handler jobben deres om?
- Gjøre folk feite?
- Nei, jo, men de utvikler nye smaker. De har ansatt hele hærer av smaksutviklere som lager kunstig bringebærsmak, pæresmak, ananassmak, vanilla coke, eucalyptustyggegummi, agurkpepsi, bare nevn det, uansett hva mennesker kan putte i munnen har sukkertøybransjen lagd en smak for det.
- Det skal de ha.
- Men de går på tomgang, det er lenge siden det kom noe nytt og revolusjonerende. Samtidig ligger det der, så åpenbart klart i dagen. Det gjenstår et klart misforhold mellom hva folk putter i munnen for fornøyelsens skyld, og de kunstige smakene som folk putter i munnen.
- Hva mener du?
- Det er en ting som folk putter i munnen når de skal hygge seg, over hele kloden, hver dag, som aldri har fått sin egen smak. Mens vi snakker har tusener på tusener av mennesker dette i kjeften. Dette er fullt lovlig, men de kan ikke gå i butikken og kjøpe brus med samme smak.
- Jeg gir opp. Hva snakker du om?
- Kuk.
- Kaller du meg en kuk?
- Nei. Mitt firma utvikler kunstig kuksmak. Vi kan gi verden brus med kuksmak, tyggegummi med kuksmak, sjokolade med kuksmak, for ikke å snakke om kondomer med kuksmak.
- Smaken av ... uggh ...
- Parallelt utvikler vi reklame for den nye smaken, for å selge den inn hos de store firmaene. Er det i orden for deg å publisere reklamen i bloggen sammen med intervjuet?
- Utrolig. Akkurat når man trodde du hadde nådd bunnen av de dårlige forretningsidéers grumsete dyp, greier du å finne et enda lavere nivå ...
- Dette er stempelet på genialitet, den blir aldri gjenkjent i sin samtid.
- Særlig. For det første, folk putter ikke kuk i munnen på grunn av smaken, de gjør det på tross av smaken.
- Det er forskjellen på meg og deg. Jeg er forsker og går systematisk til verks. Du smaker et par kuker og gjør deg opp en mening.
- Jeg har aldri smakt kuk! Det kunne ikke falle meg inn!
- Det beviser poenget mitt. Du har null kompetanse. Mens jeg har surfet på en god del nettsteder som er dedikert til den slags aktiviteter, og kan vise til hundrevis av sitater av typen "I just love the taste of your cock", "Your dick is sooo delicious", og så videre. De er dessuten oftest uttalt av kvinner, og alle vet at et produkt skal henvende seg til kvinner fordi det oftest er de som gjør innkjøpene i huset.
- Det er sitater fra pornoskuespillere.
- Profesjonelle kjennere.
- De leser fra dårlige manus. Hvis du faktisk tror på porno er du ute å kjøre.
- Noe annet er stigmatiseringen. De fleste jenter er opptatt av å ikke virke billige. Hvilke signaler tror du en jente sender hvis hun drikker brus med kuksmak?
- Du følger ikke med i motebildet. Generasjonen som er tenåringer nå er gjengen som gikk med sex-budskap på t-skjortene sine allerede da de var sju. Samfunnet er hyperseksualisert, man kan like det eller ikke, men brus med kuksmak ligger midt i leia for den naturlige utviklingen. Det kommer til å bli en kjempehit.
- Og hva med menn? Ser du for deg heterofile menn drikke brus med kuksmak?
- Det kommer til å bli trendy. Det er bare å la David Beckham drikke av en flaske.
- Det blir like trendy som håndveske for menn. Det sender mye de samme signalene.
- Ja?
- Dette er Rølerbloggen som ringer.
- Rølerbloggen. *sukk*
- I november fortalte du oss om din forretningsidé om å konservere utgått mat til det 22. århundre.
- Stimmt.
- Og nå, et halvt år etterpå, tenkte vi å gjøre en oppfølgningshistorie. Hvordan går det med det nye fimaet?
- Alt er lagt på is.
- Maten?
- Nei, ideén. Jeg har en ny og bedre idé.
- Det skulle kanskje ikke så mye til.
- Jo, men denne er genial. Tenk på markedet innen leskedrikker, tyggegummier, sjokolader, alt man putter i munnen for fornøyelsens skyld. Et gigantisk marked. Og hva er de mest opptatte av? Hva handler jobben deres om?
- Gjøre folk feite?
- Nei, jo, men de utvikler nye smaker. De har ansatt hele hærer av smaksutviklere som lager kunstig bringebærsmak, pæresmak, ananassmak, vanilla coke, eucalyptustyggegummi, agurkpepsi, bare nevn det, uansett hva mennesker kan putte i munnen har sukkertøybransjen lagd en smak for det.
- Det skal de ha.
- Men de går på tomgang, det er lenge siden det kom noe nytt og revolusjonerende. Samtidig ligger det der, så åpenbart klart i dagen. Det gjenstår et klart misforhold mellom hva folk putter i munnen for fornøyelsens skyld, og de kunstige smakene som folk putter i munnen.
- Hva mener du?
- Det er en ting som folk putter i munnen når de skal hygge seg, over hele kloden, hver dag, som aldri har fått sin egen smak. Mens vi snakker har tusener på tusener av mennesker dette i kjeften. Dette er fullt lovlig, men de kan ikke gå i butikken og kjøpe brus med samme smak.
- Jeg gir opp. Hva snakker du om?
- Kuk.
- Kaller du meg en kuk?
- Nei. Mitt firma utvikler kunstig kuksmak. Vi kan gi verden brus med kuksmak, tyggegummi med kuksmak, sjokolade med kuksmak, for ikke å snakke om kondomer med kuksmak.
- Smaken av ... uggh ...
- Parallelt utvikler vi reklame for den nye smaken, for å selge den inn hos de store firmaene. Er det i orden for deg å publisere reklamen i bloggen sammen med intervjuet?
- Utrolig. Akkurat når man trodde du hadde nådd bunnen av de dårlige forretningsidéers grumsete dyp, greier du å finne et enda lavere nivå ...
- Dette er stempelet på genialitet, den blir aldri gjenkjent i sin samtid.
- Særlig. For det første, folk putter ikke kuk i munnen på grunn av smaken, de gjør det på tross av smaken.
- Det er forskjellen på meg og deg. Jeg er forsker og går systematisk til verks. Du smaker et par kuker og gjør deg opp en mening.
- Jeg har aldri smakt kuk! Det kunne ikke falle meg inn!
- Det beviser poenget mitt. Du har null kompetanse. Mens jeg har surfet på en god del nettsteder som er dedikert til den slags aktiviteter, og kan vise til hundrevis av sitater av typen "I just love the taste of your cock", "Your dick is sooo delicious", og så videre. De er dessuten oftest uttalt av kvinner, og alle vet at et produkt skal henvende seg til kvinner fordi det oftest er de som gjør innkjøpene i huset.
- Det er sitater fra pornoskuespillere.
- Profesjonelle kjennere.
- De leser fra dårlige manus. Hvis du faktisk tror på porno er du ute å kjøre.
- Noe annet er stigmatiseringen. De fleste jenter er opptatt av å ikke virke billige. Hvilke signaler tror du en jente sender hvis hun drikker brus med kuksmak?
- Du følger ikke med i motebildet. Generasjonen som er tenåringer nå er gjengen som gikk med sex-budskap på t-skjortene sine allerede da de var sju. Samfunnet er hyperseksualisert, man kan like det eller ikke, men brus med kuksmak ligger midt i leia for den naturlige utviklingen. Det kommer til å bli en kjempehit.
- Og hva med menn? Ser du for deg heterofile menn drikke brus med kuksmak?- Det kommer til å bli trendy. Det er bare å la David Beckham drikke av en flaske.
- Det blir like trendy som håndveske for menn. Det sender mye de samme signalene.
14. juni 2008
Hvem sprengte EGENTLIG Dødsstjernen?
