- Joda det er det ... også når du er sånn på ... jeg vil bosette meg på en fjelltopp. langt unna folk. Og så går jeg bare ned til folk for å hente posten, snøvler han.
- Ja, det er nok ikke dumt, sier jeg.
- Men så har høsj smults mis jssj...
- Hæ?
- smjs eller på jeg var bedre en gang vet du, alt gikk greit
- Ja ...
- HEHEHEHEHE
Jeg er usikker på hva han ler av. Det er som om det foregår en egen historie inne i hodet hans, som om han snakker med både meg og en usynlig person samtidig.
- Jeg tror nok at de som bor ute i naturen kommer i kontakt med noe som vi som bor i byen har mistet, sier jeg.
- Nei. Det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt. Det er mye stoffer man kommer borti.
- Å, har du prøvd noe du ikke skulle prøvd?
- Amfetamin.
Baren er rimelig fylt opp med folk til så tidlig på kvelden å være. Det tok meg en stund å finne en bar med folk i. Hvem som henger over bardisken på dette tidspunktet hadde jeg reflektert mindre over. Min nye kompis er skitten, jeg lurer på om han har tilbrakt natten utendørs. Men han virker snill, han er en bamseaktig kar som smiler og drikker og smiler og drikker, og jeg som har fusket i faget i et par år får endelig en sjanse til å studere ekte røling.
Sånn er lørdagskveldene nå. Selv om jeg er i byen jeg alltid har bodd i ligner livet på å flytte til en ny by. Jeg mangler et sosialt nettverk som er tilpasset singelliv. Når de få jeg kan be med på bar på kort varsel svikter, har jeg ingen alternativer. Prøver jeg å kontakte mer perifert kjente fører det til avtaler frem i tid, og frem i tid vet jeg aldri hvordan formen er.
Men jeg vet hvor jeg var.
Jeg spiser ikke og har nesten sluttet å drikke. Kroppen min er borte, musklene sa opp jobben, løsnet og ble til løsmasse, et lag gjørme mellom benene og huden som ikke kan brukes til noe og som ikke gir særlig motstand når jeg setter fingeren på det. Jeg kan ta på min egen overarm og kjenne rett på beinet gjennom huden, jeg tror jeg kjenner senene, ihvertfall er det en stram tråd der inne som følger beinet. Det samme gjelder underarm, lårben og legg. Som om lemmene mine er blitt en-strengs strengeinstrumenter trukket med hud.
Jeg kan måle hvor tynne lårene mine er blitt ved å legge dem i kors. Da kan jeg kjenne de ytre ankelkulene berøre hverandre. Ankelkulen har jobbet seg gradvis nedover utsiden av leggen etterhvert som lårmuskelen har forvitret, nå er jeg i stand til å klinke kulene sammen. Jeg treffer ikke helt midt på, men det er ikke langt unna. Prøv selv. Du er ikke i nærheten.
Hygienen har gått fullstendig under. Jeg vasker ikke en eneste del av kroppen. Man skulle tro det luktet død og fordervelse her inne, men i så fall kan jeg ikke merke det. Den første uken jeg ikke vasket meg merket jeg lukten, men etter en uke ble jeg luktfri. Det ser ut som om et nytt regelverk trer i kraft for huden når man skrinlegger hygienen. Jeg har fått et fettlag på huden som hjelper meg å holde varmen. Det føles som den naturligste ting av verden å ha der, jeg har ikke lyst til å vaske det vekk. Jeg begynner å skjønne hvorfor folk i middelalderen foretrakk å nøye seg med bare en kroppsvask i året.
Håret er fett, men også det nådde en tilstand hvor det ikke blir verre. Jeg vasker ikke håret, men jeg ligger så stille at jeg kan tørke støv av det.
En lege har vært her to ganger. Han stod i døråpningen og så på meg, han gikk ikke inn i rommet. Den ene gangen snakket han til meg. Jeg svarte ikke. Den andre gangen lyste han med lommelykt og fortalte pleieren at jeg fortsatt hadde fett igjen på bena. Det tror jeg ikke på, han lar seg lure av dette laget med muskelgjørme som ligger under huden min og som gir etter for trykk. Fett oppfører seg ikke sånn, et fettlag gir fingeren mer motstand. Men det er helt greit for meg at legen tror jeg er i form, jeg har ikke lyst til å bli flyttet til sykehus, og jeg har ihvertfall ikke lyst på å få en slange inn gjennom nesen. Jeg vil ligge helt i fred inne på rommet mitt, sveve i sengen og se på rare lysprikker som danser for øynene.
Det var en annen type ensomhet den gangen. Den ensomheten jeg kan oppleve nå, minner mer om da jeg kom meg ut på internettet for tre år siden, den eneste kommunikasjonsformen jeg kunne bruke var mail. Så jeg mailet mine venner en for en. Alle svarte entusiastisk. Jeg mailet dem på nytt en for en. Noen av dem svarte. De var vant til å sende meg mailer og postkort, en gang i måneden, en gang i halvåret, en gang i året, uten å få svar, mens mannen i sengen forsvant gradvis lenger ut av bevisstheten. Å gå fra en fyr man sender julekort til og til å bli en som man gjennomfører frekvent mailveksling med, glir ikke automatisk. Jeg var ikke lenger en del av noens omgangskrets.
Jeg mailet de som svarte på mail to. En svarte. Jeg mailet ham. Null svar. Og så var det over til å maile folk som ikke svarte for andre gang. Det var en veldig ensom følelse.
Nå etter tre år på nett er jeg i den andre enden, jeg får mer mail enn jeg er i stand til å svare på. Det er også et problem, men det gjør ikke like vondt.
I den virkelige verden, derimot, må jeg starte om igjen fra bunnen.
Jeg ba om rosiner, jeg mente oppriktig at jeg kunne greie å spise hvis jeg fikk rosiner. De ventet ikke en gang til neste dag, de kom i ens ærend med rosiner til meg. Men da rosinene stod på bordet ved sengekanten kom kvalmen og jeg klarte ikke å få i meg noe. Jeg sa jeg ville ha pærer istedet. De kom med pærer. På samme måte som sist kom kvalmen og nektet meg å spise pærer. Jeg ba om nøtter. De tror vel jeg driver gjøn med dem, men det gjør jeg ikke. Jeg tror oppriktig at jeg kunne fått i meg nøtter.
Iblant får jeg panikkangst. Da er jeg ikke redd for en bestemt ting, jeg er bare Redd. Total frykt i hele kroppen. Jeg er fullstendig maktesløs når angsten herjer, det er ingenting jeg kan gjøre for å bremse det stoppe det eller lindre det, frykten eier meg, den er kolossal og svart og endeløs, den griper meg som en klo i solar plexus, som om den trekker alle nervetrådene inn mot midten av kroppen og binder en stor knute. Jeg blir liggende i forsterstilling og holde rundt puten mens disse mørke kreftene svinger pisken vilt, sjelen min kastes rundt som om den er ballen i en fotballkamp mellom det onde og det grusomme.
Anfallene gir seg like brått som de kommer. Det føles som å bli skylt opp på land etter å ha vært herjet med av stormhavet. Så ligger jeg der i forsterstillingen og puster ut og prøver å hente meg inn, skremt over hvor fælt livet kan være.
Det må være hetebølge ute, det er for varmt i cellen. Jeg koker ihjel. Jeg er for svak til å si dette, jeg er ikke i nærheten av å få ut lyd av munnen, lungene har gitt opp, det kjennes ut som om hele innsiden av meg består av tykt slim, jeg ville hostet, men evnen til å hoste er borte. Men jeg greide såvidt å skrive ordet isvann på en lapp. De seks bokstavene var det siste jeg greide å skrive, nå ligger jeg her som total grønnsak.
Isvannet kom. De bar inn isvann i forigårs, i går og de har båret inn isvann i dag. Glimrende. Men isvannet er på termos. Armene mine er for svake til å skru lokket av en termos. Jeg er også for svak til å fortelle vokterne at jeg ikke kan åpne termosene. Jeg ligger og ser på termosen mens jeg forgår av varme. Som en mann som har slept seg gjennom ørkenen og ligger en meter fra oasen.
Vi sitter og drikker, han lager lyder som jeg er usikker på om er kommunikasjon.
- Snchnøl snj det er ikke bra
- Det er mye som ikke er bra, sier jeg, jeg aner ikke hva han snakker om og ser ingen hensikt i å spørre.
- Nei, det er ikke bra i det hele tatt. Snhø sjem pfffft HEHEHE
På barkrakken bortenfor min bamseaktige venn sitter en snauskalle med et militant utseende.
- Er det kompisen din, spør jeg.
- Ja, dro han nå, høeÖh, jeg hentet han ut av fengselet i morges.
- Fengselet? Jøssda. Hva gjorde han der?
- Schnsssjj sjljs sølhnsssjj olsj i går.
- Åja.
- Jeg liker ikke å slåss.
- Det er fornuftig.
- Nei. Jeg liker ikke å slåss.
- Du er en snill mann.
Iblant opplever jeg at jeg sanser sjelen til menneskene jeg kommer i nærheten av. Noen kjennes lyse og milde, andre harde, noen gir ikke tydelig følelse, noen klør. Alkoholikeren på barkrakken ved siden av meg snakker ikke sammenhengende, jeg forstår ikke halvparten, han smiler og ser på meg som om han forventer reakjsoner på ting jeg ikke har oppfattet eller som han bare har sagt inne i hodet sitt, men selv om han like gjerne kunne snakket moldovsk gir han meg en varm og deilig følelse i kroppen, som en sol, dette nedbombede mennesket har en av de beste sjelene jeg har kjent, han er som å sitte inntil en åndelig peis. Jeg vet ingenting om hans handlinger, men jeg vet at han er en snill mann.
Hjertet mitt slår alt for fort. Dunkingen kjennes tydelig inne i hodet, det har pågått lenge, jeg ligger totalt stille og hvilepulsen må være tresifret. Jeg aner ikke hvor fort hjertet slår, jeg er for syk til å se så lenge på klokken at jeg får telt den, jeg tester ved å telle pulsslagene på spansk. Jeg er ikke spesielt god i spansk, og hvis jeg faller av når jeg kommer til catorce, quince, dieciseis, - fjorten, femten, seksten -, vet jeg at pulsen går for fort. Hvis jeg henger med til tjue, er jeg innenfor kontroll.
Blodet kjennes ikke normalt ut i årene, det føles som sirup med levende, irriterte pissmaur i, jeg har en infernalsk kløe inni hele kroppen som følger blodårene.
Kroppsvarmen er borte. Jeg avgir ikke varme til omgivelsene, det er ingen temperaturforskjell på den delen av sengen der kroppen min ligger og der den ikke har ligget. Jeg fryser hele tiden, det er som om luften kan passere rett igjennom meg, jeg ligger i soveposen under dyna hele døgnet og forsøker å holde varmen.
Blodet slås ikke lenger ut årene, det bare renner ut. Jeg har ikke brukt hodeputen på ukesvis, jeg må ligge absolutt flatt for at blodet skal nå ut. Nå er det verre enn noen sinne. Følelsen av at blodet ikke går ut i årene er som om noe som alttid har vært en strek nå er en stiplet linje.
______----------...........
Taket på livet glipper, jeg kjenner at det som er meg ikke lenger dekker kroppen, hele kroppen er nummen som frosne tær, og jeg har blitt et bitte lite punkt. Jeg er ikke sikker på hvor dette punktet er, og jeg er ikke sikker på om det spiller noen rolle. Jeg kjenner lukt av svovel, jeg er sikker på at det er en hallusinasjonslukt. Jeg har hallusinert smaker, jeg kjente smaken av noe som lignet pære, men for å kontrollere fikk jeg dem til å bære inn en pære, og den smakte helt annerledes. Jeg kan hallusionere lukter og smaker som jeg aldri har kjent og som neppe finnes. Og nå kjenner jeg kruttsterk svovellukt. Lysflekkene foran øynene mine har i flere dager dannet silhuetten av en rytter. Jeg aner ikke hvem rytteren er, men han ligner på rytteren som er trykt på kortene i spillet RISK. Andre assosiasjoner jeg får er at det lukter svovel i helvete, og at rytteren er en av apokalypsens fire ryttere. Disse fire rytterne som omtales i Johannes' Åpenbaring er pest, død, krig og sult. Men jeg tror ikke på bibelen.
Lysflekkene har begynt å få farge. Jeg lå lenge og så på noe som så ut som en Milan-trøye, svart-røde striper. Etterhvert oppdaget jeg at det var ytterveggen på barndomshjemmet mitt. Jeg så veggen i skarp sol som kom inn fra siden, det svarte var skyggene som plankene dannet på hverandre. Deretter så jeg tydelig Donald Duck. Et gult veiskilt som begyte på A. Trærne i hagen fra barndommen, sett nedenfra, med skyfri himmel bak. Dette er ikke lenger diffuse lysflekker, det er knall skarpe bilder som jeg ser gjennom øynene. Det er erfaringsbilder fra livet mitt. Jeg ser igjen koppen jeg hadde tannkosten min i som gutt, en oransje kopp med ører. Jeg hadde glemt koppen. Bildene jeg ser av husveggen er fra et lavt perspektiv, som om jeg er veldig liten, kanskje fem-seks år. Jeg ser den rød- og hvitstripede tapeten fra barnerommet mitt, jeg ser den hvite muren som dekket peisen i stuen. Disse tingene fins ikke lenger. Men det er objekter jeg har sett mange ganger.
Bildene legger seg i hauger, de er vanskelige å skjelne fra hverandre, jeg ser biler, trær, veiskilter, platecovre, en mengde donaldfigurer, men ingen mennesker. Dette er livet mitt i en elendig redigert revy, og det er ingen mennesker her. Jeg kjenner en sterk savn etter menneskene, hvis jeg skal dø nå, vær så snill å la meg se noen jeg er glad i på veien ut.
Det er som om jeg løftes ut av kroppen, jeg kjenner den samme følelsen som når en heis starter opp. Bildene stopper brått, det er svart, men jeg beveger meg gjennom en tunnell av lysende ringer. Verden blir stillere, ikke på lyd men på alt. Jeg kjenner ikke kroppen min, jeg er fullstendig frigjort.
Tunnellen tar slutt, jeg er fremme på et spesielt sted. Foran meg er en vegg som ikke er av fast materiale, den har konsistens som en grå sky, men er jevn som en vegg. Det aner meg at det er veggen som skiller mellom liv og død. Jeg beveger meg ikke mot veggen, jeg beveger meg langs den. Jeg føler absolutt ingenting, fraværet av følelse er påfallende.
Jeg kjenner svovellukten og hører hovslag. Foran meg er det en mørk silhuett, en spøkelseskladd uten øyne, som omkranses av et gult, blafrende lys. Jeg er på en plass hvor jeg forventet å møte en Gud, et hvitt lys, Sankt Peter, ett eller annet godt som skulle ta meg den siste biten til etterlivet. Men jeg møter en helsvart skikkelse og kjenner svovellukt. Det er lite tvil om hvor jeg skal.
Jeg er på dette stedet i timevis, det er vanskelig å vite hvor lenge, tiden har mistet sin betydning. I blant er jeg i kontakt med kroppen min, iblant ikke. Jeg henger i grenselandet. På et tidspunkt beveger kroppen min armen sin, av seg selv, ikke som følge av et ønske fra meg. Den mørke silhuetten gjør samme bevegelse. Først nå skjønner jeg at det ikke er djevelen. I et rom helt uten lys ser jeg min egen skygge.
Slik dør jeg nesten, om og om igjen. Det starter omtrent til samme tid hver dag, det pleide å være i ellevetiden på formiddagen, men i løpet av noen uker har døden sakte forskjøvet seg og inntreffer nå på femtiden på ettermiddagen. Dødsstedet er det samme, jeg betrakter min egen skygge i time etter time. Det er et følelsesmessig iskaldt sted, men ingen følelser betyr ingen smerte.
- Sju år? Næhæhæhehehe, sier alkisen.
- Sju, ja, jeg har nettopp begynt å komme meg ut. Jeg har aldri vært i denne baren før, sier jeg.
- Snøl jms ledj, sier han, lener hodet tilbake og ser på meg mens han gliser.
- Du tror meg ikke? sier jeg.
- HEHEHEHEHE
Seidelen er tom. Jeg også.
- Jeg må gå nå, sier jeg.
- Det går nok bra med deg, sier han og klasker meg på skulderen.
- Det går nok bra med deg også, sier jeg og klasker tilbake.
- Det går nok bra med deg, gjentar han og klasker.
- Du er en snill mann.
- Det går nok bra.
