To singer-songwriter-California-Girls på vei opp.
Sara Bareilles (28), Love Song
Colbie Caillat (22), Bubbly:
Godt nytt år!
31. desember 2007
30. desember 2007
Fins det kannibalisme i Norge?
(Spørsmål fra Sigurd)
Vi har hatt vanskelig for å finne konkrete norske eksempler, men i Ila landsfengsel sitter en fange med tilnavnet "kannibalen", som har truet med å spise jenter. Kristopher Schou spiste sin egen forhud på TV, men det regnes vel knapt. Svaret virker å være nei, i den grad man kan vite sånt.
En rapport fra utlandet tyder på at mennesker smaker "omtrent som svinestek. Litt kraftigere og en smule bitrere." Retten menneske hadde da også tilnavnet lang-gris i kulturer i Oceania. Det er en fordel å spise ikkerøykere hvis du vil unngå at offeret "smaker sterkt av tobakk".
Vi har hatt vanskelig for å finne konkrete norske eksempler, men i Ila landsfengsel sitter en fange med tilnavnet "kannibalen", som har truet med å spise jenter. Kristopher Schou spiste sin egen forhud på TV, men det regnes vel knapt. Svaret virker å være nei, i den grad man kan vite sånt.
En rapport fra utlandet tyder på at mennesker smaker "omtrent som svinestek. Litt kraftigere og en smule bitrere." Retten menneske hadde da også tilnavnet lang-gris i kulturer i Oceania. Det er en fordel å spise ikkerøykere hvis du vil unngå at offeret "smaker sterkt av tobakk".
Enda et år med røling: Bildene
Da er tiden inne for den årlige navleposten. I fjor oppsummerte jeg bloggåret med sitater, i år tenkte jeg å ta med et bilde fra hver måned.
Januar: preget av bloggelitedebatten, og av at bloggens kommentarfelt deretter ble avslått i noen uker mens jeg nesten bare publiserte arkitekturtegninger.
Sitatet: "Hvis du flytter meg over bakken vil jeg fortsatt prøve å se ut som en mann, men jeg er ikke det vettu, inni meg er jeg en gråtende kjøttklump i fosterstilling."
Februar:
Litt Quiz, mye politikk, et par fine-tre historier. Inn i passordmodus de siste 11 dagene og stødig nedgang i lesertallene.
"Hvis du er norsk, er sjansen nesten fire ganger større for at noen du er glad i havner i Afghanistan, enn hvis du er amerikansk. Dette er vår krig."
Mars:
Passordmodus halve måneden. 80% av leserne er nå borte siden årsskiftet. Jeg starter røldag-serien, med noveller og dikt.
"Menn krafser og glir og ligger i dunger inntil vegger som sakte forsvinner ned i det frådende havet, skrik forstummer, bobler når overflaten, bobler når ikke overflaten."
April:
Bloggoversikten terger på seg folk. Jeg starter serien Ny Musikk, en føljetong som har som delmål å publisere sanger før de blir hits i Norge. Jeg setter opp DVD-spilleren min i en konkurranse som vinnes av Beach, premien går til Røverdatter. Lesertallene snur. Og lampen som min bror designet kom seg med på en verdensomspennende Dolce&Gabbana-reklame:3418)
"- Så din avgjørelse om å ikke ha mer sex er ugjenkallelig.
- Man skal jo aldri si aldri her i livet, men slik jeg føler det nå har jeg nok hatt mitt siste samleie, ja."
Mai:
Serien Ut av Mørket starter, den handler om å komme tilbake til samfunnet etter sju år i en kjeller, og kom til å inneholde mange av de vakreste postene i år. Mai er en bra og variert måned for bloggen.
"På vei ut i winter wonderland krøstet jeg bakskjermen hennes for ni tusen kroner."
Juni:
Preget av to prosjekter. Først tabloiduka, hvor målet var å se om det gikk an å toppe bloggrevyens populærliste en hel uke med tabloid posting. Deretter "Et inkluderende bloggeliv", hvor jeg lagde en ny blogg i navnet Ørjan H*llestad, og kommenterte som den ferske bloggeren Ørjan i 36 blogger. Deretter satte jeg terningkast på responsen, for å se om eliten faktisk var mer arrogante enn nye bloggere, som enkelte antydet i bloggelitedebatten. Jeg trodde jeg fikk en del kjeft for dette prosjektet, men visste ikke da hva kjeft var. Ellers inneholdt måneden en del fine noveller.
"Alt jeg har fortrengt i disse årene blir synlig og tydelig. Verden min gikk videre. Jeg stod igjen."
Juli:
Jeg er i sluttfasen av Blodføre-skrivingen, og blogger fra den. Jeg sporer opp bildememet jeg startet i mai, og finner blant annet Virrvarr.
"blodet sprer seg på din t-skjorte
som roseblad brer seg ut på snø"
August:
Poster en del bra noveller og en gjennomarbeidet ranking over norges største you-tube-hits gjennom tidene. Men alt drukner i "et prosjekt om kjærlighet" aka "Ungkaren". Målet er å kåre bloggsfærens mest lovende ungkarsemne, nok en gang gjennom å lage en fakeblogg og kommentere i andres blogger, denne gang med damehjelp. Prosjektet er ment å være snilt, men på grunn av diverse omstendigheter skifter Egoisten blogg, og selger det som en nedleggelse i protest mot meg. Dette er, la oss si, noe uheldig for min popularitet i visse kretser.
"Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte."
September:
Kontrastenes måned. Blodføre utgis og går rett inn på Haugen Boks bestselgerliste. Men i bloggen får jeg tyn for Den Gyldne Q, fremdeles for Ungkaren-prosjektet, og for å kritisere formen kvinnesaks-debatten har antatt. Jeg får kjeft per mail, i forum og i egen og andres blogger. Jeg får en vag følelse av at blogging ikke er like gøy lenger.
- Er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre.
Oktober:
Truls holder skuta flytende mens jeg ligger på trynet de første ukene av måneden. Truls viser seg som et funn. Mot slutten av måneden intervjuer jeg TaiwanTine og arrangerer Den Gyldne Q, Minneapolise vinner. Ungkarenprosjektet avsluttes også endelig, med Gretten som vinner.
"Jeg unner ingen å kjøpe hus nå. De husene som selges akkurat nå blir de dyreste på mange år.
November:
Mye fesjå rundt om i verden, jeg blir blant annet kåret til Norges 5. mest sexy forfatter, selve beviset på at det er en syk verden. Jeg svarer med å kåre Miss Blogg 2007 og 10 mest sexy hunks. Victoria og Ivers biter solid fra seg.
- Det handler om å lagre matvarene i nittini år og noen måneder, og deretter selge dem.
- Men det er ulovlig.
- Nei. Hvis holdbarhetsdatoen er 31.03.08, vil hele år 2107 være før datoen.
Desember:
Starter med Tordenblogg-valgkamp. I løpet av valgkampen overtar Truls, og styrer det meste av måneden. På slutten av måneden starter et nytt prosjekt, det som nå pågår, og som handler om å poste hundre poster på en måned.
"Pilen spratt til den absolutte toppen på under ett sekund. Det hadde nok en sammenheng med at det brant under panseret mitt."
Januar: preget av bloggelitedebatten, og av at bloggens kommentarfelt deretter ble avslått i noen uker mens jeg nesten bare publiserte arkitekturtegninger.
Sitatet: "Hvis du flytter meg over bakken vil jeg fortsatt prøve å se ut som en mann, men jeg er ikke det vettu, inni meg er jeg en gråtende kjøttklump i fosterstilling."
Februar:
Litt Quiz, mye politikk, et par fine-tre historier. Inn i passordmodus de siste 11 dagene og stødig nedgang i lesertallene.
"Hvis du er norsk, er sjansen nesten fire ganger større for at noen du er glad i havner i Afghanistan, enn hvis du er amerikansk. Dette er vår krig."
Mars:
Passordmodus halve måneden. 80% av leserne er nå borte siden årsskiftet. Jeg starter røldag-serien, med noveller og dikt.
"Menn krafser og glir og ligger i dunger inntil vegger som sakte forsvinner ned i det frådende havet, skrik forstummer, bobler når overflaten, bobler når ikke overflaten."
April:
Bloggoversikten terger på seg folk. Jeg starter serien Ny Musikk, en føljetong som har som delmål å publisere sanger før de blir hits i Norge. Jeg setter opp DVD-spilleren min i en konkurranse som vinnes av Beach, premien går til Røverdatter. Lesertallene snur. Og lampen som min bror designet kom seg med på en verdensomspennende Dolce&Gabbana-reklame:
"- Så din avgjørelse om å ikke ha mer sex er ugjenkallelig.
- Man skal jo aldri si aldri her i livet, men slik jeg føler det nå har jeg nok hatt mitt siste samleie, ja."
Mai:
Serien Ut av Mørket starter, den handler om å komme tilbake til samfunnet etter sju år i en kjeller, og kom til å inneholde mange av de vakreste postene i år. Mai er en bra og variert måned for bloggen.
"På vei ut i winter wonderland krøstet jeg bakskjermen hennes for ni tusen kroner."
Juni:
Preget av to prosjekter. Først tabloiduka, hvor målet var å se om det gikk an å toppe bloggrevyens populærliste en hel uke med tabloid posting. Deretter "Et inkluderende bloggeliv", hvor jeg lagde en ny blogg i navnet Ørjan H*llestad, og kommenterte som den ferske bloggeren Ørjan i 36 blogger. Deretter satte jeg terningkast på responsen, for å se om eliten faktisk var mer arrogante enn nye bloggere, som enkelte antydet i bloggelitedebatten. Jeg trodde jeg fikk en del kjeft for dette prosjektet, men visste ikke da hva kjeft var. Ellers inneholdt måneden en del fine noveller.
"Alt jeg har fortrengt i disse årene blir synlig og tydelig. Verden min gikk videre. Jeg stod igjen."
Juli:
Jeg er i sluttfasen av Blodføre-skrivingen, og blogger fra den. Jeg sporer opp bildememet jeg startet i mai, og finner blant annet Virrvarr.
"blodet sprer seg på din t-skjorte
som roseblad brer seg ut på snø"
August:
Poster en del bra noveller og en gjennomarbeidet ranking over norges største you-tube-hits gjennom tidene. Men alt drukner i "et prosjekt om kjærlighet" aka "Ungkaren". Målet er å kåre bloggsfærens mest lovende ungkarsemne, nok en gang gjennom å lage en fakeblogg og kommentere i andres blogger, denne gang med damehjelp. Prosjektet er ment å være snilt, men på grunn av diverse omstendigheter skifter Egoisten blogg, og selger det som en nedleggelse i protest mot meg. Dette er, la oss si, noe uheldig for min popularitet i visse kretser.
"Han banket meg over alt på kroppen, det fins ikke en muskel, ikke ett ben, ikke en knokkel hvor jeg ikke har hatt vondt gjennom oppveksten. Det var et universalkurs i smerte."
September:
Kontrastenes måned. Blodføre utgis og går rett inn på Haugen Boks bestselgerliste. Men i bloggen får jeg tyn for Den Gyldne Q, fremdeles for Ungkaren-prosjektet, og for å kritisere formen kvinnesaks-debatten har antatt. Jeg får kjeft per mail, i forum og i egen og andres blogger. Jeg får en vag følelse av at blogging ikke er like gøy lenger.
- Er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre.
Oktober:
Truls holder skuta flytende mens jeg ligger på trynet de første ukene av måneden. Truls viser seg som et funn. Mot slutten av måneden intervjuer jeg TaiwanTine og arrangerer Den Gyldne Q, Minneapolise vinner. Ungkarenprosjektet avsluttes også endelig, med Gretten som vinner.
"Jeg unner ingen å kjøpe hus nå. De husene som selges akkurat nå blir de dyreste på mange år.
November:
Mye fesjå rundt om i verden, jeg blir blant annet kåret til Norges 5. mest sexy forfatter, selve beviset på at det er en syk verden. Jeg svarer med å kåre Miss Blogg 2007 og 10 mest sexy hunks. Victoria og Ivers biter solid fra seg.
- Det handler om å lagre matvarene i nittini år og noen måneder, og deretter selge dem.
- Men det er ulovlig.
- Nei. Hvis holdbarhetsdatoen er 31.03.08, vil hele år 2107 være før datoen.
Desember:
Starter med Tordenblogg-valgkamp. I løpet av valgkampen overtar Truls, og styrer det meste av måneden. På slutten av måneden starter et nytt prosjekt, det som nå pågår, og som handler om å poste hundre poster på en måned.
"Pilen spratt til den absolutte toppen på under ett sekund. Det hadde nok en sammenheng med at det brant under panseret mitt."
Ballongblogg
Får jeg spørre hvor langt du har kommet på dette hundre-poster-på-én-måned-prosjektet ditt?
(Spørsmål fra Emelie)
Det har nå gått snart en uke siden prosjektet startet, og dette er post 32.
De største bloggene i bloggebyen var grovt sett jevnstore, og det har fått meg til å tro at det ikke fantes særlig ekstra leserpotensial (uten å bli kjendis), men glamourbibliotekarens lesertall fikk meg til å lure på om det eksisterer et nivå over det vi ligger på nå. Så hensikten med prosjektet var å se om lesertallene lot seg blåse opp. Det har gått bra foreløpig, påstår Ratix, og her er statcounter-tallene siste uke før prosjektstart og første uke av prosjektet.
Som ventet er det stort sett engangsbesøkende, returnerende besøkende har ikke hatt noen stor utvikling, så det er foreløpig mye luft bak tallene. Men de som leser kommenterer mer, 209 kommentarer på en uke er mye for denne bloggen.
Tallene representerer likevel ikke noe "nytt nivå", men det er jo romjul ennå.
Vi får se om jeg orker en hel måned, men det går greit så langt.
(Spørsmål fra Emelie)
Det har nå gått snart en uke siden prosjektet startet, og dette er post 32.
De største bloggene i bloggebyen var grovt sett jevnstore, og det har fått meg til å tro at det ikke fantes særlig ekstra leserpotensial (uten å bli kjendis), men glamourbibliotekarens lesertall fikk meg til å lure på om det eksisterer et nivå over det vi ligger på nå. Så hensikten med prosjektet var å se om lesertallene lot seg blåse opp. Det har gått bra foreløpig, påstår Ratix, og her er statcounter-tallene siste uke før prosjektstart og første uke av prosjektet.
Som ventet er det stort sett engangsbesøkende, returnerende besøkende har ikke hatt noen stor utvikling, så det er foreløpig mye luft bak tallene. Men de som leser kommenterer mer, 209 kommentarer på en uke er mye for denne bloggen.
Tallene representerer likevel ikke noe "nytt nivå", men det er jo romjul ennå.
Vi får se om jeg orker en hel måned, men det går greit så langt.
ACHTUNG! Nazipostung aber plötzlich
Jeg har en tendens til å havne i debatter med blaa mennesker som tolker Hitlers naziparti som et venstreparti, formodentlig villedet av at nazi er forkortelse for nasjonalsosialistisk.
Siden jeg nettopp har pløyd meg gjennom en tysk historiebok lager jeg en post jeg kan lenke til neste gang det skjer. Historieboken sier rett ut at nazistpartiet er ytterst på høyre fløy, men vi kan godt se nærmere på situasjonen.
Riksdagen hadde kommunister ute til venstre som ingen ville samarbeide med, og nazister ute til høyre som ingen ville samarbeide med. I midten var mange store og små partier som frem til 1930 hadde nok plasser til å danne flertall. I 1930 sprakk samarbeidet som følge av en kvart prosents uenighet om trygdebeløpene. Det var her tabben lå. De burde blitt enige, men de skrev ut nyvalg, og børskrakket i 1929 med påfølgende krise hadde ført til en misfornøyd og radikalisert befolkning som sendte så mange nazister og commier inn i riksdagen at en flertallsregjering var umulig uten å ta med en av partene.
Presidenten utnevnte en statsminister fra den fløyen som senere ble samlet til kristeligdemokratene, CDU (uten sammenligning forøvrig, CDU har en meget renhårig historie). Nærmere bestemt fra et parti for preussiske godseiere. Altså rike folk fra øst. I commiefrykt foreslo statsministeren en koalisjonsregjering med Hitler, men Hitler nektet, han mente at han som leder av det største partiet skulle styre alene. Nytt nyvalg ble følgen, hvor nazipariet gikk tilbake fra 37% til 33%. Nedgangen gjorde Hitler ydmyk nok(!) til å godta et samarbeid.
Hitler ble kansler, men måtte fortsatt forholde seg til godseierne. Deretter kom riksdagsbrannen, som han skyldte på kommunistene etter dette lyktes han i å forby kommunistpartiet, og uten disse hovedmotstanderne i riksdagen var det utrolig nok flertall for å gi Hitler full styring i fire år og oppløse riksdagen. "Trofaste mot sin egen idioti", som boken sier, stemte de tyske politikerne vekk sitt eget demokrati. Det eneste partiet som stemte mot å gjøre Hitler til Fører var SDP, sosialistpartiet.
Senere gikk Hitler til verdenskrig mot kommunismen, og i hver nye by tyskerne erobret i Øst-Europa ble kommunistiske funksjonærer henrettet på stedet mens de mer borgerlige fikk en mildere skjebne.
Ser vi på dagens nazister kommer de også heller fra anti-kommunisme enn kommunisme, som David Lane i denne artikkelen.
Venstreparti? Jeg tror Ikke. Men selvfølgelig har ikke nazipartiet noe som helst felles med dagens norske høyrepartier. I så måte er hele greia en tulledebatt.
Siden jeg nettopp har pløyd meg gjennom en tysk historiebok lager jeg en post jeg kan lenke til neste gang det skjer. Historieboken sier rett ut at nazistpartiet er ytterst på høyre fløy, men vi kan godt se nærmere på situasjonen.
Riksdagen hadde kommunister ute til venstre som ingen ville samarbeide med, og nazister ute til høyre som ingen ville samarbeide med. I midten var mange store og små partier som frem til 1930 hadde nok plasser til å danne flertall. I 1930 sprakk samarbeidet som følge av en kvart prosents uenighet om trygdebeløpene. Det var her tabben lå. De burde blitt enige, men de skrev ut nyvalg, og børskrakket i 1929 med påfølgende krise hadde ført til en misfornøyd og radikalisert befolkning som sendte så mange nazister og commier inn i riksdagen at en flertallsregjering var umulig uten å ta med en av partene.
Presidenten utnevnte en statsminister fra den fløyen som senere ble samlet til kristeligdemokratene, CDU (uten sammenligning forøvrig, CDU har en meget renhårig historie). Nærmere bestemt fra et parti for preussiske godseiere. Altså rike folk fra øst. I commiefrykt foreslo statsministeren en koalisjonsregjering med Hitler, men Hitler nektet, han mente at han som leder av det største partiet skulle styre alene. Nytt nyvalg ble følgen, hvor nazipariet gikk tilbake fra 37% til 33%. Nedgangen gjorde Hitler ydmyk nok(!) til å godta et samarbeid.
Hitler ble kansler, men måtte fortsatt forholde seg til godseierne. Deretter kom riksdagsbrannen, som han skyldte på kommunistene etter dette lyktes han i å forby kommunistpartiet, og uten disse hovedmotstanderne i riksdagen var det utrolig nok flertall for å gi Hitler full styring i fire år og oppløse riksdagen. "Trofaste mot sin egen idioti", som boken sier, stemte de tyske politikerne vekk sitt eget demokrati. Det eneste partiet som stemte mot å gjøre Hitler til Fører var SDP, sosialistpartiet.
Senere gikk Hitler til verdenskrig mot kommunismen, og i hver nye by tyskerne erobret i Øst-Europa ble kommunistiske funksjonærer henrettet på stedet mens de mer borgerlige fikk en mildere skjebne.
Ser vi på dagens nazister kommer de også heller fra anti-kommunisme enn kommunisme, som David Lane i denne artikkelen.
Venstreparti? Jeg tror Ikke. Men selvfølgelig har ikke nazipartiet noe som helst felles med dagens norske høyrepartier. I så måte er hele greia en tulledebatt.
29. desember 2007
Er klining det nye samleie?
Et spørsmål - eller mer en påstand -det kan være interessant å høre hva du mener om: God gammeldags klining er på vei inn igjen. Altså kun tungekos - med klærne på og hendene utenpå. Kall det ny-puritanisme, eller bare rett slett at man senker terskelen og forventningene. Ka du trur?
(Spørsmål fra Zava Palmer)
Jo takk du, jeg har ikke noe imot klining. Og klining er nok et lettere mål å sette seg for en aften på byen enn de mer fysiske omgangsformer er. Men hva du og jeg mener er ikke godt nok til å fastslå om klining er på vei inn som trend. Jeg har derfor testet forekomsten av ordene klining, knulling og puling på internettet, og sjekket hvilket som øker mest.
Puling: 160.000 treff, hvorav 13.900 fra nettsider som er skrevet siste år, dvs 8,7%
Knulling: 13.000 treff, hvorav 1070 siste år, dvs 8,2%
Klining: 23.100 treff, hvorav 2850 siste år, dvs 12,3%
Relativt tydelige tall, klining har hatt 50% større økning enn knulling og puling det siste året, og de to ordene som beskriver den samme handlingen har hatt samme utvikling.
Ser man på infinitivsform (knulle, pule, kline) er utviklingen omtrent lik for de tre ordene, men her er det feilkilder fordi Kline er et vanlig etternavn på engelsk.
Kanskje har Zava plukket opp en trend her. Ikke vet jeg, jeg har bare nylig kommet meg ut på byen, og er foreløpig alt for sjenert og forsiktig til å komme så langt som klining.
Men hva tror du?
Die Hard Miljøvern
Joaquín Balaguer (bildet) var president på Den Dominikanske Republikk i tre perioder fra 1960-1994. Han vant valgene gjennom utstrakt valgfusk, han styrte med jernhånd, stakk pengene i egen lomme og drev republikken som sitt private firma, han brukte politi og militær til å holde seg som leder, fengle opposisjon og holde Republikken som politistat. Han ga en god dag i landets utdanning- og helsesystem, wiki antyder sågar at han ignorerte skole og folkehelse med vilje. Før han ble president var han høyt oppe i systemet under diktatoren Trujillo, som når han var i dårlig humør kunne kjøre noen mindre folkemord, blant annet en nedslakting av 20.000 haitiere med machete.Kort sagt var Balanguer en gjennomsnitts tredje-verden-diktator.
Men. Dette bildet viser grensen mellom Haiti (til venstre) og Den Dominikanske Republikk (til høyre):
De to landene deler den samme øya. Men mens Haiti har 1% skog, har Den Dominikanske Republikk 28% skog, og for et land i den tredje verden, store områder satt av til nasjonalparker. For store, mente enkelte. Da svarte Balanguer med at han kunne tenke seg å se hele landet som nasjonalpark. Mens Haiti baserer seg på kullfyring og snauhogst for å få energi, satset Den Dominikanske republikk hardt på vannkraft, og har dermed gjort seg uavhengig av å hugge ned skogen.
Skogteppet kom ikke gratis. At Belanguer forbød folket å hugge skog hjalp lite så lenge desperat fattige folk levde av skoghogst. Altså sørget han for at de ikke levde. Etter at hæren hadde skutt et dusin tømmerhoggere som ble fersket, tok innbyggerne poenget. Og derfor har de i dag et grønt land.
Man forbinder miljø med gode krefter, og blodige diktatorregimer med onde krefter. Det som fascinerer med historien om Balanguer er at den utfordrer båstenkning.
Oppdatert: Man kan jo bare spekulere i hva Balanguer ville gjort med disse ...
28. desember 2007
Alle barna i bloggebygrenda
Mildrid tagget meg for lenge siden til å si fem ting om meg selv.
Virrvarr tagget meg for lenge siden til å snakke om barndommen min.
Jeg kombinerer de to, så det blir fem ting om barndommen min.
Feriene frem til jeg ble 12 var kjedelige hytteferier i regntunge Trøndelag. Deretter ble det bilferier hvert år. Dette er fra Lugano i den italienskspråklige delen av Sveits, jeg til V, bror til H.
Det er kalt opp en hel del byer etter meg. Dette er fra Eskilstuna.
Dette er fra første eller andre klasse. Jeg var skolelys og fikk en del bank. En gang slo de meg så jeg fikk hukommelsestap. Lærerne merket ikke at hjernen min var slått ut av stillling før langt ut på dagen, de var vel vant til at det kom mye tullprat ut av meg uansett. Da de fattet at jeg faktisk ikke visste hvor jeg var, eller hvilket år det var, ble jeg sendt hjem i "hæmmabilen", som var det lokale navnet på en svart Mercedes som fraktet handicappede til skolen. Taket i hæmmabilen er det første jeg husker fra den dagen.
Det merkelige er at dagen etter den jeg glemte, husker jeg dobbelt så godt. Jeg husker at bror min og jeg hadde kommet over et større pengebeløp (ca 14 kr) og gått tungt inn på eiersiden i fjorten en-krones sjokolader av merket Hobby. Vi hadde total meldeplikt på alle oppkjøp innen sjokoladesegmentet, for søtsaker kunne bare inntas på lørdag. Men vi valgte å omgå reglene, vi låste oss inne på badet for sjokoladeorgie. Formynderiet luktet lunten og krevde åpning av døren. Der fant de sjokoladepapir overalt. Vi var busted.
Bildet er av farmor, bror min og jeg. Jeg er stygt redd for at jeg ble konfirmert i det mintgrønne skaislipset.
Da jeg begynte med orientering fant jeg et miljø hvor det ikke var høflig å banke hverandre. Det visste jeg å sette pris på. Idretten ble utøvd fort og lite kontrollert, her er jeg i teten (mørkeblå i gyllene dojor) men også i ferd med å rote bort hundre plasseringer for stafettlaget mitt.
Dette memet fortjener en runde ut i verden. Jeg vil fx vite mer om barndommen til saccarina, zava, RD, fr.makeløs, örn, Guri, Sonja og lordX
Virrvarr tagget meg for lenge siden til å snakke om barndommen min.
Jeg kombinerer de to, så det blir fem ting om barndommen min.
Feriene frem til jeg ble 12 var kjedelige hytteferier i regntunge Trøndelag. Deretter ble det bilferier hvert år. Dette er fra Lugano i den italienskspråklige delen av Sveits, jeg til V, bror til H.
Det er kalt opp en hel del byer etter meg. Dette er fra Eskilstuna.
Dette er fra første eller andre klasse. Jeg var skolelys og fikk en del bank. En gang slo de meg så jeg fikk hukommelsestap. Lærerne merket ikke at hjernen min var slått ut av stillling før langt ut på dagen, de var vel vant til at det kom mye tullprat ut av meg uansett. Da de fattet at jeg faktisk ikke visste hvor jeg var, eller hvilket år det var, ble jeg sendt hjem i "hæmmabilen", som var det lokale navnet på en svart Mercedes som fraktet handicappede til skolen. Taket i hæmmabilen er det første jeg husker fra den dagen.
Det merkelige er at dagen etter den jeg glemte, husker jeg dobbelt så godt. Jeg husker at bror min og jeg hadde kommet over et større pengebeløp (ca 14 kr) og gått tungt inn på eiersiden i fjorten en-krones sjokolader av merket Hobby. Vi hadde total meldeplikt på alle oppkjøp innen sjokoladesegmentet, for søtsaker kunne bare inntas på lørdag. Men vi valgte å omgå reglene, vi låste oss inne på badet for sjokoladeorgie. Formynderiet luktet lunten og krevde åpning av døren. Der fant de sjokoladepapir overalt. Vi var busted.
Bildet er av farmor, bror min og jeg. Jeg er stygt redd for at jeg ble konfirmert i det mintgrønne skaislipset.
Da jeg begynte med orientering fant jeg et miljø hvor det ikke var høflig å banke hverandre. Det visste jeg å sette pris på. Idretten ble utøvd fort og lite kontrollert, her er jeg i teten (mørkeblå i gyllene dojor) men også i ferd med å rote bort hundre plasseringer for stafettlaget mitt.Dette memet fortjener en runde ut i verden. Jeg vil fx vite mer om barndommen til saccarina, zava, RD, fr.makeløs, örn, Guri, Sonja og lordX
Hvordan ser kona til Jonas Gahr Støre ut?
(Spørsmål fra Avil)
Det fant jeg ut, og det må være lov å gratulere Jonas. Jeg byr på tre alternativer, så får du tenke selv:
Det fant jeg ut, og det må være lov å gratulere Jonas. Jeg byr på tre alternativer, så får du tenke selv:
Har Sandra Lyng Haugen ekte pupper?
(spørsmål fra anonym leser)
Forskningen på puppene til Idol-Sandra har dessverre ikke kommet like langt som Pamela-forskningen. Men man må gjøre sitt beste for å bidra til at verden går fremover:
- Sandra mener selv at det er en syk tanke at en (da) atten år jente skulle ha silikoninnlegg.
- Det lar seg ikke oppdrive før-operasjonen-bilder av en mindre kupert Sandra.
- Rykter på de sjokkerende mange nettstedene dedikert til temaet hevder at hun har gener på morssiden.
- Man kan ikke observere kantdannelser i vevet.
- Håvard Lilleheie lar seg nok ikke lure.
Dopingkontroll bestått. Sandra ville da aldri lure deg, vettu. Ikke Sandra.
Nok puppespørsmål nå, kanskje.
Siv Jensen drømmer
Siv Jensen melder:
- Hvis Frp alene er større enn de tre andre borgerlige partiene til sammen og de ikke vil snakke med oss - da er det jo jeg og Frp som tar utfordringen. Vi er da det største alternativet til de rødgrønne, sier Jensen.
OK. La oss si at FrP er større enn H+V+KrF. Da har vi tre mulige situasjoner:
- Hvis de rødgrønne (Ap, Sp, SV) har over 50% er det fortsatt de som styrer.
- Hvis de rødgrønne har under 50%, og H+FrP har under 50% har vi situasjonen som brakte Bondevik til makta. Det er her de røde velger å legge de tross alt mange stemmene sine på det borgerlige alternativet de liker best, og det er ikke en FrP-regjering. Siv Jensen kommer aldri i verden til å bli statsminister i et sånt scenario.
- Hvis de rødgrønne har under 50%, og H+FrP har over 50%, har vi en ny situasjon på Stortinget. Det har skjedd i kommuner, og noen steder gitt FrP-ordfører. Men på Stortinget er det større skiller mellom FrP og de andre, blant annet fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen, de vil bruke mer oljepenger, og det gir andre forutsetninger enn det de andre har bygd sine programmer og budsjettforslag over. Jeg tror Høyre i en slik situasjon får støtte til en ren Høyre-regjering, som styrer ved å søke vekselvis støtte fra sak til sak. De røde vil i valget mellom H og Frp velge H, og det er ganske åpenbart for meg at Høyre foretrekker å styre landet selv fremfor å være støtteparti for en ren FrP-regjering.
Med forutsetningen Siv Jensen legger i uttalelsen, at de borgerlige ikke vil snakke med henne, så er den eneste måten Siv Jensen kan bli statsminister på at over halve folket stemmer FrP. Drøm videre, Siv.
- Hvis Frp alene er større enn de tre andre borgerlige partiene til sammen og de ikke vil snakke med oss - da er det jo jeg og Frp som tar utfordringen. Vi er da det største alternativet til de rødgrønne, sier Jensen.