Det er slutten på Star Wars. Luke Skywalker flyr den lille X-jageren sin inn mot, og deretter langs, den enorme Dødsstjernen.
Han dropper to protonbomber i en søppelsjakt, og vips eksploderer hele sulamitten.
Du har sett bildene før. Vi er alle vokst opp med denne historien, vi har fått den innprentet fra barnsben av. Du er sikkert ikke i tvil om at Luke Skywalker sprengte Dødsstjernen.
Men tenk en gang til på saken. Her har du universets sterkeste våpenanlegg, en romstasjon med styrke til å sprenge stjerner til pulver. Og så skulle et par skarve bomber i en søppelsjakt være nok til å detronisere hele greia?
Eksplosjonen er perfekt. En slik sprengning kunne ikke skjedd uten at det var plassert ut sprengladninger rundt om i hele Dødsstjernen. Det kan ikke opprørerne ha klart.
- For å stoppe Skywalker sendte ikke imperiet ut hele flåten, bare EN mann kom etter ham. Darth Vader, hans egen far. Og tross at Vader faktisk var faren til piloten som sprengte Dødsstjernen, ble det ikke satt i gang granskning.
- Opprøret ble ledet av datteren til den samme Darth Vader. Heller ingen granskning, ingen kommisjoner nedsatt.
- Hvorfor var tilfeldigvis både Vader og Keiser Palpatine ikke i Dødsstjernen da den sprengte? Visste de noe som stormtroppene ikke visste?
- Denne videoen viser hvordan eksplosjonen ikke sender ut en, men to skyer av partikler, som tyder på at det ikke var en, men to eksplosjoner.
- På tiden protonbombene trenger fra søppelsjakten til å sprenge stjernen, rekker romskipene å bevege seg minst lengden av tre dødsstjerner. Hva gjorde bombene på vei inn i Dødsstjernen? Stoppet de for å drikke kaffe?
- Keiser Palpatine leste for skolebarn da han fikk budskapet om at Dødsstjernen var sprengt. Han fortsatte å lese i flere minutter før han gikk.
Dødsstjernen ble åpenbart sprengt av Imperiet selv. Skylden ble lagt på opprørerne. Keiseren ville ha en ny og mer moderne Dødsstjerne, og han ville motivere folket til fortsatt krig. Han fikk det som han ville.
--
Posten er tungt inspirert av en rekke amerikanske websider om dødsstjernekonspirasjonen.
Han dropper to protonbomber i en søppelsjakt, og vips eksploderer hele sulamitten.
Du har sett bildene før. Vi er alle vokst opp med denne historien, vi har fått den innprentet fra barnsben av. Du er sikkert ikke i tvil om at Luke Skywalker sprengte Dødsstjernen.
Men tenk en gang til på saken. Her har du universets sterkeste våpenanlegg, en romstasjon med styrke til å sprenge stjerner til pulver. Og så skulle et par skarve bomber i en søppelsjakt være nok til å detronisere hele greia?
Eksplosjonen er perfekt. En slik sprengning kunne ikke skjedd uten at det var plassert ut sprengladninger rundt om i hele Dødsstjernen. Det kan ikke opprørerne ha klart.
- For å stoppe Skywalker sendte ikke imperiet ut hele flåten, bare EN mann kom etter ham. Darth Vader, hans egen far. Og tross at Vader faktisk var faren til piloten som sprengte Dødsstjernen, ble det ikke satt i gang granskning.
- Opprøret ble ledet av datteren til den samme Darth Vader. Heller ingen granskning, ingen kommisjoner nedsatt.
- Hvorfor var tilfeldigvis både Vader og Keiser Palpatine ikke i Dødsstjernen da den sprengte? Visste de noe som stormtroppene ikke visste?
- Denne videoen viser hvordan eksplosjonen ikke sender ut en, men to skyer av partikler, som tyder på at det ikke var en, men to eksplosjoner.
- På tiden protonbombene trenger fra søppelsjakten til å sprenge stjernen, rekker romskipene å bevege seg minst lengden av tre dødsstjerner. Hva gjorde bombene på vei inn i Dødsstjernen? Stoppet de for å drikke kaffe?
- Keiser Palpatine leste for skolebarn da han fikk budskapet om at Dødsstjernen var sprengt. Han fortsatte å lese i flere minutter før han gikk.
Dødsstjernen ble åpenbart sprengt av Imperiet selv. Skylden ble lagt på opprørerne. Keiseren ville ha en ny og mer moderne Dødsstjerne, og han ville motivere folket til fortsatt krig. Han fikk det som han ville.
--
Posten er tungt inspirert av en rekke amerikanske websider om dødsstjernekonspirasjonen.
13. juni 2008
Hva gjør at man liker et dikt?
Prinsesse Lea arrangerer en konkurranse hvor hun vil at vi skal sende henne sitt favorittdikt. Og det fikk meg til å tenke, hva gjør at man liker et dikt?
Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)
Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:
Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.
Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.
Egeland har mer Bukowski.
Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.
Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.
Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.
---
Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.
Diktene jeg liker er de som snakker til noe inni meg. Som om ordene i verden er millioner av solstråler som slynges ut fra en stjerne, og mange treffer ingenting, mange treffer andre, og noen absolutt få treffer akkurat meg. (Metafor med fotoner som passerer gjennom et atom uten å treffe kjernen forkastet pga nerdethet.)
Og det pinlige er at mange av disse ordene som treffer meg er det ikke noe spesielt genialt med. De er ikke fra anerkjente store diktere, heller fra popkultur. Et tidlig dikt (og under dikt regner jeg sangtekster) som fant resonnans i min sjel var Love Comes Quickly av Pet Shop Boys. Jeg var fjortis da den kom, jenter var fra en annen planet, og jeg begynte å stresse med tanken på at jeg kanskje aldri fant noen kjæreste. Da var det mye trøst i:
I know it sounds ridiculous, but speaking from experience
It may seem romantic, and thats no defense
Love will always get to you
Sooner or later, sooner or later, this happens to everyone
To everyone
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Love comes quickly, whatever you do
You cant stop falling (ooh ooh)
Mannen sier budskapet sitt snorrett ut. Jeg kan ikke stå på en litteraturkonferanse og forsvare med fagtermer at dette er verdens beste dikt. Men i noen år var det det for meg.
Charles Bukowski er en dikter jeg liker veldig godt. Men det er vanskelig å koke ned kvaliteten hans i noen linjer, sitere dem og få deg til å tenke "jøss så ufattelig bra". Kvaliteten til Bukowski er at han er en skitten gammel alkis som puler horer og skriver om det. Hvorfor treffer det meg? Hvordan ble jeg så forkvaklet at jeg begynte å kicke på røff ordbruk? Jeg vet ikke. Men det er en del av meg, og jeg vil ikke skamme meg over det mer.
It was a couple of days later
I got even: I fucked his
girl.
Then I went down and knocked on his door
well, Alabam, I fucked your woman and now I'm going to
kick you all the way to
h*ll
the poor guy started crying, he put his hands over his face and just cried
I stood there and watched him
I said, I'm sorry,
Alabam.
Egeland har mer Bukowski.
Det svenske rockebandet Kent utsonderer mye bra lyrikk. Det første fra Kent som fikk de rette strengene inni meg til å vibrere var Dom Andra.
Och vi kommer inte längre
Vi är tillbaks på noll
Men ingen kommer sörja
Vi har spelat ut vår roll
Vi glömmer hela skiten
Det betyder ingenting
Vi skulle kommit längre
Men räckte inte till
Det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg lå på trynet i en seng og hadde sluttet å telle årene som bare passerte. Jeg hadde evner og talent, men hadde forvaltet det så dårlig at jeg knapt hadde noe å vise til i livet. Kent satte ord på smerte jeg hadde inni meg, og når smerten får ord kommer den lettere ut.
Da depresjonene mine begynte, i militæret, var det The Cure som traff best med å sette soundtracket til smerten. A Night Like This var en sang som betydde mye for meg på nittitallet. Men mye av tekstkvaliteten går på bruken av triste enkeltord (goodbye, dark, darker still), det kan neppe vinne pris for stor poesi. Men nede i det mørke hullet jeg var, ble dette strålen som traff akkurat meg.