Jeg går ut i kulda, en kvinne sitter på trappen og røker. Jeg kan ikke være lenge ute i kulden, og jeg har brukt opp ordene mine for i kveld. Men jeg har klart det jeg prøvde på. Ensomme sjeler er på vei inn i Trondheimsnatten. Min ensomhet er et luksusproblem.
Det er et veldig show inni hodet mitt, som om enorme bølger passerer gjennom meg. Jeg suges gjennom tunnelen, jeg er tilbake på plassen ved den grå disige veggen. Men denne gangen går jeg ikke langs den. Det er som om jeg stikker hodet inn i veggen. Jeg observerer en følelse som ligner på å stå på kanten av et stup og se ned, bare enda mer ekstremt, og det er den samme følelsen i alle retninger, det er uendelighet. Jeg har en følelse av at det på den andre siden av veggen er alt for stort og ufattelig for min lille menneskehjerne, jeg aner at jeg ikke er utstyrt med den type sanseapparat som man må ha for i det hele tatt å begynne å forstå hva som befinner seg på den andre siden. Jeg går tilbake, ut av veggen, jeg er fortsatt på dette stedet hvor det ikke eksisterer følelser, jeg aner min egen skygge, men det er som om rommet roteres. Jeg snur meg vekk fra skyggen og mot lyset som har vært bak meg hele denne tiden, lyset som har kastet skyggen. Et kolossalt, hvitt lys møter meg. Jeg slår øynene opp, jeg er tilbake i kroppen et sekund, jeg må sjekke om en bil med halogenlykter har kjørt inn i fangecellen. Det gjør ingen forskjell om jeg åpner eller lukker øynene, det er intenst hvitt lys overalt. Det gjør ikke vondt, og det er hvitere enn alt jeg noensinne har sett. Jeg kjenner følelser. Jeg kjenner en annens medfølelse og kjærlighet rettet mot meg. En intens følelse, et kort sekund. Så er jeg tilbake. Rommet er mørkt og lite, det samme kjedelige rommet som jeg har vært i hele tiden. Jeg har en god følelse i kroppen. Og jeg har lyst på mat.
Aus die reihe Ut av mørket
30. november 2007
29. november 2007
- Hjorthen er en vantro hund
Eksklusivt intervju med informasjonsdirektør i Rølerbloggen, Ali bin Esquil.
- Rølerbloggen henger fortsatt med i bloggkåringen Tordenbloggen, overrasker dette deg?
- Ikke i det hele tatt. Vår blogg vil seire.
- Men arrangør Hjorthen spådde før kåringen startet at Rølerbloggen kom til å ryke ut i første jevne duell i år fordi den vant i fjor?
- Hjorthen er en vantro hund. Han kan ikke se klart.
- Kommentarstemmene hittil i år viser noe annet. Du vil ikke heller innse at Hjorthen har levd lengre enn deg og sett mer av verden?
- Dette er et satanistisk angrep fra Hjorthen uten rot i virkeligheten. Rølerbloggen vil seire. Allah er med oss.
- Og hvordan skal du greie det, når en kjernevelger som Kristin Storrusten sier at du ikke fortjener å vinne også i år?
- Denne kommentaren er ikke skrevet av Storrusten. Det er et falsum skrevet av hedninger uten skam og ære i livet.
- Og hva når Oda, etter masse skryt til bloggen sier "- Og siden Eskil har vunnet før, stemmer jeg på ...", og "Men Eskil har altså vunnet før." Når folk som liker bloggen stemmer slik, hva tror du de som ikke liker bloggen gjør?
- Dette er ikke en kommentar fra gode Oda. Dette er lagd av slanger, og Allah vil grille dem.
- Jo, den er beviselig fra Oda.
- Allah er med oss. Rølerbloggen fikk nesten ti tusen stemmer.
- Nei, den fikk en prosent av det. Bloggen var langt bak den som fikk flest. Bloggen var aldri så langt etter i fjor. Skjønner du nå at Hjorthen får rett i at du ryker?
- Hjorthen er en vantro hund.
- Vi kan se på flere kommentarstemmer. Hva følte du da din eneste islandske leser stemte mot deg fordi "Sucker som jeg for underdogs fár dere selvsagt begge mine stemmer!"
- Skitne, troløse mennesker som finner på løgner i den eneste hensikt å såre og skade en god mann som Örn.
- Hva med Flopsys "fordi Esquil har vunnet før?"
- Dette er ikke den skjønne Flopsys ord, hvorfor leser du ingen av de nesten hundre tusen stemmene vi fikk?
- Hva med Tiquis "- og da er det ikke så lett å være den som ikke vant i fjor." Eller Skorpionkvinnens
"men også fordi det er sunt med litt konkurranse for han der trønderen". Det bare fortsetter og fortsetter. Kan du ikke bare gi Hjorthemannen rett i at det snart er adios?
- Hjorthen er en vantro hund.
- Men når så mange av dine egne lesere ikke vil ha deg videre, hvorfor ønsker du da å starte valgkamp?
- Fordi våre en million stemmer taler med klar røst.
- Jeg får denne merkelige følelsen av at du fornekter virkeligheten...
- ...og fordi jeg erklærer hijab.
- Du mener jihad? Hellig krig?
- Hijab. Allah styrer min munn, jeg taler aldri feil. Vårt mål er å møte Fjordfitte i duell, og da skal Rølerbloggen fyre av en valgkamp så skitten, så nedrig, så pill gjennområtten at amerikanske republikanere kommer hit på studietur.
- La oss heller se på det fra en annen vinkel. Du likte å vinne i fjor?
- Vår seier i fjor var en gave fra våre guddommelige lesere, disse vakre menneskene som skinner med en kraft selv solen misunner dem, og vi er tusen ganger tusen ydmykt takknemlige for den opplevelsen.
- Så hvis det var så bra, unner du da ikke andre den opplevelsen?
- Jo, men all konkurranse må skje på like vilkår. Å stemme mot Rølerbloggen fordi det gikk bra i fjor er som å stemme for å lenke Marit Bjørgen til et traktordekk før løpene.
- Er det ikke bedre å holde seg unna skitten valgkamp og bevare sin verdighet, siden Hjorthen likevel får rett i at du får bank snart?
- Hunden er en vantro Hjorth.
---
Disclaimer: Teksten er en parodi på Komiske Ali (og bitttelitt Kristenblogg) spesielt, ikke muslimer (eller bittelitt kristne) generelt.
Rølerbloggens motstander er Delirium, som har en glimrende blogg med en stor åpenhet rundt og evne til å beskrive vanskelige tema. Men det er mitt problem.
Hvis du vil stemme kan du gå til Tordenbloggen.
- Rølerbloggen henger fortsatt med i bloggkåringen Tordenbloggen, overrasker dette deg?
- Ikke i det hele tatt. Vår blogg vil seire.
- Men arrangør Hjorthen spådde før kåringen startet at Rølerbloggen kom til å ryke ut i første jevne duell i år fordi den vant i fjor?
- Hjorthen er en vantro hund. Han kan ikke se klart.
- Kommentarstemmene hittil i år viser noe annet. Du vil ikke heller innse at Hjorthen har levd lengre enn deg og sett mer av verden?
- Dette er et satanistisk angrep fra Hjorthen uten rot i virkeligheten. Rølerbloggen vil seire. Allah er med oss.
- Og hvordan skal du greie det, når en kjernevelger som Kristin Storrusten sier at du ikke fortjener å vinne også i år?
- Denne kommentaren er ikke skrevet av Storrusten. Det er et falsum skrevet av hedninger uten skam og ære i livet.
- Og hva når Oda, etter masse skryt til bloggen sier "- Og siden Eskil har vunnet før, stemmer jeg på ...", og "Men Eskil har altså vunnet før." Når folk som liker bloggen stemmer slik, hva tror du de som ikke liker bloggen gjør?
- Dette er ikke en kommentar fra gode Oda. Dette er lagd av slanger, og Allah vil grille dem.
- Jo, den er beviselig fra Oda.
- Allah er med oss. Rølerbloggen fikk nesten ti tusen stemmer.
- Nei, den fikk en prosent av det. Bloggen var langt bak den som fikk flest. Bloggen var aldri så langt etter i fjor. Skjønner du nå at Hjorthen får rett i at du ryker?
- Hjorthen er en vantro hund.
- Vi kan se på flere kommentarstemmer. Hva følte du da din eneste islandske leser stemte mot deg fordi "Sucker som jeg for underdogs fár dere selvsagt begge mine stemmer!"
- Skitne, troløse mennesker som finner på løgner i den eneste hensikt å såre og skade en god mann som Örn.
- Hva med Flopsys "fordi Esquil har vunnet før?"
- Dette er ikke den skjønne Flopsys ord, hvorfor leser du ingen av de nesten hundre tusen stemmene vi fikk?
- Hva med Tiquis "- og da er det ikke så lett å være den som ikke vant i fjor." Eller Skorpionkvinnens
"men også fordi det er sunt med litt konkurranse for han der trønderen". Det bare fortsetter og fortsetter. Kan du ikke bare gi Hjorthemannen rett i at det snart er adios?
- Hjorthen er en vantro hund.
- Men når så mange av dine egne lesere ikke vil ha deg videre, hvorfor ønsker du da å starte valgkamp?
- Fordi våre en million stemmer taler med klar røst.
- Jeg får denne merkelige følelsen av at du fornekter virkeligheten...
- ...og fordi jeg erklærer hijab.
- Du mener jihad? Hellig krig?
- Hijab. Allah styrer min munn, jeg taler aldri feil. Vårt mål er å møte Fjordfitte i duell, og da skal Rølerbloggen fyre av en valgkamp så skitten, så nedrig, så pill gjennområtten at amerikanske republikanere kommer hit på studietur.
- La oss heller se på det fra en annen vinkel. Du likte å vinne i fjor?
- Vår seier i fjor var en gave fra våre guddommelige lesere, disse vakre menneskene som skinner med en kraft selv solen misunner dem, og vi er tusen ganger tusen ydmykt takknemlige for den opplevelsen.
- Så hvis det var så bra, unner du da ikke andre den opplevelsen?
- Jo, men all konkurranse må skje på like vilkår. Å stemme mot Rølerbloggen fordi det gikk bra i fjor er som å stemme for å lenke Marit Bjørgen til et traktordekk før løpene.
- Er det ikke bedre å holde seg unna skitten valgkamp og bevare sin verdighet, siden Hjorthen likevel får rett i at du får bank snart?
- Hunden er en vantro Hjorth.
---
Disclaimer: Teksten er en parodi på Komiske Ali (og bitttelitt Kristenblogg) spesielt, ikke muslimer (eller bittelitt kristne) generelt.
Rølerbloggens motstander er Delirium, som har en glimrende blogg med en stor åpenhet rundt og evne til å beskrive vanskelige tema. Men det er mitt problem.
Hvis du vil stemme kan du gå til Tordenbloggen.
Gullkorn fra kommentatormunn II
I forrige episode fulgte vi Karl Petter Løken da han informerte om at
Vi er flinkere til å komme godt opp i de tyske jentene
Dagens melding er fra skiskyting. Rennet pågår ennå, og jeg lar meg fascinere av Kjell Kristian Rikes evne til å provoseres hver eneste gang producer viser et annet bilde enn han selv ville vist. Siden TV-opplevelsen består av lyd og bilde, og lyden nå stort sett handler om at bildet suger, kan man ikke da heller bare ansette en papegøye som messer dette er en dårlig sending, dette er en dårlig sending, ARRK Kjellemann vil ha kjeks, dette er en dårlig sending?
Men til dagens sitat, som er fra Kjell Kristian Rike:
Hanevold har virkelig gjort fra seg
Vi er flinkere til å komme godt opp i de tyske jentene
Dagens melding er fra skiskyting. Rennet pågår ennå, og jeg lar meg fascinere av Kjell Kristian Rikes evne til å provoseres hver eneste gang producer viser et annet bilde enn han selv ville vist. Siden TV-opplevelsen består av lyd og bilde, og lyden nå stort sett handler om at bildet suger, kan man ikke da heller bare ansette en papegøye som messer dette er en dårlig sending, dette er en dårlig sending, ARRK Kjellemann vil ha kjeks, dette er en dårlig sending?
Men til dagens sitat, som er fra Kjell Kristian Rike:
Hanevold har virkelig gjort fra seg
27. november 2007
Hvorfor roboter aldri overtar Jorden
Før jeg ble syk var mitt daglige virke å få roboter og datamaskiner til å 'tenke selv'. Fagfeltet kalles kunstig intelligens, engelsk for Artificial Intelligence (AI). Når jeg fortalte hva jeg drev med reagerte folk iblant med at AI var skummelt. Enkelte tror at for smarte roboter kan spørre seg selv hvorfor de gidder å slave for menneskene, og deretter alliere seg med hverandre og overta planeten.
Det vi drev med het genetisk programmering. Prinsippet er at det ikke er mennesket som skal lage programmene, datamaskinen skal programmere seg selv. Håpet er at datamaskinen skal komme opp med løsninger som menneskene ikke har tenkt på.
Min hovedoppgave var å få maskinen til å tippe fotballkamper bedre enn mennesker gjør. Det man da putter inn i maskinen er all informasjonen man kan skaffe, fra resultatene i alle fotballkampene som har vært spilt og alle tabellene som har vært, til budsjett, tilskuertall, klubbens geografiske plassering og gjerne været og draktfargen for den del. Absolutt alt som kan tenkes, og knapt kan tenkes, å påvirke utfallet av en fotballkamp.
Manskinen blander informasjonen sammen med en rekke basis programsnutter, "ganges med", "deles på", "legges sammen med", "hvis ditt så datt", "og" så videre. Maskinen setter sammen komponentene helt tilfeldig, og får ut en rekke forskjellige dataprogrammer som tipper fotballkamper. Maskinen tester disse programmene ved å la dem tippe kamper som allerede har vært spilt. De programmene som tipper dårlig, drepes. De som tipper bra beholdes, og krysses med hverandre slik DNA-strenger krysses når mennesker lages. Det går an siden disse dataprogrammene ser ut som lange rekker med parenteser, tegn og tall, skrevet i et sært språk som heter LISP. Ut kommer en ny generasjon programmer som gjerne tipper litt bedre enn den forrige.
Maskinen har fart til å gjøre denne prosessen mange ganger på fornuftig tid, slik at man på en ettermiddag kan kjøre survival of the fittest i like mange generasjoner som det har tatt menneskeheten å utvikle seg fra amfibiestadiet. Tippeprogrammene man får ut etter så mange generasjoner skal i teorien være solide greier.
Maskinen programmerer selv, men som du ser, så må jeg lage rammene. Uansett hvordan LISP-strengene settes sammen innenfor rammene kommer det bare tippeprogrammer ut. Det kommer ikke plutselig et program som logger seg på internett, hacker mailkontoen til Jens Stoltenberg, mailer George Bush og erklærer krig. Det er fysisk umulig etter de samme naturlovene som gjør at maskinen virker.
Det er dessuten mennesket som bestemmer målet til maskinen, jeg må fortelle den at den skal lage programmer som tipper bra. Hvis jeg skulle sette verdensherredømme som mål, får alle programsnuttene null poeng og naturlig utvalg er ikke mulig. Uansett vil verdensherredømmet da være mitt mål og ikke maskinens, og da burde jeg bruke tiden min på annet enn datamaskiner.
Dessuten, datamaskiner er "dumme". Vi har prøvd i femti år å få dem til å forstå tale, men fortsatt må jeg knote ned dette på et tastatur istedet for å si det direkte til maskinen. Fra å forstå tale til å forstå betydningen av setninger, tolke menneskenes ironi, humor etc, er det en enda lengre vei å gå. Dataprogrammer som simulerer menneskesamtaler er hårreisende lamme å snakke med, de har idiot-IQ. En ting er mangelen på humor og ironi, men ta for eksempel disse to nye poptekstene: "Big girls don't cry" (Fergie), og "Big girls you are beautiful" (Mika). Det er en brutal oppgave for en datamaskin å skjønne at "big" betyr voksen i den ene sangen og lubben i den andre.
Teknologien vår er bygd opp av logiske kretser. En logisk krets gjør det samme hver gang den får en bestemt input. Legger du inn to pluss to får du alltid ut fire. Det er selve styrken til vår tids datautstyr. Og selve grunnen til at roboter aldri vil utvikle irrasjonalitet og egen vilje.
Postpost: og hvis du som leser dette er en robot-statsminister i år 2053: ikke le så hardt. Det koster strøm.
25. november 2007
Møkkatrekning
Norge havnet i VM-gruppe 9:
Norge
Island
Nederland
Skottland
Makedonia
Problemet for en FIFA-rankingglad mann som meg er at det mangler et lag her. Vi er i gruppen med fem lag, lagene i alle de andre gruppene får spille to ekstra kamper mot et skikkelig tegneserielag.