OK. La oss si at FrP er større enn H+V+KrF. Da har vi tre mulige situasjoner:
- Hvis de rødgrønne (Ap, Sp, SV) har over 50% er det fortsatt de som styrer.
- Hvis de rødgrønne har under 50%, og H+FrP har under 50% har vi situasjonen som brakte Bondevik til makta. Det er her de røde velger å legge de tross alt mange stemmene sine på det borgerlige alternativet de liker best, og det er ikke en FrP-regjering. Siv Jensen kommer aldri i verden til å bli statsminister i et sånt scenario.
- Hvis de rødgrønne har under 50%, og H+FrP har over 50%, har vi en ny situasjon på Stortinget. Det har skjedd i kommuner, og noen steder gitt FrP-ordfører. Men på Stortinget er det større skiller mellom FrP og de andre, blant annet fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen, de vil bruke mer oljepenger, og det gir andre forutsetninger enn det de andre har bygd sine programmer og budsjettforslag over. Jeg tror Høyre i en slik situasjon får støtte til en ren Høyre-regjering, som styrer ved å søke vekselvis støtte fra sak til sak. De røde vil i valget mellom H og Frp velge H, og det er ganske åpenbart for meg at Høyre foretrekker å styre landet selv fremfor å være støtteparti for en ren FrP-regjering.
Med forutsetningen Siv Jensen legger i uttalelsen, at de borgerlige ikke vil snakke med henne, så er den eneste måten Siv Jensen kan bli statsminister på at over halve folket stemmer FrP. Drøm videre, Siv.
27. desember 2007
Er aldring verre for Dorthe Skappel enn for oss andre?
Dorthe Skappel meiner aldring er verre for henne, sidan ho alltid har vore pen, og ryktet går om at ho har vore modell. Er det muleg å få sjå pupper?
(Spørsmål frå Avil)
Dorthe har sett rundt seg, registrert at de som jobber rundt henne ser bra ut, hun har sett seg i speilet og skjønt hvorfor hun jobber i TV2, og innsett at om noen rynker frem i tid jobber hun ikke der. Og når det ironiske skjer at hun blir sparket fordi hun er blitt for gammel, av en mann som har store nok poser under øynene til å fylle BH-en hennes, har hun sikkert selvinnsikt nok til å skjønne at det blir hardt å konkurrere ut Kari Slaatsveen og Finn Bjelke og Mina og Atle Antonsen og Siri Kristiansen fra radioen. Så Dorthe har et større statusfall i vente enn oss andre som følge av alder. Det stemmer sikkert at aldring er verre for henne.
Problemet er at hele dette fallet i status skyldes at hun underveis har hatt det så mye kulere enn de mindre pene jentene, og at en del bitre gamle jomfruer lett kan få lyst til å klore ut øynene på henne. Hvis hun faktisk har sagt det, er det som å si, stakkars meg, snart får jeg møkkalivet dere alltid har hatt.
Hvis du ikke sender inn flere spørsmål om de viktige tingene i livet, blir jeg snart nødt til å dedikere en post til leseren som vil at jeg skal skaffe noen som kan pule kona hans, hvorpå jeg kommer i alvorlig konflikt med hallikparagrafen og går NED.
(Spørsmål frå Avil)
Dorthe har sett rundt seg, registrert at de som jobber rundt henne ser bra ut, hun har sett seg i speilet og skjønt hvorfor hun jobber i TV2, og innsett at om noen rynker frem i tid jobber hun ikke der. Og når det ironiske skjer at hun blir sparket fordi hun er blitt for gammel, av en mann som har store nok poser under øynene til å fylle BH-en hennes, har hun sikkert selvinnsikt nok til å skjønne at det blir hardt å konkurrere ut Kari Slaatsveen og Finn Bjelke og Mina og Atle Antonsen og Siri Kristiansen fra radioen. Så Dorthe har et større statusfall i vente enn oss andre som følge av alder. Det stemmer sikkert at aldring er verre for henne.
Problemet er at hele dette fallet i status skyldes at hun underveis har hatt det så mye kulere enn de mindre pene jentene, og at en del bitre gamle jomfruer lett kan få lyst til å klore ut øynene på henne. Hvis hun faktisk har sagt det, er det som å si, stakkars meg, snart får jeg møkkalivet dere alltid har hatt.
Hvis du ikke sender inn flere spørsmål om de viktige tingene i livet, blir jeg snart nødt til å dedikere en post til leseren som vil at jeg skal skaffe noen som kan pule kona hans, hvorpå jeg kommer i alvorlig konflikt med hallikparagrafen og går NED.
Nå tennes hundretusen julelys
På den andre siden av gata står sju hus på rad med utendørs julebelysning. Noen er glorete, noen er estetiske.
Jeg tenker, hvis varmen fra lys innendørs bidrar til oppvarmingen, og hvis varmen fra lys utendørs går til kråkene, så koster utendørs lys mer strøm enn innendørs.
Og hvis det er sant at den ekstra strømmen vår lages av kullkraft fra utlandet, koster det ekstra co2-utslipp ...
... og hvis det er sant at USA må holde en viss kontroll i Midt-Østen fordi Vesten har for lite energi til å klare seg selv ...
... og at det er derfor en del ganske dårlige folk er veldig sure på oss ...
... og at de en dag kan få tak i våpen som gjør julebelysning unødvendig fordi alt lyser av seg selv ...
... så tenker jeg, selv om jeg ikke tror vi ender som atomavfall, så fins det sammenhenger i verden, og jeg tror det er på tide å redusere på energibruken.
Folk må ha lov å pynte til jul. Det jeg prøver å si er at jeg synes dette er den peneste julebelysningen.
Det første bildet er skjenket deg fra nissemann.com
Jeg tenker, hvis varmen fra lys innendørs bidrar til oppvarmingen, og hvis varmen fra lys utendørs går til kråkene, så koster utendørs lys mer strøm enn innendørs.Og hvis det er sant at den ekstra strømmen vår lages av kullkraft fra utlandet, koster det ekstra co2-utslipp ...
... og hvis det er sant at USA må holde en viss kontroll i Midt-Østen fordi Vesten har for lite energi til å klare seg selv ...
... og at det er derfor en del ganske dårlige folk er veldig sure på oss ...
... og at de en dag kan få tak i våpen som gjør julebelysning unødvendig fordi alt lyser av seg selv ...
... så tenker jeg, selv om jeg ikke tror vi ender som atomavfall, så fins det sammenhenger i verden, og jeg tror det er på tide å redusere på energibruken.
Folk må ha lov å pynte til jul. Det jeg prøver å si er at jeg synes dette er den peneste julebelysningen.Det første bildet er skjenket deg fra nissemann.com
Har puppene til Pamela Anderson blitt større og mindre flere ganger?
(Spørsmål fra radiohode)
Forskningen på Pamelas pupper har kommet langt i våre dager, du kan lese en fyldig rapport her. Jeg nøyer meg med et sammendrag. Vi starter med det naturlige utgangspunket, som var ganske flatt, og deretter representerer hvert bilde en ny puppeoperasjon hvor hun enten har gått opp eller ned i størrelse, eller tatt vekk implanatene for en kort stund.
Rølerbloggen har også tidligere uttalt seg om gummipupp.
Forskningen på Pamelas pupper har kommet langt i våre dager, du kan lese en fyldig rapport her. Jeg nøyer meg med et sammendrag. Vi starter med det naturlige utgangspunket, som var ganske flatt, og deretter representerer hvert bilde en ny puppeoperasjon hvor hun enten har gått opp eller ned i størrelse, eller tatt vekk implanatene for en kort stund.
Rølerbloggen har også tidligere uttalt seg om gummipupp.
Jeg vil også hete Draköga
Svenskene har også fått lettere lov til å skifte navn. Jeg kan forstå Draköga.
Listen over de vanligste etternavnene er snudd på hodet i forhold til Norge.
Våre vanligste etternavn er
1 Hansen
2 Olsen
3 Nilsen
4 Johansen
De svenske variantene av disse plasserer seg som nummer 14-7-4-1, Johansson er altså vanligst.
Og bedre grunn trenger jeg egentlig ikke for å poste et bilde av Scarlett.
Håpets styrke
Det blir mye USA-kritikk i bloggen. Men jeg liker USA og jeg liker amerikanere. USA er det beste landet jeg har feriert i, det er først og fremst utenrikspolitikken de fører som er problemet mitt.
USA skal ha for innvandringspolitikken. Den smaker mindre av fremmedfrykt enn den europeiske. Det skyldes vel en lengre historie med flerkulturelt samfunn, de har ikke akkurat uskyldsrene hender i rasepolitikken historisk sett.
Jeg vet ikke om Bush skal ha æren, han har blant annet prøvd å stramme inn på innvandringen fra Mexico. Men USA virker altså i stand til å velge en farget president. Det ser ikke Norge ut til å være veldig klar for, jeg har oppfattet mest kjeft og surmuling etter at det ble utnevnt en farget statsråd.
Alt er ikke akkurat sus og dus i den amerikanske innvandringspolitikken, det er mye fattigdom, men å se på det store bildet er ikke en dum måte å gjøre seg opp mening på. Da ser man at det er lenge siden siste innvandrer-opprør i USA. Innvandrerne brenner ikke biler på gata som de gjorde i Paris (bildet). Innvandrerne driver ikke terror mot sitt eget hjemland, som de gjorde i London. Og det er til USA innvandrerne vil når de kan velge. Når tyskerne prøvde å konkurrere med dem og tilby "grønt kort adgang Tyskland" fikk de ikke en gang tak i nok folk.
Det er håpets styrke.
26. desember 2007
Fins Death Star i Star Wars lego?
Fins verkeleg Death Star i Star Wars LEGO, og kan eg kjøpe den i Noreg?
(spørsmål frå Avil)
Jo da, det meste som fins på nettet kan kjøpes i Norge. Se bildet til H. Det var to dødsstjerner, dette er den fra Return Of The Jedi.
Men Star Wars Lego er triste greier fordi proporsjonene ikke stemmer. I gamle dager var romskip riktig proporsjonert til figurene. På bildet under ser du Sy Snooters and the Max Rebo Band. Wikipedia mener at Sy Snooters
(sangeren) er en del av bandet, mens jeg mener det er som å si at Bruce Springsteen er en del av E-Street band, eller Åge Alexandersen en del av Sambandet, det er feil, og sånt vet jeg for jeg Eide denne gjengen, og bandet var sjeldne figurer, for en skakket stund var jeg den kuleste gutten i gata, til jeg gjorde et skjebnesvangert bytte og tradet dem i et kjipt romskip. Som tar oss tilbake til saken, for romskipene ble lagd i riktig størrelse i forhold til figurene, og siden dødsstjerna var stor som en liten planet må den ha vært grisedyr. Jeg er ikke sikker, men jeg mistenker at de likevel solgte ett eksemplar, som havnet i Stockholm:
Er Jennifer Lowe Hewitt blitt for tykk?
(Spørsmål fra HvaHunSa)
For å belyse denne saken må vi først se på billedmaterialet:
Her har en engelsk avis ligget i buskene under en badeferie, og sikret seg bildet til venstre. For å ha en unnskyldning for å trykke bildet har de rapportert at dama holder på å bli feit. Til glede for alle som lever av å behandle anoreksi og bulemi. Sannsynligvis er journalisten som har skrevet det langt mer pløsen.
Så hva er egentlig for tykk?
Vi vil helst ikke såre noen, men vi må være ærlige. Manuel er feit. Gladtjukk.
Bob er ikke tykk. Men kanskje litt hårete.
Jennifer, derimot, ville ikke fått jobb på et freak-show om hun så var den siste dama i verden. Svaret er nei.
For å belyse denne saken må vi først se på billedmaterialet:
Her har en engelsk avis ligget i buskene under en badeferie, og sikret seg bildet til venstre. For å ha en unnskyldning for å trykke bildet har de rapportert at dama holder på å bli feit. Til glede for alle som lever av å behandle anoreksi og bulemi. Sannsynligvis er journalisten som har skrevet det langt mer pløsen.
Så hva er egentlig for tykk?
Vi vil helst ikke såre noen, men vi må være ærlige. Manuel er feit. Gladtjukk.
Bob er ikke tykk. Men kanskje litt hårete.
Jennifer, derimot, ville ikke fått jobb på et freak-show om hun så var den siste dama i verden. Svaret er nei.
Hvordan får man seg en MILF?
(spørsmål fra ukjent leser)
Lokke henne med kamferdrops?
Nei. Jeg vet ikke. MILF står for Mother I'd Like to F*ck, et begrep som stammer fra American Pie-filmene. Siden jeg har en lite imponerende MILF-score pleier Rølerbloggen tradisjonelt sett å henlede slike spørsmål til denne glimrende serien, hvor det burde være mulig å lære noe om tankegangen.
Lokke henne med kamferdrops?
Nei. Jeg vet ikke. MILF står for Mother I'd Like to F*ck, et begrep som stammer fra American Pie-filmene. Siden jeg har en lite imponerende MILF-score pleier Rølerbloggen tradisjonelt sett å henlede slike spørsmål til denne glimrende serien, hvor det burde være mulig å lære noe om tankegangen.
Gerd-Liv Valla nevnte ikke sexen med Aylar i takketalen
Hva hadde overskriften i tabloidpressene vært dersom Gerd-Liv Valla hadde blitt kåret til årets nordlending?
(spørsmål fra Rødt Sentrum)
Gerd-Liv Valla nevnte ikke et ord om den påståtte sexaffæren med Aylar Lie da hun mottok prisen for årets nordlending i går. En anonym kilde forteller eksklusivt til Verdens Dagblod i intime detaljer på sidene 34-56 om hvordan Aylar i tiden etter Yssen-affæren trøstet den avgåtte LO-lederen. Vallas egne folk hevder i en notis nederst på side 57 at dette er en historie Verdens Dagblod har diktet opp for å selge flere aviser.
------
PS: Det er fortsatt ikke for sent å stemme på Gerd-Liv som årets nordlending. Om ikke annet så som kompensasjon for århundrets mediemishandling. I løpet av en ti ukers periode skrev norske medier 14.358 artikler om Valla-saken. Det er dobbelt så mange oppslag som etter tsunamikatastrofen i 2004. Terrorangrepet mot New York medførte 16.390 artikler over en tilsvarende periode.
(spørsmål fra Rødt Sentrum)
Gerd-Liv Valla nevnte ikke et ord om den påståtte sexaffæren med Aylar Lie da hun mottok prisen for årets nordlending i går. En anonym kilde forteller eksklusivt til Verdens Dagblod i intime detaljer på sidene 34-56 om hvordan Aylar i tiden etter Yssen-affæren trøstet den avgåtte LO-lederen. Vallas egne folk hevder i en notis nederst på side 57 at dette er en historie Verdens Dagblod har diktet opp for å selge flere aviser.
------
PS: Det er fortsatt ikke for sent å stemme på Gerd-Liv som årets nordlending. Om ikke annet så som kompensasjon for århundrets mediemishandling. I løpet av en ti ukers periode skrev norske medier 14.358 artikler om Valla-saken. Det er dobbelt så mange oppslag som etter tsunamikatastrofen i 2004. Terrorangrepet mot New York medførte 16.390 artikler over en tilsvarende periode.
Korleis finn eg bilde av Marianne Aulie si rumpe utan å måtte sjå på klovner samstundes?
(Spørsmål fra Avil)
Det er ikke noe problem, kjendismagasinet Depesjer hjelper oss:
Her ser du Marianne Aulie i ferd med å presentere sitt mest anerkjente kunstverk.
Til høyre aner vi dessuten et maleri hun har lagd.
Rølerbloggen tar fortsatt imot leservennlige spørsmål.
Det er ikke noe problem, kjendismagasinet Depesjer hjelper oss:
Her ser du Marianne Aulie i ferd med å presentere sitt mest anerkjente kunstverk.
Til høyre aner vi dessuten et maleri hun har lagd.Rølerbloggen tar fortsatt imot leservennlige spørsmål.
Er ikke Kåre Conradi for gammel for Lene Marlin?
Kvifor feirer Kåre Conradi og Lene Marlin jul saman? Er ikkje han litt for gammal for henne?
(spørsmål fra Avil)
Det siste først: En regel sier at vi kan date ned til alder/2 + 7. Kåre er 35 og har da lov å date damer som er 10 1/2 år yngre. Lene er i følge kildene 8 - 9 år yngre, så Kåre er ikke for gammel. Rølerbloggen holder dessuten med 35-åringene. Way to go, Kåre!
Hvorfor feirer de jul sammen? Jo, vi som har fulgt med vet at Kåre i løpet av året har skiftet høyfrekvent mellom Mariann Aas Hansen og Lene Marlin. Lene vant altså julemiddagen, og får også konkurrere videre i den gule juletrøya, som er satt opp til den som leder til jul. At en jente fra Gokk gjør det så skarpt i hovedstadens datingscene henger sammen med at Lene kan gjøre sånn:
For Lene Marlin-fans er nok det mest spennende med denne romansen at det før eller siden dukker opp heftige mobilbilder på nett.
(spørsmål fra Avil)
Det siste først: En regel sier at vi kan date ned til alder/2 + 7. Kåre er 35 og har da lov å date damer som er 10 1/2 år yngre. Lene er i følge kildene 8 - 9 år yngre, så Kåre er ikke for gammel. Rølerbloggen holder dessuten med 35-åringene. Way to go, Kåre!
Hvorfor feirer de jul sammen? Jo, vi som har fulgt med vet at Kåre i løpet av året har skiftet høyfrekvent mellom Mariann Aas Hansen og Lene Marlin. Lene vant altså julemiddagen, og får også konkurrere videre i den gule juletrøya, som er satt opp til den som leder til jul. At en jente fra Gokk gjør det så skarpt i hovedstadens datingscene henger sammen med at Lene kan gjøre sånn:
For Lene Marlin-fans er nok det mest spennende med denne romansen at det før eller siden dukker opp heftige mobilbilder på nett.
25. desember 2007
Jeg stoler veldig på Google. Bloggen min ligger på en bloggetjeneste som er eid av Google, sikkerhetskopiene mine ligger på Google Page Creator. Det er tillit så det grenser til dumskap.
Jeg liker Google fordi de gir meg så mye gratis, og jeg til og med slipper å ha reklame på bloggen her. Google bestod først av ingeniører og deretter stadig fler markedsfolk. Da markedsfolkene begynte å komme ble ingeniørene bekymret for at de skulle bli enda et vanlig hjerteløst kjempeselskap, så de hang opp et skilt på veggen. "Don't be evil", står det.
Nå har Blogger begynt å nekte folk å linke til bloggen sin når de kommenterer i bloggen min. Det tyder på at Don't be evil-skiltet er borte fra veggen til Google. Det vet jeg ikke om jeg liker.
Virrvarr kan noen triks for hvordan du finter den onde korporasjonen.
PS: Nå viser det seg at Google har rettet opp URL-svineriet mens denne posten lå og godgjorde seg.
Jeg liker Google fordi de gir meg så mye gratis, og jeg til og med slipper å ha reklame på bloggen her. Google bestod først av ingeniører og deretter stadig fler markedsfolk. Da markedsfolkene begynte å komme ble ingeniørene bekymret for at de skulle bli enda et vanlig hjerteløst kjempeselskap, så de hang opp et skilt på veggen. "Don't be evil", står det.
Nå har Blogger begynt å nekte folk å linke til bloggen sin når de kommenterer i bloggen min. Det tyder på at Don't be evil-skiltet er borte fra veggen til Google. Det vet jeg ikke om jeg liker.
Virrvarr kan noen triks for hvordan du finter den onde korporasjonen.
PS: Nå viser det seg at Google har rettet opp URL-svineriet mens denne posten lå og godgjorde seg.
Om strategi
Som jeg nevnte begynte jeg å sende postkort til Kagge ti år før jeg sendte han bokmanuset. At denne brilliante strategien kun ledet til seks måneders venting og deretter standardrefusjon, kan forlede deg til å tro at strategien er fullstendig ubrukelig. Før du trekker konklusjoner, er det derfor viktig å se på hvilken type postkort som ble sendt. Forsidene så gjerne slik ut:
... og på baksiden stod det tekster som
Polfarer Erling Kagge
Oslo?
Norge
Se, Erling, skikkelig KAGGE, hæ?
Kjærlig hilsen Elin og Eskil
Det hører med til historien at Erling aldri hadde hørt om disse Elin-og-Eskil-menneskene før de begynte å sende kort. Så, kanskje burde ikke refusjonen komme veldig overraskende på meg.
... og på baksiden stod det tekster som
Polfarer Erling Kagge
Oslo?
Norge
Se, Erling, skikkelig KAGGE, hæ?
Kjærlig hilsen Elin og Eskil
Det hører med til historien at Erling aldri hadde hørt om disse Elin-og-Eskil-menneskene før de begynte å sende kort. Så, kanskje burde ikke refusjonen komme veldig overraskende på meg.
Oppklaring av begreper
Som vi lærte i forrige post, når du er ukjent og sender boken din til et forlag er sjansen ganske nøyaktig femti prosent for at forlaget aldri svarer. Dette overrasker kanskje noen, men burde ikke gjøre det. Det har noe med hvor begrepet forlag og tittelen forlegger stammer fra. Forleggeren er sjefen på forlaget, slike som William Nygaard, Erling Kagge, etc, og tittelen stammer fra hundretusener av slike samtaler:
- Eeeeerling, hvor er manuset til Hans Olsen?
- Hm, nei si det, du ... det må jeg ha forlagt et sted.
- Eeeeerling, hvor er manuset til Hans Olsen?
- Hm, nei si det, du ... det må jeg ha forlagt et sted.
24. desember 2007
Hvor mange nei fikk du før du fikk ja da du ville gi ut Blodføre
(Spørsmål fra anonym leser)
Det korte svaret er to.
Jeg begynte allerede i 1996 med å forberede Erling Kagge på tidenes komme, ved å sende ham postkort hver gang jeg dro på ferie. Etter års manipulering med sporadiske postkort sendte jeg ham bokmanuset i 2006.
Jeg oppfattet Kagge som et usnobbete forlag med samme smak som meg, de står blant annet utenfor forleggerforeningen. Etter min mening lener norske forlag for mye mot det finkulturelle og for lite mot populærkulturen, og jeg ønsker å skrive populærkultur. Hvis jeg må velge vil jeg heller underholde leseren enn å imponere henne, og jeg synes britisk og amerikansk litteratur og hollywoodfilm er bedre forbilder innen historiefortelling enn mye av den norske litteraturen.
Etter fire måneder uten lyd kontaktet jeg igjen Kagge Forlag. Da var manuset mitt søkk borte. Jeg sendte dem en ny bunke papir. Ytterligere to måneder gikk, så kom standardrefusjonen, det vil si et upersonlig brev de sender til mange. Det gjorde forbausende vondt å få boken refusert.
Cappelen var et naturlig neste steg, fordi jeg hadde vunnet en novellekonkurranse på forlaget. Etter to måneders venting ble jeg refusert også av Cappelen, men jeg slapp standardrefusjon. Dette tror jeg er uvanlig, tilbakemelding på manus er som regel et hint om at det fins interesse. Cappelen har ingenting å tjene på å behjelpe et bokmanus de ikke vil utgi, så det var ålreit av dem.
Jeg brukte fire-fem måneder på å omarbeide manus etter innvendinger fra Cappelen, venner og denne bloggens lesere. Nå hadde jeg brent av langt over et år siden jeg begynte forlagsprosessen, og jeg hadde bare prøvd to forlag. Derfor trykte jeg opp en brutal haug med manus, fant adresser og fakta om noenogtjue forlag, og sendte til de fjorten jeg likte best, samtidig.
Nå nesten ett år senere har fem av de fjorten forlagene ikke svart. Et par har meldt at manus er mottatt. Ett forlag informerte meg høflig om at de bare ga ut fagbøker. Ett sendte en standardrefusjon. To forlag var interesserte i et samarbeid som eventuelt kunne lede til kontrakt. Tre forlag antok manuset uten slike betingelser, og sendte kontraktsforslag. Tiden de fem interesserte forlagene brukte på å svare varierte fra fem dager til ti måneder.
Det korte svaret er to.
Jeg begynte allerede i 1996 med å forberede Erling Kagge på tidenes komme, ved å sende ham postkort hver gang jeg dro på ferie. Etter års manipulering med sporadiske postkort sendte jeg ham bokmanuset i 2006.
Jeg oppfattet Kagge som et usnobbete forlag med samme smak som meg, de står blant annet utenfor forleggerforeningen. Etter min mening lener norske forlag for mye mot det finkulturelle og for lite mot populærkulturen, og jeg ønsker å skrive populærkultur. Hvis jeg må velge vil jeg heller underholde leseren enn å imponere henne, og jeg synes britisk og amerikansk litteratur og hollywoodfilm er bedre forbilder innen historiefortelling enn mye av den norske litteraturen.
Etter fire måneder uten lyd kontaktet jeg igjen Kagge Forlag. Da var manuset mitt søkk borte. Jeg sendte dem en ny bunke papir. Ytterligere to måneder gikk, så kom standardrefusjonen, det vil si et upersonlig brev de sender til mange. Det gjorde forbausende vondt å få boken refusert.
Cappelen var et naturlig neste steg, fordi jeg hadde vunnet en novellekonkurranse på forlaget. Etter to måneders venting ble jeg refusert også av Cappelen, men jeg slapp standardrefusjon. Dette tror jeg er uvanlig, tilbakemelding på manus er som regel et hint om at det fins interesse. Cappelen har ingenting å tjene på å behjelpe et bokmanus de ikke vil utgi, så det var ålreit av dem.
Jeg brukte fire-fem måneder på å omarbeide manus etter innvendinger fra Cappelen, venner og denne bloggens lesere. Nå hadde jeg brent av langt over et år siden jeg begynte forlagsprosessen, og jeg hadde bare prøvd to forlag. Derfor trykte jeg opp en brutal haug med manus, fant adresser og fakta om noenogtjue forlag, og sendte til de fjorten jeg likte best, samtidig.
Nå nesten ett år senere har fem av de fjorten forlagene ikke svart. Et par har meldt at manus er mottatt. Ett forlag informerte meg høflig om at de bare ga ut fagbøker. Ett sendte en standardrefusjon. To forlag var interesserte i et samarbeid som eventuelt kunne lede til kontrakt. Tre forlag antok manuset uten slike betingelser, og sendte kontraktsforslag. Tiden de fem interesserte forlagene brukte på å svare varierte fra fem dager til ti måneder.
Hvilken julegave er den fineste du har gitt?
(Spørsmål fra Tine ED)
En flaske hjemmebrent, som jeg ga til min bror. Himkok finner du ikke i butikkene, du må legge litt sjel i å få tak i en slik gave, selv i Trøndelag. Men det var ikke gaven i seg selv som gjorde at den ble så bra mottatt. Bakgrunnen var at min lillebror begynte å drikke alkohol før meg, i noe jeg anså for alt for ung alder. Da jeg første gang fant ham full reagerte jeg meget negativt, og det ble han lei seg for. Derfor var hjemmebrenten et symbol på at jeg nå aksepterte.
En flaske hjemmebrent, som jeg ga til min bror. Himkok finner du ikke i butikkene, du må legge litt sjel i å få tak i en slik gave, selv i Trøndelag. Men det var ikke gaven i seg selv som gjorde at den ble så bra mottatt. Bakgrunnen var at min lillebror begynte å drikke alkohol før meg, i noe jeg anså for alt for ung alder. Da jeg første gang fant ham full reagerte jeg meget negativt, og det ble han lei seg for. Derfor var hjemmebrenten et symbol på at jeg nå aksepterte.
Hvordan får man seg damer hvis man er svart?
(Spørsmål fra ukjent leser)
Dette spørsmåler skjærer meg litt i hjertet. Jeg vet ikke noe om temaet, annet enn at jeg synes mørk hud er pent, og at mange soler seg for å få mørkere hud. Jeg tror ikke svarte skal ha noen ulempe rent utseendemessig, jeg tror ikke John Carew har noen problemer.
Men det er viktig at vi har et samfunn der hudfarge har minst mulig å si for mulighetene våre til å oppnå status. I så måte har vi en lang vei å gå. Men det går i det minste i rett retning.
Man må kanskje spørre damene om dette, så jeg lar det gå videre.
Dette spørsmåler skjærer meg litt i hjertet. Jeg vet ikke noe om temaet, annet enn at jeg synes mørk hud er pent, og at mange soler seg for å få mørkere hud. Jeg tror ikke svarte skal ha noen ulempe rent utseendemessig, jeg tror ikke John Carew har noen problemer.
Men det er viktig at vi har et samfunn der hudfarge har minst mulig å si for mulighetene våre til å oppnå status. I så måte har vi en lang vei å gå. Men det går i det minste i rett retning.
Man må kanskje spørre damene om dette, så jeg lar det gå videre.
Esquil svarer på spørsmål
Har du noe du lurer på, men ikke tør spørre om, fordi spørsmålet inneholder et ord som vil trekke enorme mengder oppmerksomhet til bloggen? Fortvil ikke, Esquil er her for deg. Spørsmål kan stilles i kommentarfeltet, eller per mail til (fornavn) dot (etternavn) at gmail dot com, hvor navnet mitt er skrevet som på bokomslaget i margen.
Nei til voldtekt
Det er to ting som opprører meg spesielt når jeg leser nyheter, det er at noen har dødd og at noen har blitt voldtatt (herunder også incestvoldtekter).
At voldtekt gjør sånt inntrykk er ikke noe jeg har resonnert meg logisk til, det er noe jeg føler. Det har kommet med alderen, nyheter gikk ikke inn på meg da jeg var tjue, og jeg er derfor ikke sikker på at alle menn føler det like sterkt. Voldtekt og incest er også de to forbrytelsene hvor jeg oftest reagerer på at en fengselsstraff er for mild.
Derfor reagerer jeg også hvis jeg føler at det insinueres at jeg er en del av problemet frodi jeg er mann. Det kan få meg til å kritisere kvinnesakskvinner som gjør voldtekt til kvinnesak, fordi uansett hvordan jeg ordlegger meg kan jeg i deres øyne ikke bli blant de to millionene norske borgere som har mest rett til å mene noe om voldtekt.
Jenter som har opplevd voldtekt eller frykt for det, reagerer på sin side selvfølgelig lett på menn som har innvendinger mot voldtektsinnlegg, uansett bakgrunn og motiv. Jeg beklager igjen om jeg såret noen i september. Mitt eneste formål var å debattere debatten, men det føltes som om den nyansen forsvant.
Som enda et bevis på alvorsgraden av voldtekt har en svensk studie nylig påvist at det hos kvinner er en sammenheng mellom langvarig magebesvær og at man har blitt utsatt for overgrep. Det samme har ikke latt seg påvise hos menn. Hvis menn lettere kan tåle overgrep, og menn tradisjonelt har bestemt lovene, er det ikke rart om overgrepet voldtekt har fått for lav strafferamme.
Nei til voldtekt. Veldig. Uansett.
At voldtekt gjør sånt inntrykk er ikke noe jeg har resonnert meg logisk til, det er noe jeg føler. Det har kommet med alderen, nyheter gikk ikke inn på meg da jeg var tjue, og jeg er derfor ikke sikker på at alle menn føler det like sterkt. Voldtekt og incest er også de to forbrytelsene hvor jeg oftest reagerer på at en fengselsstraff er for mild.
