28. juli 2008

Siste stopp før orangutang


Milton Marx har oppfordret meg til å besvare:
Hva ER egentlig denne greia som du har med FRP?

Hei, Milton. Svaret er tredelt.

Sakene:

Jeg er mot krig og for lavere oljeforbruk. FrP var de siste forkjemperne for Irak-invasjon og de siste skeptikerne til at Co2 varmer opp jorden. I alle de sakene som betyr mest for meg er FrP partiet som motarbeider.



Jeg er også for å holde igjen bruken av oljeformuen, både fordi olje er noe som tar slutt, fordi inflasjon gjør at økt statlig pengebruk i høykonjunktur vil gi mindre effekt for pengene, og fordi det kan skaffe oss problemer hvis vår levestandard blir vesentlig høyere enn landene rundt oss. FrP vil øke bruken av penger.

Personene:

FrP har en lovbryterkultur. FrP's første ordfører ble huket for storstilt smugling. FrP's første kandidat fra mitt fylke hadde både pornodom og skattesnusk-dom. FrP's nestleder har voldsdom, for å banke mørkhudede. Kassa i FrP's lokallag blir med jevne mellomrom loppet av utro kasserere. FrP's stortingsmenn kan dukke opp på nazimøter. Frp's mest profilerte ordfører (og flinkeste mann) var utro med en jente som var bare noen dager over seksuell lavalder.


Mennesker har bra og dårlige sider. Mange fine folk stemmer FrP og er FrP-politikere. Men jeg tror ikke at FrP har mange nok bra folk til å fylle regjeringspostene. Hvis jeg skal sette pengene på en ting vi får med FrP i regjering, vil jeg sette dem på økt statlig korrupsjon.

Partikultur:

FrP er anti-intellektuelt. De er permanent skeptiske til eksperter, fra klimaforskere til økonomer, det virker som om de tror at sunt folkevett er bedre enn forskning, og dem om det, men det var slik verden ble styrt i middelalderen, og jeg foretrekker vår tid. Anti-intellektualisme er helt greit for et protestparti i permanent opposisjon, men anti-intellektuelle er, o sjokk, ikke så intelligente. NRK's IQ-test "Test nasjonen" ga samme resultat begge gangene når de kryssjekket IQ'en med hva folk stemte: Øverst kom velgerne til alle de andre partiene, så kom de som ikke stemmer noe parti, og nederst lå FrP-velgerne. FrP-velger er altså IQ-messig siste stadium før dyreriket. I valget mellom å la landet styres av intelligente og ikke fullt så intelligente, foretrekker jeg det første.

FrP er gjennomsyret av en egoistkultur. Egoismen er dels nedfelt i programmet, de setter individet foran samfunnet og pynter egoismen med fine ord, men det er og blir egoisme. Jeg stoler ikke på at FrP har nok politikere som vil det beste for landet, jeg tror mange av dem vil det beste for seg selv og sine venner.

FrP har et nærsynt fokus. De tar ofte ikke alle variablene med i beregningene, bare de lokale, de som er synlige. Det gir det som FrP-kritikere kaller lettvinte løsninger. Innvandrere lager problemer, så hiv dem ut. Vi liker ikke Saddam, Milosevic og Bin Laden, så gå til krig. Vi har masse oljepenger og ikke bra veier (og ikke skjønner jeg hva det betyr at økonomien er nær overopphetet, pengene mine er like kalde som før), så bruk nå opp oljepengene og bygg veier. Jeg har kjørt bil hele livet og likevel må jeg fortsatt måke snø på trappa mi om vinteren, drivhuseffekten er bare humbug.



Et moderne, globalisert samfunn er komplisert. FrP's politikk er enkel. Å la FrP styre landet blir som å operere en datamaskin med verktøy av flintstein.

27. juli 2008

Treff nummer 350.000

Rølerbloggen har tradisjon for å ta en titt på hvert hundretusende besøk, for å få brukt noen av alle detaljene som tyter ut av statistikkverktøyet vårt.

Denne gangen må vi se på nummer 350.000 fordi besøk nummer 300.000 druknet i en elv av besøk etter dette TV-programmet.

Besøk nummer 350.000 kom fra en Firefoxglad bergenser, som smører sin windows XP utover en skamløst diger skjerm. Han, for nok en gang var det en han, var ute på byen på fredag. Han drakk fire flasker 0,33 l Hansa-øl på vorspielet, og ytterligere to halvlitere av samme fluidium på utestedet. Han betalte alt med MasterCard. Deretter gikk han bort til den nærmeste dama han fant ved bardisken.
- Du ser så myk og god ut, sa han
- Eh, takk ... sa hun
Han kløp henne i armen.
- Nesten som en madrass.
- Hva mener du? sa hun.
- Blir du med hjem og pule?

Hun ble ikke med hjem, ergo havnet han i baren igjen, hvor han fylte på med to shots, en tequila og en tyrkisk pepper. Ved betaling av den siste, ga bartenderen ham et diskrét tips om at han initielt burde satse på et ikke-seksuelt tema å konversere damene med.

Vår helt oppsøkte nok en kvinne.
- Hei, sa han.
- Hei.
- Liker du fotball?
- Nei.
- Joho, klart du liker fotball.
- Nei, jeg syns det ser latterlig ut.
- Liker du bilmotorer da?
- Nei.
- Er du sikker?
- Ja.
- Jeg kan få deg til å like fotball.
- Prøv.
- HEIA BRANN HEIA BRANN HEIA BRANN
- Æsj! Du spruter sikkel på meg!

Tilbake i baren ble det tre runder med Whiskey, før neste forsøk på å komme i kontakt med en ung dame.
- hEi, rølet han.
- Hei.
- FsjHtppa NO
- ... ooog hvis du fjerner munnen fra skulderen min hører jeg kanskje hva du sier.
- Få ta på puppa
- Du, kan du ta bort kameraten din?
- SJscjhmesjj Sjsjsjsj
- Stikk av.

Slik forløp fredagskvelden.

Lørdagskvelden satt vår venn bergenseren hjemme, slikket sår og smakte ettertankens bitre frukter. Han tok en beslutning. En endring måtte til. Bergenseren logget seg på nettet, åpnet google, og tolv sekunder og tolv minutter over klokken tjue søkte han på "hvordan ordne damer". Google sendte ham lukt til Rølerbloggens kursserie om dette og tilstøtende emner. Samtidig, lydløst og ubemerket, bikket telleren 350.000.

Sånn går no dagan i Rølerbloggen. Den blinde leder den halte.

---

Besøk nummer 100.000 kom fra en mann i en arabisk oljeby, nok en mann med et blødende, lengtende hjerte.

Besøk nummer 200.000 kom fra Oslo, fra en slagen mann med hevnmotiv.

Av andre lune og fine treff kan nevnes da bloggen endelig ble oppdaget.

25. juli 2008

FrP forsøker å bløffe oss

I en bok om sjekking lærte jeg et triks. Sier jeg "Du er forelsket i meg" til en jente, så kan det påvirke henne til å bli det. Først blir hun kanskje irritert over innbilskheten, men så blir hun vant til tanken. Litt som "OL på Lillehammer" var en vits først vi hørte det på 80-tallet, inntil det ble gjentatt og gjentatt.

FrP kjører for tiden dette trikset. De leker statsrådskole, de kontakter departementene for å få oversikt over alle retningslinjer, for å finne ut hva en regjering kan forandre uten å gå via Stortinget. Siv Jensen forteller avisene at hun leser Obamas bok og "Norges Statsministere". Alt for å venne oss til tanken på FrP i regjering.

Ja, de leder meningsmålingene, men alle partiene unntatt Høyre nekter å samarbeide med Siv Jensen. Jeg vet ikke hva hun håper på, i teorien har hun max to muligheter.

Topartiregjering, H+FrP?

Norge har ikke hatt topartiregjering siden 1928. Topartiregjeringene i Norge varte i snitt ett år, helt greit i Italia, men ikke her, og konseptet ble kastet på historiens skraphaug. Norske parlamentarikere foretrekker ett- eller trepartiregjeringer, når to partier låser seg i en sak kan det tredje partiet avgjøre tvisten.

For at topartiregjering skal være mulig må Høyre havne på vippen, for første gang ihvertfall siden krigen. Det gir dem makten som KrF eller Sp tradisjonelt har hatt, og som har gitt disse småpartiene flere statsministere. Med et minimum av politisk navigeringsevne bør Høyre da foretrekke å styre landet selv. Det skal finnes samarbeidsvilje, når alle partiene vet at alternativet til å støtte Høyre er FrP i regjering.