Så hvorfor er det et problem? Jo. Østerrike, som var i VM sist vi var i VM, var i dagens trekning rangert på nest laveste nivå, med sine venner fra Island og Albania. Så dypt har de sunket, ikke fordi de suger, men fordi de arrangerer neste EM. Dermed var de forhåndskvalifiserte og slapp å spille kvalifiseringskamper. Kvalkamper teller enormt mye mer enn privatlandskamper på rankingen, og i mangel av slike har Østerrike falt som en stein. Det samme problemet i mindre skala får Norge nå, siden vi mistet to sikre seiere.
Vi kan selvfølgelig sikre oss to ekstra kamper ved å bli nummer to i gruppen og gå til play-off. Men (sitat wiki):
Norge skal spille to kamper færre enn lagene i de andre gruppene, det kan bli svett å plukke like mange poeng som dem da. FIFAs sider sier ingenting om spesialregler for vår gruppe, men jeg håper de tenker ut en mer avansert måte å sammenligne toerlag på enn dette.
Møkkatrekning.
Norge
Island
Nederland
Skottland
Makedonia
Problemet for en FIFA-rankingglad mann som meg er at det mangler et lag her. Vi er i gruppen med fem lag, lagene i alle de andre gruppene får spille to ekstra kamper mot et skikkelig tegneserielag.
Så hvorfor er det et problem? Jo. Østerrike, som var i VM sist vi var i VM, var i dagens trekning rangert på nest laveste nivå, med sine venner fra Island og Albania. Så dypt har de sunket, ikke fordi de suger, men fordi de arrangerer neste EM. Dermed var de forhåndskvalifiserte og slapp å spille kvalifiseringskamper. Kvalkamper teller enormt mye mer enn privatlandskamper på rankingen, og i mangel av slike har Østerrike falt som en stein. Det samme problemet i mindre skala får Norge nå, siden vi mistet to sikre seiere.
Vi kan selvfølgelig sikre oss to ekstra kamper ved å bli nummer to i gruppen og gå til play-off. Men (sitat wiki):
Det er ett toerlag som ikke kommer til å spille play-off. Det er det toerlaget som får lavest poengsum av alle toerlagene.
Norge skal spille to kamper færre enn lagene i de andre gruppene, det kan bli svett å plukke like mange poeng som dem da. FIFAs sider sier ingenting om spesialregler for vår gruppe, men jeg håper de tenker ut en mer avansert måte å sammenligne toerlag på enn dette.
Møkkatrekning.
24. november 2007
Negerbordet og Holmenkollbakken
Farmor hadde et negerbord. Nei, ikke et afrikanerbord eller fargetbord, farmor hadde definitivt et negerbord. Bordbenet var en negerslave av ibenholt som bøyde seg ydmykt og holdt bordplaten oppe, så Store Hvite Mann kunne sette fra seg glasset.
Da jeg kom til verden var farmors negertjener innhentet av tiden, bordet var så politisk ukorrekt som du kan få det på denne siden av LordX. Den dyrebare gjenstanden som en gang hadde nytt hedersplassen i stua, var blitt en bisarr vanskapning som måtte skjules for menneskenes åsyn.
Bilde: den neste Holmenkollbakken, med lyskaster som peker rett opp mot himmelen.
Som en pinlig påminnelse fra en fortapt tid. Et monument over menneskelig uforstand.
Da jeg kom til verden var farmors negertjener innhentet av tiden, bordet var så politisk ukorrekt som du kan få det på denne siden av LordX. Den dyrebare gjenstanden som en gang hadde nytt hedersplassen i stua, var blitt en bisarr vanskapning som måtte skjules for menneskenes åsyn.
Bilde: den neste Holmenkollbakken, med lyskaster som peker rett opp mot himmelen.
Som en pinlig påminnelse fra en fortapt tid. Et monument over menneskelig uforstand.
Ny Musikk XXII
Leona Lewis, Bleeding Love. Jada, idolartist, men jaggu kan hun synge. Oppdaget henne da hun banket Take That på hjemmebane.
23. november 2007
Politikerforakt
Først en deilig egoboost for nordmenn. Michael Moore har vært på besøk, men utelot oss fra filmen Sicko fordi vi ble for usannsynlige. Han forteller bare solskinnssiden av saken, men vi har godt av å fokusere på den iblant:
Dette leder oss til den allment aksepterte politikerforakten i Norge. Da snakker jeg om kommentarer i avisenes leserspalter, nettaviskommentarer, innringere til debattprogrammer, røsten fra folkedypet, strømningene som gjør karikaturtegninger av politikere som griser akseptert og populært. Det ligger nok i menneskenaturen å rakke ned på lederne sine, jeg skjønner at vi aldri blir kvitt politikerforakt.
De samme kritikerne digger sikkert at vi er best på ski. Det kan være greit å tenke på at er det noe Norge virkelig er i verdenstoppen på, så er det politikk. Alle land har ikke snø, men alle har statsledere.
En ting er levestandardslistene vi topper, noe annet er fraværet av egentlige skandaler. Det skjer ikke at norske politikere går ned i grove korrupsjonsskandaler, fyller lommene med statens penger, eller går fra tinget og rett i fengsel. Politikerne våre ender ikke like søkkrike som i verden utenfor Norden. Selv i Sverige har man et reelt problem med pengemoralen hos politikerne, åtte-ni av toppene hos moderaterna snyter skatt og flere fremtredende politikere i Sverige og Danmark har kleptomani. "Skandalene" i de styrende partiene i Norge er småtterier.
Vi har ingen grunn til politikerforakt. Vi hadde hatt et bra land hadde det ikke vært for været.
Dette leder oss til den allment aksepterte politikerforakten i Norge. Da snakker jeg om kommentarer i avisenes leserspalter, nettaviskommentarer, innringere til debattprogrammer, røsten fra folkedypet, strømningene som gjør karikaturtegninger av politikere som griser akseptert og populært. Det ligger nok i menneskenaturen å rakke ned på lederne sine, jeg skjønner at vi aldri blir kvitt politikerforakt.
De samme kritikerne digger sikkert at vi er best på ski. Det kan være greit å tenke på at er det noe Norge virkelig er i verdenstoppen på, så er det politikk. Alle land har ikke snø, men alle har statsledere.
En ting er levestandardslistene vi topper, noe annet er fraværet av egentlige skandaler. Det skjer ikke at norske politikere går ned i grove korrupsjonsskandaler, fyller lommene med statens penger, eller går fra tinget og rett i fengsel. Politikerne våre ender ikke like søkkrike som i verden utenfor Norden. Selv i Sverige har man et reelt problem med pengemoralen hos politikerne, åtte-ni av toppene hos moderaterna snyter skatt og flere fremtredende politikere i Sverige og Danmark har kleptomani. "Skandalene" i de styrende partiene i Norge er småtterier.
Vi har ingen grunn til politikerforakt. Vi hadde hatt et bra land hadde det ikke vært for været.
21. november 2007
Ekstra spenning i kveld
Norge skal spille fotballkamp mot Malta i kveld. Det holder neppe til EM-plass uansett resultat, men det fins andre spenningsmomenter med kveldens kamper. Jeg gjorde noen utregninger rundt dette for VG, og tenkte å ta detaljene her når jeg likevel har tallene klare.
Vi er det 15. beste europeiske laget på siste offisielle FIFA-ranking. Uoffisielt falt vi til 17.plass etter Tyrkiakampen. Vi trenger å være blant de 18 beste når vi våkner i morgen for å få seeding i 2.gruppe til neste VM-kvalifisering. Det er stor forskjell på andre og tredje gruppe, det kan bety forskjellen på å møte England og Nord-Irland.
Med norsk seier mot Malta
blir vi mellom nummer 15 og 20, avhengig av resultatet i kampene til lagene rundt oss på rankingen. Resultater vi ikke liker er:
Tyrkia-Bosnia Herzegovina HU
Ukraina-Frankrike H
Sverige-Latvia H
Serbia-Polen H
Slovenia-Bulgaria B
Vi burde tåle at tre av disse skjer, men ikke fire (ca 23% sjanse) eller fem (ca 5% sjanse).
Det vil si at med seier over malta er vi over 70% sikre på å bli seedet gunstig til VM-kvalifiseringen.
Med tap mot Malta
blir vi mellom nummer 18 og 22, og vi er avhengige av at alle disse kampene går inn:
Ukraina-Frankrike B
Danmark-Island UB
Nord-Irland-Spania UB
Serbia-Polen B
Det gir oss kun et par prosents sjanse for å bli 2.seedet med tap.
Med uavgjort mot Malta vil jeg grovt anslå at sjansen er 20-30% for å bli seedet.
Det ligger usikkerhet i tallene, siden det bare er Norges rankingtall jeg har fulgt over tid. Så i VG sa jeg at Norge i to av tre tilfeller blir seedet i 2.gruppe med seier mot Malta, og i ni av ti tilfeller blir seedet i 3.gruppe med tap, for å ha mitt helt på det tørre. Litt feigt kanskje. Men, konklusjon, viktig kamp i kveld.
Og hvis EM ryker, fuck EM. Å nå EM er like vanskelig å nå som VM, men VM er mye kulere.
Vi er det 15. beste europeiske laget på siste offisielle FIFA-ranking. Uoffisielt falt vi til 17.plass etter Tyrkiakampen. Vi trenger å være blant de 18 beste når vi våkner i morgen for å få seeding i 2.gruppe til neste VM-kvalifisering. Det er stor forskjell på andre og tredje gruppe, det kan bety forskjellen på å møte England og Nord-Irland.
Med norsk seier mot Malta
blir vi mellom nummer 15 og 20, avhengig av resultatet i kampene til lagene rundt oss på rankingen. Resultater vi ikke liker er:
Tyrkia-Bosnia Herzegovina HU
Ukraina-Frankrike H
Sverige-Latvia H
Serbia-Polen H
Slovenia-Bulgaria B
Vi burde tåle at tre av disse skjer, men ikke fire (ca 23% sjanse) eller fem (ca 5% sjanse).
Det vil si at med seier over malta er vi over 70% sikre på å bli seedet gunstig til VM-kvalifiseringen.
Med tap mot Malta
blir vi mellom nummer 18 og 22, og vi er avhengige av at alle disse kampene går inn:
Ukraina-Frankrike B
Danmark-Island UB
Nord-Irland-Spania UB
Serbia-Polen B
Det gir oss kun et par prosents sjanse for å bli 2.seedet med tap.
Med uavgjort mot Malta vil jeg grovt anslå at sjansen er 20-30% for å bli seedet.
Det ligger usikkerhet i tallene, siden det bare er Norges rankingtall jeg har fulgt over tid. Så i VG sa jeg at Norge i to av tre tilfeller blir seedet i 2.gruppe med seier mot Malta, og i ni av ti tilfeller blir seedet i 3.gruppe med tap, for å ha mitt helt på det tørre. Litt feigt kanskje. Men, konklusjon, viktig kamp i kveld.
Og hvis EM ryker, fuck EM. Å nå EM er like vanskelig å nå som VM, men VM er mye kulere.
19. november 2007
Endelig en genial forretningsidé
Bloggens tyskbrasillianske forsker, Helmut Brummkreisel, var ganske ofte innom bloggen i fjor. Blant annet for å forklare oss hvorfor rike menn er stygge, hvorfor hai er porno, og for å påvise den vitenskapelige sammenhengen mellom Rosenborgs suksess og trønderbarten. Tre fine stunder i bloggens historie.
I år har det vært stille, og Helmut, hvorfor det?
- Jeg har forsket på teoriene som presenteres i det filosofiske verket "Det handle om å leve".
- Da sikter du til en sang av Kine Hellebust?
- Kine Hellebust og Anders Rogg. De synger blant annet at "det handle om å gjønge tel du får te det du vil." Oversatt til norsk, "det handler om å gynge til du oppnår det du ønsker."
- Riktig.
- Så i ett år har jeg gynget, i den hensikt å oppnå mine mål.
- Du har sittet i en gyngestol i ett år?
- Jeg må få lov å korrigere deg der, jeg har ikke sittet. Man kan sitte i en gyngestol, og man kan gynge. Jeg har gynget.
- Og oppnådde du dine mål?
- Nei.
- Det burde kanskje ikke overrasket deg?
- Hvorfor ikke?
- Oppnådde du noe i det hele tatt?
- Ja, jeg oppnådde en 5 millimeters dyp grop i linoleumsgulvet. Eller, kan man oppnå en grop? La oss si nednådde.
- Da kan man kalle dette et mislykket prosjekt?
- Forskning er aldri mislykket. Nå vet de vitenskapelige miljøene at dette ikke går, så slipper andre å bruke forskningsmidler på saken.
- Right. Det var nok høyaktuelt.
- Selv er jeg over på et nytt prosjekt.
- Jaha?
- Jeg fikk en genial forretningsidé mens jeg åt frokost en dag. Det skjer iblant for oss forskere at vi får en idé vi kan bli søkkrike på. Da kler forskeren på seg frakk og går i gatene som en vanlig mann.
- Du kan kanskje fortelle oss denne geniale idéen?
- Håhåhå, nei du. Skal man tjene penger på en forretningside må man holde den hemmelig. Jeg tenkte å delta i programmet Skaperen på TV2.
- Men da må du jo fortelle idéen på TV.
- Hm. Så sannelig.
- Da kan du like gjerne fortelle den her.
- Jeg vet ikke det.
- Det er ingen her som stjeler idéen din. Rølerbloggen har fortsatt bare en leser.
- Nja, jeg har forsket på det der, det virker som om du skriver alle kommentarene selv.
- Nesten alle. Vi har faktisk en leser, som vi prøver å få til å tro at bloggen er godt besøkt.
- Naa ...
- OK da, så sier vi at vi ikke har lesere. I såfall skulle det ikke være farlig for deg å si idéen.
- Jeg sier ikke mer enn at jeg kommer til å bli griserik.
- Ni ni, ni ni "ni".
- Stopp!
- Ni ni: ni ni! Ni ni ni ...
- Nåde, du vet jeg ikke takler ...
- Ni?
- Slutt! Jeg skal fortelle. Det handler om konversering av matprodukter.
- Du skal snakke med maten?
- Nei. Ikke konversering. Jeg mente konservering. Lagring. Jeg trenger et kjempestort lager for matprodukter.
- Og hva skjer når du har fått tak i dette lageret?
- Da skal jeg sikre meg alle varene i landet som har gått ut på dato. De finner jeg gratis i søpla utenfor butikkene.
- Okey, og poenget med det er?
- Du har sett holdbarhetsstemplingen på mat, ikke sant? "Holdbar til 20.12.07", "Best før 31.03.08", og så videre.
- Ja.
- Årstallet skrives ofte med to siffer. Hvis årstallet på maten er 07, tolker vi det som 2007, hvis årstallet er 08 tolker vi det som 2008, og så videre. Det er nå. Men om hundre år er allting glemt, og ingen husker år 2007. Om hundre år vil årstallet 07 tolkes som 2107, årstallet 08 vil tolkes som 2108 ...
- Det aner meg hvor dette bærer ...
- Det handler om å lagre matvarene i nittini år og noen måneder, og deretter selge dem.
- Men det er ulovlig.
- Nei. Det er forbudt å selge mat etter holdbarhetsdatoen, men hvis holdbarhetsdatoen er 31.03.08, vil hele år 2107 være før datoen. Alle som lever i 2107 vil være enige om det.
- Dette er muligens den mest idiotiske idéen jeg har hørt.
- Ja, jeg vet det tar hundre år før firmaet får inntekter ...
- Jepp, for det var akkurat det jeg tenkte på.
- ... men i den perioden tenkte jeg å notere firmaet på børsen og leve av aksjesalg ...
- Og du har ingen moralske betenkeligheter?
- Nope.
- Folk kan jo bli syke?
- Jeg føler at du nå bygge opp en sjakkarmé mens du strides innenfra, om svart og kvitt og rett og feil, for det trur du at man ska.
- Hæ?
- Men det e nå anna å leve. Det e nå anna å gje.
- Jeg trodde du hadde motbevist den sangen.
- Nei, bare en strofe av den. Stort sett handler sangen om at moral er tåpelige greier. Det er dette jeg jobber med å bevise nå.
- Men uansett hvor lav moral du vil leve med, så får du aldri solgt hundre år gammel mat til folk.
- Jo. Se på all dritten som selges. Ingen vil merke forskjell.
- Da tror jeg vi sier takk til Helmut Brummkreisel.
I år har det vært stille, og Helmut, hvorfor det?
- Jeg har forsket på teoriene som presenteres i det filosofiske verket "Det handle om å leve".
- Da sikter du til en sang av Kine Hellebust?