I want it to be perfect
Like before
I want to change it all
I want to change
---
Hvis du speeder opp rekker du kanskje å sende inn ditt favorittdikt til Leas sommerkonkurranse. Dine dikt er helt sikkert ikke dårligere enn mine.
11. juni 2008
Heia Regjeringa del 2
Da har homsene lov til å gifte seg. Eller, det hadde de jo fra før, men nå kan de gifte seg med hverandre. De kan tasse opp kirkegulvet med homseføttene sine, ta hverandre i homsehendene og tre homseringene på homsefingrene mens biskoper, prester og kirkegjengere rives i filler innvendig.
Og det er en bra ting. Det er en stor ting. For tiltrekning er ikke et valg man gjør. Biskop Kvarme har ikke selv valgt å bli tiltrukket av kvinner fremfor korgutter. Han har ikke engang valgt hvilke kvinner han blir tiltrukket av, kanskje måtte han dumpe en dame hvor alt det andre stemte fordi han blir tiltrukket av damer som har hekk som tankskip.
Det er en universiell sannhet: Tiltrekning er ikke et valg. Hvis man skulle tro noen krefter i oss kom fra Gud, burde tiltrekning og kjærlighet være høyt på listen. Å være homo er ikke så gøy, jeg tror ikke noen velger det frivillig, eller ut fra mote. Jeg fikk følge bevisstgjøringsprosessen på nært hold, fordi jeg var gift med en jente som forlot meg for å leve ut sin homofili. Dette er krefter mye større enn menneskene.
Jeg tror også på Gud. Men noe av det første bibelen forteller meg, gjennom en rekke selvmotsigelser, er at vi må tenke sjøl. Den har ikke alle svarene. Man må sette følelsen av hva som er riktig foran en 2000 år gammel tekst. Det har religiøse gjort til alle tider. Homodiskrimineringen ble utviklet i epoker da befolkningsmangel kunne være et problem. Nå ligger det motsatte problemet nærmere. Følelsen min sier tydelig at vi trygt kan tillate våre medmennesker fri utfoldelse av gjensidig kjærlighet.
Skål for at den formelle diskrimineringen er død. La oss håpe den uformelle følger.
(Forrige heia regjeringa.)
Og det er en bra ting. Det er en stor ting. For tiltrekning er ikke et valg man gjør. Biskop Kvarme har ikke selv valgt å bli tiltrukket av kvinner fremfor korgutter. Han har ikke engang valgt hvilke kvinner han blir tiltrukket av, kanskje måtte han dumpe en dame hvor alt det andre stemte fordi han blir tiltrukket av damer som har hekk som tankskip.
Det er en universiell sannhet: Tiltrekning er ikke et valg. Hvis man skulle tro noen krefter i oss kom fra Gud, burde tiltrekning og kjærlighet være høyt på listen. Å være homo er ikke så gøy, jeg tror ikke noen velger det frivillig, eller ut fra mote. Jeg fikk følge bevisstgjøringsprosessen på nært hold, fordi jeg var gift med en jente som forlot meg for å leve ut sin homofili. Dette er krefter mye større enn menneskene.
Jeg tror også på Gud. Men noe av det første bibelen forteller meg, gjennom en rekke selvmotsigelser, er at vi må tenke sjøl. Den har ikke alle svarene. Man må sette følelsen av hva som er riktig foran en 2000 år gammel tekst. Det har religiøse gjort til alle tider. Homodiskrimineringen ble utviklet i epoker da befolkningsmangel kunne være et problem. Nå ligger det motsatte problemet nærmere. Følelsen min sier tydelig at vi trygt kan tillate våre medmennesker fri utfoldelse av gjensidig kjærlighet.
Skål for at den formelle diskrimineringen er død. La oss håpe den uformelle følger.
(Forrige heia regjeringa.)
10. juni 2008
Vegelsinn og 28 andre ord
Jeg er tagget av Mirakel til å si 29 ord om meg selv, ett for hver bokstav i alfabetet. Men sånt får jeg ikke til, det blir telling not showing. Hvis jeg er en skeivronka blodpult sjarkhora skal jeg ikke fortelle deg det i rene ord, du skal lese det mellom linjene. For å gi deg noen linjer å lese mellom (som om du ikke har fått nok fra før), tar jeg det første ordet jeg assosierer med bokstavene og skriver korte anekdoter om dem.
Angst - fort gjort å føle prestasjonsangst når man skal fylle et meme med 29 bokstaver og hjernen er såpass i koma av tannpine at jeg underpresterer i det meste jeg gjør for tiden.
Bardu - jeg var i Bardøh i militæret, fikk tredve netter utendørs i arktisk vinter, og lærte på kroppen hvorfor bardudialekten har så sytete tonefall.
Meg til V, Jonnis til H:
Cytoplasma - Det må jeg virkelig si, det ser ut som om du har store mengder cytoplasma i deg i dag. Bra for deg.
Dødens Gruppe - dette er navnet fotballjournalistene bruker på den gruppen i fotballmesterskap som holder det jevneste og høyeste nivået. Disse gruppene blir ofte bikkjeslagsmål for å kvalifisere seg videre. Under EM nå utgjør Italia, Frankrike, Nederland og Romania "Dødens Gruppe".
De samme journalistene bruker også uttrykket "drepe kampen" hvis den i praksis blir avgjort før den er over. En konkurranse som blir avgjort tidlig er altså død. Men en gruppe som holder jevnt høyt nivå, kan ikke forventes å bli avgjort tidlig. Gruppen som kalles dødens gruppe, kan forventes å leve lengre enn de andre gruppene. Sånt plager en matematiker.
Elefantkuk - min kvinne og jeg satt på utendørsrestaurant i Thailand, og på gaten rett ved bordet stod en elefanttaxi og ventet på kunder. Vi hadde elefantbuken i hodehøyde, det meningsløst digre lemmet hang en meter fra maten, og jeg følte meg uendelig puslete og liten.
Flystreik - et ord jeg har så innmari på hjernen. I likhet med Flybuss. Jeg liker tungebevegelsen som skal til for å si fly.
Gustf - Svenskekongen skrev ved en anledning navnet sitt i akutt mangel av A, på en stein hvor signaturen skulle hogges inn. Sånt gjør at pappa alltid omtaler ham "knugen".
Hermafroditt - det jeg skrev her ble sensurert av hensyn til mennesker med navnet Frode.
Infanteriløp - sikkert eneste idrettsgren jeg er ubeseiret i, bortsett fra alle de jeg ikke har prøvd.
Josefine - Dette var det jeg trodde sangen Beat It het. Michael sang Just Beat It, jeg hørte Josefine.
Kollektivfelt - Jeg lurer på hvorfor de kaller det kollektivfelt, når drosjene får lov å kjøre der. Hvis en mann eier en bil og skal fra A til B, må det totalt kjøres fra A til B. Bestiller han istedet en drosje, som venter på tur i punkt C, må det kjøres fra C til A til B og gjerne tilbake til C. Med tyngden av en ekstra person i bilen. Drosjetrafikk er selvfølgelig bra for noe, men det er miljøuvennlig, individualistisk og anti-kollektivt.
Liedon Pargas - tema for en av de ørten hundre sangene jeg lagde mens jeg lå ensom i mørket. Jeg trodde at Liedon Pargas var et finsk orienteringslag. Da jeg kom ut i lyset og kunne sjekke fakta, viste det seg at jeg hadde blandet sammen to navn og at det ikke fins noe som heter Liedon Pargas. Det ubrukelige diktet starter med
Liedon pargas
drikker vargtass
slipper tarmgass
Mi faccia lustrare le scarpe per favore - den ene av de to setningene jeg kan på italiensk. Den betyr: "vil De være så vennlig å pusse skoene mine".