Derfor reagerer jeg også hvis jeg føler at det insinueres at jeg er en del av problemet frodi jeg er mann. Det kan få meg til å kritisere kvinnesakskvinner som gjør voldtekt til kvinnesak, fordi uansett hvordan jeg ordlegger meg kan jeg i deres øyne ikke bli blant de to millionene norske borgere som har mest rett til å mene noe om voldtekt.
Jenter som har opplevd voldtekt eller frykt for det, reagerer på sin side selvfølgelig lett på menn som har innvendinger mot voldtektsinnlegg, uansett bakgrunn og motiv. Jeg beklager igjen om jeg såret noen i september. Mitt eneste formål var å debattere debatten, men det føltes som om den nyansen forsvant.
Som enda et bevis på alvorsgraden av voldtekt har en svensk studie nylig påvist at det hos kvinner er en sammenheng mellom langvarig magebesvær og at man har blitt utsatt for overgrep. Det samme har ikke latt seg påvise hos menn. Hvis menn lettere kan tåle overgrep, og menn tradisjonelt har bestemt lovene, er det ikke rart om overgrepet voldtekt har fått for lav strafferamme.
Nei til voldtekt. Veldig. Uansett.
23. desember 2007
Ekspander eller dø
God Jul, kjære leser! Jeg har savnet deg.
Årets julegave fra Rølerbloggen er en måneds blogghoreri. Som vi lærte i denne analysen har bloggen stagnert fordi lesertallene er for lave. Å øke kvaliteten kan bli vanskelig, vi har gjort vårt beste til nå. Så jeg ser tre måter å fikse lesertallene på:
- Søkeord
- Twingly
- Økt frekvens
Det siste er for meg det mest spennende. Jeg har sjekket de største bloggene i utlandet og de har gjerne åtte poster dagen. Om de blir lest fordi de poster mye, eller om de poster mye fordi de blir lest, vet jeg ikke. Men kanskje aner jeg svaret en måned fra nå. Jeg skal prøve å få ut hundre poster på en måned.
Hvis du har flere gode ideer til å booste lesertall tar jeg gjerne mot råd. Greit å ta alt med en gang.
Og jeg vil oppfordre alle som blogger selv og føler de har noe å melde, til å gå for større lesertall uten skam. Bloggsfæren fortjener flere lesere.
Tusen takk til Truls som har passet bloggen denne måneden.
Årets julegave fra Rølerbloggen er en måneds blogghoreri. Som vi lærte i denne analysen har bloggen stagnert fordi lesertallene er for lave. Å øke kvaliteten kan bli vanskelig, vi har gjort vårt beste til nå. Så jeg ser tre måter å fikse lesertallene på:
- Søkeord
- Twingly
- Økt frekvens
Det siste er for meg det mest spennende. Jeg har sjekket de største bloggene i utlandet og de har gjerne åtte poster dagen. Om de blir lest fordi de poster mye, eller om de poster mye fordi de blir lest, vet jeg ikke. Men kanskje aner jeg svaret en måned fra nå. Jeg skal prøve å få ut hundre poster på en måned.
Hvis du har flere gode ideer til å booste lesertall tar jeg gjerne mot råd. Greit å ta alt med en gang.
Og jeg vil oppfordre alle som blogger selv og føler de har noe å melde, til å gå for større lesertall uten skam. Bloggsfæren fortjener flere lesere.
Tusen takk til Truls som har passet bloggen denne måneden.
Pule gamle damer
Stor var overraskelsen da det viser seg at folk søker seg hit med linja "pule gamle damer". Vi holder en habil niendeplass på eniros liste. I celebert selskap.
8. Aylar Lie bilder både hardporno og mykporno fra Aylar.ORG
Se Bitten suge og pule Ronny. Kun Norske, nakne og kåte jenter Siri fra Stavanger
blir tatt godt ... Er du til unge piger eller gamle damer? Sexbanden ...
www.aylar.org/
9. Esquil røler om:
... vei men det neste han sier er at han vil pule meg som han pulte damene i bosnia
... Han mater duene, stiller på dugnad, hjelper gamle damer over gata og ...
rolerbloggen.blogspot.com/
Sukk. Hjelper gamle damer over gata. Ikke pule. H-j-e-l-p-e. Oppfattet?
Planlegg livet etter fengsel et annet sted, Toska.
8. Aylar Lie bilder både hardporno og mykporno fra Aylar.ORG
Se Bitten suge og pule Ronny. Kun Norske, nakne og kåte jenter Siri fra Stavanger
blir tatt godt ... Er du til unge piger eller gamle damer? Sexbanden ...
www.aylar.org/
9. Esquil røler om:
... vei men det neste han sier er at han vil pule meg som han pulte damene i bosnia
... Han mater duene, stiller på dugnad, hjelper gamle damer over gata og ...
rolerbloggen.blogspot.com/
Sukk. Hjelper gamle damer over gata. Ikke pule. H-j-e-l-p-e. Oppfattet?
Planlegg livet etter fengsel et annet sted, Toska.
Ufint telefonsalg.
For rundt en måned siden fikk jeg en telefon fra en person som presenterte seg med fornavn, og sa hun var fra ucan2. Jeg hadde aldri hørt om dette, og var klar til å legge på, da hun sa at ucan2 var NetCom, og at de skulle oppgradere abonnementet mitt. Jeg har nemlig NetCom-abonnement fra før.
Jeg lyttet videre. Det var slik at de skulle oppgradere for alle NetCom-kunder slik at vi nå kunne ringe alle andre NetCom-kunder helt gratis. Ikke bare det – med på oppgraderingen skulle det følge med en gratis telefon. Også dette uten kostnad, men abonnementet mitt ble bundet i et år.
Nå hadde jeg ikke i utgangspunktet tenkt å skifte operatør, så dette kom som en ren bonus for meg. Et års bindingstid skulle jeg fint greie.
Så sier damen at som en service for meg vil de undersøke om de jeg ringer mest til har NetCom-abonnement. Men at de bare hadde kapasitet til å undersøke inntil ti personer. Det skulle fungere slik at jeg plukket ut de ti jeg hadde ringt mest i det siste, og så skulle de undersøke for meg og sende meg en SMS tilbake med oversikt over hvem av dem som jeg nå kunne ringe gratis til.
”Hmm… er det alt dere skal gjøre?”, spurte jeg. Jeg syntes dette ble litt personlig og invaderende.
”Ja, det er alt.”, svarte damen.
Ja vel, tenkte jeg. Det går jo raskt for dem å slå opp i registrene sine, og siden hun bekrefter for meg at det er alt de skal gjøre, så kan jeg jo prøve å benytte meg av dette.
Så jeg tok en litt tilfeldig liste over familie pluss de jeg hadde ringt til i det siste. Hentet det ut av historikken på telefonen min. Og sørget for å bare ha én fra hver bedrift i listen. Folk har jo bedriftsabonnement, må vite, så det er unødvendig å undersøke to i samme bedrift.
Før jeg leser opp listen, spør jeg igjen: ”…og dere skal bare undersøke om disse allerede er NetCom-kunder, og ingenting mer?”
Igjen bekreftet damen. Jeg var fornøyd med det. Naiv som jeg var…
Ti minutter senere fikk jeg en SMS som fortalte meg at bare én av de på listen min hadde NetCom-abonnement, slik at jeg kunne ringe ham gratis.
OK. Hadde det stoppet her, hadde det ikke vært så fryktelig ille. Ille selvsagt å fortelle meg at han hadde NetCom-abonnement uten at han hadde gitt samtykke til å gi denne informasjonen, men det får vi la gå… Det var i grunnen en god service og med gode intensjoner… Trodde jeg.
Omtrent en uke senere begynner jeg å høre fra familie, kolleger og venner at de har mottatt telefon fra NetCom.
”Hva?”, tenkte jeg. Og det var vel omtrent ”Hva?” jeg sa også…
Det viser seg at NetCom, til tross for mine kontrollspørsmål, hadde bestemt seg for å ringe de ti som sto på listen min. Telefonsamtalene hadde gått omtrent slik:
”Min kontakt”: Eh… hallo?
”NetCom”: Hei, det er (selgerens fornavn). Har Truls sagt at jeg skal ringe?
”Min kontakt”: Eh… nei..??
”NetCom”: Å, da må jeg ha kommet ham i forkjøpet.
… og så har samtalen fortsatt med at selgeren har prøvd å prakke et NetCom-abonnement på vedkommende. Mine kontakter har selvsagt sagt nei, siden de har dekket telefon gjennom fellesordninger på jobben. Noen ble sinna over fremgangsmåten der selgeren gir inntrykk av å være en bekjent. Og noen ble generelt sinna over telefonsalg (Hvem blir vel ikke det?). Mange hadde også reservert seg mot dette.
Min fornuft sier at når jeg har reservert meg for telefonsalg, er det jeg selv og ingen andre som kan oppheve den reservasjonen. At en selger får telefonnummeret mitt fra en annen kunde kan ikke rettferdiggjøre å ringe opp meg når jeg selv har reservert meg mot telefonsalg. Dermed var ikke oppringningene bare ubehagelige – de var sannsynligvis lovstridige også.
Heldigvis har alle forstått at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre, siden dette stort sett er folk som kjenner meg godt som person. Men likevel er det ubehagelig å bli utsatt for noe sånt. Spesielt siden jeg hadde forsikret meg to ganger i telefonen ganske spesifikt om at de ikke skulle gjøre noe annet enn å sjekke om de allerede var kunder. Noe de veldig lett gjør ved å slå direkte opp i kunderegisteret sitt (…som de også må ha gjort siden de ga meg svar på SMS etter ti minutter – en uke før de begynte å ringe rundt.). I stedet har de misbrukt den informasjonen jeg ga dem, og ringt, blant annet til mine kunder og forretningskontakter.
Så for første gang i mitt liv sendte jeg inn et tips til forbrukerombudet.
Nå skulle det vise seg at historien heller ikke ender der. Én av de som sto på listen min var min far. Han ble oppringt på samme måte et par uker senere – igjen med frasen ”Hei, det er (selgerens fornavn). Har Truls sagt at jeg skal ringe?”.
Faren min kjente da til historien, og kunne da si at nei, det hadde jeg slett ikke sagt. Likevel prøvde selgeren å prakke på ham et NetCom-abonnement. Noe han ikke klarte, siden foreldrene mine har Tele2-abonnement, og ønsker å beholde det. Selgeren ble avvist, og vi trodde at dette var slutten på historien.
I forrige uke mottok faren min en melding om at abonnementet hans ble overført til NetCom fra og med neste helg (eller i hvert fall en spesifikk dato). Dette var jo noe vi stusset over, siden selgeren hadde blitt avvist.
Nå er det sånn at faren min, som er 74 år gammel, ikke er i SMS-generasjonen. Så han hadde en mengde uleste SMS på telefonen sin, og jeg er usikker på om han i det hele tatt har prøvd å sette seg inn i hvordan man leser SMS. Da vi begynte å lete i de gamle uleste meldingene, fant vi to fra NetCom:
Først én melding hvor det sto noe sånt som: ”Takk for din bestilling av NetCom-abonnement. Svar på denne SMS-en for å bekrefte din bestilling.”
Deretter en melding hvor det sto noe sånt som: ”Takk for din bekreftelse. Bestillingen din vil nå bli effektuert.”
Altså: Meldingene var ulest, faren min visste ikke om dem, og han vet ikke engang hvordan man leser SMS. Så det finnes ingen mulighet for at han har sendt en bekreftelse. Dessuten var jo ikke tjenesten bestilt i utgangspunktet, så den første meldingen var heller ikke rettmessig.
Foreldrene mine tok først kontakt med Tele2, som sa noe sånt som: ”Å – det er bare NetCom som prøver å stjele abonnentene våre”. Det virket som de var litt leie av slikt, men de sa at foreldrene mine måtte ta kontakt med NetCom, siden Tele2 ikke kunne gjøre noe her.
Så tok foreldrene mine kontakt med NetCom, hvor de fortalte historien og fikk annulert ”bestillingen”. Dette er nå et par dager siden.
Om ikke noe mer dukker opp, kan vi i det minste si at det gikk bra til slutt. Men er det slik man vil at telefonsalg skal foregå? Om vi i det hele tatt ønsker telefonsalg er et annet spørsmål.
Nå hører det med til historien at en av mine kontakter bet på og kjøpte et abonnement før jeg fikk advart ham. Så hadde de kjørt den samme prosedyren overfor ham, men da hadde de sagt i klartekst at de skulle ringe hans ti kontakter. Så det kan hende min selger bare ikke fulgte rutinene, eller at NetCom har endret telefonskriptet sitt etterhvert som de fikk inn klager hos forbrukerombudet.
Jeg lyttet videre. Det var slik at de skulle oppgradere for alle NetCom-kunder slik at vi nå kunne ringe alle andre NetCom-kunder helt gratis. Ikke bare det – med på oppgraderingen skulle det følge med en gratis telefon. Også dette uten kostnad, men abonnementet mitt ble bundet i et år.
Nå hadde jeg ikke i utgangspunktet tenkt å skifte operatør, så dette kom som en ren bonus for meg. Et års bindingstid skulle jeg fint greie.
Så sier damen at som en service for meg vil de undersøke om de jeg ringer mest til har NetCom-abonnement. Men at de bare hadde kapasitet til å undersøke inntil ti personer. Det skulle fungere slik at jeg plukket ut de ti jeg hadde ringt mest i det siste, og så skulle de undersøke for meg og sende meg en SMS tilbake med oversikt over hvem av dem som jeg nå kunne ringe gratis til.
”Hmm… er det alt dere skal gjøre?”, spurte jeg. Jeg syntes dette ble litt personlig og invaderende.
”Ja, det er alt.”, svarte damen.
Ja vel, tenkte jeg. Det går jo raskt for dem å slå opp i registrene sine, og siden hun bekrefter for meg at det er alt de skal gjøre, så kan jeg jo prøve å benytte meg av dette.
Så jeg tok en litt tilfeldig liste over familie pluss de jeg hadde ringt til i det siste. Hentet det ut av historikken på telefonen min. Og sørget for å bare ha én fra hver bedrift i listen. Folk har jo bedriftsabonnement, må vite, så det er unødvendig å undersøke to i samme bedrift.
Før jeg leser opp listen, spør jeg igjen: ”…og dere skal bare undersøke om disse allerede er NetCom-kunder, og ingenting mer?”
Igjen bekreftet damen. Jeg var fornøyd med det. Naiv som jeg var…
Ti minutter senere fikk jeg en SMS som fortalte meg at bare én av de på listen min hadde NetCom-abonnement, slik at jeg kunne ringe ham gratis.
OK. Hadde det stoppet her, hadde det ikke vært så fryktelig ille. Ille selvsagt å fortelle meg at han hadde NetCom-abonnement uten at han hadde gitt samtykke til å gi denne informasjonen, men det får vi la gå… Det var i grunnen en god service og med gode intensjoner… Trodde jeg.
Omtrent en uke senere begynner jeg å høre fra familie, kolleger og venner at de har mottatt telefon fra NetCom.
”Hva?”, tenkte jeg. Og det var vel omtrent ”Hva?” jeg sa også…
Det viser seg at NetCom, til tross for mine kontrollspørsmål, hadde bestemt seg for å ringe de ti som sto på listen min. Telefonsamtalene hadde gått omtrent slik:
”Min kontakt”: Eh… hallo?
”NetCom”: Hei, det er (selgerens fornavn). Har Truls sagt at jeg skal ringe?
”Min kontakt”: Eh… nei..??
”NetCom”: Å, da må jeg ha kommet ham i forkjøpet.
… og så har samtalen fortsatt med at selgeren har prøvd å prakke et NetCom-abonnement på vedkommende. Mine kontakter har selvsagt sagt nei, siden de har dekket telefon gjennom fellesordninger på jobben. Noen ble sinna over fremgangsmåten der selgeren gir inntrykk av å være en bekjent. Og noen ble generelt sinna over telefonsalg (Hvem blir vel ikke det?). Mange hadde også reservert seg mot dette.
Min fornuft sier at når jeg har reservert meg for telefonsalg, er det jeg selv og ingen andre som kan oppheve den reservasjonen. At en selger får telefonnummeret mitt fra en annen kunde kan ikke rettferdiggjøre å ringe opp meg når jeg selv har reservert meg mot telefonsalg. Dermed var ikke oppringningene bare ubehagelige – de var sannsynligvis lovstridige også.
Heldigvis har alle forstått at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre, siden dette stort sett er folk som kjenner meg godt som person. Men likevel er det ubehagelig å bli utsatt for noe sånt. Spesielt siden jeg hadde forsikret meg to ganger i telefonen ganske spesifikt om at de ikke skulle gjøre noe annet enn å sjekke om de allerede var kunder. Noe de veldig lett gjør ved å slå direkte opp i kunderegisteret sitt (…som de også må ha gjort siden de ga meg svar på SMS etter ti minutter – en uke før de begynte å ringe rundt.). I stedet har de misbrukt den informasjonen jeg ga dem, og ringt, blant annet til mine kunder og forretningskontakter.
Så for første gang i mitt liv sendte jeg inn et tips til forbrukerombudet.
Nå skulle det vise seg at historien heller ikke ender der. Én av de som sto på listen min var min far. Han ble oppringt på samme måte et par uker senere – igjen med frasen ”Hei, det er (selgerens fornavn). Har Truls sagt at jeg skal ringe?”.
Faren min kjente da til historien, og kunne da si at nei, det hadde jeg slett ikke sagt. Likevel prøvde selgeren å prakke på ham et NetCom-abonnement. Noe han ikke klarte, siden foreldrene mine har Tele2-abonnement, og ønsker å beholde det. Selgeren ble avvist, og vi trodde at dette var slutten på historien.
I forrige uke mottok faren min en melding om at abonnementet hans ble overført til NetCom fra og med neste helg (eller i hvert fall en spesifikk dato). Dette var jo noe vi stusset over, siden selgeren hadde blitt avvist.
Nå er det sånn at faren min, som er 74 år gammel, ikke er i SMS-generasjonen. Så han hadde en mengde uleste SMS på telefonen sin, og jeg er usikker på om han i det hele tatt har prøvd å sette seg inn i hvordan man leser SMS. Da vi begynte å lete i de gamle uleste meldingene, fant vi to fra NetCom:
Først én melding hvor det sto noe sånt som: ”Takk for din bestilling av NetCom-abonnement. Svar på denne SMS-en for å bekrefte din bestilling.”
Deretter en melding hvor det sto noe sånt som: ”Takk for din bekreftelse. Bestillingen din vil nå bli effektuert.”
Altså: Meldingene var ulest, faren min visste ikke om dem, og han vet ikke engang hvordan man leser SMS. Så det finnes ingen mulighet for at han har sendt en bekreftelse. Dessuten var jo ikke tjenesten bestilt i utgangspunktet, så den første meldingen var heller ikke rettmessig.
Foreldrene mine tok først kontakt med Tele2, som sa noe sånt som: ”Å – det er bare NetCom som prøver å stjele abonnentene våre”. Det virket som de var litt leie av slikt, men de sa at foreldrene mine måtte ta kontakt med NetCom, siden Tele2 ikke kunne gjøre noe her.
Så tok foreldrene mine kontakt med NetCom, hvor de fortalte historien og fikk annulert ”bestillingen”. Dette er nå et par dager siden.
Om ikke noe mer dukker opp, kan vi i det minste si at det gikk bra til slutt. Men er det slik man vil at telefonsalg skal foregå? Om vi i det hele tatt ønsker telefonsalg er et annet spørsmål.
Nå hører det med til historien at en av mine kontakter bet på og kjøpte et abonnement før jeg fikk advart ham. Så hadde de kjørt den samme prosedyren overfor ham, men da hadde de sagt i klartekst at de skulle ringe hans ti kontakter. Så det kan hende min selger bare ikke fulgte rutinene, eller at NetCom har endret telefonskriptet sitt etterhvert som de fikk inn klager hos forbrukerombudet.
22. desember 2007
Dette synes amerikanerne er dumt...
Visste du at dumblaws.com rangerer varseltrekanter og panteordning som rimelig dumme fenomener?
Alle som har vært på internett i mer enn én uke har med all sannsynlighet fått en festlig mail i posten som lister opp en masse merkelige lover som er nedfelt i diverse lands lovverk. Som for eksempel at det i Minnesota er forbudt å sove naken, at det i en rekke stater er forbudt med frivillig oralsex, at frivillig homosex har en strafferamme på 10 år i Mississippi, at det finnes en gate i Minneapolis hvor du ikke kan kjøre en rød bil, i en by i Missouri kan ikke fire kvinner leie en leilighet sammen, at det for gifte kvinner i Montana er forbudt å fiske på søndager, og at ugifte kvinner i Montana ikke kan fiske i det hele tatt, at det i Montana er forbudt med sex i alle andre stillinger enn misjonærstillingen, at det i Billings er forbudt å bruke speed-dial, at det i Arizona er forbudt å ha mer enn to dildoer i et hus, at det i Excelsior Springs er forbudt å kaste ball innenfor bygrensen, og i Kalispell må alle biljardbord være synlig fra utsiden av biljardhallen.
Dette er i grunnen festlig i seg selv, men etter å ha hørt dette med jevne mellomrom siden 1994, begynner det å bli gammelt nytt. Det finnes et mylder av slike festlige mail der ute, og det dukker stadig opp ferskinger som tror internett er til for å sende gamle vitser videre til alle de har epost-adressen til.
En ting jeg fortsatt synes er interessant med disse lovverk-mailene, er hvilket innblikk det gir i hva andre mennesker synes høres dumt ut. www.dumblaws.com er en amerikansk side som lister opp diverse latterlige lover. Og i blant disse lovene finner man slikt som:
-I Nebraska: ”It is illegal to fly a plane while drunk” (Betyr dette at noen amerikanere rynker på nesen og sier: “Må piloten være edru? Det er det dummeste jeg har hørt…”)
-I Alabama: ”It is illegal for a driver to be blindfolded while operating a vehicle.” (Tipper det er en del amerikanere som ler av denne "dumme" regelen…)
-I Alaska: ”It is considered an offense to push a live moose out of a moving airplane.” (OK – et sært tilfelle, det skal de ha. Men er det å dytte levende elger ut av fly så allment akseptert tradisjon i USA at det oppfattes som latterlig å forby det? Er det en menneskerett?)
Jeg kunne fortsatt med mange lover som jeg selv må si høres ganske fornuftige ut. Til dere som tenker: ”Jamen, dette er dumme lover fordi det er sånne ting som burde være unødvendig å si. Det er det som gjør lovene dumme…”, så vil jeg bare si: Dette er som kjent landet hvor bruksanvisninger på mikrobølgeovner må spesifisere at du ikke kan varme katten din der. Det skulle tatt seg ut om de mest åpenbare lovbruddene ikke sto nedfelt direkte – eller indirekte.
Men så til saken: Som navlebeskuende nordmann klikket jeg selvfølgelig inn på siden over dumme lover i Norge. Fortsatt på www.dumblaws.com. Vi tror kanskje vi har et latterlig lovverk her, men disse amerikanerne har bare klart å finne fem dumme lover hos oss. Den ene av dem er bare en halv setning uten mening, så da er det fire igjen:
1.“If your vehicle stalls and you leave it on the side of the road, you must mark the vehicle with a red, reflecting triangle.” (Altså: Ved motorstopp må du sette opp varseltrekant. Nei og nei så latterlig, tenker amerikanerne. Det er antakelig noe av det dummeste de har hørt.)
2.”A fee is levied on each purchaser of any plastic bottle which is returned upon return of the bottle.” (Panteordningen, ja. Det skulle jo tatt seg ut om amerikanere så fornuften i et miljøvernstiltak… )
3.”Licenses must be bought in order to own television sets, and even VCRs.” (Denne er jeg i grunnen enig i. TV-lisensen burde utgått.)
4.”You may not spay your female dog or cat.” (OK. Det høres litt merkelig ut at du ikke kan sterilisere en hunnkatt eller tispe. Men jeg antar at i det minste kattene synes dette høres fornuftig ut. Hvilken myndighet har vi i det hele tatt til å kunne gjøre slike inngrep på andre skapninger – trolig mot deres egen vilje? Amerikanerne mener i hvert fall at dette er en menneskerett, og at det er latterlig å forby det…)
Alt i alt to lover som i mine øyne er fornuftige, én som er dum, og én som jeg vil klassifisere som ”tja…”. Det er tydelig at folk tenker forskjellig, ja…
Alle som har vært på internett i mer enn én uke har med all sannsynlighet fått en festlig mail i posten som lister opp en masse merkelige lover som er nedfelt i diverse lands lovverk. Som for eksempel at det i Minnesota er forbudt å sove naken, at det i en rekke stater er forbudt med frivillig oralsex, at frivillig homosex har en strafferamme på 10 år i Mississippi, at det finnes en gate i Minneapolis hvor du ikke kan kjøre en rød bil, i en by i Missouri kan ikke fire kvinner leie en leilighet sammen, at det for gifte kvinner i Montana er forbudt å fiske på søndager, og at ugifte kvinner i Montana ikke kan fiske i det hele tatt, at det i Montana er forbudt med sex i alle andre stillinger enn misjonærstillingen, at det i Billings er forbudt å bruke speed-dial, at det i Arizona er forbudt å ha mer enn to dildoer i et hus, at det i Excelsior Springs er forbudt å kaste ball innenfor bygrensen, og i Kalispell må alle biljardbord være synlig fra utsiden av biljardhallen.
Dette er i grunnen festlig i seg selv, men etter å ha hørt dette med jevne mellomrom siden 1994, begynner det å bli gammelt nytt. Det finnes et mylder av slike festlige mail der ute, og det dukker stadig opp ferskinger som tror internett er til for å sende gamle vitser videre til alle de har epost-adressen til.
En ting jeg fortsatt synes er interessant med disse lovverk-mailene, er hvilket innblikk det gir i hva andre mennesker synes høres dumt ut. www.dumblaws.com er en amerikansk side som lister opp diverse latterlige lover. Og i blant disse lovene finner man slikt som:
-I Nebraska: ”It is illegal to fly a plane while drunk” (Betyr dette at noen amerikanere rynker på nesen og sier: “Må piloten være edru? Det er det dummeste jeg har hørt…”)
-I Alabama: ”It is illegal for a driver to be blindfolded while operating a vehicle.” (Tipper det er en del amerikanere som ler av denne "dumme" regelen…)
-I Alaska: ”It is considered an offense to push a live moose out of a moving airplane.” (OK – et sært tilfelle, det skal de ha. Men er det å dytte levende elger ut av fly så allment akseptert tradisjon i USA at det oppfattes som latterlig å forby det? Er det en menneskerett?)
Jeg kunne fortsatt med mange lover som jeg selv må si høres ganske fornuftige ut. Til dere som tenker: ”Jamen, dette er dumme lover fordi det er sånne ting som burde være unødvendig å si. Det er det som gjør lovene dumme…”, så vil jeg bare si: Dette er som kjent landet hvor bruksanvisninger på mikrobølgeovner må spesifisere at du ikke kan varme katten din der. Det skulle tatt seg ut om de mest åpenbare lovbruddene ikke sto nedfelt direkte – eller indirekte.
Men så til saken: Som navlebeskuende nordmann klikket jeg selvfølgelig inn på siden over dumme lover i Norge. Fortsatt på www.dumblaws.com. Vi tror kanskje vi har et latterlig lovverk her, men disse amerikanerne har bare klart å finne fem dumme lover hos oss. Den ene av dem er bare en halv setning uten mening, så da er det fire igjen:
1.“If your vehicle stalls and you leave it on the side of the road, you must mark the vehicle with a red, reflecting triangle.” (Altså: Ved motorstopp må du sette opp varseltrekant. Nei og nei så latterlig, tenker amerikanerne. Det er antakelig noe av det dummeste de har hørt.)
2.”A fee is levied on each purchaser of any plastic bottle which is returned upon return of the bottle.” (Panteordningen, ja. Det skulle jo tatt seg ut om amerikanere så fornuften i et miljøvernstiltak… )
3.”Licenses must be bought in order to own television sets, and even VCRs.” (Denne er jeg i grunnen enig i. TV-lisensen burde utgått.)
4.”You may not spay your female dog or cat.” (OK. Det høres litt merkelig ut at du ikke kan sterilisere en hunnkatt eller tispe. Men jeg antar at i det minste kattene synes dette høres fornuftig ut. Hvilken myndighet har vi i det hele tatt til å kunne gjøre slike inngrep på andre skapninger – trolig mot deres egen vilje? Amerikanerne mener i hvert fall at dette er en menneskerett, og at det er latterlig å forby det…)
Alt i alt to lover som i mine øyne er fornuftige, én som er dum, og én som jeg vil klassifisere som ”tja…”. Det er tydelig at folk tenker forskjellig, ja…
21. desember 2007
En tiger på tanken.
Det er mye jeg ikke vet om bil. Det innrømmer jeg. En bil er en bruksting, og jeg forventer at den er problemfri. At det bare er å vri om tenningen, og at alt annet ordner seg uten vedlikehold.
Da jeg som 18-åring skulle reise til Trondheim for å studere, fikk jeg låne bil hjemmefra, og faren min sa til meg før jeg dro: ”Det er litt lite olje på tanken.”. Og så fikk jeg en 5-liters dunk med olje.
Jeg tenkte ikke mer over det. Olje kan da ikke være så farlig, så lenge den har nok bensin, tenkte jeg.
Midt i Østerdalen stoppet bilen. Motoren døde ut, og det var ingen tenning lenger. Jeg husket hva faren min hadde sagt da jeg dro hjemmefra, og resonnerte meg frem til at det nok var tomt for olje.
Akkurat som jeg tenkte. Da jeg åpnet panseret så jeg at oljetanken var tom. Helt fullstendig tom. Det var ikke så mye som en dråpe olje igjen. Jeg hentet frem oljedunken, og fylte på. Ikke bare til det anbefalte nivået. Jeg fylte til max-merket, forbi max-merket, og helt opp til det ble helt fullt, og jeg måtte presse på lokket mens det rant ut litt olje på sidene.
Voilá ... Bilen startet. Jeg kunne kjøre ubesværet videre, og var ikke så rent lite stolt over å ha så god bilkunnskap.
Et par år senere, ble det plutselig ganske varmt i motoren. Den nålen som viser hvor varm motoren er, nærmet seg det røde litt etter litt. Og til slutt, en gang jeg skulle kjøre fra Elverum til Oslo, spratt pilen helt opp til max, forbi max, og helt frem til det var fysiske stengsler for hvor langt pilen kunne gå. Samtidig oset det en merkelig svart røyk fra panseret mitt.
Jeg stanset bilen. Med tenningen av, spratt pilen tilbake til null. Jeg prøvde å vri om tenningen igjen. Pilen spratt til den absolutte toppen på under ett sekund. Det hadde nok en sammenheng med at det brant under panseret mitt.
Jeg åpnet så panseret. Det viste seg at en plastslange der var brent hull i og smeltet i stykker. Plastslangen som gikk fra oljebeholderen til motoren. Trodde jeg.
Vel… En kamerat var passasjer på akkurat den turen. Han kunne fortelle meg at dette var slangen mellom kjølevæsken og radiatoren. Ganske raskt fant vi ut at jeg hadde fylt olje i kjølevæskebeholderen den gang jeg hadde stoppet i Østerdalen et par år tidligere.