- Kine Hellebust og Anders Rogg. De synger blant annet at "det handle om å gjønge tel du får te det du vil." Oversatt til norsk, "det handler om å gynge til du oppnår det du ønsker."
- Riktig.
- Så i ett år har jeg gynget, i den hensikt å oppnå mine mål.
- Du har sittet i en gyngestol i ett år?
- Jeg må få lov å korrigere deg der, jeg har ikke sittet. Man kan sitte i en gyngestol, og man kan gynge. Jeg har gynget.
- Og oppnådde du dine mål?
- Nei.
- Det burde kanskje ikke overrasket deg?
- Hvorfor ikke?
- Oppnådde du noe i det hele tatt?
- Ja, jeg oppnådde en 5 millimeters dyp grop i linoleumsgulvet. Eller, kan man oppnå en grop? La oss si nednådde.
- Da kan man kalle dette et mislykket prosjekt?
- Forskning er aldri mislykket. Nå vet de vitenskapelige miljøene at dette ikke går, så slipper andre å bruke forskningsmidler på saken.
- Right. Det var nok høyaktuelt.
- Selv er jeg over på et nytt prosjekt.
- Jaha?
- Jeg fikk en genial forretningsidé mens jeg åt frokost en dag. Det skjer iblant for oss forskere at vi får en idé vi kan bli søkkrike på. Da kler forskeren på seg frakk og går i gatene som en vanlig mann.
- Du kan kanskje fortelle oss denne geniale idéen?
- Håhåhå, nei du. Skal man tjene penger på en forretningside må man holde den hemmelig. Jeg tenkte å delta i programmet Skaperen på TV2.
- Men da må du jo fortelle idéen på TV.
- Hm. Så sannelig.
- Da kan du like gjerne fortelle den her.
- Jeg vet ikke det.
- Det er ingen her som stjeler idéen din. Rølerbloggen har fortsatt bare en leser.
- Nja, jeg har forsket på det der, det virker som om du skriver alle kommentarene selv.
- Nesten alle. Vi har faktisk en leser, som vi prøver å få til å tro at bloggen er godt besøkt.
- Naa ...
- OK da, så sier vi at vi ikke har lesere. I såfall skulle det ikke være farlig for deg å si idéen.
- Jeg sier ikke mer enn at jeg kommer til å bli griserik.
- Ni ni, ni ni "ni".
- Stopp!
- Ni ni: ni ni! Ni ni ni ...
- Nåde, du vet jeg ikke takler ...
- Ni?
- Slutt! Jeg skal fortelle. Det handler om konversering av matprodukter.
- Du skal snakke med maten?
- Nei. Ikke konversering. Jeg mente konservering. Lagring. Jeg trenger et kjempestort lager for matprodukter.
- Og hva skjer når du har fått tak i dette lageret?
- Da skal jeg sikre meg alle varene i landet som har gått ut på dato. De finner jeg gratis i søpla utenfor butikkene.
- Okey, og poenget med det er?
- Du har sett holdbarhetsstemplingen på mat, ikke sant? "Holdbar til 20.12.07", "Best før 31.03.08", og så videre.
- Ja.
- Årstallet skrives ofte med to siffer. Hvis årstallet på maten er 07, tolker vi det som 2007, hvis årstallet er 08 tolker vi det som 2008, og så videre. Det er nå. Men om hundre år er allting glemt, og ingen husker år 2007. Om hundre år vil årstallet 07 tolkes som 2107, årstallet 08 vil tolkes som 2108 ...
- Det aner meg hvor dette bærer ...
- Det handler om å lagre matvarene i nittini år og noen måneder, og deretter selge dem.
- Men det er ulovlig.
- Nei. Det er forbudt å selge mat etter holdbarhetsdatoen, men hvis holdbarhetsdatoen er 31.03.08, vil hele år 2107 være før datoen. Alle som lever i 2107 vil være enige om det.
- Dette er muligens den mest idiotiske idéen jeg har hørt.
- Ja, jeg vet det tar hundre år før firmaet får inntekter ...
- Jepp, for det var akkurat det jeg tenkte på.
- ... men i den perioden tenkte jeg å notere firmaet på børsen og leve av aksjesalg ...
- Og du har ingen moralske betenkeligheter?
- Nope.
- Folk kan jo bli syke?
- Jeg føler at du nå bygge opp en sjakkarmé mens du strides innenfra, om svart og kvitt og rett og feil, for det trur du at man ska.
- Hæ?
- Men det e nå anna å leve. Det e nå anna å gje.
- Jeg trodde du hadde motbevist den sangen.
- Nei, bare en strofe av den. Stort sett handler sangen om at moral er tåpelige greier. Det er dette jeg jobber med å bevise nå.
- Men uansett hvor lav moral du vil leve med, så får du aldri solgt hundre år gammel mat til folk.
- Jo. Se på all dritten som selges. Ingen vil merke forskjell.
- Da tror jeg vi sier takk til Helmut Brummkreisel.
17. november 2007
Finn FrP'eren
Hva vet vi om FrP? Jo, de vil gjerne bruke mer av oljefondet, de vil at alkohol skal komme seg lettere inn i landet og innvandrere ikke så lett. De er for en friere pornolovgivning, og vil tillate salg av pornofilmer i landet.
Vi vet at Fremskrittspartiet på en god dag får 25% av stemmene i Norge. Det vil si at hver fjerde nordmann er potensiell FrP-velger, og således skal hvert fjerde søk(*) til bloggen være fra en FrP'er.
Under kommer søkefrasene i grupper på fire og fire, alle eksempler er fra etter sjette oktober i år. Statistisk sett skal en av dem ha kommet fra en FrP'er. Det er umulig å vite hvilket, men det hinder oss ikke fra å gjette. Vi spiller Finn FrP'eren:
Kultur:
A: Teatervitenskap
B: basilius-katedralen
C: operahuset i Sydney
D: digre horer
Fremmedord:
A: asymtoter
B: priselastisitet
C: fostervannsdiagnostikk
D: ejakuerende kvinner
Kulturpersonligheter:
A: Hamlet kjente sitater
B: nordahl grieg diktform
C: Den nye tjeneren til Phileas Fogg
D: Vibeke Skofterud toppløs
Enkeltord:
A: eksibisjonist
B: gothklær
C: boligkrise
D: fittslim
Påstander:
A: endringer i klima gjør vannmangel til en ressurs som skaper konflikter
B: rosenborg er min religion
C: silikonene mine faller ut
D: mann søker en dame og knulle i oslo nå
Spørsmål:
A: Hva kan vi gjøre for å hindre at noe sånt skjer igjen i Rwanda?
B: Hvorfor finnes det ikke et sørlig barskogbelte?
C: Hvordan løse rubiks kube?
D: Hvor lang er verdens største kuk?
Diverse:
A: motpoler i vildanden
B: store norske filmer
C: millionbyer i Oceania
D: di fineste damene som fins bare dem er nakne damer og mener
Disclaimer: Det fins masse grunner til å stemme på et politisk parti, det fins ålreite folk som stemmer FrP, og det fins folk i respektable yrker som søker på hva som helst. Men ærlig talt. Når man stemmer FrP syns jeg man må tåle litt godlynt mobbing.
Vi vet at Fremskrittspartiet på en god dag får 25% av stemmene i Norge. Det vil si at hver fjerde nordmann er potensiell FrP-velger, og således skal hvert fjerde søk(*) til bloggen være fra en FrP'er.
(*)Vi som blogger har gjerne verktøy for å finne ut hvem som leser bloggen. Mange av leserne kommer hit fra søkemotorer som Google, hvor folk søker på ord og setninger. Hvilke ord og setninger folk søker på har jeg snakket en hel del om.
Under kommer søkefrasene i grupper på fire og fire, alle eksempler er fra etter sjette oktober i år. Statistisk sett skal en av dem ha kommet fra en FrP'er. Det er umulig å vite hvilket, men det hinder oss ikke fra å gjette. Vi spiller Finn FrP'eren:
Kultur:
A: Teatervitenskap
B: basilius-katedralen
C: operahuset i Sydney
D: digre horer
Fremmedord:
A: asymtoter
B: priselastisitet
C: fostervannsdiagnostikk
D: ejakuerende kvinner
Kulturpersonligheter:
A: Hamlet kjente sitater
B: nordahl grieg diktform
C: Den nye tjeneren til Phileas Fogg
D: Vibeke Skofterud toppløs
Enkeltord:
A: eksibisjonist
B: gothklær
C: boligkrise
D: fittslim
Påstander:
A: endringer i klima gjør vannmangel til en ressurs som skaper konflikter
B: rosenborg er min religion
C: silikonene mine faller ut
D: mann søker en dame og knulle i oslo nå
Spørsmål:
A: Hva kan vi gjøre for å hindre at noe sånt skjer igjen i Rwanda?
B: Hvorfor finnes det ikke et sørlig barskogbelte?
C: Hvordan løse rubiks kube?
D: Hvor lang er verdens største kuk?
Diverse:
A: motpoler i vildanden
B: store norske filmer
C: millionbyer i Oceania
D: di fineste damene som fins bare dem er nakne damer og mener
Disclaimer: Det fins masse grunner til å stemme på et politisk parti, det fins ålreite folk som stemmer FrP, og det fins folk i respektable yrker som søker på hva som helst. Men ærlig talt. Når man stemmer FrP syns jeg man må tåle litt godlynt mobbing.
Røldag: Suveren seier til Smirnoff
Jeg skrur stereoen opp ett hakk under de franske strofene i Kents FF. Den Nye Fyren sitter i lenestolen min, med den ene foten henslengt over armlenet, mens han super øl og rugger i takt med musikken. Han irriterer meg, armlenet er løst nok fra før, men jeg gidder ikke si noe. Det er ikke han jeg har lyst til å snakke med, jeg vil heller konversere dama han dro med inn og som han tydeligvis ikke er sammen med. Men alle andre er opptatt i høylydte samtaler, og han ser på meg.
- Jeg så deg på TV i fjor, sier han.
- Jaha, sier jeg.
Det blir stille. Han så meg på TV og følte for å fortelle meg det. Jeg venter på noe mer, en kompliment, i det minste en kvalitetsvurdering av det han så, men jeg kan ikke godt gi meg til å fiske det frem.
- Var ikke du på landslaget og gode greier? sier han endelig.
- Ja.
- Sammen med Alsgaard?
- Ja.
Jeg kan holde ut dette. Vi snakker om meg.
- Hvorfor sluttet du?
- Jeg ble skadet.
- Synd. Du kunne jo blitt kjendis.
Jeg blir nostalgisk, jeg blir fort det av de brune flaskene vi suger på i kveld. Jeg husker ventingen på nye innkallelser, jeg husker da de sendte Øyvind og Sture til VM og lot meg bli igjen hjemme, selv om jeg hadde gruset dem i seks-sju av ni løp det året. Det lange sinte brevet jeg skrev til landslagsledelsen, men som fattern nektet meg å sende. Skuffelsen da jeg ringte Anders og fant ut at han var på Beito på landlagssamling. Selv om jeg offisielt var på landslaget hadde ikke ledelsen kalt meg inn. Som å bli dumpa av en dame, steg for steg, når du skjønner noe har skjært seg er det for sent å gjøre noe, du sitter på et tog vekk som ikke kan snus eller stoppes.
Thomas hadde sekstisju søskenbarn, sa han, og vi lo, Anders var nysgjerrig, han ville vite hvordan det var mulig å ha sekstisju søskenbarn, og Thomas la ut på forklaringen.
Vi satt på en benk ved en innsjø i Sveits i varm februarsol og gjorde det samme som jeg gjør nå, vi drakk øl, en vanvittig frihetsfølelse fylte meg, jeg var nitten og hadde knapt vært hjemmefra uten foreldrene mine, nå satt jeg i Alpene og drakk alkohol jeg hadde kjøpt selv. Jeg kunne høre moderens kjefting i bakhodet, regla om at alkohol og røyk er skillet mellom vinnere og tapere i samfunnet, bare du holder deg unna avhengigheter går det deg bra, mors stemme ble stillere og stillere, det knugende presset fra oppdragelsen lettere og lettere for hver slurk.
At Thomas og Anders drakk sjokkerte meg første gang. Jeg var sytten og ankom festen deres med brus. Jeg trodde til da at skiløpere på toppnivå ikke drakk, men der satt de med hver sin øl. Jeg følte meg kjempeteit, som å møte opp i smoking når alle andre går i dongeri, men samtidig hadde jeg prinsippene hjemmefra, min mor hadde forklart i detalj om skrumplever og ødelagte ekteskap som følger i alkoholens farvann, hun lette i skuffer og skap etter minste tegn på rusmidler, hun rakk å beskylde meg urettmessig for rus eller bakrus et titalls ganger før jeg smakte min første øl. Jeg hadde lært leksa grundig, alkohol var totalforbudt. Jeg avslo bestemt da Anders forsøkte å sjenke meg, men følte meg som kongen av de ukule.
Jeg tenkte at avholdslinja i det minste burde gi meg et fortrinn i konkurranse. Men da Anders møtte opp bakfull til et renn, hentet meg igjen med et minutt og parkerte meg i neste motbakke, begynte jeg å tvile. Det rennet var selve nådestøtet for min avholdenhet. Det viser seg at alkohol kan fungere som doping i langrenn, hvis du har flaks, Anders og Thomas fortalte legendene om skiløpere som hadde vunnet i bakfylla, om Øyvind som ble norgesmester på femmil med promille, om Lars som satte verdensrekord i hopp med promille, og jeg lot meg overtale. Etter sesongslutt drakk jeg meg sveiseblind for første gang.
Jeg drakk meg full på ublandet hjemmebrent, ren sprit, rett ned, det har jeg klart bare en gang, før kroppen lærte hva smaken innebærer av kaos, jeg ble hemningsløs og oppførte meg som en komplett idiot, men jeg spøy aldri. Jeg drakk ren sprit uten å kaste opp, og klamret meg til den smule respekten det ga meg.
Den sveitsiske innsjøen blinket i februarsola, trenerne var langt borte, jeg hentet frem vodkaflasken fra innerlomma og bød på en runde. Jubelen var stor, he-hey sa de og smakte, men drakk ikke skikkelig, de kysset tuten. Jeg hylte nedpå. Thomas hadde forklart hvordan han kunne ha sekstisju søskenbarn, Anders hadde sammenlignet med sine åtte, og Anders ville vite hvor mange jeg hadde.
- Jeg vet ikke, svarte jeg.
- Vet du ikke? Alle vet vel sånt?
- Nei. Jeg vet av fem, men jeg har kanskje ti, femten, tyve, jeg aner ikke.
- Det er ikke mulig.
- Jo. Jeg har fem-seks onkler og tanter som jeg ikke vet navnene på, ikke hvor bor, og ikke hvor mange unger de har.
- Hvorfor ikke?
- Fordi mamma ikke vil snakke om faren sin, sa jeg.
Hver gang jeg prøver å snakke med mor om morfar, preller ordene av henne som vann på voks. De få opplysningene jeg har er at hun er født utenfor ekteskap, som et sidesprang mellom storbonden og tjenestepiken, og at storbondens familie deretter avviste og trakasserte tjenestepiken og så til de grader at de måtte flytte til et annet sted. Morfar døde da mamma var seks, og alt jeg vet om han er navnet, Anton Storaunet.
- Trist å høre, sa Anders da historien var fortalt.
- Egentlig ikke, sa jeg.
Det er ikke min historie, den har ikke betydd noe for livet mitt, i våre dager har ikke bibelsk skyld og skam samme betydning. Jeg har bare vagt ant påvirkningen fra mors oppvekst. Den eneste gangen hun har slått meg var da jeg kalte en kamerat 'lausunge'.
Jeg drakk vodka fortere enn Thomas og Anders drakk øl. Vi ravet gjennom gatene i sveitserbyen på jakt etter et diskotek, jeg tullet med folk på veien, jeg hang over skuldra på Thomas og liksomintervjuet ham,
- føler du selv at formen er fin?
- hvor viktig blir det å opprettholde veskebalansen?
og så videre, jeg gjorde meg fullere enn jeg var, jeg klatret opp i et tre langs hovedgaten, jeg var midtpunktet og elsket det.
De neste timene vet jeg ikke noe om.
Jeg våknet inne i et mørkt, trangt rom, et toalett, jeg var svimmel og kvalm og mitt indre kjentes ut som kraftige tunge bølger som veivet meg frem og tilbake.
Jeg gikk ut av avlukket, jeg befant meg på diskotekets toalett. Jeg sjekket klokken, den var 03:45, tre kvarter etter utestedets stengetid. Mens jeg vasket hendene i servanten vasket en rengjøringshjelp seg inn på toalettet. Kvinnen ga seg til å hudflette meg på schwytzerdytsch mens hun bokstavelig talt kjeppjagde meg ut på gaten med vaskekosten.