Nazitegn - en del av skolebøkene mine fra barneskolen har svære hakekors på utsiden. Jeg ante ikke hva det betød, bare at det var forbudt å skrive det, og å bryte sensurregler fascis.. fascinerte meg tidlig. Nå tar jeg seff fullstendig avstand fra sånt svineri.
Otto von Bismarck - mannen som samlet Tyskland, er en av de fine fyrene i historien. Når det gjelder gode sitater var han attenhundretallets Churchill.
"Politikk er det muliges kunst" stammer fra ham, "Tyskland skal samles med blod og jern" er også kjent. Andre:
"Jeg har sett tre keisere nakne, og synet var ikke inspirerende."
"Tro aldri på noe i politikken inntil det har blitt offisielt benektet."
"For å beholde respekt for pølser og lover, bør man ikke se på mens de lages."
"Hvis du vil lure verden, fortell sannheten."
Potetmel - Å sniffe hvitt pulver på fest med folk man ikke kjenner, har mye den samme effekten på omgivelsene som å tegne nazitegn på skolebøkene.
Qbakåre - er det helt greit å ikke hete. Merker jeg. Men Dobbeltkåre burde være et navn.
Røler - enkelte ser ut til å tro at bloggnicket mitt er Esquil Røler. Det er feil. Røler er et verb og beskriver lydene man lager på nachspielet like før man ikke lenger lager lyd.
Skolefriminutt - I et friminutt tegnet jeg karikaturtegning av læreren. En annen elev gikk opp og skrev lærerens navn under. Da timen begynte og læreren kom, så han straks tegningen og ble eitrende mørkerødt forbannet. Ingen av oss turde å tilstå, så han brukte timen på å ta elevene en for en ut på gangen, for å forhøre samtlige vitner om hvem som var skyldig. Forhørene skjedde alfabetisk, jeg er sist i alfabetet og fikk en laaang ventetid. Til gjengjeld fikk jeg siste ord. Jeg baserte forsvaret på at det aldri streifet mine tanker at tegningen lignet på læreren. Det holdt. Men eleven som skrev navnet fikk melding med hjem.
Tiden gikk og eleven som fikk melding, hadde fått alt for mange meldinger. Faren var blitt hissig. Derfor gjorde jeg det godt igjen ved å forfalske farens underskrift for gutten, slik at han kunne vise læreren at faren hadde lest meldingene, uten at den grumme fader fikk se dem. Forfalskningen holdt til å lure læreren vår. Men vår helt oppbevarte sin meldingsbok noe utrygt for foreldre. Og forfalskningene var aldri gode nok til å lure faren. Ouch.
Underskog - mytisk nettsted som sånne som meg ikke slipper inn på. Men jeg velger å tro at de bedriver perversiteter. Navnet "underskog" må jo bare være kode for kjønnshår.
Vegelsinn - Vegelsinn er et ord som beskriver et skiftende sinn. Jeg snakker om vegelsinn her for å ta opp konkurransen med Iversen om verdensherredømme over googlesøkene på vegelsinn.
- Vegelsinn, av alle ting? spør du.
- Ja, sier jeg. - Vegelsinn.
- Men seriøst, vegelsinn?
- Jepp. vegelsinn.
Jeg skulle skrevet radioreklame. Der handler det også om å gjenta produktnavnet (vegelsinn) flest mulig ganger.
Wubba wubba wubba - I det andre semesteret på NTNU Gløshaugen fikk jeg vondt i ryggen og kunne ikke følge forelesninger. Mens resten av klassen hørte på foreleseren lå jeg på magen over to puffer hjemme i stuen, med hodet over læreboka og MTV på full guffe. De andre lærte mye fornuftig og har i dag fine jobber. Jeg lærte at
MTV now plays more videos an hour
More videos a day
than ever before
doodle doodle dee
wubba wubba wubba
XXX - har ofte lurt på om dette betyr "kjærlig hilsen" eller har noe med porno å gjøre. Nå har jeg sjekket:
You Can Give And Recieve Love - De første gangene jeg hørte Unforgiveable Sinner, trodde jeg Lene sang "You Can Give And Recieve Love". Tolkningen, stavelse for stavelse, må ha vært You=Un, Can=for, Give=give, And=ab, Re=le, cieve=sin, Love=ner. Ja jeg vet, det skal ikke være mulig.
Zoo - Den første kassetten jeg kjøpte var Zoos Beste, av Zoo fra Stokmarknes, bandet til Kjetil Stokkan. Mye fordi den var fire ganger billigere enn de andre kassettene. Mange år senere snakket jeg med en i Zoo. Jeg trodde han skulle like at han var den første jeg kjøpte, men han hadde aldri hørt om "Zoos Beste" og ble ikke hyggelig i det hele tatt. Jeg hadde startet musikksamlingen med en piratkassett.
Æhh.. jeg har vel besudlet internettet med nok BS for i dag?
Øhh.. jo.. jeg tror det.
Årsaken til at jeg blogger dette akkurat nå, er at Mirakel har tatt opp tråden etter Ungkaren. Hun, Sorgenfri og Confiteor skal velge en heldig ungkar til en date. Så om du skulle ha abstinens etter Ungkaren kan du gå hit for mer bloggreality.
Angst - fort gjort å føle prestasjonsangst når man skal fylle et meme med 29 bokstaver og hjernen er såpass i koma av tannpine at jeg underpresterer i det meste jeg gjør for tiden.
Bardu - jeg var i Bardøh i militæret, fikk tredve netter utendørs i arktisk vinter, og lærte på kroppen hvorfor bardudialekten har så sytete tonefall.
Meg til V, Jonnis til H:Cytoplasma - Det må jeg virkelig si, det ser ut som om du har store mengder cytoplasma i deg i dag. Bra for deg.
Dødens Gruppe - dette er navnet fotballjournalistene bruker på den gruppen i fotballmesterskap som holder det jevneste og høyeste nivået. Disse gruppene blir ofte bikkjeslagsmål for å kvalifisere seg videre. Under EM nå utgjør Italia, Frankrike, Nederland og Romania "Dødens Gruppe".
De samme journalistene bruker også uttrykket "drepe kampen" hvis den i praksis blir avgjort før den er over. En konkurranse som blir avgjort tidlig er altså død. Men en gruppe som holder jevnt høyt nivå, kan ikke forventes å bli avgjort tidlig. Gruppen som kalles dødens gruppe, kan forventes å leve lengre enn de andre gruppene. Sånt plager en matematiker.
Elefantkuk - min kvinne og jeg satt på utendørsrestaurant i Thailand, og på gaten rett ved bordet stod en elefanttaxi og ventet på kunder. Vi hadde elefantbuken i hodehøyde, det meningsløst digre lemmet hang en meter fra maten, og jeg følte meg uendelig puslete og liten.
Flystreik - et ord jeg har så innmari på hjernen. I likhet med Flybuss. Jeg liker tungebevegelsen som skal til for å si fly.
Gustf - Svenskekongen skrev ved en anledning navnet sitt i akutt mangel av A, på en stein hvor signaturen skulle hogges inn. Sånt gjør at pappa alltid omtaler ham "knugen".
Hermafroditt - det jeg skrev her ble sensurert av hensyn til mennesker med navnet Frode.
Infanteriløp - sikkert eneste idrettsgren jeg er ubeseiret i, bortsett fra alle de jeg ikke har prøvd.
Josefine - Dette var det jeg trodde sangen Beat It het. Michael sang Just Beat It, jeg hørte Josefine.
Kollektivfelt - Jeg lurer på hvorfor de kaller det kollektivfelt, når drosjene får lov å kjøre der. Hvis en mann eier en bil og skal fra A til B, må det totalt kjøres fra A til B. Bestiller han istedet en drosje, som venter på tur i punkt C, må det kjøres fra C til A til B og gjerne tilbake til C. Med tyngden av en ekstra person i bilen. Drosjetrafikk er selvfølgelig bra for noe, men det er miljøuvennlig, individualistisk og anti-kollektivt.