Løsningsorientert som jeg er, fant jeg frem sportstapen. Jeg er ikke noe tess til å mekke biler, men jeg er en racer med sportstape. Så jeg reparerte slangen med en masse sportstape – nærmest lappet sammen det som var i stykker under panseret. I tillegg så jeg et hus hvor jeg ringte på og ba om å få fylt en flaske med vann. Vann som jeg senere brukte til å fylle på radiatoren. Jeg hadde nå lært hvor radiatoren lå.
Bilen startet igjen, og klarte å kjøre den hele kilometeren det var igjen frem til Myklegard – hvor det igjen begynte å ryke stygt, og jeg akkurat klarte å trille inn på en bensinstasjon. Der fikk jeg forklart at motoren hadde gått varm, og at jeg nok trengte en ny slange i tillegg til å bytte ut kjølevæsken.
Mannen på bensinstasjonen kommenterte at radiatoren var full av oljeklumper… og jeg svarte klokt noe sånt som at ”oj… det var rart.”
Alle kan gjøre feil, og det viktigste er at man lærer av sine feil.
Neste gang jeg fylte olje, hadde jeg lært at kjølevæskebeholderen ikke var det rette stedet å helle olje. Så jeg fylte naturligvis olje på den andre beholderen i stedet. ... og hva kan jeg si? Det er jammen ikke mye sprut i vindusspylerne når de er fulle av olje.
Nok om det.
Nå har jeg faktisk funnet ut hvor man fyller på olje. Nå har jeg blitt eldre, og er en erfaren bileier. Erfaren nok til å kunne oppdage feil selv. På bensinstasjoner, for eksempel, kan jeg nå briljere med å kunne nesten like mye om bil som pølseselgerne bak disken. Kanskje... Dette illustreres best med følgende historie:
For bare to måneder siden var jeg på vei hjemover fra et familietreff, og stoppet på Slependen for å fylle bensin. Bensin har jeg fylt mange ganger, så der er jeg på trygg grunn.
Det skulle vise seg at bensinpumpene var for store for bensinhullet i bilen min. Husk dette… Hydro Texaco på Slependen har overdimensjonerte bensinpumper. Pistolen kommer ikke ordentlig ned i bensintanken, og dermed stopper den opp etter under ett sekund med tanking. Det er sikkerhetsmekanismer på slike pumper, og det blir bare fryktelig feil med slike mekanismer når pistolen er feildimensjonert.
Dette var selvsagt kjedelig, siden tanken var tom, og jeg virkelig trengte bensin.
Heldigvis er jeg en dreven problemløser, så jeg fant raskt en løsning på dette delikate problemet. Ved å løfte pistolen litt opp, kunne jeg fylle på 1-2 desiliter over det hullet pistolen skulle ha passet i, og så vente mens det rant sakte ned. Så kunne jeg gjøre det samme igjen, og de små desiliterne rant sakte, men sikkert på plass.
Jeg er en tålmodig sjel, så de 15-20 minuttene det tok å fylle på rundt fem liter bensin plaget ikke meg. Jeg var bare så utrolig fornøyd med meg selv - og mine problemløsningsevner - at det bare var kos å stå der og triumfere over den overdimensjonerte bensinpistolen.
Men så… etter å ha fylt på disse få literne, kom jeg til å kikke bort på bensinpumpen. Der sto det slett ikke 95 Blyfri. Av en eller annen merkelig grunn sto det Diesel på pumpen. Jeg hadde altså stått der i 15-20 minutter og triumfert over min egen evne til å lirke diesel ned i bensintanken.
Takket være min velutviklede intelligens skjønte jeg allerede på dette tidspunktet hvorfor pistolen var overdimensjonert. Dieselpumpens pistol var rett og slett overdimensjonert med vilje for at den ikke skulle passe ned i en bensintank. Det er visst alltid sånn med dieselpumper. I grunnen er det kjempelurt, så sikrer man at ingen tanker feil…
Jeg aner ikke om diesel er bra for motoren eller ikke, men siden pistolen var overdimensjonert, resonnerte jeg meg frem til at det neppe var noe vinnertriks. Derfor tok jeg tak i den pumpen det virkelig sto 95 Blyfri på, og fylte på med bensin. Slik at jeg kunne tynne ut dieselen. Jeg kjørte derfra med en blanding som best kan beskrives som 10% diesel, 90% blyfri 95 oktan. Om det er noen kjemikere her inne, kan de sikkert fortelle meg hva dette blir… 85,5 oktan, for eksempel? Doktan? Oktisel?
Bilen hoster fortsatt på de mest merkelige tidspunkter, og er ganske treg å dra i gang om morgenen. Men den virker i hvert fall.
Da jeg som 18-åring skulle reise til Trondheim for å studere, fikk jeg låne bil hjemmefra, og faren min sa til meg før jeg dro: ”Det er litt lite olje på tanken.”. Og så fikk jeg en 5-liters dunk med olje.
Jeg tenkte ikke mer over det. Olje kan da ikke være så farlig, så lenge den har nok bensin, tenkte jeg.
Midt i Østerdalen stoppet bilen. Motoren døde ut, og det var ingen tenning lenger. Jeg husket hva faren min hadde sagt da jeg dro hjemmefra, og resonnerte meg frem til at det nok var tomt for olje.
Akkurat som jeg tenkte. Da jeg åpnet panseret så jeg at oljetanken var tom. Helt fullstendig tom. Det var ikke så mye som en dråpe olje igjen. Jeg hentet frem oljedunken, og fylte på. Ikke bare til det anbefalte nivået. Jeg fylte til max-merket, forbi max-merket, og helt opp til det ble helt fullt, og jeg måtte presse på lokket mens det rant ut litt olje på sidene.
Voilá ... Bilen startet. Jeg kunne kjøre ubesværet videre, og var ikke så rent lite stolt over å ha så god bilkunnskap.
Et par år senere, ble det plutselig ganske varmt i motoren. Den nålen som viser hvor varm motoren er, nærmet seg det røde litt etter litt. Og til slutt, en gang jeg skulle kjøre fra Elverum til Oslo, spratt pilen helt opp til max, forbi max, og helt frem til det var fysiske stengsler for hvor langt pilen kunne gå. Samtidig oset det en merkelig svart røyk fra panseret mitt.
Jeg stanset bilen. Med tenningen av, spratt pilen tilbake til null. Jeg prøvde å vri om tenningen igjen. Pilen spratt til den absolutte toppen på under ett sekund. Det hadde nok en sammenheng med at det brant under panseret mitt.
Jeg åpnet så panseret. Det viste seg at en plastslange der var brent hull i og smeltet i stykker. Plastslangen som gikk fra oljebeholderen til motoren. Trodde jeg.
Vel… En kamerat var passasjer på akkurat den turen. Han kunne fortelle meg at dette var slangen mellom kjølevæsken og radiatoren. Ganske raskt fant vi ut at jeg hadde fylt olje i kjølevæskebeholderen den gang jeg hadde stoppet i Østerdalen et par år tidligere.
Løsningsorientert som jeg er, fant jeg frem sportstapen. Jeg er ikke noe tess til å mekke biler, men jeg er en racer med sportstape. Så jeg reparerte slangen med en masse sportstape – nærmest lappet sammen det som var i stykker under panseret. I tillegg så jeg et hus hvor jeg ringte på og ba om å få fylt en flaske med vann. Vann som jeg senere brukte til å fylle på radiatoren. Jeg hadde nå lært hvor radiatoren lå.
Bilen startet igjen, og klarte å kjøre den hele kilometeren det var igjen frem til Myklegard – hvor det igjen begynte å ryke stygt, og jeg akkurat klarte å trille inn på en bensinstasjon. Der fikk jeg forklart at motoren hadde gått varm, og at jeg nok trengte en ny slange i tillegg til å bytte ut kjølevæsken.
Mannen på bensinstasjonen kommenterte at radiatoren var full av oljeklumper… og jeg svarte klokt noe sånt som at ”oj… det var rart.”
Alle kan gjøre feil, og det viktigste er at man lærer av sine feil.
Neste gang jeg fylte olje, hadde jeg lært at kjølevæskebeholderen ikke var det rette stedet å helle olje. Så jeg fylte naturligvis olje på den andre beholderen i stedet. ... og hva kan jeg si? Det er jammen ikke mye sprut i vindusspylerne når de er fulle av olje.
Nok om det.
Nå har jeg faktisk funnet ut hvor man fyller på olje. Nå har jeg blitt eldre, og er en erfaren bileier. Erfaren nok til å kunne oppdage feil selv. På bensinstasjoner, for eksempel, kan jeg nå briljere med å kunne nesten like mye om bil som pølseselgerne bak disken. Kanskje... Dette illustreres best med følgende historie:
For bare to måneder siden var jeg på vei hjemover fra et familietreff, og stoppet på Slependen for å fylle bensin. Bensin har jeg fylt mange ganger, så der er jeg på trygg grunn.
Det skulle vise seg at bensinpumpene var for store for bensinhullet i bilen min. Husk dette… Hydro Texaco på Slependen har overdimensjonerte bensinpumper. Pistolen kommer ikke ordentlig ned i bensintanken, og dermed stopper den opp etter under ett sekund med tanking. Det er sikkerhetsmekanismer på slike pumper, og det blir bare fryktelig feil med slike mekanismer når pistolen er feildimensjonert.
Dette var selvsagt kjedelig, siden tanken var tom, og jeg virkelig trengte bensin.
Heldigvis er jeg en dreven problemløser, så jeg fant raskt en løsning på dette delikate problemet. Ved å løfte pistolen litt opp, kunne jeg fylle på 1-2 desiliter over det hullet pistolen skulle ha passet i, og så vente mens det rant sakte ned. Så kunne jeg gjøre det samme igjen, og de små desiliterne rant sakte, men sikkert på plass.
Jeg er en tålmodig sjel, så de 15-20 minuttene det tok å fylle på rundt fem liter bensin plaget ikke meg. Jeg var bare så utrolig fornøyd med meg selv - og mine problemløsningsevner - at det bare var kos å stå der og triumfere over den overdimensjonerte bensinpistolen.
Men så… etter å ha fylt på disse få literne, kom jeg til å kikke bort på bensinpumpen. Der sto det slett ikke 95 Blyfri. Av en eller annen merkelig grunn sto det Diesel på pumpen. Jeg hadde altså stått der i 15-20 minutter og triumfert over min egen evne til å lirke diesel ned i bensintanken.
Takket være min velutviklede intelligens skjønte jeg allerede på dette tidspunktet hvorfor pistolen var overdimensjonert. Dieselpumpens pistol var rett og slett overdimensjonert med vilje for at den ikke skulle passe ned i en bensintank. Det er visst alltid sånn med dieselpumper. I grunnen er det kjempelurt, så sikrer man at ingen tanker feil…
Jeg aner ikke om diesel er bra for motoren eller ikke, men siden pistolen var overdimensjonert, resonnerte jeg meg frem til at det neppe var noe vinnertriks. Derfor tok jeg tak i den pumpen det virkelig sto 95 Blyfri på, og fylte på med bensin. Slik at jeg kunne tynne ut dieselen. Jeg kjørte derfra med en blanding som best kan beskrives som 10% diesel, 90% blyfri 95 oktan. Om det er noen kjemikere her inne, kan de sikkert fortelle meg hva dette blir… 85,5 oktan, for eksempel? Doktan? Oktisel?
Bilen hoster fortsatt på de mest merkelige tidspunkter, og er ganske treg å dra i gang om morgenen. Men den virker i hvert fall.
20. desember 2007
Med på hemmelig møte
Jeg har fått lov til å kalle ham Karsten.
Han heter egentlig ikke Karsten, men han vil gjerne være anonym. Så jeg kaller ham Karsten.
Det er ikke uvanlig at slike som Karsten ønsker å være anonyme. Det er mer regelen enn unntaket. Jeg forholder meg til det.
Karsten var først litt skeptisk til at jeg skulle få bli med ham i dag. Skeptisk, ikke bare av hensyn til seg selv, men også av hensyn til sine likesinnede. Han var skeptisk til hva de ville si til at han dro med seg en forholdsvis streit mann på et av deres hemmelige møter.
Jeg vet ikke helt hvor vi skal være, så jeg bare følger etter. Karsten leder veien. Vi beveger oss vekk fra hovedgaten og går nedover en sidegate. Det er her et sted de har fått tak i lokaler, men jeg vet ikke nøyaktig hvor det er. Jeg stoler på Karsten.
Karsten myser til høyre og venstre. Holder hendene opp foran det bleke ansiktet for å skygge for solen. Han liker ikke å være utendørs. Jeg lurer på om han skal si noe til meg, men han gjør ikke det. Ikke et ord. Karsten prater sjelden. Tale er ikke hans form for kommunikasjon.
Endelig kommer vi frem til lokalene. Som forventet er lokalene godt gjemt. Inngangspartiet ser helt anonymt ut. Om du ikke allerede er i miljøet, vil du ikke ha den fjerneste anelse om hva som foregår på innsiden. På ringeklokken står alfabetets to første bokstaver: AB. Ingenting mer. Skal man først være anonym, er det best å prate i koder. Og Karsten, så vel som hans likesinnede, har god grunn til å ønske anonymitet. Om du visste hva de bedrev dagene med, så hadde du skjønt det.
Karsten ringer på, og en mann kommer og åpner døren. Mannen er like blek som Karsten. Han ser ut som han har noe på hjertet og vil si noe, men det ser også ut som han klør i fingrene etter å gjøre noe annet. Jeg prøver å ikke tenke på det. Han viser oss ned en trapp, til et rom i kjelleren.
I kjellerrommet sitter rundt 20 personer. De har satt opp stolene i en ring, og veksler på å ta ordet. Det er mange ungdommer i starten av 20-årene, men også en del eldre opp til rundt 40 år. Både menn og kvinner. Felles for dem alle er at de er bleke og ser slitne ut.
”Dette er altså… hmm… mine likesinnede”, sier Karsten. Det er det første jeg hører ham si i dag. Mer sier han ikke. Jeg setter meg på en stol rett utenfor ringen, og følger med. Jeg er her bare for å lære.
En litt skjeggete, hengslete mann i 30-årene tar ordet. Han presenterer seg med fornavn, og så sier han:
”Jeg har vært avhengig i tre år nå”
Alle klapper.
Det er første gang jeg er i en støttegruppe, men jeg skjønner at de klapper fordi det første og viktigste steget er å erkjenne at man har et problem.
Mannen fortsetter:
”Det begynte at jeg hadde noen kamerater som gjorde det, og så ble jeg nysgjerrig. Jeg ville prøve jeg også.”
Alle klapper igjen.
”Jeg trodde det var så uskyldig, men nå klarer jeg bare ikke å la være. Nå skjer det opptil flere ganger om dagen. Det er i ferd med å ta kontroll over livet mitt.”
Alle klapper igjen.
”Jeg har mistet kontakt med virkeligheten”, sier han. ”Det er som jeg lever i min egen verden, og de eneste jeg kommuniserer med er andre i dette miljøet. Men de er så fjerne for meg at det blir som å kommunisere med fantasivenner. Vet ikke hva de heter eller hvor de bor Mange av dem kjenner jeg bare ved kallenavn.”
Alle klapper igjen.
”Nå har jeg satt meg som mål at jeg endelig skal klare å slutte”, sier mannen, og går og setter seg igjen. Han høster på ny applaus.
Jeg kikker bort på Karsten. Han klapper han også. De litt tynne, spinkle armene på den bleke, slitne mannen beveger seg fort. Men de lager ikke mye lyd.
Så reiser en jente i 20-årene seg og tar ordet. Hun presenterer seg med fornavn, og sier:
”Jeg har drevet med dette i syv år nå, og har vært avhengig de siste fire årene. Det er først nå jeg skjønner at jeg har et problem.”
Alle klapper.
”Før jeg begynte var det ingen som fortalte meg om skyggesidene. Alle bare fortalte om hvor vidunderlig det var. Skyggesidene så jeg først etter at jeg var blitt avhengig.”
Jeg ser noen nikke. De klapper for erkjennelsen.
”Jeg var egentlig ganske lovende på skolen”, sier hun. ”men i eksamensperiodene i år klarte jeg ikke å konsentrere meg om eksamen. Jeg var bare opptatt av å få dekket behovet mitt. Få min daglige dose. Det gikk utover karakterene.”
Alle klapper igjen.
”Jeg merker også at… vel, jeg trenger vel ikke si det”, sier hun, før hun fortsetter: ”Det er ikke bra for kroppen. Jeg kjenner at kroppen begynner å forfalle. Det er åpenbart at jeg heller burde drevet med noen sunne aktiviteter. Men jeg er helt oppslukt av det.”
Alle klapper igjen.
”Jeg vil prøve å trappe ned,” sier hun. ”Få kontrollen igjen.”
Jeg hører noen er skeptiske. Helst ser de nok at hun slutter helt. For hennes del. Men de klapper høflig mens hun går og setter seg.
Mens jeg kikker på de ulike menneskene som er samlet i dette rommet, går det sakte men sikkert opp for meg hvor lett det er å bli avhengig. Tilgjengeligheten blir bare bedre og bedre. For de som rammes finnes få tilbud. Jeg kjenner ikke til noen rehabiliteringshjem. Overhodet. Den forebyggende virksomheten er en vits.
En ny jente reiser seg. Hun presenterer seg med fornavn, og sier:
”Jeg begynte å blogge da jeg var 20 år gammel. Nå er jeg helt avhengig.”
Alle klapper.
”Det begynte ganske forsiktig”, sier hun. ”Jeg var inne og skrev noen kommentarer. Og så opprettet jeg min egen lille blogg.”
Alle klapper igjen.
”I starten var jeg ganske måteholden. Skrev en post i uka, noen ganger ikke det engang.”
Alle klapper igjen.
”Men så begynte jeg å bli mer engasjert. Jeg begynte å bruke smileys. I starten bare én type smiley, men så utviklet det seg til mange forskjellige typer.”
Alle klapper igjen.
”Før jeg ante ordet av det var jeg i gang med uttrykk som lol, *s*, seff, lizm, rl, kred og kudos.”
Alle klapper igjen. ”Kudos”, hører jeg noen mumle mens de rister på hodet.
”…og så begynte jeg med meme”, sier hun.
Noen gisper, men de fleste nikker gjenkjennende. De klapper igjen.
”Nå skjønner ikke foreldrene mine hva jeg prater om lenger. Jeg vil av. Jeg vil slutte.”
Alle klapper igjen, mens piken går og setter seg.
Det er Karstens tur til å ta ordet.
Karsten presenterer seg med fornavn, og forteller:
”Jeg er avhengig, og skulle gjerne ha skrevet dette i en bloggpost fremfor å stå her og prate om det”.
Noen humrer litt.
”Jeg fikk dårlige vaner hjemmefra”, sier han videre. ”Vi hadde PC hjemme allerede for 20 år siden.”
Vi hører litt forsiktig klapping. Karsten kikker bort på meg.
”I begynnelsen var det ikke noe problem. Jeg var periodevis avhengig av sånt som Larry og andre småspill, men vi var ikke koblet mot noe nettverk. Så det var lett å skjerpe seg.”
Alle klapper.
”Men da internett tok av for fullt, og jeg begynte å sende mail og surfe på internett, ble alt mye verre.”
Alle klapper igjen.
”Foreldrene mine er fortsatt måteholdne. De sender knapt mail. Men jeg er et eksempel på hvordan det går når små barn får servert internett hjemme.”
Alle klapper igjen.
”Jeg begynte å diskutere i diskusjonsforaer, og før jeg ante ordet av det hadde jeg en egen blogg.”
Alle klapper igjen.
”Nå sitter jeg hver kveld og skriver i bloggen min. Dagene går med til å tenke ut hva jeg skal skrive.”
Alle klapper igjen. Karsten vet at jeg ser på ham som en fortapt bloggoholiker. Han kikker på meg, akkurat som om han ber meg legge merke til alle som nikker gjenkjennende.
”Det er et gruppepress i miljøet”, sier Karsten. ”Jeg føler at jeg må komme med nye poster med jevne mellomrom. Gjerne hver dag.”
Alle klapper.
”Et godt innlegg er tilfredsstillende. Det er som en rus. Det er det som er så farlig med det. Jeg blir høy på min egen argumentasjon, og kan skrive de merkeligste ting.”
Alle klapper igjen. Det er tydelig at mange har vært i samme situasjon.
”Men så blir jeg sittende og vente på kommentarer. Når jeg har skrevet et innlegg blir jeg helt opphengt i å se om jeg har fått noen kommentarer.”
Alle klapper igjen.
”Jeg går inn mange ganger om dagen. Av og til flere ganger i timen. Bare for å se om noen har kommentert bloggposten min.”
Alle klapper.
”Jeg går til og med inn på de bloggene jeg selv har kommentert, og sjekker om noen har gitt kommentar til kommentaren min.”
Alle klapper igjen.
”Attpåtil går jeg inn og sjekker webstatistikkene hver eneste dag, bare for å se hvor mange som leser bloggen min. Det tar helt kontroll over livet mitt.”
Alle klapper igjen.
”Jeg orker ikke lenger leve et liv som hele tiden dreier seg om å skaffe meg neste dose med blogging. Jeg vil slippe fri. Jeg vil bli nykter.”
Alle klapper mens Karsten går og setter seg.
Slik fortsetter det. Én etter én reiser de seg alle sammen, og forteller om hvor stor kontroll bloggingen har over livet deres. Hvordan kontakten med venner og familie nesten kuttes helt i jakten på én og annen positiv kommentar på bloggen.
Når det står på som verst, og de virkelig tar seg en tung dose, ender de opp med å skrive de mest høytsvevende og dyptpløyende innlegg på bloggen.
Alkoholikere og vanlige narkomane ender gjerne opp med å løse alle verdens problemer i de sene nattetimer. Kanskje til og med – når de virkelig har fått seg en dram for mye – begynner de å fortelle hele sin livshistorie. Og sitt kjærlighetsliv. Bloggere gjør akkurat det samme. På bloggen sin. Kun ruset av sin egen skriveferdighet. Eller i mange tilfeller: Sin egen innbilte skriveferdighet. I sine mest rusede øyeblikk kan de finne på å skrive de mest ekstreme og usammenhengende innlegg. Kanskje legge inn pinlige kommentarer i andres blogger. Det føles så godt der og da.
Dagen derpå ligger det der fortsatt, åpent for alle. Innen man rekker å angre, er det effektivt distribuert til hundrevis av lesere. Kanskje tusenvis. Det er for sent å tenke ”Dette skulle jeg ikke skrevet”, når det allerede ligger lagret i Google-cachen, og all verdens journalister kan grave det frem den dag du blir statsminister.
En ung mann holder på med å snakke.
”Jeg er så lykkelig der og da mens jeg blogger”, sier han. ”Mine bloggevenner er mystiske vesener som jeg aldri har truffet før. De fleste er anonyme, med bare et kallenavn. Og kun de færreste har bilde av seg selv. Jeg lever meg inn i en drømmeverden der jeg tror at alle pikene jeg blogger med er geniale supermodeller.”
Mange i salen nikker på hodet.
”Jeg er ikke så sikker på om jeg egentlig vil vite sannheten. Men de er så yndige, så perfekte. … så veltalende. Jeg blir litt forført av det. Når jeg leser bloggen deres får jeg følelsen av at de alle sammen har så pen stemme. At de har glimt i øyet. Jeg vil bare holde rundt dem.”
Alle i salen klapper. Om noen av pikene i salen har blogget med mannen, skjuler de det godt.
”For alt jeg vet sitter jeg og blogger med den gamle, skrukkete pensjonisten i naboleiligheten. Hun som alltid banker i veggen når jeg har på TV-en. Eller noen skoleungdommer på 12 år. Eller noen jeg kjenner, som vet hvem jeg er, men som jeg ikke vet hvem er.”
Alle klapper.
”Jeg vil ikke lenger leve livet mitt slik.” sier han. ”Jeg var så lovende. Jeg var så skoleflink. Så god i idrett. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt på å sitte innendørs og trykke reload på kommentarfeltet … bare for å se om noen som jeg ikke vet hvem er har kommentert noe jeg var ruset da jeg skrev…”
Alle klapper igjen, og mannen går og setter seg.
Det som slår meg er at det er mange bloggeavhengige ungdommer i støttegruppen. Oppegående ungdommer. Dette er ikke skoletapere som har valgt skriverusen som en utvei fra et samfunn de ikke klarer å håndtere. Dette er skoleflinke ungdom. Noen av dem eksepsjonelt skoleflinke. Ungdom som en ikke skulle tro hadde så store svakheter. Men skolesuksess og skriveferdighet fører lett med seg slike uvaner som blogging. Deretter blir man avhengig, og hele karrieren kan få fløyten. Det er ikke til å legge skjul på: Blogging er PC-brukernes designerdop. Luksusdopet som dreper fritiden din.
Det er slutt for i dag. Karsten kikker bort på meg. Det er hans måte å spørre om han skal følge meg tilbake der jeg kom fra. Han uttaler det ikke. Men hadde han hatt en blogg foran seg, hadde han garantert skrevet det. Med smileys bak. Slik er Karsten. Tale er ikke hans form for kommunikasjon.
Vi går ut av lokalene hvor det står AB på ringeklokken. Anonyme Bloggere.
Nå som det snart er jul får disse menneskene enda mer fritid til å sitte innendørs med hendene på et tastatur. Jeg kommer til å sende dem en tanke neste gang jeg leser en blogg.
Han heter egentlig ikke Karsten, men han vil gjerne være anonym. Så jeg kaller ham Karsten.
Det er ikke uvanlig at slike som Karsten ønsker å være anonyme. Det er mer regelen enn unntaket. Jeg forholder meg til det.
Karsten var først litt skeptisk til at jeg skulle få bli med ham i dag. Skeptisk, ikke bare av hensyn til seg selv, men også av hensyn til sine likesinnede. Han var skeptisk til hva de ville si til at han dro med seg en forholdsvis streit mann på et av deres hemmelige møter.
Jeg vet ikke helt hvor vi skal være, så jeg bare følger etter. Karsten leder veien. Vi beveger oss vekk fra hovedgaten og går nedover en sidegate. Det er her et sted de har fått tak i lokaler, men jeg vet ikke nøyaktig hvor det er. Jeg stoler på Karsten.
Karsten myser til høyre og venstre. Holder hendene opp foran det bleke ansiktet for å skygge for solen. Han liker ikke å være utendørs. Jeg lurer på om han skal si noe til meg, men han gjør ikke det. Ikke et ord. Karsten prater sjelden. Tale er ikke hans form for kommunikasjon.
Endelig kommer vi frem til lokalene. Som forventet er lokalene godt gjemt. Inngangspartiet ser helt anonymt ut. Om du ikke allerede er i miljøet, vil du ikke ha den fjerneste anelse om hva som foregår på innsiden. På ringeklokken står alfabetets to første bokstaver: AB. Ingenting mer. Skal man først være anonym, er det best å prate i koder. Og Karsten, så vel som hans likesinnede, har god grunn til å ønske anonymitet. Om du visste hva de bedrev dagene med, så hadde du skjønt det.
Karsten ringer på, og en mann kommer og åpner døren. Mannen er like blek som Karsten. Han ser ut som han har noe på hjertet og vil si noe, men det ser også ut som han klør i fingrene etter å gjøre noe annet. Jeg prøver å ikke tenke på det. Han viser oss ned en trapp, til et rom i kjelleren.
I kjellerrommet sitter rundt 20 personer. De har satt opp stolene i en ring, og veksler på å ta ordet. Det er mange ungdommer i starten av 20-årene, men også en del eldre opp til rundt 40 år. Både menn og kvinner. Felles for dem alle er at de er bleke og ser slitne ut.
”Dette er altså… hmm… mine likesinnede”, sier Karsten. Det er det første jeg hører ham si i dag. Mer sier han ikke. Jeg setter meg på en stol rett utenfor ringen, og følger med. Jeg er her bare for å lære.
En litt skjeggete, hengslete mann i 30-årene tar ordet. Han presenterer seg med fornavn, og så sier han:
”Jeg har vært avhengig i tre år nå”
Alle klapper.
Det er første gang jeg er i en støttegruppe, men jeg skjønner at de klapper fordi det første og viktigste steget er å erkjenne at man har et problem.
Mannen fortsetter:
”Det begynte at jeg hadde noen kamerater som gjorde det, og så ble jeg nysgjerrig. Jeg ville prøve jeg også.”
Alle klapper igjen.
”Jeg trodde det var så uskyldig, men nå klarer jeg bare ikke å la være. Nå skjer det opptil flere ganger om dagen. Det er i ferd med å ta kontroll over livet mitt.”
Alle klapper igjen.
”Jeg har mistet kontakt med virkeligheten”, sier han. ”Det er som jeg lever i min egen verden, og de eneste jeg kommuniserer med er andre i dette miljøet. Men de er så fjerne for meg at det blir som å kommunisere med fantasivenner. Vet ikke hva de heter eller hvor de bor Mange av dem kjenner jeg bare ved kallenavn.”
Alle klapper igjen.
”Nå har jeg satt meg som mål at jeg endelig skal klare å slutte”, sier mannen, og går og setter seg igjen. Han høster på ny applaus.
Jeg kikker bort på Karsten. Han klapper han også. De litt tynne, spinkle armene på den bleke, slitne mannen beveger seg fort. Men de lager ikke mye lyd.
Så reiser en jente i 20-årene seg og tar ordet. Hun presenterer seg med fornavn, og sier:
”Jeg har drevet med dette i syv år nå, og har vært avhengig de siste fire årene. Det er først nå jeg skjønner at jeg har et problem.”
Alle klapper.
”Før jeg begynte var det ingen som fortalte meg om skyggesidene. Alle bare fortalte om hvor vidunderlig det var. Skyggesidene så jeg først etter at jeg var blitt avhengig.”
Jeg ser noen nikke. De klapper for erkjennelsen.
”Jeg var egentlig ganske lovende på skolen”, sier hun. ”men i eksamensperiodene i år klarte jeg ikke å konsentrere meg om eksamen. Jeg var bare opptatt av å få dekket behovet mitt. Få min daglige dose. Det gikk utover karakterene.”
Alle klapper igjen.
”Jeg merker også at… vel, jeg trenger vel ikke si det”, sier hun, før hun fortsetter: ”Det er ikke bra for kroppen. Jeg kjenner at kroppen begynner å forfalle. Det er åpenbart at jeg heller burde drevet med noen sunne aktiviteter. Men jeg er helt oppslukt av det.”
Alle klapper igjen.
”Jeg vil prøve å trappe ned,” sier hun. ”Få kontrollen igjen.”
Jeg hører noen er skeptiske. Helst ser de nok at hun slutter helt. For hennes del. Men de klapper høflig mens hun går og setter seg.
Mens jeg kikker på de ulike menneskene som er samlet i dette rommet, går det sakte men sikkert opp for meg hvor lett det er å bli avhengig. Tilgjengeligheten blir bare bedre og bedre. For de som rammes finnes få tilbud. Jeg kjenner ikke til noen rehabiliteringshjem. Overhodet. Den forebyggende virksomheten er en vits.
En ny jente reiser seg. Hun presenterer seg med fornavn, og sier:
”Jeg begynte å blogge da jeg var 20 år gammel. Nå er jeg helt avhengig.”
Alle klapper.
”Det begynte ganske forsiktig”, sier hun. ”Jeg var inne og skrev noen kommentarer. Og så opprettet jeg min egen lille blogg.”
Alle klapper igjen.
”I starten var jeg ganske måteholden. Skrev en post i uka, noen ganger ikke det engang.”