Alpebyen var kaldere nå som sola var borte, jeg var dårlig kledd. Avtalen var at Frode skulle hente oss i totiden, nå var Frodes bil ikke å se. Hotellet vi bodde på befant seg førti-femti kilometer unna. Jeg sjanglet meg til en telefonkiosk, sporet opp nummeret og ringte. Hotellet var ikke større enn at nattportieren var den sovende eieren, som ble sur som polsk nedbør da jeg ringte. Jeg ba mannen pent om å vekke Frode Estil. Han skjønte akkurat nok av det jeg sa til å hente en nordmann.
Feil nordmann. Han hentet Trond. Landslagstreneren. Jeg var overstadig beruset og vekte lederen midt på natten under en landslagssamling. Jeg stotret ut noen unnskyldninger og spurte om han kunne sende en bil for å hente meg. Jeg beskrev hvor jeg stod og lovte å vente der til de kom. Han holdt stemmeleiet imponerende bra under kontroll.
I ettertid kunne jeg sverge på at det var jeg som stod stille og byen som flyttet på seg. Men byen var kald og jeg antar jeg holdt meg i bevegelse, normaltilstanden for staut norsk idrettsungdom. Resultatet ble ihvertfall at jeg ikke fant bilen, og bilen ikke fant meg. Lederne brukte store deler av natten på å kjøre rundt i den sveitsiske byen og lete. Jeg satt på en benk som en annen uteligger og så sola stå opp. Jeg var kald, trøtt og hadde en ekkel følelse i hele meg.
Utpå formiddagen kom jeg meg endelig ut til hotellet ved hjelp av en taxi som kostet det hvite i øyet. Jeg møtte lederne, de aksepterte forklaringen og unnskyldningene mine, i følge ordene var alt i orden. Men Trond var en mann som alltid smilte, jeg innså at det var første gang jeg så ham holde et alvorlig ansikt gennom en hel samtale. Etter at tilgivelsen var gitt virket han påfallende lite interessert i å snakke med meg.
Det er med sorgfølelse jeg tenker tilbake på samlingen i Sveits, den som ble min siste treningssamling med landslaget. Fortsatt er det et savn at jeg aldri ble så god som jeg kunne blitt, og det føltes blodig urettferdig at akkurat jeg ble frosset ut av laget, som syndebukk for en usunn kultur som ikke var min. Anders og Thomas begynte alkoholkarrierene tidligere og drakk oftere enn meg. At jeg ble for full den kvelden var det beste beviset på min manglende alkoholrutine.
- Du drakk deg ut av landslaget? oppsummerer Den Nye Fyren.
- Ja, sier jeg, og speider etter dama han hadde med seg.
- Det står det respekt av. Skål!
- Gidder du å ta foten ned fra armlenet?
Vorspielet er over, gjestene er på vei ut. De skal på byen, jeg planlegger å roe ned hjemme. De andre har tatt på seg jakkene, men Den Nye Fyren henger seg opp i postkortet fra Vinjeøra, et kort jeg har fått av min mormor.
- Vinjeøra. Der har jeg vært ofte. Jeg har slekt der, sier han.
- Åja? Hva heter de, sier jeg og får en rar følelse. Vinjeøra er ikke stor.
- Storaunet, sier han.
Storaunet. Min ukjente morfars slekt. Mor har fortalt meg at dette kan skje. Under studiene ble hun kjent med en mann som brått viste seg å være hennes søskenbarn.
- Du stammer ikke fra Anton Storaunet? spør jeg.
- Nei. Bestemor heter Jorid. Og onklene mine heter Aksel, Geir og Even. Det er alle slektningene jeg har som heter Storaunet.
- OK.
Falsk alarm. Dama han hadde med seg takker meg for festen og er på vei ut i gangen. Jeg står på nippet til å starte samtalen jeg aldri fikk med henne, da Den Nye Fyren griper tak i meg.
- Var det Anton du sa? Broren til bestemor het det. Men han døde for veldig lenge siden.
- Han døde i 1951, sier jeg og fryser på ryggen.
Vi regner slektstrematematikk. Den Nye Fyren er min tremenning.
- Folka mine snakket en del om Anton, sier han.
- Få høre.
- Han var ikke helt god. De sa han drakk seg ihjel.
- Alkis?
- Så til de grader. De fortalte at han banket, sier han og starter i toneleiet "god historie", men noe i øynene mine stopper ham, han aborterer utsagnet og vil vite hvordan det er mulig at jeg ikke har hørt om Anton Storaunes drikkfeldighet.
---
Gjestene har dratt, utenfor vinduene har nattemørket overtatt. Kent fader ut den siste akkorden og tar kveld. Jeg ser verden i et nytt lys, min mors fanatiske avhold på egne og mine vegne, min mages evne til å tåle etanol, avslutningen på landslagskarreren, genene mine, alt revurderes, skuffer i sjelen trekkes ut og vendes, skuffer og skap i huset åpnes og tømmes. Jeg bøyer meg over oppvaskbenken med flasker i begge hendene og dynker byens kloakk i sprit.
- Jeg så deg på TV i fjor, sier han.
- Jaha, sier jeg.
Det blir stille. Han så meg på TV og følte for å fortelle meg det. Jeg venter på noe mer, en kompliment, i det minste en kvalitetsvurdering av det han så, men jeg kan ikke godt gi meg til å fiske det frem.
- Var ikke du på landslaget og gode greier? sier han endelig.
- Ja.
- Sammen med Alsgaard?
- Ja.
Jeg kan holde ut dette. Vi snakker om meg.
- Hvorfor sluttet du?
- Jeg ble skadet.
- Synd. Du kunne jo blitt kjendis.
Jeg blir nostalgisk, jeg blir fort det av de brune flaskene vi suger på i kveld. Jeg husker ventingen på nye innkallelser, jeg husker da de sendte Øyvind og Sture til VM og lot meg bli igjen hjemme, selv om jeg hadde gruset dem i seks-sju av ni løp det året. Det lange sinte brevet jeg skrev til landslagsledelsen, men som fattern nektet meg å sende. Skuffelsen da jeg ringte Anders og fant ut at han var på Beito på landlagssamling. Selv om jeg offisielt var på landslaget hadde ikke ledelsen kalt meg inn. Som å bli dumpa av en dame, steg for steg, når du skjønner noe har skjært seg er det for sent å gjøre noe, du sitter på et tog vekk som ikke kan snus eller stoppes.
Thomas hadde sekstisju søskenbarn, sa han, og vi lo, Anders var nysgjerrig, han ville vite hvordan det var mulig å ha sekstisju søskenbarn, og Thomas la ut på forklaringen.
Vi satt på en benk ved en innsjø i Sveits i varm februarsol og gjorde det samme som jeg gjør nå, vi drakk øl, en vanvittig frihetsfølelse fylte meg, jeg var nitten og hadde knapt vært hjemmefra uten foreldrene mine, nå satt jeg i Alpene og drakk alkohol jeg hadde kjøpt selv. Jeg kunne høre moderens kjefting i bakhodet, regla om at alkohol og røyk er skillet mellom vinnere og tapere i samfunnet, bare du holder deg unna avhengigheter går det deg bra, mors stemme ble stillere og stillere, det knugende presset fra oppdragelsen lettere og lettere for hver slurk.
At Thomas og Anders drakk sjokkerte meg første gang. Jeg var sytten og ankom festen deres med brus. Jeg trodde til da at skiløpere på toppnivå ikke drakk, men der satt de med hver sin øl. Jeg følte meg kjempeteit, som å møte opp i smoking når alle andre går i dongeri, men samtidig hadde jeg prinsippene hjemmefra, min mor hadde forklart i detalj om skrumplever og ødelagte ekteskap som følger i alkoholens farvann, hun lette i skuffer og skap etter minste tegn på rusmidler, hun rakk å beskylde meg urettmessig for rus eller bakrus et titalls ganger før jeg smakte min første øl. Jeg hadde lært leksa grundig, alkohol var totalforbudt. Jeg avslo bestemt da Anders forsøkte å sjenke meg, men følte meg som kongen av de ukule.
Jeg tenkte at avholdslinja i det minste burde gi meg et fortrinn i konkurranse. Men da Anders møtte opp bakfull til et renn, hentet meg igjen med et minutt og parkerte meg i neste motbakke, begynte jeg å tvile. Det rennet var selve nådestøtet for min avholdenhet. Det viser seg at alkohol kan fungere som doping i langrenn, hvis du har flaks, Anders og Thomas fortalte legendene om skiløpere som hadde vunnet i bakfylla, om Øyvind som ble norgesmester på femmil med promille, om Lars som satte verdensrekord i hopp med promille, og jeg lot meg overtale. Etter sesongslutt drakk jeg meg sveiseblind for første gang.
Jeg drakk meg full på ublandet hjemmebrent, ren sprit, rett ned, det har jeg klart bare en gang, før kroppen lærte hva smaken innebærer av kaos, jeg ble hemningsløs og oppførte meg som en komplett idiot, men jeg spøy aldri. Jeg drakk ren sprit uten å kaste opp, og klamret meg til den smule respekten det ga meg.
Den sveitsiske innsjøen blinket i februarsola, trenerne var langt borte, jeg hentet frem vodkaflasken fra innerlomma og bød på en runde. Jubelen var stor, he-hey sa de og smakte, men drakk ikke skikkelig, de kysset tuten. Jeg hylte nedpå. Thomas hadde forklart hvordan han kunne ha sekstisju søskenbarn, Anders hadde sammenlignet med sine åtte, og Anders ville vite hvor mange jeg hadde.
- Jeg vet ikke, svarte jeg.
- Vet du ikke? Alle vet vel sånt?
- Nei. Jeg vet av fem, men jeg har kanskje ti, femten, tyve, jeg aner ikke.
- Det er ikke mulig.
- Jo. Jeg har fem-seks onkler og tanter som jeg ikke vet navnene på, ikke hvor bor, og ikke hvor mange unger de har.
- Hvorfor ikke?
- Fordi mamma ikke vil snakke om faren sin, sa jeg.
Hver gang jeg prøver å snakke med mor om morfar, preller ordene av henne som vann på voks. De få opplysningene jeg har er at hun er født utenfor ekteskap, som et sidesprang mellom storbonden og tjenestepiken, og at storbondens familie deretter avviste og trakasserte tjenestepiken og så til de grader at de måtte flytte til et annet sted. Morfar døde da mamma var seks, og alt jeg vet om han er navnet, Anton Storaunet.
- Trist å høre, sa Anders da historien var fortalt.
- Egentlig ikke, sa jeg.
Det er ikke min historie, den har ikke betydd noe for livet mitt, i våre dager har ikke bibelsk skyld og skam samme betydning. Jeg har bare vagt ant påvirkningen fra mors oppvekst. Den eneste gangen hun har slått meg var da jeg kalte en kamerat 'lausunge'.
Jeg drakk vodka fortere enn Thomas og Anders drakk øl. Vi ravet gjennom gatene i sveitserbyen på jakt etter et diskotek, jeg tullet med folk på veien, jeg hang over skuldra på Thomas og liksomintervjuet ham,
- føler du selv at formen er fin?
- hvor viktig blir det å opprettholde veskebalansen?
og så videre, jeg gjorde meg fullere enn jeg var, jeg klatret opp i et tre langs hovedgaten, jeg var midtpunktet og elsket det.
De neste timene vet jeg ikke noe om.
Jeg våknet inne i et mørkt, trangt rom, et toalett, jeg var svimmel og kvalm og mitt indre kjentes ut som kraftige tunge bølger som veivet meg frem og tilbake.
Jeg gikk ut av avlukket, jeg befant meg på diskotekets toalett. Jeg sjekket klokken, den var 03:45, tre kvarter etter utestedets stengetid. Mens jeg vasket hendene i servanten vasket en rengjøringshjelp seg inn på toalettet. Kvinnen ga seg til å hudflette meg på schwytzerdytsch mens hun bokstavelig talt kjeppjagde meg ut på gaten med vaskekosten.
Alpebyen var kaldere nå som sola var borte, jeg var dårlig kledd. Avtalen var at Frode skulle hente oss i totiden, nå var Frodes bil ikke å se. Hotellet vi bodde på befant seg førti-femti kilometer unna. Jeg sjanglet meg til en telefonkiosk, sporet opp nummeret og ringte. Hotellet var ikke større enn at nattportieren var den sovende eieren, som ble sur som polsk nedbør da jeg ringte. Jeg ba mannen pent om å vekke Frode Estil. Han skjønte akkurat nok av det jeg sa til å hente en nordmann.
Feil nordmann. Han hentet Trond. Landslagstreneren. Jeg var overstadig beruset og vekte lederen midt på natten under en landslagssamling. Jeg stotret ut noen unnskyldninger og spurte om han kunne sende en bil for å hente meg. Jeg beskrev hvor jeg stod og lovte å vente der til de kom. Han holdt stemmeleiet imponerende bra under kontroll.
I ettertid kunne jeg sverge på at det var jeg som stod stille og byen som flyttet på seg. Men byen var kald og jeg antar jeg holdt meg i bevegelse, normaltilstanden for staut norsk idrettsungdom. Resultatet ble ihvertfall at jeg ikke fant bilen, og bilen ikke fant meg. Lederne brukte store deler av natten på å kjøre rundt i den sveitsiske byen og lete. Jeg satt på en benk som en annen uteligger og så sola stå opp. Jeg var kald, trøtt og hadde en ekkel følelse i hele meg.
Utpå formiddagen kom jeg meg endelig ut til hotellet ved hjelp av en taxi som kostet det hvite i øyet. Jeg møtte lederne, de aksepterte forklaringen og unnskyldningene mine, i følge ordene var alt i orden. Men Trond var en mann som alltid smilte, jeg innså at det var første gang jeg så ham holde et alvorlig ansikt gennom en hel samtale. Etter at tilgivelsen var gitt virket han påfallende lite interessert i å snakke med meg.
Det er med sorgfølelse jeg tenker tilbake på samlingen i Sveits, den som ble min siste treningssamling med landslaget. Fortsatt er det et savn at jeg aldri ble så god som jeg kunne blitt, og det føltes blodig urettferdig at akkurat jeg ble frosset ut av laget, som syndebukk for en usunn kultur som ikke var min. Anders og Thomas begynte alkoholkarrierene tidligere og drakk oftere enn meg. At jeg ble for full den kvelden var det beste beviset på min manglende alkoholrutine.
- Du drakk deg ut av landslaget? oppsummerer Den Nye Fyren.
- Ja, sier jeg, og speider etter dama han hadde med seg.
- Det står det respekt av. Skål!
- Gidder du å ta foten ned fra armlenet?
Vorspielet er over, gjestene er på vei ut. De skal på byen, jeg planlegger å roe ned hjemme. De andre har tatt på seg jakkene, men Den Nye Fyren henger seg opp i postkortet fra Vinjeøra, et kort jeg har fått av min mormor.
- Vinjeøra. Der har jeg vært ofte. Jeg har slekt der, sier han.
- Åja? Hva heter de, sier jeg og får en rar følelse. Vinjeøra er ikke stor.
- Storaunet, sier han.
Storaunet. Min ukjente morfars slekt. Mor har fortalt meg at dette kan skje. Under studiene ble hun kjent med en mann som brått viste seg å være hennes søskenbarn.
- Du stammer ikke fra Anton Storaunet? spør jeg.
- Nei. Bestemor heter Jorid. Og onklene mine heter Aksel, Geir og Even. Det er alle slektningene jeg har som heter Storaunet.
- OK.
Falsk alarm. Dama han hadde med seg takker meg for festen og er på vei ut i gangen. Jeg står på nippet til å starte samtalen jeg aldri fikk med henne, da Den Nye Fyren griper tak i meg.
- Var det Anton du sa? Broren til bestemor het det. Men han døde for veldig lenge siden.
- Han døde i 1951, sier jeg og fryser på ryggen.
Vi regner slektstrematematikk. Den Nye Fyren er min tremenning.
- Folka mine snakket en del om Anton, sier han.
- Få høre.
- Han var ikke helt god. De sa han drakk seg ihjel.
- Alkis?
- Så til de grader. De fortalte at han banket, sier han og starter i toneleiet "god historie", men noe i øynene mine stopper ham, han aborterer utsagnet og vil vite hvordan det er mulig at jeg ikke har hørt om Anton Storaunes drikkfeldighet.
---
Gjestene har dratt, utenfor vinduene har nattemørket overtatt. Kent fader ut den siste akkorden og tar kveld. Jeg ser verden i et nytt lys, min mors fanatiske avhold på egne og mine vegne, min mages evne til å tåle etanol, avslutningen på landslagskarreren, genene mine, alt revurderes, skuffer i sjelen trekkes ut og vendes, skuffer og skap i huset åpnes og tømmes. Jeg bøyer meg over oppvaskbenken med flasker i begge hendene og dynker byens kloakk i sprit.