Ren FrP-regjering?

Særlig. Jeg sa i fjor at Sivs eneste mulighet for å bli statminister hvis ingen vil samarbeide, er rent FrP-flertall på Stortinget. At Høyre vil være støtteparti for FrP kan jeg ikke se noe annet motiv for enn at de ønsker å krympe dem, slik SV nå blir halvert. Det sier seg selv at også FrP må bli et helt annet parti i regjering.

Men man eksperimenterer ikke med styringen av et land. Selv FrP har tankekraft til å skjønne at de for dem gode meningsmålingene ikke forandrer noe. De prøver å bløffe seg en sjanse.


--

Tanken er å blogge noe samfunnsaktuelt en gang hver helg. Første post i serien var Baracknofobi.

---

Og hvis du ikke er lei av fordommer mot FrP'ere, kan du spille Finn FrP'eren.

24. juli 2008

Rølerbloggen sesong 6

Mennesker skulle ikke behøvd å blogge i juli. Men siden du og jeg likevel sitter og råtner foran PC'en istedet for å njuta finværet, kan vi jo se på høstprogrammet i Rewlerbloggji. I TV-serie-termer er det sjette sesong vi tar fatt på.

Det ser ut til å gå mot en matematikkuke. Den tar vi hvis noen av leserne kommer tilbake etter ferien. Ut over det har jeg veldig få planer, og de jeg har får komme som en overraskelse. Men både du og jeg vet at det blir samme kjøret som før:

1. Jeg kommer til å forsøke å kvalitetsblogge om Viktige Ting. Eksempelvis krig, miljø, oljeforbruk, utenrikspolitikk, helse, våre sjelers reise gjennom verden og de sår som avsettes på dem.

2. Jeg går lei av at for få gidder å bry seg om disse postene.

3. Jeg blogger om bloggere og snekrer sammen et metaprosjekt som lager ville tilstander, krangling, gråt, tenners gnissel og nedlagte blogger.

4. Kranglingen vil gå tungt inn på meg og jeg vil syteblogge i en periode.

5. Truls tar over i noen uker.

6. Jeg kommer tilbake for å prøve å kvalitetsblogge.

Hvorpå syklusen gjentar seg.

22. juli 2008

Største trønderske hits på YouTube

Da er det på tide å avgjøre hva som er den største trønderske artisten på internett gjennom tidene. Fra før av har jeg lagd liste over de største norske sangene på YouTube, og de største 80-tallshitsene der inne. Metoden er den samme. Jeg har fått hjelp av brukerne på Trondheim Underground Radio Forum til å finne frem til lista.

Ikke godkjente:
TNT - 10000 Lovers
Beyonce - Irreplaceable

Begge er trønderske sanger som synges av amerikanere.

Utenfor topp 30:

  • ca nr 50: Tre Små Kinesere - Soleplassland 1159
Sympatisk band, sympatisk sang, men kineserne har ikke satt store fotspor på YouTube. De satte derimot spor i byen i sin tid, da de kjørte lanseringskampanje per grafitti.Politikersønnen som vant Idol har antagelig fått fjernet et mer spilt eksemplar av videoen sin, for han var nr. 15 i mars da TUR-forum jobbet med denne lista.

Topp 30:
Jepp. Kiitos, Suomi. Faderen hørte en del Tysland. Denne har jeg hørt en liten million ganger på diverse bilferier.Du kan ikke ta fra Hans Rotmo at han er en genial tekstforfatter. På 1900-tallets siste dag spilte NRK P3 Motorpsychos Vortex Surfer om og om igjen hele døgnet. Sangen har knapt 3.000 på YouTube, men utdrag av låta er hørt av 147.000 som har sett denne se- skjegg-gro-videoen. Harde saker.
  • 20. Åge Aleksandersen - Rosalita 28.218

Åge er overraskende langt nede, på en liste over mest solgte trønderske plater ville Åge dominert sammen med DDE.Dette er en sang fra Idol-albumet, (Covere skal ikke med på lista, men jeg tror ikke dette er en cover.)
Sangen er anmeldt av Elefantzonen: "Alt for mye tullball skviset oppå hverandre på en gang (..) Et mareritt uten like."
Avisanmelderne var på linje med Binka. Likevel har sangen klart seg bra på YouTube.Den klassiske å hei å hei å hei å hååå - sangen. Lei? Neeeida.
OKda.
  • 13. Sørsia Gerilja - Blør For Sør 51.202

Dette er en video fra denne bloggens hjemsted. Som jeg tidligere har beskrevet var Heimdal et noe mangelfullt oppvekststed, eller som Sørsia Gerilja formulerer det, et føkkings høl.Joda, pudler, men Stage Dolls skal man ha respekt for. Disse sangene dør ikke så lett.
  • 11. DumDumBoys - Splitter Pine 52.470

Mer respekt. Musikalsk beslektet med Gåte. Trolsk folkemusikk gjør det bra her.Vinneren fra Melodi Grand Prix junior 2007.Margareth har proffe videoer. Liker denne låta best:
  • 6. D.D.E./Brøndbo - E6 66.699
D.D.E har moderat suksess på YouTube, kanskje er det som trengs for å oppdage DDE ikke det samme som trengs for å oppdage internett?
  • 5. Fremmed Rase - Råne 67.532
Starter med "Har du lyst på kuka?" og er dermed beskjedent spilt på NRK.Ikke deres beste. Forstår ikke helt hva denne gjør her oppe.Dansebandene inntar YouTube. Argh, tenkte jeg. Men denne hadde faktisk noe for seg.Det obliatoriske sortmetallinnslaget som dukker opp når man lager lister over største norske sanger på YouTube. Du er en kaldhjerta s*tan hvis du blir varmet av dette. Trøndersk tekst. Bronse fra den siste internasjonale finalen i Melodi Grand Prix junior som Norge deltok i. Du er en kaldhjerta s*tan hvis du ikke blir varmet av dette.

20. juli 2008

Baracknofobi


Det går mot gode tider for de som liker underdogs og rettferdighet. En svart mann ligger an til å bli president i USA, som en tidligere narkotikamisbruker ligger an til å bli dronning i Norge.

Men noen går mot ikke fullt så gode tider. Ku Klux Klan har det nok svett inni kappene sine nå, når de får baracknofobien å hanskes med i tillegg til sørstatsvarmen, drivhuseffekten og varmen fra korsene de brenner.

Alt gikk jo så bra. Det er vanskelig å vinne valg i USA uten å vinne noen sørstater, og sørstatene stemmer i flokk. Derfor pleier både republikanere og demokrater å foretrekke sørstatskandidater. Følgelig er dette er det tjuende året på rad hvor sørstatene har presidenten. Følgelig har USA stridende enheter både i Afghanistan og Irak, slik at klansmennene har valgmuligheter når de vil reise til fremmede land og drepe folk med annen hudfarge.

De kappekledte har nok levd greit med at Colin Powell og Condoleeza Rice har fått leke utenriksminister. Det er som den obligatoriske afrikaneren i Hollywood, en i hver film, som må være der av hensyne til den politiske korrekthet, men som alle vet er staffasje. Gutta i hvitt har taklet at Tiger Woods, 50 cent og Michael Jordan har tjent seg søkkrike på underholdning, for det er greit, de hever digre sjekker, men de virkelig rike, mennene som skriver ut de sjekkene, er hvite. Staffasjen kunne kjøpe blingbling og glise på TV, for i gatene, vekk fra kameraene, fortsatte politiet å svinge pisken.

Og så, plutselig, svart lyn fra klar himmel. Presidenten i USA er ikke staffasje, presidenten har makt. Her har Klansmedlemmene jobbet i 150 år for å holde kulørte raser nede, og så skjer dette? Det må være den ultimate fallitt. Som at huset til Frederic Hauge må kondemneres på grunn av giftstoffer i bakken, som at Rettferd For Tapernes fotballag vinner serien, eller som at Ottar ender opp med mannlig leder.

Våre egne nynazister har samme problem. De er tradisjonelt USA-dyrkere, de har gjerne svære sørstatsflagg i taket, og som vi har slått fast, sørstatene vant krigen til slutt og styrer USA. Hvilket idealland skal de nå velge seg? Det er tjue år for sent å henge opp Sør-Afrikas flagg. De kan fortsatt finne land hvor sorte mishandles, som Sudan, Somalia eller Zimbabwe, men da må de samtidig velge sorte idealer. Nynazistene har et kjempeproblem.