Alle klapper igjen.
”Men så begynte jeg å bli mer engasjert. Jeg begynte å bruke smileys. I starten bare én type smiley, men så utviklet det seg til mange forskjellige typer.”
Alle klapper igjen.
”Før jeg ante ordet av det var jeg i gang med uttrykk som lol, *s*, seff, lizm, rl, kred og kudos.”
Alle klapper igjen. ”Kudos”, hører jeg noen mumle mens de rister på hodet.
”…og så begynte jeg med meme”, sier hun.
Noen gisper, men de fleste nikker gjenkjennende. De klapper igjen.
”Nå skjønner ikke foreldrene mine hva jeg prater om lenger. Jeg vil av. Jeg vil slutte.”
Alle klapper igjen, mens piken går og setter seg.
Det er Karstens tur til å ta ordet.
Karsten presenterer seg med fornavn, og forteller:
”Jeg er avhengig, og skulle gjerne ha skrevet dette i en bloggpost fremfor å stå her og prate om det”.
Noen humrer litt.
”Jeg fikk dårlige vaner hjemmefra”, sier han videre. ”Vi hadde PC hjemme allerede for 20 år siden.”
Vi hører litt forsiktig klapping. Karsten kikker bort på meg.
”I begynnelsen var det ikke noe problem. Jeg var periodevis avhengig av sånt som Larry og andre småspill, men vi var ikke koblet mot noe nettverk. Så det var lett å skjerpe seg.”
Alle klapper.
”Men da internett tok av for fullt, og jeg begynte å sende mail og surfe på internett, ble alt mye verre.”
Alle klapper igjen.
”Foreldrene mine er fortsatt måteholdne. De sender knapt mail. Men jeg er et eksempel på hvordan det går når små barn får servert internett hjemme.”
Alle klapper igjen.
”Jeg begynte å diskutere i diskusjonsforaer, og før jeg ante ordet av det hadde jeg en egen blogg.”
Alle klapper igjen.
”Nå sitter jeg hver kveld og skriver i bloggen min. Dagene går med til å tenke ut hva jeg skal skrive.”
Alle klapper igjen. Karsten vet at jeg ser på ham som en fortapt bloggoholiker. Han kikker på meg, akkurat som om han ber meg legge merke til alle som nikker gjenkjennende.
”Det er et gruppepress i miljøet”, sier Karsten. ”Jeg føler at jeg må komme med nye poster med jevne mellomrom. Gjerne hver dag.”
Alle klapper.
”Et godt innlegg er tilfredsstillende. Det er som en rus. Det er det som er så farlig med det. Jeg blir høy på min egen argumentasjon, og kan skrive de merkeligste ting.”
Alle klapper igjen. Det er tydelig at mange har vært i samme situasjon.
”Men så blir jeg sittende og vente på kommentarer. Når jeg har skrevet et innlegg blir jeg helt opphengt i å se om jeg har fått noen kommentarer.”
Alle klapper igjen.
”Jeg går inn mange ganger om dagen. Av og til flere ganger i timen. Bare for å se om noen har kommentert bloggposten min.”
Alle klapper.
”Jeg går til og med inn på de bloggene jeg selv har kommentert, og sjekker om noen har gitt kommentar til kommentaren min.”
Alle klapper igjen.
”Attpåtil går jeg inn og sjekker webstatistikkene hver eneste dag, bare for å se hvor mange som leser bloggen min. Det tar helt kontroll over livet mitt.”
Alle klapper igjen.
”Jeg orker ikke lenger leve et liv som hele tiden dreier seg om å skaffe meg neste dose med blogging. Jeg vil slippe fri. Jeg vil bli nykter.”
Alle klapper mens Karsten går og setter seg.
Slik fortsetter det. Én etter én reiser de seg alle sammen, og forteller om hvor stor kontroll bloggingen har over livet deres. Hvordan kontakten med venner og familie nesten kuttes helt i jakten på én og annen positiv kommentar på bloggen.
Når det står på som verst, og de virkelig tar seg en tung dose, ender de opp med å skrive de mest høytsvevende og dyptpløyende innlegg på bloggen.
Alkoholikere og vanlige narkomane ender gjerne opp med å løse alle verdens problemer i de sene nattetimer. Kanskje til og med – når de virkelig har fått seg en dram for mye – begynner de å fortelle hele sin livshistorie. Og sitt kjærlighetsliv. Bloggere gjør akkurat det samme. På bloggen sin. Kun ruset av sin egen skriveferdighet. Eller i mange tilfeller: Sin egen innbilte skriveferdighet. I sine mest rusede øyeblikk kan de finne på å skrive de mest ekstreme og usammenhengende innlegg. Kanskje legge inn pinlige kommentarer i andres blogger. Det føles så godt der og da.
Dagen derpå ligger det der fortsatt, åpent for alle. Innen man rekker å angre, er det effektivt distribuert til hundrevis av lesere. Kanskje tusenvis. Det er for sent å tenke ”Dette skulle jeg ikke skrevet”, når det allerede ligger lagret i Google-cachen, og all verdens journalister kan grave det frem den dag du blir statsminister.
En ung mann holder på med å snakke.
”Jeg er så lykkelig der og da mens jeg blogger”, sier han. ”Mine bloggevenner er mystiske vesener som jeg aldri har truffet før. De fleste er anonyme, med bare et kallenavn. Og kun de færreste har bilde av seg selv. Jeg lever meg inn i en drømmeverden der jeg tror at alle pikene jeg blogger med er geniale supermodeller.”
Mange i salen nikker på hodet.
”Jeg er ikke så sikker på om jeg egentlig vil vite sannheten. Men de er så yndige, så perfekte. … så veltalende. Jeg blir litt forført av det. Når jeg leser bloggen deres får jeg følelsen av at de alle sammen har så pen stemme. At de har glimt i øyet. Jeg vil bare holde rundt dem.”
Alle i salen klapper. Om noen av pikene i salen har blogget med mannen, skjuler de det godt.
”For alt jeg vet sitter jeg og blogger med den gamle, skrukkete pensjonisten i naboleiligheten. Hun som alltid banker i veggen når jeg har på TV-en. Eller noen skoleungdommer på 12 år. Eller noen jeg kjenner, som vet hvem jeg er, men som jeg ikke vet hvem er.”
Alle klapper.
”Jeg vil ikke lenger leve livet mitt slik.” sier han. ”Jeg var så lovende. Jeg var så skoleflink. Så god i idrett. Jeg vil ikke kaste bort livet mitt på å sitte innendørs og trykke reload på kommentarfeltet … bare for å se om noen som jeg ikke vet hvem er har kommentert noe jeg var ruset da jeg skrev…”
Alle klapper igjen, og mannen går og setter seg.
Det som slår meg er at det er mange bloggeavhengige ungdommer i støttegruppen. Oppegående ungdommer. Dette er ikke skoletapere som har valgt skriverusen som en utvei fra et samfunn de ikke klarer å håndtere. Dette er skoleflinke ungdom. Noen av dem eksepsjonelt skoleflinke. Ungdom som en ikke skulle tro hadde så store svakheter. Men skolesuksess og skriveferdighet fører lett med seg slike uvaner som blogging. Deretter blir man avhengig, og hele karrieren kan få fløyten. Det er ikke til å legge skjul på: Blogging er PC-brukernes designerdop. Luksusdopet som dreper fritiden din.
Det er slutt for i dag. Karsten kikker bort på meg. Det er hans måte å spørre om han skal følge meg tilbake der jeg kom fra. Han uttaler det ikke. Men hadde han hatt en blogg foran seg, hadde han garantert skrevet det. Med smileys bak. Slik er Karsten. Tale er ikke hans form for kommunikasjon.
Vi går ut av lokalene hvor det står AB på ringeklokken. Anonyme Bloggere.
Nå som det snart er jul får disse menneskene enda mer fritid til å sitte innendørs med hendene på et tastatur. Jeg kommer til å sende dem en tanke neste gang jeg leser en blogg.
17. desember 2007
Så kom rankingen ...
... og Norge falt, som forutsagt, en plass.
Jeg må innrømme at jeg kjente en viss fallhøyde med å gjette rankingen på forhånd, men tallene mine traff bullseye for de 17 første lagene og fra 23.plass og ut. Jeg er godt fornøyd, særlig med at jeg traff på Serbia. Noen bommer i det siste sifferet må man, som jeg forklarte i går, bare forvente foreløpig. Vær også klar over at det er lettere å gjette rankingen nå enn i sesongen.
FIFA-ranking 17.Desember 2007
FIFAs tall, mine tall, differanse
Plassering foran navnet, poeng etter
1 1 0 Argentina 1523 1523 0
2 2 0 Brasil 1502 1502 0
3 3 0 Italia 1498 1498 0
4 4 0 Spania 1349 1349 0
5 5 0 Tyskland 1298 1298 0
6 6 0 Tsjekkia 1290 1290 0
7 7 0 Frankrike 1243 1243 0
8 8 0 Portugal 1241 1241 0
9 9 0 Nederland 1170 1170 0
10 10 0 Kroatia 1129 1129 0
11 11 0 Hellas 1114 1114 0
12 12 0 England 1113 1113 0
13 13 0 Romania 1088 1088 0
14 14 0 Skottland 990 990 0
15 15 0 Mexico 982 982 0
16 16 0 Tyrkia 924 924 0
17 17 0 Colombia 907 907 0
18 18 0 Bulgaria 881 882 1
19 20 1 USA 876 876 0
20 19 -1 Nigeria 875 880 5
21 21 0 Paraguay 873 873 0
22 22 0 Polen 866 862 4
23 23 0 Russland 861 861 0
24 24 0 Sverige 853 853 0
24 24 0 Kamerun 853 853 0
26 26 0 Israel 852 852 0
27 27 0 Serbia 844 844 0
28 28 0 Uruguay 831 831 0
29 29 0 Norge 827 827 0
30 30 0 Ukraina 824 824 0
31 31 0 Danmark 797 797 0
Jeg må innrømme at jeg kjente en viss fallhøyde med å gjette rankingen på forhånd, men tallene mine traff bullseye for de 17 første lagene og fra 23.plass og ut. Jeg er godt fornøyd, særlig med at jeg traff på Serbia. Noen bommer i det siste sifferet må man, som jeg forklarte i går, bare forvente foreløpig. Vær også klar over at det er lettere å gjette rankingen nå enn i sesongen.
FIFA-ranking 17.Desember 2007
FIFAs tall, mine tall, differanse
Plassering foran navnet, poeng etter
1 1 0 Argentina 1523 1523 0
2 2 0 Brasil 1502 1502 0
3 3 0 Italia 1498 1498 0
4 4 0 Spania 1349 1349 0
5 5 0 Tyskland 1298 1298 0
6 6 0 Tsjekkia 1290 1290 0
7 7 0 Frankrike 1243 1243 0
8 8 0 Portugal 1241 1241 0
9 9 0 Nederland 1170 1170 0
10 10 0 Kroatia 1129 1129 0
11 11 0 Hellas 1114 1114 0
12 12 0 England 1113 1113 0
13 13 0 Romania 1088 1088 0
14 14 0 Skottland 990 990 0
15 15 0 Mexico 982 982 0
16 16 0 Tyrkia 924 924 0
17 17 0 Colombia 907 907 0
18 18 0 Bulgaria 881 882 1
19 20 1 USA 876 876 0
20 19 -1 Nigeria 875 880 5
21 21 0 Paraguay 873 873 0
22 22 0 Polen 866 862 4
23 23 0 Russland 861 861 0
24 24 0 Sverige 853 853 0
24 24 0 Kamerun 853 853 0
26 26 0 Israel 852 852 0
27 27 0 Serbia 844 844 0
28 28 0 Uruguay 831 831 0
29 29 0 Norge 827 827 0
30 30 0 Ukraina 824 824 0
31 31 0 Danmark 797 797 0
16. desember 2007
Hvordan vinne Tordenbloggen
Statistikken til bloggavstemningen Tordenbloggen ligger åpen. Ved å se på statistikken kan man lære litt om valgkamp.
Dette er de ti bloggene som ga Tordenbloggen flest treff i de første fire rundene, altså rundene før kvartfinalen.
1 Glamourbibliotekaren 554 5.79%
2 Kristin 126
3 Virrvarr 109
4 Tine 108
5 Maren 106
6 Avil 103
7 LordX 88
8 Esquil 80
9 Lothiane 62
10 Heidi Fleiss 49
Tallene gjelder mange døgn lagt sammen, så det spiller en rolle hvem som startet valgkampen i bloggen sin tidlig og hvem som startet sent. Avil startet tidlig, Kristin ganske tidlig, Esquil startet sist av de som nådde semien, Minneapolise startet sist av de som nådde kvartfinalen. Noen deltagere linket ikke til Tordenbloggen i det hele tatt, av disse tror jeg det var Dagens Onde Kvinner og Fjordfitte som nådde lengst. Det har jeg respekt for. Samtidig er Tordenbloggen en sosial happening som det er gøy å involvere seg i.
Selv om Glambiblio ventet til tredje runde er hun altså helt suverent den som skaffer mest trafikk til nettstedet. Jeg trodde hun hadde engasjerte lesere, men først og fremst har hun veldig mange lesere. Også langt fler enn stemmetallene tilsa.
Nå så vi bare på bloggene. Hvis man ser på treff til Tordenbloggen fra andre nettsteder, markerer et forum som heter 20-50.net seg som en stor bidragsyter. Hvem som hadde forumhjelp er uklart. De største forumene er (tallene gjelder nå hele turneringen):
20-50.net 300
hobbyboden 37
rasteplassen 34
hagegal 30
hestene 28
Facebook markerer seg, overraskende nok, ikke spesielt.
Kvartfinalene endte slik:
Avil slo Iversen
The Glamourous Librarian slo Minneapolise
Esquil røler om slo Kristin på bærtur
Virrvarr slo Flopsy
I kvartfinaledøgnet er treffene:
1 Glambiblotekaren 121
2 Esquil 24
3 Kristin 19
4 Virrvarr 18
5 Avil 16
5 Minneapolise 16
7 Iversen 14
8 Flopsy 5
Som vi ser er Glambibliotekaren fortsatt i egen klasse. Flopsy er den som kom lengst i turneringen uten å yte særlig besøksmengde til den.
Alle resultatene i kvartfinalen følger trafikkmengden fra bloggen, selv om vi vet at det ble mobilisert også fra andre nettsteder.
20-50 forumet ville vært nummer 4 på listen.
En facebookevent, som muligens støttet iversen, er like stor som bloggen hans.
Semifinalen:
The Glamourous Librarian vs. Esquil røler om: 388 - 310
Haustljos vs. Revolusjonært roteloft 344 - 330
I semifinalen var tellersystemet dels nede, så tallene gjelder fra trekningen til avgjørelsen, og vi tar nå med alle typer nettsteder:
1. glam 111
2. esquil 35
3. 20-50 25
4. virrvarr 22
5. storrusten
6. hestene
7. avil 11
Bærturen sender altså flere treff inn enn Haustljos, selv om Storrusten er ute av turneringen og Avil fortsatt med.
Jeg tar litt innpå Glam i forhold til kvartfinalen, men langt fra nok.
Avil slår ut Virrvarr trass bloggtallene, og begge får flere stemmer enn meg selv om jeg genererer flere treff enn dem tilsammen. Men jeg løftet ikke en finger i semien, og Avil og Virrvarr er de to som gjennom hele turneringen har hatt høyere stemmetall enn bloggtrafikken skulle tilsi. Også Minneapolise hadde høye stemmetall med lave bloggtall. Sånt kan forklares med at forum, venner og andre nettsteder har bidratt, men også med popularitet hos de andre deltagerne i konkurransen, som nok fant nettsiden uten å gå via bloggene de stemte på.
I finalen ble resultatet Glamour - Avil 441 - 386.
Telleren viser disse treffene inn til Tordenbloggen i finaleperioden:
1 glam 258
2 20-50-forum 78
3 avil 76
Mye tyder på at 20-50-forumet var venner av en av finalistene, og ut fra stemmetallene vil jeg tippe Avil. Ser vi videre på finaletrafikken ser vi mer forumaktivitet:
4 hobbyboden 45 (forum)
5 storrusten 40 (Mens rølerbloggleserne har skjønt at moroa er over, tumler Storrustenleserne inn i Tordenbloggen stadig oftere. Antagelig nyter de å se henne slått.)
6 linda K 34 (valgkamp for Glam)
7 hagegal 25 (forum)
8 rasteplassen 22 (forum)
9 hemmelige 10 (forum)
10 iskwew 18 (valgkamp for Avil)
11 lothiane 7 (valgkamp for Avil)
Lesertallene til Glamourbibliotekaren har hele veien vært mer overlegne enn stemmetallene tilsa. Jeg var under turneringen entusiastisk over at en norsk blogg har blitt så stor uten hjelp fra media, jeg vet om bare Vampus som har hatt lesertall på dette nivået, og Vampus har hatt mye mediehjelp. Nå viser det seg at bibliotekaren er datter av en kjent TV-personlighet, bloggen hennes har blant annet vært profilert hos TV2 (ihvertfall på nett), og hun har skrevet artikler på NRK sin nettside. Men likevel, en velfortjent seier.
Årets tre mest vellykkede valgkamper for andre var:
Linda K, for Glam 44
kahlisto, for eggen og egeland 30
Iskwew, for avil 26
kahlistos valgkamp for meg ga kun 8 treff. Forfatterbloggmiljøet ga merkbart eff etter første runde, der alle forfatterbloggene røk ut.
Ser vi på listen over antall hits fra deltagernes blogger til Tordenbloggen gjennom hele konkurransen, ser vi at topp fem er de samme som ble topp fem i konkurrransen. (Parentesene er bloggens plassering i Tordenbloggen 2007):
1 (1) Glambibliotekaren 1176
2 (5) Kristin 243
3 (2) Avil 231
4 (4) Esquil 185
5 (3) Virrvarr 161
6 (10) Maren 113
7 (19) LordX 100
8 (44) Tine 80
9 (21) Lothiane 64
10 (11) Bussemann 53
11 (26) Heidi Fleiss 52
12 (100+) Kristenblogg 48
13 (38) Fr martinsen 43
14 (89) Elefantzonen
15 (65) Kahlisto 41
16 (6) Iversen 38
17 (22) Delirium 37
18 (9) Undre 37
19 (12) Frk. Makeløs 36
20 (35) Marchus 34
21 (33) Bare Thomas 29
22 (15) Janne Trykker 27
23 (28) XmasB 27
24 (7) Minneapolise 25
25 (74) Mirakel 25
De som har mye høyere tall i parentesen er gjerne de som har vært uheldige med trekningen, eller som har tapt for vennemobilisering. Eller, for kristenbloggs del, de som har s*tanistiske lesere som ikke har lyst til å stemme på bloggen.
Iskwew mente at Tordenbloggen er en mobilisere-venner-konkurranse. Vennemobilisering kan kanskje påvirke lenger nede på listen, men bloggene med flest ekte lesere ser ut til å gjøre det best til slutt.
Jeg var et billig bloggludder i 2006, og da vant jeg denne konkurransen. I 2007 har jeg ikke sett så nøye på lesertallene. Det åpenbare signalet fra Tordenbloggen er at vi må tilbake til skamløst blogghoreri.
Dette er de ti bloggene som ga Tordenbloggen flest treff i de første fire rundene, altså rundene før kvartfinalen.
1 Glamourbibliotekaren 554 5.79%
2 Kristin 126
3 Virrvarr 109
4 Tine 108
5 Maren 106
6 Avil 103
7 LordX 88
8 Esquil 80
9 Lothiane 62
10 Heidi Fleiss 49
Tallene gjelder mange døgn lagt sammen, så det spiller en rolle hvem som startet valgkampen i bloggen sin tidlig og hvem som startet sent. Avil startet tidlig, Kristin ganske tidlig, Esquil startet sist av de som nådde semien, Minneapolise startet sist av de som nådde kvartfinalen. Noen deltagere linket ikke til Tordenbloggen i det hele tatt, av disse tror jeg det var Dagens Onde Kvinner og Fjordfitte som nådde lengst. Det har jeg respekt for. Samtidig er Tordenbloggen en sosial happening som det er gøy å involvere seg i.
Selv om Glambiblio ventet til tredje runde er hun altså helt suverent den som skaffer mest trafikk til nettstedet. Jeg trodde hun hadde engasjerte lesere, men først og fremst har hun veldig mange lesere. Også langt fler enn stemmetallene tilsa.
Nå så vi bare på bloggene. Hvis man ser på treff til Tordenbloggen fra andre nettsteder, markerer et forum som heter 20-50.net seg som en stor bidragsyter. Hvem som hadde forumhjelp er uklart. De største forumene er (tallene gjelder nå hele turneringen):
20-50.net 300
hobbyboden 37
rasteplassen 34
hagegal 30
hestene 28
Facebook markerer seg, overraskende nok, ikke spesielt.
Kvartfinalene endte slik:
Avil slo Iversen
The Glamourous Librarian slo Minneapolise
Esquil røler om slo Kristin på bærtur
Virrvarr slo Flopsy
I kvartfinaledøgnet er treffene:
1 Glambiblotekaren 121
2 Esquil 24
3 Kristin 19
4 Virrvarr 18
5 Avil 16
5 Minneapolise 16
7 Iversen 14
8 Flopsy 5
Som vi ser er Glambibliotekaren fortsatt i egen klasse. Flopsy er den som kom lengst i turneringen uten å yte særlig besøksmengde til den.
Alle resultatene i kvartfinalen følger trafikkmengden fra bloggen, selv om vi vet at det ble mobilisert også fra andre nettsteder.
20-50 forumet ville vært nummer 4 på listen.
En facebookevent, som muligens støttet iversen, er like stor som bloggen hans.
Semifinalen:
The Glamourous Librarian vs. Esquil røler om: 388 - 310
Haustljos vs. Revolusjonært roteloft 344 - 330
I semifinalen var tellersystemet dels nede, så tallene gjelder fra trekningen til avgjørelsen, og vi tar nå med alle typer nettsteder:
1. glam 111
2. esquil 35
3. 20-50 25
4. virrvarr 22
5. storrusten
6. hestene
7. avil 11
Bærturen sender altså flere treff inn enn Haustljos, selv om Storrusten er ute av turneringen og Avil fortsatt med.
Jeg tar litt innpå Glam i forhold til kvartfinalen, men langt fra nok.
Avil slår ut Virrvarr trass bloggtallene, og begge får flere stemmer enn meg selv om jeg genererer flere treff enn dem tilsammen. Men jeg løftet ikke en finger i semien, og Avil og Virrvarr er de to som gjennom hele turneringen har hatt høyere stemmetall enn bloggtrafikken skulle tilsi. Også Minneapolise hadde høye stemmetall med lave bloggtall. Sånt kan forklares med at forum, venner og andre nettsteder har bidratt, men også med popularitet hos de andre deltagerne i konkurransen, som nok fant nettsiden uten å gå via bloggene de stemte på.
I finalen ble resultatet Glamour - Avil 441 - 386.
Telleren viser disse treffene inn til Tordenbloggen i finaleperioden:
1 glam 258
2 20-50-forum 78
3 avil 76
Mye tyder på at 20-50-forumet var venner av en av finalistene, og ut fra stemmetallene vil jeg tippe Avil. Ser vi videre på finaletrafikken ser vi mer forumaktivitet:
4 hobbyboden 45 (forum)
5 storrusten 40 (Mens rølerbloggleserne har skjønt at moroa er over, tumler Storrustenleserne inn i Tordenbloggen stadig oftere. Antagelig nyter de å se henne slått.)
6 linda K 34 (valgkamp for Glam)
7 hagegal 25 (forum)
8 rasteplassen 22 (forum)
9 hemmelige 10 (forum)
10 iskwew 18 (valgkamp for Avil)
11 lothiane 7 (valgkamp for Avil)
Lesertallene til Glamourbibliotekaren har hele veien vært mer overlegne enn stemmetallene tilsa. Jeg var under turneringen entusiastisk over at en norsk blogg har blitt så stor uten hjelp fra media, jeg vet om bare Vampus som har hatt lesertall på dette nivået, og Vampus har hatt mye mediehjelp. Nå viser det seg at bibliotekaren er datter av en kjent TV-personlighet, bloggen hennes har blant annet vært profilert hos TV2 (ihvertfall på nett), og hun har skrevet artikler på NRK sin nettside. Men likevel, en velfortjent seier.
Årets tre mest vellykkede valgkamper for andre var:
Linda K, for Glam 44
kahlisto, for eggen og egeland 30
Iskwew, for avil 26
kahlistos valgkamp for meg ga kun 8 treff. Forfatterbloggmiljøet ga merkbart eff etter første runde, der alle forfatterbloggene røk ut.
Ser vi på listen over antall hits fra deltagernes blogger til Tordenbloggen gjennom hele konkurransen, ser vi at topp fem er de samme som ble topp fem i konkurrransen. (Parentesene er bloggens plassering i Tordenbloggen 2007):
1 (1) Glambibliotekaren 1176
2 (5) Kristin 243
3 (2) Avil 231
4 (4) Esquil 185
5 (3) Virrvarr 161
6 (10) Maren 113
7 (19) LordX 100
8 (44) Tine 80
9 (21) Lothiane 64
10 (11) Bussemann 53
11 (26) Heidi Fleiss 52
12 (100+) Kristenblogg 48
13 (38) Fr martinsen 43
14 (89) Elefantzonen
15 (65) Kahlisto 41
16 (6) Iversen 38
17 (22) Delirium 37
18 (9) Undre 37
19 (12) Frk. Makeløs 36
20 (35) Marchus 34
21 (33) Bare Thomas 29
22 (15) Janne Trykker 27
23 (28) XmasB 27
24 (7) Minneapolise 25
25 (74) Mirakel 25
De som har mye høyere tall i parentesen er gjerne de som har vært uheldige med trekningen, eller som har tapt for vennemobilisering. Eller, for kristenbloggs del, de som har s*tanistiske lesere som ikke har lyst til å stemme på bloggen.
Iskwew mente at Tordenbloggen er en mobilisere-venner-konkurranse. Vennemobilisering kan kanskje påvirke lenger nede på listen, men bloggene med flest ekte lesere ser ut til å gjøre det best til slutt.
Jeg var et billig bloggludder i 2006, og da vant jeg denne konkurransen. I 2007 har jeg ikke sett så nøye på lesertallene. Det åpenbare signalet fra Tordenbloggen er at vi må tilbake til skamløst blogghoreri.
I morgen faller Norge en plass på FIFA-rankingen
Dette har hendt i tidligere episoder:
På nittitallet var jeg landslagets mann på FIFA-rankingen. Jeg hadde stålkontroll. Så inntraff tre hendelser.
I 1999 ble jeg for sjuk til å regne mer.
I 2000 ble rankingen gjort om fra en viktig sak til en kuriositet.
I 2006 ble formlene bak rankingen forandret.
Stålkontroll rustet, forvitret og havnet på skraphaugen.
I høst ble rankingen brått gyldig og viktig igjen. Avisene begynte å ringe meg. Det førte til en del hektisk hoderegning frem mot deadlines.
I dagens episode er jeg lei av å uttale meg på bakgrunn av hawaiimatematikk, og har besluttet å sikre meg en form for kontroll igjen. Total stålkontroll er, dessverre, en umulig oppgave. For det første må jeg lage en database med to hundre lands landkamper, og regne ut poengsummer for hvert resultat, det dreier seg om ca åtte tusen intrikate regnestykker som må regnes riktig. Sju inngangsverdier for hver kamp, femtiseks tusen tall.
Selv om jeg skriver inn de femtisekstusen tallene rett og regner rett er jeg dømt til å bomme på FIFAs tall. For blant faktorene som bestemmer hvor mye poeng man får for et resultat, er motstanderens nivå. Og her har ikke FIFA brukt den offisielle FIFA-rankingen, neida, for hver måned årene 1996-2006 har de regnet ut sine egne, hemmelige lister. Når jeg skal regne ut poengsum for en kamp fra denne epoken må jeg altså sitte og gjette hvordan landene var plassert på den hemmelige rankinglisten fra den aktuelle måneden.
Målet er å sakte øke og bedre databasen. Å blogge neste FIFA-ranking på forhånd så alle i etterkant kan se om og hvor mye jeg bommer burde være en fin motivasjon. Databasen min er liten ennå, men heldigvis går det an å flyte på rutinen, siden det spilles mindre kamper om vinteren.
FIFA-ranking 17.Desember 2007, stipulert
1 Argentina 1523
2 Brasil 1502
3 Italia 1498
4 Spania 1349
5 Tyskland 1298
6 Tsjekkia 1290
7 Frankrike 1243
8 Portugal 1241
9 Nederland 1170
10 Kroatia 1129
11 Hellas 1114
12 England 1113
13 Romania 1088
14 Skottland 990
15 Mexico 982
16 Tyrkia 924
17 Colombia 907
18 Bulgaria 882
19 Nigeria 880
20 USA 876
21 Paraguay 873
22 Polen 866
23 Russland 861
24 Sverige 853
24 Kamerun 853
26 Israel 852
27 Serbia 844
28 Uruguay 831
29 Norge 827
30 Ukraina 824
31 Danmark 797
Norge var på 28. plass i november, jeg spår 29. plass nå. Den offisielle rankingen skal komme på mandag. Da må vi ta en titt på hvordan det gikk. Bortsett fra det ruler Truls bloggen frem til jul.
Postpost: Min 15 år gamle mailadresse eskil@stud.ntnu.no avlives neste fredag. Hvis du ikke har fått den nye adressen, fås den på den gamle.
På nittitallet var jeg landslagets mann på FIFA-rankingen. Jeg hadde stålkontroll. Så inntraff tre hendelser.
I 1999 ble jeg for sjuk til å regne mer.
I 2000 ble rankingen gjort om fra en viktig sak til en kuriositet.
I 2006 ble formlene bak rankingen forandret.
Stålkontroll rustet, forvitret og havnet på skraphaugen.
I høst ble rankingen brått gyldig og viktig igjen. Avisene begynte å ringe meg. Det førte til en del hektisk hoderegning frem mot deadlines.
I dagens episode er jeg lei av å uttale meg på bakgrunn av hawaiimatematikk, og har besluttet å sikre meg en form for kontroll igjen. Total stålkontroll er, dessverre, en umulig oppgave. For det første må jeg lage en database med to hundre lands landkamper, og regne ut poengsummer for hvert resultat, det dreier seg om ca åtte tusen intrikate regnestykker som må regnes riktig. Sju inngangsverdier for hver kamp, femtiseks tusen tall.
Selv om jeg skriver inn de femtisekstusen tallene rett og regner rett er jeg dømt til å bomme på FIFAs tall. For blant faktorene som bestemmer hvor mye poeng man får for et resultat, er motstanderens nivå. Og her har ikke FIFA brukt den offisielle FIFA-rankingen, neida, for hver måned årene 1996-2006 har de regnet ut sine egne, hemmelige lister. Når jeg skal regne ut poengsum for en kamp fra denne epoken må jeg altså sitte og gjette hvordan landene var plassert på den hemmelige rankinglisten fra den aktuelle måneden.
Målet er å sakte øke og bedre databasen. Å blogge neste FIFA-ranking på forhånd så alle i etterkant kan se om og hvor mye jeg bommer burde være en fin motivasjon. Databasen min er liten ennå, men heldigvis går det an å flyte på rutinen, siden det spilles mindre kamper om vinteren.