Mine beste naboer i Bloggebyen
Jeg fant en liste fra august 2006 over bloggens største bidragsytere, altså hvilke andre blogger som sender flest besøk hit.
Den har jeg nå sammenlignet med statistikken for siste måned.
De ti bloggene som gir Rølerbloggen mest besøk
November 2007 (august 2006 i parentes)
1. ( 5) Taiwan-Tine 149 (43)
2. (9) Vampus 126 (23)
3. ( -) Avil 83 (0)
4. ( 4) Kristin 80 (51)
5. ( 3) Røverdatter 76 (72)
6. ( 1) Mihoe 58 (81)
7. (13) Hjorthen 51 (22)
8. ( -) Kvitveis 49 (0)
9. ( -) Frk. Makeløs 47 (0)
9. ( 7) LordX 47 (32)
Kvinneprosenten har økt fra 70% til 80%, mye i tråd med utviklingen i Tordenbloggen-avstemningen. It's a womans blog-world.
Det hjelper kanskje å intervjue sine medbloggere. De to første, Tine og Vampus, er de to eneste jeg kan huske å ha intervjuet.
På de ti neste plassene følger bare nye bekjentskaper: Minneapolise, Radiohode, HvaHunSa, Virrvarr, Zava Palmer, Bare Thomas, Marina, Seherda, Sonja og Mirakel.
Gamle helter som har falt ut av topp ti er Martin Bekkelund, Habben (helt borte), Mildrid, Sexy Sadie og Delirium. Alle linker skal være i margen.
Og jeg vet at jeg ikke sier noe særlig når dere linker hit, og at det fort blir klamt hvis vi begynner. Men Tusen Takk til alle som bidrar med trafikk :)
Den har jeg nå sammenlignet med statistikken for siste måned.
De ti bloggene som gir Rølerbloggen mest besøk
November 2007 (august 2006 i parentes)
1. ( 5) Taiwan-Tine 149 (43)
2. (9) Vampus 126 (23)
3. ( -) Avil 83 (0)
4. ( 4) Kristin 80 (51)
5. ( 3) Røverdatter 76 (72)
6. ( 1) Mihoe 58 (81)
7. (13) Hjorthen 51 (22)
8. ( -) Kvitveis 49 (0)
9. ( -) Frk. Makeløs 47 (0)
9. ( 7) LordX 47 (32)
Kvinneprosenten har økt fra 70% til 80%, mye i tråd med utviklingen i Tordenbloggen-avstemningen. It's a womans blog-world.
Det hjelper kanskje å intervjue sine medbloggere. De to første, Tine og Vampus, er de to eneste jeg kan huske å ha intervjuet.
På de ti neste plassene følger bare nye bekjentskaper: Minneapolise, Radiohode, HvaHunSa, Virrvarr, Zava Palmer, Bare Thomas, Marina, Seherda, Sonja og Mirakel.
Gamle helter som har falt ut av topp ti er Martin Bekkelund, Habben (helt borte), Mildrid, Sexy Sadie og Delirium. Alle linker skal være i margen.
Og jeg vet at jeg ikke sier noe særlig når dere linker hit, og at det fort blir klamt hvis vi begynner. Men Tusen Takk til alle som bidrar med trafikk :)
14. november 2007
Tjen penger på Blodføre
Hvis du både har lest Blodføre og er medlem av Bokklubben kan du anmelde boka og få betalt for det. Mener jeg Delirium sa. Jeg husker ikke hvor mye du får, kanskje størrelsesorden tredve kroner. Du får pengene i form av rabatt hos dem.
Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en anmeldelse på den siden, fordi forfatterbloggen min er linket til den. Det hadde gjort seg bra med et terningkast eller to der, de anmeldelsene kan bli lest i lang tid.
Salget av Blodføre har stoppet litt opp. Det er ikke en uvanlig utvikling for debutanter, men det er litt nedtur likevel fordi alt gikk så bra i starten. Det var nå jungeltelegrafen skulle begynne å virke, altså at de som har lest boken og likt den anbefaler den videre. Får håpe det gir effekt når julehandelen begynner. Ikke fordi jeg er blakk, men fordi jeg håper å få utgi flere bøker.
Hvis du vil hjelpe en debutant og anmelde boken kan du klikke her, anmeld-knappen er nederst til høyre.
Selv kunne jeg gjerne tenkt meg en anmeldelse på den siden, fordi forfatterbloggen min er linket til den. Det hadde gjort seg bra med et terningkast eller to der, de anmeldelsene kan bli lest i lang tid.
Salget av Blodføre har stoppet litt opp. Det er ikke en uvanlig utvikling for debutanter, men det er litt nedtur likevel fordi alt gikk så bra i starten. Det var nå jungeltelegrafen skulle begynne å virke, altså at de som har lest boken og likt den anbefaler den videre. Får håpe det gir effekt når julehandelen begynner. Ikke fordi jeg er blakk, men fordi jeg håper å få utgi flere bøker.
Hvis du vil hjelpe en debutant og anmelde boken kan du klikke her, anmeld-knappen er nederst til høyre.
13. november 2007
Topp ti sexy hunks
Kvitveis har utfordret sånne som meg til å poste top ti sexy hunks, for å se menns smak i menn. Jeg har gjort mitt beste, og mer om den saken vil jeg ikke si, nå skal jeg sitte en god time i fosterstilling i dusjen og gråte ut.
Bradley
Micke (blåøyet er fordi han forlater meg)
Robert
Jens
Arniga Utur
Vin ('hvilke menn ser mest attraktiv ut i dine øyne' og 'hvem ville du helst sett ut som' er to forskjellige spørsmål)
Thomas
Bruce
Marek kan være en ufattelig deilig mann iblant
Iversen
Bradley
Micke (blåøyet er fordi han forlater meg)RobertJensArniga UturVin ('hvilke menn ser mest attraktiv ut i dine øyne' og 'hvem ville du helst sett ut som' er to forskjellige spørsmål)ThomasBruceMarek kan være en ufattelig deilig mann iblantIversen
12. november 2007
Miss Blogg 2007
Jeg utsettes for fesjå for tiden. Avil har satt meg på sisteplass på listen sin over top 10 sexy hunks. På Frida Kahlistos avstemning over norges mest sexy forfatter havnet jeg på delt 5.plass, og den ble referert i Dagbladet. Jeg har en klar fornemmelse av at dette er en konspirasjon for å føkke med hodet mitt. Som motreaksjon blogger jeg missekonkurransen jeg sensurerte tidligere i år, da jeg blogget Mister Blogg 2007.
----
Hvis man søker på ordet 'blogg' i google bildesøk kommer det opp en mistenkelig rekke pene damer. Google sorteres mye ut fra hva søkerne trykker på, altså er de pene damene der fordi bildene har blitt mye trykt på. Slik kan man kåre landets mest attraktive dameblogger ved simpelthen å lese av googles liste.
Miss Blogg 2007, med link til bloggene:
1. Anita Lindvall, Glamourmodell
2. Sandra Lyng Haugen, artist
3. Leniita, Drammen
4. Charlotte Fredriksen, modell
5. Kristin Halvorsen, finansminister
6. Tine N, modell
7. Maren, idol-deltager
8. Veronica H EDIT: nr 1 i november.
9. Victoria, blogger på linkelista mi!
10. Maisja
11. Gry
12. Saratopia
13. Randi, student
14. Kine Brandsnes
15. Lillian, Sandefjord
--
18. Marion Ravn, artist
28. Triana Iglesias, modell
30. Ingvild Telle, som bor to linker herfra.
---
Aylar Lie er disket fra førsteplassen, fordi hun ikke var alene på bildet og fordi hun har passordbeskyttet blogg.
Jeg gjorde samme prosedyre internasjonalt og fant ut at Miss Blogg World 2007 er sveitsiske Ana Marcovic.
Nærmere undersøkelse viste at hun fra før er valgt til Miss Blogg Romandie, gjennom avstemning. Så selv om metoden er fullstendig useriøs er den kanskje ikke helt på trynet.
EDIT: en sjekk av listen nå i november viser at de samme går igjen i en litt annen rekkefølge. Høyeste nykommer er Line Victoria (til H på bildet) fra sonen i TV2, som blogger mer aktivt enn meg.
HM. Jeg føler meg skitten av å publisere dette.
Det er innsiden som teller, jenter!
Postpost: Amos Keppler har nettopp kåret Victoria (nr 9 på lista) til en lat tankeløs subbe. Så da får jeg gjenopprette balansen ved å kåre henne til den mest velformulerte bloggeren på denne lista. Smartest av de peneste.
----
Hvis man søker på ordet 'blogg' i google bildesøk kommer det opp en mistenkelig rekke pene damer. Google sorteres mye ut fra hva søkerne trykker på, altså er de pene damene der fordi bildene har blitt mye trykt på. Slik kan man kåre landets mest attraktive dameblogger ved simpelthen å lese av googles liste.
Miss Blogg 2007, med link til bloggene:
1. Anita Lindvall, Glamourmodell
2. Sandra Lyng Haugen, artist
3. Leniita, Drammen
4. Charlotte Fredriksen, modell
5. Kristin Halvorsen, finansminister
6. Tine N, modell
7. Maren, idol-deltager
8. Veronica H EDIT: nr 1 i november.
9. Victoria, blogger på linkelista mi!
10. Maisja
11. Gry
12. Saratopia
13. Randi, student
14. Kine Brandsnes
15. Lillian, Sandefjord
--
18. Marion Ravn, artist
28. Triana Iglesias, modell
30. Ingvild Telle, som bor to linker herfra.
---
Aylar Lie er disket fra førsteplassen, fordi hun ikke var alene på bildet og fordi hun har passordbeskyttet blogg.
Jeg gjorde samme prosedyre internasjonalt og fant ut at Miss Blogg World 2007 er sveitsiske Ana Marcovic.
Nærmere undersøkelse viste at hun fra før er valgt til Miss Blogg Romandie, gjennom avstemning. Så selv om metoden er fullstendig useriøs er den kanskje ikke helt på trynet.
EDIT: en sjekk av listen nå i november viser at de samme går igjen i en litt annen rekkefølge. Høyeste nykommer er Line Victoria (til H på bildet) fra sonen i TV2, som blogger mer aktivt enn meg.
HM. Jeg føler meg skitten av å publisere dette.
Det er innsiden som teller, jenter!
Postpost: Amos Keppler har nettopp kåret Victoria (nr 9 på lista) til en lat tankeløs subbe. Så da får jeg gjenopprette balansen ved å kåre henne til den mest velformulerte bloggeren på denne lista. Smartest av de peneste.
11. november 2007
Quiz om bøker
Avil forlanger at jeg blogger utdrag av noen boktekster. Og min kjære leser skal gjette på hvilke bøker vi snakker om. Jeg gir deg utdrag fra to romaner og en biografi fra forskjellige tiår. Å klare en av disse tre er helt konge, og det er enda mer konge å hinte om hva svaret er istedet for å si det rett ut. For det har Torgrim Eggen sagt.
Sunnmøringer har gjort utmerket inntrykk på meg, men åpenbart ikke på alle. Denne klassiske utskjellingen av sunnmøringer pågår med høy intenitet over tretten sider, deretter gradvis avtagende:
Neste bok:
Siste bok:
Dette er et meme, så jeg tagger litteraturstudinen.
Sunnmøringer har gjort utmerket inntrykk på meg, men åpenbart ikke på alle. Denne klassiske utskjellingen av sunnmøringer pågår med høy intenitet over tretten sider, deretter gradvis avtagende:
Til alle tider har sunnmøringene hatt en egen besynderlig evne til å spre redsel og dårlig samvittighet blant nordmenn. De er et av de minste folkestammer i landet, - likevel makter de å holde resten av folket i en tilstand av evig terror. (..) Noen av dem har svart hår og ser ut som tatere, andre har rødt hår og fregner og ser ut som mordere. (...) Aldri har man hørt om en sunnmøring som har begått underslag, drukket brennevin, deltatt i pardans, bannet, klatret i en lyktestolpe, eller badet naken på en strand. De er uangripelige. De er Norges mest forhatte mennesker.
Plutselig, stille, uten at noen har merket det, over natten, har sunnmøringene erobret Norge. Hva Danmark aldri forsøkte seg på; og hva Sverige ville mislykkes med; det greide Sunnmøre. Sunnmøringene brøt seg ikke inn. De skrevet ikke over Langfjellene; de grov seg ikke under; nasjonen hadde gjort seg porøs; de sivet inn i Norge. Deres kupp vil, når historien en gang skal skrives, bli nevnt som det osmotiske kupp.
Neste bok:
Jeg var nesten svimmel av forvirring og takket for hjelpen. Eskil stoppet meg i det jeg skulle legge på røret.
- Det går an å være enda mer uheldig enn Norge også.
- ?
- Hvis fem av seks VM-grupper hadde et slaktoffer som tapte alle sine kamper, og de tre andre lagene slo hverandre innbyrdes, så er det mulig å få seks poeng (to seire) og likevel bli slått ut.
- Glem det, Eskil.
Siste bok:
La meg si det slik, det at jeg lot meg overtale av Trompe og Tryta til å bli med på ambush den dagen er vel ikke det smarteste jeg har funnet på i livet, men du vet hvordan det er. Har man sagt A får man si B, og når man har kommet til D så er det umulig å komme seg unna uten å tape ansikt. De som har levd en stund vet vel at det ikke er så fryktelig farlig å miste ansiktet sitt, det vokser alltids ut et nytt, men jeg var yngre den gang og trodde ansikter var noe man bare hadde et begrenset utvalg av. Så ambush ble det.
Dette er et meme, så jeg tagger litteraturstudinen.
10. november 2007
Ateisme og pasifisme del 2: Menneskene
Det fins mange lister på nettet over de ondeste og snilleste menneskene i historien.
Listene over gode mennesker gjennom tidene inneholder ofte religiøse mennesker, selv når de er lagd av erklærte ateister. Blant gjengangerne er Jesus, Buddha, Dalai Lama og Mor Teresa.
Men hva med listene over de ondeste menneskene i verden?
Gitt at Jesus var god, skulle man tro at de mest genuint onde sadistene man kan finne i historien stod langt fra den kristne tro. Men la meg gi tre eksempler på gjengangere fra listene over onde mennesker:
Gilles de Rais
Gilles de Rais var en fransk krigshelt fra hundreårskrigen. de Rais var en religiøs mann som kom i kontakt med en alkymist ved navnet Francesco Prelati. Gilles opplevde at den onde himself snakket til ham gjennom Prelati. Den onde ville ha de Rais' sjel, men de Rais var en religiøs mann som gjerne ville til himmelen. For å slippe å gi djevelen sin sjel, måtte han utføre offer.
Nå begynte han å kidnappe barn mellom seks og atten, vanligvis gutter. Prelati og de Rias misbrukte barna seksuelt både før, mens og etter de døde. Prelati og deRais brukte barnas blod blandet med sin egen sæd i alkymieksperimenter, altså for å lage gull av barneblod. De ofret hender, øyne og hjerter til djevelen, hodene kunne bli satt på stake.
Ingen visste hvor barna ble av, men etterhvert ble indisiene mange om at de Rais ofte var sett i nærheten. Problemet var at ingen med makt, hverken kongen av Frankrike eller hertugen av Brittany, ville sette krigshelten på tiltalebenken. Først da de Rais kidnappet en prest tok biskopen av Nancy affære og fikk arrestert de Rais. Detaljene som fremkom under etterforskningen var så grusomme at noen av dem ble utelatt av rettsrapporten. Likene var stort sett brent og det nøyaktige antallet drap fant man aldri ut, noen kilder påstår seks eller åtte hundre, men et mer edruelig anslag er at mellom åtti og to hundre barn ble drept av de Rais.
Gilles de Rais ble hengt 26 oktober 1440. Han forble religiøs til det siste og uttrykte skyldfølelse og anger over hva han hadde gjort. Gilles de Rais er sentral i bøker om svartekunst og sorte messer, og regnes av mange som forløperen til den moderne seriemorderen.
Ivan den Grusomme
Tsar Ivan IV var en utsvevende, pervers og blodtørstig tyrann som likte å kombinere fest med pining av fiender og venner. En gang moret han seg med å helle kokende vann over hoffnarren, men Ivan likte ikke narrens skriking og hyling, han kunne i det hele tatt ikke fordra svakhet, som han skrev til dronningen av England "selv regjerer du som en svak liten pike, deg kan jeg ikke forhandle med lenger". Ivan slo ihjel den skrikende narren med en jernstav han alltid gikk med. Den samme jernstaven slo han senere ihjel sin sønn med, da denne bebreidet faren at Ivan slo hans kone i ansiktet. Jernstaven brukte Ivan ellers å presse ned i fotbladet til de han snakket med for å sjekke om de var skikkelige mannfolk.