Liedon Pargas - tema for en av de ørten hundre sangene jeg lagde mens jeg lå ensom i mørket. Jeg trodde at Liedon Pargas var et finsk orienteringslag. Da jeg kom ut i lyset og kunne sjekke fakta, viste det seg at jeg hadde blandet sammen to navn og at det ikke fins noe som heter Liedon Pargas. Det ubrukelige diktet starter med
Liedon pargas
drikker vargtass
slipper tarmgass
Mi faccia lustrare le scarpe per favore - den ene av de to setningene jeg kan på italiensk. Den betyr: "vil De være så vennlig å pusse skoene mine".
Nazitegn - en del av skolebøkene mine fra barneskolen har svære hakekors på utsiden. Jeg ante ikke hva det betød, bare at det var forbudt å skrive det, og å bryte sensurregler fascis.. fascinerte meg tidlig. Nå tar jeg seff fullstendig avstand fra sånt svineri.
Otto von Bismarck - mannen som samlet Tyskland, er en av de fine fyrene i historien. Når det gjelder gode sitater var han attenhundretallets Churchill.
"Politikk er det muliges kunst" stammer fra ham, "Tyskland skal samles med blod og jern" er også kjent. Andre:
"Jeg har sett tre keisere nakne, og synet var ikke inspirerende."
"Tro aldri på noe i politikken inntil det har blitt offisielt benektet."
"For å beholde respekt for pølser og lover, bør man ikke se på mens de lages."
"Hvis du vil lure verden, fortell sannheten."
Potetmel - Å sniffe hvitt pulver på fest med folk man ikke kjenner, har mye den samme effekten på omgivelsene som å tegne nazitegn på skolebøkene.
Qbakåre - er det helt greit å ikke hete. Merker jeg. Men Dobbeltkåre burde være et navn.
Røler - enkelte ser ut til å tro at bloggnicket mitt er Esquil Røler. Det er feil. Røler er et verb og beskriver lydene man lager på nachspielet like før man ikke lenger lager lyd.
Skolefriminutt - I et friminutt tegnet jeg karikaturtegning av læreren. En annen elev gikk opp og skrev lærerens navn under. Da timen begynte og læreren kom, så han straks tegningen og ble eitrende mørkerødt forbannet. Ingen av oss turde å tilstå, så han brukte timen på å ta elevene en for en ut på gangen, for å forhøre samtlige vitner om hvem som var skyldig. Forhørene skjedde alfabetisk, jeg er sist i alfabetet og fikk en laaang ventetid. Til gjengjeld fikk jeg siste ord. Jeg baserte forsvaret på at det aldri streifet mine tanker at tegningen lignet på læreren. Det holdt. Men eleven som skrev navnet fikk melding med hjem.
Tiden gikk og eleven som fikk melding, hadde fått alt for mange meldinger. Faren var blitt hissig. Derfor gjorde jeg det godt igjen ved å forfalske farens underskrift for gutten, slik at han kunne vise læreren at faren hadde lest meldingene, uten at den grumme fader fikk se dem. Forfalskningen holdt til å lure læreren vår. Men vår helt oppbevarte sin meldingsbok noe utrygt for foreldre. Og forfalskningene var aldri gode nok til å lure faren. Ouch.
Underskog - mytisk nettsted som sånne som meg ikke slipper inn på. Men jeg velger å tro at de bedriver perversiteter. Navnet "underskog" må jo bare være kode for kjønnshår.
Vegelsinn - Vegelsinn er et ord som beskriver et skiftende sinn. Jeg snakker om vegelsinn her for å ta opp konkurransen med Iversen om verdensherredømme over googlesøkene på vegelsinn.
- Vegelsinn, av alle ting? spør du.
- Ja, sier jeg. - Vegelsinn.
- Men seriøst, vegelsinn?
- Jepp. vegelsinn.
Jeg skulle skrevet radioreklame. Der handler det også om å gjenta produktnavnet (vegelsinn) flest mulig ganger.
Wubba wubba wubba - I det andre semesteret på NTNU Gløshaugen fikk jeg vondt i ryggen og kunne ikke følge forelesninger. Mens resten av klassen hørte på foreleseren lå jeg på magen over to puffer hjemme i stuen, med hodet over læreboka og MTV på full guffe. De andre lærte mye fornuftig og har i dag fine jobber. Jeg lærte at
MTV now plays more videos an hour
More videos a day
than ever before
doodle doodle dee
wubba wubba wubba
XXX - har ofte lurt på om dette betyr "kjærlig hilsen" eller har noe med porno å gjøre. Nå har jeg sjekket:
I once received this e-mail:xxx betyr for noen kyss kyss kyss, men har sine meget uheldige assosiasjoner.
"An e-mail addressed to you has been blocked by 'PornControl', due to its obscene content. The offending content was 'xxx'."
It turned out that my friend had signed off with, "See you soon, Jenny. xxx"
You Can Give And Recieve Love - De første gangene jeg hørte Unforgiveable Sinner, trodde jeg Lene sang "You Can Give And Recieve Love". Tolkningen, stavelse for stavelse, må ha vært You=Un, Can=for, Give=give, And=ab, Re=le, cieve=sin, Love=ner. Ja jeg vet, det skal ikke være mulig.
Zoo - Den første kassetten jeg kjøpte var Zoos Beste, av Zoo fra Stokmarknes, bandet til Kjetil Stokkan. Mye fordi den var fire ganger billigere enn de andre kassettene. Mange år senere snakket jeg med en i Zoo. Jeg trodde han skulle like at han var den første jeg kjøpte, men han hadde aldri hørt om "Zoos Beste" og ble ikke hyggelig i det hele tatt. Jeg hadde startet musikksamlingen med en piratkassett.
Æhh.. jeg har vel besudlet internettet med nok BS for i dag?
Øhh.. jo.. jeg tror det.
Årsaken til at jeg blogger dette akkurat nå, er at Mirakel har tatt opp tråden etter Ungkaren. Hun, Sorgenfri og Confiteor skal velge en heldig ungkar til en date. Så om du skulle ha abstinens etter Ungkaren kan du gå hit for mer bloggreality.
8. juni 2008
Uavhengighetsdag
Det starter som regel med en dårlig periode.
Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.
Denne historien har soundtrack.
Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.
Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.
Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.
Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.
Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.
Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.
En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.
Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.
Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.
Tanker som var helt nøytrale dagen før, føles triste. Et sosialt liv som var tilfredsstillende, blir over natten ikke det, jeg lager for eksempel et problem ut av at jeg mangler single venner, at ingen der ute trenger meg like mye som jeg trenger dem. Og hun som ikke svarer, svarer ikke på grunn av de årsakene hun oppgir, men på grunn av at hun ikke liker meg lenger. Regnværsskyer på den indre himmelen, kroppen er ubehagelig, man føler at man ikke er der man vil være, men aner ikke om det fins et sted man kan trives.
Denne historien har soundtrack.
Sykdommen ligner veldig på noen parti i Darudes Sandstorm, hvor temaet gjentar seg fortere og fortere og fortere til gjentagelsene knapt kan skjelnes fra hverandre. Temaet, musikken, tankene, symptomene, munner ut i et klimaks, et crescendo. Og så - er det ikke over. Det tar fullstendig av.
Det kan skje på neste kjøretur. Jeg vet hvor langt jeg kan kjøre før jeg må hjem og legge meg, jeg kjenner det i kroppen når grensen nærmer seg. Men plutselig uteblir symptomene og jeg bare fortsetter å kjøre. Det kan skje på neste gåtur. Plutselig vil kroppen bare ha mer og mer av det som dagen før ville gjort den syk. Fremgangen skjer ikke sakte, den skjer i store trappetrinn, plutselige doblinger av tidligere yteevne. Regnværsskyene smuldrer hen, det er fyrverkeri inni og jeg går rundt og gliser, jeg fylles av varme og glede. Som da jeg gikk inn i nattkupéen på min første tur til Oslo. Som da jeg plutselig gikk en kilometer lenger enn forventet og våknet av rusen ved bredden av et vann jeg hadde savnet. Eller som Uavhengighetsdag.