Men klansmenn og nynazister har et nært og ekte forhold til våpen. Og det er en presidentvalgkamp før valget. I valgkampen lener kandidatene seg mot hverandre for å kapre mest mulig stemmer fra den andres side. Det betyr at Obama må hilse på tropper for å late som om han liker krig, og McCain må kysse babyer for å late som om han har et hjerte. Det betyr at Barack i går var i Kabul, et land fullt av fiender som vil drepe ham, og hvor han skal voktes av amerikanske militære, som i likhet med klanen springer ut fra de mer triggerhappy miljøene i landet. Det betyr at McCain hjelper til så godt han kan og opplyser nøyaktig når Obama er i Irak. For dem som skulle ha interesse av å vite det.

Jeg kommer til å være bekymret helt til jeg ser svart mann i hvitt hus.

19. juli 2008

Ny Musikk XXIX (meme)

Som man tagger andre skal man selv bli tagget. Sorgenfri vil vite hvilke fem sanger jeg har hørt mest på i det siste.

1. For å forstå hvilke sanger jeg hører på, må man først forstå hvordan jeg har brukt tiden i de ukene Truls gjesteblogget. Konseptet var at jeg skulle skrive litteratur. Det jeg istedet gjorde var å spille meningsløse mengder scrabble inne på ordspill.no.
Sist jeg pratet om dette var jeg i utkanten av topp hundre-listen. Sommeren ble investert i å klatre til 6.plass av de i følge Marty 22.000 spillerne der inne. Tragisk nok. Først hvis noen gjør scrabble til jobben min blir det kanskje mulig å skrive bok.

Poenget i denne sammenhengen er at en av scrabblespillerne heter Marte Heggelund. Hun utga en CD for et par år siden, og utgir en til nå. Og jeg har hørt en del på Scratching The Stitches:


2. Mariah Carey har lagd en ny sang, Bye Bye, som ligger greit i øret.

3. For kontrastens skyld: Jeg kjøpte T-skjorte med et ankh-motiv på internett. På ryggen stod bandnavnet 69Eyes. Jeg lånte øre til bandet, og de tok godt vare på det. Never Say Die:

4. Truls foreslo en gang at jeg skulle delta på John Lennon Song Contest. Det har jeg ikke nok ballekjøtt til, men jeg har hørt litt på en som har vunnet den. David Choi - Love.

5. Sist men ikke minst. Jeg har plagd deg en del med å legge ut min egen høyst menneskelige synging. Nå har jeg endelig funnet noen med sangstemme. Litt av tiden Truls frigjorde brukte jeg til å mikse min egen låt Life Has Just Begun med Annka på vokal. Den sangen ligger her.

Hvordan Britney-fans dør før tiden


En natt på nett kom jeg over en statistisk undersøkelse. De snakket om den på ME-forum og den lå ute på YouTube. Undersøkelsen slår fast at man får levealderen sin redusert med 25 år hvis man har ME. Siden jeg har ME var det ikke helt hæla i taket. Utdrag fra undersøkelsen:
Average age of Cancer deaths:
-----------------------------

ME/CFS - 47.8 Years * Avg population - 72.0 Years

Average age of Heart Failure deaths:
------------------------------------

ME/CFS - 58.7 Years * Avg population - 83.1 Years

Average age of Suicide deaths:
------------------------------

ME/CFS - 39.5 Years * Avg population - 48.0 Years
======================================== ===

[*These 3 causes of death above accounted for 60% of all ME/CFS deaths in the study*]

Think about that for a second.

Altså, de som dør av kreft og også hadde ME, dør 25 år tidligere enn de som dør av kreft og ikke hadde ME. De som dør av hjertefeil og hadde ME, dør 25 år tidligere enn de som dør av hjertefeil og ikke hadde ME.

Jeg fulgte oppfordringen, og tenkte på det. Gamle ME'ere er riktignok sjeldne. Men er nå egentlig grunnen at ME'ere dør unge? ME er en ny diagnose. Det fins knapt nordmenn som fikk den før 1995, og en stor tyngde av dem fikk den etter 2000. Dessuten er det en sykdom som typisk rammer i 20- og 30-årsalderen.

Befolkningsgrunnlaget i gruppen ME har derfor lavere snittalder enn befolkningen forøvrig. Dermed vil også de som dør og har ME, i gjennomsnitt være yngre enn de som dør og ikke har sykdommen.

For å forstå hva jeg mener kan man undersøke om Britney Spears- konserter forkorter levealderen. Ved å sammenligne de som dør av kreft og har vært på Britney Spears-konsert (dvs masse unger), mot de som dør av kreft og aldri har digget Britney (gamle folk), vil man ut fra denne logikken, o sjokk, oppdage at Britney Spears-konserter forkorter livet noe kolossalt.

Det gjør de neppe i praksis, Britney-fansen er simpelthen yngre enn folkesnittet.

Wikipedia kjenner til to undersøkelser av levealder for ME'ere. Den jeg har nevnt, samt en som fulgte pasienter over en ni-årsperiode. Det høres mer ut som rett måte å gjøre det på. Den andre undersøkelsen konkluderte med at ME ikke forkorter livet.

25 års forskjell på de to undersøkelsene, altså. Så grovt kan du bløffe med statistikk.


--

Merk hvordan jeg greier å illustrere en artikkel om noe så usexy som ME, kreft og død med et bilde av Britney Spears. Jeg skulle helt klart hatt jobb i Dagbladet.

17. juli 2008

Hvilken post i bloggen din ... (meme)

Man har da tradisjoner. Når solen står høyt på himmelen og været er varmt, snekrer Rølerbloggeren sammen et meme, sender det ut i verden, og sporer opp hvor det reiste. Sommeren 2006 nådde Klassiske-spørsmål-memet ut til 28 blogger, sommeren 2007 nådde bildememet ut til 67 blogger.

Årets meme består av ti spørsmål som alle starter med "Hvilken post i bloggen din..." Hensikten med meme't er å gjøre det lettere for nye lesere å bli kjent med bloggen.

Hvilken post i bloggen din er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?

Det må være Utvidet kart over bloggeliten. Den er nok kommentert mye fordi mange er nevnt der.

EDIT:
Jeg kan godt lage en liste jeg, for deg som liker lange kommentarfelt:
1. Utvidet kart over bloggeliten, mars 08
- the neverending bloggelitedebatt
2. Påminnelse (Truls), mars 08
- om at jeg skulle fremvises på NRK
3. Vær med og kår norges beste blogg, sept 07
- bloggekåringen Gyldne Q
4. Se Radiohode steke i sitt eget fett, jan 08
- the neverending bloggelitedebatt
5. Kart over bloggeliten, mars 08
- the neverending bloggelitedebatt
7. Takk, sept 07
- Etter utgivelsen av Blodføre
9. Andra Chansen, mai 08
- fra BloggeUngkaren 2008
10. En Hjelpende hånd (Truls), okt 07
- om ekstrajobbing en yrkesfaglært må gjøre
12. Fiktive Bloggers Historie, apr 08
- Fra da Aftenposten skrev om bloggen
15. Rølerbloggen Cribs, jan 07
- Video hvor jeg viser frem min luksuriøse bolig

Hvilken post i bloggen din var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?

Jeg husker ikke helt. Jeg ser at den første over ti kommentarer var novellen Voldtekt og Revansj. Den første over både 20 og 30 var krangelen etter Tone Brødstuen på kokainkjøret i april 2006. Det må nok ha overrasket meg litt. Fra den tidlige bloggetiden husker jeg best at jeg ble overrasket av lesertallene da Vampus roset en novelle, men det ga ikke uttelling i mye kommentarer.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?

Generelt, alt jeg har skrevet om at vi ikke skal delta i kriger og ikke bruke for mye olje. Kanskje hadde jeg et lyst øyeblikk da jeg skrev Om Demokrati.

Hvilken post i bloggen din ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?

Sist jeg traff en dame, besøkte hun bloggen mens posten om brus med kuksmak lå på topp. Dårligere førsteinntrykk enn det kan man vanskelig gjøre. Men, tja, brudarna så ut til å like Til Min Neste Kone.

Hvilken post i bloggen din har best bilder av deg selv?

Umulig for meg å vurdere, men det ligger en bønsj med bilder her.

Hvilken post i bloggen din har de beste kommentarene?

Kommentarene på ME-postene mine pleier være gode å lese. Det vil si postene Leger uten grenser og Annus Horriblis, og serien om å bli gradvis friskere, som heter Ut Av Mørket.

