Titanics minst omtalte passasjer

Bortglemt.

Fortrengt.

Det er laget utallige filmer om Titanic. Det er skrevet side opp og side ned. Man har med stor iver skildret hva man tror kan ha skjedd om bord på skipet. Diktet opp romantiske eventyr. Intriger. Fester. Fantasien har ingen grenser for hva som kan ha skjedd om bord på dette legendariske skipet. Skipet som ikke kunne synke.

Men hittil er det ingen som har nevnt ham. Ingen har hatt hjerte til det. Eller kanskje ingen egentlig vet om ham?

Han var en nobody. En flue på veggen som ingen la merke til. Ironisk nok var det han som skulle ende opp med å være en av de mest sentrale personene.

Men det er det ingen som vet nå. Alt er glemt.

Jeg snakker om Terry Blysilly. Dekksgutten med svært begrenset erfaring til sjøs, men som på grunn av styrmannens godhet fikk være med som hjelpemann.

Terry beundret Titanic. Det var noe majestetisk over skipet som ikke kunne synke. Solid. Stilfullt. Moderne. Han beundret styrmannen, som enkelt manøvrerte skipet som om det skulle være en liten pram. Og han beundret passasjerene. Fiffen. Kultureliten.

I flere dager gikk Terry rundt på dekk og følte seg beæret over å kunne omgås så fine mennesker. Imøtekommende, generøse, hyggelige mennesker. Slike som du blir glad i. Og han var fascinert av de kvinnelige passasjerene. Så velskapte. Så yndige. Så vakre på så mange måter.

Den 11.april 1912.

Sånn ca. i nitiden på kvelden skulle det skje noe som skulle forandre Terrys liv. Noe som han skulle huske resten av livet. Resten av livet var riktignok ikke så lenge, for vi vet jo alle hva som skjedde bare noen få timer senere.

Terry sto i styrrommet og betraktet styrmannens arbeid, som han hadde gjort så mange ganger. Håpet å lære litt. Kanskje også han en dag – når han ble eldre – kunne bli styrmann på et så majestetisk skip.

Så skjedde det som satte sine dype spor i Terrys sjel. Som forandret livet hans.

Nei. Skipet kolliderte ikke med et isfjell.

Det som skjedde var at den erfarne, dyktige styrmannen så på ham, og sa: ”Blysilly, kan du ta roret litt? Jeg trenger å slappe av noen timer.”

Unge Terry svevde på skyer. Han fikk sjansen. Han fikk virkelig sjansen. Blant alle de tusenvis av mennesker på dette skipet var det noen som hadde tiltro til akkurat ham. Som stolte på ham. Og det var ikke hvem som helst. Det var selve styrmannen.

Følelsen av å overta roret og virkelig styre dette majestetiske skipet satt dype spor i den unge mannens sinn. Det var en følelse han ikke skulle glemme så lenge han levde.

Et par timer senere sa det ”Dunk”, mens Terry fortsatt holdt roret … Og vi vet alle hvilket dunk det var.

Jeg kan levende forestille meg den umiddelbare følelsen Terry må ha hatt i kroppen da han skjønte hva som hadde skjedd. Jeg kan identifisere meg med det.

… for akkurat den følelsen er det lett å få et snev av nå, etter å ha overtatt roret i Rølerbloggen i et døgns tid. Den majestetiske Rølerbloggen som hittil aldri har tapt en eneste avstemning på nett. Det trengtes bare et eneste døgn med min styring og min valgkamp før bloggen ble grisebanket i Tordenbloggen.

Det jeg må håpe på nå, er at min innsats i valgkampen blir like glemt som Terry Blysillys innsats som hjelpestyrmann. Historien viser at den slags blundere ofte går i glemmeboken :)

… eller kanskje Glambilbiotekaren rett og slett bare lager en god blogg og har mange tilhengere?