Uavhengighetsdag startet med en av disse dårlige periodene, påfulgt av det ville innfallet å kjøre til Støren. Denne husklyngen rundt en jernbanestasjon har jeg ikke noe annet forhold til enn at det akkurat da føltes passe langt å kjøre. Stedet ligger fem mil fra Trondheim, dobbelt så langt som kapasiteten min. Jeg kunne ikke kjøre både til Støren og tilbake uten pause imellom, altså var jeg avhengig av å enten finne et hotell eller ligge i bilen.
Herberget hadde rom. Så jeg slapp å sove i bilen. Og jeg slapp å sove enda en natt i den mørke kjelleren hvor jeg har opplevd tusen av mitt livs verste døgn. Lett forbauset tilbrakte jeg natten i en hotellseng.
Bortsett fra sykehus hadde jeg fra før to overnattinger hjemmefra dette århundret (den ene ble vist i NRKs program om meg). Begge disse var slitsomme opplevelser som fortalte meg at jeg ikke ennå var frisk nok. Så jeg var spent på om det ble enda en natt med kroppstemperatur som svingte fra for varm til for kald og klisset, seig svette over hele kroppen.
Har du sett filmen Groundhog Day? Bill Murray er fanget i den samme dagen. Han lever den om og om og om igjen, hver natt legger han seg i en småby han ikke hører til i, og hver morgen våkner han til den samme sangen på radioen, de samme folkene i hotellgangen. Hver natt flyttes han ett døgn tilbake, livet står stille og dagene er helt like. Akkurat som livet mitt var. Dagene mine i det mørke rommet var ekstremt like, maten kom på de eksakt samme tidspunktene, det var den eksakt samme maten hver dag, og resten av døgnet så jeg inn i det eksakt samme stappmørket på innsiden av øyelokkene. Når dagene er så like oppstår en del merkelige effekter. Man tenker de samme tingene til de samme tidspunktene hver dag. En periode sjekket jeg klokken en gang hver formiddag, og hver dag når jeg så på klokken var den 11.44. Jeg prøvde selvfølgelig å bryte mønsteret for å bevise min frie vilje. Når tanken om å se på klokken kom, tenkte jeg, nå skal jeg ikke se på den, jeg skal spare de kreftene, for jeg skjønner at klokken er 11.44, Noen minutter senere sjekket kroppen min klokken som en autorefleks, uten at tanken gikk via bevisstheten. Og klokken viste 11.44.
En dag, når Bill Murray var blitt snill nok, var marerittet plutselig over. Livet sluttet å gå en dag tilbake hver natt. Han våknet, klokkeradioen spilte en annen sang, og han innså at det var neste dag.
Jeg følte meg som Bill Murray da jeg våknet i senga på Støren den morgenen. Jeg slo øynene opp og følte meg noe så sjeldent som utvilt. Det var blitt Neste Dag i livet mitt. Jeg var blitt frisk nok til å restituere andre steder enn hjemme, ergo, jeg var frisk nok til å reise, og ville bli frisk nok til å flytte hjemmefra. Morgenen på Støren var min Uavhengighetsdag.
Støren er noen måneder siden, etter det har jeg blant annet vært i Oslo. Nylig slapp kroppen meg igjen til på et nytt nivå, jeg doblet evnen min til å gå. Pulsen dundret i tohundre bare jeg gikk opp en bakke, lårene ble stive som om jeg hadde løpt. Følelsen av å bli varm av fysisk aktivitet, som jeg ikke hadde kjent på snart ti år, var mer feberaktig enn jeg husket den. Men jeg kom meg lengre inn i skogen. Jeg har sett stedene i Trondheim jeg kan nå med bil, men det er mange steder i skogene rundt byen som jeg har savnet og som jeg nå kan se igjen.
5. juni 2008
Idrettspsykologi
I fotball heter det at det ofte kommer mål rett etter mål. Det er en kritisk fase rett etter en scoring, hvor det andre laget har en økt sannsynlighet til å score. Fotball-kommentatorene gjentar og gjentar denne teorien, men jeg har aldri hørt dem gi en forklaring på den. Min hypotese har vært at laget som får en i ræva tar seg et skippertak.
Men nå har jeg vært med i Scrabble-NM. I Scrabble får man 50 bonuspoeng hvis man blir kvitt alle brikkene sine. Å få bonus i en viktig kamp føles dermed som å score i fotball. Og hver gang, etter jeg fikk en bonus, sugde jeg hardt i de neste trekkene. Jeg misset åpenbare ord, jeg la på felt som ga patetiske poengsummer, selv om godfeltene lå åpne til bruk.
Det som skjer er at jeg etter en bonus flytter fokus fra prestasjon til resultat. Jeg glemmer å fokusere på 'arbeidsoppgavene', hjernen begynner istedet å jobbe med 'jøss nå kan jeg faktisk vinne dette', den begynner å smake på seiersfølelsen og tenker på konsekvensene av en seier.
Jeg tror det samme skjer med fotballag som nettopp har scoret mål. De tenker tabell og poeng istedet for løp og bevegelser. Så suger de et par minutter, og vips får de en i mot.
Men nå har jeg vært med i Scrabble-NM. I Scrabble får man 50 bonuspoeng hvis man blir kvitt alle brikkene sine. Å få bonus i en viktig kamp føles dermed som å score i fotball. Og hver gang, etter jeg fikk en bonus, sugde jeg hardt i de neste trekkene. Jeg misset åpenbare ord, jeg la på felt som ga patetiske poengsummer, selv om godfeltene lå åpne til bruk.
Det som skjer er at jeg etter en bonus flytter fokus fra prestasjon til resultat. Jeg glemmer å fokusere på 'arbeidsoppgavene', hjernen begynner istedet å jobbe med 'jøss nå kan jeg faktisk vinne dette', den begynner å smake på seiersfølelsen og tenker på konsekvensene av en seier.
Jeg tror det samme skjer med fotballag som nettopp har scoret mål. De tenker tabell og poeng istedet for løp og bevegelser. Så suger de et par minutter, og vips får de en i mot.
Varme opp for Karin Park
Tirsdag 10. juni skal bandet jeg spiller i, Fuzzball, varme opp scenen på Storås Utested i Trondheim. Vi går først på, klokken 20.00, og jeg starter hele greia med gitarsolo. Etter oss følger n00bs, Noen Å Hate, Crap, Vom og Karin Park. Det er fri inngang.
Dette er jomfrukonserten, så vi safer med kjente låter av Dylan, Guns'n'Roses og muligens noe småsnacks fra Nirvana. Personlig tror jeg ikke jeg kan ta menneskeheten videre med gitarspill, mine ambisjoner ligger på låtskriving. Derimot stiller bandet med en 13-årig wonderboy på den andre gitaren. Sjekk.
Dette er jomfrukonserten, så vi safer med kjente låter av Dylan, Guns'n'Roses og muligens noe småsnacks fra Nirvana. Personlig tror jeg ikke jeg kan ta menneskeheten videre med gitarspill, mine ambisjoner ligger på låtskriving. Derimot stiller bandet med en 13-årig wonderboy på den andre gitaren. Sjekk.
Den siste roseseremonien, 4->1
De fire finaledamene er nå plassert i hver sin limousin. Jepp, vi har råd til fire limoer, Rølerbloggen har dobbelt så stort budsjett som enhver TV-kanal.
I den første limoen sitter Marilyn. Marilyn ruller opp til den rosebladbelagte utendørsscenen. Og jeg skal forsøke å analysere hvorfor finalistene har kommet hit, i håp om avdekke universielle sannheter om sjekking.
Marilyn markerte seg tidlig ved å legge skikkelig innsats i svarene helt fra starten. Både i måten hun svarte på og mottok roser på. Det tydet på at hun virkelig ville vinne. Hun sparte heller ikke på flørting og komplimenter, og Ungkaren har vist seg nesten skuffende påvirkbar for sånt.