FIFA-ranking 17.Desember 2007, stipulert
1 Argentina 1523
2 Brasil 1502
3 Italia 1498
4 Spania 1349
5 Tyskland 1298
6 Tsjekkia 1290
7 Frankrike 1243
8 Portugal 1241
9 Nederland 1170
10 Kroatia 1129
11 Hellas 1114
12 England 1113
13 Romania 1088
14 Skottland 990
15 Mexico 982
16 Tyrkia 924
17 Colombia 907
18 Bulgaria 882
19 Nigeria 880
20 USA 876
21 Paraguay 873
22 Polen 866
23 Russland 861
24 Sverige 853
24 Kamerun 853
26 Israel 852
27 Serbia 844
28 Uruguay 831
29 Norge 827
30 Ukraina 824
31 Danmark 797
Norge var på 28. plass i november, jeg spår 29. plass nå. Den offisielle rankingen skal komme på mandag. Da må vi ta en titt på hvordan det gikk. Bortsett fra det ruler Truls bloggen frem til jul.
Postpost: Min 15 år gamle mailadresse eskil@stud.ntnu.no avlives neste fredag. Hvis du ikke har fått den nye adressen, fås den på den gamle.
15. desember 2007
Poker igjen...
Så skjedde det igjen.
En jypling har vunnet et millionbeløp i poker, og journalistene stormer etter. Store bilder og oppslag i avisene. "Nordmann leder poker-VM". "Norsk 18 år gammel jente vant 11,3 millioner i poker". "Norsk 22 år gammel gutt vant 2,8 millioner i poker". Det har vært mange slike oppslag i det siste.
Ja, de er sikkert flinke. "Jeg gikk «all in» med konge og seks på hånda. Det gikk ikke så bra. Men det var gøy uansett.", sier dagens jypling om hvordan han mistet totalseieren. Dette er gambling. Han har gamblet og vunnet. Når mange nok setter penger i et spill, er det alltid noen som kan gå ut med kjempegevinst. Spillerne skaper ingenting. De flytter penger mellom seg. Kortstokken forteller hvem som får mest og hvem som får svi.
Hva kommer det av at avisene hiver seg på dette løpet, og fremstiller gamblerne som smågenier som vi bør beundre? Salgstallene, selvsagt. Det selger.
Men hva er konsekvensen?
Konsekvensen er at det spres et budskap om at det er ok - og til og med beundringsverdig - å tjene uhorvelig mye penger på aktiviteter som ikke bidrar med noe til samfunnet. Det setter i gang drømmer hos folk. "Hva om jeg hadde alle de pengene...?" Ikke minst sender det et signal om at vi måler folk etter kronebeløp, og ikke etter bidrag og egenverdi.
Folk strømmer til pengespillene. I nær fremtid er det ikke lenger sånn at den norske drømmen er å gjøre et ærlig arbeid og en innsats det står respekt av. Den norske drømmen er å gjennom pengespill kunne trikse til seg penger som er resultatet av andre menneskers samfunnsinnsats.
Folk får stjerner i øynene. De vinner, de taper, og de taper enda mer. For det er det de gjør. Folk flest taper. Slik må det nødvendigvis være i et spill som i beste fall er et nullsumspill. Folk taper, pådrar seg gjeld, taper mer, blir avhengige. Uansett om pengespillet kalles poker, spilleautomater, pyramidespill eller aksjespekulasjon. Det har til og med gått så langt at kommunene har begynt å spekulere med fellespengene. 5% avkastning i trygge fond var ikke nok. Risk/reward, var det noen som sa. Vi må øke avkastningen. Vi skal ikke lenger være verdens rikeste land. Vi skal være superkakser i superstjerneklassen. For vi måles i penger. Egenverdien vår er ikke lenger i fokus. Vi lever på drømmen om at lykken er å satse stort og vinne.
Visste du forresten at gevinst i pengespill er skattepliktig, mens du ikke får fradrag for tapene dine? Jenta som vant 11 millioner tapte 8 av dem i løpet av to uker. Resultatet er ikke at hun sitter igjen med 3 millioner. Resultatet er at hun har 3,08 millioner i skattegjeld, slik at hun totalt har minus 80.000 kroner. Hadde hun tapt alle de 11 millionene og "gått tilbake til 0", hadde hun sittet med over tre millioner i skattegjeld. Slik skapes gjeldsslaver.
Skatteregler eller ikke: Spilleavhengighet er et samfunnsproblem. Både på lavt og høyt nivå. Pengefokuset er et samfunnsproblem.
Fotballstjerner dekkes på samme måte. De måles i penger. Før sto det om fotballprestasjoner i avisene. Nå står det langt mer om lønninger. Lykken er ikke lenger et brassespark. Lykken er penger. Og trenger jeg å si det? Fotball er underholdning, men bidrar for øvrig ikke med mye til samfunnet.
Jeg skulle like å se flere avisartikler som lykkes i å skape entusiasme for de som gir et bidrag til samfunnet. Som gjør helsearbeidere, forskere og veiarbeidere til superstjerner. Som gir folk drømmer om å kunne bidra. Drømmer om å kunne skape noe. Drømmer om å utføre et godt arbeid.
Dette kunne faktisk ha vært gjort om mange av dagens rikinger. Fredriksen, Rimi-Hagen, Reitan, Thon, Røkke... Alle har skapt noe. Stort eller smått, men de har skapt noe. Selv om de har fått langt mer enn rikelig betalt, har de i det miste jobbet for å komme dit de er i dag. Journalistene velger i stedet å fokusere på penger. Dermed mister de også fokuset på de på gulvnivå som skaper noe, og de som skaper mye mer men tjener langt mindre.
Dette krever mer av journalisten. Det kreves rett og slett gode journalister for å gjøre en historie om verdiskapning interessant for massene. Vi trenger rett og slett veldig flinke journalister. Men er det ikke det vi har journalisthøyskoler for? Alle - med eller uten utdanning - kan trekke lesere ved å skrive om pengebeløp som er så store at man vekker misunnelsen hos folk. Det må ha vært plankeoppgaven i journaliststudiet. Vi trenger de flinke journalistene. De som valgte en annen oppgave.
Som samfunn trenger vi entusiasme rundt de oppgevene som holder samfunnet i gang. Vi trenger at folk drømmer om å revolusjonere helsevesenet. Vi trenger at folk drømmer om å bygge infrastruktur. Vi har ikke behov for at folk skal drømme om gambling.
En jypling har vunnet et millionbeløp i poker, og journalistene stormer etter. Store bilder og oppslag i avisene. "Nordmann leder poker-VM". "Norsk 18 år gammel jente vant 11,3 millioner i poker". "Norsk 22 år gammel gutt vant 2,8 millioner i poker". Det har vært mange slike oppslag i det siste.
Ja, de er sikkert flinke. "Jeg gikk «all in» med konge og seks på hånda. Det gikk ikke så bra. Men det var gøy uansett.", sier dagens jypling om hvordan han mistet totalseieren. Dette er gambling. Han har gamblet og vunnet. Når mange nok setter penger i et spill, er det alltid noen som kan gå ut med kjempegevinst. Spillerne skaper ingenting. De flytter penger mellom seg. Kortstokken forteller hvem som får mest og hvem som får svi.
Hva kommer det av at avisene hiver seg på dette løpet, og fremstiller gamblerne som smågenier som vi bør beundre? Salgstallene, selvsagt. Det selger.
Men hva er konsekvensen?
Konsekvensen er at det spres et budskap om at det er ok - og til og med beundringsverdig - å tjene uhorvelig mye penger på aktiviteter som ikke bidrar med noe til samfunnet. Det setter i gang drømmer hos folk. "Hva om jeg hadde alle de pengene...?" Ikke minst sender det et signal om at vi måler folk etter kronebeløp, og ikke etter bidrag og egenverdi.
Folk strømmer til pengespillene. I nær fremtid er det ikke lenger sånn at den norske drømmen er å gjøre et ærlig arbeid og en innsats det står respekt av. Den norske drømmen er å gjennom pengespill kunne trikse til seg penger som er resultatet av andre menneskers samfunnsinnsats.
Folk får stjerner i øynene. De vinner, de taper, og de taper enda mer. For det er det de gjør. Folk flest taper. Slik må det nødvendigvis være i et spill som i beste fall er et nullsumspill. Folk taper, pådrar seg gjeld, taper mer, blir avhengige. Uansett om pengespillet kalles poker, spilleautomater, pyramidespill eller aksjespekulasjon. Det har til og med gått så langt at kommunene har begynt å spekulere med fellespengene. 5% avkastning i trygge fond var ikke nok. Risk/reward, var det noen som sa. Vi må øke avkastningen. Vi skal ikke lenger være verdens rikeste land. Vi skal være superkakser i superstjerneklassen. For vi måles i penger. Egenverdien vår er ikke lenger i fokus. Vi lever på drømmen om at lykken er å satse stort og vinne.
Visste du forresten at gevinst i pengespill er skattepliktig, mens du ikke får fradrag for tapene dine? Jenta som vant 11 millioner tapte 8 av dem i løpet av to uker. Resultatet er ikke at hun sitter igjen med 3 millioner. Resultatet er at hun har 3,08 millioner i skattegjeld, slik at hun totalt har minus 80.000 kroner. Hadde hun tapt alle de 11 millionene og "gått tilbake til 0", hadde hun sittet med over tre millioner i skattegjeld. Slik skapes gjeldsslaver.
Skatteregler eller ikke: Spilleavhengighet er et samfunnsproblem. Både på lavt og høyt nivå. Pengefokuset er et samfunnsproblem.
Fotballstjerner dekkes på samme måte. De måles i penger. Før sto det om fotballprestasjoner i avisene. Nå står det langt mer om lønninger. Lykken er ikke lenger et brassespark. Lykken er penger. Og trenger jeg å si det? Fotball er underholdning, men bidrar for øvrig ikke med mye til samfunnet.
Jeg skulle like å se flere avisartikler som lykkes i å skape entusiasme for de som gir et bidrag til samfunnet. Som gjør helsearbeidere, forskere og veiarbeidere til superstjerner. Som gir folk drømmer om å kunne bidra. Drømmer om å kunne skape noe. Drømmer om å utføre et godt arbeid.
Dette kunne faktisk ha vært gjort om mange av dagens rikinger. Fredriksen, Rimi-Hagen, Reitan, Thon, Røkke... Alle har skapt noe. Stort eller smått, men de har skapt noe. Selv om de har fått langt mer enn rikelig betalt, har de i det miste jobbet for å komme dit de er i dag. Journalistene velger i stedet å fokusere på penger. Dermed mister de også fokuset på de på gulvnivå som skaper noe, og de som skaper mye mer men tjener langt mindre.
Dette krever mer av journalisten. Det kreves rett og slett gode journalister for å gjøre en historie om verdiskapning interessant for massene. Vi trenger rett og slett veldig flinke journalister. Men er det ikke det vi har journalisthøyskoler for? Alle - med eller uten utdanning - kan trekke lesere ved å skrive om pengebeløp som er så store at man vekker misunnelsen hos folk. Det må ha vært plankeoppgaven i journaliststudiet. Vi trenger de flinke journalistene. De som valgte en annen oppgave.
Som samfunn trenger vi entusiasme rundt de oppgevene som holder samfunnet i gang. Vi trenger at folk drømmer om å revolusjonere helsevesenet. Vi trenger at folk drømmer om å bygge infrastruktur. Vi har ikke behov for at folk skal drømme om gambling.
14. desember 2007
Det mest interessante spørsmålet rundt vektersaken...
Avisene gjør i dag et stort nummer ut av at noen vektere har brukt makt for å pågripe en salattyv. Og sant nok... bruk av makt er sjelden velkomment. Verken på den ene eller andre måten.
Det er riktig å pågripe. Tyverier kan ikke tolereres, selv om det er snakk om småtterier. Måten det gjøres på kan selvsagt diskuteres, men det må aksepteres at politi/vektere skal være den sterke part.
Dette er diskutert opp og i mente i alle fora i dag. Jeg er mye mer interessert i noe helt annet. Jeg mener det viktigste spørsmålet man (ihvertfall politikerne) må stille seg, er:
- Hva er det som får en mann til å stjele salat?
Her snakker vi om en liten salat. Ikke gullringer, seddelbunker eller en bil. Han stjeler en salat. Det er neppe for å omsette den i et svart marked. Det er neppe for å betale narkogjeld. Det er neppe for å få status i et kriminelt miljø.
Antakelig var han sulten. Og hadde ikke...tja...la oss si 50 kroner.
Kanskje han hadde brukt opp pengene sine på helt andre ting. Vi vet jo hva det kan være... mannen var visstnok beruset. Eller kanskje han ikke hadde noen penger å bruke opp i utgangspunktet?
Sier dette noe om samfunnet vårt? At vi har et samfunn som lar våre medborgere miste så fullstendig kontrollen over sin egen situasjon at de til slutt ser seg nødt til å stjele noe så smått som en salat?
Jeg hadde noen naboer en gang som brukte alle pengene sine på fest, øl og narkotika. Dermed fikk de ikke betalt husleie, strøm eller mat, selv om det var dette de fikk penger til fra sosialkontoret.
Liberalisme er en veldig fin grunntanke, som vil fungere for de aller fleste mennesker. Folk flest er ansvarsbevisste og i stand til å ta vare på seg selv. Men det finnes dessverre fryktelig mange som ikke er i stand til å håndtere penger, som ikke er i stand til å forvalte sitt eget liv, eller som har kommet i en situasjon det er vanskelig å komme seg ut av.
Det er disse menneskene samfunnet er til for. Vi andre vil alltid greie oss. Men de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, bør få visse tilbud...eller pålegg. Som for eksempel at de mest nødvendige tingene som mat, klær og bosted på et eller annet vis gis direkte til disse i stedet for pengestønad. Akkurat som foreldrene gjorde for oss da vi var små. De trenger noen som kan passe på dem. Kanskje de også trenger noen gode venner?
Det er riktig å pågripe. Tyverier kan ikke tolereres, selv om det er snakk om småtterier. Måten det gjøres på kan selvsagt diskuteres, men det må aksepteres at politi/vektere skal være den sterke part.
Dette er diskutert opp og i mente i alle fora i dag. Jeg er mye mer interessert i noe helt annet. Jeg mener det viktigste spørsmålet man (ihvertfall politikerne) må stille seg, er:
- Hva er det som får en mann til å stjele salat?
Her snakker vi om en liten salat. Ikke gullringer, seddelbunker eller en bil. Han stjeler en salat. Det er neppe for å omsette den i et svart marked. Det er neppe for å betale narkogjeld. Det er neppe for å få status i et kriminelt miljø.
Antakelig var han sulten. Og hadde ikke...tja...la oss si 50 kroner.
Kanskje han hadde brukt opp pengene sine på helt andre ting. Vi vet jo hva det kan være... mannen var visstnok beruset. Eller kanskje han ikke hadde noen penger å bruke opp i utgangspunktet?
Sier dette noe om samfunnet vårt? At vi har et samfunn som lar våre medborgere miste så fullstendig kontrollen over sin egen situasjon at de til slutt ser seg nødt til å stjele noe så smått som en salat?
Jeg hadde noen naboer en gang som brukte alle pengene sine på fest, øl og narkotika. Dermed fikk de ikke betalt husleie, strøm eller mat, selv om det var dette de fikk penger til fra sosialkontoret.
Liberalisme er en veldig fin grunntanke, som vil fungere for de aller fleste mennesker. Folk flest er ansvarsbevisste og i stand til å ta vare på seg selv. Men det finnes dessverre fryktelig mange som ikke er i stand til å håndtere penger, som ikke er i stand til å forvalte sitt eget liv, eller som har kommet i en situasjon det er vanskelig å komme seg ut av.
Det er disse menneskene samfunnet er til for. Vi andre vil alltid greie oss. Men de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, bør få visse tilbud...eller pålegg. Som for eksempel at de mest nødvendige tingene som mat, klær og bosted på et eller annet vis gis direkte til disse i stedet for pengestønad. Akkurat som foreldrene gjorde for oss da vi var små. De trenger noen som kan passe på dem. Kanskje de også trenger noen gode venner?
OK - så er jeg en nerd...
En venninne av meg har bursdag i dag. En sprudlende, morsom pike jeg ikke har sett på 8 år, men som jeg takket være facebook har vekslet hele to mailer med i høst.
Den gang - for mange, mange år siden - var hun med meg på en Bel Canto-konsert, og det var omtrent på den tiden da Images var en hit. ...som førte til at både hun og jeg hadde den sangen i hodet litt etterpå.
Bursdagspresangen fra meg var derfor nettopp denne sangen, og jeg lastet i dag opp video på YouTube for aller første gang. Slik ser det altså ut når jeg synger bursdagssang for en person jeg ikke har sett på 8 år:
Skulle gjerne gjort noe morsomt, slik som Esquil pleier på sine videoer. Men dette var bare en prøve. Jeg kommer sterkere igjen siden.
Men nå, med facebook, blog og youtube - og med nyinnkjøpt i-mate - kan jeg vel ikke lenger nekte for å være en nerd...?
Den gang - for mange, mange år siden - var hun med meg på en Bel Canto-konsert, og det var omtrent på den tiden da Images var en hit. ...som førte til at både hun og jeg hadde den sangen i hodet litt etterpå.
Bursdagspresangen fra meg var derfor nettopp denne sangen, og jeg lastet i dag opp video på YouTube for aller første gang. Slik ser det altså ut når jeg synger bursdagssang for en person jeg ikke har sett på 8 år:
Skulle gjerne gjort noe morsomt, slik som Esquil pleier på sine videoer. Men dette var bare en prøve. Jeg kommer sterkere igjen siden.
Men nå, med facebook, blog og youtube - og med nyinnkjøpt i-mate - kan jeg vel ikke lenger nekte for å være en nerd...?
13. desember 2007
Konsert
Det er sjelden jeg er på konsert, eller på byen i det hele tatt. Det går gjerne mange måneder mellom hver gang.
Helgen som nesten akkurat er avsluttet (det føles ihvertfall sånn) var et unntak i så måte. Jeg skulle på ikke bare én, men hele to konserter. Det var ihvertfall planen.
Nå endte det opp med at jeg bare fikk tid til den ene av dem. En konsert med Funk Factory - et storband som spilte 70-talls discolåter som en kontrast til julestemningen man får dyttet på seg overalt ellers. Årsaken til at jeg fikk med meg konserten var at en venninne er vokalist der. Det er alltid hyggelig å kunne være vitne til at folk du kjenner har talent, og det er alltid hyggelig å treffe folk du ikke ser så ofte ellers i året.
Konserten var vellykket - meget vellykket. Min venninne hadde et overbevisende solonummer av Love will keep us together, som førte til at jeg gikk og nynnet på den sangen de påfølgende dagene. De andre i bandet var også solide og dyktige, og morsomt nok oppdaget jeg at han som spilte keyboard var en gammel kjenning fra o-miljøet. Det var en hyggelig overraskelse.
Den andre konserten jeg skulle vært på - som jeg altså ikke rakk - var med Black Debbath. Tungrockbandet fra min egen bydel Bøler, som gjennom sine dyptpløyende sangtekster drøfter og vurderer ulike sider av vårt samfunnsliv.
Det som overrasker meg når jeg prater med folk om Black Debbath, eller om andre band fra Duplex Records, er at det later til at folk flest ikke kjenner til dem så godt som jeg trodde. Jeg møter stadig folk - selv fra min egen generasjon - som ikke kjenner denne gjengen som en humorgjeng.
Som en erstatning for konserten jeg gikk glipp av, vil jeg nå holde en liten konsert her, med de klippene jeg finner på YouTube av gjengen, selvsagt med litt diskografisk omtale for de som mot formodning ikke skulle kjenne til dem fra før:
Debutplaten deres het Tung, tung politisk rock, og var bygget opp som et saksliste, der første sang het "dagsorden", og siste sang het "eventuelt". Derimellom kom en rekke samfunnskritiske tekster, som blant annet den sangen som trolig har norgesrekord i lang sangtittel: "Er fenomenet bokskred i ferd med å forringe litteraturens egenverdi og omdømme som sådan?". Denne platen fant jeg ikke noen gode klipp fra på YouTube.
Deretter kom turistguiden Welcome to Norway. Med sangstrofer som:
You may have heard of lefse, you may have heard of lompe.
But did you taste the raspeball? Also called komle, klump, kumpe.
I recommend our herring. I reccomend smoked ham.
But the very best I can offer you is head of lamb.
Head of lamb - yes we eat that
It's low on calories, and not too much fat....
og
It's important to know that most of the common norwegians
only speak what we call riksmål
and our local tribe language called samisk.
Unfortunately noone here knows of any foreign languages at all
Therefore we will recommend you to use what is commonly referred to as a
pocket translator, pocket translator, pocket translator
use it or die...
Heller ingen gode klipp på YouTube fra denne.
Så kom Den femte statsmakt - med artige sanger som "Dødsstraff uansett forbrytelse" (Si meg: Har du fusket med skatten? Eller tjuvlånt et Birkebeienerbrød? Har du kastet bøss i naturen baby?Gjør deg klar til å dø!......Har du undratt deg dugnad, eller meldt deg på Idol? Har du gått til krig mot Honduras frøken? Gå like inn i den elektiske stol)
Her finnes det en musikkvideo på YouTube... av tittelklippet:
Så fulgte Naar vi døde rocker. Et bestillingsverk til Ibsen-jubileet. Herfra finner vi en Youtube-video: Motorhedda Gabler..
Deres siste utgivelse er en hyllest til kvinnen. Herfra finner vi deres siste musikkvideo: Jag är din Pojkvän, Yeah!
For de av dere som liker Duplex-gjengen, er det vel på sin plass med en reprise av Arne, som Bare Egil Band sang i sin tid:
Bare Egil Band er Egils eget band. Når andre hjelper til, heter bandet "Ikke bare Bare Egil Band band". Her er en fin video jeg fant av dem: Politimester Egil.
...og Ikke bare Bare Egil Band band har faktisk også gitt ut en musikkvideo for bare to dager siden. Det er en sang hvor det understrekes at vår julegran slett ikke er homofil:
Helgen som nesten akkurat er avsluttet (det føles ihvertfall sånn) var et unntak i så måte. Jeg skulle på ikke bare én, men hele to konserter. Det var ihvertfall planen.
Nå endte det opp med at jeg bare fikk tid til den ene av dem. En konsert med Funk Factory - et storband som spilte 70-talls discolåter som en kontrast til julestemningen man får dyttet på seg overalt ellers. Årsaken til at jeg fikk med meg konserten var at en venninne er vokalist der. Det er alltid hyggelig å kunne være vitne til at folk du kjenner har talent, og det er alltid hyggelig å treffe folk du ikke ser så ofte ellers i året.
Konserten var vellykket - meget vellykket. Min venninne hadde et overbevisende solonummer av Love will keep us together, som førte til at jeg gikk og nynnet på den sangen de påfølgende dagene. De andre i bandet var også solide og dyktige, og morsomt nok oppdaget jeg at han som spilte keyboard var en gammel kjenning fra o-miljøet. Det var en hyggelig overraskelse.
Den andre konserten jeg skulle vært på - som jeg altså ikke rakk - var med Black Debbath. Tungrockbandet fra min egen bydel Bøler, som gjennom sine dyptpløyende sangtekster drøfter og vurderer ulike sider av vårt samfunnsliv.
Det som overrasker meg når jeg prater med folk om Black Debbath, eller om andre band fra Duplex Records, er at det later til at folk flest ikke kjenner til dem så godt som jeg trodde. Jeg møter stadig folk - selv fra min egen generasjon - som ikke kjenner denne gjengen som en humorgjeng.
Som en erstatning for konserten jeg gikk glipp av, vil jeg nå holde en liten konsert her, med de klippene jeg finner på YouTube av gjengen, selvsagt med litt diskografisk omtale for de som mot formodning ikke skulle kjenne til dem fra før:
Debutplaten deres het Tung, tung politisk rock, og var bygget opp som et saksliste, der første sang het "dagsorden", og siste sang het "eventuelt". Derimellom kom en rekke samfunnskritiske tekster, som blant annet den sangen som trolig har norgesrekord i lang sangtittel: "Er fenomenet bokskred i ferd med å forringe litteraturens egenverdi og omdømme som sådan?". Denne platen fant jeg ikke noen gode klipp fra på YouTube.
Deretter kom turistguiden Welcome to Norway. Med sangstrofer som:
You may have heard of lefse, you may have heard of lompe.
But did you taste the raspeball? Also called komle, klump, kumpe.
I recommend our herring. I reccomend smoked ham.
But the very best I can offer you is head of lamb.
Head of lamb - yes we eat that
It's low on calories, and not too much fat....
og
It's important to know that most of the common norwegians
only speak what we call riksmål
and our local tribe language called samisk.
Unfortunately noone here knows of any foreign languages at all
Therefore we will recommend you to use what is commonly referred to as a
pocket translator, pocket translator, pocket translator
use it or die...
Heller ingen gode klipp på YouTube fra denne.
Så kom Den femte statsmakt - med artige sanger som "Dødsstraff uansett forbrytelse" (Si meg: Har du fusket med skatten? Eller tjuvlånt et Birkebeienerbrød? Har du kastet bøss i naturen baby?Gjør deg klar til å dø!......Har du undratt deg dugnad, eller meldt deg på Idol? Har du gått til krig mot Honduras frøken? Gå like inn i den elektiske stol)
Her finnes det en musikkvideo på YouTube... av tittelklippet:
Så fulgte Naar vi døde rocker. Et bestillingsverk til Ibsen-jubileet. Herfra finner vi en Youtube-video: Motorhedda Gabler..
Deres siste utgivelse er en hyllest til kvinnen. Herfra finner vi deres siste musikkvideo: Jag är din Pojkvän, Yeah!
For de av dere som liker Duplex-gjengen, er det vel på sin plass med en reprise av Arne, som Bare Egil Band sang i sin tid:
Bare Egil Band er Egils eget band. Når andre hjelper til, heter bandet "Ikke bare Bare Egil Band band". Her er en fin video jeg fant av dem: Politimester Egil.
...og Ikke bare Bare Egil Band band har faktisk også gitt ut en musikkvideo for bare to dager siden. Det er en sang hvor det understrekes at vår julegran slett ikke er homofil:
12. desember 2007
To ting på én gang
Post i butikk er en fin ting. Nå er postkontoret oppe allerede kl.8 om morgenen, samtidig med at Rimi åpner.
I dag, for eksempel, var jeg tidlig oppe og fikk både handlet og hentet pakker. Så kunne jeg sitte ved frokosten før jeg dro på jobb og glede meg over hva jeg hadde mottatt.
Noen timer senere sitter jeg på jobben og tenker at den posen med mat som jeg kjøpte, den står nok igjen på Rimi der jeg satt den fra meg mens jeg signerte for de rekommanderte sendingene.
Jaja... får håpe det er noen hjemløse som har funnet den...
I dag, for eksempel, var jeg tidlig oppe og fikk både handlet og hentet pakker. Så kunne jeg sitte ved frokosten før jeg dro på jobb og glede meg over hva jeg hadde mottatt.
Noen timer senere sitter jeg på jobben og tenker at den posen med mat som jeg kjøpte, den står nok igjen på Rimi der jeg satt den fra meg mens jeg signerte for de rekommanderte sendingene.
Jaja... får håpe det er noen hjemløse som har funnet den...
10. desember 2007
En hjelpende hånd
For en tid siden satt jeg ved siden av en daværende nabo på bussen på vei til jobb. Jeg har gjerne et godt forhold til naboene mine, så vi satt og pratet om alt mellom himmel og jord. Midt imellom dette kommer det frem en frustrasjon hun går og bærer på.
Hun er nemlig frisør, og hver gang hun er på besøk hos foreldrene i hjembyen, kommer naboer, familie, venner og bekjente til henne og spør om hun kan klippe dem. Betaling er aldri noe tema... de bare antar at siden hun er frisør, så synes hun det er så gøy å klippe folk at hun gjerne bruker fritiden til å gi vennene sine en gratis klipp. Frustrasjonen ligger selvsagt i at når det er gode og nære venner som kommer og spør, så er det vanskelig å si nei uten å føle seg litt kjip... så hun er litt dumsnill og gjør det likevel. Dermed går en del av den tiden med som hun hadde satt av til å ta seg fri sammen med foreldrene.
I ettertid har jeg tenkt på at jeg faktisk opplever ganske mye lignende selv. Som IT-utdannet er jeg en attraktiv målskive for alle bekjente som har problemer med PC-en sin. Riktignok er jeg systemutvikler og kan programmere ganske bra. Men hardware og operativsystemer har jeg omtrent null og niks greie på. Det er ikke så mange ikke-IT-folk som ser forskjellen på dette, og det er helt naturlig. Likefullt har jeg brukt fryktelig mange kvelder på å i det minste prøve å hjelpe venner og bekjente med nettopp hardware og operativsystemer, for når folk kommer og spør meg har jeg jo lyst til å gjøre det jeg kan for å gi en hjelpende hånd. Og når sant skal sies... selv om jeg ikke har greie på hardware, så har jeg uendelig mye mer greie på det enn de som kan null og niks:
Hun er nemlig frisør, og hver gang hun er på besøk hos foreldrene i hjembyen, kommer naboer, familie, venner og bekjente til henne og spør om hun kan klippe dem. Betaling er aldri noe tema... de bare antar at siden hun er frisør, så synes hun det er så gøy å klippe folk at hun gjerne bruker fritiden til å gi vennene sine en gratis klipp. Frustrasjonen ligger selvsagt i at når det er gode og nære venner som kommer og spør, så er det vanskelig å si nei uten å føle seg litt kjip... så hun er litt dumsnill og gjør det likevel. Dermed går en del av den tiden med som hun hadde satt av til å ta seg fri sammen med foreldrene.
I ettertid har jeg tenkt på at jeg faktisk opplever ganske mye lignende selv. Som IT-utdannet er jeg en attraktiv målskive for alle bekjente som har problemer med PC-en sin. Riktignok er jeg systemutvikler og kan programmere ganske bra. Men hardware og operativsystemer har jeg omtrent null og niks greie på. Det er ikke så mange ikke-IT-folk som ser forskjellen på dette, og det er helt naturlig. Likefullt har jeg brukt fryktelig mange kvelder på å i det minste prøve å hjelpe venner og bekjente med nettopp hardware og operativsystemer, for når folk kommer og spør meg har jeg jo lyst til å gjøre det jeg kan for å gi en hjelpende hånd. Og når sant skal sies... selv om jeg ikke har greie på hardware, så har jeg uendelig mye mer greie på det enn de som kan null og niks:
- En gang var det en mann som ikke fikk PC-skjermen til å fungere. Jeg brukte ca. 2 minutter på å finne ut at grunnen til at skjermen var svart var at PC-en ikke var skrudd på.
- En gang var det en dame som ikke fikk et bestemt program til å fungere. Jeg brukte ca. 2 minutter på å finne ut at heller ikke hun hadde skrudd på PC-en.
- En gang var det en dame som ikke klarte å komme seg på nett. Etter litt undersøking fant jeg ut at hun hadde koblet telefonledningen inn i nettverksuttaket på PC-en. Telefonledningen gikk fra telefonen og direkte inn til PC-en, og ingen av dem var koblet til noen veggkontakt eller nettverk av noe slag. Så dermed fant jeg også ut hvorfor den analoge telefonen ikke virket.