Han slet med en enorm mistenksomhet mot alt og alle. På ren mistenksomhet drepte han hele familier, han herjet plyndret og ødela byene han erobret, i 1570 lot han troppene sine massakrere store deler av befolkningen i Novgorod ved å drive dem ut i elven hvor Ivans menn satt i båter og dukket hodene deres under vann til de druknet.
I tillegg til de hæren drepte, fikk han henrettet 3470 menn personlig, hvorav flere "sammen med kvinner og barn", sitatet er Ivans eget, han førte nøye fortegnelse over hvem han hadde drept. Henrettelsesmetoden kunne ikke sjelden være å brenne folk i store stekepanner, eller å stille opp mennesker levende spiddet på stake.
Ivan ble likevel populær blant sitt folk, fordi han var så grusom mot dets fiender. En historie som gjorde ham populær var da Ivan var ute og spaserte med en korrupt dommer. Ivan visste om korrupsjonen, men dommeren visste ikke at tsaren visste. På rusleturen passerte de retterstedet hvor det akkurat da pågikk halshugginger, og Ivan ba uten videre dikkedarer bøddelen om å kappe av lemmene på dommeren en for en, og spørre ham for hvert lem hva han nå syntes om bestikkelsene han hadde fått.
Basiliuskatedralen i Moskva med sine 16 løkkupler var et arkitektonisk mesterverk da den ble bygget i 1550-årene. Ivan var så begeistret over kirken at han fikk øynene stukket ut på arkitektene slik at de ikke skulle bygge noe som kunne konkurrere med den.
Men en annen side ved Ivan var den religiøse angeren. Hensikten med å skrive ned alle drapene var å be Gud om tilgivelse for dem. Han tilbrakte mye tid, særlig etter sønnedrapet, på å be, folk som bodde nært ham kunne høre ham hyle, gråte og bære seg i disse intense bønneprosesene.
Tomas de Torquemada
Tomas de Torquemada ble utnevnt til Spanias storinkvisitør i 1482. Yrket hans var å holde folket til den katolske tro, og han gikk fanatisk inn for utøvelsen av sin oppgave. Torquemada var en pioner i å utvikle torturformer som ikke innebar blodsutgytelse, heriblant sakte grilling av føtter, nesten-drukninger, nesten-kvelninger ved å stappe tøy inn i offerets munn og nese og deretter helle på med vann, opp-ned-henging, og strappado. Strappado gikk ut på at offerets hender ble bundet på ryggen og heist opp fra bakken etter hendene. Hele kroppens vekt måtte dermed bæres av offerets utdratte og vridde skulderledd. I tillegg festet Torquemadas bødler vekter til kroppen eller trakk kroppen ned, for å forsikre seg om at skuldrene ble slitt ut av ledd. Repet offeret hang i kunne også bli rykket opp og ned for å skape voldsomme rykk for skulderleddene. Torturen etterlot ikke synlige skader, men betydelige nerve- og skjelettskader.
Strekkbenken jobbet etter samme prinsipp. En person bundet til strekkbenken var det ultimate bildet på et menneske i smerte. Høye poppende lyder kunne høres når offerets sener, brusk og ledd røyk en for en. Ben kunne brekke og i enkelte tilfeller kunne lemmer bli revet rett av. Vristene og anklene svulmen og blødde fra presset av tauene, ansgtsvetten piplet, ikke en del av kroppen fikk fred for smertene, i tillegg var Torquemadas menn rause med å stikke kroppen med nåler og glødende jern. Å tvinge fangene til å iaktta en annen mens han fikk strekkbenkbehandling var effektiv tortur i seg selv.
I tillegg til tortur ble anslagsvis 2.000 brent offentlig på stake under Torquemadas regime. Ofre som angret sine synder ble kvalt før de ble brent, de som ikke angret ble brent levende.
Et paradoks er at Torquemada var av jødisk avstamning, men likevel viste spesiell interesse for tortur av jøder. Han overtalte også kongen til å utvise alle jøder fra Spania.
Et eksempel på Torquemadas retoriske grep overfor kongen: En gruppe spanske jøder forsøkte å betale kongen 30.000 dukater for å la dem slippe uskadd. Kongen ga uttrykk overfor storinkvisitøren at han tenkte over tilbudet. Torquemada ga ham da et krusifiks av Jesus på korset.
- Judas Iskarot solgte Jesus for 30 sølvpenger, Deres Høyhet er i ferd med å selge ham for 30.000 dukater. Her har du ham, ta ham og selg ham, sa Torquemada.
I rettferdighetens navn skal sies at ikke alle fæle fyrer i historien har vært påtagelig religiøse.
Det er ikke lett å rangere de ondeste menneskene i historien. Å diskutere ondskap og godhet er et langt lerret å bleke, blant annet siden den ene sidens terror er den andre sidens frihetskrig. Ondskap og godhet blir smak og behag, listene kan ikke bli mindre subjektive enn lister over tidenes hundre beste sanger. Menneskene kan også selv ha påvirket, de fleste går inn for å skaffe seg et godt rykte, men hærførere som Ivan den Grusomme kunne se seg tjent med å fremstille seg selv som ond, for å skremme fienden.
Flertallet ville kanskje satt Hitler øverst på listen. Men tar man bort resultatet av hans handlinger, er en diskusjon om hvor genuint ond han var. Han drepte aldri en person selv, han deltok sjelden personlig på henrettelser og gassinger. Det var genuine sadister i nazi-ledelsen, men Hitler var ikke en av dem, Hitler satt ikke som Heinrich Himmler på kontoret sitt og rev hodet av kyllinger mens han lo.
Så jeg sier close, but no cigar. Mitt nummer en-valg ville vært
Vlad Tepes
Vlad Tepes var prins av Wallachia (i dag del av Romania). Han satte seg i respekt hos sitt eget folk og hos sine tyrkiske fiender gjennom ekstremt grusomme avstraffingsmetoder. Særlig var han opptatt av kyskhet hos folket, kvinner som mistet jomfrudommen, utro koner, enker som ikke holdt sørgeperioden kunne få brystene kappet av, bli flådd og med skinnet sitt liggende til skue på et bord i nærheten, deretter spiddet på rødglødende stake innført gjennom kjønnsorganet.
Selv om Vlads straffemetoder kunne innebære spikre i hodet, avkutting av armer, føtter, neser og ører, blinding, kvelning, levende brenning, maltraktering av kjønnsorganer, skalpering, flåing og menneskeofring til ville dyr, var det tendensen til å tre levende mennesker ned på staker som ga ham tilnavnet hans: Vlad Spidderen (Vlad the Impaler).
Spiddingen kunne skje fra sidene, gjennom rektum, eller munnen. Etter spiddingen ble staken plantet i bakken slik at offeret ble hengende på den for å dø sakte. Ved å bruke godt oljede staker som ikke var for spisse, og ved å sikte staken fra rektum og ut gjennom høyre skulder kunne Vlad unngå de mest vitale organene og sørge for at dødsprosessen varte opp til tre dager. Av samme grunn kunne han stille staken slik at offeret fortsatt akkurat kunne nå bakken med føttene, dermed spiddet offeret seg selv gradvis mer og mer etterhvert som hun ble sliten i føttene.
Vlad stilte stakene opp i forskjellige geometriske mønstre, det mest vanlige var sirkler rundt byen. Synet av de råtnende menneskekroppene som kunne bli hengende i månesvis, var ved minst et tilfelle nok til å skremme vekk tyrkernes invasjonsstyrker.
Tusener kunne bli spiddet samtidig, ti tusen i Sibiu 1460, tretti tusen utenfor Brasov. Utenfor Tirgoviste ble tjue tusen tyrkere satt på stake, dette synet ble kjent som "De Spiddedes Skog".
Som Ivan den Grusomme likte Vlad Tepes å arrangere fester hvor pining av ofre var underholdningen.
Vlad Tepes havnet i fengselet hos Kong Matthias Corvinus i Transsylvania da hans andre regjeringstid endte i 1462. I fengselet fanget han fugler og mus som han torturerte, lemlestet og halshugde. Noen av dyrene ble flådd eller ribbet og deretter sluppet fri. Men som regel spikket han små staker som han spiddet dyrene på. Bad to da bone.
Vlad Tepes var ikke religiøs. Likevel ser vi altså at både blant de gode og de onde i historien er det et betydelig innslag av troende.
Konklusjon:
La oss si at tegneserien vi begynte med har rett i sammenhengen mellom ateisme og fredsælhet. Må man dermed konkludere at Gud ikke fins? Jeg mener man kan godta denne sammenhengen uansett livssyn.
Det er lett hvis vi sier at det ikke finnes guder. Da er religion en massepsykose som blant annet leder mennesker til å krangle med hverandre. Jo flere som har denne psykosen, jo mer krig. Dermed vil et ateistisk land bli et fredelig land.
La oss si at de som mener Gud kommuniserer sin eksistens til menneskene har rett. Guden kan eller vil åpenbart kommunisere med noen, men ikke alle. Ca en million amerikanere hevder at de har møtt Gud.
La oss videre anta at det fins et ondt motstykke til Guden. En djevel, lucifer, Loke, eller whatever. Også i en annen dimensjon, med en tilsvarende evne til å kontakte mennesker. Vil det da tjene djevelens formål best å si, "heisann, det er Den Onde her, i dag skal vi lage gryterett. Kok opp en stor kjele vann, hell oppi tre ss salt, tilsett din nyfødte sønn..." eller bør djevelen kamuflere seg og si noe a la "Dette er Herren din Gud. Jeg skal gjøre deg lykkelig. Bare gjør som jeg sier."
Jeg vet ikke om det fins både en ond og en god stemme, og jeg vet ikke om de som mener de snakker med Gud utelukkende lytter til en av de to stemmene. Men to av denne millionen amerikanere som har møtt Gud er presidentene Jimmy Carter og George Bush jr. Begge hevder å ha møtt kristendommens Gud. Men den ene har mottatt fredsprisen, den andre starter kriger. Det slår meg at hvis Carter og Bush har vært i kontakt med en utenomjordisk kraft, kan de ikke ha møtt den samme kraften.
Kanskje er ateister mennesker som hverken de onde eller gode kreftene greier å kommunisere med, om de så har lyst. Kanskje er den ondes mål å ødelegge for den gode guden, og da vil kampen stå om de sjelene som ønsker å hengi seg til Guden, den onde vil ikke være like interessert i ateister. I begge tilfellene vil et ateistisk land bli et fredelig land.
Listene over gode mennesker gjennom tidene inneholder ofte religiøse mennesker, selv når de er lagd av erklærte ateister. Blant gjengangerne er Jesus, Buddha, Dalai Lama og Mor Teresa.
Men hva med listene over de ondeste menneskene i verden?
Gitt at Jesus var god, skulle man tro at de mest genuint onde sadistene man kan finne i historien stod langt fra den kristne tro. Men la meg gi tre eksempler på gjengangere fra listene over onde mennesker:
Gilles de Rais
Gilles de Rais var en fransk krigshelt fra hundreårskrigen. de Rais var en religiøs mann som kom i kontakt med en alkymist ved navnet Francesco Prelati. Gilles opplevde at den onde himself snakket til ham gjennom Prelati. Den onde ville ha de Rais' sjel, men de Rais var en religiøs mann som gjerne ville til himmelen. For å slippe å gi djevelen sin sjel, måtte han utføre offer.
Nå begynte han å kidnappe barn mellom seks og atten, vanligvis gutter. Prelati og de Rias misbrukte barna seksuelt både før, mens og etter de døde. Prelati og deRais brukte barnas blod blandet med sin egen sæd i alkymieksperimenter, altså for å lage gull av barneblod. De ofret hender, øyne og hjerter til djevelen, hodene kunne bli satt på stake.
Ingen visste hvor barna ble av, men etterhvert ble indisiene mange om at de Rais ofte var sett i nærheten. Problemet var at ingen med makt, hverken kongen av Frankrike eller hertugen av Brittany, ville sette krigshelten på tiltalebenken. Først da de Rais kidnappet en prest tok biskopen av Nancy affære og fikk arrestert de Rais. Detaljene som fremkom under etterforskningen var så grusomme at noen av dem ble utelatt av rettsrapporten. Likene var stort sett brent og det nøyaktige antallet drap fant man aldri ut, noen kilder påstår seks eller åtte hundre, men et mer edruelig anslag er at mellom åtti og to hundre barn ble drept av de Rais.
Gilles de Rais ble hengt 26 oktober 1440. Han forble religiøs til det siste og uttrykte skyldfølelse og anger over hva han hadde gjort. Gilles de Rais er sentral i bøker om svartekunst og sorte messer, og regnes av mange som forløperen til den moderne seriemorderen.
Ivan den Grusomme
Tsar Ivan IV var en utsvevende, pervers og blodtørstig tyrann som likte å kombinere fest med pining av fiender og venner. En gang moret han seg med å helle kokende vann over hoffnarren, men Ivan likte ikke narrens skriking og hyling, han kunne i det hele tatt ikke fordra svakhet, som han skrev til dronningen av England "selv regjerer du som en svak liten pike, deg kan jeg ikke forhandle med lenger". Ivan slo ihjel den skrikende narren med en jernstav han alltid gikk med. Den samme jernstaven slo han senere ihjel sin sønn med, da denne bebreidet faren at Ivan slo hans kone i ansiktet. Jernstaven brukte Ivan ellers å presse ned i fotbladet til de han snakket med for å sjekke om de var skikkelige mannfolk.
Han slet med en enorm mistenksomhet mot alt og alle. På ren mistenksomhet drepte han hele familier, han herjet plyndret og ødela byene han erobret, i 1570 lot han troppene sine massakrere store deler av befolkningen i Novgorod ved å drive dem ut i elven hvor Ivans menn satt i båter og dukket hodene deres under vann til de druknet.
I tillegg til de hæren drepte, fikk han henrettet 3470 menn personlig, hvorav flere "sammen med kvinner og barn", sitatet er Ivans eget, han førte nøye fortegnelse over hvem han hadde drept. Henrettelsesmetoden kunne ikke sjelden være å brenne folk i store stekepanner, eller å stille opp mennesker levende spiddet på stake.
Ivan ble likevel populær blant sitt folk, fordi han var så grusom mot dets fiender. En historie som gjorde ham populær var da Ivan var ute og spaserte med en korrupt dommer. Ivan visste om korrupsjonen, men dommeren visste ikke at tsaren visste. På rusleturen passerte de retterstedet hvor det akkurat da pågikk halshugginger, og Ivan ba uten videre dikkedarer bøddelen om å kappe av lemmene på dommeren en for en, og spørre ham for hvert lem hva han nå syntes om bestikkelsene han hadde fått.
Basiliuskatedralen i Moskva med sine 16 løkkupler var et arkitektonisk mesterverk da den ble bygget i 1550-årene. Ivan var så begeistret over kirken at han fikk øynene stukket ut på arkitektene slik at de ikke skulle bygge noe som kunne konkurrere med den.
Men en annen side ved Ivan var den religiøse angeren. Hensikten med å skrive ned alle drapene var å be Gud om tilgivelse for dem. Han tilbrakte mye tid, særlig etter sønnedrapet, på å be, folk som bodde nært ham kunne høre ham hyle, gråte og bære seg i disse intense bønneprosesene.
Tomas de Torquemada
Tomas de Torquemada ble utnevnt til Spanias storinkvisitør i 1482. Yrket hans var å holde folket til den katolske tro, og han gikk fanatisk inn for utøvelsen av sin oppgave. Torquemada var en pioner i å utvikle torturformer som ikke innebar blodsutgytelse, heriblant sakte grilling av føtter, nesten-drukninger, nesten-kvelninger ved å stappe tøy inn i offerets munn og nese og deretter helle på med vann, opp-ned-henging, og strappado. Strappado gikk ut på at offerets hender ble bundet på ryggen og heist opp fra bakken etter hendene. Hele kroppens vekt måtte dermed bæres av offerets utdratte og vridde skulderledd. I tillegg festet Torquemadas bødler vekter til kroppen eller trakk kroppen ned, for å forsikre seg om at skuldrene ble slitt ut av ledd. Repet offeret hang i kunne også bli rykket opp og ned for å skape voldsomme rykk for skulderleddene. Torturen etterlot ikke synlige skader, men betydelige nerve- og skjelettskader.