Dessuten har jeg veldig sans for kommentaren til Kenneth under posten om SUV-mann. I posten driter jeg ut de som kjører tunge biler, og faren til Kenneth har Hummer. Det måtte jo bare bli kjærlighet.

Hvilken post i bloggen din har kommentar fra den mest kjente personen?
Rölerblogg er ikke noen kjendismagnet. Miss Blogg 2007 fikk besøk av Line Victoria fra TV2-sonen, jeg kommer ikke på noen andre kommentatorer jeg har hørt om gjennom media, bloggekjendiser unntatt.

Hvilken post i bloggen din ligger på toppunktet i leseutviklingen?

Ser man bort fra googlebobler, er måneden med mest reelle lesere september 2007, da jeg utga bok, kranglet med feminister, arrangerte gyldne Q og Ungkaren. Flest lesere i denne måneden hadde bloggen den dagen jeg la ut bite hodet av pikker.

Hvilken post i bloggen din blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?

Da internettet fikk tak i bilder av Vibeke Skofterud i dusjen, hadde jeg tilfeldigvis en post som inneholdt formuleringene "Vibeke Skofterud" og "i dusjen", uten noen sammenheng mellom de to. Det førte til at en middels norsk by søkte seg hit på 'vibeke skofterud' og 'vibeke skofterud i dusjen'. Posten de fant var den litt triste Esquil kårer århundrets babe.

Hvilken post i bloggen din er mest undervurdert?

Umulig spørsmål, selvfølgelig, men i bloggens barndom hadde jeg knapt lesere. Fra den tiden går det for eksempel an å nevne Så trakk jeg ut i verden for å drepe og skade flest mulig, som er om personlig vendetta mot maur.

Hvem tagger du?

Jeg tagger Iversen og Virrvarr fordi jeg tror de eier meg på kjendisspørsmålet. Jeg tagger Mirakel, Kristin, Minneapolise, Sonja, Hjorthen, Røvis og Lizzie, siden de har blogget en stund fått for store arkiv for en ny leser å bla igjennom. Og så må memet forsøke å nå noen nye miljøer, så jeg tar sjansen på å tagge Ulrikke, Drea og Ida Wulff. Alle som leser oppfordres til å hjelpe til med å spre meme't, så vi slår fjoråret.

----

Her er spørsmålene i kortformat:


Hvilken post i bloggen din
- er bloggens mest kommenterte, og hvorfor?

- var den første som ble så mye kommentert at du ble overrasket?
- ville du helst at statsministeren (eller en annen med makt) skulle lest?
- ville du helst at drømmedama/mannen skulle lest?
- har best bilder av deg selv?
- har de beste kommentarene?
- har kommentar fra den mest kjente personen?
- ligger på toppunktet i leseutviklingen?
- blir oftest funnet av søkemotorene, og hva søker folk på?
- er mest undervurdert?

Hvem tagger du?

16. juli 2008

Bilen som brant...


I 1999 var jeg innleid som IT-konsulent hos NSB.


Jeg hadde kontor i Prinsens gate, og pleide å parkere på treperrongene på Tomtekaia - slik som alle NSB-ansatte gjorde.


En dag i mai - rett etter lunsj - kunne vi se en stor mørk sky utenfor vinduene. Det var tydelig at det brant et sted i nærheten av Oslo S.
Jeg tenkte ikke så nøye over det, men skyen var svært kraftig, så vi ble mer og mer oppmerksomme på skyen. Fra taket i Prinsens gate kunne vi se enda mer, og mye tydet på at det var ved Tomtekaia det brant.
Ganske riktig. I nettavisene så vi bilder av lagerbygningene på Tomtekaia. De sto i brann.

Da jeg skulle hjem den dagen, var jeg usikker på om jeg egentlig kunne få tak i bilen min. Var området avstengt? Eller var bilen en del av brannen? Sannsynligvis det siste.

Ved Tomtekaia var det fullt opp med brannmenn, og brannens omfang gjorde det helt klart at bilen min ikke ville være spesielt kjørbar. En brannmann stoppet meg og sa at området var avstengt, og at ingenting inne på plassen kunne reddes.

"Jaja, da får jeg ta bussen hjem i dag", tenkte jeg. Og så gjorde jeg det.

I dagene som fulgte sto det side opp og side ned i avisene om denne storbrannen. Over 40 biler hadde brent opp, og de store lagerbygningene var brent til grunnen.

De fleste kolleger på NSB hadde forsikret bilen sin, og tjente godt på å få forsikringsoppgjør og mulighet til å kjøpe ny bil.

Men jeg? Nei. Bilforsikring? Jeg driver ikke med sånt. Ihvertfall ikke kasko.

Det jeg fikk beskjed om fra politi og brannmenn, var at siden bilen sto på NSB sitt område, var det NSB sitt forsikringsselskap som skulle dekke skaden. Det kunne forsikringsselskapet bekrefte. De måtte bare få avklart hva som var brannårsaken, fikk jeg høre.

Unødvendig å si det, kanskje, men ingen var spesielt proaktive for å få betalt ut noen erstatning.

Etter et par ukers tid ringte jeg forsikringsselskapet for å høre etter hvordan det lå an:

- Hei, det gjelder bilen min som sto på Tomtekaia da det brant.
- Javel, var du forsikret hos oss.
- Nei, men NSB var.
- Ja, akkurat. Hva var det du lurte på?
- Har dere funnet ut hva som var årsaken til brannen?
- Ja. Konklusjonen vår er at noen hadde vært uforsiktige. Brannen ble startet av en sigarettglo.
- En sigarettglo?
- Ja.
- Jeg lurte på om det var noen mulighet for å få noen erstatning?
- Å, jeg må bare beklage, men det er ikke det.
- Hvorfor ikke?
- Det dekkes ikke av forsikringen.
- Hva dekkes ikke?
- Naturkatastrofer. Vi definerer denne brannen som en naturkatastrofe.
- Dekkes ikke naturkatastrofer av forsikringen?
- Nei.
- Nei vel. Men regner dere sigarettglo som en naturkatastrofe?
- Ja, vi har konkludert med det..

Nå er dette 9 år siden, så jeg husker ikke ordrett samtalen. Men poenget var ihvertfall at brannen var startet av en sigarettglo fra noen som hadde vært ute og røyket i lunsjen - og at det passet bra å regne dette som en naturkatastrofe siden forsikringen ikke dekket naturkatastrofer.

Det var en billig bil. Jeg har alltid billige biler. Derfor tok jeg meg ikke bryet med å grave noe mer i dette. Jeg bare noterte meg i bakhodet at enkelte forsikringer er null verdt. Eller at enkelte forsikringsselskap kan definere de merkeligste ting hvis det kan spare dem for utlegg.

Etter enda noen uker fikk jeg en telefon fra det samme forsikringsselskapet:

- Hei, det var du som var eier av bil nr: XX00000..?
- Ja, det stemmer.
- Vi driver og rydder tomten nå. Og bilen din må fraktes vekk.
- Javel.
- Vi tenkte å tilby deg en byttehandel. Vi kjører bort bilen for deg og vraker den, så slipper du arbeidet med dette. Så aksepterer vi vrakpanten som betaling for dette.
- Så det betyr at dere tar vrakpanten min?
- Ja. Så slipper du å bry deg noe mer med bilen.
- Hmm.. javel. Jeg har jo ikke noe utstyr for å frakte den vekk.
- Nei, vi tenkte det.
- OK, så får vi vel si det, da.

Dermed sto jeg igjen uten bil - og uten engang å ha fått vrakpant for den brente bilen.

Jeg var ganske rask med å få ny bil igjen, så det var i grunnen ikke noe stort problem. Men jeg satt ihvertfall igjen med en snodig historie som kunne fortelles. Den historien er sikkert verdt mer enn bilen, så når jeg tenker på det, så gikk jeg egentlig i pluss... :)

14. juli 2008

Hare gra

Jeg har det med å mumle.

Ikke sånn uforståelig babbel som professoraktige typer med et snev av autisme går rundt og mumler for seg selv. Jeg mumler når jeg snakker med andre.

Det er ikke med vilje. Selvsagt er det ikke det. Jeg er bare født litt lat og med en lav stemme. Det er som om munnen ikke vil ta seg mer arbeid enn nødvendig. Som om stemmebåndene ikke vil ta seg arbeidet med å forme ordene. Og som om pusten ikke vil bry seg med å gi noe ekstra for å skape høyere lyd. Jeg lever i min egen lykkelige lille verden, og det gjør de nevnte kroppsfunksjonene også.