Marilyn satset på Marilyn Monroe som et ikon, som ikke er dumme assjosiasjonsbilder å lure inn i hjernen på Ungkaren. Monroe har eleganse og klasse.
Marilyn virket smart og morsom. Det største plusspoenget scoret hun likevel ikke i Ungkaren-postene, men i Damer som banker menn-posten:
Det viste seg at Marilyn drev utholdenhetsidrett. Og det har jeg anlegg for selv. Det er en fordel å være god i noe som sjekkeobjektet er god i.
Mens vi venter på rose-dommen får Marilyn pris for innsatsen:
Fordi jeg liker å drite meg ut, skal jeg også forsøke å gjette hvem finalistene er:
Marilyn ga meg en følelse som HvaHunSa tidligere har gitt meg, begge sjekker rimelig offensivt. Men at hun driver utholdenhetsidrett gjør at jeg ikke tror Marilyn er en blogger jeg kjenner godt, og selv om jeg kjenner mange løpedamer IRL tror jeg ikke noen av dem er henne. Det at jeg tror Marilyn er et nytt bekjentskap har også bidratt til å bringe henne langt.
Lilja
Lilja røk ut av første runde, da hun skrev om Harry Potter og lurte meg til å tro at hun var for ung. Deretter vant hun andra chansen, vinnertrikset hennes var kanskje å kommentere i bloggen kvelden før andra chansen, mens Ungkaren tradisjonelt har skrekk for å få null respons:
Smiger er alltid lurt. Kommentaren gjorde meg ekstra oppmerksom på det hun skrev i andra chansen, det er ellers lett å drukne i mengden. Jeg likte måten Lilja skriver på, hun virker å være en humørspreder. Selv om hun røk ut på Harry Potter-saken, viste den også at hun har evne til å ta opp mye kunnskap, som er et pluss.
For alt dette tildeles Lilja:
Lilja greier jeg ikke plassere. Hun er ut fra barne-TV-opplysningen ca. 28, men hun føles yngre. Hun føltes litt som Virrvarrs 19-årige talentfulle søster, som neppe deltar.
Når jeg blar tilbake ser jeg at jeg ganske tidlig har dannet meg oppfatninger av folk, og at de senere kommentarene de avgir stort sett får mindre betydning. Jeg tror at hvis man gjør et godt førsteinntrykk, og deretter ikke krangler eller lager dårlig stemning, kommer man langt.
Mona
Mona virket som en Bra Dame.
Hun kunne være morsom:
Og smart (som man også ser på språket):
Men det jeg likte best var kanskje måten hun reagerte på da hun ble kastet ut i en kort periode:
Smart å 'bli skuffet', får meg til å tro at vi har et bånd. Og veldig smart å takle skuffelse så pent, det er en menneskelig egenskap jeg setter høyt.
Mens vi venter får Mona pris:
Jeg aner ikke hvem Mona er, men jeg vil tippe hun er en dyktig blogger jeg ikke kjenner veldig godt. Kanskje for eksempel Serendipity eller Frøken Skavlan.
Kamikaze:
Kamikaze startet ungkaren med å si:
Det kunne endt der, for jeg liker ikke snakk om å ta livet sitt, det er en kjepphest jeg har. Men hun berget videre, heldigvis, på den svarte humoren.
På oppgave to, "hva er et bra kyss", svarte hun kortfattet og reservert, og hun var den nest siste som karret seg videre til topp 10. For å få med de jeg likte videre planla jeg at hun skulle ryke ut i neste runde.
Men i runde tre fikk hun toppscore på alle tre spørsmålene. Hun var morsom. Kvinnesakssvaret hennes likte jeg fordi jeg selv som kvinnesaksvennlig mann har fått mye kjeft fra feminister (om hun traff på flaks eller kjennskap vet jeg ikke), og fordi den siste formuleringen er elegant.
Dermed begynte Kamikaze klatringen gjennom feltet.
I runde fire leverte hun et grisebra svar på symbolet for kjærligheten (Mandelbrots fraktal). At hun taklet dette temnaet så bra var overraskende etter at hun ikke virket for romantisk i runde to. Etter dette var Kamikaze i favorittgruppa.
I runde fem merket jeg meg at jeg lo flere ganger av hennes svar enn de andres til sammen. Det var egentlig avgjort etter den runden, og Ungkaren ble derfor en runde kortere enn planlagt.
Kamikaze har ikke flørtet seg hit så mye som hun har skrevet seg hit. For å bli interessert trenger jeg noe jeg kan beundre, og Kamikaze skriver beundringsverdig. Hun er den rettmessige vinneren av BloggeUngkaren 2008.
Kamikaze, vil du ha den siste rosen?
Da jeg gjettet at Kamikaze var 30 år og fra Vestlandet, falt mistanken samtidig på Sonja. Det stemmer også med humor og matematikkunnskaper. Men mens Talicia og Askepott ble avslørt på at de gir meg samme følelse som sine alter egos, føles ikke Kamikaze som Sonja. Kamikaze føles mørkere og mer tilbakeholden. Så, jeg er ikke sikker på hvem du er.
Tusen takk til alle som har deltatt i Ungkaren 2008! Takk for alle de fine ordene, de sterke tekstene og den gode stemningen som ble skapt. For meg har det vært det artigste prosjektet evah, jeg håper det har vært underholdende for deltagere og lesere også.
Nå skal jeg hit...
I den første limoen sitter Marilyn. Marilyn ruller opp til den rosebladbelagte utendørsscenen. Og jeg skal forsøke å analysere hvorfor finalistene har kommet hit, i håp om avdekke universielle sannheter om sjekking.
Marilyn markerte seg tidlig ved å legge skikkelig innsats i svarene helt fra starten. Både i måten hun svarte på og mottok roser på. Det tydet på at hun virkelig ville vinne. Hun sparte heller ikke på flørting og komplimenter, og Ungkaren har vist seg nesten skuffende påvirkbar for sånt.
Marilyn satset på Marilyn Monroe som et ikon, som ikke er dumme assjosiasjonsbilder å lure inn i hjernen på Ungkaren. Monroe har eleganse og klasse.
Marilyn virket smart og morsom. Det største plusspoenget scoret hun likevel ikke i Ungkaren-postene, men i Damer som banker menn-posten:
Jeg lå likt med en gruppe gutter de siste kilometerene inn mot mål. (..) De vant spurten, men jeg knuste dem med over 4 minutter sammenlagt...
Det viste seg at Marilyn drev utholdenhetsidrett. Og det har jeg anlegg for selv. Det er en fordel å være god i noe som sjekkeobjektet er god i.
Mens vi venter på rose-dommen får Marilyn pris for innsatsen:
Fordi jeg liker å drite meg ut, skal jeg også forsøke å gjette hvem finalistene er:
Marilyn ga meg en følelse som HvaHunSa tidligere har gitt meg, begge sjekker rimelig offensivt. Men at hun driver utholdenhetsidrett gjør at jeg ikke tror Marilyn er en blogger jeg kjenner godt, og selv om jeg kjenner mange løpedamer IRL tror jeg ikke noen av dem er henne. Det at jeg tror Marilyn er et nytt bekjentskap har også bidratt til å bringe henne langt.
Lilja
Lilja røk ut av første runde, da hun skrev om Harry Potter og lurte meg til å tro at hun var for ung. Deretter vant hun andra chansen, vinnertrikset hennes var kanskje å kommentere i bloggen kvelden før andra chansen, mens Ungkaren tradisjonelt har skrekk for å få null respons:
Lilja gleder seg til å få en ny mulighet til å sjarmere Norges kjekkeste bloggeungkar i morgen! ;-) Håper forresten at du, Esquil, ikke lar deg skremme av at unge piker som ikke får rose i første runde ikke vil ta nei for et svar...