Strekkbenken jobbet etter samme prinsipp. En person bundet til strekkbenken var det ultimate bildet på et menneske i smerte. Høye poppende lyder kunne høres når offerets sener, brusk og ledd røyk en for en. Ben kunne brekke og i enkelte tilfeller kunne lemmer bli revet rett av. Vristene og anklene svulmen og blødde fra presset av tauene, ansgtsvetten piplet, ikke en del av kroppen fikk fred for smertene, i tillegg var Torquemadas menn rause med å stikke kroppen med nåler og glødende jern. Å tvinge fangene til å iaktta en annen mens han fikk strekkbenkbehandling var effektiv tortur i seg selv.
I tillegg til tortur ble anslagsvis 2.000 brent offentlig på stake under Torquemadas regime. Ofre som angret sine synder ble kvalt før de ble brent, de som ikke angret ble brent levende.
Et paradoks er at Torquemada var av jødisk avstamning, men likevel viste spesiell interesse for tortur av jøder. Han overtalte også kongen til å utvise alle jøder fra Spania.
Et eksempel på Torquemadas retoriske grep overfor kongen: En gruppe spanske jøder forsøkte å betale kongen 30.000 dukater for å la dem slippe uskadd. Kongen ga uttrykk overfor storinkvisitøren at han tenkte over tilbudet. Torquemada ga ham da et krusifiks av Jesus på korset.
- Judas Iskarot solgte Jesus for 30 sølvpenger, Deres Høyhet er i ferd med å selge ham for 30.000 dukater. Her har du ham, ta ham og selg ham, sa Torquemada.
I rettferdighetens navn skal sies at ikke alle fæle fyrer i historien har vært påtagelig religiøse.
Det er ikke lett å rangere de ondeste menneskene i historien. Å diskutere ondskap og godhet er et langt lerret å bleke, blant annet siden den ene sidens terror er den andre sidens frihetskrig. Ondskap og godhet blir smak og behag, listene kan ikke bli mindre subjektive enn lister over tidenes hundre beste sanger. Menneskene kan også selv ha påvirket, de fleste går inn for å skaffe seg et godt rykte, men hærførere som Ivan den Grusomme kunne se seg tjent med å fremstille seg selv som ond, for å skremme fienden.
Flertallet ville kanskje satt Hitler øverst på listen. Men tar man bort resultatet av hans handlinger, er en diskusjon om hvor genuint ond han var. Han drepte aldri en person selv, han deltok sjelden personlig på henrettelser og gassinger. Det var genuine sadister i nazi-ledelsen, men Hitler var ikke en av dem, Hitler satt ikke som Heinrich Himmler på kontoret sitt og rev hodet av kyllinger mens han lo.
Så jeg sier close, but no cigar. Mitt nummer en-valg ville vært
Vlad Tepes
Vlad Tepes var prins av Wallachia (i dag del av Romania). Han satte seg i respekt hos sitt eget folk og hos sine tyrkiske fiender gjennom ekstremt grusomme avstraffingsmetoder. Særlig var han opptatt av kyskhet hos folket, kvinner som mistet jomfrudommen, utro koner, enker som ikke holdt sørgeperioden kunne få brystene kappet av, bli flådd og med skinnet sitt liggende til skue på et bord i nærheten, deretter spiddet på rødglødende stake innført gjennom kjønnsorganet.
Selv om Vlads straffemetoder kunne innebære spikre i hodet, avkutting av armer, føtter, neser og ører, blinding, kvelning, levende brenning, maltraktering av kjønnsorganer, skalpering, flåing og menneskeofring til ville dyr, var det tendensen til å tre levende mennesker ned på staker som ga ham tilnavnet hans: Vlad Spidderen (Vlad the Impaler).
Spiddingen kunne skje fra sidene, gjennom rektum, eller munnen. Etter spiddingen ble staken plantet i bakken slik at offeret ble hengende på den for å dø sakte. Ved å bruke godt oljede staker som ikke var for spisse, og ved å sikte staken fra rektum og ut gjennom høyre skulder kunne Vlad unngå de mest vitale organene og sørge for at dødsprosessen varte opp til tre dager. Av samme grunn kunne han stille staken slik at offeret fortsatt akkurat kunne nå bakken med føttene, dermed spiddet offeret seg selv gradvis mer og mer etterhvert som hun ble sliten i føttene.
Vlad stilte stakene opp i forskjellige geometriske mønstre, det mest vanlige var sirkler rundt byen. Synet av de råtnende menneskekroppene som kunne bli hengende i månesvis, var ved minst et tilfelle nok til å skremme vekk tyrkernes invasjonsstyrker.
Tusener kunne bli spiddet samtidig, ti tusen i Sibiu 1460, tretti tusen utenfor Brasov. Utenfor Tirgoviste ble tjue tusen tyrkere satt på stake, dette synet ble kjent som "De Spiddedes Skog".
Som Ivan den Grusomme likte Vlad Tepes å arrangere fester hvor pining av ofre var underholdningen.
Vlad Tepes havnet i fengselet hos Kong Matthias Corvinus i Transsylvania da hans andre regjeringstid endte i 1462. I fengselet fanget han fugler og mus som han torturerte, lemlestet og halshugde. Noen av dyrene ble flådd eller ribbet og deretter sluppet fri. Men som regel spikket han små staker som han spiddet dyrene på. Bad to da bone.
Vlad Tepes var ikke religiøs. Likevel ser vi altså at både blant de gode og de onde i historien er det et betydelig innslag av troende.
Konklusjon:
La oss si at tegneserien vi begynte med har rett i sammenhengen mellom ateisme og fredsælhet. Må man dermed konkludere at Gud ikke fins? Jeg mener man kan godta denne sammenhengen uansett livssyn.
Det er lett hvis vi sier at det ikke finnes guder. Da er religion en massepsykose som blant annet leder mennesker til å krangle med hverandre. Jo flere som har denne psykosen, jo mer krig. Dermed vil et ateistisk land bli et fredelig land.
La oss si at de som mener Gud kommuniserer sin eksistens til menneskene har rett. Guden kan eller vil åpenbart kommunisere med noen, men ikke alle. Ca en million amerikanere hevder at de har møtt Gud.
La oss videre anta at det fins et ondt motstykke til Guden. En djevel, lucifer, Loke, eller whatever. Også i en annen dimensjon, med en tilsvarende evne til å kontakte mennesker. Vil det da tjene djevelens formål best å si, "heisann, det er Den Onde her, i dag skal vi lage gryterett. Kok opp en stor kjele vann, hell oppi tre ss salt, tilsett din nyfødte sønn..." eller bør djevelen kamuflere seg og si noe a la "Dette er Herren din Gud. Jeg skal gjøre deg lykkelig. Bare gjør som jeg sier."
Jeg vet ikke om det fins både en ond og en god stemme, og jeg vet ikke om de som mener de snakker med Gud utelukkende lytter til en av de to stemmene. Men to av denne millionen amerikanere som har møtt Gud er presidentene Jimmy Carter og George Bush jr. Begge hevder å ha møtt kristendommens Gud. Men den ene har mottatt fredsprisen, den andre starter kriger. Det slår meg at hvis Carter og Bush har vært i kontakt med en utenomjordisk kraft, kan de ikke ha møtt den samme kraften.
Kanskje er ateister mennesker som hverken de onde eller gode kreftene greier å kommunisere med, om de så har lyst. Kanskje er den ondes mål å ødelegge for den gode guden, og da vil kampen stå om de sjelene som ønsker å hengi seg til Guden, den onde vil ikke være like interessert i ateister. I begge tilfellene vil et ateistisk land bli et fredelig land.
9. november 2007
Gir ateisme fred? Del 1: Krigene
I bloggen dere har kåret til Norges beste kom jeg nylig over denne amerikanske tegneseriestripen om landet vårt (trykk på den for å se tydelig):
OK da, skitne menneske, jeg kom ikke over den, det får være måte på nasjonalisme. Jeg fant den.
Temaene tegneserien tar opp er interessante. Når det kommer til levestandard vet jeg ikke om for eksempel Nord-Korea, hvor folk sulter, er et spesielt religiøst samfunn. Men den delen av debatten får noen andre ta. Det som interesserer meg er om det er en sammenheng mellom grad av ateisme og grad av fredelighet i et samfunn.
Jeg starter med å se på krigene:
Mange påpeker at religion er den fremste drivkraften bak krig. Det er et poeng, men historikeren i meg har lyst til å gå i dybden.
Religioner følger ofte kulturskiller, slik at en krig mellom folk av forskjellig tro kan dypere sett handle om krig mellom folk av forskjellig kultur. Jøder og palestinere har for eksempel forskjellig religion. Men om de hadde hatt lik religion, ville de antagelig fortsatt slåss, det dreier seg om to folk som vil bo på samme landområde.
Det fins kriger og det fins Kriger. 185.200 døde på slagmarken i Hundreårskrigen. Med den dødsraten måtte hundreårskrigen ha vart i over ti tusen år for å nå opp til antallet soldater antallet Andre Verdenskrig drepte på seks år. Pluss ytterligere ti tusen år for å matche konsentrasjonsleirdrapene under samme krig.
Andre Verdenskrig er det suverent blodigste menneskeheten har foretatt seg. Krigen hadde lite med religion å gjøre, mer om en strid mellom to ateistiske ideologier. Går man i dybden finner man kravet om Lebensraum, territoriell makt. Veldig mange av krigene, religiøse og ikke-religiøse, koker ned til maktsyke fyrster som vil ha større skatteinntekter.
Selv om de virker å være mange må man ned til syttendeplass på listen over store kriger for å finne en religionskrig: Tredveårskrigen. La oss se nærmere på den.
Tredveårskrigen stod mellom katolikker og protestanter og raste over hele Europa, med tyngdepunkt i Tyskland. Selv om denne brannen herjet kontinentet i 1618-48, varte glørne videre og de har fortsatt ikke slukket helt i Nord-Irland.
Samfunnene i denne tiden var så hierarkisk oppbygde at de bare kan sammelignes med dagens militærorganisasjon. Toppsjefen hadde all makt. Før middelalderen var ikke statsstrukturene sterke nok til at en upopulær konge kunne beholde makten, men på sekstenhundretallet kunne en kukskalle arve tronen og stort sett slippe unna med det. Kongens inntekt var skatt, skatten avhang av folketallet, folketallet avhang av størrelsen på landområdet, landområdet kunne økes med krig, freden avhang av at kongen tok mer hensyn til folket enn sin egen lommebok. Norge ble styrt av danske konger som var lite tyrannisk anlagte (med mulig unntak for Christian 2, som aldri fikk gjort større skade.) Men på kontinentet oppstod en kultur blant fyrstene som ligner den mellom finansfyrster i dag, hvor meningsløst rike folk konkurrerer om å bli enda mer meningsløst rike.
Om et land ble katolsk eller protestantisk berodde mye på om det tjente fyrsten å spille på lag med paven i Roma eller ikke. Katolsk eller protestantisk tilsvarte på mange måter etterkrigstidens alliansevalg mellom Warszawapakt eller NATO. Vi i Norge er i dag protestantiske fordi kongen av Danmark sendte tropper hit (dvs Trondheim) og drepte de katolske biskopene, prestene og munkene som ikke ville underlegge seg tronen.
Konklusjonen er at hvis du ser under overflaten på årsakene til krig, kan det bli lite religion igjen.
På den annen side er det lett å skjønne at religion er en kraftig drivkraft til konflikt. Mange mennesker retter livet sitt inn etter en religion, de går i tempelet/synagogen/kirken hver helg, ber bønner flere ganger om dagen, religionen blir det viktigste. Men religionene har sine medlemsskapsfordeler, kristendommen mener for eksempel at kravet for å komme til himmelen er å tro på Jesus (joh 3:16). Muslimer kan altså ligge med bakenden opp på mattene sine så mye de vil, de skal uansett brenne.
Å høre at alle ens bestrebelser for å leve riktig er fånyttes, og at ens moral er verdiløs i etterlivet, er mye mer provoserende for en som tror på et liv etter døden, enn for en som ikke gjør det. At andre anser ens tro for hedenskap og blasfemi kan bare såre de som har en tro. Det kan gjøre det lettere for religiøse å terge opp andre religiøse enn å terge opp ateister.
Konklusjonen kommer i del 2, som tar for seg de gode og de onde menneskene i historien.
OK da, skitne menneske, jeg kom ikke over den, det får være måte på nasjonalisme. Jeg fant den.
Temaene tegneserien tar opp er interessante. Når det kommer til levestandard vet jeg ikke om for eksempel Nord-Korea, hvor folk sulter, er et spesielt religiøst samfunn. Men den delen av debatten får noen andre ta. Det som interesserer meg er om det er en sammenheng mellom grad av ateisme og grad av fredelighet i et samfunn.
Jeg starter med å se på krigene:
Mange påpeker at religion er den fremste drivkraften bak krig. Det er et poeng, men historikeren i meg har lyst til å gå i dybden.
Religioner følger ofte kulturskiller, slik at en krig mellom folk av forskjellig tro kan dypere sett handle om krig mellom folk av forskjellig kultur. Jøder og palestinere har for eksempel forskjellig religion. Men om de hadde hatt lik religion, ville de antagelig fortsatt slåss, det dreier seg om to folk som vil bo på samme landområde.
Det fins kriger og det fins Kriger. 185.200 døde på slagmarken i Hundreårskrigen. Med den dødsraten måtte hundreårskrigen ha vart i over ti tusen år for å nå opp til antallet soldater antallet Andre Verdenskrig drepte på seks år. Pluss ytterligere ti tusen år for å matche konsentrasjonsleirdrapene under samme krig.
Andre Verdenskrig er det suverent blodigste menneskeheten har foretatt seg. Krigen hadde lite med religion å gjøre, mer om en strid mellom to ateistiske ideologier. Går man i dybden finner man kravet om Lebensraum, territoriell makt. Veldig mange av krigene, religiøse og ikke-religiøse, koker ned til maktsyke fyrster som vil ha større skatteinntekter.
Selv om de virker å være mange må man ned til syttendeplass på listen over store kriger for å finne en religionskrig: Tredveårskrigen. La oss se nærmere på den.
Tredveårskrigen stod mellom katolikker og protestanter og raste over hele Europa, med tyngdepunkt i Tyskland. Selv om denne brannen herjet kontinentet i 1618-48, varte glørne videre og de har fortsatt ikke slukket helt i Nord-Irland.
Samfunnene i denne tiden var så hierarkisk oppbygde at de bare kan sammelignes med dagens militærorganisasjon. Toppsjefen hadde all makt. Før middelalderen var ikke statsstrukturene sterke nok til at en upopulær konge kunne beholde makten, men på sekstenhundretallet kunne en kukskalle arve tronen og stort sett slippe unna med det. Kongens inntekt var skatt, skatten avhang av folketallet, folketallet avhang av størrelsen på landområdet, landområdet kunne økes med krig, freden avhang av at kongen tok mer hensyn til folket enn sin egen lommebok. Norge ble styrt av danske konger som var lite tyrannisk anlagte (med mulig unntak for Christian 2, som aldri fikk gjort større skade.) Men på kontinentet oppstod en kultur blant fyrstene som ligner den mellom finansfyrster i dag, hvor meningsløst rike folk konkurrerer om å bli enda mer meningsløst rike.
Om et land ble katolsk eller protestantisk berodde mye på om det tjente fyrsten å spille på lag med paven i Roma eller ikke. Katolsk eller protestantisk tilsvarte på mange måter etterkrigstidens alliansevalg mellom Warszawapakt eller NATO. Vi i Norge er i dag protestantiske fordi kongen av Danmark sendte tropper hit (dvs Trondheim) og drepte de katolske biskopene, prestene og munkene som ikke ville underlegge seg tronen.
Konklusjonen er at hvis du ser under overflaten på årsakene til krig, kan det bli lite religion igjen.
På den annen side er det lett å skjønne at religion er en kraftig drivkraft til konflikt. Mange mennesker retter livet sitt inn etter en religion, de går i tempelet/synagogen/kirken hver helg, ber bønner flere ganger om dagen, religionen blir det viktigste. Men religionene har sine medlemsskapsfordeler, kristendommen mener for eksempel at kravet for å komme til himmelen er å tro på Jesus (joh 3:16). Muslimer kan altså ligge med bakenden opp på mattene sine så mye de vil, de skal uansett brenne.
Å høre at alle ens bestrebelser for å leve riktig er fånyttes, og at ens moral er verdiløs i etterlivet, er mye mer provoserende for en som tror på et liv etter døden, enn for en som ikke gjør det. At andre anser ens tro for hedenskap og blasfemi kan bare såre de som har en tro. Det kan gjøre det lettere for religiøse å terge opp andre religiøse enn å terge opp ateister.
Konklusjonen kommer i del 2, som tar for seg de gode og de onde menneskene i historien.
Abonner på:
Innlegg (Atom)