Oftest hører nok ikke folk hva jeg sier.

Hemmeligheten bak å mumle på denne måten er å si noe vettugt, men la ordene dø hen før de har kommet ordentlig ut av munnen. La konsonantene flyte sammen til en suppe, og la de late vokalene dominere lydbildet. De som lytter til meg hører noen lave lyder. Antakelig – hvis de er interessert i det – må de gjette seg til hva jeg sier. Og jeg er for lat til å gjøre noe med det.

Når jeg sier noe, velger munnen minste motstands vei. Det betyr at enkelte konsonanter etter hverandre ikke blir uttalt riktig. Et eksempel på dette er når noen spør meg hvordan jeg har det… og jeg skal svare ”bare bra”.

Kjenn litt på den.

”Bare Bra”. Spesielt B nummer to er litt ekstra anstrengende for munnen å uttale. Etter det første ordet står munnen åpen. Klar til nye bokstaver med åpen munn, men en B starter med lukket munn. Det er stress.

Munnen min velger enkleste utvei. Den sier ”Bare Gra” i stedet for ”Bare Bra”: Slik sparer den noen kalorier. I tillegg prater den lavt nok til at få hører feilen. Og de som faktisk lytter, ”perseptuerer” ”Bare Bra”, siden det var det de forventet å høre.

Egentlig er det genialt.

Men det stopper ikke der.

Den første delen av ordet kan også være litt anstrengende. Ofte blir det til at jeg sier ”Hare Gra” i stedet. Da slipper jeg også den første B-en. Enda flere kalorier spart.

Ordene jeg ender opp med er til forveksling lik ”Hare Gra”, som jeg sier når jeg skal ta farvel med folk. De sier ”Ha det bra”, og jeg gjentar ”Hare Gra” på en så mumlende måte at de tror jeg også sier ”Ha det bra”.

Jeg har også et problem med å lytte. Jeg går riktignok for å være en god lytter, men hørselen er ikke helt på topp. I forsvaret scoret jeg bare 2 på en skala fra 0 til 9, hvor 9 var best og 0 var døv. Jeg fikk beskjed om at jeg hørte de høye og de lave lydene, men at jeg ikke helt fikk med meg de i midten. Ørene mine er altså late, de også.

Ofte fører dette til at jeg svarer på det jeg tror folk spør om, uten at jeg helt har hørt hva de sier. Ofte tar jeg meg heller ikke tid til å tro, men svarer instinktivt. Det er det enkleste. Det blir veldig mye ”Hare Gra” av sånt. For når man tenker på det.. ”Bare bra”, ”Ha det bra”, ”Har det bra”, ”Det går bra”. Statistisk sett vil jeg tro at jeg får stor treffprosent hvis jeg svarer dette. Det tror i hvert fall instinktene mine.

Ofte er instinktene så på hugget at jeg nærmest er i ferd med å svare før jeg blir spurt. Typisk skjer dette i sosiale sammenhenger, hvor instinktene er vant til at folk spør meg hvordan jeg har det. Mange ganger går det bra.

Når den jeg håndhilser på derimot ikke spør om hvordan jeg har det, men spør om noe annet, så kan det føles litt merkelig med den ”Hare Gra” som allerede er på vei ut av munnen. Et ”Hare Gra” som jeg ikke får stoppet siden refleksene mine er for late til å reagere tidsnok når mitt late øre hører et annet spørsmål enn det jeg svarer på.

I ettertid skjønner jeg det. Ca. 5 sekunder senere. Piken på festen strakk ut hånden og sa ”Elisabeth”, og jeg var rask med å mumle ”Hare Gra” tilbake. Det skjer hele tiden.

Der og da kunne jeg korrigert meg selv, og sagt navnet mitt. Kanskje til og med et ”Unnskyld,,, jeg heter Truls”, for å være høflig. For jeg er da tross alt høflig. Men det blir sjelden til at jeg gjør det. Har munnen min gjort en feil tror den det er best å ikke grave for mye i det i ettertid. Den håper heller på at den jeg snakker med skal overse feilen. Kanskje til og med bli forledet til å tro at jeg ikke sa noe feil, men at de bare hørte feil. Som regel går det bra.

Om piken på festen mot formodning ønsker å videreføre samtalen, vil som regel noen nikk og et par hm og m-m gjøre nytten. Munnen trenger ikke engang å åpne. Hm uttaler jeg strengt tatt bare som h, med en innestengt gryntelyd etterpå uten at munnen åpnes. Men i blant ser jeg på min samtalepartner at hun venter på et litt fyldigere svar. Da er ”Hare Gra” lett å ty til. Instinktene velger for meg.

Jeg aner ikke på det tidspunktet om ”Hare Gra” er et godt svar. I grunnen vet jeg sjelden hva det har blitt spurt om. Men jeg sier det på en så mumlende måte at hun lett kan tro at jeg egentlig sa noe annet. Så jeg lar det stå til.

Ørene mine lytter. Absolutt, de lytter. De jobber bare litt sent. Først noen sekunder etter at mine lynraske instinkter har svart ”Hare Gra”, får ørene formidlet til hjernen hva samtalen dreier seg om. Og mens piken stirrer intenst på meg og lurer på hva jeg sa for noe, jobber hjernen på spreng for å vurdere om jeg skal korrigere det jeg sa. På en måte utdype det, for å være litt sofistikert. Eller om jeg skal stirre intenst tilbake og late som jeg egentlig sa noe fornuftig. Som regel blir det til det siste.

Når kvelden er omme, og hun sier noe sånt som at det var hyggelig å treffes, og lurer på om vi kanskje kommer til å ses igjen noen gang, svarer jeg gjerne ”Hare gra”… siden instinktene mine antar at hun sier ”Ha det bra”. For å avverge en merkelig situasjon griper jeg med en gang inn og svarer meg selv. ”Bare hyggelig”, svarer jeg. Eller ”Var yglig”, som det blir når det kommer ut av munnen min. Og så prøver jeg å smile meg ut av situasjonen. Enda mine smilemuskler er for late til å gjøre noen stor anstrengelse. For å unngå å komme enda mer ut på glattisen, velger jeg å forlate åstedet uten ytterligere kommentar.

Dette skjer noen ganger på jobb også. Jeg blir uventet spurt om noen ting, og svarer instinktivt ”Hare Gra”. Deretter retter jeg opp situasjonen ved å legge til ”var yglig” og forlater rommet. Slik redder jeg på en måte ansikt.

Er det noen som har det på lignende måte?

12. juli 2008

Esquil sa det...

I går skjedde et dramatisk fall på børsen i USA.

To av boliglånsgigantene går skikkelig dårlig for tiden, og falt med nær 50% i åpningsminuttene på børsen i går. 50% er ekstremt mye på én børsdag for så store bedrifter.

De to boliglånsgigantene, Fannie Mae og Freddie Mac, er ukjente for oss, men til sammen står de for bortimot halvparten av amerikanske boliglån. Man kan litt på fleip si at de utgjør den amerikanske husbanken.

Riktignok reddet de seg en del inn før børsen stengte, men fallet var likevel markert. Årsaken er at de har tapt mange milliarder dollar, og muligens trenger å reddes av det offentlige. På en eller annen måte. Annerledes, selvsagt, men ikke helt ulikt hva som skjedde her i Norge omkring det forrige boligkrakket i 1992 - som har blitt kalt norgeshistoriens største bankran. Myndighetene i USA har nå allerede tatt kontroll over én bank.

Dette er ikke et særamerikansk fenomen. Det samme skjer i store deler av verden akkurat nå. Så nær oss som i Danmark måtte nylig Roskilde Bank melde pass.

På kort sikt resulterer finanskriser i økende oljepriser - noe som gjør det enkelt for oss nordmenn å tro at vi faktisk tjener på dette. Men all erfaring viser at vi dras med ned og at også vårt forbruk må lide.

Synd for alle boligeiere. Undertegnede inkludert. Men ser man det i perspektiv er det kanskje sunt for samfunnet at det kommer et krakk en gang i blant - slik at folk stopper litt opp og reduserer forbruket sitt. Det tror jeg i det minste er bra for miljøet.

Esquil sa for et drøyt halvår siden at han trodde at vi sto foran en boligkrise. Alt tyder på at dette stemmer.

Esquil ville nok ikke benyttet sjansen til å hovere. Men han er ikke redaktør her nå. I Esquils fravær syntes det helt naturlig for meg å trekke frem denne nyheten og si at "Det sto i Rølerbloggen for et halvt år siden". Esquil sa det...