- En gang måtte jeg kjøre et stykke for å besøke en familie som ikke fikk IP-telefonen til å virke. Det tok meg ca. 2 minutter å finne ut at de ikke hadde satt nettverkskabelen i veggen. Og det tok meg deretter ca. 5 minutter å finne ut at de ikke hadde IP-telefonabonnement.
Alt dette er jo sjarmerende små feil som gjøres, og det er i grunnen bare en glede å hjelpe til når det er så fort gjort.
Verre er det når noen sliter med virus og spyware på PC-ene sine. For da flyr virkelig timene. Dette er ting jeg kan veldig lite om, så jeg bruker en del tid på å lete frem info på nett, og prøver ut forskjellige ting. Det er ikke uvanlig at både 10 og 20 timer går med. Noen ganger mer. Da hender det ganske ofte at jeg tenker: "Hvorfor gjør jeg egentlig dette?". Men man er da snill og behjelpelig når man blir spurt, og man skjønner at den som spør er helt hjelpeløs.
Det har også hendt noen ganger at jeg har måttet bli med naboens venner på Elkjøp for å hjelpe dem å kjøpe PC. Vel... "måttet" er jo et sterkt ord, men når de spør meg vil jeg jo ikke være kjip.
Som en av veldig få nordmenn i blokken vår, er det meg som ofte får spørsmål fra våre nye landsmenn om å korrekturlese ting de har skrevet. Jeg har ved flere anledninger hjulpet dem med å skrive jobbsøknader og CV-er. Noen ganger har jeg også endt opp med å skrive hele søknaden for dem, etter at de har bedt om korrekturlesning av søknaden sin, og det viser seg at "søknaden" de hadde var på én setning som ikke engang fortalte hvem de var eller hvilken stilling de søkte på.
Jeg har også mange ganger hjulpet naboer med å skrive selvangivelsen og med å søke om trygdepenger, siden jeg behersker norsk bedre enn dem. Noe som i grunnen har vært ganske lærerikt, både om trygdesystemet og om hvordan mine flerkulturelle naboer tenker.
Jeg er tilhenger av at folk skal hjelpe hverandre. Og så lenge jeg har tid til det, så er det en veldig hyggelig måte å bli kjent med folk på. Men de gangene jeg egentlig ikke har tid til det... da er det en plage å måtte velge mellom å "ofre" meg eller være kjip. Oftest blir det til at jeg "ofrer" meg, og det går ut over de andre tingene jeg skulle ha gjort. For eksempel jobb. Mitt eget problem, siden jeg tross alt kunne vært flinkere til å sette grenser.
Fra et filosofisk perspektiv er dette er interessant fenomen. Fordi du har en kompetanse som andre ikke har, så forventes det at du stiller opp gratis og bruker kompetansen din til nytte for folk i nærmiljøet. Og... det forventes også at du stiller opp gratis for å utføre oppgaver som bare nesten er innenfor ditt kompetanseområde. For let's face it: Å spørre en prosjektleder/systemutvikler om å hjelpe til med hardware, virus og operativsystemer er nesten som å spørre en advokat om å skrive ut parkeringsbøter. Det er innenfor samme bransje, men to helt forskjellige spesialiseringer.
Kompetanse oppnås ved utdannelse. Men utdannelse er noe man ofte tar for at man skal kunne få betalt for den ekstra kompetansen man besitter. Ikke motsatt. Lurer på om det finnes mange skolerådgivere som tar dette med i betraktningen når de skal anbefale et yrkesvalg. "Hvis du utdanner deg innen IT må du forvente å bruke store deler av fritiden din på å rydde vekk spyware fra PC-er til folk du knapt kjenner... uten vederlag". Kanskje det er derfor det er så lav rekruttering til IT-studier for tiden.
Nå skal jeg innrømme at jeg selv har vært hos en nabo som var regnskapsfører, og fikk kontrollest et årsregnskap med fem bilag. Jeg tilbød meg å betale et par tusenlapper for det, men hun insisterte på å ikke ta betalt. Så vi ble enige om at jeg skylder henne en tjeneste tilbake.
Bare for at det sagt en gang til: Jeg synes det er artig å hjelpe til, og vil gjerne være til hjelp hvis jeg kan det og har tid.
Men poenget mitt?
Jeg lurer på om det finnes flere yrkesretninger hvor venner og bekjente regner deg som fritt vilt når det gjelder å be om hjelp innen ditt fagområde? Eller om det i det hele tatt finnes yrkesgrupper som ikke har det sånn?
Det er ihvertfall tydelig at frisører, IT-konsulenter og regnskapsførere opplever slike forespørsler. Men andre?
Er det sånn at hvis jeg vet at min nabo er renholdsarbeider, så kan jeg be ham om å vaske toalettet mitt?
Er det sånn at hvis jeg vet at min nabo er gymlærer, så kan jeg be ham om å ta tiden på meg når jeg løper testrunden min?
Eller er det sånn at hvis jeg vet at min nabo jobber på bensinstasjon, så kan han reparere bilen min?
Fortell...!! Det hadde vært artig å høre. Hvordan er det i ditt yrke?
------
Tilleggskommentar: Nå kom jeg på at jeg for snart 2 år siden var ganke alvorlig syk, og etter å ha vært på legebesøk hos to leger uten å bli klokere, ringte jeg en venninne som var lege og pratet med henne om dette i nesten en time. Nå har verden vært sånn at jeg ikke har truffet henne så mye siden den gang, men jeg skylder henne fortsatt minst en stor bukett blomster for at hun tok seg tid til meg. Noen uker senere ble jeg lagt inn på Ullevål. Note to self: Der er det ihvertfall én person jeg bør gi en fin julegave.
9. desember 2007
Fra arkivet: NM 1981
Da jeg studerte i Trondheim, skrev jeg i o-gruppas klubbavis Blækka. Jeg hadde en diktspalte der, hvor jeg presenterte og vurderte limericker som både jeg og andre i klubben hadde skrevet.
Ved siden av spalten hadde jeg som regel en temaartikkel, som gikk litt i dybden på et emne, enten det var treningstips, ernæringstips eller historikk.
Innenfor emnet historikk hendte det flere ganger at jeg tok tak i artister som tilsynelatende hadde vært orienteringsløpere, og beviste ut fra tekstene deres at de var nettopp det. Jeg skrev om Elvis Presley, De Lillos, Beatles, og blandet også inn sangtekster fra Lisa Ekdahl og Dumdum Boys. Musikkutvalget var ikke representativt for hva jeg selv hørte på, men i stedet tilpasset hva leserne ville kjenne igjen og forstå. Etter at jeg var ferdig med å studere, fulgte Esquil opp tradisjonen og skrev en tilsvarende artikkel om Raga Rockers.
Etter at jeg hadde flyttet hjem til Oslo, ble jeg forespurt om å lage noe tilsvarende for Bækkelagets klubbavis. Det ble to artikler der, hvorav den ene handlet om NM 1981 (og norske 80-tallsartister).
------------------------------
NM 1981
Dere som kjenner meg fra Trondheim vet hva som kommer nå. En ny studie av aldrende musikere og deres fordums prestasjoner i o-løypa. Denne gangen har turen kommet til en gjeng norske 80-tallsartister som tidvis løp for Bækkelaget. De eldste av oss husker med glede den gang klubben var fylt opp med gutteromsartister med synth, hockeyfrisyre og rosa skinnjakke.
I denne artikkelen har jeg valgt å ikke følge hele karriéren til de ulike løperne. Det ville blitt en alt for stor jobb. Jeg vil selvsagt slå fast at disse er like mye o-løpere som Elvis Presley, The Beatles, De Lillos, Raga Rockers og Lisa Ekdahl, men artikkelen vil først og fremst kaste et nostalgisk blikk på gjennomføringen av norgesmesterskapet i orienteringsstafett i 1981.
I 1981 besto Bækkelagets 1.lag av Ole Evenrude (Også kjent som Ole I'Dole), Espen "Beranek" Holm, Prepple Houmb fra DumDumBoys, og Lars Kilevold. De skulle løpe i nevnte rekkefølge, og den som hadde tatt ut laget, var selvfølgelig treneren vår på den tiden: Trond-Viggo Torgersen. NM gikk på østlandet det året, så vi tok oss råd til å sende med Joachim "Jokke" Nielsen som vannbærer, samt vår faste duskepike: Gry Jannicke Jarlum.
Som svært ung nybegynner hadde jeg selv stor glede av treningsopplegget til Trond-Viggo. Han la, som vi alle husker, stor vekt på selvstendighet og overgangen fra barndommen til den voksne verden. Vi vet at dette var en viktig brikke for talenter som Brit Volden og Atle Hansen på deres vei mot lysende o-karrierer. Trond-Viggo hadde det trikset at han lagde sanger til løperne, som de kunne nynne på underveis. Et fint eksempel på dette er den lett kjennelige sangen "Tenke Sjæl" om overgangen fra småtroll til å starte alene i løp:
Du presser'ei sjæl, og kjenner'ei helt aleine
Du kjenner at nå, at nå må du stå
for det du gjør sjæl
Løpe på kurs - aleine
Løpe på kart - aleine
For nå - må du finn'ut hvor du er
De gir'ække fri. De andre vil være me'rei
De trøkker'ei ned og gir æ'kke fri
til å tenke sjæl
Starte i løp - aleine
Tenke ut alt - aleine
For da - får du fri
- Tenk så god som du kan bli
Refr:
Tenke sjæl og mene
- måtte stå for hvor du var
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke visste hvor det bar
Ikke si som andre - du må tenke sjæl…..
Når uka er slutt - så står du der helt aleine
Du kan ikke løpe småtroll mer nå
- Du må starte sjæl.
Se hvor du er - aleine
Finne en post - aleine
For da - får'u fri
- Tenk så god som du kan bli
Refr:
------------------
Sangen kom til nytte - ihvertfall for meg - ved mange anledninger. Men det å være alene - eller rettere sagt løpe selvstendig - var ingen selvfølge for våre løpere den gangen. Dessverre var så tilfelle også i NM.
Ole Evenrude, som skulle løpe første etappe, hadde senere en hit med sangen "This wood ain't big enough for the both of us". Og på sin etappe viste han til de grader at hans ulykke var knyttet til andre løpere i skogen. Etappen skrev han i ettertid en sang om: "Det va'kke min skyld":
En klynge prøvde å vise vei
Og jeg er ikke den som sier nei
Da tenker jeg bare som det her:
De vet nok hvor vi er
Det hendte som det ofte gjør
På kollen som var alt for langt sør
Det va'kke min idé
Men hvem tror vel på det?
Det va'kke min skyld
At jeg fulgte etter dem
Det va'kke min skyld
At de lurte meg dit frem
Tida gikk, jeg så dem aldri mer
Men etter dette møtte jeg fler'
Jeg huket selvsagt tak i et par
Og spurte hvor jeg var
Det va'kke min skyld
At jeg stolte blindt på dem
Det va'kke min skyld
De fant heller ikke frem
Omsider kom en mann forbi
Og jeg la meg på hjul og gikk rett i
Posten lå der fargerik og fin
Men den var ikke min
Det va'kke min skyld
Osv…
Ole kom slukøret inn på 67.plass av de 80 startende lagene. Vi var da allerede 25 minutter etter teten, og så for oss at gutta ville få problemer med å følge opp den flotte 38.plassen fra 1980.
Men Ole lot seg ikke knekke av dette. Han var fortsatt "blond og billig", og lot ikke helt til å se alvoret i situasjonen. Dette provoserte Gry Jannicke voldsomt. Hun var en duskepike med sterke meninger. Selv om jeg bare var en liten gutt den gang kan jeg huske henne som en pike med høye idealer. Og når hun ikke var opptatt med å bli bortført av ufoer, var hun stadig med på løp og ga råd og irettesettelser. Til Ole skrev hun en sang hvor hun ga uttrykk for hvor svak han var:
Svake menneske
Jeg sier: Du svake menneske
Hvorfor er du så svak?
Hvorfor er du så svak?
Ja, du dummer deg ut sånn som du gjør!
For du henger
Jeg sier: Og du, du bommer
Hvorfor er du så svak?
Hvorfor er du så svak?
Du blir dummere for hver dag som går.
Og du du stinker, jeg sier:
Og du, du stinker
Ser ut som faen, svett og gjørmete
Er presis som alle andre jeg kjenner
Og dette må jeg akseptere
Jeg sier: Dette må jeg akseptere
Og leve med, og lukte på
Hvor enn jeg setter mitt reine bein
Kom ikke her og fortell meg at du bommet for at det var vått, nei
Nei, du bommet for at alle andre gjorde det
Du er svak, og tør ikke si nei
Og svak er stempelet fra meg
Svake menneske, jeg sier:
Du svake menneske
Se på meg.
Det er jeg som har stil og karakter
Og du du følger
Og du du henger
Hvorfor skulle ikke du?
Alle andre gjør jo det
Du er jo presis som alle andre.
Kom ikke her og fortell meg at du bommet for at det var grått.
Nei, du bommet for at alle andre gjorde det.
Du er svak, og tør ikke si nei.
Og svak er stemplet fra meg.
Svake menneske, jeg sier:
Du svake menneske..
Pass deg, så ikke du blir diskvalifisert.
Du er tøff nå.
Vår løper på neste etappe, Espen Holm, var ikke like svak som Ole, men til gjengjeld hadde han problemer med utstyret. Ukene omkring NM dette året skrev han en egen sang om:
Jeg knuste kompasset,
og måtte få meg et nytt
Da dro jeg til Silva som solgte no skitt
Jeg sa: Jeg er blakk, kan dere låne meg litt?
Men de sa:
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Så gikk jeg litt lenger, for jeg følte meg snål
Da kom jeg til Moscow som sponset ei nål
De sa: Det er helt gratis, du trenger ikke stål
Men jeg sa:
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Litt seinere følte jeg at noe måtte jeg ha
Og gikk tilbake til fyren fra Moscow og sa:
Jeg må ha et kompass med en eneste gang
Hvis ikke går jeg til:
Jeg går til helvete.
Jeg går til helvete.
Jeg går til helvete.
Jeg går til helvete.
Nå bruker jeg Moscowkompasset hver dag,
Og bommer omtrent kvarteret hver gang
Nåla snurrer rundt, jeg finner ikke fram
Og det går…..
Det går til helvete
Ja rett til helvete
Det går til helvete
Ja rett til helvete
I NM gikk det som kjent til... samme varme sted som han skrev om i sangen sin. Han tapte fem plasser, og enda mer tid.
Lille Prepple, som skulle løpe tredje etappe, hadde tidligere på året hatt en hit om hans egen etappe i tiomila. Den het "Bom bom":
Biznizz og pleasure
Løper midt på natten
Drikkeposten der vårt beste lag
Slukker tørsten
Na na na na na na
Bom bom bom bom
Na na na na na na
Allah og herregud
Na na na na na na
Bom bom
Vi virrer i skogen
Vi er alle og ingensteds
En lang lang etappe
Bare litt til igjen av min
Bare vind og vann og sinnsykt kaldt
Bom bom her
Bom bom der
Bom bom her og der og overalt
Det skinner i hodelykt
Bom bom sleiver blir mange sleiver
Og posten ligger nær ved TC
Hører ingen høyttaler
Jeg smiler ikke mer
Og neste etappe tar fellesstart
Vi vi vi vi vi vi vi virrer i skogen
Denne sangen var veldig beskrivende for Prepple, som stadig løp både "Fort og farlig". Mer enn én gang bommet han seg bort, og kom ruslende "hagelangs" tilbake til samlingsplass. Jeg kan også huske at han var litt av en rebell, og kunne slå seg løs på fester. Etter Blodslitet et år skrev han sangen "Splitter pine" om seg selv på banketten. Senere har denne blitt funlgt opp av hit'en "En vill en".
For å unngå at Prepple skulle gjøre de samme tabbene på kortetappen i NM, tok trener Trond-Viggo en "småprat" med ham i forkant av løpet. "Det by'ner nå", sa han på sin karakteristiske måte. Og begynte å synge en reggae for å minne ham på at han måtte orientere sikkert, og ikke la seg forlede til å løpe så fort at han ikke kunne følge med på kartet:
Løypa er innmari stutt
Før du får ut fingeren kan det alt være slutt
Har du tenkt å løpe fort
Så må du ikke bomme deg bort
Refr.:
Trøkker'em på, så si som så:
Orker ikke, gidder ikke, passer mække raker'ække, vikke hakke måkke skakke fåkke bøkke takke tøkke
Alle er så treige
Allting går så fort
De raske er så feige
De ta'kke tid, og bommer seg bort.
Det ække bra å være kjapp
Da må du gå tilbake og gå det om der det glapp
Tør'u ikke ta det litt fritt
Kan løpet ditt bli fryktelig stritt
Refr.:
---------------------
Den som snubler er for kvikk
Det nøtter ikke å si det bare gikk som det gikk
Om du slapper av og er kul
Så b'ynner det å lukte av fugl.
Refr:
---------------------
Stakkars Trond-Viggo hadde en slags naiv tro på at Prepple og Lars fremdeles kunne løpe Bækkelaget opp til en plass blant de 40 beste. Det ville han synes var "Stilig".
Etter peptalken fikk Prepple "Blod på tann". Han innså at NM var "Blodig alvor", og følte seg "Stor og Sterk". Alt dette har han også skrevet sanger om i ettertid. Imidlertid viste det seg at løpet langt fra skulle bli "perfekt", og hans tur i skogen var så langt fra "Idyll" som han kunne komme, etter at han begynte å bomme på tredje post. Han måtte bare innse at han var "Uten et spor", og begynte å spørre om hjelp. Dette ga han uttrykk for på følgende måte:
Et eller annet som ikke stemmer her
Den æ'kke her, for jeg har sjekka
Det er alltid noen
Jeg ikke finner
Og tiden den…..
Tiden flyr sin vei
Jeg hyler babe
Hvor er jeg nå?
Jeg hyler meg hes….
Løypa er kjapp den, den går 1 2 3
Jeg synes jeg løper pent
Alt er grønt
Men jeg har det travelt
Jeg løper ensom
Bakerst på etappen
Jeg hyler babe
Hvor er jeg nå?
Jeg klynker og…
Jeg hyler meg hes….
Alt blir hva jeg gjør det til
Jeg hater det vanskelige
Du kan orientere, gitt
Jeg ser på deg
Og jeg tror du vet hvor
du skal…
Jeg hyler babe
Hvor er jeg nå?
Jeg klynker og…
Jeg hyler meg hes….
Jeg glemmer aldri hvor nedbrutt han var etter dette. Nå var Bækkelaget definitivt ute av kampen om kvoteplass, og Lars skulle ut helt sist på den avsluttende etappen. Gry Jannicke trøstet ham, og han lyste litt opp da hun tilbød ham å sitte på med hennes Kawasaki 500 på turen hjem.
Lars ville normalt takle en slik situasjon bra. Han hadde som vanlig vært lenge "ute til lunsj", og hadde nok innabords til å stå distansen, selv om han måtte starte en del senere enn han trodde. Men da han la ut på sine gummisko, som han for øvrig skrev gummisangen om, tok det ikke lang tid før han følte seg ensom, og dette brøt ham ned litt. Allerede på vei til 4.post fikk han idéen til følgende kjente sang:
Løper her aleine. Har gjort det lenge nå
Løper ensom strekk for strekk. Og ingen henger seg på
Sku' gjerne hatt en hare, som kunne trekke litt for meg.
Men alt jeg ser er damer, og da bryter heller jeg,
Refr:
Livet er for kjipt, a-ha
Har krampetrekning i låret
Livet er for kjipt, a-ha
Aleine går jeg rundt
Livet er for kjipt, a-ha
Og ingen kan forstå det
Livet er for kjipt, a-ha
Det kan'ke være sunt
Hvis jeg var stinn av trening, så skulle jeg løpt på stipulert
Og raida rundt i skogen så fort at ingen kunne fulgt med
Men jeg ha'kke engang kondis, og jeg er stadig ute på by'n
Og alle konkurrentene løper forbi som olja lyn
Refr:
--------------------
Nå er det helga, og jeg løper i krusedull
Roter rundt med spritkompass, og skjønner at jeg er et null
Leser aldri bøker, og se på TV er jeg lei
Jeg liker kartet men kartet liker sikkert ikke meg.
Bro:
Med min lille bomtur går jeg glipp av alt som skjer
Alle folk på samlingsplass som hygger seg og ler.
Allting er så vanskelig. Allting er så bratt
Hvorfor må det være sånn? Hvorfor er det kratt?
Kanskje livet er bedre for planter eller dyr.
For de kan'ke tenke. Og trenger ikke løpe til de spyr.
Så la meg få slippe å løpe lenger nå
I neste liv vil jeg bli en blomst som du kan tråkke på
Refr.
-----------------------
Det var unngåelig at Bækkelaget endte helt sist i stafetten. Men laget vårt fullførte, og det var vi veldig stolte av. Både Oppsal og Nydalen måtte bryte, så den endelige plasseringen vår ble 78 - Et resultat som vitner om høy moral. Så selv om Trond-Viggo måtte tørke en del "Snørr og snerk" vekk fra Lars' ansikt, var det helt klare lyspunkter å se.
Og Jokke da? Han kom til nytte blant annet hver gang Espen brakk kompasset sitt. "Alt kan repareres", pleide han å si. Han var også med og ga gode råd, som for eksempel at "Det blåser hardt på toppene". Også Jokke var en ivrig låtskriver, og på sine utallige turer med Bækkelaget ble han inspirert til blant annet hitsene "Hvor er du nå?", "Hvor har du vært?" og "Er du helt sikker?". Det var ofte et problem at han grafset på Gry Jannicke med sine "Klamme hender". For som han sa: Hun hadde så "Pene ben". Gry Jannicke, på sin side, var ikke det minste interessert, og sa at hun heller ville gå ut med et romvesen enn med Jokke. Og vi som fortsatt kjenner henne vet at det var det hun til slutt gjorde.
Men bortsett fra disse episodene husker vi alle Jokke som en omgjengelig type. Vannbæreren vår gikk stadig rundt på samlingsplass og var sosial. Gjennom hele stafetten gjorde han sitt beste for å snylte på de øvrige lagene. Han hadde laget en sang som han gikk rundt og sang:
Refr:
Hvis jeg var deg,
så ville jeg spandert en pølse på meg
Hvis jeg var deg,
så ville jeg tatt en is med meg
Tenk på alt det morsomme
vi sammen kunne gjort
Hvis jeg var deg,
så ville jeg spandert en pølse på meg
Refr:
-------------------
Hvis jeg var deg,
så ville jeg gitt meg noen vafler
Veldedighet er in for tiden
gi meg noen vafler
Tenk på hvilken byrde
som vil løftes fra ditt hjerte
Og tenk deg hvilken byrde
som vil løfte seg fra mitt
Jeg orker ikke tanken på
å gå en tur bort selv
Stå i kø og vente
og aldri komme frem
Vil heller gå på samlingsplass og
se på resultater
Kan du ikke ta med deg noen
brus og tørre kaker
Refr:
-------------------
Som dere skjønner, var det også den gang is, pølser og tørre kaker på o-løp. Så det er ihvertfall én ting som ikke har endret seg siden de glade 80-årene.
Selv var jeg bare 10 år da alt dette hendte, men som den ivrige rekrutten jeg var, var jeg på NM og så på. Det er slik jeg vet alt dette. Jeg er sikker på at våre veteranløpere husker enda mer enn meg av prestasjonene til alle de syngende o-løperne som klubben huset på 80-tallet. De vil nok nikke gjenkjennende når jeg nevner våre mintgrønne treningsdresser, store solbriller og fyldige blekede hockeyfrisyrer, samt alle sangene om livet i o-løypa.
Det er som sagt ikke plass til å fortelle alt her, men jeg lar artikkelen være til ettertanke for alle våre nåværende eliteløpere. Kan hende dere også kan benytte musikk for å heve deres resultater enda et hakk? Det har fungert i Bækkelaget før, selv om NM 1981 ikke var et godt eksempel i så måte.
Ved siden av spalten hadde jeg som regel en temaartikkel, som gikk litt i dybden på et emne, enten det var treningstips, ernæringstips eller historikk.
Innenfor emnet historikk hendte det flere ganger at jeg tok tak i artister som tilsynelatende hadde vært orienteringsløpere, og beviste ut fra tekstene deres at de var nettopp det. Jeg skrev om Elvis Presley, De Lillos, Beatles, og blandet også inn sangtekster fra Lisa Ekdahl og Dumdum Boys. Musikkutvalget var ikke representativt for hva jeg selv hørte på, men i stedet tilpasset hva leserne ville kjenne igjen og forstå. Etter at jeg var ferdig med å studere, fulgte Esquil opp tradisjonen og skrev en tilsvarende artikkel om Raga Rockers.
Etter at jeg hadde flyttet hjem til Oslo, ble jeg forespurt om å lage noe tilsvarende for Bækkelagets klubbavis. Det ble to artikler der, hvorav den ene handlet om NM 1981 (og norske 80-tallsartister).
------------------------------
NM 1981
Dere som kjenner meg fra Trondheim vet hva som kommer nå. En ny studie av aldrende musikere og deres fordums prestasjoner i o-løypa. Denne gangen har turen kommet til en gjeng norske 80-tallsartister som tidvis løp for Bækkelaget. De eldste av oss husker med glede den gang klubben var fylt opp med gutteromsartister med synth, hockeyfrisyre og rosa skinnjakke.
I denne artikkelen har jeg valgt å ikke følge hele karriéren til de ulike løperne. Det ville blitt en alt for stor jobb. Jeg vil selvsagt slå fast at disse er like mye o-løpere som Elvis Presley, The Beatles, De Lillos, Raga Rockers og Lisa Ekdahl, men artikkelen vil først og fremst kaste et nostalgisk blikk på gjennomføringen av norgesmesterskapet i orienteringsstafett i 1981.
I 1981 besto Bækkelagets 1.lag av Ole Evenrude (Også kjent som Ole I'Dole), Espen "Beranek" Holm, Prepple Houmb fra DumDumBoys, og Lars Kilevold. De skulle løpe i nevnte rekkefølge, og den som hadde tatt ut laget, var selvfølgelig treneren vår på den tiden: Trond-Viggo Torgersen. NM gikk på østlandet det året, så vi tok oss råd til å sende med Joachim "Jokke" Nielsen som vannbærer, samt vår faste duskepike: Gry Jannicke Jarlum.
Som svært ung nybegynner hadde jeg selv stor glede av treningsopplegget til Trond-Viggo. Han la, som vi alle husker, stor vekt på selvstendighet og overgangen fra barndommen til den voksne verden. Vi vet at dette var en viktig brikke for talenter som Brit Volden og Atle Hansen på deres vei mot lysende o-karrierer. Trond-Viggo hadde det trikset at han lagde sanger til løperne, som de kunne nynne på underveis. Et fint eksempel på dette er den lett kjennelige sangen "Tenke Sjæl" om overgangen fra småtroll til å starte alene i løp:
Du presser'ei sjæl, og kjenner'ei helt aleine
Du kjenner at nå, at nå må du stå
for det du gjør sjæl
Løpe på kurs - aleine
Løpe på kart - aleine
For nå - må du finn'ut hvor du er
De gir'ække fri. De andre vil være me'rei
De trøkker'ei ned og gir æ'kke fri
til å tenke sjæl
Starte i løp - aleine
Tenke ut alt - aleine
For da - får du fri
- Tenk så god som du kan bli
Refr:
Tenke sjæl og mene
- måtte stå for hvor du var
Ikke vri deg unna, ikke være likeglad
Ikke late som du ikke visste hvor det bar
Ikke si som andre - du må tenke sjæl…..
Når uka er slutt - så står du der helt aleine
Du kan ikke løpe småtroll mer nå
- Du må starte sjæl.
Se hvor du er - aleine
Finne en post - aleine
For da - får'u fri
- Tenk så god som du kan bli
Refr:
------------------
Sangen kom til nytte - ihvertfall for meg - ved mange anledninger. Men det å være alene - eller rettere sagt løpe selvstendig - var ingen selvfølge for våre løpere den gangen. Dessverre var så tilfelle også i NM.
Ole Evenrude, som skulle løpe første etappe, hadde senere en hit med sangen "This wood ain't big enough for the both of us". Og på sin etappe viste han til de grader at hans ulykke var knyttet til andre løpere i skogen. Etappen skrev han i ettertid en sang om: "Det va'kke min skyld":
En klynge prøvde å vise vei
Og jeg er ikke den som sier nei
Da tenker jeg bare som det her:
De vet nok hvor vi er
Det hendte som det ofte gjør
På kollen som var alt for langt sør
Det va'kke min idé
Men hvem tror vel på det?
Det va'kke min skyld
At jeg fulgte etter dem
Det va'kke min skyld
At de lurte meg dit frem
Tida gikk, jeg så dem aldri mer
Men etter dette møtte jeg fler'
Jeg huket selvsagt tak i et par
Og spurte hvor jeg var
Det va'kke min skyld
At jeg stolte blindt på dem
Det va'kke min skyld
De fant heller ikke frem
Omsider kom en mann forbi
Og jeg la meg på hjul og gikk rett i
Posten lå der fargerik og fin
Men den var ikke min
Det va'kke min skyld
Osv…
Ole kom slukøret inn på 67.plass av de 80 startende lagene. Vi var da allerede 25 minutter etter teten, og så for oss at gutta ville få problemer med å følge opp den flotte 38.plassen fra 1980.
Men Ole lot seg ikke knekke av dette. Han var fortsatt "blond og billig", og lot ikke helt til å se alvoret i situasjonen. Dette provoserte Gry Jannicke voldsomt. Hun var en duskepike med sterke meninger. Selv om jeg bare var en liten gutt den gang kan jeg huske henne som en pike med høye idealer. Og når hun ikke var opptatt med å bli bortført av ufoer, var hun stadig med på løp og ga råd og irettesettelser. Til Ole skrev hun en sang hvor hun ga uttrykk for hvor svak han var:
Svake menneske
Jeg sier: Du svake menneske
Hvorfor er du så svak?
Hvorfor er du så svak?
Ja, du dummer deg ut sånn som du gjør!
For du henger
Jeg sier: Og du, du bommer
Hvorfor er du så svak?
Hvorfor er du så svak?
Du blir dummere for hver dag som går.
Og du du stinker, jeg sier:
Og du, du stinker
Ser ut som faen, svett og gjørmete
Er presis som alle andre jeg kjenner
Og dette må jeg akseptere
Jeg sier: Dette må jeg akseptere
Og leve med, og lukte på
Hvor enn jeg setter mitt reine bein
Kom ikke her og fortell meg at du bommet for at det var vått, nei
Nei, du bommet for at alle andre gjorde det
Du er svak, og tør ikke si nei
Og svak er stempelet fra meg
Svake menneske, jeg sier:
Du svake menneske
Se på meg.
Det er jeg som har stil og karakter
Og du du følger
Og du du henger
Hvorfor skulle ikke du?
Alle andre gjør jo det
Du er jo presis som alle andre.
Kom ikke her og fortell meg at du bommet for at det var grått.
Nei, du bommet for at alle andre gjorde det.
Du er svak, og tør ikke si nei.
Og svak er stemplet fra meg.
Svake menneske, jeg sier:
Du svake menneske..
Pass deg, så ikke du blir diskvalifisert.
Du er tøff nå.