Smiger er alltid lurt. Kommentaren gjorde meg ekstra oppmerksom på det hun skrev i andra chansen, det er ellers lett å drukne i mengden. Jeg likte måten Lilja skriver på, hun virker å være en humørspreder. Selv om hun røk ut på Harry Potter-saken, viste den også at hun har evne til å ta opp mye kunnskap, som er et pluss.
For alt dette tildeles Lilja:
Lilja greier jeg ikke plassere. Hun er ut fra barne-TV-opplysningen ca. 28, men hun føles yngre. Hun føltes litt som Virrvarrs 19-årige talentfulle søster, som neppe deltar.
Når jeg blar tilbake ser jeg at jeg ganske tidlig har dannet meg oppfatninger av folk, og at de senere kommentarene de avgir stort sett får mindre betydning. Jeg tror at hvis man gjør et godt førsteinntrykk, og deretter ikke krangler eller lager dårlig stemning, kommer man langt.
Mona
Mona virket som en Bra Dame.
Hun kunne være morsom:
Og superlangbein er kanskje morsom og interessant, men kjekk? Hadde han vært trønder, innbiller jeg meg at han hadde vært langrennsløper (langbeinsløper) med slimete kjeft.
Og smart (som man også ser på språket):
2. Hva ved deg er lettest å beundre?
Jeg er typisk skoleflink, og det synes på vitnemålene mine.
Men det jeg likte best var kanskje måten hun reagerte på da hun ble kastet ut i en kort periode:
Nå ble jeg mer skuffet enn jeg burde. Ikke har jeg grønne tentakler engang. Men takk for oppmerksomheten, esquil, det var moro så lenge det varte. Og til dere jenter: Takk for kampen, og lykke til videre!
Smart å 'bli skuffet', får meg til å tro at vi har et bånd. Og veldig smart å takle skuffelse så pent, det er en menneskelig egenskap jeg setter høyt.
Mens vi venter får Mona pris:
Jeg aner ikke hvem Mona er, men jeg vil tippe hun er en dyktig blogger jeg ikke kjenner veldig godt. Kanskje for eksempel Serendipity eller Frøken Skavlan.
Kamikaze:
Kamikaze startet ungkaren med å si:
Jeg ville spist middag med George Bush, og vi skulle spist burger med arsenikkdressing.
Det kunne endt der, for jeg liker ikke snakk om å ta livet sitt, det er en kjepphest jeg har. Men hun berget videre, heldigvis, på den svarte humoren.
På oppgave to, "hva er et bra kyss", svarte hun kortfattet og reservert, og hun var den nest siste som karret seg videre til topp 10. For å få med de jeg likte videre planla jeg at hun skulle ryke ut i neste runde.
Men i runde tre fikk hun toppscore på alle tre spørsmålene. Hun var morsom. Kvinnesakssvaret hennes likte jeg fordi jeg selv som kvinnesaksvennlig mann har fått mye kjeft fra feminister (om hun traff på flaks eller kjennskap vet jeg ikke), og fordi den siste formuleringen er elegant.
Kvinnekampen, eller kjønnskampen som jeg heller vil kalle den, hadde gått mye bedre hvis feminister og andre som synes kjønn betyr litt for mye i samfunnet vårt, kunne holde opp med å hakke på hverandre og ta for seg dem som er virkelig uenige med dem. Splitt og hersk fungerer best hvis du splitter dem som er imot deg, ikke dem som er på din side.
Dermed begynte Kamikaze klatringen gjennom feltet.
I runde fire leverte hun et grisebra svar på symbolet for kjærligheten (Mandelbrots fraktal). At hun taklet dette temnaet så bra var overraskende etter at hun ikke virket for romantisk i runde to. Etter dette var Kamikaze i favorittgruppa.
I runde fem merket jeg meg at jeg lo flere ganger av hennes svar enn de andres til sammen. Det var egentlig avgjort etter den runden, og Ungkaren ble derfor en runde kortere enn planlagt.
Kamikaze har ikke flørtet seg hit så mye som hun har skrevet seg hit. For å bli interessert trenger jeg noe jeg kan beundre, og Kamikaze skriver beundringsverdig. Hun er den rettmessige vinneren av BloggeUngkaren 2008.
Kamikaze, vil du ha den siste rosen?
Da jeg gjettet at Kamikaze var 30 år og fra Vestlandet, falt mistanken samtidig på Sonja. Det stemmer også med humor og matematikkunnskaper. Men mens Talicia og Askepott ble avslørt på at de gir meg samme følelse som sine alter egos, føles ikke Kamikaze som Sonja. Kamikaze føles mørkere og mer tilbakeholden. Så, jeg er ikke sikker på hvem du er.
Tusen takk til alle som har deltatt i Ungkaren 2008! Takk for alle de fine ordene, de sterke tekstene og den gode stemningen som ble skapt. For meg har det vært det artigste prosjektet evah, jeg håper det har vært underholdende for deltagere og lesere også.
Nå skal jeg hit...
3. juni 2008
Skyggesiden ved å treffe bloggere
Jeg har truffet en del bloggere de siste dagene. Jeg har også truffet en del ikke-bloggere for første gang. Så nå kan jeg sammenligne.
Med bloggere har man en base å begynne på, og man vet i utgangspunktet at man ikke er for ulike. Det gjør at bloggetreffene i snitt har vært mer vellykket enn de andre treffene.
Men å treffe bloggere har sine skyggesider. Chat fra i natt:
Real Life-samtale fra i dag, X vet ikke stort mer om meg enn det utseendet kan fortelle:
Og jeg bør slutte å fortelle deg sånt og heller fjerne alle aldersopplysninger fra nett :)
Med bloggere har man en base å begynne på, og man vet i utgangspunktet at man ikke er for ulike. Det gjør at bloggetreffene i snitt har vært mer vellykket enn de andre treffene.
Men å treffe bloggere har sine skyggesider. Chat fra i natt:
Eskil: bra dame. men jeg sølte det bort.
Tine: lols
Tine: kjipt
Tine: hva skjedde
Eskil: nja. vi matchet nok ikke like bra som bloggerne jeg har møtt
Tine: Å? hvem passer deg?
Eskil: (nevner en rekke bloggere jeg kommuniserer bra med, hvorav magre 33% er i akseptabel aldersavstand fra meg.)
Tine: knis. bestefar.
Eskil (indignert): jeg sa bare at bloggesamtalene gled mer naturlig
Real Life-samtale fra i dag, X vet ikke stort mer om meg enn det utseendet kan fortelle:
Det er etter sommeren tjue år siden videregående.
X: (Snakker om e-coli-bakterier som kobler seg til hverandre med en streng og utveksler DNA i levende live)
Eskil: Jeg har ikke hørt om dette før. Er det ny kunnskap?
X: DNA og sånt ble jo funnet på 50-tallet, men jeg tror det som står i det kapitlet er funnet ut de siste ti årene.
Eskil: OK. Det er jo ti år siden jeg lærte dette.
X: Åja, du hadde biologi på videregående.
Eskil (nøgd): Nei ... *host* vi lærte litt om DNA i kjemien ...
Og jeg bør slutte å fortelle deg sånt og heller fjerne alle aldersopplysninger fra nett :)
BloggeUngkaren Finale
I bloggen har vi de siste ukene prøvd å leke en slags Ungkaren i bloggversjon, med deltagere av alle slags obskure kjønn. Opprinnelig var det 40 deltagere, i tillegg prøvde 25 seg i andra chansen. Nå har vi kommet frem til finalen. Fyra brudar gjenstår:
På torsdag vinner en av dem heder, ære og middag med Ungkaren.
Dagens oppgave til deltagerne:
Du har med Ungkaren hjem til familien. Hva skjer?
I Jentehuset står det hvem som er hvem. Jeg ser en del frem til å lese det kommentarfeltet ...
På torsdag vinner en av dem heder, ære og middag med Ungkaren.
Dagens oppgave til deltagerne:
Du har med Ungkaren hjem til familien. Hva skjer?
I Jentehuset står det hvem som er hvem. Jeg ser en del frem til å lese det kommentarfeltet ...
Abonner på:
Innlegg (Atom)