---------------

I en av mine kommentarer til den posten, linket jeg til en artikkel om det store tulipankrakket i Nederland på 1600-tallet. Jeg synes fortsatt tulipankrakket er en spennende historisk hendelse som det går an å kjenne seg igjen i. Når "markedsprisen" blir den eneste indikator man støtter seg på for å vurdere hvor mye en enhet (bolig, aksje, tulipan, samlerobjekt etc.) er verdt, så ligger det i sakens natur at ting kan gå av skaftet fordi tilfeldige stigninger gir forventninger om mer stigning.

En like interessant artikkel, synes jeg, er Charles McKays stykke fra 1841 hvor han beskriver tulipankrakket. Der skriver han også om "dagens" priser for tulipaner - nesten 200 år etter krakket. På 1830-tallet var det nemlig på nytt et økende marked for tulipaner, ut fra "normale" priser som var lavere enn på 1630-tallet, men fortsatt hinsides enhver fornuft. Selv i England fant man dette fenomenet - hvor en enkelt tulipan på 1800-tallet normalt kostet 5-15 guineas, med enkeltpriser helt opp til 200 guineas. For å sette dette i perspektiv: En guinea er en gullmynt, og det gikk 252 pence i en guinea (21 shillings a 12 pence). For 1 penny kunne du kjøpe en bukett roser.

McKay skriver:

"In 1835, buyers had become so foolish that a bulb of the variety Miss Fanny Kemble was auctioned for seventy-five pounds in London. Even more astonishing was the price quoted for of a tulip owned by a gardener in the King's Road, Chelsea. In his catalogues, it was labelled at two hundred guineas!
So a flower that is less impressive than the rose - a small bunch of which might be purchase for a penny - was valued at a sum that could keep a hard-working labourer and his family in food, clothes, and lodging for six years! "

Prisingen var med andre ord fremdeles - etter 200 år - svært subjektiv og svært drevet av hva som var oppfatningen av "reell" markedspris. Man hadde ikke lært så mye av historien. Akkurat som vi neppe har lært så mye av forrige boligkrakk og forrige børsboble. Mye av argumentasjonen går på at "prisene er lave her i forhold til storbyer i andre land", "det er lite utbud", "prisene stiger jevnt og trutt - så på lang sikt tjener man alltid på det" og ikke minst "det lønner seg å låne penger for å komme inn på markedet".






10. juli 2008

Pass til besvær - del 2

Fortsatt fra del 1

Normalt når jeg ikke finner passet mitt, eller andre ting for den saks skyld, ligger det et sted hjemme. Ikke en gang på et lurt sted, men på gulvet eller kjøkkenbordet eller ved inngangen. Iblant på toppen av kjøleskap eller skap. Iblant på badet. Og veldig ofte i bager, sekker eller i lommen på jakker eller bukser. Jeg antok at dette var tilfelle nå også.

De som kjenner meg, vet at det å lete etter ting i min leilighet ikke er en triviell oppgave. Det er faktisk et stort prosjekt i seg selv. Ikke fordi leiligheten min er så stor, men fordi jeg har så mange.... tja.... la oss kalle det eiendeler. Som er spredt jevnt utover, liksom for å skape likevekt i leiligheten. Da jeg studerte i Trondheim ble jeg portrettintervjuet av Esquil, og Esquils kommentar var at om Moholt ble rammet av jordskjelv, ville mitt rom ha blitt ryddigere... fordi alt annet ville vært en fysisk umulighet. Esquil kan en del om fysikk, så den uttalelsen er man nødt til å stole på.

Etter å ha tatt en kikk rundt på overflaten i leiligheten og på de mest naturlige stedene, vurderte jeg det til å ta et dypdykk i alt jeg har liggende fremme ville være mer tidkrevende enn jeg hadde mulighet til. Så jeg prøvde ut noen andre alternativer først.

Det siste stedet jeg hadde brukt passet, var Rimi. Så jeg prøvde der først. Jeg mottar i perioder store mengder rekommanderte sendinger fra utlandet, og må gå i "post i butikk" for å hente disse. Siden passet var min eneste gyldige legitimasjon, pleide jeg å bruke dette. Det var stort sett det eneste stedet jeg hadde brukt passet den siste tiden.

På Rimi var det imidlertid ingen som hadde sett passet mitt.

Deretter prøvde jeg å lete på jobb. Pulten min er av begrenset størrelse, så den var det mulig å lete igjennom. Ikke noe hell der heller.

Mens jeg var på jobb og lette, hadde en kollega av meg funnet noe annet jeg hadde lett etter noen uker i forveien:

- Hei, Truls. Savnet ikke du skoene dine?
- Skoene?
- Ja, et par brune sko?
- Jo, det stemmer jo. De har jeg ikke sett på flere uker.
- De ligger i bastuen i kjelleren - under benken.
(red.anm. Når jeg sykler eller løper til jobb, pleier jeg å dusje i kjelleren.)
- Under benken? Jaja, jeg har vel satt dem pent fra meg der, da...
- Ikke helt. De ligger litt i hver sin retning, en meter fra hverandre. Men de ligger nå der ihvertfall.
- Så fint. Takk. Lå det et pass der også?
- Nei. Ikke noe pass.

Ikke noe pass i bastuen på jobb heller, altså.

Jeg slo meg etterhvert til ro med at når passet ikke var i bilen, ikke på jobb og ikke på Rimi, så kunne det bare ligge hjemme. Sannsynligvis lå det på kjøkkengulvet et sted. Der lå det trygt.

Jeg fortsatte å få rekommanderte sendinger, og tilegnet meg etterhvert en egen teknikk for å hente ut pakker uten gyldig legitimasjon. I stedet for å vise frem legitimasjon, så skrev jeg på førerkortnummeret selv i de feltene på utleveringsbilaget som postbetjeningen skulle ha fylt ut. De var strålende fornøyde med at de slapp å skrive noe, og leverte ut pakkene med et smil. Det skal sies at jeg er stamkunde der og de kjenner ansiktet mitt godt, så det skulle da bare mangle:) Men jeg fikk ihvertfall pakkene mine.

Dette kunne selvsagt ikke pågå i evigheter. Det nærmet seg etterhvert et tidspunkt da jeg skulle til Stockholm for å delta i et møte. Jeg trengte med andre ord legitimasjon.

Nå er det sånn at jeg har en tendens til å involvere meg i alt for mange arbeidsoppgaver på jobb, så jeg fikk aldri tid til å lete igjennom kjøkkengulvet mitt for å finne passet. Til slutt så jeg ingen annen mulighet enn å gå til politiet og kjøpe et nytt.

- Du skal ha nytt pass, ja?
- Ja.
- Har du det gamle?
- Nei, jeg finner det ikke.
- Er det stjålet?
- Nei. Jeg tror ikke det. Det ligger nok hjemme på kjøkkenet et sted.
- Men du skal ha nytt?
- Ja. Jeg skal ut og reise i morgen, og trenger et pass akkurat nå.
- Ja vel. Da blir det et hastepass, da. Skal du bestille et vanlig pass med det samme?
- Ja, det er kanskje like greit det.
- Fint. Har du legitimasjon.
- Nei.
- Ikke bankkort eller førerkort?
- Nei.
- Ingenting som kan bevise hvem du er?
- Nei. Men jeg tenkte dere kanskje ville trenge noe. Så jeg har med en papirkopi av et gammelt pass.
- Jaha... La meg se... Men dette er en fotokopi av et gammelt pass?
- Ja. Det er en bekreftet fotokopi som jeg hadde liggende.
- Det er ikke gyldig lenger.
- Nei. Men det er det eneste jeg har.

Damen i skranken ba meg vente mens hun diskuterte dette med noen kolleger. Etter 5 minutter kom hun tilbake og sa at det var OK under tvil - siden jeg fortsatt kunne identifiseres ut fra bildet. Både på fotokopien og på det passet de hadde liggende i sitt system.

Så jeg kjøpte like godt to nye pass, og fikk beskjed om å levere inn hastepasset etter første reise, så skulle jeg få det nye.

Reisen til Stockholm gikk fint, og jeg kom fint hjem igjen et par dager senere. For første gang på over tre måneder kunne jeg vise frem et gyldig legitimasjon.

En uke etter at jeg hadde fått mitt nye pass, var jeg igjen på Rimi og handlet. Jeg er der ganske ofte siden det er min nærbutikk. De holder til i samme bygning som meg.