Vår løper på neste etappe, Espen Holm, var ikke like svak som Ole, men til gjengjeld hadde han problemer med utstyret. Ukene omkring NM dette året skrev han en egen sang om:
Jeg knuste kompasset,
og måtte få meg et nytt
Da dro jeg til Silva som solgte no skitt
Jeg sa: Jeg er blakk, kan dere låne meg litt?
Men de sa:
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Så gikk jeg litt lenger, for jeg følte meg snål
Da kom jeg til Moscow som sponset ei nål
De sa: Det er helt gratis, du trenger ikke stål
Men jeg sa:
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Å dra til helvete!
Ja dra til helvete!
Litt seinere følte jeg at noe måtte jeg ha
Og gikk tilbake til fyren fra Moscow og sa:
Jeg må ha et kompass med en eneste gang
Hvis ikke går jeg til:
Jeg går til helvete.
Jeg går til helvete.
Jeg går til helvete.
Jeg går til helvete.
Nå bruker jeg Moscowkompasset hver dag,
Og bommer omtrent kvarteret hver gang
Nåla snurrer rundt, jeg finner ikke fram
Og det går…..
Det går til helvete
Ja rett til helvete
Det går til helvete
Ja rett til helvete
I NM gikk det som kjent til... samme varme sted som han skrev om i sangen sin. Han tapte fem plasser, og enda mer tid.
Lille Prepple, som skulle løpe tredje etappe, hadde tidligere på året hatt en hit om hans egen etappe i tiomila. Den het "Bom bom":
Biznizz og pleasure
Løper midt på natten
Drikkeposten der vårt beste lag
Slukker tørsten
Na na na na na na
Bom bom bom bom
Na na na na na na
Allah og herregud
Na na na na na na
Bom bom
Vi virrer i skogen
Vi er alle og ingensteds
En lang lang etappe
Bare litt til igjen av min
Bare vind og vann og sinnsykt kaldt
Bom bom her
Bom bom der
Bom bom her og der og overalt
Det skinner i hodelykt
Bom bom sleiver blir mange sleiver
Og posten ligger nær ved TC
Hører ingen høyttaler
Jeg smiler ikke mer
Og neste etappe tar fellesstart
Vi vi vi vi vi vi vi virrer i skogen
Denne sangen var veldig beskrivende for Prepple, som stadig løp både "Fort og farlig". Mer enn én gang bommet han seg bort, og kom ruslende "hagelangs" tilbake til samlingsplass. Jeg kan også huske at han var litt av en rebell, og kunne slå seg løs på fester. Etter Blodslitet et år skrev han sangen "Splitter pine" om seg selv på banketten. Senere har denne blitt funlgt opp av hit'en "En vill en".
For å unngå at Prepple skulle gjøre de samme tabbene på kortetappen i NM, tok trener Trond-Viggo en "småprat" med ham i forkant av løpet. "Det by'ner nå", sa han på sin karakteristiske måte. Og begynte å synge en reggae for å minne ham på at han måtte orientere sikkert, og ikke la seg forlede til å løpe så fort at han ikke kunne følge med på kartet:
Løypa er innmari stutt
Før du får ut fingeren kan det alt være slutt
Har du tenkt å løpe fort
Så må du ikke bomme deg bort
Refr.:
Trøkker'em på, så si som så:
Orker ikke, gidder ikke, passer mække raker'ække, vikke hakke måkke skakke fåkke bøkke takke tøkke
Alle er så treige
Allting går så fort
De raske er så feige
De ta'kke tid, og bommer seg bort.
Det ække bra å være kjapp
Da må du gå tilbake og gå det om der det glapp
Tør'u ikke ta det litt fritt
Kan løpet ditt bli fryktelig stritt
Refr.:
---------------------
Den som snubler er for kvikk
Det nøtter ikke å si det bare gikk som det gikk
Om du slapper av og er kul
Så b'ynner det å lukte av fugl.
Refr:
---------------------
Stakkars Trond-Viggo hadde en slags naiv tro på at Prepple og Lars fremdeles kunne løpe Bækkelaget opp til en plass blant de 40 beste. Det ville han synes var "Stilig".
Etter peptalken fikk Prepple "Blod på tann". Han innså at NM var "Blodig alvor", og følte seg "Stor og Sterk". Alt dette har han også skrevet sanger om i ettertid. Imidlertid viste det seg at løpet langt fra skulle bli "perfekt", og hans tur i skogen var så langt fra "Idyll" som han kunne komme, etter at han begynte å bomme på tredje post. Han måtte bare innse at han var "Uten et spor", og begynte å spørre om hjelp. Dette ga han uttrykk for på følgende måte:
Et eller annet som ikke stemmer her
Den æ'kke her, for jeg har sjekka
Det er alltid noen
Jeg ikke finner
Og tiden den…..
Tiden flyr sin vei
Jeg hyler babe
Hvor er jeg nå?
Jeg hyler meg hes….
Løypa er kjapp den, den går 1 2 3
Jeg synes jeg løper pent
Alt er grønt
Men jeg har det travelt
Jeg løper ensom
Bakerst på etappen
Jeg hyler babe
Hvor er jeg nå?
Jeg klynker og…
Jeg hyler meg hes….
Alt blir hva jeg gjør det til
Jeg hater det vanskelige
Du kan orientere, gitt
Jeg ser på deg
Og jeg tror du vet hvor
du skal…
Jeg hyler babe
Hvor er jeg nå?
Jeg klynker og…
Jeg hyler meg hes….
Jeg glemmer aldri hvor nedbrutt han var etter dette. Nå var Bækkelaget definitivt ute av kampen om kvoteplass, og Lars skulle ut helt sist på den avsluttende etappen. Gry Jannicke trøstet ham, og han lyste litt opp da hun tilbød ham å sitte på med hennes Kawasaki 500 på turen hjem.
Lars ville normalt takle en slik situasjon bra. Han hadde som vanlig vært lenge "ute til lunsj", og hadde nok innabords til å stå distansen, selv om han måtte starte en del senere enn han trodde. Men da han la ut på sine gummisko, som han for øvrig skrev gummisangen om, tok det ikke lang tid før han følte seg ensom, og dette brøt ham ned litt. Allerede på vei til 4.post fikk han idéen til følgende kjente sang:
Løper her aleine. Har gjort det lenge nå
Løper ensom strekk for strekk. Og ingen henger seg på
Sku' gjerne hatt en hare, som kunne trekke litt for meg.
Men alt jeg ser er damer, og da bryter heller jeg,
Refr:
Livet er for kjipt, a-ha
Har krampetrekning i låret
Livet er for kjipt, a-ha
Aleine går jeg rundt
Livet er for kjipt, a-ha
Og ingen kan forstå det
Livet er for kjipt, a-ha
Det kan'ke være sunt
Hvis jeg var stinn av trening, så skulle jeg løpt på stipulert
Og raida rundt i skogen så fort at ingen kunne fulgt med
Men jeg ha'kke engang kondis, og jeg er stadig ute på by'n
Og alle konkurrentene løper forbi som olja lyn
Refr:
--------------------
Nå er det helga, og jeg løper i krusedull
Roter rundt med spritkompass, og skjønner at jeg er et null
Leser aldri bøker, og se på TV er jeg lei
Jeg liker kartet men kartet liker sikkert ikke meg.
Bro:
Med min lille bomtur går jeg glipp av alt som skjer
Alle folk på samlingsplass som hygger seg og ler.
Allting er så vanskelig. Allting er så bratt
Hvorfor må det være sånn? Hvorfor er det kratt?
Kanskje livet er bedre for planter eller dyr.
For de kan'ke tenke. Og trenger ikke løpe til de spyr.
Så la meg få slippe å løpe lenger nå
I neste liv vil jeg bli en blomst som du kan tråkke på
Refr.
-----------------------
Det var unngåelig at Bækkelaget endte helt sist i stafetten. Men laget vårt fullførte, og det var vi veldig stolte av. Både Oppsal og Nydalen måtte bryte, så den endelige plasseringen vår ble 78 - Et resultat som vitner om høy moral. Så selv om Trond-Viggo måtte tørke en del "Snørr og snerk" vekk fra Lars' ansikt, var det helt klare lyspunkter å se.
Og Jokke da? Han kom til nytte blant annet hver gang Espen brakk kompasset sitt. "Alt kan repareres", pleide han å si. Han var også med og ga gode råd, som for eksempel at "Det blåser hardt på toppene". Også Jokke var en ivrig låtskriver, og på sine utallige turer med Bækkelaget ble han inspirert til blant annet hitsene "Hvor er du nå?", "Hvor har du vært?" og "Er du helt sikker?". Det var ofte et problem at han grafset på Gry Jannicke med sine "Klamme hender". For som han sa: Hun hadde så "Pene ben". Gry Jannicke, på sin side, var ikke det minste interessert, og sa at hun heller ville gå ut med et romvesen enn med Jokke. Og vi som fortsatt kjenner henne vet at det var det hun til slutt gjorde.
Men bortsett fra disse episodene husker vi alle Jokke som en omgjengelig type. Vannbæreren vår gikk stadig rundt på samlingsplass og var sosial. Gjennom hele stafetten gjorde han sitt beste for å snylte på de øvrige lagene. Han hadde laget en sang som han gikk rundt og sang:
Refr:
Hvis jeg var deg,
så ville jeg spandert en pølse på meg
Hvis jeg var deg,
så ville jeg tatt en is med meg
Tenk på alt det morsomme
vi sammen kunne gjort
Hvis jeg var deg,
så ville jeg spandert en pølse på meg
Refr:
-------------------
Hvis jeg var deg,
så ville jeg gitt meg noen vafler
Veldedighet er in for tiden
gi meg noen vafler
Tenk på hvilken byrde
som vil løftes fra ditt hjerte
Og tenk deg hvilken byrde
som vil løfte seg fra mitt
Jeg orker ikke tanken på
å gå en tur bort selv
Stå i kø og vente
og aldri komme frem
Vil heller gå på samlingsplass og
se på resultater
Kan du ikke ta med deg noen
brus og tørre kaker
Refr:
-------------------
Som dere skjønner, var det også den gang is, pølser og tørre kaker på o-løp. Så det er ihvertfall én ting som ikke har endret seg siden de glade 80-årene.
Selv var jeg bare 10 år da alt dette hendte, men som den ivrige rekrutten jeg var, var jeg på NM og så på. Det er slik jeg vet alt dette. Jeg er sikker på at våre veteranløpere husker enda mer enn meg av prestasjonene til alle de syngende o-løperne som klubben huset på 80-tallet. De vil nok nikke gjenkjennende når jeg nevner våre mintgrønne treningsdresser, store solbriller og fyldige blekede hockeyfrisyrer, samt alle sangene om livet i o-løypa.
Det er som sagt ikke plass til å fortelle alt her, men jeg lar artikkelen være til ettertanke for alle våre nåværende eliteløpere. Kan hende dere også kan benytte musikk for å heve deres resultater enda et hakk? Det har fungert i Bækkelaget før, selv om NM 1981 ikke var et godt eksempel i så måte.
7. desember 2007
Titanics minst omtalte passasjer
Bortglemt.
Fortrengt.
Det er laget utallige filmer om Titanic. Det er skrevet side opp og side ned. Man har med stor iver skildret hva man tror kan ha skjedd om bord på skipet. Diktet opp romantiske eventyr. Intriger. Fester. Fantasien har ingen grenser for hva som kan ha skjedd om bord på dette legendariske skipet. Skipet som ikke kunne synke.
Men hittil er det ingen som har nevnt ham. Ingen har hatt hjerte til det. Eller kanskje ingen egentlig vet om ham?
Han var en nobody. En flue på veggen som ingen la merke til. Ironisk nok var det han som skulle ende opp med å være en av de mest sentrale personene.
Men det er det ingen som vet nå. Alt er glemt.
Jeg snakker om Terry Blysilly. Dekksgutten med svært begrenset erfaring til sjøs, men som på grunn av styrmannens godhet fikk være med som hjelpemann.
Terry beundret Titanic. Det var noe majestetisk over skipet som ikke kunne synke. Solid. Stilfullt. Moderne. Han beundret styrmannen, som enkelt manøvrerte skipet som om det skulle være en liten pram. Og han beundret passasjerene. Fiffen. Kultureliten.
I flere dager gikk Terry rundt på dekk og følte seg beæret over å kunne omgås så fine mennesker. Imøtekommende, generøse, hyggelige mennesker. Slike som du blir glad i. Og han var fascinert av de kvinnelige passasjerene. Så velskapte. Så yndige. Så vakre på så mange måter.
Den 11.april 1912.
Sånn ca. i nitiden på kvelden skulle det skje noe som skulle forandre Terrys liv. Noe som han skulle huske resten av livet. Resten av livet var riktignok ikke så lenge, for vi vet jo alle hva som skjedde bare noen få timer senere.
Terry sto i styrrommet og betraktet styrmannens arbeid, som han hadde gjort så mange ganger. Håpet å lære litt. Kanskje også han en dag – når han ble eldre – kunne bli styrmann på et så majestetisk skip.
Så skjedde det som satte sine dype spor i Terrys sjel. Som forandret livet hans.
Nei. Skipet kolliderte ikke med et isfjell.
Det som skjedde var at den erfarne, dyktige styrmannen så på ham, og sa: ”Blysilly, kan du ta roret litt? Jeg trenger å slappe av noen timer.”
Unge Terry svevde på skyer. Han fikk sjansen. Han fikk virkelig sjansen. Blant alle de tusenvis av mennesker på dette skipet var det noen som hadde tiltro til akkurat ham. Som stolte på ham. Og det var ikke hvem som helst. Det var selve styrmannen.
Følelsen av å overta roret og virkelig styre dette majestetiske skipet satt dype spor i den unge mannens sinn. Det var en følelse han ikke skulle glemme så lenge han levde.
Et par timer senere sa det ”Dunk”, mens Terry fortsatt holdt roret … Og vi vet alle hvilket dunk det var.
Jeg kan levende forestille meg den umiddelbare følelsen Terry må ha hatt i kroppen da han skjønte hva som hadde skjedd. Jeg kan identifisere meg med det.
… for akkurat den følelsen er det lett å få et snev av nå, etter å ha overtatt roret i Rølerbloggen i et døgns tid. Den majestetiske Rølerbloggen som hittil aldri har tapt en eneste avstemning på nett. Det trengtes bare et eneste døgn med min styring og min valgkamp før bloggen ble grisebanket i Tordenbloggen.
Det jeg må håpe på nå, er at min innsats i valgkampen blir like glemt som Terry Blysillys innsats som hjelpestyrmann. Historien viser at den slags blundere ofte går i glemmeboken :)
… eller kanskje Glambilbiotekaren rett og slett bare lager en god blogg og har mange tilhengere?
Fortrengt.
Det er laget utallige filmer om Titanic. Det er skrevet side opp og side ned. Man har med stor iver skildret hva man tror kan ha skjedd om bord på skipet. Diktet opp romantiske eventyr. Intriger. Fester. Fantasien har ingen grenser for hva som kan ha skjedd om bord på dette legendariske skipet. Skipet som ikke kunne synke.
Men hittil er det ingen som har nevnt ham. Ingen har hatt hjerte til det. Eller kanskje ingen egentlig vet om ham?
Han var en nobody. En flue på veggen som ingen la merke til. Ironisk nok var det han som skulle ende opp med å være en av de mest sentrale personene.
Men det er det ingen som vet nå. Alt er glemt.
Jeg snakker om Terry Blysilly. Dekksgutten med svært begrenset erfaring til sjøs, men som på grunn av styrmannens godhet fikk være med som hjelpemann.
Terry beundret Titanic. Det var noe majestetisk over skipet som ikke kunne synke. Solid. Stilfullt. Moderne. Han beundret styrmannen, som enkelt manøvrerte skipet som om det skulle være en liten pram. Og han beundret passasjerene. Fiffen. Kultureliten.
I flere dager gikk Terry rundt på dekk og følte seg beæret over å kunne omgås så fine mennesker. Imøtekommende, generøse, hyggelige mennesker. Slike som du blir glad i. Og han var fascinert av de kvinnelige passasjerene. Så velskapte. Så yndige. Så vakre på så mange måter.
Den 11.april 1912.
Sånn ca. i nitiden på kvelden skulle det skje noe som skulle forandre Terrys liv. Noe som han skulle huske resten av livet. Resten av livet var riktignok ikke så lenge, for vi vet jo alle hva som skjedde bare noen få timer senere.
Terry sto i styrrommet og betraktet styrmannens arbeid, som han hadde gjort så mange ganger. Håpet å lære litt. Kanskje også han en dag – når han ble eldre – kunne bli styrmann på et så majestetisk skip.
Så skjedde det som satte sine dype spor i Terrys sjel. Som forandret livet hans.
Nei. Skipet kolliderte ikke med et isfjell.
Det som skjedde var at den erfarne, dyktige styrmannen så på ham, og sa: ”Blysilly, kan du ta roret litt? Jeg trenger å slappe av noen timer.”
Unge Terry svevde på skyer. Han fikk sjansen. Han fikk virkelig sjansen. Blant alle de tusenvis av mennesker på dette skipet var det noen som hadde tiltro til akkurat ham. Som stolte på ham. Og det var ikke hvem som helst. Det var selve styrmannen.
Følelsen av å overta roret og virkelig styre dette majestetiske skipet satt dype spor i den unge mannens sinn. Det var en følelse han ikke skulle glemme så lenge han levde.
Et par timer senere sa det ”Dunk”, mens Terry fortsatt holdt roret … Og vi vet alle hvilket dunk det var.
Jeg kan levende forestille meg den umiddelbare følelsen Terry må ha hatt i kroppen da han skjønte hva som hadde skjedd. Jeg kan identifisere meg med det.
… for akkurat den følelsen er det lett å få et snev av nå, etter å ha overtatt roret i Rølerbloggen i et døgns tid. Den majestetiske Rølerbloggen som hittil aldri har tapt en eneste avstemning på nett. Det trengtes bare et eneste døgn med min styring og min valgkamp før bloggen ble grisebanket i Tordenbloggen.
Det jeg må håpe på nå, er at min innsats i valgkampen blir like glemt som Terry Blysillys innsats som hjelpestyrmann. Historien viser at den slags blundere ofte går i glemmeboken :)
… eller kanskje Glambilbiotekaren rett og slett bare lager en god blogg og har mange tilhengere?
5. desember 2007
Valgkamp (fra gjesteblogger Truls)
Som kjent er det på torsdag semifinale i Tordenbloggen, og Esquil er en av semifinalistene. For de av dere som vet hva dette dreier seg om, og som allerede har bestemt dere for å stemme på ham, så er det bare å:
Gå hit for å stemme på Esquil.
For dere resterende, som trenger å vite hvorfor dere skal stemme på Esquil, har jeg mye å fortelle:
For det første:
Esquil har krydret bloggosfæren med en rekke gullkorn. Noveller som han selv har skrevet. Sanger som han har skrevet og fremført. Han er antakelig den bloggeren med mest egenprodusert kvalitetsmateriale av denne typen. For nye lesere vil jeg gjerne trekke frem:
Berømte første ord
Gressklippermannen
Viktor Vektor
En helt grei plass å være død
Sjåføren og vitnet
Voldtekt og revansj
Myalgisk Encefalopati
Vandreren
Mafioso
Nattens ørn
Festivalminne
Thousand lonely stars (Lyd her)
Det finnes ikke store ord på trøndersk
Sang om Kari
Puppeangst
Hooligans
Etc.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det andre:
En blogg skal bedømmes etter innhold. Gir det deg noe? Rølerbloggen er en variert blogg, med en salig blanding av tull og alvor, med kreative og nyskapende innslag som gjør at du tenker at dette får jeg bare her. Denne type stoff er Esquil alene om å formidle, tenker du gjerne. Esquil er allsidig. Han er mannen som har gitt ut roman, han har fått publisert noveller, han har gitt Drillo en leksjon i fotballfag, har vært på TV, har vært i avisen, har vært en lovende orienteringsløper, har sanket toppkarakterer på NTNU, har utgitt lærehefte i matematikk, har studert historie, har tent på en buss… og listen kan fortsette i det evige. På toppen av dette har han vært svært åpen om sin sykdom og delt mer enn noen kan forlange.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det tredje:
ME-syke Esquil kunne valgt å bli værende i rølerbloggen for å samle sympatistemmer med utsagn som blææargh og blrrrr, mens han viste så mange videosnutter av en stakkarlisg, svettende Esquil som kaster opp at du ikke lenger hadde hjerte til å ikke stemme på ham. Men det gjorde ikke Esquil. Esquil tenkte på deg, kjære leser. The show must go on, tenkte han. Og derfor hentet han inn en gjesteblogger som kunne overta. Som kunne underholde deg, kjære leser. Nettopp dette er et kjennetegn med rølerbloggen. Kontinuitet. Han sørger for å holde leseren underholdt i tykt og tynt – uten stans. Når han har en slik samvittighet overfor deg… fortjener han ikke da at du har litt samvittighet overfor ham?
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det fjerde:
Esquil er en av de mest markerte personlighetene i bloggeverden. Han er aktivt med i diskusjoner og setter også i gang mange. I likhet med Hjorthen har også Esquil avholdt en avstemning over de beste bloggene: Den Gyldne Q. Om du synes at Hjorthen fortjener en påskjønnelse på grunn av innsatsen han gjør i Tordenbloggen, burde du stemme på Hjorthen i Den Gyldne Q, og på Esquil i Tordenbloggen.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det femte:
Jeg som kjenner Esquil fra virkeligheten kan fortelle at han er en knakende kjekk kar. Høy og mandig, den perfekte gentleman. Og jenter: Han er single… Need I say more?
Gå hit for å stemme på Esquil.
Og bare for å ha sagt det helt til slutt:
Motstanderen i semifinalen, er en blogg som kaller seg The Glamorous Librarian. Eller Glamourbibliotekaren på norsk. Bloggen gir all mulig grunn for bekymring før semifinalen, da den fremstår som velskrevet, smakfull og informativ. Men om vi prøver å dissekere dette navnet ved å flytte litt på bokstavene, får vi frem hva som egentlig ligger bak bloggen.
Glamourbibliotekaren blir da ”albaner-rektum-biologi”
The Glamorous Librarian blir ”Brutal anal homogriseri”
…og bibliotekarens virkelige navn blir: “En anus-nål”
Vi ser her et tydelig mønster. Det går klart frem at den såkalte bibliotekaren er en anusfiksert minoritetsundertrykkende liten barnslig unge. Uff, den slags materiale hører virkelig ikke hjemme i en blogg.
Esquil sitt egentlige navn, derimot, blir ”Smile… så kul…!!” når vi dissekerer det ved å flytte på bokstavene. Det er slike holdninger og blogger vi vil se. Positiv kraft.
Det eneste bibliotekaren og Esquil tilsynelatende har til felles er at det er et trønderband som synger ”Rompa mi”, og Esquil er trønder. Jeg kan ikke se noen annen link. Ikke mye glamorøst i det.
Gå hit for å stemme på Esquil.
Og om dere ikke stemmer på Esquil, kommer Hertug Skule og suger ut alt blodet deres.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For dere resterende, som trenger å vite hvorfor dere skal stemme på Esquil, har jeg mye å fortelle:
For det første:
Esquil har krydret bloggosfæren med en rekke gullkorn. Noveller som han selv har skrevet. Sanger som han har skrevet og fremført. Han er antakelig den bloggeren med mest egenprodusert kvalitetsmateriale av denne typen. For nye lesere vil jeg gjerne trekke frem:
Berømte første ord
Gressklippermannen
Viktor Vektor
En helt grei plass å være død
Sjåføren og vitnet
Voldtekt og revansj
Myalgisk Encefalopati
Vandreren
Mafioso
Nattens ørn
Festivalminne
Thousand lonely stars (Lyd her)
Det finnes ikke store ord på trøndersk
Sang om Kari
Puppeangst
Hooligans
Etc.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det andre:
En blogg skal bedømmes etter innhold. Gir det deg noe? Rølerbloggen er en variert blogg, med en salig blanding av tull og alvor, med kreative og nyskapende innslag som gjør at du tenker at dette får jeg bare her. Denne type stoff er Esquil alene om å formidle, tenker du gjerne. Esquil er allsidig. Han er mannen som har gitt ut roman, han har fått publisert noveller, han har gitt Drillo en leksjon i fotballfag, har vært på TV, har vært i avisen, har vært en lovende orienteringsløper, har sanket toppkarakterer på NTNU, har utgitt lærehefte i matematikk, har studert historie, har tent på en buss… og listen kan fortsette i det evige. På toppen av dette har han vært svært åpen om sin sykdom og delt mer enn noen kan forlange.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det tredje:
ME-syke Esquil kunne valgt å bli værende i rølerbloggen for å samle sympatistemmer med utsagn som blææargh og blrrrr, mens han viste så mange videosnutter av en stakkarlisg, svettende Esquil som kaster opp at du ikke lenger hadde hjerte til å ikke stemme på ham. Men det gjorde ikke Esquil. Esquil tenkte på deg, kjære leser. The show must go on, tenkte han. Og derfor hentet han inn en gjesteblogger som kunne overta. Som kunne underholde deg, kjære leser. Nettopp dette er et kjennetegn med rølerbloggen. Kontinuitet. Han sørger for å holde leseren underholdt i tykt og tynt – uten stans. Når han har en slik samvittighet overfor deg… fortjener han ikke da at du har litt samvittighet overfor ham?
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det fjerde:
Esquil er en av de mest markerte personlighetene i bloggeverden. Han er aktivt med i diskusjoner og setter også i gang mange. I likhet med Hjorthen har også Esquil avholdt en avstemning over de beste bloggene: Den Gyldne Q. Om du synes at Hjorthen fortjener en påskjønnelse på grunn av innsatsen han gjør i Tordenbloggen, burde du stemme på Hjorthen i Den Gyldne Q, og på Esquil i Tordenbloggen.
Gå hit for å stemme på Esquil.
For det femte:
Jeg som kjenner Esquil fra virkeligheten kan fortelle at han er en knakende kjekk kar. Høy og mandig, den perfekte gentleman. Og jenter: Han er single… Need I say more?
Gå hit for å stemme på Esquil.
Og bare for å ha sagt det helt til slutt:
Motstanderen i semifinalen, er en blogg som kaller seg The Glamorous Librarian. Eller Glamourbibliotekaren på norsk. Bloggen gir all mulig grunn for bekymring før semifinalen, da den fremstår som velskrevet, smakfull og informativ. Men om vi prøver å dissekere dette navnet ved å flytte litt på bokstavene, får vi frem hva som egentlig ligger bak bloggen.
Glamourbibliotekaren blir da ”albaner-rektum-biologi”
The Glamorous Librarian blir ”Brutal anal homogriseri”
…og bibliotekarens virkelige navn blir: “En anus-nål”
Vi ser her et tydelig mønster. Det går klart frem at den såkalte bibliotekaren er en anusfiksert minoritetsundertrykkende liten barnslig unge. Uff, den slags materiale hører virkelig ikke hjemme i en blogg.
Esquil sitt egentlige navn, derimot, blir ”Smile… så kul…!!” når vi dissekerer det ved å flytte på bokstavene. Det er slike holdninger og blogger vi vil se. Positiv kraft.
Det eneste bibliotekaren og Esquil tilsynelatende har til felles er at det er et trønderband som synger ”Rompa mi”, og Esquil er trønder. Jeg kan ikke se noen annen link. Ikke mye glamorøst i det.
Gå hit for å stemme på Esquil.
Og om dere ikke stemmer på Esquil, kommer Hertug Skule og suger ut alt blodet deres.
Gjesteblogger på plass
Sitat Esquil: ”Kan dere høre meg, Storrusten, Glambiblio, Avil? Truls vil blogge ræva av dere.”
Jeg er glad Esquil ikke prøver å bygge opp et forventningspress her…
Hei til alle dere som jeg ikke har pratet med på en stund, og hei til alle nye. Som dere forstår så stepper jeg på ny inn som vikar, og kommer til å være her en liten periode inntil Esquil føler seg i form igjen.
Figur 1: Gjesteblogger dypt konsentrert
Som dere ser på bildet, sitter jeg ganske alvorlig og prøver å tenke ut hvordan jeg skal klare å føre Esquil videre til finalen i Tordenbloggen. Jeg lar høre fra meg litt senere på kvelden.
Figur 2: Se, han kan smile også! Gjesteblogger har oppdaget en av Esquils noveller.
4. desember 2007
Musikk XXIII
Det er siste aften før bloggferien, Trondheim er mørk og kald, naboene har begynt med glorete amerikanske juledekorasjoner som får noe til å vrenge seg dypt inni meg, Storrusten eier oss med 32-28 i kvartfinalen av Tordenbloggen og det er bare natten igjen av avstemningen. Jeg syns INXS sier det best. I Need You Tonight.
Ha det så lenge, Rølerbloggen. No more mr nice blog, silkehanskene er kastet, vi setter inn vårt hemmelige våpen. Kan dere høre meg, Storrusten, Glambiblio, Avil? Truls vil blogge ræva av dere.
Ha det så lenge, Rølerbloggen. No more mr nice blog, silkehanskene er kastet, vi setter inn vårt hemmelige våpen. Kan dere høre meg, Storrusten, Glambiblio, Avil? Truls vil blogge ræva av dere.
3. desember 2007
Kristin Storrusten avkledd
I kvartfinalen i Tordenbloggen møter jeg Kristin Storrusten. Denne fremragende bloggersken som ble kåret til en av Norges hundre heteste talenter under 25 år. Storrusten hevder selv at hun hadde null skrivefeil på barneskolen. Hun fremstår i bloggen sin som en genial formuleringskunstner.
Men er egentlig Storrusten så gløgg som hun gir seg ut for? Forsker Helmut Brummkreisel fra PUF (Politisk Ukorrekt Forskning) har sett nærmere på saken.
Mine anbefalinger i de andre kvartfinalene er Virrvarr, som er et genial ungt multitalent, og Minneapolise, som dere Rølerblogglesere selv har innrømt at er landets beste blogger. I den siste kampen kan du rett og slett ikke velge feil.
Stem her
Semifinale er på torsdag og finale er på fredag. Jeg avslutter med dette årets valgkamp. Tusen takk for all støtten, det varmer og motiverer.
Men er egentlig Storrusten så gløgg som hun gir seg ut for? Forsker Helmut Brummkreisel fra PUF (Politisk Ukorrekt Forskning) har sett nærmere på saken.
Mine anbefalinger i de andre kvartfinalene er Virrvarr, som er et genial ungt multitalent, og Minneapolise, som dere Rølerblogglesere selv har innrømt at er landets beste blogger. I den siste kampen kan du rett og slett ikke velge feil.
Stem her
Semifinale er på torsdag og finale er på fredag. Jeg avslutter med dette årets valgkamp. Tusen takk for all støtten, det varmer og motiverer.
2. desember 2007
Tordenbloggen
Akkurat nå pågår 4.runde i Tordenbloggen, Undre vs. Esquil røler.
I dag møter jeg altså Undre, en kjent ateistisk, og i følge noen, s*tanistisk blogg. I sin store godhet har Undre tillatt skitten valgkamp, så i valgkampvideoen sverter jeg ned Undres blogg etter beste evne.
Stem her
I dag møter jeg altså Undre, en kjent ateistisk, og i følge noen, s*tanistisk blogg. I sin store godhet har Undre tillatt skitten valgkamp, så i valgkampvideoen sverter jeg ned Undres blogg etter beste evne.
Stem her
Abonner på:
Innlegg (Atom)