Piken som satt i skranken sa plutselig noe til meg:

- Hei, Truls. Er dette ditt?

...og så tok hun frem det passet som jeg hadde savnet i over tre måneder.

- Ja. Hvor fant du det?
- Du har glemt det igjen her.
- Ja... det kan sikkert stemme det. Men jeg har ikke funnet det på mange måneder.
- Nei, det har vært her lenge.
- Men jeg har spurt etter det hos de andre medarbeiderne her?
- Jeg har holdt det av til deg. Jeg så at det var ditt, så da tenkte jeg at jeg skulle gi deg det personlig neste gang du var og handlet her.
- Takk, det var jo snilt.
- Men du har jo ikke vært her på veldig lenge.
- Jeg handler her nesten hver dag om kvelden. Men jeg har ikke sett deg på lenge heller.
- Nei. Jeg jobber på dagtid.

Så enden på visa var at jeg fikk tilbake passet mitt etter over tre måneder... bare én uke etter at jeg hadde kjøpt meg et nytt. Takket være at en hyggelig pike i skranken på Rimi bestemte seg for at hun ville yte meg en personlig ekstratjeneste - siden hun så at det var mitt pass. Det må jeg jo - om ikke annet - ta som en kompliment :)

7. juli 2008

Pass til besvær - del 1

Jeg mistet passet mitt i februar.

Eller tidligere.

Jeg merket det en dag jeg måtte vise legitimasjon.

Siden førerkortet mitt er rent og pent etter å ha vært i vaskemaskinen, kan jeg ikke lenger identifiseres med det. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg er skitten, men at bildet ikke ligner så mye. Problemet er at det bare kan identifisere meg som den usynlige mannen. Det er helt hvitt, og man kan bare ane konturene av hårkanten som omkranser det punktet hvor ansiktet mitt en gang var. Riktignok er jeg blek, men ikke så blek. Tror jeg.

Uten førerkort, og uten bankkort, er det bare passet igjen som er gyldig legitimasjon.

En dag jeg ble stoppet av politiet for å ha kjørt med åpent bensinlokk, ble jeg bedt om å vise frem vognkort og førerkort. Jeg lette og lette i bilen - og fant omsider vognkortet. Førerkortet hadde jeg ikke med meg.

Neivel, sa politimannen. Har du noen annen legitimasjon?

Et vanskelig spørsmål. Jeg fant ikke passet heller. Jeg sa at jeg nettopp hadde vært ute og trent, og at jeg ikke hadde med meg noe som kunne identifisere hvem jeg var. Sånn er det jo som regel når man er ute og trener.

- Ikke bankkort eller pass?
- Nei.
- Lånekort på biblioteket? Medlemskort noe sted?
- Nei.

Politimannen ringte flittig til hovedkontoret.

"Ja... En Ford Sierra... Stasjonsvogn... Føreren sier han heter Truls .... i 30-årene..."

Jeg prøvde å tenke... Kanskje jeg hadde et visittkort et sted? Jeg hadde greid meg med visittkort sist gang jeg ble stoppet. Politiet stoler som regel på en mann som kan vise seg som velutdannet.

Men uten visittkort... og uten noe som helst annet... så fremsto jeg ikke som veldig velutdannet. Ikke som så dannet i det hele tatt, kan jeg tenke meg. Fem dager gammelt skjegg, bilen i sitt sedvanlige kaos med kart og plastposer og sko og matrester og klær spredt utover. Jeg så for meg at min eneste utvei var å bli eskortert til noen som kjenner meg og la dem gå god for at jeg er meg.

Men så kom jeg på noe. Jeg hadde jo på meg orienteringsdrakten min. Den fine drakten i gult og blått som luktet gammelt myrvann og svette. De nye modellene vi har hatt i Bækkelaget i noen år nå har navnet vårt på ryggen.

Det var løsningen.

Jeg snudde meg i bilen og viste frem baksiden av drakten min.

Se her, sa jeg. Navnet mitt står på baksiden av drakten. Det er all legitimasjon jeg har.

Politimannen trakk på det, og lot det holde.

- Egentlig kunne jeg gitt deg bot for å ikke ha med førerkort, men jeg skal la det gå for denne gang. Neste gang husker du det, ikke sant?

- Ja, klart det.

Da jeg kom hjem begynte jeg å lete etter passet mitt. Men fant det ikke. Jeg var sikker på at det lå ett eller annet sted i leiligheten. Det gjorde som regel det. Men jeg fikk ikke øye på det.

Det skulle vise seg at jeg gikk uten legitimasjon i lang tid.

Fortsettelse følger.

5. juli 2008

Bilen som ble borte - del 5 (siste del)

Fortsatt fra del 4

Så var jeg altså i Holmestrand for å hente bilen.

Bingo. Der var bilen. Litt istykkerkjørt, men den levde fortsatt.

Jeg fant raskt ut at det stemte som politiet hadde sagt: Sideruten bak var knust, og eksospotten var løs.

Vinduet var lappet med sorte plastsekker. Det var fortsatt glasskår noen steder på gulvet, men det meste var ryddet vekk. Eksospotten hang og slang såpass mye at den nærmest skrapet i bakken.

Støtfangerne var løse. Både foran og bak. De hang litt skjevt, og jeg kunne fint dra dem 10 cm ut av stilling uten å bruke krefter. Det var tydelig at bilen hadde vært rånekjørt.

Jeg fikk betalt bilbergeren, og startet på den lange turen hjem.

Jeg fant ganske raskt ut at bremsene ikke var i helt tipp topp stand. De virket, men var svake. Jeg måtte planlegge noen sekunder i forveien når jeg skulle bremse. Normalt med en sånn bil ville jeg brukt håndbrekket aktivt, men da jeg prøvde å dra i håndbrekket ble det sittende igjen i hånden. Det var enda løsere enn bremsene. Jeg forsto at jeg måtte kjøre forsiktig og holde lav fart.

Turen hjemover gikk i rundt 40 km/t, og faren min fulgte i bil bak for å fange meg opp hvis bilen skulle streike. Utrolig nok skjedde det ikke noe spesielt på hjemturen, så noen timer senere sto jeg hjemme i leiligheten min i Oslo. I garasjen sto en bil som ikke hadde mange månedene igjen før den skulle vrakes. (Jo da – jeg hadde behov for bil litt til, så jeg beholdt den en stund før jeg vraket den. Det er kanskje den perioden i livet jeg har kjørt mest forsiktig.)

Jeg hadde tatt meg tid til å lete igjennom bilen og rydde opp litt. Rydding er for så vidt ikke min sterkeste side, men til gjengjeld er jeg svært nysgjerrig. Det hjelper når bilen er full av skrot fra folk som har stjålet bilen min. Jeg lærte litt om tyvene.

I bilen fant jeg piller skrevet ut på resept – med navn. Jeg fant personlige brev som lå i hanskerommet. De var av typen: ”Kjære … jeg elsker deg, men var ikke så glad for at du knuste ruten i bakdøren der jeg leier rom. Huseieren ble veldig sinna på meg. … og jeg liker ikke at dere bruker leiligheten min til å ryppe etc..” Jeg aner ikke hva det vil si å ryppe – men en kamerat av meg antok at det hadde noe med rohypnol å gjøre.

Jeg fant en verktøykasse. Ikke en liten puslete en heller… Det var en solid kasse med solide verktøy. Og jeg fant en sekk full av bøker. Bøker om healing, astrologi og alternativ behandling. Her var det tydelig at noen var interessert i det mer åndelige.

I bagasjerommet fant jeg to fulle esker med proteinpulver. Kostholdsbevisste folk dette, altså. Og så… kanskje det morsomste funnet: Et balltre. Et 52 cm langt, kraftig balltre. Laget i tre. Med reklamepåskrift.


"Inkassobyrået som ikke tror på rettslig inkasso..."


Jeg tenkte det kunne være en god idé å ringe politiet og fortelle at jeg hadde fått bilen. Jeg kunne også fortelle om observasjonene mine i bilen.

Etter at jeg hadde fått fortalt om bilbergerfirmaet, hentingen og så videre, dreiet samtalen inn på skadene på bilen og utleggene mine. Samtalen var omtrent slik:

- Jeg måtte betale 1500 kroner for å hente ut bilen min, og det blir nok dyrt å få reparert bilen også. Om jeg ikke vraker den, da. Men da må jeg jo kjøpe ny.
- Jo da, men sånt dekkes jo av forsikringen din.
- Jeg har ikke forsikring.
- Har du ikke?
- Nei. Det er jo en gammel bil.
- Ja, det er jo det.
- Jeg har ansvarsforsikring. Men det dekker jo ikke sånt.
- Nei.
- Så da blir det nok jeg som må ta kostnadene.
- Ja…Det er klart… eller så må gjerningsmannen betale. Du har jo anmeldt tyveriet, og da er det han som blir erstatningspliktig.
- Ja, det høres jo fornuftig ut. Det skjer kanskje automatisk, det?
- Vel… det er jo sjelden det skjer i det hele tatt. De har sjelden penger å betale med. Og så forutsetter det jo at gjerningsmannen blir funnet.
- Er han ikke funnet?
- Nei. Det er vanskelig å finne noen i sånne tilfeller. Om de ikke melder seg da – og tilstår. Da blir de erstatningpliktige.
- ..men bilen ble jo stoppet av politiet to ganger. Føreren ble jo også meldt inn til avhør for å ha kjørt uten førerkort. Da må det vel være registrert et sted hvem det var?
- Ja.. Vi vet hvem som kjørte rundt i bilen.
- Men hva er da problemet?
- Du skjønner. Det eneste vi vet er at de kjørte rundt i bilen. Vi vet ikke om det er de som har stjålet den.
- Nei vel?
- Med mindre de tilstår å ha stjålet den, da. Men det har de ikke gjort.
- Så det er ikke godt nok bevis at de kjørte rundt i den.
- Nei. Vi kan ikke ta dem for tyveriet. Men vi kan tiltale dem for heleri for å ha kjørt rundt i en stjålet bil.
- Og?
- Hvis vi gjør det, så kan de ikke tas for hærverk på bilen. For det kan de hevde var gjort før de overtok bilen. Vi vet heller ikke om det var de som satt den igjen på et jorde i Holmestrand slik at du fikk kostnader knyttet til det.
- Så da er det ikke håp om noen erstatning, da?
- Nei. Ikke hvis de ikke tilstår. Og selv da er det nok tvilsomt. Det er avhengig av om de har penger å betale med.
- Ja vel. Men jeg fikk i hvert fall bilen tilbake. Det var da noe.
- Ja, du var heldig der.

Så hørte jeg ikke noe mer fra politiet før jeg fikk en lapp i posten etter noen uker: ”Det gjelder din anmeldelse fra xx/xx-02 om en stjålet bil. Saken er henlagt på grunn av bevisets stilling.”

Det skal altså litt til før man blir tatt for tyveri her i landet.

Slik endte historien. Jeg hadde fått totalt 61 bøter i posten – fordelt på bomringpasseringer, fartsbøter etc. over hele sør-, øst- og vestlandet. Kjøringen frem og tilbake til Stavanger var i tiden før Nokas-ranene, så jeg har hatt noen artige tanker i ettertid om at kanskje bilen hadde vært innblandet på en eller annen måte. Arendal var vel også tilholdssted for enkelte involverte der? Men det er bare spekulasjoner.

Det positive var at da jeg hadde fått igjen bilen, fant jeg ut at tyvene hadde installert CD-spiller i bilen. Det var digre høyttalere i bakvinduet og i baksetet – og ledningene var trukket tvers igjennom bilen. Over skulderen på passasjersetet. Det var ikke det mest estetiske anlegget man kan tenke seg, men det var første gang noen sinne at jeg hadde CD-spiller i bilen. Det fikk jeg glede av på mange kjøreturer frem til bilen skulle vrakes.

2. juli 2008

Bilen som ble borte - del 4

Fortsatt fra del 3

Ukene gikk uten at jeg hørte noe mer fra politiet. I blant ringte jeg for å høre om det var noe nytt – men det var aldri noe nytt.

…og bøtene fortsatte å ramle inn hos meg. For det meste ulovlige bomringpasseringer.

Det var etter hvert gått over to måneder siden bilen ble stjålet… og jeg ringte politiet igjen. Denne gang Oslo Politidistrikt hvor jeg hadde meldt bilen min stjålet. Kanskje de hadde hørt noe?

Nei. De fortalte meg at det ikke var noe nytt i saken.

Neste dag ringte telefonen. Det var et bilbergingsfirma i Holmestrand som ringte. Samtalen gikk omtrent slik:

- Ja, hallo, det er Truls.
- Hei. Er det du som eier bil nr …. ? En toyota?
- Ja. Det stemmer, det. Hvordan det?
- Du… når har du tenkt å komme og hente den?
- Hente den?
- Ja. Nå har den stått her i 14 dager alt. Jeg tenkte jeg skulle ringe og purre på deg. Det blir j*vla dyrt for deg med all den døgnleien, vet du. Du må få opp farten litt.
- Døgnleie? Mener du at du har bilen min?
- Ja, klart det. Den står her fortsatt, den.
- Og den har stått der i 14 dager?
- Ja. Den tar opp plass. Det koster penger for hver dag, vet du.
- Oj… men jeg visste ikke at den var der. Bilen har vært stjålet, skjønner du.
- Ja, jeg antok jo det.
- Hvordan havnet den hos deg?
- Den sto midt ute på et jorde her i Holmestrand. Jeg måtte bare taue den inn.
- For to uker siden?
- Ja.
- Men hvorfor har ikke jeg fått vite dette før nå?
- Visste du det ikke?
- Nei.
- Altså… jeg ga beskjed til politiet med en gang, jeg. Det er to uker siden nå.
- Men de har ikke sagt noe til meg. Jeg ringte dem i går, og de sa at det ikke var noe nytt i saken.
- Hmpf… politiet. Det er ikke første gang dette skjer.
- Men må jeg virkelig betale døgnleie for 14 dager når jeg ikke har fått beskjed om at bilen var der?
- Hm…Noen må jo betale for at den har stått her, da. Jeg driver ikke gratis butikk heller.
- Ok, jeg skjønner.
- Men la gå. Siden du ikke visste om bilen, så kan jeg jo ikke belaste deg for alt dette. Det er politiet som ikke har gjort jobben sin.
- Så jeg slipper døgnleie, da?
- Ja… du skal få slippe døgnleie. Men fort deg litt da. Når kan du komme og hente den?
- Jeg kan komme i morgen.
- Fint. Da sier vi det.

… og så forklarte han meg veien. Hyggelig fyr tross alt – som lot meg slippe å betale for politiets feil. Det eneste jeg trengte å betale for var inntauingen og et døgn fra han ringte meg til jeg hentet bilen. Rundt 1500 kroner.

Neste dag fikk jeg med meg faren min som sjåfør ned til Holmestrand for å hente bilen.

Fortsettelse følger…

1. juli 2008

Bilen som ble borte - del 3

Fortsatt fra del 2

Jeg hadde nå fått telefonnummeret til politiet i Arendal.

I utgangspunktet er det ikke mitt bord å ringe rundt til diverse politidistrikt for sånt, men jeg var interessert i å få vite om det var noen fremdrift i saken. Nå hadde jeg vært uten bil i over en måned.

Jeg åpnet samtalen med å fortelle om hvordan bilen hadde blitt stjålet, bøtene i posten og telefonen fra bensinstasjoneieren. Så fikk han bilnummeret mitt. Samtalen derfra gikk omtrent slik:

- Å. Den bilen, ja… Er den din, den?
- Ja. Har dere funnet den?
- Vi har stanset den to ganger.
- To ganger?
- Ja. Det er noen som kjører rundt i den her nede.
- Men dere stanset den?
- Ja. De kjørte rundt uten førerkort.
- To ganger?
- Ja.
- Hvor står bilen nå, da?
- Det vet jeg ikke. De har den vel fortsatt, tenker jeg. Vi vet hvor de bor.
- ??
- Den er ikke i så veldig god stand. Da vi stanset den var det ene sidevinduet bak knust, og eksospotten var helt i stykker.
- Eh…ja vel.. Men hvordan får jeg tak i bilen, da?
- Ja, du vil gjerne ha den tilbake ja?
- Ja.
- Føreren skal inn til avhør hos oss for å ha kjørt uten førerkort. Vi kan godt spørre ham om bilen mens han er her.
- Ja vel. Det er kanskje det beste jeg kan håpe på.
- Ja, det er nok det.
- Når er det avhør, da?
- Jeg er litt usikker. Men vi skal spørre ham når han kommer.
- Ok. Vi får vel si det sånn, da.
- Ja. Ha det bra, og takk for at du ringte.

Dermed var jeg ett steg nærmere å finne bilen.

Ytterligere fortsettelse følger…